Skip to main content

Å miste sin bedrift etter en skitur

2017 så ut til å bli et fredelig år. Javisst, jeg hadde litt problemer med byråkratbølla i kommunen, som så det som sitt livs mål å hindre skjermingshaugen ovenfor skogen min. Han tapte imidlertid, og haugen ble den eneste suksessen som kom ut av all gravingen i Øverskreien denne vinteren. Utover dette syntes det ikke å være noen skjær i sjøen.

Julekvelden året før ble tilbrakt hos Fyrsten, dette var en fin kveld, selv om vi reagerte litt på de overdådige gavene til keiserbarna. Min utkårede syntes imidlertid det var morsomt å observere at fyrstinnens venner hadde kjøpt julegaver på Nille, hvilket de trolig oppfattet som litt under sin stand.

Vi var nok først og fremst invitert for å kunne beundre deres nyervervede mjøsbunker, en skikkelig suburban sak fra Amerika helt i General Motors ånd, beliggende i byens siste suburbane byggefeltet inntil Norges største innsjø. Her hadde jeg engang drømt om å etablere en økolandsby ved Mjøsa, men markedskreftene bestemmer, og de syntes stedet passet best for børstekalkunhauger ved mjøskanten, slik at rikingene fikk sine hauger å briske seg på. Hva skal man vel med penger hvis man ikke har en plass for å vise fram sin rikdom til almuen?

Børstekalkunhann på sitt imponerende byggverk.

I tillegg hadde de nok også et ønske om å vise at de var generøse mennesker som samlet familien i sin overflod, for å berede grunnen for sin snedige plan. Som sagt syntes himmelen skyfri, ved det siste møtestyret ble det klart at kommunen hadde nektet Fyrsten påbygget sitt, og vi ble enige om at et nytt telt kunne gjøre nytten, til stor lettelse for gamlefar. Nå var det ingen store investeringer på trappene, og vi så fram mot fredelige, investeringsfrie år. Fyrsten gjorde nok et nummer av alt styret som ble av den nye lastebilen han kjøpte bak asketens rygg, hvilket naturligvis var en uhørt krenkende handling, men en fordel var at bedre filtere gjorde så jeg ikke kom ut av tunnelsystemene under Tigerstaden halvdød etter å ha blitt sittende fast i rushen.

Hva jeg burde skjønt var at disse jålefuglene er evige portalbyggere, og etter at de nå var ferdige med hyttepalasset på fjellet, hærskapsboligen ved Mjøskanten og investert i ny tysk P-bil i millionklassen, var de ute etter et nytt statusobjekt for å imponere de andre børstekalkunene nede ved Mjøsa. Det gjelder å ha den største kalkunhaugen og den mest imponerende grågartnerportalen, for å maksimere det optiske bedraget, slik at ingen legger merke til at de egentlig er ganske pjuskete, grå og hjelpeløse småspurver.

Diggebling var nå fullstendig betatt av Fyrstens imponerende portal, og hun elsket å sole seg i glansen av hans hybris, hvilket hun har demonstrert ved å bygge hytte ved hans føtter. For å dele hytte, nei det er utenkelig for jålefugler. Dette er noe de sosiale araberskriketrostene holder på med, og de er ganske så grå og triste, deres inngruppe-strategier høver seg ikke for jålefugler. Her er det utgruppe-strategi for alle penga!

Jålefugler finner vi over hele verden, vadende i mjøskanten, eller som her, en atlaskgartner fra bushen i Australia. Jålefuglene tror aldri på "oss", kun på seg selv, et karakteristisk kjennetegn. Legg merke til setningen: "De stjeler og ødelegger for hverandre så fort de får muligheten".

Illustrasjonen er hentet fra "Det biologiske mennesket" av Terje Bongard, s. 60.

Litt ute på nyåret var freden over, Fyrsten fikk nok mark av ikke å ha noe å sløse på, og muligheten for flere investeringsfrie år fortonte seg som det reineste mareritt. I motsetning til gamlefar, som var en skikkelig oppfinner av gammel klasse og helst bygget maskinene sine selv for småpenger, mangler fyrsten oppfinnertalent. Alt skal være nytt, dyrt og av beste merke!

Imidlertid stod denne elendige, investeringsvegrende, bakstreverske asketen mellom ham og hans storartede talent og mange visjoner. Det var fryktelig synd på Fyrsten som ikke fikk realisere seg selv og sine ufattelige evner, for å bringe bedriften videre til nye dimensjoner måtte han få regjere arenaen alene og uhindret. Dette var det eneste rette! Diggebling slukte agnet med søkke og snøre, og mente jeg var en forferdelig person som ikke ville la ham få utfolde sitt storartede geni i frihet.

Hva han naturligvis ikke forstod var at det var gamlefar som hadde båret ham på sine vinger de siste åtte årene. Fyrsten selv var kun innom verkstedet et par ganger i løpet av dagen for å briske seg litt, og har knapt noengang utført et realt dagsverk.

Selv hadde jeg aldri gjort ham noe galt og fant meg i det at han tjente fem ganger så mye som meg for sin ni til tre jobb, egentlig fem-minnutters jobb, da det vel var omtrent denne tiden han brukte på å bruse med fjørene ute på verkstedet. Nei, hans talent krevde at han holdt seg på kontoret, eller ute på farten med gudbedre meg hva? Visstnok jobbet han ufattelig mye hjemme- og hyttefra, på dette har vi hans ord.

Diggebling syntes brushanen hadde en relevant fantasilønn for å stikke innom verkstedet et par ganger i løpet av dagen. Selv var jeg uenig i dette, og da hun ga uttrykk for at hun ville ut av bedriften fordi det var så mye uro, mente jeg dette var en fin anledning til å selge seg ut til en partner som kunne styrke bedriften. Fyrsten kunne få 40 prosent av aksjene mot at daglig leder ikke fikk være styreleder, og styret skulle bestemme daglig leders lønn, samt at alle investeringer skulle forelegges styret. For meg var det opplagt at Fyrsten måtte kontrolleres av et flertallsstyre, da han utvilsomt manglet sunt bondevett. I tillegg foreslo jeg at hans sønn kunne få overta mine aksjer svært rimelig hvis han noengang skulle ønske å lede bedriften. Dette da hans sønn har arvet sine bestefedres gener.

Ble ikke mitt svært generøse tilbud akseptert, mente jeg de andre aksjonærene burde finne noen meget gode samarbeidspartnere til meg. Jeg var ikke interessert i å drive bedriften alene, da jeg er en teambygger som liker å få til noe sammen med andre, samt at jeg ikke orker gjeld. Etter 38 år i fabrikken hvorav 20 år med blodslit, syntes jeg ikke dette var for mye forlangt. Deretter trakk jeg meg ut fra videre diskusjon.

Fram til da hadde jeg bare trodd at Fyrsten var en bortskjemt sløser som hadde valgt sløsing som motstrategi til asketen ut fra handikapprinsippets strategivalg, og ikke forstått at jeg hadde å gjøre med et alvorlig karakteravvik fra den mørke triadens personligheter. Disse er narsissisme, machiavellisme og psykopati. Dessverre kom jeg snart til å erfare at jeg stod ovenfor en renskåret machiavellist, noe jeg først har forstått i ettertid.

I motsetning til psykopatene manipulerer machiavellistene kun for å oppnå sine mål, og da særlig når de mener dette er nødvendig for å gjenopprette orden. Da selvsagt fra en uorden de selv har skapt og til en ny orden til deres egen fordel. For å gjenopprette orden mener de seg berettiget til å benytte alle midler, samme hvor moralsk korrumperte disse måtte være. Dette i samsvar med rådene til fyrsten i Niccolò Machiavellis bok "Fyrsten" fra 1513. Denne boka er realpolitikkens opphav, hvor realpolitikk fristilles fra moralen.

Foto: Digitalmischief

Etter en skitur i Øverbymarka hvor jeg kjente meg glad og lettet over ikke å ha gitt fra meg aksjene, samt fast bestemt på aldri å gi fra meg disse, ringer gamlefar alvorstynget og tydelig opprørt, med gamlemor hikstende, gråtende og hylende i bakgrunnen. Fyrsten har fått et anfall (sannsynligvis sløsomansk abstinens) og får ikke fyrsteparet fabrikken på røde rappet legger de ned arbeidet på dagen, selger det splitter nye huset og flytter langt vekk fra alt. Hvilken vanære for familien, hvordan skal dette gå? Hvem skal klare å takle de kompliserte datasystemene på kontoret?

Man kan selvsagt tenke at dette bare var en stor bortskjemt unge som la seg ned på gulvet og gråt til han fikk viljen sin. Lenge trodde jeg dette, men forstår nå at jeg har å gjøre med en machiavellist, som la inn høygiret og alle sine evner som manipulator, i god kombinasjon med de mest utspekulerte trusler, frigjort fra alle moralske skrupler, for slik å kunne gjenopprette orden, lik fyrsten.

Fra Wikipedia:
This suggests that people high in Machiavellianism do not simply wish to achieve, they wish to do so at the expense of (or at least without regard to) others.

The root of the concept of Machiavellianism is the book The Prince by Machiavelli which lays out advice to rulers how to govern their subjects. Machiavellianism has been studied extensively over the past 40 years as a personality characteristic that shares features with manipulative leadership, and morally bankrupt tactics. It has in recent times been adapted and applied to the context of the workplace and organizations by many writers and academics. The Machiavellian typically only manipulates on occasions where it is necessary to achieve the required objectives.
Anfallet til Fyrsten var neppe så spontant som man kunne få inntrykk av, kontrakt var klar for undertegning, utstedt av Bede Ho, samt at låneavtale med Nordeania var i boks. Noen timer etterpå kom Fyrsten og Fyrstinna på døra med kontrakta, alle anfall var tydeligvis over, da de strålte fra øre til øre. Nå var det om å gjøre å smi mens jernet var varmt, de presset meg til å underskrive i ørska med et par timers betenkningstid, hvoretter Fyrsten uttalte at dette var til det beste for alle.
More recent research on the motivations of high Machs compared to low Machs found that they gave high priority to money, power, and competition and relatively low priority to community building, self-love, and family concerns. High Machs admitted to focusing on unmitigated achievement and winning at any cost.
Så var det gjort, etter 38 år mistet jeg livsverket mitt til Fyrsten etter en skitur i Øverbymarka. Gamlefar ble hans medium, et instrument, som en forlengelse av hans snedige manipulasjon, da han visste at han ikke kunne klare å manipulere meg direkte. Den gamle sliteren ble således vanæret som et et verktøy i Fyrstens hender.

Trusselen ble videre kun virkbar fordi gamlefar hadde gitt ham aksjer av sin godhet, som Fyrsten benyttet til å true og tvinge bedriften ut av mine hender. Godhet ble således gjengjeldt med ondskap, og gamlefars livsverk endte opp som et destruktivt våpen for å ødelegge familien.

Det er ikke tvil om at fyrsten ville forlatt bedriften på dagen hvis han ikke vant krigen han selv startet, for slik å ødelegge maksimalt. På samme vis som Hitler ønsket å ødelegge Praha, byen han elsket, da det ble klart at han ikke vant krigen. Heldigvis vendte bataljonen som var satt til å bombe Praha sine kanoner mot nazistene da de forsto at de tapte krigen, da den bestod av sovjetiske nazi-sympatisører, og de slik håpet å blidgjøre Stalin. Aldri ville fyrsten da latt meg overta hans aksjer, og han visste jeg ikke gadd å drive bedriften videre med en slik skruppelløs medeier. Alt var kynisk kalkulert.

Dessverre var det ingen som vendte seg mot Fyrsten, slik at jeg ble ofret, mens Praha ble spart. Gamlefar kunne for engangs skyld ha byttet ut silkehanskene med en jernhanske, og truet med å gjøre ham arveløs hvis han kom med slike trusler. Diggebling kunne fortalt ham at grågartnerportlen hans ikke var annet enn et optisk bedrag, og at han bare var en stormannsgal liten pilfink. Bede Ho kunne ha nektet å lage til ferdig kontrakt uten at alle aksjonærene var enige om dette. Nordeania kunne tatt en telefon og spurt om det var greit at de utstedte dette lånet med pant i min eierandel. Men Fyrsten møtte ingen motstand, tvert imot ble det lagt ut en rød løper for ham, og han overtok min bedrift like enkelt som Hitler inntok Østerrike.

Du hørte rett, Nordeania gav Fyrsten et lån med pant i min eierandel uten å spørre meg om dette var greit. Først gikk jeg med på at Diggebling skulle få sine penger først, av skattemessige årsaker. Jeg skulle få mine når bedriften fikk tilstrekkelig likviditet, da den ikke hadde nok midler til å løse ut alle aksjene med en gang. Personlig trodde jeg Fyrsten hadde fått dette lånet for egen regning og risiko, så da jeg ble klar over at han hadde tatt opp lånet for å kaste ut meg fra min bedrift med pant i min eierandel i bedriften, fikk jeg sjokk. Frekkhetens nådegave kjenner ingen grenser!

Fyrsten benyttet samme herskerstrategi som araberskriketrosten for å vise sin overlegenhet, ved at han tok kvelertak på meg og tvangsforet meg med store mengder gjeldsotika utstedt fra Nordeania. Imidlertid viste det seg etter ikke så lenge at denne gjeldsotikaen var utøst med pant i mine eierandeler. Så her ble benyttet reine mafiametoder!

Illustrasjonen er hentet fra "Det biologiske mennesket" av Terje Bongard, s. 62.

Hva som er sikkert er at jeg var den eneste som forsøkte å forhindre Fyrsten fra å bli Fyrsten med stor F, en fyrste av ondskapen. Kanskje ikke så rart, da det var jeg som skulle ofres for at Fyrsten skulle kunne tre over til triaden av mørkets personligheter, et ondskapens forbund. Ikke noe offer kunne være bedre enn en asketisk, idealistisk, samvittighetsfull sliter, alle disse karaktertrekkene som er så ytterst foraktet av triadens mørke personligheter. Ved å bringe dette offeret viste Fyrsten at han er en machiavellist av første rang, en sann Fyrste av mørkets triade.

Gud stanset Abraham i å ofre sin sønn Isak for å vise sin troskap. Ingen stanset Fyrsten.

Jeg, asketen, måtte ofres for at Fyrsten skulle kunne gjenopprette fred i verden. Således ble jeg et fredsoffer. Men i motsetning til for Isak grep det ikke inn noen Gud, ei heller noen andre.

Med dette offeret ble Fyrsten til Fredsfyrsten. Deretter gikk fyrsteparet hjem og feiret med fyrstekake.

Det var imidlertid etter at jeg kjøpte en avskjedsgave til meg selv etter 38 år på fabrikken, at jeg forkastet Fyrsten for evig. Ikke i et eneste av disse årene fikk jeg fronte bedriften, det var bare slit fra morgen til kveld. Et blodslit de færreste utholder. På dette tidspunktet var jeg fremdeles medeier av bedriften. Denne avskjedsgaven var en litt finere lommekniv, og jeg tenkte å overrekke den til meg selv under en enkel avskjedsfest sammen med familien.

Men jeg kan love at Fyrsten ble rasende over at jeg hadde kjøpt en avskjedsgave til meg selv fra bedriften for å hedre min 38-årige karriere. Fordi gaver er noe som kun skal utstedes av ham, alfatrosten, og stappes ned i kjeften på hans undersotter. Etter å ha fratatt meg bedriften ved å benytte de mest korrumperte metoder, så han nå sitt snitt til å ydmyke denne taperfuglen av en asket etter alle kunstens regler. Derfor leverte jeg tilbake lommekniven, og lar Fyrstens siste ord bli hans avskjedsgave til meg etter 38 års trofast innsats. I sannhet en Fyrste verdig!
"Avskjedsgaver er noe man får og ikke tar. Etter å ha fått en alt for god pris for aksjene, og etter alt peset du har gitt oss de siste månedene er jeg ikke så sikker på om avskjedsgave blir så riktig oppi det hele. Men vi får vel betale kniven da så du ikke setter i gang bråk for gamlemor og gamlefar igjen. Vi betaler ikke noe mer for deg nå.

Du burde jo snart være fornøyd nå som vi har gjort alt slik som du ønsket det."
Ingen selvinnsikt. Ingen anger. Ingen empati. Man kunne ha sagt at dette hadde jeg fortjent, og takket for min innsats for bedriften og samfunnet. Men nei, bare nok en anledning til å fornedre en kasteløs trost.

Jeg har fremdeles min gamle lommekniv. Det ble ingen avskjedsgave og hyggelig feiring med familien etter 38 år på fabrikken. For avskjedsgaver skal utdeles av alfatrosten til sine undersåtter må vite!

Fyrsteparet var nok også mektig irriterte fordi jeg laget uorden etter at de hadde gjenopprettet orden fra den uorden de startet, med de midler som høver seg for en fyrste i realpolitikkens verden.

Lojalitet og anerkjennelse fra inngruppa betyr intet for jålefuglene!

Det var ikke bare min tilhørighet til fabrikken gjennom 38 som forsvant etter denne skituren på ettervinteren 2017. Min identitet som industriarbeider gikk helt tilbake til middelalderen og Fossemøllen ved Kvernumsstrykene fra min bestefars side, og fem ætteledd tilbake ved industristedet Kloppen fra min bestemor. De to viktigste industrinavene etter Lenaelva på Toten fra gammelt av.

Identitet, et fremmedord for en machiavellist. For hvem all identitet ligger i konsum, sløsing og utgruppe-status i nuet.

Fyrsten ser ingen andre enn seg selv, ja han gjør vel heller ikke det engang, blendet av sine mange bias, de som skinner sterkere enn solen. De som produserer alskens proksimate forklaringsmoddeler for vår lille bevissthet, slik at vi slipper å gnages av kognitiv dissonans. Atferdsvitenskapen har avdekket godt over hundre bias til nå. Disse er som store skylapper for hybrismonstrene, der de farer omkring i verden og ødelegger både for seg selv og de rundt seg. De gjør seg selv til latter og raserer sine omgivelser, uten evne til å se seg til siden eller tilbake.

Men det finnes ikke lenger noen formildende omstendigheter for Fyrsten. Han har blitt en parodi over Ayn Rands heltegalleri. Allikevel forbanner jeg dette samfunnet som dyrker fram disse hybrismonstrene. Vi kunne ha temmet dem med Terje Bongards selveierdemokrati, hvor de ble kontrollert av inngruppa, og hvor vi bare kunne le av deres dårskap uten at de fikk gjort den ringeste skade. Heller ikke for seg selv.

Min utkårede står målløs tilbake. Hun kommer fra et meget fattig land, og kan ikke forstå at mennesker som har alt og vel så det kan bli slik? I hennes land lever de fleste på under en dollar dagen. Men de er glade og fornøyde, selv om de gjerne lurer en utlending. Hun skammer seg over sin familie i sitt nye hjemland, og ser det som en dyp ærekrenkelse at hennes ektemann ble kastet ut av familiebedriften på en slik måte. At hun måtte se på at Fyrsten og Fyrstinnen tvang hennes mann til å fraskrive seg sitt livsverk, mens de strålte av lykke, er utvilsomt hennes livs mest traumatiske øyeblikk. Hun har nesten ikke familie i Norge. Hvorfor var det så om å gjøre for dere å ydmyke hennes mann og å frata henne hennes lille familie i sitt nye hjemland? Nå mistror hun dere dypt, mens dere fryder dere i luksus, omgitt av venner. Som om intet er skjedd.

I sannhet, dere tilhører den mørke triadens personligheter!
"In modern psychology, Machiavellianism is one of the dark triad personalities, characterized by a duplicitous interpersonal style, a cynical disregard for morality, and a focus on self-interest and personal gain."
Det onde pumpehuset i Øverskreien er et resultat av denne saken. Jeg ba om at alt måtte få ligge i ro til dette prosjektet var over, men møtte ingen nåde eller forståelse for betydningen av å ivareta arven etter våre forfedre.

* Diggebling var, i likhet med kvinner flest, et offer for Rolex-effekten, og det er et spørsmål om kvinner i det hele tatt bør sitte i et styre, da de forblindes av den mannen med høyest Rolex-effekt. Se den klassiske Burger King-studien av Townsend og Levy fra 1990 her.

Relatert


Kommentar


ⒶF
September 14, 2017 at 12:18 pm

Hei, Don “Donkey Shot” Quijoivind! Takk for at du deler en sterk og personlig erfaring med oss i en så lesbar og, tross det bitre innholdet, underholdende form!

Jeg håper i det minste det ligger en viss lindrende effekt i å kunne være den som skriver historien ned for ettertiden, og så herlig dra karakterene velfortjent etter nesa gjennom sin egen gjørme og historiens kronologi – noe som jo om ikke annet er et brudd med den gamle sannheten om at det er seierherren som har dette privilegiet. Jeg er nokså overbevist om at Fyrsten ikke hverken formår eller har noe ønske om å skrive et eneste komma han ikke regner med å tjene penger på. Humor er sannsynligvis heller ikke Fyrstens førstevalg av retorisk hjemmebane, så siste ord om saken er ditt. Fyrsten får nøye seg med pengene og posisjonen, og det er det som er den egentlige fattigmanns trøst, Don Q. En fri sjel ser fort hvem som er den virkelige vinneren og taperen her. For som det står i bibelen, fritt etter hukommelsen; hva hjalp det en mann å vinne hele verden, om han tapte sin sjel? Den form for jag etter det materielle er en av de sikreste veiene til evig misnøye vi har klart å finne i den vestlige verden, og om det er noen trøst, kan jeg forsikre at Fyrsten med dette idiotiske stuntet har truffet blink og satt en solid spiker i sin egen lykkes kiste.

Jeg blir sittende i takknemlig ettertanke overfor det faktum at jeg selv vokste opp i en familie der ingen hadde slike trekk eller i det hele tatt var særlig opptatt av materiell status. Jeg vokste opp på et rekkehusfelt to mil utenfor Oslo med mye grønt fellesareale og lekeplass i midten, en slags merkelig hybrid av lommetunet og det suburbane, det var noen hundre beboere på feltet, og vår familie tilhørte den lille håndfullen som ikke tok del i det obligatoriske spillet omkring status og synlig materiell velstand. Det var ingen nød i vår middelklassetilværelse, men det ble aldri jobbet for å bli rik eller skaffe luksus, penger var mer en nødvendig og kjærkommen bieffekt av å jobbe, og i den grad det var en motivator i seg selv, var det kun innenfor rammene av overlevelse, altså for å få det til å gå rundt fra måned til måned og klare forpliktelsene. Hos oss ble ting målt på en annen verdiskala, det var musikk, litteratur, kunst og kultur som var livets goder, og det å være veldig opptatt av og la seg motivere primært av penger, ble egentlig ansett som en smule vulgært og rett og slett litt stakkarslig. Vi var vel også én av kun to husstander som ikke hadde bil på den tiden. Dette skapte selvfølgelig en type atmosfære i mitt barndomshjem som var annerledes enn hos de fleste familiene på feltet vårt, og dette var noe alle mine lekekamerater visste og var umåtelig tiltrukket av. De syntes alltid det var veldig spennende, og samtidig veldig trygt og uformelt hjemme hos oss, og det var alltid åpent hus og mange gjester, både store og små. At noen av gjestene av og til også var ganske allment kjente personer, såkalte kulturpersonligheter (artister, skuespillere og forfattere) gjorde det nok ikke mindre spennede, men det var den generelle annerledesheten som primært var trekkplasteret hos oss. En oppvekst man noen ganger nå for tiden faktisk føler at man bør underspille eller holde for seg selv for å beholde troverdighet i diskusjoner av politisk eller økonomisk art, da “kultureliten” har seilt opp som sterkt skjellsord og syndebukk i manges øyne ettersom misnøyen med samfunnsutviklingen har tiltatt, og noe som er definert som et klassemessig svik er identifisert. Uten at jeg personlig kan huske å ha hatt noe særlig med det å gjøre. Uansett, ingen fra familien eller nye generasjoner har siden vært noe unntak, alle er godt fornøyde med en økonomi som ikke tillater fråtsing eller sløsing, og vi har stadig våre interesser og gleder helt andre steder enn på konto i banken. Derfor har vi alle selv hjem som folk liker å komme til, og derfor er vi alle også veldig gode venner som hjelper hverandre og alltid koser oss i hverandres selskap. Det er en stor velsignelse og en uvurderlig trygghet og styrke å ha en sammensveiset familie uten noen kompliserte eller dysfunksjonelle interne forhold.

Jeg runder av med en fin historie fra en vennefamilie av meg her nede på sørlandet hvor jeg nå bor, i min mors gamle hjemby. Dette er også veldig fine folk uten sans for det prangende, og helt uten behov for å delta i familære intriger over materielle goder. Det finnes derimot en annen gren av denne familien som er av en helt annen støpning. Og det var i forbindelse med oppgjør av et dødsbo, at to brødre fra den eldre generasjonen satte seg i bilen og kjørte til Oslo for å møte den andre familiefraksjonen og bli enige om en del ting ifbm. arveoppgjøret, det gjaldt da ikke større materielle verdier som hus o.l., men personlige ting med affeksjonsverdi, og som delvis muntlig var “gitt” til ulike av avdødes familiemedlemmer på forhånd. Den ene av brødrene er faren til min jevnaldrende venn, som da var tenåring og også med på Osloturen, og det er fra ham jeg har historien.

Da de kom frem til åstedet, var der full aktivitet i tantes hus med nedpakking og bortkjøring av personlige eiendeler, nærmest som et røvertokt i full fart etter først-til-mølla-prinsippet. En håndfull gjenstander mine venner etterspurte med en rimelig forventning, ble én etter én forklart som “annektert”, “deponert”, “anbragt” og i andre forskjønnende vendinger henvist til som allerede fordelt og fjernet. Altså “rappa fra dødsboet”, sagt på vanlig norsk. Det var frekt og ulovlig, og ganske uvirkelig for dem som kom dit med de mest beskjedne ønsker, og forsåvidt hadde stått den avdøde tanten ganske mye personlig nærmere enn den andre familiegrenen, og stilt opp mer så lenge hun var i live, tross lengre avstand. Men dette er karer med de rette verdiene og den rette innstillingen, så de gadd ikke å kaste et minutt ekstra på den typen uverdig kjekling om materielle ting, bare ristet på hodene, lot gribbene slåss videre i fred og satte seg i bilen og la i vei på hjemturen uten mer bagsje enn de hadde med innover. Dog, skulle det vise seg, med en ytterligere styrket tro på at de tross alt selv hadde knekt koden for livets kunst adskillig bedre enn dem som ble igjen i tantes hus for å slite hennes jordiske gods i filler mellom seg i det patetiske forsøket på å få den største halvparten av alt med seg hjem.

Stemningen var ganske laber, og det gikk visstnok nesten til Drammen før det første ordet ble sagt på turen nedover E18. Dialogen ble innledet av Torgeir, den ene av brødrene, og lød som følger:

-Du Jens …

-Mm.

-Jeg er så innmari glad for en ting, jeg.

Jens ruller rolig og omstendelig ferdig en røyk, slikker papiret og kniper tobakksendene av før han responderer.

-Mm?

Torgeir tar seg god tid og får plassert bilen i det feltet og det tempoet han vil, og legger inn sin innebygde autopilot før han tenner sin egen rullings, som har hengt utent i høyre munnvik siden avgang fra Oslo.

-Og det er det, atte sånn som de derre folka der, Jens …

-Mm.

-Sånn kan heldigvis vi aldri bli, vi!

Så kom et “high five”-klask og et herlig, felles latterbrøl, dette forløsende mirakel som alltid knytter oss til det evige, kosmiske perspektiv på tilværelsen, før Torgeir setter på noe saftig rock’n’roll, trykker inn gassen og kjører de virkelige seierherrenes triumfmars bort fra usselhetens verden med fryd og hjemlengsel i hjertene.

************

Den skjebnesvangre kontrakta ble undertegnet 8. mars 2017.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.