Hurdalsrosa er ei pussig rose, det liksom popper opp nye roser hver dag, som blir borte igjen nesten med det samme. Makrolinsa mi er også pussig, fant den fram igjen i vår etter at den har ligget i ei kald og fuktig hytte i minst 30 år, men den funker med adapter. Men går man mer enn en meter unna blir bildene forferdelige, mens tett på er fargene riktig bra. Må fokusere manuelt, og den er nok noe plaget av aberrasjoner, men ser ingen grunn til å kjøpe ny.
Pussig også er det å leve i vrakrestene av en kulturell kollaps, ja her i enga og grenda er kollapsen total. Alt er borte, ingen samtaler lenger, husmannstroen har forduftet, kulturelva vår er tapt og engene har mistet sin misjon. Men ingen bryr seg, hverken her eller der nede i Mjøslandet. Tenkte på det
da jeg gikk ned igjen om Holmstadsveen i går, minst 100.000 mennesker ser opp hit, hele Hamar, Ringsaker, Stange, halve Toten og deler av Gjøvik. Allikevel, ikke en eneste feller ei tåre for engene, husmannstroen og kulturelva mi.
Hurdalsrosa, husmannstroens rose, bryr seg ingenting om alt dette, og skyter nye håpets knopper for hver dag som går nå på forsommeren. Den ble tatt med fra Viken i Hurdal av min bestemor i sin tid, og står her i gråsteinsmuren til oldefaren min.
På ett eller annet tidspunkt, av en eller annen grunn, har du kommet fram til at den etablerte versjonen av hva som egentlig foregår, er falsk.
De kildene som vi blir lært opp til å benytte for å holde oss informert om myndighetene, landet og verden er ikke bare full av unøyaktigheter, men er også bevisst forvrengt. Det gjelder alt fra årsakene til kriger, hvordan det politiske systemet fungerer, hvor den reelle makt faktisk ligger, til hvordan ulike nasjoner og myndigheter opptrer i verdenssamfunnet.
Denne bevisstheten har medført en grad av fremmedgjøring. Når man har en annen oppfatning av realitetene enn venner, familie og andre jevnaldrende kan det medføre at det blir vanskelig å forholde seg til dem i enkelte sammenhenger. Dette kan innebære at man opplever en avstand til dem. Du har antagelig også opplevd å være den «rare» i samtaler om politikk og andre kontroversielle temaer, og kanskje også mistet venner som følge av dette.
Men du holdt det ut. For noen av oss er det faktisk viktigere å være tro mot sannheten enn å passe inn. Du er ett av disse menneskene.
Så jeg vil bare si takk! Helt ærlig. Takk – av hele mitt hjerte. Jeg er uendelig takknemlig for alle som gjør en innsats for å frigjøre seg og likesinnede fra de løgnaktige historiene som gjennomsyrer samfunnet. Dette er den viktigste kampen som kan tenkes utkjempet. Den viktigste kampen som noen gang er blitt utkjempet.
Det finnes ikke noe viktigere enn denne kampen. Menneskeheten er på stø kurs mot Orwells dystopiske samfunn hvis ikke klimakollaps eller atomkrig sender oss samme vei som dinosaurene før den tid. Det eneste som kan endre denne kursen er at folket samler troppene for å tvinge fram en endring på denne undertrykkende, og for menneskeheten svært destruktive tilstanden. - Caitlin Johnstone
Ja, tenk det, at bedehusgrenda og bedehusslekta på Toten ble første offer for Orwells dystopiske samfunn. Her hvor husmannstroen rådde grunnen! Hva ville apostelen i Holmstadengen ha tenkt om oss?!?
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.