Frankrike - en tapt drøm

Rondane med sitt melankolske landskap.

View from the eastern part of the Rondane Mountains in late summer. Stock-bilde | Adobe Stock

Det er forferdelig hvor spinnvilt destrukttivt Norge har blitt, alt skal totalvrakes, hvor de nå også totalvraker Drammen, hvor den ledende arkitekturopprøreren Kristian-Hoff Andersen kommer fra.

Arkitekturopprøret Norge | Ønsker politikerne i Drammen "Harry-byen" tilbake | Facebook

I kommentartråden ser jeg at det samme skjer i Bergen, og vi vet jo da at min regionsby Gjøvik, er hinsides ethvert håp.

Nå som det ikke ble Frankrike, får jeg satse mer på Arkitekturopprøret, sammen med Motvind. Er det mulig å være betalende medlem av Arkitekturopprøret, melder jeg meg inn der på nyåret.

Med Israel for Fred er også en bra organisasjon, men jeg meldte meg ut derfra etter at de feiret at Jerusalem skal få en ny skyline med 118 modernistiske skyskrapere. Men ser at Arkitekturopprøret har etablert seg i Israel, så kanskje melder jeg meg da heller inn i Arkitekturopprøret Israel på sikt?

Slik det ser ut nå, tror jeg faktisk Lom kan være ikke bare lillehammermalernes siste skanse, men dette kan være siste skanse overhodet!

Videre framover arbeider jeg derfor beinhardt for å avslutte Mjøslandet for en reetablering i Lom, hvis Lom fremdeles innfrir, da det er 20 år sida jeg var der?

Uansett, klarte vi å komme oss til Dordogne og Navarra, bør vi sannelig klare å få rotet oss en liten tur til Lom også, i løpet av 2026.

På kartet synes det som om Lom kan være Opplands største kommune, Østre Toten blir i alle fall som en dverg til sammenligning. Og med fem av Norges  sju høyeste fjell, bør det være nok av fotomuligheter i Lom for resten av livet.

Frankrike har valgt Antifa, en terrororganisasjon som hyller drapet på Charlie Kirk, foran meg, jentene og Sara Oust. Det er rart å tenke på at det var frankerne som i sin tid gjenreiste den europeiske identiteten ut av Romerrikets kollaps, hvor jeg trodde dette kunne gjentas, men dengang ei.

Jeg gledet meg skikkelig til å bli katolikk, pilegrimsvandrer og korsfarer, for å delta i kampen for gjenreisningen av Europa, sammen med mine likemenn. Hvor kilden ved Our Lady of Lourdes ved foten av Pyreneene, tok plassen til kilden for den magiske brønnen nedenfor kjørbrua ved foten av Totenåsen. Og hvor de stolte franske baskerne, fjellfolket fra Pyreneene, stod fremst i denne kampen.

Men så var den eneste baskeren jeg ble kjent med, verdens mest sadistiske, rasistiske og ufordragelige kelner, ved restauranten til Pavillion Royale. Rett og slett en ufattelig forbasket basker!

Espelette i det tidligere kongedømmet Navarra, hvor hugenottene søkte tilflukt, som liksom skal være baskernes største stolthet, var totalerobret av parkslirekne. Jeg har aldri sett på maken, hele Espelette var i ferd med å kveles i parkslirekne, denne invasive arten vokste etter alle vegkanter, bekker og elver. Det var helt vilt, hvor det syntes som om baskerne helt hadde gitt opp kampen mot dette superugresset.

Selv trodde jeg at jeg hadde vunnet kampen mot parkslirekne nederst i Verkstedvollen mot Olterudelva her i Grythengen før turen, da jeg kun fant ei lita spire, som jeg rykket opp med rota, men jammen fant jeg to spirer da jeg kom hjem også. Men flere har jeg ikke funnet, hvor jeg nå kanskje omsider har vunnet denne langvarige kampen, mot denne djevelplanten.

Mens baskerne bare har lagt seg ned og latt seg overkjøre av denne invasjonen, de som i sin tid oppfant bayonetten (fra Bayonne), det er ikke til å tro!

Når vi ser hvordan terrororganisasjonen Antifa har inntatt Paris gater, er jeg ikke lenger i tvil om at steinen i min første franske baguette, som totalknuste en av mine aller beste tenner, var plantet av Antifa😠

Vi skal allikevel berømme Dordogne, et meget vakkert kulturlandskap, som har mye til felles med Toten. Her møtte vi da også kun hyggelige folk, slik at hadde vi tilbrakt hele ferien i Dordogne, kan det hende vårt forhold til Frankrike hadde fått en lykkeligere utgang.

Sarlat-la-Canéda kan være Europas flotteste middelalder-markedsby. Denne var omringet av villaer, noe jeg ikke liker, da disse representerer anti-urbanisme, men de aller fleste av villaene var nydelige, i samme farge som den kremgule steinen i Sarlat.

Uansett ligger Sarlat-la-Canéda midt mellom skogbrann-områdene i Aude-regionen og Gironde-regionen, så selv om det er frodig i Dordogne, kommer nok røyken fra stadig hyppigere skogbranner, til å ligge tykt over kulturlandskapet og slottene i Dordogne i framtida.

Så vi drar nå heller til Lom, lillehammermalernes siste skanse, og satser på at vi kan få leve vindturbin-fritt der resten av livet✌