Monday, November 30, 2020

Dagbok-fotografiet IV

Ned igjen fra bygdeborgen Borgen mellom malerisk furuskog etter en herlig friluftslivs-dag.

-Wikimedia.

Kom til at jeg måtte ha med fotografiet ovenfor også, sammen med de andre bildene våre fra turen vår til bygdeborgen Borgen og Vesle Fiskelausen i går, på veg ned igjen. Her kan man i sannhet komme til sans og samling igjen, i en verden som har blitt gal, pussig nok i samme område som galskapen for en gangs skyld ble beseiret, hvor Skreia vindpark skulle stått. Men vi trives så meget bedre uten denne parken!

"But maybe not in 2020, which is the year that the world went insane. And even worse than the obvious insanity is the strange and stubborn and even deliberate hesitancy to admit that the world is insane. That would mean having to face it, maybe even doing something about it. Instead we are simply putting up with it. We can’t call evil things evil anymore, and now we can’t call insane things insane.

And so it is fitting that we are all being told to wear masks. We are trying to cover up the truth about ourselves. The modern world is a walking lie. But it’s not a bold-faced lie. It’s a shame-faced lie." - Dale Ahlquist


"The modern world is a walking lie."

Så sant, så sant! Nettopp derfor er det så godt å komme vekk fra den vandrende løgnen vår moderne verden har blitt, og heller vandre litt i vår opprinnelige verden på Totenåsen, til friluftslivets sanne verdier, som Nils Faarlund viet sitt liv til. Hans største bragd var å berge åsen for oss!

Tenkte på det i natt, det er visst bare på Totenåsen det er mulig å komme i samtale med totninger, da nede i bygda ligger den moderne verdens løgner like tykt som mjøsskodda, men her oppe i høyden letner det litt på alle løgnene.

Nettopp oppe på bygdeborgen kom jeg i samtale med en fyr om M.J. Dahl, dette var en som hadde slekta si fra Østfold, og som syntes det var så spennende at en østfolding hadde hatt slik innflytelse og anseelse her på Toten. I tillegg hadde han et gammelt brev fra Helga Garsjø liggende i en skuff, som han syntes var et meget fint brev. Han forsøkte å samle bilder av M.J. Dahls liv på Toten, men fant ingenting, og dette syntes han var veldig rart.

Og dette synes PermaLiv er svært rart også! PermaLiv vil derfor oppfordre alle PermaLivs følgere til å ta et dypdykk i nedstøvede foto-album, for å leite etter gamle fotografier av vår apostels liv og virke!

Dette som en del av det store minne-året 2021!

Avslutter dagen og den fjerde utgaven av dagbok-fotografiet med dette minnet fra turen vår til Vesle Fiskelausen i dag.

Det er katastrofe i landet vårt nå, vi går til grunne, men heldigvis gikk ikke Totenåsen til grunne sammen med oss.

Takk og lov!

-Wikimedia.

Deilig med litt skikkelig friluftsliv! Egentlig skulle Skreia vindkraftverk stått her, men så hadde vi friluftslivs-generalen vår på Toten da, Nils Faarlund, og da måtte vindkraftverks-mafiaen vike for friluftslivets verdier og gleder💖

På berget var malt initialene J.H., 1966, og vi kom til at dette var Jon Helmer, som var her ved Vesle Fiskelausen på fisketur i 1966.

Kanskje litt dumt å fiske i en fiskelaus, da😂

-Flickr.


Saul Leiter søkte etter skjønnheten i gatene, men det er det ikke igjen mye av her i Mjøslandet, men skjønnheten i naturen, den er fremdeles verdt å søke her, takket være Nils Faarlund:-)

I dag fotograferte jeg familien i jpeg-profilen portrett, og det syntes jeg fungerte svært bra! Kanskje var det været, men fortsetter inntil videre kun med denne profilen for familie-fotografering. En fordel er nok at portrett-stilen er litt mykere, slik at fotografiene blir litt dusere.

Det var godt jeg hadde med ei hel flaske tennvæske, for over halve flaska gikk med til å få fyr på den fuktige veden. En skikkelig fin bålplass her, forresten.

-Flickr.

Litt bålrøyk må man venne seg til, skal man kunne verdsette friluftslivets enkle gleder.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.


Her er en samtale med Saul Leiter, som jeg lytter til mens jeg ordner med bildene fra turen til Bygdeborgen Borgen og Vesle Fiskelausen, og han var visst en fotograf som var svært glad i farger.

Og som sagt, jpeg-fargene fra turen vår imponerte meg, selv om profilen portrett var benyttet, så ble naturfargene også svært flotte, de minner rett og slett om Canon-farger. I tillegg er jo også Canon-filer litt duse, grunnet AA-filteret.

Angret meg nesten for Fujifilm-kameraet jeg har kjøpt til jentene i julegave, når jeg ser disse flotte fargene, men vi får håpe de blir glade i dette kameraet, og det vil uansett være veldig greit å ha et lite kamera stående i vinduskarmen for familie-fotografiet.

Bedre med tre blide jenter enn 70 blinkende monster-turbiner på åsen vår👌

-Flickr.


"Energi- og miljøkomiteens innstilling til Stortinget viser at regjeringen gjennom stortingsmeldingen legger aktivt til rette for storstilt videre utbygging av vindkraft. De åtte forslagene som ser ut til å få flertall på Stortinget, vil ha liten eller ingen begrensende effekt, tvert i mot, to forslag vil fungere som sterke drivere for utbygging. Naturen kan ikke leve med en stortingsmelding som bare er skuebrød, og som i realiteten tilrettelegger for mer vindkraft og naturrasering!"

Se på disse fargene da, og dette er jpeg:-) Og det er jo så greit å skifte mellom råfiler og naturfoto, og jpeg og familiefoto, med min a7III. Kanskje var det bare det flotte høstværet, vi får se, men dette overgår jpeg-fargene fra min Canon 70D.

-Flickr.

Best å være stødig på foten her😧

-Flickr.

For de som lurer på hvordan det går med mine videre filosoferinger omkring hvorvidt PermaLiv skal investere i Sonys G 24-105 mm eller Tamrons 28-200 mm, når reising blir en mulighet igjen, har jeg kommet til at jeg fortsatt vil gå for Tamrons alternativ, selv om den ikke har billedstabilisering. Dette skyldes at Sonys alternativ har sterk forvrengning på 24 mm, så da er det bedre med Tamron og heller ta med min 24 mm GM, som er verdens beste 24 mm.

Ellers står jeg fast på at jeg vil investere i en Samyang 75 mm f1.8 for portrett- og skogsfotografi. For Fuji'n blir det nok kun en 27 mm f2.8 pannekake-linse, som et supplement til kit-linsa som følger med.

Leverer min GM 100-400 mm over jul, for å se om de kan stramme strammeringen? Beholder denne uansett, da den har gitt meg de fleste av mine aller beste fotografier i høst.

Etter jul satser jeg for fullt på fotobøker og prints, i perioden januar-mai. Så håper jeg dette kan gi resultater?

Oppe på bygdeborgen var det fenomenale forhold, hvor vi unte oss halve ostekakesjokoladen og en kaffekopp. Her traff vi også på en hyggelig fyr som hadde liggende et brev av Helga Garsjø i skuffen, så det var jo morsomt😎

-Flickr.


Ser ut til at Luminar AI vil overta for Lr CC for min del med tiden.

Furuene her oppe var særdeles fotogene💓

-Flickr.

Takk og lov hadde lillesøster et klatretau liggende i sekken, ellers ville nok ikke mamma klart disse brasene👍

-Flickr.

Tenk at dette er jpeg-farger for portrett-profilen i min a7III, synd jeg ikke har prøvd denne før, skal bli spennende å utforske den videre, da de andre profilene har jeg ikke vært helt fornøyd med, men dette var imponerende!

-Flickr.

Jentene kom til at BB stod for Bead&Breakfast, så de gledet seg til ei varm seng og en bedre frokost oppe på BygdeBorgen.

-Flickr.

Dette hullet mente jentene måtte være utgangen til et revehi, så de tettet det igjen, da de ikke er videre glade i rever lenger, hvilket de har god grunn til😢

-Flickr.

-Wikimedia.

"After all, we live in a liberal society, and the goal of liberalism is equal freedom, so the laws should do what’s necessary to establish freedom and equality as a day-to-day reality for everyone. Anything else would be collusion in oppression.

All that sounds good to people who are used to hearing such things, but the effort must somehow deal with a fundamental problem in liberalism: freedom and equality—however valuable in their place—don’t work as ultimate goals. Freedom for what? Equality in what respects? To answer those questions we need to recognize authoritative higher goods. But that can’t be done without abandoning the view that takes equal freedom as its guiding principle—in other words, liberalism—in favor of a system based on the higher goods and the vision of the good life they define.

There is of course an official solution to the problem, one that inevitably favors the people who run things. We live in an age of global markets and transnational bureaucracies, and the people who dominate such institutions believe they should control everything and answer only to each other. That is what—for example—the European Union is all about. The rest of us are expected to listen, believe, obey, and periodically express support for what is supposedly being done on our behalf.

With that in mind, the official view is that freedom and equality don’t demand devolution of power or respect for civil society or the beliefs and traditions of the people. Instead, they require the people to be freed from traditional dimensions of human identity. Family, religion, and cultural community must become subjective matters of choice and opinion rather than authoritative institutions so that people can become interchangeable economic units and so become equally free." - James Kalb


"Instead, they require the people to be freed from traditional dimensions of human identity. Family, religion, and cultural community must become subjective matters of choice and opinion rather than authoritative institutions so that people can become interchangeable economic units and so become equally free."

Det er beklagelig å si, men dette er synet til kommunalsjefen og hans kompanjonger i Østre Toten kommune, sammen med alle de narsissistiske politikerne som har albuet seg fram til en plass i styre og stell.

Enda alvorligere er det at dette er ideologien til den norske stat, som gikk fullstendig bananas i det Herrens år 2020, året for det store stabbursjubileet, hvor de nå angriper vårt største fellesgode, vår naturarv, med en teppebombing av vindkraftverk over våre mest ikoniske landskap, på et vis ingen fremmed, fiendtlig makt kunne uttenkt i sin største fandenivoldskhet.

"Freedom for what? Equality in what respects? To answer those questions we need to recognize authoritative higher goods. But that can’t be done without abandoning the view that takes equal freedom as its guiding principle—in other words, liberalism—in favor of a system based on the higher goods and the vision of the good life they define."

2020 skulle vært året for det store stabbursjubileet, hvor det hele endte i den ytterste tragedie. 2021 må derfor bli det store minne-året, så får vi tro dette året ender bedre?

Vårt fedrealter var naturligvis et av disse høyere goder Kalb omtaler ovenfor, men herr Fossemøllens ætlinger synes å ha glemt sine forpliktelser til dette sitt gode, som om vårt fedrealter bare skulle vært en utskiftbar, økonomisk enhet, i pakt med et liberalistisk verdensbilde😡

Men nå får vi bare minnes, så får vi håpe vi blant alle minnene kan finne tilbake til våre forfedres høyere goder, samt deres visjoner av det gode liv, som de ønsket å overbringe til oss og våre barn.

Aldri ligger myrene så vakre over åsen som under barfrosten💟

-Wikimedia.

Man sover godt etter en dag i barfrost-skogen, aldri er naturen så velsignet skjønn som under disse altfor få dagene mellom høst og vinter, og nå ser det ut til at det allerede er slutt i morgen, da det er spådd snø😬

Men vi får nyte denne siste dagen med barfrost som best man kan, pølser og ostekake-sjokolade er kjøpt inn, samt ei flaske med tennvæske, for å være sikker på suksess😜

Ja, og så må vi takke Åsens venner med Nils Faarlund for at vi fremdeles kan nyte det enkle friluftsliv på åsen vår💘

"Et par av vindturbinene på Vardafjell fotografert sist måned. Selv om vindturbinen ikke står i hagen, slik det kan se ut som på et par av bildene, viser det likevel et lite tiltalende motiv sett fra denne vinkelen. Nå er disse 7 turbinene stanset pga at naboene har mistet tv signalene, men når mørket senker seg ser en røde, blinkende lys fra alle turbinene over Vardafjell. Kjørte forbi i går kveld og det ser, og føles, helt uvirkelig å se det blinkende "sirkuset" i mørket." - Anne Marit Frøiland

Ja, tenk det, at noen ønsket å lage et blinkende sirkus av åsen vår👿

-Wikimedia.

"If you were to ask yourself these questions, what would your answers be?

What do you value the most in your life?

Why do you make photographs?

Do you believe that what you create is valid?

Is external validation necessary for this sense of value?

Do you feel pressured to make images in a certain way to get noticed?

I have asked all of these to myself in various forms over the years, I’m not proud of some of the answers that the fool I used to be justified to himself, but I know the answers I have now, and I believe in them.

In the Colour of Meaning eBook I wanted to explore the relationship between our emotional selves and the landscape. I know myself that some days I can go into the landscape feeling happy and relaxed, whereas on other days I can feel tense and melancholy. I wanted to find the connection between those emotional spectrums and the images we choose to make on those different days. The quality of light, its colour, the season, time of day and aesthetics of the environment are all working together to shape our mood, or to be ignored if we are too single-minded in our concept of what we are there to achieve.

I’m less interested in subjects and more inclined to a resonance with my emotional landscape. If I’m feeling edgy and irritable I know I can be drawn to chaotic, cool, shady, mysterious scenes. Or, quite the opposite, a calm, uplifting landscape can shape my mood, take me gently by the hand and guide me, with quiet instruction into a better frame of mind.

I do not make landscape images to scream fury at the world, I make them to find peace, exorcise the weakness in my own mind to find equanimity and a peaceful acceptance that all things change; even a bad mood, or a period of depression." - Alister Benn


-Wikimedia.

Ikke noe er som å vandre i barfrost-skogen! Men tenk det, etter denne stien skulle det stått 70 monster-turbiner og blinket og snurret, hvor man ville vandret med fare for iskast og livet som innsats. Så meld dere inn i Motvind til jul, alle sammen!


"Det er vrengebildet av det grønne skiftet. Det er å gjøre dystopi til virkelighet. Det er dette vi har laget Motvind for å stoppe.

For å klare det, må vi ha mange medlemmer og store ressurser. Vi trenger et enormt engasjement. Det er ufattelige verdier som ligger i disse utbyggingene, samlet sett, vi snakker trygt om tresifrede milliardbeløp. Anlegget på Tonstad er eid av franske Engie, som i 2019 omsatte for 60,1 milliarder euro. Nå må vesle Sirdal kommune gå til rettssak mot dem, for å få oppfylt rettigheter de mente å ha.

Det er ulik kamp. Vi trenger den norske stat på vårt lag. Vi har kommunene med, ordførerne med, i minst 134 kommuner, bare for å telle med ordførerne som har skrevet under ordføreroppropet. Men statsmakten, med Energimyndighetene og Regjeringen, de henger igjen. De oppfører seg ennå som om de er på vindkraftens parti. De vil ha mer, mye mer.

Og så er det på tide for Rogalendinger og Sørlendinger å hente seg et glass vann. For det som kommer nå, er brutalt. Det er kartet over eksisterende og planlagte utbygginger i våre to fylker, Rogaland og Agder." - Eivind Salen

Så dette er brutalt, kjære venner. Himmelenga mi har gått fortapt, men det ser nå jammen ut til at hele vårt fedreland følger etter ned i fortapelsen. Jeg forstår neimen ingen ting lenger jeg!

Selv foretrekker jeg mykt kveldslys på en gammel granlegg i advents-tida.

-Wikimedia.


Egentlig skulle fabrikken min sponset mitt arbeide for å dokumentere enga vår, grenda vår, bedehuslandet vårt, apostelen vår, industri-elvene våre, Dahlsleden vår og åsen vår, men de så ingen verdi i et slikt arbeide, og det gjør nok ikke den gamle bedehus-slekta mi heller, og ei heller husmannstroens mange barn.

Nei, nå er det bare meg og mitt, her og nå, uten minner, vi lever så fritt, troens lenker er brutt, tradisjoner, historie, landskap og identitet, gjør en bare forknytt.

Og så feirer vi jul igjen, en stor forbruksfest og en lysorgie som ingen ende vil ta, for gode konsumenter, det vil gamle Norge ha.

Tror Jakob Gløersen ville likt dette her:-)

-Wikimedia.

Da kom jeg meg jammen ut i barfrost-skogen i dag også, en helt unik periode av året. Og i morgen satser jeg på å ta med jentene på grilling, så kanskje blir det noen barfrost-fotografier da også? Pussig nok ble det 15 gode bilder både i dag og i går, men med motsatt linser, i går 13 stk. med GM 100-400 mm og 2 stk. med 24 mm GM, og i dag altså motsatt. På søndagsturen i morgen tenker jeg å kun ta med min Sigma Art 14-24 mm, da det er en stund siden jeg har benyttet denne, så får vi se hva den kan ha på lur i barfrost-land?

I de grønne enger har det blitt omtrent like stressende å leve som hva det ville vært å vandre omkring i hva som skulle vært Skreia vindkraftverk, men hva som nå er gammelskog, stillhet, mørke og en lise for sjelen😊

Så vi får sende en stille takk til Nils Faarlund og Åsens Venner nå i disse advents-tider🙌

-Wikimedia.

To mestre innen fargefotografiet! Vel, jeg får se disse også i kveld, ser ut til å bli en hyggelig lørdagskveld😺



-Wikimedia.


"An interesting new take on this lens! I started out with the Tamron 28-75 with a7III, and I still use it when we just go for a stroll or visit friends, but I find myself more and more only using my GM 24 mm and GM 100-400 mm for landscape photography. But when we can start to travel again, or for hikes where I want to travel light, I planned getting the new Tamron 70-200 mm f2.8-5.6. I didn't consider the Sony 24-105 mm, because when I read the reviews I found it's not any sharper than my Tamron 28-75 mm. But you started to make me consider the Sony 24-105 mm again, because of other features than just sharpness. What do you recommend for my new travel and hiking lens, and why, the Sony 24-105 mm or the Tamron 28-200 mm? Can you make a video where you compare these two lenses, to help me and others to decide which one is the best lens for travel and hiking?

I heard some hurt their fingers with the Sony 24-105 mm, as the edge is so sharp and there's too little space for the fingers in the grip,  and after a day of use their knuckles start bleeding. What is your experience with this issue?" - PermaLiv


Her er enda en anmeldelse av Sonys 24-105 mm, får se den i kveld. Er det ikke rart, når man omsider har bestemt seg for Tamrons 28-200 mm, kommer alle disse anmeldelsene av Sonys alternativ😕

-Wikimedia.

"Veldig interessante artikler du skriver Salen, prøver å re-poste dem så godt jeg kan på en av mine blogger, men skal først på tur nettopp til området der Skreia Vindkraftverk skulle stått nå, var det ikke for Nils Faarlund. Han har gjort sitt beste for å få Norge til å våkne de siste 10 år, så godt dere omsider har våknet, og her er noen fotografier fra hva som skulle vært fundamentet for Skreia Vindkraftverk, men hvor nå fremdeles stillheten og gammelskogen rår😌" - PermaLiv

Se de 15 fotografiene her.

Skjønnhet, sannhet og godhet, uten den ene, faller de andre, og nettopp dette har skjedd i himmelenga mi. Men vi får samles og minnes den skjønne tiden, hvor Skjønnheten, Sannheten og Godheten skiftet på i dansen mellom Klaus, Even Helmer og Johan Albert, i disse engang så grønne enger.

-Wikimedia.

"Beauty is the last thing which the thinking intellect dares to approach . . . Our situation today shows that beauty demands for itself at least as much courage and decision as do truth and goodness, and she will not allow herself to be separated and banned from her two sisters without taking them along with herself in an act of mysterious vengeance. We can be sure that whoever sneers at her name as if she were the ornament of a bourgeois past – whether he admits it or not – can no longer pray and soon will no longer be able to love." - Hans Urs Von Balthasar


-Wikimedia.


Mange gode tips både om skogsfotografi og skogsredigering her:-)

-Wikimedia.


Fra en tømmerhoggers dagbok


Det er høyhet og ro over et tre.

Sterkt, likevel gripende vergeløst,

står det på moen og tenker

milde jordtanker, tålmodighet.

Ei skinnende kvit neverbjørk,

ei gammal furu

med bronsearmene  strakt  ut

i uendelig ømhet for vindene.

 

Da kommer du labbende gjennom lyngen

med øksa og motorsaga.

Stanser under den dødsdømte kjempen.

 

– Skarpretter, gjør din plikt!

 

Treet stuper. Hjelpeløst.

Splintrer greinene under seg i fallet.

Du står der i den brå stillheten:

Så tomt det vart! Lyset fra himmelen

faller over deg som en anklage.

Et minutt bare – ett minutt

av snerrende stål, mekanisk rutine –

og naturens langsomme drøm

gjennom hundre vårer

er skrumpet inn til en dum liten prikk

i stikkboka.

 

– Så mange dager, tenker du.

Så mange kimende julekvelder …

Tiur satt med lurvet klo kring greina,

hakket i rimet, rettet seg, lydde

når finnhunden søykte innpå en avsides

plass.

Store, stille snøfall – vårnetter,

stjernene hang doggete i baret

når skytteren kjek på  skrå

opp på Karlsvognen.

 

– Så mye liv, tenker du,

– så mye hemmelig liv

disse år-ringene sirkler inn!

Et sentrum

som pupillen i et seende øye.

 

Slik kan tankene svive

en sorgfull høstdag når

vinden mumler armodslig

over snauhogstene:

Kvist og vål, ferske stubber

hvor maurlik klisser i kvaen,

et og annet avfelt krufsetre

som henger på skakke i tomheten.

lik en kuleflerret fane

på en skanse som fienden stormet.

 

De snakker om driftsplan, forstmennene,

og risser opp hogstfeltene

med linjal på kartet.

Og vi menige – slitets landsknekter –

vi går seierrike til storm

etter en velberegnet strategi.

Landet blir liggende snaut etter oss:

høgdedrag og åsrygger syner seg

nakne

lik ribbeina på et veldig dyr

som vargene har revet.

 

Å, det er vondt, vondt

å være øksens samvittighet

slik en sorgfull høstdag!

Hans Børli

-Wikimedia.

Isen legger seg på Skjeppsjøen.

-Wikimedia.


Dette er fantastisk, Luminar AI har automatisk keystoning også:-) Så nå blir det nok med tiden til at jeg dropper Lr CC. Dette ser ut til å være et mye morsommere supplement til Capture One.

Minnestien ned igjen etter Olterudelva.

-Wikimedia.

-Flickr.

"How did we ever come to simply accept such toxicity—such rabid rejection of ourselves and all of the convictions upon which rests the fruitfulness of civilization and the flourishing of human souls?

I am now appalled that I and so many others accepted this reality as undisputed and unchangeable fact, and that we were not instead told to stand up and clearly state and live our convictions, carving a legitimate path for the many talented artists and thinkers who were also fighting for a rightful place in culture. I am horrified that I was not compelled to insist that, no, I do in fact deserve a voice in the arts and the public square, and no, I should not have to hide myself to claim it. Rather than becoming salt and light as we perhaps hoped we could do by treading softly, we were instead trampled under the feet of ideology and hidden under a bushel of pretence and worldliness. We lessened our voices to no voice at all. Shame on us.

And here we are—a new point of no return, although as a Christian I keep a flicker of bright hope that we have yet to see beauty and transformation out of the ashes of a culture razed to the ground." - Kay Clarity


Ja, vi får bare samles her nå til minnestevne, vi omkring 500 fossemøllinger, i asken av vårt fedrealter, i asken av høybedehuslandet, i asken av grenda vår, i asken av slekta vår, så får vi bare minnes og minnes, og når minnegravhaugen over vårt fedrealter er stor nok, får vi rote litt  rundt i asken og se om det fremdeles kan være igjen noen glør fra ilden bakenfor, som vi kan makte å blåse nytt liv i?


Å vandre på den smale sti var en mye brukt metafor innen bedehusland, og det er vel kanskje nettopp dette PermaLiv gjør? Uansett, her etter minnestien i Grythengen er stien på det smaleste, det er vel bare en drøy meter mellom dalsida og elva, slik at her kan man minnes våre forfedre, som satte sin ære i å vandre etter den smale sti.

Kanskje kan vi sette opp ei minnetavle her, hvor begrepet "den smale sti" utdypes?

-Wikimedia.

-Flickr.

Fremdeles sitter jeg med en følelse av at mange mener Grythengen og grenda vår ikke var noe å bry seg om, at fedrealtre ikke er noe som betyr noe for det moderne mennesket, samt at bedehusland er noe vi er ferdige med, dette var bare en avsporing eller i beste fall en forløper til moderniteten og avansert liberalisme, et lavere stadium på fremskrittets veg til singulariteten. Og definitivt var ikke høybedehuslandet under nyromantikken og den skjønne tiden, det nærmeste vi har kommet fullbyrdelsen av vestlig sivilisasjon!

PermaLiv er høyst uenig i slike holdninger!

Derfor vil PermaLiv herved gi i oppdrag til den gamle fossemøllingen ved Granavollen, samt den tidligere presten i Hurdal, som er bosatt på Hadeland, å sammen skrive et kapittel som imøtegår disse påstandene, til minneboka vår for Grythengen til det store minnestevnet.

Hvorfor disse to? For den tidligere presten i Hurdal mener jeg å huske at hun har en doktorgrad på norsk lekmannskristendom, men uansett har hun vist at hun har stor interesse for emnet.

For den gamle fossemøllingen på Granavollen, så ble han jo født inn i denne arven her i Øverskreien, hvor jeg mener hans familie en tid var pedeller ved Skreiens bedehus.

Den gamle fossemøllingen på Granavollen og gamlefar sang i sin tid duett her i stua i Grythengen, hvor PermaLiv nettopp nå nedtegner disse ord, grunnet at bestefar Bjarne Holmstad mente de hadde så fine stemmer, hvor han trodde de kunne bli til noe.

Tidligere har PermaLiv foreslått at disse to gamle fossemøllingene burde gjenforenes i Maria-kirka på Granavollen, men med det kommende minnestevnet i Grythengen, må de selvsagt gjenforenes i de grønne enger.

Derfor vil PermaLiv herved oppfordre disse to gamle fossemøllingene til å ta kontakt med hverandre, for å legge seg i hardtrening til den store gjenforenings-konserten i Grythengen, hvor bestefar Bjarnes håpefulle synger duett sammen, slik at det går frysninger nedover ryggen på de 500 fossemøllingene i det store minne-teltet i Sørenga i Grythengen.

Ps!

Fikk ide til arbeidstittel for artikkelen til den gamle presten i Hurdal og fossemøllingen på Granavollen:

"En ny historie om de husmannstroende i Øverskreien, fylt av visdom, innsikt og humor"

etter denne artikkelen:


Bare et tips:-)

-Wikimedia.

-Flickr.

I fotografiet ovenfor befinner vi oss på slutten av minnestien i Grythengen, rett bak svingen i Olterudelva tar Holmstadengen til, to husmannsplasser og elvebruk, begge helt sentrale for husmannstroens fødsel, hvor fattigfolket tok Ordet ut av hendene på geistligheta, og forsøkte å skape nye, kirkelige tradisjoner for seg selv og sine etterkommere. Men de mislyktes.

"Extra ecclesiam nulla salus is not a contingent feature added on to an arbitrary doctrinal system for self-interested reasons. It expresses a necessity of the post-Hellenistic situation that makes coherent thought and meaning with regard to the world as a whole impossible in the long run, at least in a cosmopolitan society with Western traditions of public life and rational inquiry, without something very much like the authoritative universal Church headed by the Pope. Other religions can not fill the gap. Islam is unbending and tyrannical, Judaism lacks universality, and Eastern religions have too little to say about the things of this world. Orthodoxy, with an authoritative church but no pope, has tended toward mysticism, stasis, national divisions, political tyranny, and domination of church by state. There have been no Eastern Orthodox universities. Protestantism, which rejected an authoritative church while maintaining and even exaggerating beyond sustainability Catholic traditions of self-government and free inquiry, has had difficulty maintaining coherence and relevance, and ends either in fundamentalist rigidity or liberal dissolution." - James Kalb

Så hva skal vi gjøre i kjølvannet av det store minnestevnet i Grythengen? Bedehuslandet ligger med brukket rygg, islam er ubøyelig og tyrannisk, jødedommen mangler universalitet, og østlig ortodoks kristendom tenderer mot mystisisme og politisk tyranny. Kun den katolske kirke kan fylle tomrommet, mener Kalb.

Skal vi vende tilbake til moderkirken, og satse på at vår apostel i Holmstadengen med tiden opphøyes til helgen?

Eller skal vi ta til på nytt fra ruinene, og begynne å bygge nye, nydelige bedehus fra høybedehuslandet, beliggende på de nydeligste steder, etter modell av det himmelske, lille våningshuset til bedehusbygger Johan Grythengen?

Hvor vi etablerer nye grendeklynger etter Dahlsleden rundt Totenåsen, som reflekterer den skjønne tiden og nyromantikken, med de skjønneste bedehus i sin midte. Hvor vi fullbyrder Klaus, Even Helmer og Johan Alberts visjoner for grendeklynga si her ved kanten av Grythe-platået.

Mystikken og skjønnheten og villskapen som preget landsbygda under den skjønne tiden, er nå helt borte fra enga vår.

-Wikimedia.

"Vi bruker lys så skjødesløst at vi ikke bare kaster bort en mengde energi, vi lyser opp en mengde ting som bør få være i fred i mørket. Dermed ødelegger vi mye av mystikken og skjønnheten og villskapen som preger landsbygda, sier rådets formann, den kjente forfatteren og journalisten Sir Max Hastings." - Forskning

Vi ønsket å leve på en mørk gård vi, i ei stjernegrend, men så langt jeg kan se er det kun i Skomakerstuggun vi har sjelsfrender her i grenda i dag. Hvordan kan jeg si dette når jeg ikke kjenner dem? Jo, det er bare å kaste et blikk på plassen deres, på måten de har tynnet trærne, hvordan de har restaurert låven sin, hva slags hage de har. Man ser med en gang at dette er mennesker som ønsker å være en del av landskapet, og ikke bare klatteri utenpå landskapet, folk med dyp naturfølelse for nærnaturen.

I fjor var 80-talls villaen bak gardskoronaen fem ganger lenger borte, men med en gang de tok denne kom den fem ganger nærmere, og nå er julebelysningen på også. Selv mener jeg slik adventsbelysning ikke har noe med advent å gjøre, da advent betyr forventning, hvor vi venter på at Kristus, verdens sanne lys, skal komme til oss. Men med alt dette jordiske lyset, hvordan skal man da kunne få øye på verdens sanne lys?

Forresten ser det ut til at alle disse 80-talls villaene har masse lys rundt omkring på fasaden og i hagen, så 1980-tallet må ha vært en sammenhengende lysorgie.

Har prøvd å staure opp igjen noe av gardskoronaen, men det hjelper liksom ingenting. Men nå gjelder det kun å holde ut til det store minne-stevnet over vårt fedrealter. Kan noen hjelpe oss, er vi takknemlige!

Fellesmisjonen ble jo født her i grenda og i grendeklynga til Klaus, Even Helmer og Johan Albert, tenker det var de som kom på navnet, da de syntes de hadde alt til felles, og tenkte vel at vi skulle ha dette også. Derfor synes jeg de store Fellesmisjons-gårdene burde bidra med noen rundballer hver til erstatning for gardskoronaen, de skal få dem tilbake etter minne-stevnet over Grythengen.

I tillegg skal de få ei gratis minnebok over Grythengen hver seg, samt få velge hvert sitt innrammet fotografi fra stabbursgalleriet til minnestevnet. Ja, jeg trenger ikke nevne gårdsnavn, alle vet jo på hvilke gårder Fellesmisjonen stod som sterkest i Skreien og Lensbygda. Det er viktig nå at vi holder ut her til etter minne-stevnet, derfor bør alle bidra til å hjelpe oss med å gjøre det litt mer levelig for oss her i enga nå på slutten.

Dette for at vi kan konsentrere all vår energi inn mot å bygge en kjempestor minne-gravhaug over vårt fedrealter, slik at glemselens mørke aldri legger seg over de engang så grønne enger.

Øverst i minnestien er det noen fine graner, akkurat som nederst i minnestien.

-Wikimedia.


Ted Frost fikk meg virkelig til å bli interessert i Luminar AI, dette ser ut til å kunne være en slags Photoshop for dummies. Selv benytter jeg Capture One, Lr CC og litt Nik Collection 2017, men kanskje bør jeg erstatte en av disse eller alle med Luminar AI?

Uansett, først må man komme i gang med prints, fotobøker og lært seg jentenes Fujifilm X-T200.

Stabburet i Vestby.

-Wikimedia.

Hva jeg tenkte på da jeg gikk etter elva i kveld, er at det er slettes ikke sikkert Johan Albert Sønsteby var i slekt med Johan Albert Grythengen, da det simpelthen kan hende at Johan Grythengen var en slik likandes og høyt ansett fyr her i grenda, at Johan Sønstebys foreldre ønsket å oppkalle sin sønn etter ham.

Derfor kan det godt hende at Herman Evensen Fossemøllen var sønn av herr Fossemøllen den eldres første kone, hvoretter hans stemor ikke syntes noe særlig om denne stesønnen sin, og sendte ham vekk som husmann på Vestby, hvoretter han en tid ble hetende Herman Evensen Vestby.

Da hans far solgte mølla i Fossemøllen ved Kværnumsstrykene, kan det hende Herman Vestby fikk en slant, hvilken han benyttet til å kjøpe Grythengen fra sin onkel i Grythe.

Men dette er bare videre spekulasjoner, og spekulasjoner er ikke nok for minneboka vi må få laget til for minnestevnet i Grythengen.

Låven i Vestby speiler seg i vinduet i våningshuset.

-Wikimedia.

Men kanskje er jeg i slekt med Olav Sønsteby? Tiden vil vise, etter hvert som sløret over vår stamfar klarner. I så fall ville dette være en ære!

Mener bestemt at Olav og Johan inviterte meg inn på kaffe en gang jeg red over tunet, de kunne sikkert fortalt meg alt jeg lurer på i dag den gang. Synd jeg ikke hadde vett til å spørre.

Inngangspartiet til våningshuset i Vestby.

-Wikimedia.

Det ble seint før jeg kom meg ut på tur etter elva i dag, men jeg syntes jeg måtte gå en tur allikevel, for å få vekk napoleonskaka jeg unte meg i dag tidlig ved tidligere Kjelstad bakeri. Men der var det mye gamle karer der, som stod utenfor og ventet på åpning kl. 09:00. En diger flokk med pensjonister, kafeen var helt full allerede 09:15, og ingen av dem syntes å bry seg det ringeste om koronaen.

Da jeg kom opp dalen ved Vestby var det med en ny følelse, for kanskje holdt vår stamfar i Grythengen til her som husmann i sin tid, hvor han kalte seg Herman Evensen Vestby?

Derfor syntes jeg at jeg måtte ta noen bilder av Vestby, selv om det var tilnærmet helt mørkt. Da jeg skulle redigere dem, kom jeg til at jeg ikke ville gjøre noe med eksponeringen, slik at kveldsstemningen kunne komme til sin rett. Da det ble såpass mye støy grunnet den hye iso'en, syntes jeg det passet best å konvertere dem til svart-kvitt.

Da jeg skulle ta bilde av låven ble jeg nesten helt skremt, da det røde avstandsmåler-lyset på kameraet lyste opp låven noe voldsomt.

-Wikimedia.

Våningshuset.

-Wikimedia.

Vestby mot vest.

-Wikimedia.

Jeg ble positivt overrasket over hvor bra det gikk med håndholdt nattfotografering, og selv om iso-verdiene ble høye, gjør det liksom ikke noe så lenge man konverterer til svart-kvitt.

-Wikimedia.

100-års jubileet til stabburet etter oldefar ble i sannhet et sørgejubileum!

-Wikimedia.

-Flickr.

-GP.

De siste dagene har jeg kommet til at vi må ta avskjed med vårt fedrealter på en skikkelig måte, mens stabburet fremdeles står på Stabburstunet. Dette blir et minne-stevne, kronen på minne-reisingen over himmelenga vår, hvor vi bærer til minner over vårt fedrealter, lik steiner til de gamle gravhaugene nede i bygda.

Men før fossemøllings-ættene kan samles, er det en del ting som må på plass:

1) Det må lages til en skikkelig minnesti nede i dalen etter Grythengen. Dette skal jeg ta til med til våren.

2) Hele den fotografiske arv etter Grythengen må samles inn, digitaliseres og lastes opp til egen Flickr-konto, hvoretter alle fotografiene katalogiseres, lisensieres og informeres etter beste evne. Denne oppgaven får gamlefar og onkel ta på seg.

3) Hele historien til vår stamfar her fra Grythengen, herr Fossemøllen den yngre, men også hans far herr Fossemøllen den eldre, må nøstes opp i. Her er det mye som trenger klarhet!

4) Det må lages til ei skikkelig minnebok over Grythengen, hvor man klargjør hele Grythengens og vår stamfars historie. Det beste er om vi kan få klarhet i historien til enga vår helt fra Svartedauden fram til vår tid, mens vår stamfars historie minst må nøstes opp tilbake til hans barndom sammen med hans far. Var herr Fossemøllen den yngre sønn av herr Fossemøllen den eldres første eller andre kone, kom han hit fra Fossemøllen bruk ved Kværnumsstrykene, eller som husmann fra Vestby, etc., etc.???

5) Til minne- og avskjeds-stevnet for vårt fedrealter, skal jeg ha kommet så langt med prints, at hele stabburet er fylt opp av fotografier fra enga og grenda vår. Etterpå tar jeg med meg stabburet som galleri til et nytt sted, hvor jeg kan få virke i fred med tåre-fotografiet.

Dess før disse punktene kommer til fullbyrdelse, dess tidligere kan vi samles til avskjeds- og minne-stevne over vårt fedrealter!

Minnestien over det gamle elveleiet.

-Wikimedia.

Selv trodde jeg at jeg hadde full oversikt over vår historie nå, fram til Inger Marie Østby kludret til det hele med lokalhistorie-wikien. Det er først og fremst herr Fossemøllen den yngres historie som er svært forvirrende, denne må nøstes opp i i sin helhet, før vi kan ha et minnestevne over Grythengen på Grythengen. Det er derfor svært viktig at alle nå engasjerer seg i å få klarhet i Herman Evensen Fossemøllens/Vestbys liv og historie, en gang for alle!

Gamlefar og onkel må videre samle alle gamle fotografier relatert til Grythengen, her ser det særlig ut til at Harald Holmstad kan ha etterlatt en stor fotoskatt, men alt må samles inn, digitaliseres og lastet opp til en egen Flickr-konto.

Her er det trolig best at man først samler inn alle gamle fotografier, deretter får man et firma til å digitalisere og laste opp fotografiene til Flickr. Etter at fotografiene er lastet opp, kan alle som har kunnskap om denne fotografiske arven få tildelt passord, slik at alle kan samarbeide om å katalogisere bildene, gi dem korrekt lisensiering, synlighet etc., samt skrive ned all relevant informasjon til hvert fotografi.

Jeg tror det er mulig å kjøpe en evig Flickr-konto, hvis man betaler et større beløp, slik at man kan sikre seg at dette digitale arkivet ikke faller bort i framtida.

Minnestien ovenfor Valbydalen.

-Wikimedia.

Nå forstår jeg ingen ting mer. Inger Marit Østby hevder i lokalhistorie-wikien at Herman Evensen Fossemøllen het Herman Evensen Vestby, mens både Herman Nettum og Gunnar Opsahl har bekreftet at han het Herman Evensen Fossemøllen, sønn av Even Michelsen Fossemøllen, født 1798. Men når jeg søker opp Vestby, da finner jeg at Johan Sønsteby hadde Albert til mellomnavn, altså det samme som Johan Albert Grythengen. Kan det være at Ole Petter Sønsteby og Herman Evensen Vestby begge var sønner av Even Michelsen Fossemøllen, og at Herman en tid var husmann i Vestby, og at han denne tiden kalte seg Herman Evensen Vestby, hvoretter han tok tilbake farsnavnet Fossemøllen da han fikk kjøpt Grythengen?

Men hvor kommer da i så fall navnet Johan Albert fra, da Even Michelsen Fossemøllens foreldre het Michel Andersen Karsrud (1716-1748) og Marthe Olsdatter Narum (1714-)? Kanskje kommer det fra Skullerud-slekta, og at Hanna Skulleruds far het Johan Albert?

Er svært takknemlig hvis noen kan nøste opp i denne floka!

Ps! Ser jeg har kalt Even Michelsen for Michaelsen, beklager dette, korrekt navn på Amerika-fareren er Michelsen.

PsII! Allikevel kan det hende at Even Michelsen Fossemøllens første kone var ei Grythe-jente, men dette er mindre trolig hvis Herman Evensen virket som husmann i Vestby før han kom til Grythengen.

Er det noe som er trist, så er det det at Grythengen ikke lenger er et levende elvebruk. Ja, jeg synes rett og slett synd på denne gamle kulturelva vår, jeg.

-Wikimedia.

"Protestantism, which rejected an authoritative church while maintaining and even exaggerating beyond sustainability Catholic traditions of self-government and free inquiry, has had difficulty maintaining coherence and relevance, and ends either in fundamentalist rigidity or liberal dissolution." - James Kalb

Kalb mener at vi alle bør bli katolikker igjen. Men så har vi Solhøy bedehus i Nord-Hurdal da, de synes verken å ha gått til grunne i fundamentalistisk rigiditet eller liberal oppløsning, de. Hvilket kan tyde på at Brennsæter-folket har begge beina godt plantet i jorda. Men samtidig har de nå et flott bedehus da, som ligger aldeles nydelig til, og som fyrst Mysjkin i Fjodor Dostojevskijs mesterverk Idioten fra 1868 sier det; "Skjønnheten skal frelse verden!"

Så kanskje ligger løsningen i at vi begynner å bygge aldeles nydelige bedehus igjen, som ligger aldeles nydelig til, med det bitte lille våningshuset til bedehusbygger Johan Grythengen, som forbilde?

Olterudelva nedenfor dammen, som vi kan grave opp igjen som en del av minnestien, ikke så stor som tidligere, bare en liten dam.

-Wikimedia.

Når man tenker etter, hvor ellers kan man ha en minnesti enn nede i dalen? For skal man minnes, da kan man ikke ha alle disse forstyrrelsene som er oppe etter vegen. Nei, minner trives best litt avsondret til klukkingen av elva.

Noen minnetavler kan vi også lage til. Og kanskje noen minneskulpturer? Minneplasser er en selvfølge, kanskje med noen minnebenker til? Vi kan også minnes bekkørreten, som det var så flust av, og som gamlefar var så flink til å fange med hendene under steinene.

Minnestien ved telthuset.

-Wikimedia.

"The arrangement of belief and authority described is that of the Catholic Church. It is the one most consistent with the genius of tradition, because it is both universal and personal, and therefore bears more than any other the appearance truth must have for us. Only Christianity understands the community as the earthly body of an incarnate divine person. Only Roman Catholicism, through its hierarchy headed by the Pope, enables the visible Church to speak and act in a personal and authoritative way. Roman Catholicism thus displays, in the most clear and consistent way possible, the natural form for truth to take in a world of free public life. It is altogether in character that Catholicism fostered learning, philosophy and the arts, that the distinctive institutions of Catholic Christendom have included universities, free political institutions and modern natural science, and that Western culture was so fruitful for so long. The decisive rejection of Christianity — which even in its Protestant and liberalizing forms has depended on the Roman Church and Pope for its coherence and force — in Western society has been accompanied by irrationalism, radical decline in all aspects of non-technological culture, and the attempt to reduce politics and public life to purely technical functions and so abolish them.

Extra ecclesiam nulla salus is not a contingent feature added on to an arbitrary doctrinal system for self-interested reasons. It expresses a necessity of the post-Hellenistic situation that makes coherent thought and meaning with regard to the world as a whole impossible in the long run, at least in a cosmopolitan society with Western traditions of public life and rational inquiry, without something very much like the authoritative universal Church headed by the Pope. Other religions can not fill the gap. Islam is unbending and tyrannical, Judaism lacks universality, and Eastern religions have too little to say about the things of this world. Orthodoxy, with an authoritative church but no pope, has tended toward mysticism, stasis, national divisions, political tyranny, and domination of church by state. There have been no Eastern Orthodox universities. Protestantism, which rejected an authoritative church while maintaining and even exaggerating beyond sustainability Catholic traditions of self-government and free inquiry, has had difficulty maintaining coherence and relevance, and ends either in fundamentalist rigidity or liberal dissolution.

Some object to the arrangements just described as necessarily obscurantist because they are “authoritarian.” They claim it would be more fitting to have experts, community consensus, or broad and representative groups make the most important decisions, because experts know better and consensus and democracy draw in a more disinterested way on wider knowledge. However, the point of tradition is that it relates to matters beyond the competence of expertise, and the necessity of revelation is that consensus breaks down. Further, a college appointed for life seems most likely to deal with doctrine intelligently and maintain its coherence. The authority of a hierarchical college rests on its claim to stand for correct doctrine, while a council, unless it has been called to deal with a crisis that trumps particular interests, tends to draw authority from the groups and interests its members represent. Its actions often reflect faction, politicking, and — since permanent personal responsibility is lacking — the shamelessness of anonymity. And if a large and diverse body dealing with something as specialized and difficult as doctrine is to act at all coherently, it will always be dominated by some small and cohesive group in any event. To insist on the appearance of democracy in such a situation is to encourage obfuscation and manipulation. In fact, it is normally more consistent with freedom to give a single man the ultimate responsibility for doctrine than institutions that claim to be representative. A single man cannot do as much as a larger group, he is more dependent on voluntary cooperation, and as a practical matter he must point to tradition as a whole and understandings he cannot create by himself to justify his actions. Democracy has strong claims in the case of contingent decisions that reflect relative personal interests, but in doctrinal determinations such things are irrelevant." - James Kalb


Det kan se ut til at Kalb har rett, da både bedehuslandet og demokratiet vårt nå har forvitret. Demokratiet er bare et skalkeskjul til å få herje med land og folk som de vil nå, de sterke og mektige, hvor de har full oppbakking av stat og politi, hvis noen går dem imot, som Motvind.

"Protestantism, which rejected an authoritative church while maintaining and even exaggerating beyond sustainability Catholic traditions of self-government and free inquiry, has had difficulty maintaining coherence and relevance, and ends either in fundamentalist rigidity or liberal dissolution."

Kanskje er det nettopp dette som har skjedd med bedehuslandet, det endte enten i fundamentalistisk rigiditet eller liberal oppløsning, litt forskjellig her og der. Himmelenga vår gikk i alle fall i oppløsning, slik at vi ikke lenger kan prise bedehuslandet her, men man får lage til en minnesti allikevel, for å minnes den skjønne tiden.

Ny, fast gjest ved middagsbordet.

-Wikimedia.

Et minne etter minnestien.

-Wikimedia.

Tenkte videre i dag tidlig på minnebyggingen over Grythengen, hvor jeg kom til at det å samle minner, det er som å reise ei svær minne-gravrøys over vårt fedrealter, hvor hver stein som bæres til gravhaugen, er et minne. Hva som gjelder er å samle så mange minner, at vi virkelig får en minne-gravhaug som ruver i historien, lik de største gravhaugene nede i bygda!

Her er mye som kan gjøres, minnestien er et første steg, men vi må også samle alle gamle fotografier. Dette er noe gamlefar og onkel får ta seg til på sine gamle dager, de får nå kontakte de som har disse fotografi-minnene, deres søster, samt etterkommerne etter Harald, Markus og Kolbjørn. For Harald, han ser ut til å ha vært en ivrig hobby-fotograf, skal man dømme fra lokalhistorie-wikien. Så hos etterkommerne av Harald Holmstad, der ser jeg for meg at det kan ligge en skikkelig foto-skatt.

Alle disse fotografiene må digitaliseres og katalogiseres, det beste er at man etablerer en egen Flickr-konto til dette formålet, hvor det er enkelt å katalogisere og lisensiere fotografiene, samt at man kan supplere med så mye tekst man ønsker under hvert fotografi. Å holde en Flickr-konto koster ca 50USD i året, men jeg tror det går an å betale et større engangsbeløp for å beholde kontoen til evig tid, som et minne for etterslekten.

Videre, når alle gamle fotografier er digitalisert, analysert, katalogisert og lastet opp hos Flickr, når minnestien er ferdig, når jeg har laget til et utvalg minne-bøker over enga og grenda vår, samt en hel del flotte Grytheng-prints, da må vi få til en skikkelig minne-samling over vårt fedrealter. Da må alle etterkommerne av Herman Evensen Fossemøllen (1837) og Marie Andersdatter Holmstad (1843) samles her på stabburstunet, for å minnes og å ta avskjed med vårt fedrealter og vår historie. Dette blir vel en 500 personer sånn circa, tenker jeg.

Da skal vi alle ta farvel med stabburet etter oldefar, Husmannstroens katedral, mens vi synger fra "Pris Herren" ute på Stabburstunet. Videre skal vi i samlet følge gå minnestien etter elva, deretter videre opp til Holmstadengen, før vi avslutter med å nyte utsikta over Mjøsa fra Holmstadsveen. Ned igjen håper jeg vi kan få ta turen innom Holmstad, for å se gården hvor vår stammor Marie Andersdatter kom fra, samt stua hvor Even Helmer ble frelst under et møte med M.J. Dahl. Deretter går vi ned igjen i Grythengen, hvor vi blir servert i et stort telt i de grønne enger, hvor alle som vil kan holde minnetaler for denne eldgamle husmannsenga vår, mens vi drikker grytheng-most til.

Fysj for et gjørmehull her ble, men en flott bekk etter minnestien skal bli👍 Er vel den gamle brønnen i Grythengen, samt Stysjinbekken, som kommer utav det ekle plastrøret, tenker jeg😦

-Wikimedia.

"Tradition always points to something other than itself, so acceptance of one’s own tradition — and therefore knowledge — involves faith. Just as institutions and even reason depend on the complex of memories, understandings and habits that constitutes tradition, tradition depends on its connection to a larger order of which it is part and to which it responds. Man does not make himself, and is only a small part of the world in which he lives, so that order cannot be reduced to human things." - James Kalb


Da er jeg allerede over i det fjerde dagbok-fotografiet, ble ikke så mange fotografier som på forrige, men ble fjetret av det siste bildet der jeg ser opp mot himmelen mellom de gamle granene på potetåkeren til Per Post, og klarte derfor ikke å gå videre. Dessuten, selv om det ikke ble så mange bilder, var kvaliteten svært høy, hvor det var minst ti stykker jeg kunne tenke meg å ha hengende på veggen.

Tenkte på det i dag, nå er det snart 118 år siden man begynte nedbyggingen av Grythengen, og nå er enga mi helt ødelagt, de eneste stedene man kan søke tilflukt er nede i dalen og inne i våningshuset. Kan nye tradisjoner oppstå utav en slik tilstand? Nei, jeg tror ikke det, da tradisjonene og landskapet er ett!

Men som sagt, nede i dalen er det forholdsvis godt å være, selv om høgspentlinjene har ødelagt en hel del her også. Allikevel kom jeg i går til at jeg vil lage til en minnevandring her etter Olterudelva i Grythengen, for å minnes hva her var, dessuten skal vi huske på at våre forfedre forsøkte å skape nye, kirkelige tradisjoner for oss her i grenda, i kjølvannet av det lutherske standssamfunnet, men de mislyktes grunnet at enga mi ikke fikk ligge i fred.

En del av ødeleggelsen er vannrøret fra overflatevannet til det nye v/a-anlegget, som dere ser ovenfor. Her kommer vel både den gamle brønnen i Grythengen, samt Stysjinbekken ut, tenker jeg. Men det er uansett ikke særlig trivelig oppe i Stysjin lenger, så hva jeg kom til er at jeg vil heller forsøke å lage til en flott, liten bekk her, som en del av minnestien.

Røret vil da måtte erstattes med en flott, murt utgang med trappefall, hvoretter vannet ledes i en steinlagt bekk ned til Olterudelva. Kanskje kommer jeg i gang med dette arbeidet til sommeren?

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...