Her er mye godt lesestoff, av Inger Glimmero Nordangård, sentral i det svenske Arkitekturupproret. Kjenner meg svært hjemme hos dem, men så har da også Stockholm med Gamla stan blitt min nye hovedstad, etter ødeleggelsen av fjordbyen Oslo. Ja, Gamla stan vil snart ta over for Gjøvik også, etter de totalitære modernistenes UFO-landing på Hovdetoppen. Så får vi bare tro at NSB trapper opp hurtigtogsatsningen på norsk side av grensa? Tenk om de kunne få reisetiden ned i 4-5 timer. Da blir det overkommelig å få seg litt urbant påfyll nå og da, i gode Gamla stan.
"Ja, pluss sublimt. Edmund Burke, den store romantiske filosofen, poengterte at uten det sublime, var ikke skjønnhet noe verdt. Den trans-amerikanske jernbanen ble finansiert av mennesker fra østkysten, som skulle til Rocky Mountains og vestkysten, for å la seg fylle av det sublime. Mener å huske at disse romantikerne utgjorde 85% av passasjer-grunnlaget. Da selvsagt etter å ha latt seg inspirere av romantiske malere, som igjen var fylt av en søken etter det sublime, i pakt med Burkes romantiske filosofi. Selv dyrker jeg det sublime, men da helst som nyromantiker, da nyromantikerne søkte det sublime i det enkle, og ikke i det storslagne, som nasjonalromantikerne." - PermaLiv (kommentar relatert til Alexanders arkitektur)
"Blant de nominerte prosjektene til Oslo bys arkitekturpris 2018 er Brynseng skole, bygget for barn fra 1. til 7. klasse. Merk hvor barnevennlig bygningen er, her oser det av Pippi Langstrømpe og folkeeventyr! Verden vil åpenbart gå fremover når barn får oppleve slik stimulerende, variert, vakker og menneskevennlig arkitektur." - Audun Engh
Leif Ahnlund: "Fruktansvärt! Totalt odemokratiskt och hänsynslöst. Dekonstruktivismen är ju fiende till all humanism."
Inger Glimmero Nordangård: "Japp. Dödens arkitektur, som Salingaros kallar den."
Fotografi fra Grythengen i 1942, under barnedåpen til Jon Helmer Holmstad, som ligger inne og sover. Torbjørn og Ester Lindstad var faddere.
Bakre rekke fra venstre: Bjarne, Nelly, Markus og Olaug Holmstad, Johannes Opsahl, Kolbjørn, Harald, Arne Egil og Karine Holmstad, Torbjørn og Ester Lindstad.
Midtre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Hermansen Holmstad, Dora Holmstad Opsahl med Hedvig Opsahl på fanget, Marthe Evenrud Holmstad (gift med Markus), Solveig Gjørvald Holmstad (gift med Harald) og Othilie Røyse Holmstad.
Fremre rekke fra venstre: Gunhild Holmstad, Reidun Holmstad, Oddbjørg og Gunnar Opsahl, Hellbjørg og Aslaug Holmstad.
Gunnar Opsahl fanget to bekkeørreter fra elva, som han slapp i den magiske brønnen, da han var barn, kanskje samme dag som bildet er tatt. Disse fikk svømme rundt der i tolv år, fram til de plutselig ble spiddet på høygaffel, mens familien var bortreist.
Ellers la jeg merke til at våningshuset er bordkledd, slik at da var det ikke bestefar Bjarne som kuttet de flotte laftehjørnene og bordkledde planke-tømmerhuset i dragestil etter herr Fossemøllen, under restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet. Så litt trist at oldefar ikke fikk dø i det nyromantiske våningshuset i sveitser-drage-stil intakt, slik jeg trodde. Men i det minste er krysspost-vinduene fremdeles på plass:-)
Far fortalte at Even Helmer var svært glad i sitt barnebarn Gunhild. Hun var hans solstråle i livet den siste tiden, etter at han mottok dødsbudskapet av gamle doktor Fossmo. Even Helmer gav beskjed om at alle måtte ta godt vare på Gunhild, da hun betydde så mye for ham.
Far var her i går (tirsdag 20. juli 2023), og da fikk jeg vite litt mer om hvordan de vasket klærne her i hans barndom.
Klær vasket man stort sett en gang i året om våren, undertøyet kunne nok få en omgang til for jula, men bukser, gensere, sengetøy etc., ble kun vasket en gang per år. Allikevel var det ingen som klaget på at noen luktet, og han sa at egentlig luktet det bare fjøs av folk, slik at fjøslukta kan vi vel da si at var datidas deodrant, hvor denne overdøyvet lukten av svette og andre kroppssekreter. Dessuten er jo ull selvrensende, for det var ullklær man hadde da, og henger man en ullgenser ute i litt fuktig vær, er den etter ei natt som om den skulle kommet rett fra renseriet.
Under den store klesvasken om våren, ble klærne først kokt i en stor kjele på vedkomfyren. Deretter tok de klærne ut på trappa, hvor de skurte dem mot et vaskebrett. Dette var tungt arbeide! Til slutt tok de klærne med ned til den store balja nedenfor låven, hvor de skyllet dem, før de ble hengt til tørk i sola.
Dette må vel være på trappa i Grythengen, så da var det her de skurte vårvasken på vaskebrett, etter at de hadde gitt den et oppkok på vedkomfyren, og før de tok den med til skylling i dammen ved kjørbrua.
Vedkomfyren vil jeg tro var fra Gjøvik støperi, i likhet med takka i størhuset. Denne stod i hjørnet rett til høyre for inngangsdøra til kjøkkenet fra gangen, hvor den hadde ei stor kappe over seg, i likhet med i Holmstadengen.
Dette for å få avtrekk fra komfyren. Pipa gikk altså ikke ned til grunnen.
Bakre rekke fra venstre: Ole Kristian Karlsen Rødningsby, Signe Solhaug, Othilie Røyse.
Midtre rekke fra venstre: Inga Nathalie Nilsdatter Rødningsby (Linstad), Berthe Engesæter (husholderske i Kloppen), Nelly og Bjarne Holmstad.
Fremre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Holmstad, ukjent jente.
Denne balja fikk vann fra et rør fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, dette røret tror jeg han sa var en 5-6 meter langt, men skal spørre opp igjen. Skal også spørre hva slags materiale det var av, og om det var gravd ned, men vil tro det var gravd ned, ellers måtte man vel skreve over det hver gang man gikk under kjørbrua. Man kunne drikke av denne balja, og det var vel da også her man hentet vann til dyrene. Grisene gikk jo under låven, og for kyrne og hesten kan det jo hende man heller leide disse ned hit for å drikke, enn å bære opp vann til dem? Men dette også får jeg spørre om ved neste anledning.
Oppdatering! Jeg var ute en tur nå, og stemmer det at røret var 5-6 meter, ser det ut til at denne balja eller hva det var har stått omtrent jevnt med nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein. Trolig gikk dette røret i lufta, hvor det tidligere gikk i ei trerenne, og i oldtiden muligens i en uthulet stokk. Brønnen er nok da bygget opp passe høyt til å lede vannet i ei renne i lufta, slik at man kunne hogge denne fri for is om vinteren. På dette viset kunne dyra gå hit å drikke ved egen hjelp. I oldtiden var det jo bare Grythengen her, slik at da slapp de nok bare dyra ut av langhuset om morgenen, hvor de gikk omkring her og beitet, og da drakk av denne lille dammen. Husker far tidligere kalte den en dam, så trolig er dette en eldgammel dam, hvor man seinere kan ha plassert ei slags balje, kanskje trebalje, oppe i denne.
Røret hadde en så stor diameter som far kunne vise i en sirkel med to hender, og han har større hender enn meg. Her rant det fullt av vann hele tiden, forklarte han, det silderet ikke, det rant skikkelig. Så det var ikke en vanlig brønn man fant nedenfor kjørbrua, dette var et ordentlig oppkomme, helt på høyde med oppkommet i Øvre Nygardsætra, hvor de fremdeles har drikkevannet sitt fra!
Tenk hvor herlig det ville vært å hatt søndagsskole her med den magiske brønnen, hvor vi kunne tatt med barna ned til denne og fortalt dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, et oppkomme som bare flommer opp av livets vann, og som aldri går tørt, ikke engang under den beryktede tørrsommeren 1947! Hvor gardene her omkring måtte komme hit for å hente vann fra den magiske brønnen.
Oppdatering II!!
"Hei! Røret fra brønnen var et vanlig vannrør i jern (far kalte dette et foil-rør). Ca. 6 meter tenker jeg. Det gikk i friluft." - Jon Helmer Holmstad
Ja, da er det bekreftet, siden røret gikk i friluft, må dammen ha ligget jevnt med den delen at kjørbrua som er i stein, fordi ellers måtte man ha skrevet over dette røret hver gang man skulle under kjørbrua og matet grisene, og det gadd man nok ikke. (Bekreftet! Far var her i dag, han kastet en pinne ned dit dammen lå, og dette var jevnt ut ca 2 meter mot elva fra nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein.)
Personlig er jeg overbevist om at kjørbrua ble tilpasset den magiske brønnen og vaske-/drikkedammen, og at det har vært et langhus og kværn her også under folkevandringstiden eller yngre jernalder, som perioden gjerne kalles.
Fjordingen til venstre vil jeg tro er en kvartershest, men hesten til høyre er gode, gamle Blissa, som erstattet dølagampen Rauen i Nedre Nygardsætra i 1941.
Stallen var under kjørbrua, vi ser at døra inn til stallen står åpen til høyre i bildet. Da her var to hester, må stallen ha hatt et dobbelt spilltau.
Låven ble revet i 1966. Om det var herr Fossemøllen som bygget låven, eller om denne stod her i 1875, har jeg ikke klart å finne ut av inntil videre.
Merk også kjerra, som nå har fått bilhjul, og står og synger på siste verset i Stabbursjordet.
Men så er det store spørsmålet, ble kjørbrua tilpasset dammen, eller ble dammen tilpasset kjørbrua? Selv tror jeg det første, at dammen var her før man bygget låve, fordi i oldtiden bodde man jo i langhus, med dyra i den ene halvdelen av huset. Dammen ble lagt såpass langt nedenfor brønnen som seks meter, for å hindre forurensning av brønnen fra husdyrene.
Dølagampen Rauen stod i stallen under den delen av kjørbrua som var inne i låven. Det første oldefar Even Helmer, født i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i 1874, muligens i ei jordhytte, gjorde om morgenen, var nok å leie Rauen under kjørbrua, for å la ham drikke av denne dammen.
Tenk om jeg kunne fått oppleve det samme med Rauen II i dag 😂
Stysjinbekken hadde to oppkommer, et fra den magiske brønnen, samt et fra et oppkomme øverst i Stysjin. Her fikk barna til Nils og Eli Grythestuen leke på 1700-tallet, og her fikk jeg leke som barn. Og det var oppkommet nedenfor kjørbrua, som gjorde at Grythengen ble anlagt her. Personlig er jeg overbevist om at det har ligget et lite langhus her i sin tid, med dyrene på sida mot den magiske brønnen, og folka på sida mot Stabbursjordet, hvor de hadde soloppgangen, samt hvor de dyrket grønnsaker i draget nedover jordet, vannet av ila øverst i jordet, slik bestefar gjorde. Og jeg tror det var kværn her da også, som en del av Grjótholmr-konglomeratet. Dette på tross av at det ikke er gjort oldtidsfunn i Øverskreien, men det er for mye som stemmer.
"I de nordiske landene regner man gjerne oldtiden fram til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800, men betegnelsen har også mer ubestemt vært brukt om sagatiden." - SNL
På denne tiden, hvor geitramsen står i blomst, stod bestefar og kokte geitramsgrøt til grisene i grisebingen innunder låven. Dette ble gjort i ei jerngryte hengende i et stativ der pumpehuset nå står, her kokte de også såpe. Geitramsgrøten var iblandet byggmjøl, og far sa at dette var det beste grisene visste!
I hønseburet bak låven var det snaut hundre høner og en hane, far syntes det var hyggelig å høre hanekyllingen gale igjen i Grythengen, da dette minte ham om hans barndom. Eggene benyttet bestemor til kringlebaksten, da hun var stor på å bake kringler til salgs, samt at hun byttet egg med smør på landhandleriet til hennes svoger Harald Holmstad. Dette smøret gikk også stort sett med til kringlebakst.
Appendiks
Hvorfor ble ikke herregården Grythe etablert i Grythengen, med det fantastiske oppkommet man fant her? Personlig tror jeg dette var fordi de visste at det var kværn her før Svartedauden, hvor de ønsket at kværna i Grythengen skulle være en del av driften på gården, hvor da kværnfolket skulle bo her, for å drifte kværna. Derfor bygget de en ny hovedgård borte på Grythe, hvor Grythengen egentlig er Ur-Grythe.
Jeg tenker også på Grythenholms-varden, denne har jo ikke form av en varde, slik som f.eks. Olsbyvarden. Grythenholms-varden må derfor ha fått sitt navn fra funksjon og ikke fra form, slik at det må ha vært en etablert vardeild der.
Når man ser landskapet nede fra bygda, ser man at det aldeles går en rygg fra Grjótholmr opp til Grythenholms-varden, slik at det er naturlig å tenke seg at det har vært en vakt nede på Grjótholmr, hvor denne vakten har løpt etter denne ryggen for å tenne vardeilden oppe på Grythenholms-varden, i ufred.
Før man fikk gode elvebåter under vikingtiden, vil jeg tro det meste av handelsvirksomheten inn mot Viken, gikk gjennom Torsæterskaret. Og mens man enda hadde høvdinge-riker, vil jeg tro Torsæterskaret var et utsatt sted for angrep fra fiende-hærer. Så for meg virker det naturlig om man hadde plassert en liten krigergård, som et førstelinjeforsvar, som muligens også skattet handelskaravaner, oppe på Grjótholmr.
Disse kan også ha hatt ansvaret for bygdeborgen Borgen, selv om jeg ser at en lokal arkeolog mener at dette bare var et kultsted. Men jeg ser også at arkeologer har et bias for å forklare noe som kultisk, hvis det er noe de ikke forstår.
"Arkeologer har en tendens til å bortforklare det vi ikke forstår ved å si at ting er seremonielle, forklarer han." - Arkeolog Rolf Fabricius Warming
Selv tror jeg at bygdeborgen Borgen kan ha vært både et kultsted og et sted hvor man søkte tilflukt, da det både er magisk og bortgjemt der oppe. Hvor jeg tror at kværna i Grythengen ble etablert som en del av forsyningssikkerheten, og at Holmstad eller Holmrstadir ble etablert på holmiren oppe på Holmstadjordet, for å dyrke opp den fruktbare og godt drenerte jorda nedover mot kværnenga Grythengen. Da altså som en del av Grjótholmr-konglomeratet.
Stysjinbekken er i dag knusk tørr, dan magiske brønnen ser man ikke spor av lenger, ei heller dammen hvor dølagampen Rauen og de andre dyra fikk slukke tørsten, og hvor man skyllet tøyet under den store klesvasken om våren.
Etter at man fikk badstua på Sagen, ble folk mye rensligere, forklarte far. Han husket ikke helt om karer badet på fredag og damer på lørdag, eller motsatt, men selv tror jeg karene foretrakk å samles i badstua på lørdagskvelden, slik at de kunne kose seg med en liten lørdagsdram, mens damene forberedte søndagsmiddagen.
Men kunne man ikke ha stoppet der? Hvorfor skulle man på død og liv grave i filler og bygge ned alt i kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, for at folk skal leve i store Toten-bunkre med kanskje to bad, hvor man dusjer flere ganger om dagen, har store boblebad og vasker klær flere ganger i uka?
Hva er vitsen med at alle skal leve i kulturlandskapet på Toten, hvor nå hele kulturlandskapet og hele vår kulturarv er utradert, fordi alle absolutt skal leve slike overdimensjonerte liv i kulturlandskapet. Og hva gjør de her? Enten er de inne og glaner, ellers er de ute og durer, hvor de fyller opp gårdsplassene og garasjene sine med juggel og skrot, for å kompensere for de meningsløse og atomiserte livene de lever.
Ville det ikke vært bedre om de levde litt enklere liv i en komplisert urban struktur nede på Skreia, i en god, gammeldags markedsby?
Så kunne de heller kommet hit til kværnenga vår ved stenelven Grýta, for å oppleve levende kulturlandskap og en levende kulturarv, med den magiske brønnen i sin midte.
Dama i videoen ovenfor gir en fantastisk introduksjon til de ideologiske røttene for den subeksurbanistiske tragedien kværnenga vår endte opp som. Hva hun så treffende kaller for et "ugly hellscape".
"What’s really sad is that this is all true and there are so few efforts to actually do anything about it. In fact, if you even suggest an alternative, you’ll be mercilessly attacked." - toddinde
“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”
Dette bildet er av Nelly Gustava Lindstad Holmstad, som steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten. Hun og Bjarne Holmstad med familie bodde her i tidsrommet 1940-1944. Far fortalte at en gang falt ei ku gjennom Nygardsæterbrua, muligens en av de kuene vi ser i bildet, men han husket ikke hvordan det gikk med denne. Kanskje var dette en gang de skulle lede kyrne fra Nedre Nygardsætra til Grythengen? Vet noen noe mer om hvordan det gikk med kua som falt gjennom Nygardsæterbrua, er jeg takknemlig for å få vite om dette!
Videre er det klart at jeg ikke har noe falskt minne om at Nygardsæterdammen var uutgrunnelig dyp i min barndom, med den største ørreten i Olterudelva, fordi far var klar på at Nygardsæterdammen var den største dammen i elva også i hans barndom. Han fortalte at dammen her var så dyp, at det var umulig å fange ørret i denne med bare hendene, slik han gjorde det ellers i elva. Og Jon Helmer Holmstad var en kløpper til å fange fisk med hendene, i min barndom gikk vi flere turer etter elva og fanget fisk, og da hadde far et stort Y-spyd fullt av fisk på ei lita stund! Dette var da på 1970-tallet, hvor det fremdeles yrte av fisk i stenelven Grýta.
Den eneste dammen som kunne måle seg med Nygardsæterdammen, var Olteruddammen, ja jeg vet ikke om de kalte den dette, det skal jeg spørre om, men uansett var dette dammen som lå nedenfor demningen til Olterud sag.
Far husket bedre nå enn sist vi skreiv om dette stedet, hvor jeg trodde badeplassen her var i demningen, men det er nå helt klart at dette var den ikke. Far husket nå at det lå noen tømmerstokker og slikt oppe i selve demningen, slik at demningen til Olterud sag var fremdeles intakt da far var barn, men den store dammen hvor de badet, denne lå rett nedenfor demningen. Her var det ei lita strand, ikke ei sandstrand, men ei strand med små elvesteiner.
Det var da i denne dammen nedenfor demningen til Olterud sag, at onkel var døden nær for andre gang (av fire), hvor han skulle lære å svømme mens han holdt seg fast i en pinne, som noen store gutter holdt. Disse store og tøffe gutta hadde da rykket til seg denne pinnen, slik at onkel var nær ved å drukne, det var bare så vidt han klarte å karre seg i land.
Stien ned til denne dammen gikk på skrå ovenfra. Barna brukte å ligge på stranda her og spise hvetepuff, som et surrogat til popcorn, som de bare hadde hørt om. En pose hvetepuff kostet 25 øre på landhandleriet til Harald Holmstad like ved.
Men det er da klart at Nygardsæterdammen var intakt både i min og min fars oppvekst, hvor min far ikke kunne forstå at denne svære dammen nå har blitt helt borte. Selv tror jeg denne dammen ble opparbeidet av husmannsfolket under Holmstad, og jeg ser derfor ikke bort fra at den kan ha vært intakt i 250 år, hvor den nå har forsvunnet i løpet av et par-tre tiår. I samme tidsrommet har bekkeørreten i Olterudelva forsvunnet.
Selv kan jeg ikke forstå annet enn at dette må ha å gjøre med en endret vannføring i elva, som kan ha sin årsak i flatehogst, drenering og klimaendringer.
Stenelven Grýta fotografert like nedenfor Nygardsæterdammen, men som nå knapt nok er en liten sølepytt. Var det ikke for PermaLivs nedtegnelser og fars minne, ville minnet om den uutgrunnelig dype Nygardsæterdammen, hvor det muligens druknet ei ku som hadde falt gjennom Nygardsæterbrua, blitt borte for alltid.
Far husker de kjørte med sluffe over Nygardsæterbrua om vintrene, så godt brua tålte hestene. Dette var vel da først dølagampen Rauen, som ble erstattet av Blissa i 1941, etter at Rauen døde av aldersbetinget sykdom under tømmerkjøring på Bjørnåsstua sør på Totenåsen.
Blissa fulgte familien fra Nedre Nygardsætra til Nordre Gardlaus og tilbake hit til Grythengen.
Ellers fortalte far at det var etter Nygardsæterbruvegen de hentet blåleire i hans barndom, hvor jeg husker at jeg også var her og hentet leire som barn, trolig etter at far hadde fortalt meg om disse leirforekomstene.
Jeg vil tro de også hentet leire her til husmannsstua i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, som man fremdeles kan se ruinene av. Herman og Mina holdt til her i tidsrommet 1865-1875, og Even Helmer ble født her i 1874. Om dette var ei jordhytte eller ei tømmerstue, har jeg ikke klart å fastslå. Var det ei jordhytte ble den sikkert rappet innvendig med lokal leire, og var det ei tømmerstue, vil jeg tro de benyttet blåleira til å pusse denne utvendig, som værtetting.
Husmannsstuene i Holmstadjordet og i Grythenghågån tror jeg bestemt at må ha vært jordhytter, slik det var vanlig for husmannsplasser under 1800-tallet, da begge disse lå i skråningen ned mot elva, i solhellinga. Disse har nok da vært pusset innvendig med leire fra forekomstene ved Nygardsæterdammen.
Minnene fra livet etter stenelven Grýta, er som rosene på Hurdalsrosa Bjarne og Nelly Holmstad tok med tilbake til Grythengen fra Viken i Hurdal.
Dess flere minner vi klarer å samle, dess vakrere blir rosebusken. Men det haster nå, da de gamle mister synet og snart vandrer fra oss! Dessuten har jeg en følelse av at Djevelen og hans demoner helst ønsker at disse minnene skal glemmes, visne og dø.
Bjørn Andreas Bull-Hansen er 51. Selv er jeg så gammel, at jeg har kommet ut av tellinga. Uansett er vi to gamle sjeler, i en fremmed verden.
I'm gone, gone and gone. I work like frenzy to take down our history, before my father looses his sight and life, but hope he will still see and live for many years. I live by the stony river Grýta, all history that matters around Lake Mjøsa and the Totenåsen Hills, is to be found here, but the roots are torn up, or the bio-cultural connections are broken, as Thomas Hylland Eriksen would say it.
“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”
So I just look for a place to withdraw with slow medium format photography, for the rest of my life.
By the way, they took Høvern-fløyta this summer, it's so insane, what a gem, now clear-cut and overrun by huge machines.
Tenk det, de tok Høvernfløyta, dette er sinnsvakt. Vi hadde det så fint der sommeren 2022, heldigvis fikk vi oppleve denne perlen, nå borte for alltid. Takk og lov tok jeg mange fine bilder, så kanskje blir det ei lita foto-bok herfra en dag?
Men hva om vi skulle hit på ferie i år! Heldigvis hadde vi lagt ferien enda lenger sør denne sommeren. Men hva er det myndighetene vil, de sier at vi skal fly mindre, og så hogger de Østlandets flotteste ferie-destinasjon, Høvernfløyta! Skal vi feriere i Norge, da må vi jo ha noen steder å feriere.
Og ikke bare det, myndighetene har også ødelagt Grythengen, slik at alle kultur-opplevelser rundt Mjøsa og Totenåsen blir meningsløse.
Nei, vi må finne et sted å avslutte livet med langsomt, uendelig langsomt medium-format-fotografi. Men dette fordrer absolutt indre og ytre fred, noe vi dessverre ikke finner i Grythengen, her hvor vi hører til.
"I Norge finnes det ifølge Statistisk sentralbyrå allerede 438.000 hytter og fritidsboliger. Hermstad setter spørsmålstegn ved om alle må ha sin egen hytte. Kanskje folk kan dele?"
Neida, dele skal man ikke, man skal ha hver sin luksus-hytte med strøm og kloakk ved siden av hverandre, og man går gjerne over lik for å kunne finansiere hyttedrømmen. Selv om det finnes et kommunitaristisk, kristent leirsted ved innkjørselen til villreinens rike, hvor man kan dele på ressursene sammen med flotte folk i fellesskap.
Fysj så ekle disse hyttene og hyttefeltene er, rein Viktorianisme og en hån mot den norske sæter-kulturen!
Gleder meg forresten til hytta vår faller ned, hvor vi kan erstatte den med noe lignende av hva vi ser her😌
Ei herlig vakker hytte jeg kom over på Totenåsen. Å bygge mer prangende enn dette burde vært forbudt. Selv på Totenåsen rammes jeg stadig oftere av kvalme og vemmelse over vulgære nye hytter, og på fjellet er situasjonen langt verre.
I tillegg ligger hytta godt tilbaketrukket fra vannet. Altfor mange hytter okkuperer de mest attraktive telt- og fiskeplassene ved mangt et idyllisk skogstjern, en avsindig privatisering av strandsona. Vil minne om det Alexandrinske mønster 104, SITE REPAIR:
Conflict
Buildings must always be built on those parts of the land which are in the worst condition, not the best.
Resolution
On no account place buildings in the places which are most beautiful. In fact, do the opposite. Consider the site and its buildings as a single living eco-system. Leave those areas that are the most precious, beautiful, conformable, and healthy as they are, and build new structures in those parts of the site which are least pleasant now.
Her i landet finst det om lag 430.000 hytter. I snitt blir desse brukt 49 dagar i året. Dei resterande 316 dagane bør nokon andre få moglegheit til å bruke dei, meiner organisasjonen.
Eg meiner folk har ei moralsk plikt til å tenke gjennom om det er andre som kan ha glede av å bruke hytta, når dei ikkje bruker henne sjølve, seier Heimdal.
Kvart år bygger vi mellom 3000 og 7000 hytter i Norge. Heimdal meiner vi ikkje har bruk for alle desse, og at vi legg beslag på store naturområde fordi hyttene også skal ha vegar, vatn, kloakk og straum. - Lasse Heimdal, generalsekretær i Norsk Friluftsliv
Hytta var først for eliten. Så kom ferien og privatbilen. (Samme som har skjedd for Grythengen, hele plassen er omringet av og neddynket i australske børstekalkunhauger, hvor børstekalkunene børster og børster med sine mekaniske børstehaler rundt børstekalkunhaugene sine. Hvor alle kulturhistoriske verdier nå er borte, hvor alle biokulturelle koblinger er brutt, for at disse invaderende australske børstekalkunene skal kunne leve meningsløse konsumentliv i kulturlandskapet, som ikke lenger er, med en unik kulturhistorie, som nå ikke er annet enn et subeksurbant ødeland.)
Hyttesyken (Toten-bunker-syken er like syk. Denne syken går ut på at alle totninger absolutt på død og liv skal leve i hver sin atomiserte Toten-bunker i kulturlandskapet i og omkring Grythengen, uten noen som helst slags relasjon til stedets historie eller landskap, hvor de alle er forenet i et kartagonisk hat til Grythengen, og da særlig kulturbæreren av Grythengen, hvor de ønsker å rive ned dette stedets identitet, kultur og minne, med det samme hat som romerne reiv Kartago, hvor det ikke ble tilbake stein på stein, og hvor innbyggerne enten ble drept eller solgt som slaver, og hvor minnet om den kartageniske kultur og historie ble utslettet.)
Denne artikkelen av Stefano Serafini ble skrevet som en introduksjon til International Society of Biourbanism (ISB) sin sommerskole for 2014. Men det er en meget viktig artikkel, som også for meg inneholdt nyttige nye begrep.
I dagens arkitektur og byplanlegging blir det ikke tatt hensyn til biofilia, bevisbasert design og neuroergometri. Sosiogenesis, menneskelig interaksjon, er avhengig av myriader av velfungerende mønstre og biofile omgivelser. Gode neuroergonomiske bomiljø er en forutsetning for at mennesker skal bevare en god psykisk og fysisk helse, for slik å kunne bry seg om hverandre og naturen. Dette gjelder i forhold til alle former for støy, lys, lukt, stråling, farge, form, materialbruk etc.
Fungerer ikke de neuroergonomiske omgivelsene kan det ikke oppstå gode mellommenneskelige bånd. Modernistiske planleggingsregimer og profittbasert entreprenørvirksomhet tar ikke hensyn til neuroergonomiske tilpasninger og biofilia, noe forskningen til Christopher Alexander og Nikos A. Salingaros har vist. Mennesket har som biologisk og åndelig vesen aldri hatt det verre enn i dag!
Neuroergonomics, Urban Design & Sociogenesis, by Stefano Serafini
“What if, instead of breaking them, the design of cities could naturally feed social ties? There must be a way for urban planners to make cities more human-centred and livable, by focusing on how the built environment affects sociality.”
Stemming from evidence-based design, neuroergonomics is a discipline that merges neuroscience and ergonomics in order to match design with human biological and psycho-neuro-immunological wellness. It scientifically upholds the call for a human-centred design by overhauling the user experience design, because it measures the real psycho-physical effects regardless of fashion, ideology, culture, or current use.
The International Society of Biourbanism (ISB) is organizing a Summer school in neuroergonomics and sociogenesis, to be held in Artena, Italy, on July 13th-20th 2014. The program offers seven full days of lectures, practical workshops, and design studios, with international experts for exploring how to design urban environments able to revive, support, nourish, and enhance sociality and human relationships. Seven additional days will be devoted to study the ancient urban codes of two biophilic Italian towns, Artena and Segni – a research headed by the distinguished Professor Besim Hakim. The results of this study will be brought to the international Workshop on socio-spatial transformation under the state of emergency in Greece, on August 1-9.
Any full social interaction includes a fundamental part of the human person: the body. Therefore, it always occurs in a place. Space becomes place when intentionality is at stake, and landscape, nature, buildings, and forms in space have a meaningful interaction with life. An urban place – the social environment par excellence – has therefore always a biopolitical meaning. Designing the urban environment means designing the biopolitical preconditions of human life, including the chances for freedom, social interaction, political practice, health, and well-being.
Any full social interaction includes a fundamental part of the human person: the body. Therefore, it always occurs in a place. Space becomes place when intentionality is at stake, and landscape, nature, buildings, and forms in space have a meaningful interaction with life.
The placelessness of modern and contemporary cities is not an aesthetic issue – it’s social, and it severely affects citizens’ self-determination and quality of life, including the ability to connect to each other and to a nourishing environment. Thus, the ISB school aims at a needful social and cultural change of cities by design.
The placelessness of modern and contemporary cities is not an aesthetic issue – it’s social, and it severely affects citizens’ self-determination and quality of life, including the ability to connect to each other and to a nourishing environment.
Biourbanism is rethinking urban design by joining contributions from the domains of epistemology, neurophysiology, environmental psychology, economics, biopolitics, urban studies, service design, and sociology. The results outline the possibility of a paradigm shift in urban practice. This carries a peer-to-peer approach which involves designers, inhabitants, and places.
A Biopolitical Issue
The third ISB summer school will complete a cycle. Having dealt with neuroergonomics as a prerequisite to urban planning (Neuroergonomics and Urban Design, 2012), followed by its small-scale applications for propagating systemic effects over the entire urban organism through biourban acupuncture (Neuroergonomics and urban placemaking, 2013), participants in the 2014 International Summer School in Biourbanism will focus on how to design spaces that facilitate and reinforce social relations, with a special program in neuroergonomics and sociogenesis.
This issue is of paramount importance because although modern cities gather millions of people in, they tend to overlook and break down human relations, as Marx and Engels already noticed almost a century and a half ago.1 This decade, cities have become the living environment for half of the planet’s population for the first time in history, and according to urban migration and growth trends, 64% and 86% of the developing and developed world respectively will be urbanized by 2050 (67% overall, i.e. 2.7 billion more people than today),2 while urban exploitation of land will double in less than 20 years.3
This issue is of paramount importance because although modern cities gather millions of people in, they tend to overlook and break down human relations, as Marx and Engels already noticed almost a century and a half ago.
What kind of design is behind such an environmentally unsustainable, speedy, and dehumanizing urbanization phenomenon?
Fig. 1 Three phases of urban land use in Shenzen, China: 1988, 1996, 2010 (source: Google)
If you look carefully, modern cities have been meant as machines – economic growth catalysers. Several scholars accuse Le Corbusier of being the evil genius of such an urban conception;4 yet one should date its origins back to the very dawn of the Industrial age, with roots even into the phenomenon of the first ghetto (Venice, 1516).5 In fact, modern cities are designed to functionalize the horizon of human life according to production. And that’s precisely why they break social connections. In a way, the early subsidiary and social role of cities has been morphed into the capitalistic subsumption6 device par excellence. This happened by firstly transforming the physical space of cities through ghettoization, zoning or gigantism. Design has never been innocent.7
If you look carefully, modern cities have been meant as machines – economic growth catalysers.
The industrial revolution has accelerated the transformation of streets, squares, and common environments into paths for goods, and turned dwellings into individualistic boxes, piled into suburbia. This has allowed less and less room for delightfulness and social connections, hence most of the “ugliness” of modern towns addressed by several urban critics like Tönnies, Simmel, Weber, Wirth, Marcuse, Bauman, Augé, Alexander and Salingaros.
The industrial revolution has accelerated the transformation of streets, squares, and common environments into paths for goods, and turned dwellings into individualistic boxes, piled into suburbia. This has allowed less and less room for delightfulness and social connections, hence most of the “ugliness” of modern towns.
Post-industrialism led to a leap in the quality of city morphing: as finance has long dematerialized capitalism, the postmodern city is heading towards a dematerialization of places.
