Monday, July 22, 2019

Bob Dylan – Forever young!

-Wikimedia.

Virkelig morsomt å se hvor godt Bob gjør det i en alder av 78 år:-) En flott inspirasjon til å stå løpet ut selv om alderen presser på. Selv har jeg passert 50, men har allikevel en fargeintelligens kun 1% av 35-åringene oppnår. Så jeg og Bob får passe på å ikke begrave våre talenter;-)

Saturday, July 20, 2019

Intet lommetun i Nordlia

Mottok en masseutsendelse fra kommunen om at det ikke blir noen chapinske lommetun i Nordlia, kun en meningsløs funkis-satellitt til Gjøvik, hvor utbyggerne får fritt spillerom til å realisere maksimal profitt, fortetting og sjelløshet. Så null landsbykvaliteter her. Regn allikevel med masse glad-artikler i Totens Blad, for å tekkes sine annonsører.

Dødsmaskinen Østre Toten kommune ruller med dette sin vante gang videre, hvor alt som kommer i dens vei valses ned, visner hen og dør. Er du et kultivert menneske, følg heller Runeulvs anbefalinger og sats på Nes og Helgøya, som er i ferd med å få litt samme status for kunstnere og kreative mennesker som Nesodden i Oslofjorden, et sted for de som ønsker å nyte mjøslandskapet uten for mange øyensår.

Men nå kommer Kapphøgda næringshage, et stygt infisert øyensår som blir liggende rett i glaningen fra Nessundet bru. Og muligens får Hamar en ekstrem skyskraper på Tjuvholmen, som blir stående som et enda mer heslig øyensår på den andre sida av Helgøya.

Støtt derfor Mjøslandets tårefotograf!

*** 
Still one of my favorite Ross Chapin homes. My dream is to retire in a well-deserved cottage in a pocket neighborhood community with a shared garden, big kitchen for canning and potlucks, green space, walking trails and access to water. - Susan Parrish
Slik kan vi få det i Nordlia! Kom til Norge, Susan😄

Selv har jeg aller mest lyst til å bo i et halmhus i et tunfellesskap. Kan man bygge opp et av lommetunene i Nordlia med halmhus? Da kunne vi ta igjen forspranget til Hedemarkingene i en eneste jafs💪

Ross Chapin writes: This photo was taken at Greenwood Avenue Cottages. More here: http://rosschapin.com/.../pock.../greenwood-avenue-cottages/

************

Hei!

Så tilfeldigvis at dere planlegger et nytt boområde i Nordlia ned mot Mjøsa. Vil sterkt oppfordre til at dere bygger dette som et konglomerat av tunfellesskap, etter modell av Ross Chapin Architects!

Her er siste video fra Ross Chapin sine lommetun:


Her er min siste artikkel om tunfellesskapet hos Kulturverk: http://www.kulturverk.com/2017/10/13/verandaen-limet-i-tunet/

Eva Røyrane, som skrev bestselgeren Norges låver, arbeider nå med et praktverk om de norske klyngetunene. Når denne kommer tror jeg tunfellesskapet vil oppleve en renessanse i Norge. Denne boka vil sannsynligvis også bli utgitt i USA.

Eva Røyrane er entusiastisk for mitt arbeide for tunfellesskapet, som hun kaller det glade budskap. Vi bør finne tilbake til våre røtter som en tunnasjon.

Økofilosof Arne Næss var også opptatt av tunfellesskapets renessanse, da han så for seg at vi i framtida kommer til å bo i små tun etter Chapins modell.

Ross Chapin er takknemlig for mitt arbeide med å spre hans ideer i Norge, og jeg ser ikke bort fra at Ross Chapin Architects kan tenke seg å samarbeide med Østre Toten kommune om dette prosjektet.

Ross Chapin Architects | custom residential design and neighborhood development

Pocket Neighborhoods • Creating Small Scale Community in a Large Scale World

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Gjøvik,
onsdag 17. januar 2018

Ps! Mottok meget positiv respons fra høyeste hold i kommunen (Østre Toten) på min henvendelse! Nå blir det spennende å se om de følger opp?

Nordlia sett fra Skibladner.

Relatert


Friday, July 19, 2019

Utsyn fra Neshøgda mot kulturelva mi

Utsyn fra Neshøgda mot Totenåsen, hvor Olterudelva kaster seg ned fra Tjuvåsen 2/3-deler til høyre i bildet. Holmstadengen og Grythengen holder hverandre varlig i hendene her ved elva, hvor de ligger etter det meste av den østre bredden av dalen gjennom kulturlandskapet i Øverskreien.

Dessverre har jeg ikke telelinse, får jeg det kan man ta virkelig flotte bilder av Olteruddalen her fra Neshøgda. Men skal også utforske hvilke muligheter som ligger på baksida av Starum?

Vandringen fra Skreia opp til Østhøgda har blitt mitt Via Dolorosa, en smertens vei. På Skreia ønsket jeg å ta en Tolfa for to ved Kværnumsstrykene, men totningene ville heller ha et Los Angeles II oppover Hveemsåsen. Himmelengene, Mjøslandets høylys, er fullstendig utbrente og kan ikke reddes. Sæterstien opp til Hongsætrene har blitt skitrasemotorveg, og på Østhøgda, Mjøslandets tak, har mine fiender plassert sitt nye kultikon ved Rausteinstjernet, som jeg elsket.

Langsetter Olterudelva rådde husmannstroen, men nå har vi ikke lenger noen tro, da dette var Mjøslandets tro.

De kaller meg hatist, men aldri har jeg sett noen av disse sitte ved Olterudelva og gråte over denne kulturelva som har mistet sin livsgjerning. Heller ikke har jeg truffet på noen av dem etter gamlevegen forbi Holmstadengen, i vemod og sorg over hjemmet til Totenåsens apostel og husmannstroen som har gått tapt. Ei heller her over Neshøgda kunne jeg se noen av dem i ærbødighet for denne mektige kulturelva vår, hvor kristendommen nådde sin kreaturlige fullbyrdelse.

-Wikimedia.
Takk! Ja, det er noe helt egent å stirre ut på Helgøya, den ligger der lik en smørklatt i Mjøsa, tilnærmet urørt, med Nessundet bru. Mitt store mareritt er at de også skal ta Nessundet bru og erstatte den med et kultikon, slik at jeg ikke kan besøke Helgøya mer, slik jeg ikke kan besøke Østhøgda med Rausteinstjernet mer. Har tenkt meg tilbake og fotografere Nessundet bru og Helgøya når jeg får meg vidvinkel og filterpakke + fjernutløser, vidvinkelen er bestilt, filterpakke bestiller jeg snart, da Nisi V6 nettopp har kommet. Da tror jeg jammen jeg skal se om det kan være mulig å komme i kontakt med noen i lokalbefolkningen, kanskje finnes en mulighet? Når man kommer over Neshøgda ser man også Olterudelva mi kaste seg ned fra Tjuvåsen og nedover Øverskreien mot Lenaelva, selv blir jeg dypt grepet at dette utsynet, Olteruddalen er virkelig den mest særegne elvedalen som går ned fra Totenåsen. Synd den mistet engene sine, Mjøslandets høylys, men i det minste kan jeg nyte hele Totenåsen Skyline med Olteruddalen fra Nes og Helgøya, takket være Nils Faarlund, som satte en stopper for 70 monstermøller etter åsranda. Kun takket Faarlund kan jeg være Mjøslandets tårefotograf! - PermaLiv

Tuesday, July 16, 2019

Geitramsenga

-Wikimedia.

Så rakk jeg enda en tur til Holmstadengen før hjemmet til Totenåsens apostel rives og erstattes av en flunkende ny funkis. Ja, for dette må jo bare skje! Det er ikke lenge sida de reiv ei annen sjelfull, gammel "husmannsstuggu" nedi her, så nå er det husmannsstua i naboenga som står for tur.

Når sant skal sies gjør våningshuset i Holmstadengen seg aller best under geitrams-blomstringen og i høstskodda.

Tenk det, da M.J. Dahl kom vandrende over åsen i siste halvdel av 1800-tallet, var min oldefar av de første som ble frelst på Toten. Nå er min datter av de siste som erfarer de falmende spor av husmannstroen. Hun er ivrig til å lese, har pløyd seg gjennom hele Hjortefot-serien og lest barnebibelen flere ganger. Samt at hun er med gamlefar på bedehusene når han spiller trekkspill i Hurdal, denne bygda Dahl først frelste før han tok beina fatt over åsen for å se hvordan det stod til på Toten, og etter Johan Albert Solhaugs beretning skal dette ha vært meget ille. Nå har husmannstroen blomstret av, sammen med engene, og jeg må dessverre berette at tilstanden her har falt tilbake til en langt verre tilstand enn før Dahls komme. Som Totens mest fargeintelligente 50-åring ser jeg selvsagt dette, i likhet med Vincent van Gogh, som også var meget fargeintelligent og derfor så alle nyanser, også historiens nyanser. Men i det minste hadde van Gogh sin yngre brors støtte!

Får prøve å få tatt en tur over åsen til Nordre Hurdal til vinteren, hvor Dahl først virket, og hvor husmannstroen fremdeles lever i beste velgående på Solhøy bedehus. Tror dette kan være en god oppmuntring i sorgen.

I vår tid lovpriser man den sosiale mobiliteten som et av våre største goder, men selv endte jeg opp som en nymoderne husmann på ei "eftasstund", og har derfor fattet ny trøst og styrke i husmannstroen, i likhet med min husmanns-tippoldefar, som også var en foraktet og herjet husmann her oppunder Totenåsen, før Totenåsens apostel kom vandrende over åsen og frelste ham, enga hans og grenda hans.

-Wikimedia.

Håper alle la merke til marihøna i venstre hjørne?

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Takk for nok et besøk, du kjære naboenga mi, du som frelste min oldefar i naboenga di. Dere holder hverandre så varlig i hendene her etter elva vår, der den kaster seg ned fra Totenåsen, i hva som var av Europas mektigste kulturlandskap. Nå har Mjøslandet mistet sine høylys og engenes sang har stilnet, undrenes tid er forbi.

Takk allikevel for alt hva du gav. Fremdeles kan jeg høre en svak tone fra Pris Herren, her i enga di. Men snart reiser sønne-sønnesønns datter av ham du frelste først, første gangen du kom hit. Hun ligner på ham, liten og mørk hun er, ikke som sin far.

En vidunderlig stemme hun har, synd hun ikke fikk synge fra sangboka di, i de vidunderlige himmelenger som her var.

-Wikimedia.

Fotnote


Dagens to artikler har hjulpet meg til å forstå at karrière og konsum virkelig er husmannstroens to kardinalsynder, da de er knyttet opp mot sosial mobilitet, som er samfunnets splitt og hersk, og derfor river samfunnet fra hverandre. Selv ble jeg skviset ut av min tidligere bedrift av en karrierist og en konsumerist, og dette reiv familien og hele slekta i fillebiter. Husmannstroen derimot var en allmenning, en delereligion blant likestilte, hvor alle var prester og likemenn i Kristus. Man samarbeidet om meget, som grendas meieri, bedehus og badehus, og selv vegene var en allmenning man samarbeidet om, et tredje rom som snodde seg gjennom kulturlandskapet og over gårdstunene.

Videre hadde man tradisjonene som et fundament for livet, f.eks. var det en skam å sitte ute og late eller sole seg, nei, man skulle arbeide eller be. Derfor var det heller ingen som satt ute utover kveldene og bråkte. Man arbeidet til sola gikk ned, og da la man seg utslitt ned med bibelen, leste et Guds ord til trøst, ba en liten bønn og sovnet tvert.

Derfor er ikke svaret å finne i sosial mobilitet, men i allmenningene, som husmannstroen var en del av.

Fordi karrière og konsum har blitt arbeidets mening, har dessverre arbeidet blitt meningsløst, og van Gogh ville neppe funnet samme glede i å male de arbeidende i vår tid. Tidligere var arbeid, Gud og tradisjoner en uatskillelig, hellig treenighet.

- Why Social Mobility is a Lousy Idea

- Vincent van Gogh og den frie kunsten

De nye Toten-bunkrene


Et par eksempler fra de nyeste ferdighus-katalogene, som viser hva vi kan vente oss i Holmstadengen og i kulturlandskapet rundt Mjøsa, samt omkring i det ganske land innimellom alle de tyske vindkraftverkene. Bauhaus og funksjonalismen ble da også utviklet i Tyskland, så de vil jo passe godt sammen i vårt gamle fedreland, som nå endelig legges under tysklands føtter.


Ressursvegen etter Totenåsen

Har ofte ønsket å fotografere Ovrenhøgda, da det gjerne er så fin kveldshimmel over her, men har ikke funnet noen god lokalisasjon. Her fant jeg den imidlertid, etter Solgløttvegen, så får se om det kan bli noen fine kveldsbilder herfra etter hvert.

Tipp-tipp-oldemor, som giftet seg til Østby, vokste visst ikke opp nedenfor Berg, slik jeg tidligere har trodd, men i ei steinhytte med jordgulv i skogen nedenfor Ovren etter Ovrenvegen en plass.

-Flickr.

Så fikk jeg endelig syklet Ressursvegen fra Grøna, og det var ikke lange turen, det er bare denne berømte dørstokkmila. Hadde hørt at det var en kjedelig sykkelveg, men jeg syntes den var fin, og har man en passe telelinse kommer man akkurat passe høyt opp til å ta fine utsnitt fra mjøslandskapet. Dessverre har ikke jeg dette, men det kommer, og da vet jeg at her er det fint å gå og rusle med telelinsa. Oppe på Hervenknappen kommer man egentlig litt for høyt opp, men her var det ypperlig.

Lyset var beinhardt så jeg tok ikke mange bildene, tenkte de ble livløse, men jammen ble de ikke verst, og dette kom nok av at jeg ikke tok det så nøye med høylysene, som ikke ble utbrent allikevel:-) Har nok litt lett for å undereksponere litt vel mye for å beskytte høylysene, men da får man lett liten tonalitet i fargene.
Hei! Får ikke gitt likes når du skriver så langt, da jeg har en liten laptop. Men etter at jeg skrev "Skreia er tapt i mitt hjerte" i 2015" hos Kulturverk, har alt gått tapt, og hele vandringen fra Skreia, som skulle være "Porten til Totenåsen", så opp grenda mi, "himmelporten til Totenåsen", videre den nye skitrasemotorvegen opp mellom Holmstadsveeen og Hongsætra, sæterstien til mine forfedre, så opp til det nye dekonstruktive kultikonet på Østhøgda, Mjøslandets tak, har hele denne vandringen blitt mitt "Via Dolorosa". Jeg rett og slett lider når jeg vandrer her, og kommer til å flytte ut av Skreia-regionen så snart vi finner en mulighet. Ser an Gjøvik til etter valget, Hamar må jeg se an til de får avgjort om det blir noen ekstrem skyskraper på Tjuvholmen. Andre alternativer er et fredelig sted oppover mot Steinberg, eller et lignende sted i Nord-Hurdal, rundt Solhøy bedehus. - PermaLiv
- Vincent van Gogh og den frie kunsten
Vincent van Gogh var en stor visjonær kunstner. Han var kompromissløs. Han stod helt utenfor et marked; han fikk solgt bare ett bilde i løpet av sitt liv. Alt ved hans liv viser at den frie kunsten og business er som ild og vann. - Øyvind Andresen
Må si at Vincent van Gogh er et godt forbilde! Imidlertid har arbeidet i dag mistet sin verdi, da det ikke har blitt annet enn et middel for konsum og karrière, de to kardinalsyndene innenfor husmannstroen, og ikke som et fundament for tradisjonene, slik apostelen i Holmstadengen levde sitt liv!

Utmarks-høyløe etter Solgløttvegen.

-Flickr.

Stoppet bare så vidt og skjøt et bilde oppover Kongevegen mot Grøna skysstasjon, da jeg tenkte at her ville himmelen bli utbrent og fargene uten tonalitet, men det ble det ikke. Så hva det var med lyset i dag, nei det forstår jeg ikke? Fotografiet er jo tatt nesten midt på dagen!

Kanskje tar jeg med familien på en liten rusletur her en kveld?

-Flickr.

"Dei som har vedtatt denne driften, skulle vorte økonomisk ansvarlige for dette meiningslause tullet. Alle partia på stortinget i dag er ein trussel for Norge. Dei tar ufattelig meiningslause beslutninger i dei fleste høve." - Frode Vik om vindkraftverk i Nord-Odal

Tenk det, nå fikk vi reddet Totenåsen Skyline, og så går man på og gjør dette her med mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, som man kan skimte i spissen til høyre nedenfor Fossenfeltet, som bare eser ut. Ja, nå har de hugget bakenfor her, slik at dette bilbunker-marerittet skal bli dobbelt så stort! Man har jo totalt kvalt denne herlige stasjonsbyen i bilbunkere, dette er Los Angeles II, og totningene som liksom skulle være "Helt Ænsles".

McMansion-Hell ligger så tungt over Skreia nå at jeg nærmest bryter sammen i kval og avsky når jeg er der nede. Her som jeg ønsket å ta en Tolfa for to på Toten. Men nei, nå blir det å ta fly eller tog til Tolfa istedenfor, for hva Steigan har fått til der nede på fjellet sitt på Tolfa-sletta, det bøyer jeg meg nesegrust i støvet for!

-Flickr.

Her er et fotografi jeg tok av Skreia da jeg syklet Ressursvegen mandag.

Så dette er helt vanvittig, og etter at jeg skrev artikkelen “Skreia er tapt i mitt hjerte”, har totningene blitt fullstendig gale. Mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene er nå bare den bitte lille spissen nede til høyre, mens Fossenfeltet breier seg ut lik ei kjegle i Hveemsåsen bakenfor, og nå har de hugget og begynt å bygge for å gjøre dette bunker-bil-marerittet dobbelt så stort. Istedenfor å skape en gangbar, herlig urban landsby, et Tolfa for to på Toten, lager de til et Los Angeles II, og totningene som liksom skulle være “helt Ænsles”.

Så jeg orker bare ikke mer. Og rundt i kulturlandskapet kommer nå dette her, vanvittige Corbu-bunkere, med “splittende” nye Rausteinshytta som forbilde.

Selv avskyr og hater jeg biler og hele bilkulturen, det eneste jeg bryr meg om er kameraer og kulturlandskap, hvor jeg ønsket å leve et bilfritt liv i et bilfritt kulturlandskap i en bilfri urban landsby. Men så er jeg da også Totens mest foraktede mann!

Poenget er at elektriske biler kun er avlat for å kunne fortsette å leve ut bilkulturen! - PermaLiv



Etter bildystopien på Skreia avslutter jeg med en skikkelig opptur, Helgøya, smørklatten i Mjøsa. Hvor man ankommer over Neshøgda med et uforlignelig utsyn mot Olteruddalen og et av verdens aller mektigste kulturlandskap, før man kjører over Nessundet bru og inn på dette svært intakte kulturlandskapet.

Så får vi tro modernistene ALDRI får lov til å rive Nessundet bru, slik at jeg blir frarøvet muligheten til å besøke Helgøya, slik jeg nettopp har blitt det for Østhøgda, Mjøslandets tak, med nye Rausteinshytta.

Dette utsynet nøt jeg lenge, og på toppen av det hele var det godt med markjordbær der jeg satt.

-Flickr.

Sunday, July 14, 2019

153-års lag

Hyggelig å samles til 153-års lag! Dette er mine to gjenværende venner her i verden, og av de siste jeg makter å kommunisere med. Men så er da ingen av dem heller totninger og begge er vokst opp på bedehuset, samt at de er glade i Livoll leirsted. Derfor har vi en del felles referansepunkter.

Må nok innrømme at jeg er i dårligst form av oss tre nå, da de to andre er ivrige syklister, og fyren til venstre i bildet hadde sågar syklet helt fra Tretten til Lensbygda i dag.

Trettingen arbeider som avløser, og kan overhodet ikke tenke seg noe annet. Kameraten i midten har nesten klatret til topps i brannvesenet. Selv har jeg falt til bunns og blitt en deplorabel og nymoderne husmann, men trives fortsatt sammen med kameraet og disse to her. Og det er godt, da jeg er rammet av en gjennomgripende, kulturøkologisk sorg, hvor jeg ikke lenger ser noe håp for enga mi, grenda mi eller den urbane landsbyen min. Så å bli til noe annet enn Mjøslandets tårefotograf, nei det har nok blitt plent umulig!

Laget var så trivelig at vi bestemte oss for å treffes langt oftere, da det de siste årene har blitt altfor sjeldent!

Vi fikk servert selvlaget pizza i selvbygd steinovn, hvor det ikke var noen tvil om at varabrannsjefen hadde full kontroll over flammene.

-Wikimedia.

Jeg vet sannelig ikke hvor mange pizza-stykker jeg slengte innpå, for dette var da noe usannsynlig godt, og bedre pizza har jeg aldri smakt hverken i Toscana eller Totscana.

-Wikimedia.

Thursday, July 11, 2019

Mjøslandets Totale Kulturøkologiske Kollaps (TKK)

Huh? “The democracy of design”? What in blazes is that? If democracy played any substantial role in design, the architecture of cities would be noncontroversial. It would please most people, as it did for hundreds of years. It would somehow manage to reflect the fact that the public overwhelmingly prefers traditional to modern design. Of course, the public has almost no say in the look of buildings or the design of cities. The vast bulk of what gets built today is widely disliked. Remember, even Frank Gehry called it 99 percent crap. If nothing else, the “people’s competition” proves that democracy plays little or no role in design. - David Brussat
Fallossymbolet til Arthur Buchardt på Balletangen i Brumunddal, der det ublu står og blotter seg for innlandets blå dronning, innerst i aksen for hva som var Nord-Europas mektigste kulturlandskap, i aksen Østhøgda-Furnesfjorden.

"Vi var i Ålesund och Trondheim i somras och blev chockade över det fruktansvärda trähöghuset mitt ute i den underbart vackra naturen. Ändå var det oerhört mycket mer orörd skönhet än i Sverige. Men man ser att dekonstruktivisterna nu vill förstöra allt det vackra som blivit kvar, även i Norge och Danmark. :(" - Arkitekturupproret for Sverige

-Wikimedia.

David Brussat har verdens absolutt beste arkitektur-blogg, den er alltid en sann fryd å lese, og en sunn motvekt til galskapen i Mjøslandet. Ja, her gjennomlever man en Total Kulturøkologisk Kollaps (TKK), hvilket har satt meg i en tilstand av Total Kulturøkologisk Sorg (TKS). Episenteret for denne totale kulturøkologiske kollapsen er nettopp her i enga mi på Grytheplatået, som nok er den eldste husmannsplassen i Øverskreien. Her, hvor kulturen nådde et nasjonalt høydepunkt etter dramatiske Tjuvåselva ned fra Totenåsen, har man falt dypest, hvor tragedien er fullkommen ved Anti-Dahls komme, sammen med det nye pumpehuset, templet til Servoglobus, vår nye gudinne.

I hver sin ende av aksen Østhøgda-Furnesfjorden har man nå plassert hvert sitt kultikon, med nye Rausteinshytta og Mjøstårnet. Begge deler ufattelige kultur-overgrep, hvor grenda mi, som var himmelporten til Totenåsen, nå har blitt porten til mine fienders seierssymbol.
It is understandable, D.C., that people today have a hard time grasping the link between modern architecture and totalitarianism. It is not a “simple” connection but a very complicated and comprehensive connection that is difficult to deny when grasped in full.

Let me try to give a brief summary of a few of the links, in reply to your own comment.

First, Hitler and the Nazis did not choose “tradition” over “modernism” in any real sense. Tradition, in its many varieties, had been the default design motif for major architecture across Europe for hundreds of years. Modernism was an experimental niche style that had not caught on in Europe, not even in Germany. To frame that as Hitler “choosing” between two equally plausible alternatives is to misunderstand the situation.

Mies van der Rohe while head of the Bauhaus, tried, with assistance from Goebbels, to get Hitler to embrace modernism as the design motif for the Third Reich. Hitler refused, but it says much that is damning about modernism that one of its founding theorists believed that it was a natural fit for the Nazis.

Mies, Gropius and other modernists came to the U.S. in the late ’30s, but they were not driven out, as most believe, unless they were Jewish, which the founders were not. Modernism was okay under the Nazis for factories and utilitarian buildings, but the modernists wanted a bigger role, and thought they could get it in the U.S.

They eventually took over architectural education here, and purged the schools of education in classical and traditional curricula. How they managed to do that, and to take over the establishment of the profession itself is a very complicated story that for the first time is told by Curl in his book. It involves G.M., the CIA, other centers of elite society in America, and several strands of the U.S. government’s strategy in the Cold War of trying to convince Europeans after WWII that the U.S. was (literally) more hip than the Soviets. This also had to do with buying into a machine-age design paradigm that had little or nothing to do with industrial efficiency, but rather the “look” of the future.

I am concerned less about modern architecture’s ability to use totalitarian methods of propaganda learned under Hitler’s regime than I am concerned about its tendency, via the sterile and inhuman nature of the machine aesthetic, to push societies toward a numbed mindset that paves the way to authoritarian rule in a totalitarian society. We are already headed in that direction, though the future remains unforeseeable. (It may be that motion picture directors of futurist films such as “Star Wars” grasp this phenomenon best, whether directly or intuitively.)

Very few modernist architects are aware of all this – for decades most have been as snookered as the rest of us about the founding principles of modern architecture. Still, they remain blinkered by the propaganda that remains – old vs. new, expensive vs. cheap, copying vs. creativity, and other tropes. But when architects today design a modernist building, it has the same dehumanizing affect on places and the humans that use them as it would if these modernist designers were fully aware of the founding principles. The principles are embodied by and baked into the range of modernist styles, so it is not required to know the principles in order to put them into practice.

I hope this has been helpful. I agree that it is a complicated issue – but it is complicated mainly because so many people, both professionals and lay, are unaware of the basic history. Curl’s book and the reaction it has stirred, including the vitriol from modernists, will help educate many people. And then perhaps a reform of the architectural profession will, I hope, become more likely. - David Brussat
Men heldigvis, takket være Nils Faarlund, kan jeg fremdeles være Mjøslandets tårefotograf. Og takket være min onkel kan jeg i alle fall være trygg om at skogranden etter Olterudelva langsetter Grythengen ikke blir hogget. En viktig grunn til at Olterudelva ligger så ubegripelig mektig ned fra Totenåsen når den nytes fra Neshøgda, skyldes skogen som ligger så kraftig langsetter elva gjennom kulturlandskapet. Denne burde vernes for annet enn plukkhogst, da Totenåsen Skyline sammen med Olterudelva sett fra Neshøgda, må være Mjøslandets mektigste skue!


Derfor gjør det meg uendelig vondt at dette mektige landskapet, som jeg elsker over alt på jord, er offer for slik en slik total kulturøkologisk kollaps i disse dager. Dessverre synes det kun å være narsopater og fanatiske modernister som makter å operere under disse omstendighetene, resten av befolkningen ser ut til å være grepet av apati, likegyldighet og kulturøkologisk sorg.
Such masochism has the effect, no doubt, of raising awareness that people’s intuitive dislike of such garbage is shared by most other people. And that knowledge may feed into a rising disinclination to let architectural elites and their developer buddies continue to pollute the world’s built environment. - David Brussat
Ja, Brussat får sagt det! Mjøstårnet og nye Rausteinshytta er en forurensning av mjøslandskapet. Nå har kanskje Oppland Fylkeskommune klart å sette en stopper for galskapen på Hovdetoppen, la oss krysse fingrene, men allerede er arkitektene med sine "utviklere" i gang igjen med å skulle forurense Huntonstranda i Gjøvik med nytt kulturhus. Her som man kunne fått Mjøsparken, som del av Gjøviks grønne perlebånd. Galskapen vil ingen ende ta!

"I am concerned less about modern architecture’s ability to use totalitarian methods of propaganda learned under Hitler’s regime than I am concerned about its tendency, via the sterile and inhuman nature of the machine aesthetic, to push societies toward a numbed mindset that paves the way to authoritarian rule in a totalitarian society." - David Brussat

Selvsagt kan jeg ikke eksponere min familie for den inhumane naturen til det nye kultikonet på Østhøgda, hvor en viktig del av vår mistrivsel skyldes at vi ikke lenger kan ha Rausteinshytta som turmål.

Man kan gjerne kalle dette den "splittende" nye Rausteinshytta!

-Wikimedia.
Røkketårnet avslører likhetstrekkene i trangen til grenseløs selvhevdelse hos grådige kapitalister og ambisiøse arkitekter. Politikere med trang til å bygge monumenter over seg selv har tilsvarende egosentriske ambisjoner. Lokale stedsaktivister opplever ofte at ordførere lar seg forføre av utbyggere som foreslår "ikoniske signalbygg", uansett hva befolkningen måte mene. Å herske over en liten kommune er ikke nok for dem, de vil derfor gjerne alliere seg med den nasjonale finans- og kultureliten. Støtte til stedsødeleggende utbygging er et av virkemidlene de tyr til.

Bærums ordfører støttet umiddelbart Røkkes skyskraperforslag, uten at det først hadde vært en offentlig debatt. I NRKs artikkel rakker hun ned på Bærums befolkning: De var ikke "modne" for et slikt tårn. Når folk er uenige med makteliten utdefineres de som tilbakestående.

SITAT FRA ØYREORDFØRER LISBETH HAMMER KROG: "– I utgangspunktet var verdenshavets hovedkontor en nydelig intensjon om å kunne få et slikt kompetansemiljø til Bærum. Vi sa aldri at vi skulle blande oss inn i den reguleringssaken den gangen, men Bærums innbyggere var ikke modne for et så høyt hus, sier Krog til NRK".

Jeg var med i en aksjonsgruppe mot Røkketårnet. Vi arbeidet for å synliggjøre befolkningens motstand og Røkkes økonomiske motivasjon for "miljøprosjektet". Det ble en sjelden seier over utbyggerveldet. Heldigvis er det kommunevalg i høst. Det er i perioden mellom valgene at en del politikere tror de kan overkjøre befolkningen og likevel ikke bli straffet ved neste valg. Dette kan utnyttes i valgkampen mange steder i landet: Skrem politikere fra å støtte stedsødeleggende utbygging. - Audun Engh

Relatert


Salingaros: How cities heal (Nok et mesterstykke fra Brussats hånd.)

Bedehuset og Venezias Le Scuole

Fanga blant vindturbinar (Akkurat slik kjenner vi det også, vi er omringet av motkultur, og det å ha Totistans mest fryktede totibaner oppe på Golanhøydene, er verre enn den verste monstermølle. De som ikke elsker og ærer engene og husmannstroen, elsker heller ikke Mjøslandet, og har derfor ingen som helst rett til å leve i grenda til Totenåsens apostel.)

Wednesday, July 10, 2019

Levende gater for gatefoto!

"Skreia - fra stasjonsby til bilutopi"

-Wikimedia.
I Kina bygges det en campus for høyteknologi i tradisjonell, europeisk inspirert stil. Det er ingen motsetning her, tvert imot. Teknologien blir stadig mer kompakt og til dels usynlig. Det er ingen grunn til å la arkitekturen være preget av teknologi, slik modernister gjorde for 80-100 år siden når de tegnet bygninger inspirert av fly og fabrikker. Den kompakte moderne teknologien gir oss frihet til å velge den estetikken vi føler oss mest tilfreds med. Det er ingen grunn til at den vakreste klassiske arkitekturen skal være forbeholdt rike mennesker som har fåd til å reise til Roma eller Paris. Dessuten bør vi av miljøhensyn redusere reisingen. Det tilsier at ulike typer vakker arkitektur bør være tilgjengelig i alle deler av verden. Her i Europa bør vi for eksempel følge opp tradisjonen fra et par hundre år tilbake, og oppføre kinesisk inspirerte paviljonger og tårn i våre parker. Modernister snakker foraktfullt om Disneyland, men vi bør i stedet se det positive i å la mennesker oppleve ulike kulturer i sitt eget nærmiljø. Kvaliteten i den tradisjonelle arkitekturen bør sikkert forbedres, og bygningene bør være en del levende nærmiljøer, ikke bare temaparkelementer. Men ideen som Disney lanserte bør ikke avfeies. - Audun Engh
Slik skulle vi hatt det på Skreia dere:-) La oss rive Fossenfeltet, denne dystre og trykkende bilutopien fra 1930-tallet, og ta en Tolfa for to på Toten, bak trygge bymurer!

Fotografiet er fra Fredensborgveien, Oslo.

-Flickr.

Det sies at man kan være gatefotograf i ethvert gatemiljø, men for meg funker ikke dette, da de livløse gatene som stats-/markeds-duopolet produserer i dag, med sin rasjonelle totalitære liberalisme, simpelthen drenerer meg for all livskraft, hvor man etter et par eksponeringer et tappet for energi. Derfor er jeg, som tradisjonalist, nødt om å oppsøke tradisjonelle gatemiljøer for mitt gatefotografi. I Mjøsregionen har vi kun gågata i Lillehammer tilbake. Utrolig synd er dette, da for noen tiår siden kunne man bare ta kameraet over skuldrene og ta turen ned til Skreia, stasjonsbyen, og boltre seg i pulserende gateliv. Nå har Skreia ikke blitt annet enn en eneste stor garasje. Så grunnet bilen må man bare ty til flyet, for å fly vekk fra bilkulturen og ut til Europas siste tradisjonelle gatemiljøer, slik man finner dem i Praha, Venezia og Tolfa.

Håjenbrua

-Wikimedia.
Håjen ved Lenaelva i utkanten av Lena sentrum - Østre Toten kommune.

Veianlegg. Bru fra 1800-tallet, tredje kvartal. Håjenbrua er en steinhvelvsbru ved et gammelt vadested. Nåværende bru fra 1861 erstattet en gammel trebru som er omtalt i brev fra 1594. Nordover fra Håjenbrua følger Pilegrimsleden Evangsgutua som i middelalderen hadde rasteplasser for Pilegrimer.

En "evang" var en rasteplass for pilegrimer der de fant godt beite for hestene sine. Langs Evangsgutua passeres Vestre Evang gard der det er gjort et viktig bronseladerfunn, bl.a. en belteplate fra 1200 f.Kr. Denne er i dag reprodusert som smykket "Totennåla". På samme sted er det også gjort funn av smykker og andre gjenstander fra 300 e.Kr. Evangsguta går helt fram til Lillo.

Langs Lenaelva ved Håjen finner du et smalt løvskogbelte med et interessant plante– og dyreliv m.a. gulveis, sjeldne sangfugler og bever. -Kilde
Svingte såvidt nedom Håjenbrua ved Lena i dag og knipset kun tre bilder, da stedet lå i skygge og stemningen ellers opplevdes nokså trist. En del plast lå også nede ved brua, som jeg plukket med meg og kastet i en søppeldunk. Tenkte at bildene ble grå og triste, og så var det helt til jeg fikk åpnet fila i et passende filter i Nick Collections. Da poppet bildet opp og ble fylt av liv og stemning😃

-Wikimedia.

Relatert


Double the Distance Method Explained

Abolish 3:2 (35mm)

Nyttige tips ved beskjæring av bilder

After the Trains

Kolbu Station.

-Wikimedia.

Today I finally got time to bike along former Skreiabanen Railroad from Lena to Bøverbru. I tried to go all the way to Reinsvoll, but at Bøverbru the tracks were completely gone, where I ended up at Holetjernet Lake, a beautiful lake I didn't knew about. It was nice bicycling here, very good roadway even for kids. My health was excellent today, I think I held the same speed as the trains that once went here. My father's uncle lived at Bøverbru where he run a hardware, so he used to go with train from Kraby Station to Bøverbru Station visiting him as a kid.

Going home I had a break at Håjenbrua Bridge crossing the Lenaelva River. It's not a part of the railroad though.

-Wikimedia.

An old image from the railroad trial between Lena and Skreia. Last winter they dug up the roadway here for new sewer/water-pipelines, so for the moment it's not so nice biking here. Really hope they will not pave it, as this will remove the old charm seen in this image.

Flickr.

"Family biking along the abandoned railroad of Skreiabanen".

Tuesday, July 9, 2019

Building Biology: Healthy Non Toxic Home - Healthy Building Environmental Learning Center



En ting er sikkert, våningshuset vårt er av de beste hus man kan bo i bygnings-biologisk sett, så det er godt man kan ha et slikt hus å flykte inn i når galskapen utenfor tar overhånd. Heldigvis er det en kald sommer, deilig å slippe en repetisjon av fjorårets hetebølge, slik at man slipper å drømme om å tilbringe sommerkveldene ute. For her er ikke sommerkvelden noen drøm lenger, slik det var den gang min oldefar og hans apostel sang den skjønne solnedgangen over Øverskreien inn fra stabburstrappa, med toner fra Pris Herren til.

Monday, July 8, 2019

Mjøslandstanker

Utsyn mot Skreia-regionen minus Totenvika.

-Wikimedia.

Da vi kom over Næs-høgda torsdag og vi skuet over mot Skreia-regionen, ble jeg nærmest slått til jorden av hvor karakteristisk Olteruddalen svinger seg ned fra Totenåsen, dette er virkelig et særegent dalføre, og jeg begynner faktisk å undres om ikke Olterudelva er ei viktigere kulturelv enn Lenaelva?

Hva som også har begynt å demre er at Grythe-platået må ha vært det første stedet man fikk ny bosetting i Øverskreien etter svartedauden. Var jeg en Isak Sellanraa på leting etter jomfruelig land i Øverskreien, ville jeg definitivt ha slått meg til på Grythe-platået, denne sletta beliggende mellom Olterudelva der dalen kun går svakt skrått ned mot elva på den ene siden, og Rødningsbybekken, sognebekken mellom Hoff og Balke kirkesogn, på den andre sida. Grythe ligger midt på Grythe-sletta mellom disse to vassfarene, og Grythengen, som da må være den eldste husmannsplassen i Øverskreien, litt kaldere og mere skyggefullt mot Olterudelva.

Det er da nokså klart at vi fossemøllinger må ha vært husmenn her i enga i uendelig mange generasjoner, og at min tippoldefar valgte å kalle seg herr Fossemøllen var nok bare for å hevde et svakt minne om et stolt opphav fra den eldgamle gården Fossemøllen ved Kværnumsstrykene. Da han fikk mulighet til å ta navnet fra selveste storgarden her i grenda gjennom inngifte, var nok dette kun et strategisk valg for å øke egen navneanseelse, da Fossemøllen var i ferd med å viskes ut av folkeminnet.

For tiden holder vi hus i våningshuset i Grythengen, og her inne er riktig trivelig, etter turen innom IKEA kjøpte jeg med noe grythe-oppheng med mer, så kjøkkenet er nå akkurat som et koselig, gammelt bondekjøkken. Men ute er ikke lenger noe trivelig, oppe på Golanhøydene råder Anti-Dahl, og enga vår har blitt forvandlet til Grythølet. Utrolig trist, da navnet Grythengen bærer i seg visjoner om ei eng i ei gryte, hvor det syder og bobler av liv. Nå er denne stakkars gryta vår på Grythe-platået omringet og neddynget i anti-rural, suburban motkultur. Derfor må vi vekk! Vi flyktet hertil fra et lommehull i et lommetun, da vi er stolte mennesker og ikke akter å leve i et lommehull, men vi akter heller ikke å leve i et Grythøl. Definitivt ikke!

Selvsagt, Grythe tok navnet Grythe fordi denne Sellanraa-fyren som i sin tid, for uendelig lenge siden, fant dette vidunderlige platået i Øverskreien, så denne sletta mellom Olterudelva og Rødningsbybekken som ei gryte. Ei dampende, herlig grythe, hvor man skulle lage til den vidunderligste Grytherett! Nå er her kun ei giftgrythe:-(

Når man skuer nedover mot Mjøsa og oppover i Øverskreien fra Næs-høgda, må man ha en svært lav fargeintelligens for ikke å innse at dette er av verdens mektigste kulturlandskap. Eller i alle fall var det, før kulturen gikk tapt. Engene etter Olterudelva, hvor den kreaturlige kristendom slo ut i full blomst gjennom husmannstroen, ligger avblomstret og livløse tilbake. Landskapsbildet rundt Mjøsa har tapt høylysene sine!

Etter at jeg skrev artikkelen "Skreia er tapt i mitt hjerte", har mine forfedres smekre urbane landsby ved Lenaelva gått fullstendig fortapt, og blitt til Anti-Tolfa. Da vi kom hjem var det første som lyste mot meg på laptoppen følgende beskjed fra Audun Engh:
Forskerne påpeker at første etasje i urban bebyggelse bør skille seg ut og vise at den tilhører gaten og fotgjengerne, ikke være identisk med de øvre etasjene i bygningen. De fleste arkitekter må tvinges til akseptere dette. De ønsker å tegne enkeltbygg som er seg selv nok. Det er fint at rapporten understreker at vi igjen må lære å bygge byer, etter modernismens mangeårige krig mot byen. Fagfolk innen byutvikling bør innse at de ikke behøver finne opp byen på nytt, men kan ta lærdom av den vakre og attraktive urbane bebyggelsen som ble oppført bør bilismens og modernismens epoke.

Like viktig som offentlige tilbud i første etasje er det at bebyggelsen dessuten oppleves som vakker av befolkningen. Forskerne fremhever teaterplassen i Oslo som vellykket, fordi det er offentlige tilbud i første etasje. Bygningene rundt plassen fremstår imidlertid som monotone drabantbykasser, ikke vakre bygårder som kunne skape en positiv estetisk opplevelse.

Det holder ikke at arkitekturen defineres som "nyskapende og interessant" av arkitekter som har en egen estetisk agenda. Tradisjonell byform og arkitektur er svaret. Lær av Grünerløkka og Frogner, Oslos mest populære og attraktive bydeler, både når det gjelder byform (kvartaler), skala (mange varierte bygårder i moderat høyde) og arkitektur (Tradisjonsbasert arkitektur med naturlige materialer, harmoni og ornamentikk). Slike velprøvde og velfungerende kvaliteter har psykologer og forskere innen grenen biophilia påvist er i samsvar med våre menneskelige instinkter. Dette i motsetning til den estetisk korrekte minimalismen som dyrkes på arkitektskolene og blant flertallet i arkitektlauget.

Skal byene bli attraktive må selvsagt befolkingen og ikke tilfeldige arkitekter og utbyggere bestemme estetikken. Vi må avvise holdninger i fagmiljøene som innebærer at en elite mener de vet best for alle. Jeg anbefaler å følge Arkitekturopprøret Norge på Facebook: https://www.facebook.com/gr... . Den internasjonale fagkritiske bevegelsen for tradisjonsbasert arkitektur kan man følge her: www.intbau.org . Audun Engh, styremedlem i INTBAU og Oslo Velforbund. (audun.engh@gmail.com) - Audun Engh
På Skreia har man gjort ALT galt, ja i hele Skreia-regionen har man gjort absolutt ALT galt, hvor man har rett og slett kverket kjerneområdet i hva som var Nord-Europas mektigste kulturlandskap, i aksen Østhøgda-Furnesfjorden!

Skreia har blitt bygdebyen i skyggen, og hvordan Skreia og Skreia-regionen skal komme seg ut av Skyggenes dal, begriper ikke jeg?

- Byene i skyggen

Men heldigvis, takket være Nils Faarlund, som berget Totenåsen Skyline, kan jeg fremdeles være Mjøslandets tårefotograf. For annet enn tårefotograf, nei, det kan man ikke være her!



When we are as ordinary as that, with nothing left in any of our actions, except what is required – then we can make towns and buildings which are as infinitely various, and peaceful, and as wild and living, as the fields of windblown grass. 
Almost everybody feels at peace with nature: listening to the ocean waves against the shore, by a still lake, in a field of grass, on a windblown heath. One day, when we have learned the timeless way again, we shall feel the same about our towns, and we shall feel as much at peace in them, as we do today walking by the ocean, or stretched out in the long grass of a meadow. The Timeless Way of Building, by Christopher Alexander, page 549

Relatert


Gjøvik – byen uten trivsel

Regnbågån i Holmstadengen

Bedehuset og Venezias Le Scuole

Rødningsby med Mjøsa som bakteppe

Det er så mange flotte gardstun som enten er skjemmet av nye, sjelløse ferdighus eller kraftgater i kulturlandskapet, men Rødningsby i Øverskreien på Toten har unngått begge deler, med et vidunderlig skue mot Mjøsa. Sprøytet er heller ikke vollen, hvor det rustbrune ugresset reflekterer det rustbrune i bølgeblikktaket.

Tusen takk til eierne, som har ivaretatt denne sjeldne perlen! Skulle de ønske en kvalitetsutskrift for å henge på veggen, kan de få råfila gratis. Andre kan få kjøpt den av meg, eller bestille ferdig print. Fotografiet ble meget skarpt, selv Stange kirke på Hedemarken kan man se, dette prestekallet som var av de feteste i Norge. Mener å huske at presten der hadde ei hel tønne med sølvmynter liggende?

-Wikimedia.

Fikk lyst til å re-poste dette fotografiet, da jeg ser en del har vært innom, og det er jo ikke noe rart, med slik en flott gård i et intakt kulturlandskap. Skulle ønske jeg kunne sagt det samme om enga mi😭😱😵😬😢 Bildet er behandlet i Nik Collection, et fantastisk plug-in, som jeg dessverre ikke lenger har tilgang til. Uansett, styles-pakka fra C1 ser ut til å fungere bra på sommerblomster.

Sunday, July 7, 2019

Biologiska Museet - en vikingnasjon verdig!

Kommentar til artikkelen:

- Biologiska museet stänger

Så vidunderlig kunne Norges nye nasjonalmuseum vært var det ikke for Adolf Loos!

Biologiska museet på Djurgården i Stockholm er en vikingnasjon verdig!

Museet blir liggende bak gamle Vestbanen stasjon, tidligere endestasjon for Sørlandsbanen. En aldeles uttrykksløs koloss uten spor av ornamentering skal altså representere vikingnasjonen Norge. Vikingene som var som besatte av ornamentering. De ornamenterte ALT, inklusive seg selv, og bar tatoveringer fra topp til tå.

Adolf Loos avskydde primitive villmenn og alle som bar tatoveringer. Han inkluderte nok vikingene her.

Vikingene ville ikke hatt annet enn forakt til overs for sine etterkommere og hva det har blitt av oss, og de ville vært hoderystende over våre bygninger. Med et unntak av Biologiska museet!
"In his famous essay of 1908, “Ornament and Crime,” the Austrian writer/architect Adolf Loos presented an argument for the minimalist industrial aesthetic that has shaped modernism and neo-modernism ever since. Surprisingly, he built this argument upon a foundation that is accepted today by almost no one; the cultural superiority of “modern man”, by which he meant Northern European males.

Loos proclaimed that, in this new era of streamlined modern production, we had apparently become unable to produce “authentic ornamental detail.” But are we alone, he asked, unable to have our own style do what “any Negro”, or any other race and period before us, could do? Of course not, he argued. We are more advanced, more “modern.” Our style must be the very aesthetic paucity that comes with the streamlined goods of industrial production — a hallmark of advancement and superiority. In effect, our “ornament” would be the simple minimalist buildings and other artifacts themselves, celebrating the spirit of a great new age.

Indeed, the continued use of ornament was, for Loos, a “crime.” The “Papuan,” he argued, had not evolved to the moral and civilized circumstances of modern man. As part of his primitive practices, the Papuan tattooed himself. Likewise, Loos went on, “the modern man who tattoos himself is either a criminal or a degenerate.” Therefore, he reasoned, those who still used ornament were on the same low level as criminals, and Papuans.

Built on an essentially racist worldview, Loos’ seminal essay codified a fateful series of four tenets that have seeped into design culture and remain largely unquestioned, even today." - Salingaros og Mehaffy
- Toward Resilient Architectures 3: How Modernism Got Square

- Why Do We Create Ornament to Mimic Nature?

Regnbågån i Holmstadengen

Stakk ut en liten tur i går kveld her for å fange "regnbågån" ("jamnstavingsord", som vi har så mange av rundt Mjøsa), og fikk et nokså bra et i Holmstadmarka ovenfor Grytheplatået. Den slo ned like borte i Holmstadengen, hvor det står ei krukke med gull, men ikke av det slaget man vet å verdsette i dag. Vi har gått fra å være et stolt bedehusfolk, til å bli et skammens folk, eller en gjeng skamminger. Og bedehuskulturen, som nådde sin fullendelse i Holmstadengen gjennom husmannstroen, det er skam det.

"Dæ fyste bilete mitt tå regnbågån, pussig nok slo'n ner rætt borti Holmstadengen, og forsåvidt finn en jo ei krukke mæ gull dær, men itte tå den typen gull dei nye totninga veit å verdsætta."

-Wikimedia.

"Regnbågåfangsten" gav mersmak, så satte meg i bilen for å fange flere på kamerasensoren, men da jeg kom ned til Balke var alle "regnbågår" borte, så tok istedenfor et bilde av det lave kveldslyset over Totenvika. Rett nedenfor til venstre bygger de nytt renseanlegg etter brannen i vinter, så til neste år er nok dette motivet ødelagt, med masse piper etc. som stikker opp av jordbæråkeren.

Totenvika med Sundvika til venstre, hvor Lenaelva munner ut.

-Wikimedia.

Til min store skrekk og gru observerte jeg at de nå er i gang igjen med å utvide Fossenfeltet nok en gang, de eier ikke "mågåmål" (nok en "jamnstaving"), og Skreia er ikke lenger porten til Totenåsen, men til et reint Corbu-Helvete. Mine forfedres smekre urbane landsby og stasjonsby ved Kværnumsstrykene er smadret og ydmyket. Østre Toten kommune kaller seg nytenkende, men alt de holder på med er rein 1930-talls ideologi. Har forsøkt å gjøre dem oppmerksomme på at det finnes en urban-teoretiker som heter Nikolas Aron Salingaros, men han har de ikke hørt om, derfor må han være idiot. For er det noen totningene ikke har hørt om, er deres konklusjon at dette er idioter.

Plutselig, mens jeg fotograferte, slo det meg at Toten er et heslig vakkert sted.* Dette burde bli kommunens nye slagord: "Toten - et heslig vakkert sted". For dette var av verdens mektigste kulturlandskap, men Totenpark-prosjektet er ytterst heslig, og har lagt seg lik et kaldt og ekkelt slimlag over det gamle Toten. Og det nytter ikke å få bukt med denne sykdommen, da totningene har blitt lik multiresistente gule stafylokokker, som ingenting biter på. De bare driver på og ødelegger og ødelegger det gamle Toten, uten stans!

Da jeg fyrte opp i dag tidlig, ja jeg måtte fyre opp litt selv om det er sommer, da gamlefar har satt på avfukteren i kjelleren og det har blitt "gølvkaldt", stod det i stor overskrift på oppfyringsavisa: "Nyter livet i funkis på Kapp". Le Corbusier og bauhauserne, som nettopp feiret 100-års jubileum (Bauhausskolen), ville hoppet i taket av fryd og glede. For min del "såkk hjerte neri mågån", for med det samme forstod jeg at dette er skjebnen som venter i Holmstadengen. Det skjer så mye perverst på Toten nå, så dette er bare nødt til å skje! Plutselig er Holmstadengen borte, slik det skjedde med "ei ænna herlig husmannsstuggu neri væga hær nylig", hvorpå det står med store bokstaver i Oppland Arbeiderblad: "Nyter tilværelsen i funkis i Øverskreien, med utsyn over halve Mjøslandet og like til Sverige."

(Her kommer et flunkende nytt bilde av Holmstadengen ved anledning, av de siste før en flunkende ny funkis tar det okergule våningshusets plass.)

Å ja, det ligger nok enda mange godbiter og venter på Djevelen og hans falne engler her på Toten, allerede ligger de og ruller seg i skogglatter over hva som har skjedd med grenda til Totenåsens apostel og Bedehuslandet, men festen der i gården ser ut til å være uten ende.

Selv får jeg bare fortsette å fotografere, og i det minste har jeg fått noen gode fotografier fra Holmstadengen før den ytterste vanskjebne inntreffer, og håper det kan bli noen til. Himmelengene blir nok aldri himmelske igjen, og jeg tror ikke det er noen særlig blid skjebne som venter vårt fedreland heller.

Så får jeg se om det finnes et sted hvor jeg kan slå meg til ro med mitt fotografi og min grendepoesi?


*Skulle selvsagt ønsket at Toten var et herlig vakkert sted.

Relatert




Skreia - fra stasjonsby til bilutopi

Nikos A. Salingaros mottar sin velfortjente Stockholm Culture Awards

Salingaros: How cities heal
Two currents — so far, irreconcilable and mutually exclusive — are shaping our cities. On the one hand, we have vast construction projects churning profits for multinationals, local firms, and indirectly for stockholders. The media is inundated with their exciting images, and the developing world appears as a testing-ground for the more ambitious (and pharaonic) among those schemes. But are they good for humankind?

The other design alternative is small-scale, and focuses on human responses to the built environment. It uses proven methods to elicit mental well-being and bodily healing responses. Its products look very old-fashioned, not because its practitioners blatantly copy traditional forms, but because the healing responses rely upon a specific complex geometry that is common to all historical buildings and cities.
Våre forfedres Skreia ble bygget etter den sistnevnte tilnærmelsen, mens det nye Skreia blir bygget etter den førstnevnte, hvor de siste spor av det gamle Skreia forsvinner eller har blitt meningsløse.

Segregation var en del av planen

Fra meritokrati til colorokrati

Engene er til for Tjuvåselva og husmannstroen

Synd, skam og tankepolitiet

Fanga blant vindturbinar
Eg var nesten heilt aleine om å vera imot. Folk såg på meg som ein raring. - John Mong
Slik har det blitt for meg også, her i enga er jeg bare en raring, eller en "skamming". All stolthet min tippoldefar vant ved å gå fra husmann til husmannstroende og småbruker med egen åstro og apostel i naboenga, har forduftet. Jeg har blitt en "skamming", som vel er ansett å være verre enn hva det var å være husmann i tidligere tider, under vår nye skamkultur, en skammelig kultur, som overtok for bedehuskulturen. Imens fortsetter jeg å skanne landskapet og historien med min overlegne fargeintelligens og mitt a7III, hvilket er aldeles skammelig!

Thursday, July 4, 2019

Gi Faarlund en statue på Tjuvholmen!

Kommer vindkraftindustrien til å prøve seg på Totenåsen Skyline igjen, etter at Nils Faarlund skremte dem vekk fra Mjøslandet? Som gammel speider får mitt motto være; Alltid beredt!, på det verste, dessverre. Deler sorgen med alle som har tapt kampen!

Etter å ha levert eldstejenta på sommerkurs tok vi en vandring etter Hamars fantastiske mjøspromenade, og jeg begriper mindre og mindre av Gjøvik by, som heller vil bygge ned Huntonstranda enn å etablere Mjøsparken, som del av Gjøviks grønne perlebånd. Men nå ser det i det minste ut til at fylkeskommunen har tatt min side i kampen om Hovdetoppen, så det er da noe.

Det var hardt dagslys, så bildene ble så som så, men mange flotte motiver her, ikke minst til Totenåsen Skyline, så får satse på bedre lykke og lys neste gang. Bildet ovenfor, mot Nessundet bru mellom Helgøya og Nes, ble allikevel ikke så aller verst.

Tenkte oss over til Helgøya, men etter turen til IKEA var vi utslitt, i tillegg til at jentene måtte sitte lik slangemennesker i SAAB'en etter at jeg hadde fått presset inn det nye skapet. Kanskje er det bedre stemning for en runde på Helgøya etter konserten på Tonheim torsdag?

-Wikimedia.

Jeg bare digger Nils Faarlund mer og mer, vi i Mjøslandet har så mye å takke ham for, og håper virkelig han får en kjempestor statue på Tjuvholmen. I tillegg bør han definitivt utpekes til Hamars skytshelgen!



Relatert


The Long View (Wehee! Greer tilbake i god, gammel kollaps-form;-)

Byene i skyggen



What is Traditional Development?

UCL-Energy 'High-Rise Buildings: Energy and Density' research project results
Et forskningsprosjekt fra 2017 ved UCL - University College London, konkluderer med at høyhus er energisløsende og at miljøhensyn tilsier heller å oppføre lavere kvartalsbebyggelse. Resultatene viser at de »grønne» argumentene for å bygge flere høyhus i Oslo og andre byer mangler vitenskapelig begrunnelse. Motivasjonen er åpenbart heller utbyggeres ønsker om rask fortjeneste og endel arkitekters begeistring for høyhus på estetisk grunnlag.

SITAT FRA RAPPORTEN:

«The project set out to anser two questions:

Are high-rise buildings more energy-intensive – all other things being equal – than low-rise buildings?

Is it possible to provide the same floor area on the same site as high-rise buildings, but on a much-reduser number of storeys?

The results show conclusively that the answer to both questions is ‘Yes’. It follows that much energy could be saved by discouraging tall buildings and encouraging low-rise in their place».


Rapporten bekrefter også at lav kvartalsbebyggelse gir større tetthet enn høyhus, og dermed er den meste miljøvennlige urbane fortettingsmodellen:

«Given that the project has found large increases in operational energy use with increasing height of buildings, this density work shows how lower-rise buildings could in many circumstances reduce energy consumption without sacrificing density». - Audun Engh
Horisontale og vertikale suburber er like ille. Eneste mulighet er å rive Fossenfeltet og bygge opp en bymur rundt nye Skreia, fylt av tradisjonell urbanisme, for å forhindre ny suburban spredning til evig tid. Denne formen for spredning er like destruktivt for kulturlandskapet, som kreft er det for kroppen.

Wednesday, July 3, 2019

Dark Age Norway: Climate Change, Cultural Collapse, and the Hard Future Ahead

Tenk det, John Michael Greer er tilbake i god, gammel kollaps-form, som i gamledager med The Archdruid Report. Føler meg nesten like nostalgisk som når jeg ser gamle episoder av Derrick. Javisst, Greer skriver innsiktsfullt om det meste, men når det kommer til kollaps, da er det ingen som slår ham!

Siden sist Greer var opptatt av temaet, har meget kollapset, slekta mi, Skreia-regionen og Hovdetoppen, samt at Norge kollapser i en orgie av vindkraftverk. I tillegg er det meget klart at vi har gått fra å være et stolt bedehusfolk, til å bli et skammens folk. Siste plass i Norge som ikke har lidd katastrofal kulturell kollaps, er nå Livoll leirsted i Gudbrandsdalen. Så kollapsen ruller sin vante gang nedforbakke, inntil vi befinner oss i historiens første globale mørke middelalder.

Samtidig forkynner presten i Balke den progressive liberalismens glade budskap om at alt går så meget bedre, midt under selve julegudstjenesten. Er det noe rart at folk går rundt med falske, stive hurrasmil?!?

- The Long View

Preparing for Dark Age Norway?

The image is from Viggadalen Valley, Hadeland.

Wikimedia.

Fra meritokrati til colorokrati

-Wikimedia.

Sannsynligvis er jeg Totens mest farge-intelligente 50-åring, da det er svært sjelden folk over 35 år får fullt score på denne fargeintelligens-testen, og jeg for gjennom den på 5-10 minutter uten å dvele et øyeblikk ved noen av alternativene.
You scored 10 out of 10

WELL DONE! YOU SCORED HIGHER THAN 99% OF PEOPLE WHO PLAYED THIS GAME!
Kanskje ser jeg hverken særlig fargerik eller intelligent ut, og om jeg kan ha andre former for intelligens enn fargeintelligens, aner jeg ikke? Så man skal ikke dømme folk på det ytre. Personlig tror jeg at denne formen for intelligens også setter en i stand til å se andre former for nyanser enn fargenyanser, som landskapsnyanser og historiske nyanser.

I dag har vi et meritokrati, hvor folk belønnes med innflytelse etter meritter, i hovedsak karrierisme og konsumerisme, de to kardinalsyndene innenfor husmannstroen, da denne har tradisjonalisme som fundament. Selv ble jeg brått kastet ut av min bedrift av en karrierist og en konsumerist, fordi jeg var husmannstroende tradisjonalist.

Meritokratiet har nå kjørt fedrelandet i senk, engene ligger livløse, mine forfedres smekre urbane landsby ved Lenaelva er forvandlet til en bil-utopi, landet teppebombes av vindkraftverk i de siste rester av urørt natur, uten at de fargeløse, konsumeristene og karrieristene, reagerer. Fordi de er ute av stand til å ta innover seg disse landskapsnyansene, grunnet manglende farge-intelligens!


Videoen ovenfor er grusom å se, hele Jæren-kysten er maltraktert, jeg orker ikke dit mer. Typisk er det også hvordan meritokratene har forsøkt å latterliggjøre empatene, eller de fargeintelligente. I kjølvannet av vindkraftverks-invasjonen har det heldigvis reist seg et lite opprør av mennesker som fremdeles er i stand til å skjelne nyansene, men er dette nok?

Mange har foreslått at alle politikere burde fått skannet hjernen for å avdekke psykopati, en hjerneskade som nå i de fleste tilfeller kan oppdages, og ble dette rutine ville vi nok sett en kraftig avskalling av politikerstanden.

Etter mitt syn er heller ikke dette nok, hvor man i tillegg bør sørge for at de som får ledende samfunns-verv, tilhører den ene prosenten mest fargeintelligente. Aller best er det hvis fargeintelligens kan kombineres med livsvisdom, slik at de som har passert 50 og allikevel tilhører 1-prosenten, bør tildeles de aller viktigste samfunnsvervene. Kun slik kan vi få Norge på rett kjøl igjen!

Et slikt samfunnsstyre bør kalles colorokrati, og kan fint kombineres med lommedemokratiet, som PermaLiv allerede har vært en forkjemper av i en årrekke.

Relatert


Styre-keiseren er nokså naken (det ser ut til at styrevervet får fram det verste i folk:-()

Consensus doesn’t mean casual

Det er dette systemet de kaller kapitalisme (del 2) (Utrolig presist!)

Bremsene må på i vindkraftsaker

Vindturbiner ødelegger Finnskogleden (dette gjør meg vondt langt inn i hjerterota)

What is Traditional Development? (de som har ødelagt Skreia de siste årene har null fargeintelligens, reine middelaldrende psykopatiske bilbøller er de, og et typisk eksempel på hva slags mennesker vi dyrker fram gjennom meritokratiet)

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...