Wednesday, September 27, 2023

Kunsten å gå på do, uten å belaste Moder Jord

For å kjøpe boka i norsk språkdrakt,
kontakt sjolberg@online.no
Dagens rådende avløpspraksis, som Østre Toten kommune ønsker å styrke (OA 21. desember 2010), blir av Lester Brown og Earth Policy Institute beskrevet å tilhøre en forgangen tid.

The existing water-based waste disposal economy is not viable. There are too many households, factories, and feedlots to simply try and wash waste away on our crowded planet. To do so is ecologically mindless and outdatedan approach that belongs to a time when there were far fewer people and far less economic activity - Lester Brown

Komposttoalett-teknologien forbedres stadig, jeg vil henvise til to artikler:

- Humanure: Goodbye, Toilets. Hello, Extreme Composting

- An Urban Composting Toilet: It Doesnt Smell. Really

Det beste er naturligvis
hvis også selve toalettet
 er komposterbart.
Foto: Marina 
Som et minimum bør kommunen innføre urinsorterende toaletter. I urinen gjenfinner vi 80 prosent av nitrogenet, 50 prosent av fosforet og 60 prosent av kaliumet (NPK) fra maten vi spiser. Fosforet skilles riktignok ut nær 100 prosent ved avanserte renseanlegg, men det blir mindre tilgjengelig på grunn av tungmetaller.

Et annet spørsmål ved avløpsslam er det økende innholdet av nanopartikler, som blant annet absorberes av meitemark. Internasjonalt er dagens avløpspraksis en ytterligere byrde for verdens korallrev.

Halvparten av de 15 millioner tonn fosfor som utvinnes hvert år ender opp i havene, og verdens kjente fosforreserver kan kun forsyne oss i 30-80 år til. Hele gjødselforbruket av nitrogen og fosfor i det norske landbruket kan sannsynligvis dekkes ved å bruke urin. En enkel avskiller under toalettet, oppsamlingstanker og distribusjonsnett kan gjøre Norge uavhengig av kunstgjødselproduksjon. Dette ifølge høgskolelektor Thomas Cottis, Høgskolen i Hedmark.

Produksjon av kunstgjødsel frigjør lystgass (N2O), en nitrogenforbindelse som bidrar til global oppvarming. Hvert kilo lystgass har samme oppvarmingseffekt som 300 CO2-ekvivalenter. Ved produksjon av kunstgjødsel med topp renseteknologi dannes det ca. 0,01 kg N2O per kg N produsert.

Østre Toten som en ledende landbrukskommune bør derfor innføre urinsorterende toaletter, og støtte opp under de som ønsker å installere komposttoaletter.

Les Humanure Handbook 3rd Edition (pdf/gratis) på engelsk her.

Les førsteutgaven av Humanure Handbook gratis online her.

Se bokanmeldelse hos PRI-Australia her.

Artikkelen er også publisert som leserbrev i Oppland Arbeiderblad.

***

Så ble PermaLiv omsider hørt, etter 13 år!


Og i mellomtiden har kommunen ødelagt den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, Stysjinbekken og ila øverst i Stabbursjordet, for godt. Ingen må tro at vi gidder å leve her uten disse.

Fordi ila i Stabbursjordet skal vi bruke til å vanne grønnsakene nedover i det fruktbare draget der, slik bestefar gjorde, og slik folka i langhuset her gjorde det under folkevandringstiden.

Fordi våre barns barn skal ikke få oppleve å ikke få leke i Stysjinbekken, slik jeg gjorde som barn, samt barna til Nils og Eli Grythestuen på 1700 - tallet. Nå er bare noen myrputter og masse mygg, dette var det aldri da Stysjinbekken sildret friskt.

Fordi brønnen nedenfor kjørbrua var grunnen til at Grythengen ble lagt nettopp her, og det lenge, lenge før kjørbrua ble bygget, faktisk helt tilbake til folkevandringstiden, hvor langhuset lå mellom grønnsakhagene i draget nedover Stabbursjordet, med folka mot jordet og dyra mot brønnen, og med utsyn mot krigergården oppe på Grjótholmr.

Den magiske brønnen nedenfor kjørbrua gikk aldri tørr, ikke engang i tørrsommeren 1947, hvor gardene her omkring måtte hit for å hente vann.

Derfor kan vi ikke lenger ta med barna ned til den magiske brønnen på søndagsskole, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde som bare flommer opp av livets vann, og aldri går tørr.

Og derfor har våre barn måtte bytte ut Jesus i sine hjerter, med Vårt Falske Selv, vår nye guddom i vår nye religion, narsissismen.


Fordi Østre Toten kommune har gravd i filler den magiske brønnen nedenfor kjørbrua for godt, har ikke lenger våre barn annet valg enn å bytte ut Jesus i sine hjerter, med Vårt Falske Selv.

Er et samfunn hvor alle går rundt og tilber Vårt Falske Selv, et godt samfunn?

Eller hadde man det bedre den gang den magiske brønnen nedenfor kjørbrua flommet opp av livets vann, og søndagsskolene var fulle i hver ei lita grend?

Batel Skater redegjør i videoen ovenfor på glimrende vis om hva Vårt Falske Selv er.

Friday, September 22, 2023

A Mockery of Charles Bridge and the River of Vltava

Boats on Vltava in Prague passing by the Charles Bridge.

Bestill fadografiet her.

Dette er da det absolutt mest avskyelige jeg har vært borti, tenk at de har klart å legge dette over Vltava, sammen med Karlsbrua og dens like:


Så da er det over og ut med Praha, skulle hatt lyst til å reise dit igjen, men det får være grenser. Vi tar da heller turen tilbake til Lisboa, for å nyte 25 de Abril Bridge. Trist, fordi vi fikk god kjemi med tsjekkerne.

***


“After a lecture of mine, I once heard an architecture student say, “I still don’t see why all this has been discussed. Isn’t it enough to understand the nature of living structure thoroughly, and try and make life in our buildings? Why do you insist so strongly on the fact that we also need to change our picture of the universe? I have a picture of the universe which is quite flexible enough to contain the idea of living structure”.

I did not find myself in agreement with this comment. In my mind, what is most important about the picture painted in these four books is that indeed, our present picture of the universe can not contain the idea of living structure, because it contains no natural way of including the idea of value in the idea of space. What I have constructed, on the other hand, has the idea of value in an a natural way – first in the relevant intensity of different elementary centers as part of the definition of wholeness, and then with more and more depth, as centers are built from living centers, to give structure of real, deep, significant value by essential the same idea. In this picture, value resides in the structure and is part of the structure. Value is written in the same language as the rest of the structure of space-time, and the life of the centers arises from the fabric and structure of space itself.

In this conception, value is not something merely grafted onto space, as a passenger might be who carries no weight and does no work. It is part of the same nearly mechanical picture of space that we have come to believe in, and respect, and trust. Yet, at the same time, in a most subtle way, it is also not-mechanical. After all, what we observe is life emerging from space, as we might say “out of the very foam of space”.

It is a structure, we can (tentatively) calculate with it, and it fits our structural understanding of space and matter. Yet it creates a bridge to life, feeling, and to our own experience of what it is to be a person: the self, which all of us contain, and are connected to.

That is the structural meaning of what I have described.

George Wald, in the paper quoted earlier, where he says that all matter is ultimately mindstuff, balks at making any particular connection between space and matter. He writes, in one place, “Consciousness is altogether impervious to scientific approach”(42). And later, “Though consciousness is the essential condition for all science, science cannot deal with it”(43). Thus, in spite of Wald’s fervent belief in the existence of consciousnesses (or mind, or self), he insists that it is impenetrable, not connected to structure of space and time as we observe them as a structure.

Yet what I claim is precisely that it is connected to structure. I claim that the field of centers, or some version of it, is a recursive structure in space, which does precisely serve the function of being the bridge between matter and consciousnesses, between matter and mind; and that it is, indeed, when these extraordinary living structures arise in space, that mind awakens, that space and matter open a window to the mind, and that the great self behind all things actually comes within our experience and our reach.

I believe that one day it will be possible to demonstrate an experimental connection, where it will be shown exactly how the field of centers does open a door between space and self, and how, ultimately then, self and matter are permanently intertwined through the construction of the mechanism.

A traditional scientific view, held by many during the 20th century, has been that mechanical pictures of matter, can be consistent with any spiritual view of God or consciousness because the two (matter and consciousnesses) inhabit non-communicating intellectual domains. Such a dichotomy may have been a source of comfort to positivists. But, scientifically speaking, it allows us to get no mileage from the co-presence of the two.

Indeed, I believe continued insistence on the compatibility of the two (“because they do interact”) is almost tantamount to denying any real and useful interaction, and thus inhibits intellectual progress. Polkinghorn, for example, said at one time that everything is OK as it is, and that it is easy enough to reconcile a materialist conception of matter with a spiritual conception of life(44). All this really said was that we have no understanding of the connection, and that – from an intellectual point of view – there is no interaction. But in view of the mechanist predisposition which is common in our time, and the fact that all practical understanding is mechanical in nature, this means, too, that we have no picture in which self and matter can be coupled: therefore no real way of believing that they are coupled.

Even though Polkinghorne and the student who was speaking to me may believe the present world-picture is adequate to contain both, I believe it is not so. This broad-minded, intellectually catholic opinion is mistaken. The two views, in their present form, cannot coexist successfully. Even today, we continue understanding the degree to which we are prisoners of the present mechanistic cosmology; we have a strong tendency to underestimate the effect that this interior mechanistic view can have on us.

Consider for example, three elementary facts: (1) in our immediate world, at normal temperature and pressure, nearly everything is made of atoms; (2) atoms are little whirling mechanisms which are spinning constantly; (3) people are largely made of atoms too.

Nearly every schoolchild learns these facts in school. We all learnt them. They are, by now, virtually a part of us. Probably we learned them when we were eight or nine years old. As a result, in the western world at least, there are few people alive who do not believe (“know”) that they are mechanisms made up of millions of tiny whirling mechanisms.

In case this seems like an exaggeration, or that people do not really believe these things literally as as being the whole picture, consider the first paragraph of a recently published book, THE ASTONISHING HYPOTHESIS, by the eminent molecular biologist Francis Crick, co-discoverer of the helical structure of DNA: “The astonishing hypothesis is that you, your joys and your sorrows, your memories and ambitions, your sense of personal identity and free will, are in fact no more than the behavior of a vast assembly of nerve cells and their associated molecules…”(45)

At first one might find it surprising that such an eminent scientist should put forward such a crass-seeming reductionist view without flinching. But it simply underlines my point that all of us are susceptible to this oversimplification, so long as we have nothing to replace it with. It is a mark of Crick’s honesty and intellectual rigor that he faces the real meaning of the present cosmological scheme and does not try to duck it with pious phrases. Without having access to another structure, so that the structure of matter itself leads to a different view, it seems to me that anyone honest much reach the same conclusions Crick has reached.

But if you believe Crick’s mechanized reduction is accurate, how can you take seriously the kinds of ideas which I have described about the life of buildings, and walls, and rooms, and streets? The answer is, you cannot. You cannot, because if you believe the three elementary-school facts, then mentally, you are still living in a universe in which nothing matters, and in which you do not matter. And then the life of the environment is not real either.

Ideas about the personal or spiritual nature or reality, no matter how desirable they seem, cannot affect you deeply, even if you think they do, until they can be embodied in some new picture which leaves the facts of physics intact, and also paves the way to a more spiritual understanding of the world by an extended structure which brings in these larger matters clearly and explicitly.

The whole point of the consept which I have described – of wholeness seen as calculable, recursive, bootstrap field of centers with the consequence that follow from this view – is that within the framework this concept creates, things really are different, and the differences are visible as new aspects of the structure of space and matter. This newly seen structure not only says that things are different. It shows, through the properties of the structure, exactly how things are different.

Within the new view of structure of matter-space provided by the field of centers, we can reconcile the fact of being a mechanism of whirling mechanisms, because we know that each atom is itself a field of centers, and that in the emergence of these fields, the self comes into view. We…you…I…are thus instances of the field of centers or – if we like to see it more deeply – instances of the self-stuff of the universe, making its way, cumbersomely, from the trap of matter to the light of day.

Armed with this view, we can unite our personal intuition of religious awe with our sensible scientific understanding of the world. It becomes all one, it all makes sense together. Life and religion fall into place and fit together with physics as necessary consequences of the structure of the world – that is, of the way that matter-space is made.

And in this view, the work of building takes on entirely new meaning. It changes in a fundamental way, because we understand what we are doing differently, and realize that our work as builders – through the forms described in this book – place us in an entirely new relation to the universe.

In this universe, the human self, yours and mine, are indistinguishable, in their substance, from the space and matter where the play of forms occurs. When we make something, its selfness, its possible soul, is part and parcel of our own self.

There is, then, something very like a religious obligation to allow this self to reveal itself. It is our task, as architects, as artists, as builders, to make this stuff, this matter of the universe, reveal itself most fully. This metaphysical obligation will stem directly from our renewed understanding of the substance of the universe. It does not arise merely from our desire to be comfortable, from our desire to avoid alienation. It arises as a supreme spiritual obligation, which is our obligation to the matter/spirit we ourselves are made of.

This feeling, though modern in its form, is, in its essence, similar to the medieval mason’s desire to make each stone as a gift to God.

But it arises, now, not as a religious or superstitious belief, but as a result of a new understanding of the structure of the universe.” – Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 332-334

EVERY ACTION YOU MAKE IN LIFE IS EITHER WHOLENESS-EXTENDING OR WHOLENESS-REDUCING.

ALWAYS CARRY THIS ON YOUR MIND!

Sunday, September 17, 2023

Glassbyen Gjøvik

"Å jøje meg, for en fantastisk tekst! Takk fordi du delte dette Tina:-) Ante virkelig ikke at det fantes slike mennesker som Kristine Onsrud her i Gjøvikregionen, dette er da et gammelt Toten-navn, og du er vel fra Hamar, så nå ble jeg litt stolt. Føler ofte på at jeg er den eneste bevisste og reflekterte personen her i Vestoppland, så kommer denne dama, med en bevissthet og refleksjonsevne, som slår meg selv langt ned i støvlene. Så nå føler jeg meg slettes ikke fullt så alene lenger!" - PermaLiv

"Veldig bra dette her, og så fint at noen av dem som er litt yngre går ut og sier at nå får det være nok, gi oss tilbake skjønnhet og trivsel😊

Ps. Riktignok er jeg fra Hamarsiden, men har bodd over halve livet her i Gjøvik😉" - Tina Knutzen

Ja, hva skal man si, jeg blir bare målløs. Tar meg uansett den frihet å dele Onsruds uforlignelige tekst her på PermaLiv, og satser på at dette går bra!

Før var Hunnselva ei død elv, mens Gjøvik var en levende by. Nå er det motsatt, elva er friskmeldt, mens byen er forgiftet av modernismen, oppfylt av levende døde, i depresjonens tidsalder.

Slik som i Grythengen!

Bestill fadografiet her.


Glassbyen Gjøvik

Av Kristine Onsrud

Følgende innlegg er en utvidet artikkel av intervjuet som var på trykk i Gjøviks Blad denne uken, om den pågående byutviklingen i Gjøvik. Teksten under er den samme som på bildene. Del gjerne.

Glassbyen Gjøvik har gått i 1000 knas.

Hvis en løfter blikket når en går gjennom byen, reiser elegante spir og tårn seg mot himmelen. Det ene, flottere enn det andre, står de som smykker på toppen av hustakene i Gjøvik sentrum. Det var dette som var Gjøvik. Gjøvik, glassbyen, som raskt ble et industriimperium. Bygget av utbyttet fra en blomstrende industri, poppet praktbyggene opp i den unge byen. Det er ikke lenge siden industrien lå tett som hagel oppetter Hunnselven, som førøvrig resulterte i at den engang kunne ‘smykke seg’ med tittelen som Nord-Europas mest forurensede elv. Elva hadde industri helt fra Einavannet, gjennom Raufoss og Hunndalen, og fremdeles er den tilstede langs elveløpet. Men det hele begynte ved utløpet av Hunnselven. Startskuddet for det som skulle bli den Hvite by ved Mjøsa, ble avfyrt da Caspar Kauffeldt kjøpte Nedre Gjøvik, med grense- og bruksrett til elven. Med sanksjon av den danske kongen, hadde han sett seg ut eiendommen for å etablere Norges aller første privateide glassverk, som i sin tid lå på nordsiden av elven (nede ved jernbanelinjene og McDonalds), på grunn forpaktet bort av gården Hunn.

Født av tyske foreldre, headhuntet til glassverket på Biri, vokste Caspar Kauffeldt opp mellom ovner og glassblåsere, og steg hurtig i gradene og kom seg raskt til topps som forpakter. Som nyrik og vellykket forretningsmann, med planer om å bygge sitt eget glassimperium ved Mjøsa, ønsket Kauffeldt å signalisere sin suksess, rikdom og status da han tok over Nedre Gjøvik gård. Stort sett hele bygningsmassen ble jevnet med jorden, og et nytt og moderne hovedhus ble reist. Kauffeldt ønsket helt klart å vise at han var en mann av tiden. Inspirert av siste arkitektoniske skrik fra kontinentet (Europa), stod bygget ferdig i empirestil i 1814, klar til å ta imot prins Christian Fredrik da han var på gjennomreise til Trondheim. Bygget var et signalbygg, omgitt av jorder og åpne landskap, kunne man se det fra lang vei, både fra landeveien og fra Mjøsa. Akkurat som klesmote, brukte Kauffeldt arkitekturen til å mane frem bildet han ønsket å prosjektere til verden. Jeg tviler på byggets utseende var spesielt viktig for Kauffeldt, det som var viktig var hva bygget fortalte om ham.

Fra glassverkstiden er det meste av bygningsmassen for lengst revet. I sentrum, ved siden av enkelte av byggene på Gjøvik Gård, er det kun Kauffeldtgården, bygd til boligformål for garverimesteren, som står igjen. At det gamle saneres til fordel for det nye, har pågått helt siden Kauffeldt satte spaden i jorden. Fordelen, eller som jeg i denne sammenhengen kanskje ser som en ulempe ved å ha god økonomi, er at en kan skifte ut hyppigere. Er det ikke forferdelig å vite at vi kunne hatt en STAVKIRKE, nærmest midt i Gjøvik? Eller en sjeldenhet som en oktogonformet kirke – tegnet av innlandets Leonardo da Vinci, Abraham Phil? Hunn kirke ble revet etter kun 60 år, og materialene brukt i Gjøvik Kirke, og i dag står Hunn Kapell der i dens sted. Sanering av eldre bygg gjøres fordi en ønsker plass til noe nytt, og mye av den gamle bebyggelsen som gikk tapt fra 1960-tallet, ble erstattet av bygg formet av tidens ideologi, funksjonalismen.

Funksjonalismen tok for alvor sitt kvelertak på Gjøvik da rådhuset steg opp fra asken av Victoria Hotel, et ærverdig praktbygg som gikk opp i flammer i 1963, etter å ha vært en del av bybildet i 86 år. Det nye rådhuset kunne ikke vært en større kontrast mot hva som før hadde ligget på den historiske tomten, en tomt hvor glassverket engang lå som det bankende hjertet i det kom til å bli ‘den hvite byen ved Mjøsa.’ Victoria Hotel erstattet i sin tid bebyggelsen som hørte til glassverket. Langs elven lå engang bindingsverkshus (glassverkets arbeiderboliger), revet i samme periode som jernbanen ble bygget. Praktbyggene fra århundreskiftet, i sin tid også nye og moderne, ble på andre halvdel av nittenhundretallet igjen skiftet ut, og på få tiår ble Gjøvik kraftig forandret. Uheldige klosser poppet opp, og etter saneringen av eldre trebygninger i krysset Storgata og Hunnsvegen (Hunnsvegen 5) kom eksempelvis ‘Gamle Opplandsbanken’ til verden. Det funksjonalistiske bygget, med et noe brutalistisk preg (smak på ordet!), ble bygget i ett ‘nytt og stilrent’ arkitektonisk uttrykk.

Victoria Hotell i Gjøvik år 1900.

Ordet ‘nytt’ er problematisk. Nytt har blitt synonymt med bedre, og vi spør oss ikke ofte nok om ‘oppgraderingen’ faktisk var en forbedring. Ved å bli ‘vekket’ og bevisstgjort, reagerer mange negativt på disse type bygninger, men saken er den at vi nå er så vant til å se ‘Gamle Opplandsbanken’ at de fleste sannsynligvis ikke engang ser bygget. Dersom en stopper opp, og bevisst tar innover seg byggets utseende, er jeg fremdeles til gode å høre et eneste kompliment. På Facebook-gruppen ‘Gjøviks tapte historie,’ har bygget blitt anklaget for å være et mindre vellykket bygg, og et bygg som har ‘ødelagt harmonien på Falkehjørnet.’ Er Opplandsbanken et vakkert bygg? Ønsker vi flere slike bygg på Gjøvik? De er i hvert fall over alt, og når en står vendt mot øst på Hunnselv bru, er det ikke mange som synes den gamle, gule klossen sør for elven er spesielt vakker. Allikevel ble et tilsvarende, nytt og moderne bygg, Kulturhuset, oppført på nordsiden av elven, i samme maner.

Gjennom de siste få årene har nye bygg, eller klosser à la Opplandsbanken, blitt satt opp i rekordfart. De blir stadig høyere (jeg vet ikke om kirketårnet fremdeles er høyest) og ser ut til å snart ha tatt over hele bybildet. Flotte, eldre bygninger forsvinner eller blir usynlige blant ruvende klosser (som kan minne om skoesker med hull), som forøvrig sørger for at vi ikke kan sammenlikne, som igjen fører til at vi undertrykkes uten å engang legge merke til det. Når jeg stiller spørsmålet om klossene som dukker opp er pene bygg, får jeg oftest (det ugyldige) svaret at bygget er nytt og moderne. Nytt og moderne betyr ikke at det er vakkert, mer praktisk eller bedre. Dessuten er denne nye og moderne stilen slett ikke spesielt ny lenger heller (100år), og langt mindre praktisk. I Funksjonalismens arkitektonisk stilrene uttrykk, med sin karakteristiske minimalisme og flate tak, er funksjonaliteten viktig. Ironien i det hele, og noe jeg ikke kan begripe, er – i et land formet av is, snø og regn – hvordan kan et spisst tak være mindre funksjonelt enn et flatt? Ofte under påskudd om at det er for dyrt og ikke er praktisk, er både spisse tak, spir og ornamentikk kriminelt. Naturen skal fjernes.

Dette’ er slående på den nye rådhusplassen, som nylig har fått et ‘ansiktsløft.’ Lettere snøblind etter å ha spasert over, slo det meg hvor kald og fiendtlig denne nye og åpne plassen føltes. Jeg hadde ikke lyst til å være på den lenger enn absolutt nødvendig. Plassen frembringer brutalistiske assosiasjoner, som forøvrig er den type arkitektur som benyttes for å illustrere den utopiske fremtiden i ‘Brave New World’ (2020) basert på romanen av Aldous Huxley, samt av ‘The Galactic Empire’ (aka the bad guys) i Star Wars. Også i Ringenes Herre ser vi hvordan Mordor er et forkullet og forstenet sted, og hvordan Isengards frodige skoger forsvinner i takt med at ondskapen blomster. Et iskaldt og hardt uttrykk erstatter det mer organiske. Dersom jeg skulle velge mellom Mordor, Rivendell eller Hobsyssel, blir det i hvert fall ikke førstnevnte. Jeg vil også legge til, at i en tid hvor vi snakker om miljø, biologisk mangfold – hvordan kan vi forsvare å hugge trær, eller skifte ut koselige og frodige parker med døde plasser av stein? Dessuten, hvor mange slike åpne plasser trenger en liten by?

Uansett materiale, det som definerer en sivilisasjon reflekteres i dens kunst og arkitektur. I dag beundrer vi Grekernes templer og egypternes pyramider, og vi er stolte av stavkirkene våre. Sivilisasjoner reflekteres i kunsten og arkitekturen de hadde. Hva sier denne arkitekturen om oss? Jeg har lyst til å strekke det så langt at jeg vil påstå at vi lever i Depresjonismens tidsalder, hvor mer eller mindre brutalistisk arkitektur får fritt leide kamuflert bak idéen at vi må følge tiden. Hvorfor? Ifølge den amerikanske filosofen Henry David Thoreau så ler hver generasjon av ‘’the old fashions, but follows religiously the new.’’ De fleste synes ikke ‘Barcode’ i Oslo er spesielt vakker, men den inneholder og manifesterer idéen om en storby. Men trenger en storby a være stygg? Når en går gatelangs på Manhattan, er de eldste skyskraperne og byggene helt klart påvirket av klassiske idealer, med både gode proporsjoner, subtil variasjon og med ornamentikk. Empire State Building og Chrysler Building er flotte bygg. Jeg ser helst at frontlinjen på Gjøvik blir noe annet enn en miniatyr av Barcode, helst noe som passer inn i miljøet rundt den ærverdige og sjelfulle stasjonsbygningen, som nå kommer til å kveles mellom betongklossene. Er dette ettermælet til tiden vi lever i?

Figure: Nikolas Aron Salingaros

Modernismen har funnet veien til alle verdenshjørner, den har forgrenet seg til den minste bygd og tettsted. I sin tale under avdukingen av sitt maleri av ‘Tre Menn i Båt’ på Aker Brygge i 2021, sa Odd Nerdrum at modernismen er den første verdensreligion: aldri før har en religiøs eller ideologisk overbevisning - verken Kristendommen, Islam eller kommunisme, klart å erobre en hel verden, og kunstens ‘hellige treenighet’ lyder:

1) uttrykk deg selv,
2) vær av tiden
og 3) vær original.

Til tross for våre forfedres hedenske verdensoppfatning – en sirkulær tankemåte, som baserer seg på at verden ender og begynner igjen, på samme måte som årstidene, har kristendommen ført med seg en lineær oppfatning. Tiden ruller videre og vi kan bare gå fremover. Likevel gjentar historien seg, kun i ny drakt. Mennesket er det samme. Problemene likeså. I 1829 begynte Victor Hugo arbeidet med Notre Dame. Romanen, som vi alle kjenner som ‘Ringeren i Notre Dame,’ er skrevet som et kjærlighetsbrev til Paris, ment å gjøre hans samtidige oppmerksomme på den neglisjerte gotiske arkitekturen, som ble revet og erstattet med nye og moderne bygninger. Takket være fortellingen om ringeren, Esmeralda og Plæbus, står katedralen fremdeles, som selve symbolet på Paris.

En kan si hva en vil. Noen påstår de er opptatt av det, andre ikke, men en kan ikke nekte for at arkitektur er noe som daglig påvirker oss alle. Arkitektur omgir oss, vi lever livene våre i bygninger. Det er helt opplagt at bygninger stimulerer oss, de former oss – de dikterer hvordan vi lever - selv om vi kanskje ikke legger merke til dette i det daglige. Derfor lurer jeg på, om det er noen andre enn meg, som spør seg om nye bygg som skal settes opp i bymiljøet er positive tilskudd, eller om de rett og slett degrader bybildet? Er dette bygg vi ønsker å omgi oss med? Påvirker de oss positivt: er de oppløftende og vakre, eller er de fiendtlige og ruvende på en dårlig måte? Hvem har definisjonsretten? I stedet for å gjemme oss bak ordene nytt og moderne, bør vi spørre oss om det blir BEDRE, eller blir det VERRE?

Jeg synes helt klart byens eldre bygninger med gode proporsjoner, elegante spir, fine tårn, spisse tak og flotte vinduer har stått seg gjennom årene, og i stedet for å la det gamle Gjøvik gå i tusen knas, håper jeg at fremtidens arkitektur kan implementere disse byggenes kvaliteter når noe nytt skal bygges. Når jeg kikker på ‘arkitekturopprøret’ på Facebook og Instagram, ser jeg at jeg ikke er alene om denne oppfatningen, og bilder av at denne grasrotbevegelsen begynner å få effekt, varmer hjertet.

Jeg liker ikke byens pågående fasadeendring, og jeg håper at fremtidens Gjøvik vil ha et annet utseende enn det som jeg nå frykter er i ferd med å ta form. Nå, som flere nye bygg nå skal oppføres rundt stasjonsbygningen, bør disse tilpasses stasjonen, og ikke CC, det nye ‘praktbygget’ eller Handelsbygget. Det er ingen skam å snu! Oscar Wilde påstod at ‘’a fashion is merely a form of ugliness so absolutely unbearable that we have to alter it every six months!’’ Så hvorfor ikke bygge klassisk? Hvorfor ikke ta det som har ‘stått seg’ og bygge med det som utgangspunkt? Vi er alle i tiden. Hvorfor skal en arkitekt uttrykke seg selv, fremfor å tenke på felleskapet? Originalitet finnes ikke – alt bygger på noe som kom før. Så la oss heller ‘’gå baklengs inn i fremtiden, slik at ansiktet er opplyst av fortiden.’’

Relatert




Monday, September 11, 2023

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unike byfjellet Hovdetoppen, villmarkstoppen vår, som snauhogde hele herligheten i løpet av få dager. For meg var dette byens Shinrin Yoku, som er japansk for skogsbad, hvor man renser sjelen fra dagliglivets stress. Kun ned mot Mjøsa var ei smal, åpen stripe, hva japaneserne kaller for et "zen view".

Her oppe var et unikt Shinrin Yoku og et fantastisk Zen View ned mot byen, Mjøsa og kulturlandskapet på Ringsaker.

Hvem gidder vel å gå opp på Hovdetoppen for å beskue alle rundkjøringene og salgshallene nede på Kallerud? Samt alle profitt-kassene i solhellinga nedover lia? Hvor sinnet bombaderes, istedenfor å renses av et nærende skogsbad.

Hovdetoppen var Gjøviks største unikum, etter Mjøsa.


Jeg tenker så det knaker for tiden, for hvordan vi skal få Bjørn Andreas Bull-Hansen som viking-høvding oppe på Grjotholmr? Fikk vi til dette, ville det nok ikke gå lenge før vi fikk i stand igjen kværnenga vår heller, slik at vi kunne forsyne ham med øl og mjød, slik som under folkevandringstiden.

"I really enjoyed covid as a landscape photographer, as the air-stripes were gone from the sky. They can be a big problem above the Totenåsen Hills, because of the approximation to Gardermoen, often the airplanes circulate above our hills. We too had a nice time as a family, and my wife helped our girls to keep up with the school work, and they're doing even better after the lockdown than before.

Except for that I know these people are preparing for an utterly tyranny!

I'll vote MdG this year, as they locally and regionally do a really good job in (hopefully) saving the Hovdetoppen Hill. You know, the unique wilderness mountain in the middle of the town of Gjøvik, it was suddenly clear-cut to make way for the contractors, to fill it up with sterile apartment blocks, a huge UFO-hotel and so on.

Later that year they continued clear-cutting ALL the old forests by Folkestiene Paths in Øverbymarka above the town, so that all valuable nature in and around Gjøvik is now simply GONE!

We moved here in 2018, and planned to go back to Gjøvik as soon as possible, because of the huge "bygdedyr" here, which now has mutated and become a sort of Frankenstein monster. But now we'll only move back if they decide to save Hovdetoppen Hill and starting a huge re-wilderness-project for it, in addition to prohibit clear-cutting of forests in and around the town. 

Anyway, as you know, I support the RID-model of human ecologist Terje Bongard." - PermaLiv

***

Selv trodde jeg Hovdetoppen var vernet, og ble enda mer forskrekket da jeg forstod at nærnaturen vår skulle bygges ned med boliger i solhellinga, med et stort UFO-Hotell på toppen, ikke så ulikt Apples hovedkvarter. UFO-hotellet tror og håper jeg har blitt skrinlagt, selv om man vet aldri, men de kassene man ser i bildet, er det fremdeles meningen at skal bygges. Disse kommer da midt i syningom sett oppe fra Eiktunet friluftsmuseum, med sin uforlignelige utsikt fra kafeen mot Mjøsa og Helgøya.

De meningsløse profitt-kassene oppover lia mot Hovdetoppen, kommer rett i fleisen sett oppe fra Eiktunet kafe, mye verre enn hva man får inntrykk av i denne illustrasjonen.

Tenk at Gjøviks unike bytopp og Shinrin Yoku skulle ende sine dager, som et slikt ufattelig øyensår i kulturlandskapet ved Mjøsa😬😪😡

Dette blir for mye å bære, for Mjøslandets fadograf!

MdG Gjøvik er helt unike i sin kamp for Hovdetoppen og mot griske, hensynsløse utbyggere, som ønsker å fylle opp vår frodige bynatur med sterile, meningsløse profitt-kasser. Gjøvik kommune er Opplands største skogeier, hvor de selvsagt kunne funnet et bedre egnet sted, enn indrefileten av byens nærnatur. Uansett, å ødelegge naturen med sterile, modernistiske kasser, hører ikke hjemme noe sted.

Lykkes MdG med å vinne tilbake villmarkstoppen vår, kommer vi tilbake til Gjøvik så raskt råd er, hvor vi slutter lag med de flotte folka i MdG. Denne saken er så viktig, at jeg vil oppfordre alle gjøvikensere til å stemme MdG til høstens kommunevalg, uansett politisk ståsted.


Conflict

Buildings must always be built on those parts of the land which are in the worst condition, not the best.

Resolution

On no account place buildings in the places which are most beautiful. In fact, do the opposite. Consider the site and its buildings as a single living eco-system. Leave those areas that are the most precious, beautiful, conformable, and healthy as they are, and build new structures in those parts of the site which are least pleasant now.

Hovdetoppen etter at skogsmaskinene har gjort sitt.

Denne stien opp mot toppen i solhellinga, gikk tidligere gjennom frodig skog. Nå er den omgjort til bilveg og asfaltert.

Vinner MdG Gjøvik valget, vil denne stien, sammen med skogen, tilbakeføres.

Dette bør være Gjøviks viktigste politiske sak, ja faktisk for hele Gjøvikregionen, da det er vår alles by.

Jeg vil si, for hele Mjøsregionen med, da Gjøvik er kjent som proletariatets hovedstad ved Mjøsa.

Bestill fadografiet her.


"Hadde Venstre i Gjøvik bestemt i New York på 1850-tallet, tror vi Central Park hadde blitt utviklet med boliger – og da gjerne i samarbeid med profesjonelle boligutviklere." - MdG Gjøvik

På samme vis som Central Park er sentral for New York, må den sentrale bytoppen Hovdetoppen være sentral for Gjøvik, som byens villmarkstopp og Shinrin Yoku!

Relatert







Saturday, September 9, 2023

Nils Lindstad i barnedåp i Engeli

"Og jeg har albumen bildet er hentet fra, og der står det bildet er fra Johannes Hols sin dåpsdag i 1922😊 Han gjorde vel amerikaner av seg, det veit kanskje du Ola Kai? Det er vel din bestemor Kari til venstre?" - Johannes Holmstad

Dette bildet er fra barnedåp i Engeli i 1922. Til venstre har vi Kari Alm.

Deretter har vi gode, gamle Nils Lindstad, som spilte bort gården sin i Smågarda, hvoretter han bestemte seg for å begynne et nytt liv som pietist i Øverskreien, hvor han bygde seg et skikkelig husorgel, med trepiper og det hele, for virkelig å kunne prise Herren for sitt nye liv. (Ifølge en litt apokryf familietradisjon.)

Hun som bærer dåpsbarnet er Nils sin datter Inga Nathalie Nilsdatter Rødningsby (Linstad). Dåpsbarnet er da Johannes Hols.

Til slutt har vi Ingas mann Ole Kristian Karlsen Rødningsby.

Hvem i all verden Johannes Hols er, veit jeg ikke? Det er mulig alle i bildet er faddere?


"Sant, mor var indignert over at orgelet ble pakket bort. Men det sto faktisk oppmontert (uten innmat) i stua på Øverjordet (på Steinberg) noen år, og jeg har hørt omvisere der fortelle om at det var vanlig med husmøter og orgelspill. Men nå er det på lager igjen." - Nora Brit Thomassen

Denne stua på Øverjordet på Steinberg får jeg forsøke å finne til neste sommer. På side 335 i bygdeboka bind I er det bilde av et tilsvarende husorgel, som det Nils Lindstad hadde, med trepiper og det hele. Dette står på Øvre Blikset, og var bygd av Ole Christian Fodstad, født 1798. Fodstad var organist og profesjonell orgelbygger på Toten, hvor han bygde både kirkeorgler og husorgler for bondestanden.

Det er selvsagt en mulighet at Nils Lindstad kan ha fått tak i et av husorglene etter Ole Christian Fodstad, men selv er jeg overbevist om at han bygde husorglet sitt selv, gitt lindstadingenes karakter og talent. I tillegg drev han eget snekkerverksted i gården Lindstad.

Hans barnebarn Nelly Lindstad lærte seg å spille på dette orglet.

Helst skulle vi satt opp igjen dette husorglet i Husmannstroens katedral, hvor vi arrangerte "Toner på Stabburstunet" for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, hvor de fikk servert nystekte vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, hvor de etter en omvisning i kværna til herr Fossemøllen, fortsatte sin vandring over til Skjølås i Kolbu, hvor det i sin tid var Skjølåsmesse, i fotsporene til økopietisten i Holmstadengen, med en stopp midtvegs på Syljusætra, hvor M.J. Dahl lot tonene trille utover sætervollen, med hans harpegitar.

Tro om dette kan være stua på Øverjordet, hvor husorglet til Nils Lindstad stod oppmontert en periode?

Bestill fadografiet her.

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...