Friday, August 31, 2018

Svingplogen hans oldefar

Du stend so byrgt
på kjørbrua
åt låven din,
på denne plassen
kor du gjorde
jobben din,
du svingplogen
åt oldefaren min.

Svært var det
då du kom til gards,
her hadde berre vore treplog,
no vart det jarnplog,
som gampen fekk dra,
du vart sete storleg
pris på då.

Eg er den einaste
som verdset deg no,
riktig glad vart eg
då eg deg fekk sjå.
Eg drog deg ut
til stort spetakkel
frå skrothaugen som er att
etter låven din.
Gløymt var du,
rustna er du,
men eg er byrg over
å halde deg,
for det gjorde òg
oldefaren min.

No er alt borte,
du gamle plogen min,
dei som bur her no
har ingen vørdnad for
den gamle husmannsplassen din.
Dei tykkjer nok at du
er berre skrot,
at det av deg
spiker skulle vorte gjort.
Men for meg
er du eit monument
over stortida
åt oldefaren min.

-Flickr.

Tuesday, August 28, 2018

Gatelangs i Gamla stan

For tiden er jeg helt utslitt av hoggingen på Hovdetoppen i Gjøvik, og uansett hvor jeg går visualiserer jeg hvor deprimerende det vil bli etter UFO-landingen på toppen. Det er jo samme hvor man er, alle steder vil dette signalbygget lyse deg i øynene, hvor det sender ut megakraftige signaler, som er de stikk motsatte av egne verdier.

Deretter, når jeg kommer hjem til Grythengen, slås jeg til jorden av de overgrepene som har rammet enga mi, her finnes ingen rural verdighet tilbake. Først når jeg kommer inn i våningshuset senker pulsen seg, da mine forfedre har tatt tilflukt her.

I slike stunder er det godt å vite at det fremdeles eksisterer sunne og menneskelige miljøer i verden, som i Gamla stan i Stockholm. Heldigvis har jeg en hel del bilder herfra, de er som medisin for en herjet sjel.

Som jeg har sagt det før, det finnes kun to typer kultur, urban og rural. Blander man disse på noe vis, som i forskjellige avarter av det suburbane, har man ikke lenger kultur.

Videre er det kun en type arkitektur, den tidløse. Den modernistiske UFOen som de nå klargjør landingsplassen for på Hovdetoppen, er ikke arkitektur, men unatur.

Enda tristere er det hvordan menneskene har blitt, da det ikke lenger er noen som bryr seg om annet enn sin egen lille hageflekk.

-Wikimedia.

Refleksjoner fra Hovdetoppen

Min drøm var å flytte tilbake til Gjøvik for å starte kafé og galleri så raskt råd var, men nå som de har påbegynt arbeidene for å konsumere denne herlige bytoppen i sentrum av Gjøvik, har det virkelig tatt på meg. Å være der oppe og dokumentere den freden som er der, for å vite at alt snart forsvinner uten at noen bryr seg, hvordan kan man da glede seg over denne byen igjen?

Å være på Grythengen er omtrent som å nå være på Hovdetoppen, dette er begge hellige steder. Hovdetoppen var Gjøviks hellige fjell, mens Grythengen var velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl. Ingen hadde lov til å røre Grythengen, dette var en krenkelse av Guds bud om å hedre våre forfedre, slik at det kunne gå oss vel og vi kunne få leve lenge i landet.

Så hva gjør jeg nå?

Kan det være en mulighet å bare kjøpe et sted på Toten hvor jeg kan etablere meg med et lite galleri, hvor jeg arrangerer sørgevandringer over hva som var bedehusland, samt fortsetter med melankolsk grendepoesi?

Dessverre har jeg en sterk følelse av at prosessene bak den forestående destruksjonen av Hovdetoppen er resultatet av en dyp ondskap. Her har vært i sving svært mektige og meget onde krefter. Så jeg kan ikke se annet enn at Gjøvik er fortapt, på samme vis som grenda mi, bedehusgrenda på Toten, er fortapt.

Allikevel føler jeg en forpliktelse til å kjempe for enga mi og grenda mi, på samme vis som Jeremia fortsatte å be og kjempe for sitt land og sitt folk, da han så Jerusalem i ruiner og befolkningen ført i lenker til Babylon.

-Wikimedia.


Modern architecture is against both nature and nurture. Its ugliness may or may not cause headaches, but over half a century its sterility has caused the built environment to exude a palpable unfriendliness. Glass and steel and concrete do not add up to happiness. Quite the reverse. Trends in architecture point society toward the facelessness of bureaucratic corporatism and state control. The Ministry of Truth in Orwell’s 1984 comes to mind: War is peace. Freedom is slavery. Ignorance is strength. Ugliness is beautiful.

Star Wars director George Lukas generally housed his bad guys in modernist settings and his good guys in traditional and vernacular settings. It may have been unintentional, but few would consider it unnatural. We all need to acknowledge and respect our intuitive unease with the architecture establishment’s bogus expertise, and recognize that this discomfort reflects a deeper human wisdom that naturally rejects the hidden terrors of genetically modified architecture.

More will be made of Ann Sussman’s observations about the mental disorders that at least in part guided Corbusier to his modernist principles, which are at war with life. Modernist architects may not be crazy but their architecture sure is.

Architects should seek to cure society’s ills and solve its problems with what Nikos Salingaros calls living architecture. Modernists once professed to heal humanity but now merely mimic its ills as “of our age." 
Architects should instead follow doctors by embracing in their profession the ultimate medical injunction: First, do no harm. Architect, heal thyself!

Tenk at Hovdetoppen og Gjøvik skulle ende opp som en Star Wars - dystopi!

Hovdetoppen platå - ikke kult nok

Det ble ikke kult nok dette, her er så stille og fredelig, man kunne jo komme til å høre ekkoet av sitt hule selv. Nærfriluftslivstoppen, hørt noe så patetisk og uambisiøst, dessuten, hvordan gjør man profitt på det? Huff, disse meningsløse ruinene, som gir en følelse av tid. Nei, la oss leve i nuet😝 Her skal være fart, moro og profitt!

-Flickr.

Som bloggeren Ole John Saga har påvist trekkes narsopatene til politikken som fluer til et fluepapir, og er det noe de ikke tåler så er det å tape. De skal vinne uansett, til hvilken pris som helst. Ja, jeg kjente meg riktig fornøyd etter sist kommunevalg, hvor jeg stemte på MDG og de gjennom sin allianse med AP fikk fredet Hovdetoppen. Trodde denne siste skansen for toppenes by var sikret for framtida, men plutselig var framtidsdystopien et faktum, hvordan de fikk det til vet jeg ikke?

-Flickr.

Mørke skyer samles over Hovdetoppen, fulle av narsopatenes raseri, som nå skal utøses over den siste fred, selve bytoppen i toppenes by. Før hadde man hellige fjell, Hovdetoppen var Gjøviks hellige fjell, men denne byen har blitt Kjøpesenterlandets hovedstad for Mjøsregionen, og i Kjøpesenterlandet er intet hellig. Burde vel regnet med det ville gå slik etter at Gjøvik bedehus ble nedlagt, og narsopatene feirer nå Bedehuslandets død med å konsumere Hovdetoppen. Asketenes tid er forbi, adjø til all ydmykhet og respekt. Narsopatene er de nye hellige, Kjøpesenterlandets helgener!

-Flickr.

Läs hur den svenska arkitektbranschen gemensamt går ut för att stoppa det första vackra svenska nybygget på decennier: http://www.arkitekturupproret.se/2017/…/18/hotet-fran-vaxjo/ Det av medborgarna efterlängtade bygget kallas av arkitekterna för både "löjligt, pastisch, mischmash, otidsenligt tillbakablickande och deprimerande". Den svenska arkitektbranschen gör allt för att stoppa det genomklubbade nybygget i klassisk tradition i Växjö. Vi har samlat branschens försök till att stoppa det vackra bygget i ett inlägg på bloggen (länk ovan)

Naturligvis ville arkitektstanden reagert på samme vis hvis man ville forsøkt å bygge opp igjen den gamle, vakre kafeen på Hovdetoppen. Den UFOen som nå skal bygges der vil de imidlertid hylle, den får helt sikkert mange priser, og de vil glede seg over å ha erobret nok en topp og underlagt seg enda en by. For dette signalbygget vil synes fra hele byen, samme hvor man er, hvor det lik et fyrlys signaliserer verdier som mange av oss ikke kan stå inne for. Trærne og stillheten, ydmykheten som rådde over Hovdetoppen, dette var signaler verdige dette hellige byfjellet.

Om noen år kan vi regne med at man vil måtte betale 100 kr. for å nyte utsikta fra Hovdetoppen, på samme vis som man nå har foreslått det for Ålesunds bytopp.

Monday, August 27, 2018

Drømmetunet: Inglenook Neighborhood, Carmel

Elderberry Cottage at Inglenook Neighborhood, Carmel, Indiana. Ross Chapin Architects GoodFit plan collection.

Å jøje meg! Når jeg ser dette her er det klart at jeg aldri kan oppgi drømmen om at vi en gang kan få et skikkelig drømmetun i Norge. Som PermaLivs lesere vet har jeg nettopp klart å unnslippe lommehullet vårt i Gjøviks eneste tunfellesskap, hvor det var meningen at vi skulle råtne vekk fordi vi hadde spurt svartsteinshjertene om hjelp til å få bo i en lommekrok. Ja, de hadde selvsagt ingenting der å gjøre, i et tunfellesskap skal man ha et tunhjerte, har man ikke det får man holde seg i bunkerhelvetet, som dekker resten av landet. Men nei, selvsagt skulle de bosette seg midt i tunfellesskapet vårt!

Vi fikk våre arr, fysisk såvel som psykisk, men det er å håpe de kan regenerere med tiden. Men drømmen om tunfellesskapet, den gir jeg aldri opp!

Vær klar over at dette bildet ikke oppfattes som en drøm, men som en rød klut av norske arkitekter, offentlig forvaltning og norsk byggebransje. Og ja, selvsagt av bunkerfolket!

Ross Chapin Architects: This is the Elderberry Cottage at Inglenook in Carmel, IN. More about the plan here: https://rosschapin.com/plans/small-houses/elderberry/
At Inglenook of Carmel, residents share common outdoor courtyards and pedestrian-friendly pathways where they can see one another during the comings and goings of the day, creating meaningful friendships and a true sense of community.  Designed by renowned architect Ross Chapin, Inglenook of Carmel offers a range of two-, three-, and four-bedroom Cottage Home designs. From the colorful exterior paint and private flowerboxes to the custom built-ins and detailed design, each home is unique, just like the community.
Ross Chapin Architects: This is located in the Inglenood Neighborhood in Carmel, IN. Here's their website: http://inglenookcottagehomes.com/carmel/

Sunday, August 26, 2018

Ferdigtrøsket

-Wikimedia.

Totenviken

Tror ikke jeg har publisert dette bildet før, da jeg nok trodde det var utbrente partier i skyene. Men det var det ikke😊

-Wikimedia.

Et siste smil fra Hovdetoppen

Fant denne fine grafittien på en av stolpene på Hovdetoppen, men her er ingen grunn til å smile lenger, og i dag tidlig kjente jeg kun avsky da vi kjørte inn mot Gjøvik. Med den nært forestående ødeleggelsen av Hovdetoppen er det ingen grunn til å smile lenger i denne byen, dette blir det siste knivstikket i hjertet av byen, som vil drepe den for alltid. På samme vis som det nye pumpehuset ved Grythengen tok en endelig knekk på tunet mitt og grenda mi.

Å gå opp til Eiktunet og nyte den flotte utsikta mot Hovdetoppen og mjøslandskapet fra museumskafeen, har vært en av de store gledene ved å bo på Gjøvik. Men med ødeleggelsen av Hovdetoppen vil også denne gleden forsvinne. Så hva er da vitsen med å være i denne byen mer?

Uansett er jeg glad for at jeg fikk tatt vare på dette siste smilet fra Hovdetoppen. Kanskje skriver jeg et dikt til det en dag?

-Wikimedia.

Resultatene fra vår forskning viser at elementer fra den fredelige atmosfæren - stillhet, varierte muligheter, god sosial atmosfære og tilknytning til steder gjennom for eksempel historiske bygg - er veldig viktig. De stille og fredelige steder er gjerne knyttet til opplevelse av parker, vann eller andre grønne omgivelser. Dette kan ha noe med Nordmenns forhold til naturen å gjøre. Da må vi kanskje tenke annerledes om konseptet byliv. I byutviklingen snakker vi som regel om å skape mye liv. Men må utgangspunktet være å skape vibrant byliv og forretning over alt? - Harpa Stefansdottir

Relatert


OMRÅDEREGULERING FOR HOVDETOPPEN GJØVIK (PDF) For de som orker å gå mer inn i denne narsopatiske dystopien

Två nybyggda hotell som har uppförts enligt skönhetsprinciper (Dessverre blir ikke UFO-Hotellet på Hovdetoppen det tredje)

Levende bygder uten levende enger?

Masse folk på Toten matfestival, og mye snakk om levende bygder, men intet snakk om levende enger. Så blir da spørsmålet, kan man ha levende bygder uten levende enger? For uten enger kan ikke grenda mi fly!

-Wikimedia.

Friday, August 24, 2018

Den siste fred

-Wikimedia.

Bytoppen Hovdetoppen ligger som en siste fred i bybildet i Gjøvik, men nå skal også denne freden brytes. Ruinene hviler så stillferdig og hvisker hysj, hysj. Snart lander UFOen til finanskapitalen med et stort skrik. For i dag gjelder det å skrike høyest, også på Hovdetoppen. Adjø, du siste fred!

Natural Street

-Wikimedia.

Thursday, August 23, 2018

Hovdetoppen før UFO-landingen

Det råder en egen fred på Hovdetoppen, bytoppen midt i Gjøvik, hvor man kan søke naturens ro i en stresset hverdag. Men dette er verdier som ikke gir klingende mynt i kassen, eller digitale nummerer på harddisken, som jo penger er i dag. Kult er det heller ikke med det enkle, bynære friluftsliv.

Her kommer snart et stort UFO-Hotell, tydelig inspirert av Apples hovedkvarter. Kanskje vil man signalisere at Gjøvik er IT-byen? Personlig synes jeg nær-friluftslivsbyen ville vært å foretrekke. Tror friluftsfilosof Nils Faarlund ville samtykket!

-Wikimedia.

Med stor sorg konstaterer jeg at ødeleggelsen av Hovdetoppen er i gang, da hogstmaskinene jobber for fullt i vesthellinga for det nye boligfeltet, dette rett etter at man har bestemt å bygge ned Huntonstranda med boligblokker istedenfor Mjøsparken. Det blir mer og mer klart for meg at det fulle vanvidd rår i forvaltningen og politikken, hvor narsopatene har okkupert politikken og næringslivet, dette stats/markeds-duopolet som ikke lenger kan skilles, hvor de systemlojale og skoleflinke byråkratene blindt setter narsopatenes galskap ut i livet, helt uten følelser og respekt, hvor alt skal konsumeres, bygges ned og profitteres på. Vi normale har mistet all makt i det rådende samfunnssystem!

Men selv om vi har mistet all makt kan vi fremdeles fotografere og dokumentere, og på samme vis som jeg vil dokumentere holmstadengens tilbakefall til jorden, vil jeg nå også dokumentere Hovdetoppens siste dager og fall. Da jeg allikevel må kjøre fram og tilbake til Gjøvik, vil jeg benytte ventetiden til denne dokumentasjonen utover høsten. Jeg vet selvfølgelig at narsopatene bare vil le rått av slikt følelsespjatt, og de systemlojale har ingen evne til refleksjon, men håper allikevel min dokumentasjon kan bli satt pris på en gang i framtiden, med et nytt system hvor vi kan få tatt kontroll på narsopatene og byråkratene, en forferdelig konstellasjon som ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.

Først kommer hogstmaskinene, så kommer gravemaskinene. Men ingen bryr seg!

-Wikimedia.

Wednesday, August 22, 2018

Gjøvik sett fra Bergstoppen (The Town of Gjøvik seen from Bergstoppen)

Jeg sliter og sliter med disse kameraene mine, jeg sleit med min Canon 70D grunnet det lave dynamiske omfanget, og nå med min Sony A7III grunnet sensorstøv og tidvis elendig fargevitenskap. Kanskje burde jeg ha kjøpt 80D og ventet på Canon speilløst allikevel?

Selv på dette bildet, hvor jeg kun benyttet blender 8, måtte det klones vekk flere støvkorn på himmelen. Og det grønne fikk, i likhet med flere bilder jeg tok herfra, et underlig grønnskjær. Jeg klarte ikke å løse problemet i Lightroom, da jeg er elendig på billedbehandling, men fant til slutt et filter i gratisversjonen av Nick Collection, som het Darken/Lighten Center. Og da ble resultatet tålelig bra.

Bildet er tatt fra Bergstoppen, hvor vi et stykke nedenfor bodde i Gjøviks eneste tunfellesskap, riktignok et kvasitun, men det kunne ha gått bra var det ikke for svartsteinshjertene, som hadde bestemt seg for at jeg og min familie skulle råtne vekk i lommehullet vårt. Heldigvis klarte jeg å redde meg og familien ut i siste liten, og vi bor nå på et lite småbruk opp mot Totenåsen, som, hvis man går inn på Wikimedia og forstørrer bildet, nesten kan se mellom de små bjørkene til høyre. Her har min familie holdt til i 7 generasjoner.

Kona var dog bestemt på at barna skal fortsette på skole og barnehage på Gjøvik, og hun fortsette i jobben sin, så nå er jeg sjåfør på heltid. Enkelte dager må jeg kjøre fram og tilbake mellom Totenåsen og Gjøvik hele tre ganger, eller tilsammen 18 mil.

Dessverre skal Hovdetoppen til høyre i bildet nå ødelegges med nytt UFO-hotell og boliger, og jeg ser de allerede har påbegynt konstruksjonsarbeidet. Selv fatter jeg ingenting, da denne toppen liksom skulle fredes etter siste kommunevalg. Det er tydelig at det er narsopatene som dominerer politikken og næringslivet, med de systemlojale og skoleflinke byråkratene som lydige utøvere. Hvis ikke kunne man ikke gjennomført slik djevelskap!

Modernistene har blitt som besatt på å ødelegge enhver topp i vårt land!

-Wikimedia.

English:

We lived just beneath where the image is taken until July 2018, and then moved to our family farm up to the Totenåsen Hills, which you can see between the small birches to the right. My wife is though strict about that I've to drive the kids to and from school/kindergarten at Gjøvik until we find a new house there. It's a town with about 20.000 inhabitants. My wife and girls got a lot of friends there, and even I got some friends. So we miss our social network. For photography though the landscape is much nicer by the Totenåsen Hills, I find it extremely beautiful, so for my hobby as a photographer I enjoy it. But I'm terrible tired of all the driving😖

Ps! At the top in the lower right, Hovdetoppen, the modernists are going to build a horrible UFO-Hotel, a copy of Apples headquarter in California. It will completely ruin the view and the town as well. The construction already started😭😬😫😯😵😶😱😱😱

Tuesday, August 21, 2018

Forest Path

-Wikimedia.
Whether a species can evolve to survive climate change may depend on the biodiversity of its ecological community, according to a new mathematical model that simulates the effect of climate change on plants and pollinators. - Science Daily

Monday, August 20, 2018

Norge - fra bedehusland til kjøpesenterland

Skulle gjerne hatt J.M. Greers kunnskaper, men litt håper jeg å ha fått med meg under hans tid med The Archdruid Report. Historien har det med å gjenta seg, og en ny tid forsøker gjerne å gå motsatt veg av den forutgående, samt å framstille den gamle tid som bakstreversk. Ja, vi fikk Inger Lises høye skjørtekant, men etter #MeToo er det vel knapt noen som har glede av denne lenger. Og jeg ser heller ikke at jentene mine har noen framtid her i bedehusgrenda framfor noen på Toten, da enga mi har blitt konsumert av kjøpesenterlandet, og uten enger kan ikke lenger grenda mi fly. For egen del tror jeg nok heller Inger Lise ble brukt for å sette bedehuslandet i et grelt lys, på samme vis som man i opplysningstiden forsøkte å sette middelalderen i et dårlig lys, for å framheve egen tids fortreffelighet.

Et siste minne fra skomakeren i Holmstadengen, i enga i Grythengen.

Bedehuskulturen var mangslungen, og mens mye av landet var preget av haugianismen med vekt på industrireisning, var det rosenianismen med vekt på småbrukerkulturen, som gjaldt i grendene rundt Totenåsen. Den blomstret da også på det sterkeste i tiden til Isaak Sellanraa, som Magnus Johansen Dahl her i Holmstadengen var inkarnasjonen av. Rosenianerne ble regnet som svært frisinnede av haugianerne.

Noe de forskjellige bedehuskulturene dog hadde felles var nøysomhet, delekultur og autonomi, og dette er jo akkurat det stikk motsatte av vår kulturs verdier, kjøpesenterkulturen. Her gjelder det å konsumere, sløse og karre til seg, man deler intet, ingen synger sammen lenger fra Pris Herren, og all autonomi har vi overlatt til Statan i bytte mot komfort. Alt som har substans har blitt erstattet med staffasje, som våningshuset her på Grythengen, som er i ferd med å ende sine dager som en villa, etter at enga her har blitt konsumert av etterkrigstidens Subeksurbania. Dette fordi de anså enga mi for å være en kulisse, ikke et historiemaleri i kulturlandskapet. Den eneste som har bedt om unnskyldning for etterkrigsgenerasjonens herjinger er Odd Børretzen.


Narsissisme har gått i taket med bedehuslandets avvikling og kjøpesenterlandets inntreden. Asketene hadde sin glanstid under bedehuskulturen, hvor flid, nøysomhet og reparasjon ble verdsatt. Nå ser vi narsissistenes glanstid, hvor sløserne og narsissistene er vår tids helgener.

Kilde: "The Enemy Between Us: How Inequality Erodes our Mental Health"

Beklager Inger Lise Rypdal, jeg kjenner ikke annet enn ubehag for din generasjons etterlatenskaper, men bøyer meg i ydmykhet for skomakeren i Holmstadengen, på samme vis som han bøyde seg da han utslitt etter en dag i gråsteinsjorda, gikk gjennom døra inn til soverommet sitt i andre etasje i våningshuset i Holmstadengen.

Uansett, poenget er at vi har gått fra å være Bedehuslandet til å bli Kjøpesenterlandet, noen kaller det utvikling, jeg kaller det avvikling. For et par år siden kom Ronny Spaans med den kritikerroste boka Kjøpesenterlandet, og nå har nettopp Erlend Berge dokumentert Bedehuslandet. Lovet være han!

Som vi vet ønsker den seirende kultur å glemme eller stille i et grelt lys den forutgående kultur, som da Julius Cesar erobret gallerne, eller da nordmennene underla seg sameland. Nå er det bedehuskulturen som skal fornedres og glemmes, men med disse to storverkene er det ikke sikkert dette blir så lett!?! Uansett Berge, du satte inn støtet i grevens tid, da de siste minnene etter bedehuskulturen er i ferd med å forsvinne for alltid. Mange hadde nok ønsket det slik, også her i Øverskreien.

Hva som slår meg er at etter disse to monumentale bokutgivelsene, bør disse to forfatterne gå sammen og skrive boka Fra bedehusland til kjøpesenterland. Kanskje kontakter jeg dem for å lufte ideen? Og kanskje kan jeg i så fall få med noen ord om giganten her i Holmstadengen?


Solhøy bedehus i Hurdal, hvortil Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel, først ankom i siste halvdel av 1800-tallet. Dette er det siste stedet hvor man fremdeles samles for å synge fra Pris Herren, åsfolkets sangbok, som ble samlet ved kontoret hans i Holmstadengen, med vidt utsyn like til Sverige, hvorfra han hentet sin åndelige inspirasjon. Kanskje var det dette åpne utsynet som gjorde ham så tolerant?

Friday, August 17, 2018

Skeppsbron

Lenge undret jeg meg over hvor broen Skeppsbron lå, før jeg fant ut at broen egentlig betyr brygge, eller broen mellom skipene og byen, og Skeppsbron er da området ut mot der handelsskipene ankom Stockholm før i tiden.

Nå ligger dessverre en stor bilveg etter den indre delen av broen.

-Wikimedia.

Fienden mellom oss: ULIKHET!

Nok et superbra essay fra Resilience og jeg er stolt av å ha vært støttespiller til dette nettstedet i snart ti år. Dette essayet er det beste hittil for å forklare den store fienden mellom oss: ULIKHET! Samtidig som essayet konkluderer med at vi trenger et nytt, økonomisk demokrati, og at vårt nåværende politiske demokrati er overmodent for historiens skraphaug. Dette har vært mitt budskap siden 2010, og jeg står fremdeles fast på at den beste modellen er demokratimodellen til Terje Bongard, med hans InnGruppe-Demokrati (IGD).


Personlig kjenner jeg meg direkte uvel av mennesker som omgir seg med denne formen for statussymboler, og de får ikke en dråpe sosialevaluernede bekreftelse fra meg, tvert imot!

-Wikimedia.

Som følgere av PermaLiv vet ble jeg på sinnsvakt vis kastet ut av min bedrift en aftenstund for halvannet år siden. Dette var vanvittig, etter at jeg hadde slitt i filler rundt 20 par arbeidssko, mens de som stod bak dette vel knapt hadde slitt ut så mye som et lag skokrem. Og med slitt ut mener jeg virkelig slitt ut, de var skakkslitt og med en halvkilo lim og sparkel hver seg. Selv om jeg ikke var istand til å arbeide fem døgn i strekk uten søvn og kvile, slik som gamlefar, er det ingen i slekta som har stått så lenge ved mouldingen som jeg. Og mouldingen innbefattet ikke kun mouldingen, men innmatingssystemet i kløyva, sorteringsbordet, limpåføringssystemet, platepressa og søylepressa, kapping og sparkling. Grunnen til at jeg tok på meg denne jobben var fordi jeg var best, jeg gjorde en vesentlig bedre jobb enn andre, og var ofte innpå to flissekker om dagen, dvs. 12 m3. På det meste var jeg med på å sende rundt 1200 m3 plank gjennom mouldingen per år.
A third response is to find other ways to overcome what psychologists call the ‘social evaluative threat’ through drugs, alcohol or gambling, through comfort eating, or through status consumption and conspicuous consumerism. Those who live in more unequal places are more likely to spend money on expensive cars and shop for status goods; and they are more likely to have high levels of personal debt because they try to show that they are not ‘second-class people’ by owning ‘first-class things.’
Hovedarkitektene bak denne utkastelsen har nok alltid vært nokså bortskjemte, og det spørs om de ikke har lidt under en alvorlig ‘social evaluative threat’ eller en sosialevaluerende trussel, som vel blir den norske oversettelsen, altså at de er besatt av hvordan omverdenen vurderer dem på den sosiale statusskalaen. Selv er jeg imidlertid nokså likegyldig til hvordan folk oppfatter meg, da jeg ser på folk flest som reflektive amøber, som ikke leser Resilience, Kunstler eller den forhenværende Erkedruiden.
...they try to show that they are not ‘second-class people’ by owning ‘first-class things.’
Uansett, de siste årene ved bedriften var et mareritt i nyinvesteringer og asfaltering, hvor stort sett alt til slutt ble flunkende nytt, hvor hele fabrikken ble nedsenket i et hav av asfalt. Selv får jeg panikk av asfalt, og nye ting gir meg skyldfølelse og drar ned egenverdet, da det å holde liv i gammel redskap gir en egen tilfredshet som ikke kan forklares. Slik jeg ser det nå var nok derfor hovedgrunnen til utkastelsen at de så meg som en sosialevaluerende trussel mot eget ego. Den andre hovedaksjonæren, som støttet dem og mente de representerte den beste framtida for bedriften, var imidlertid helt måpende over det flotte nye huset deres, bilene, hytta, luksusferiene etc. Hun ble nok derfor ansett som en sosialevaluerende drømmetype for deres selv-usikre ego-posisjonering i ulikhetssamfunnet.

Så slik går det når mennesker har hele selvbildet knyttet opp mot å eie førsteklasses ting, noe stadig flere har det i ulikhetssamfunnet. Eier man da ikke disse tingene, da kjenner man seg verdiløs. Og de som ikke eier disse tingene, de blir sett på som dumme og verdiløse, særlig hvis man ikke har en kompenserende posisjon.
A second is to try to flaunt your own worth and achievements, to ‘self enhance’ and become narcissistic. Psychotic symptoms such as delusions of grandeur are more common in more unequal countries, as is schizophrenia. As the graph below shows, narcissism increases as income inequality rises, as measured by ‘Narcissistic Personality Inventory’ (NPI) scores from successive samples of the US population.

Da er det bekreftet hva jeg har hevdet lenge, at vårt samfunn er en inkubatormaskin for narsissisme. Narsissisme er nok i større grad epigenetisk enn hva man hittil har trodd, hvor miljøfaktorer trigger latente narsissistiske gener. Derfor kan vi ved en innføring av IGD forvente en drastisk reduksjon av narsissisme i befolkningen, ved at narsissismegenene ikke slås på.

Det samme med storhetsfølelse, som er et nedarvet bias som lettere slår inn som en overlevelsesmekanisme i et ulikhetssamfunn. Denne fyren som kastet meg ut hadde en vanvittig lønn, men så fikk han da også et vanvittig lån å betjene fra Nordea. Jeg prøvde oppriktig å redde ham fra å sylte seg ned i slik en gjeld, og begriper ikke at noen orker å drive en bedrift med slik gjeld? Vi var da så lettet den gangen vi ble kvitt gjelda, og det måtte da ha vært mye bedre å skaffet seg noen solide samarbeidspartnere heller enn gjøre om bedriften til et spekulasjonsobjekt for finansbransjen.

Uansett var det ingen i slekta, med unntak av min onkel, som brøy seg det minste om utkastelsen min, og den verste av dem utpekte meg straks, i Hillary Clintons ånd, til en "deplorables", hatist og kvitt arbeiderklassesøppel fra industribyen Gjøvik. Så over og ut med dem! Mennesker som ikke har respekt for 20 par nedslitte arbeidssko har jeg lite til overs for. De får fortsette med statusjaget og karrièreklatringen sin i ulikhetssamfunnet vårt.

Selv har jeg imidlertid blitt enda mer iherdig etter å innføre det ultimate likhetssamfunn, med InnGruppe-Demokratiet som verktøy. Hvis du ikke elsker sløsing, ulikhet og narsissisme, gjør du best i å støtte meg i kampen for LIKHETSSAMFUNNET (IGD)😠
First, by examining our evolutionary past and our history as egalitarian, cooperative, sharing hunter-gatherers, we dispel the false idea that humans are, in their very nature, competitive, aggressive and individualistic. Inequality is not inevitable and we humans have all the psychological and social aptitudes to live differently.

Second, we also tackle the idea that current levels of inequality reflect a justifiable ‘meritocracy’ where those of natural ability move up and the incapable languish at the bottom. In fact the reverse is true: inequalities of outcome limit equality of opportunity; differences in achievement and attainment are driven by inequality, rather than being a consequence of it.

Finally, we argue that inequality is a major roadblock to creating sustainable economies that serve to optimise the health and wellbeing of both people and planet. Because consumerism is about self-enhancement and status competition, it is intensified by inequality. And as inequality leads to a societal breakdown in trust, solidarity and social cohesion, it reduces people’s willingness to act for the common good. This is shown in everything from the tendency for more unequal societies to do less recycling to surveys which show that business leaders in more unequal societies are less supportive of international environmental protection agreements. By acting as an enemy between us, inequality prevents us from acting together to create the world that we want.

Relatert


The Sensory Necessity for Ornament

Ornament from the Blue Hall (Blåsalen) of Hunn Tingbygning at Gjøvik.

-Wikimedia.
Ornament is a necessary component of any architecture that aims to connect to human beings. The suppression of ornament, on the other hand, results in alien forms that generate physiological and psychological distress. Early twentieth-century architects proposed major stylistic changes -- now universally adopted -- without having any idea of how the human eye/brain system works. - Nikos A. Salingaros
- The Sensory Necessity for Ornament

Wednesday, August 15, 2018

Biltragedien

Svært bra essay i Resilience, som er et nettsted jeg virkelig verdsetter grunnet deres uopphørlige angrep på den suburbane utopien, som gjennomsyrer det norske folk. Enga mi har blitt konsumert som et billig substitutt for den amerikanske rivieraen, hvor man bor rundt denne stakkars gamle husmannsplassen og konsumerer de rene suburbane idealer i fri natur, gjort mulig gjennom masse-realiseringen av bildrømmen for borgerklassen. Men så har da også diktet "Paddehoa og plassen min" blitt sommerens mest populære, med over 2000 sidevisninger. Det er tydelig at det er mange gamle garder rundt omkring i Norge som har lidt samme tragiske skjebne som Grythengen!

Les dette mesterlige essayet fra 1973 hos Resilience, stadig mer aktuelt, da hele Norge har blitt Kjøpesenterlandet. Og da mener jeg hele landet, fra fjellheimen til grenda mi til Fossenfeltet og Gjøvik. All kultur, alt kulturlandskap, er ødelagt. Hverken urban eller rural kultur har vi tilbake. Kun suburban, eksurban og subeksurban kvasikultur!


Så kan man da undres hvorfor jeg heller vil leve i Gjøvik enn i Grythengen, hvor vi har vært i sju generasjoner, da Gjøvik er det verste suburbane bilhelvet man kan tenke seg, en by som vil bli totalt ødelagt med den nye UFOen på Hovdetoppen, en dystopi mørkere enn mine svarteste mareritt. Jo, fordi jeg elsker denne gamle husmannsplassen noe så vanvittig, en kjærlighet større og dypere enn de syv verdenshav sammenlagt, og orker ikke å se på og leve med den ubegripelige fornedrelsen som har blitt mine grønne enger til del. Enhver som har det snev av kjærlighet til denne grenda og til totenlandskapet, ville kjempet med meg inn i døden for å frigjøre denne gamle plassen min. Men selvsagt gjør ingen det, da ingen lenger etter 100 år med bilen ser annet enn den store utopien om Subeksurbania!
This is pretty much common knowledge in the case of the seaside villas. No politico has yet dared to claim that to democratize the right to vacation would mean a villa with private beach for every family. Everyone understands that if each of 13 or 14 million families were to use only 10 meters of the coast, it would take 140,000km of beach in order for all of them to have their share! To give everyone his or her share would be to cut up the beaches in such little strips—or to squeeze the villas so tightly together—that their use value would be nil and their advantage over a hotel complex would disappear. In short, democratization of access to the beaches point to only one solution—the collectivist one. And this solution is necessarily at war with the luxury of the private beach, which is a privilege that a small minority takes as their right at the expense of all.
Ja, kunne man ikke få en bit av rivieraen, tok man en bit av enga mi, fattigmannsrivieraen i Øverskreien.
Mass motoring effects an absolute triumph of bourgeois ideology on the level of daily life. It gives and supports in everyone the illusion that each individual can seek his or her own benefit at the expense of everyone else. Take the cruel and aggressive selfishness of the driver who at any moment is figuratively killing the “others,” who appear merely as physical obstacles to his or her own speed. This aggressive and competitive selfishness marks the arrival of universally bourgeois behavior, and has come into being since driving has become commonplace. (“You’ll never have socialism with that kind of people,” an East German friend told me, upset by the spectacle of Paris traffic).

The automobile is the paradoxical example of a luxury object that has been devalued by its own spread. But this practical devaluation has not yet been followed by an ideological devaluation. The myth of the pleasure and benefit of the car persists, though if mass transportation were widespread its superiority would be striking. The persistence of this myth is easily explained. The spread of the private car has displaced mass transportation and altered city planning and housing in such a way that it transfers to the car functions which its own spread has made necessary. An ideological (“cultural”) revolution would be needed to break this circle. Obviously this is not to be expected from the ruling class (either right or left).
Bilen har gjort oss til egoistiske drittsekker og ødelagt kollektivtilbudet.
This means of transportation at first seemed unattainable to the masses—it was so different from ordinary means. There was no comparison between the motorcar and the others: the cart, the train, the bicycle, or the horse-car. Exceptional beings went out in self-propelled vehicles that weighed at least a ton and whose extremely complicated mechanical organs were as mysterious as they were hidden from view. For one important aspect of the automobile myth is that for the first time people were riding in private vehicles whose operating mechanisms were completely unknown to them and whose maintenance and feeding they had to entrust to specialists. Here is the paradox of the automobile: it appears to confer on its owners limitless freedom, allowing them to travel when and where they choose at a speed equal to or greater than that of the train. But actually, this seeming independence has for its underside a radical dependency. Unlike the horse rider, the wagon driver, or the cyclist, the motorist was going to depend for the fuel supply, as well as for the smallest kind of repair, on dealers and specialists in engines, lubrication, and ignition, and on the interchangeability of parts. Unlike all previous owners of a means of locomotion, the motorist’s relationship to his or her vehicle was to be that of user and consumer-and not owner and master. This vehicle, in other words, would oblige the owner to consume and use a host of commercial services and industrial products that could only be provided by some third party. The apparent independence of the automobile owner was only concealing the actual radical dependency.
Bilen, som liksom skulle gi oss frihet, har tatt fra oss all autonomi, sammen med pumpehuset nedenfor Grythengen. Nei, skomakeren i Holmstadengen, han som vandret rundt Totenåsen på skoene han selv hadde laget, han hadde autonomi han. Han var i besittelse av en slik autonomi at intet moderne menneske er i stand til å fatte det. Vi byttet vekk ALL autonomi med komfort!
Maybe you are saying, “But at least in this way you can escape the hell of the city once the workday is over.” There we are, now we know: “the city,” the great city which for generations was considered a marvel, the only place worth living, is now considered to be a “hell.” Everyone wants to escape from it, to live in the country. Why this reversal? For only one reason. The car has made the big city uninhabitable. It has made it stinking, noisy, suffocating, dusty, so congested that nobody wants to go out in the evening anymore. Thus, since cars have killed the city, we need faster cars to escape on superhighways to suburbs that are even farther away. What an impeccable circular argument: give us more cars so that we can escape the destruction caused by cars.
Så, for å unnslippe bilens ødeleggelser, gi oss flere biler slik at vi kan unnslippe bilens ødeleggelser, for så til slutt å ødelegge de grønne enger i de ytterste utkanter av Toten.
The truth is, no one really has any choice. You aren’t free to have a car or not because the suburban world is designed to be a function of the car and, more and more, so is the city world. That is why the ideal revolutionary solution, which is to do away with the car in favour of the bicycle, the streetcar, the bus, and the driverless taxi, is not even applicable any longer in the big commuter cities like Los Angeles, Detroit, Houston, Trappes, or even Brussels, which are built by and for the automobile. These splintered cities are strung out along empty streets lined with identical developments; and their urban landscape (a desert) says, “These streets are made for driving as quickly as possible from work to home and vice versa. You go through here, you don’t live here. At the end of the workday everyone ought to stay at home, and anyone found on the street after nightfall should be considered suspect of plotting evil.” In some American cities the act of strolling in the streets at night is grounds for suspicion of a crime.
Nei, bilen gjorde oss ikke frie. Vi har istedenfor blitt slaver av bilen i ethvert henseende!
Meanwhile, what is to be done to get there? Above all, never make transportation an issue by itself. Always connect it to the problem of the city, of the social division of labour, and to the way this compartmentalizes the many dimensions of life. One place for work, another for “living,” a third for shopping, a fourth for learning, a fifth for entertainment. The way our space is arranged carries on the disintegration of people that begins with the division of labour in the factory. It cuts a person into slices, it cuts our time, our life, into separate slices so that in each one you are a passive consumer at the mercy of the merchants, so that it never occurs to you that work, culture, communication, pleasure, satisfaction of needs, and personal life can and should be one and the same thing: a unified life, sustained by the social fabric of the community.
Slik er det, denne grenda hadde et unikt samhold og fikk oppleve de ultimate allmenninger. Her levde man et 100% integrert liv, hvor alle aspekter ved livet hadde sin plass. Hundre år etterpå har ALT forvitret, hvilket vi kan takke bilen for.

Takk bil, fordi du kvalte enga mi og tok fra meg grenda mi!

-Wikimedia.

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min,
kvalt du vart,
lik ei paddehoe
alle paddehannane
kasta seg over i dammen
om våren.

Dei ville alle bu
ved dine grøne enger,
då dei tykte det her var
so vent og fredeleg.
Men dei vørde deg ikkje,
og no er du kvalt
til daude.

Herr Fossemøllens augnestein
stend utan låven sin,
her gjeng ikkje lenger
dyr og beitar
i dine grøne enger.
Berre grasklipparar beitar
her no.

Dei elska deg til daude,
og med deg i grava di
tok du den rike
grendearven din.

No stend vi ribba attende.

-Flickr.

Tuesday, August 14, 2018

Kornskrud

Stakk så vidt bortom Kloppvegen for å ta et bilde av Slagsvold før skurtreskerne kommer, og synes dette ble ganske fint. Tenkte lyset var for flatt, men så stakk det fram noen solstråler som lyste opp byggåkeren nedenfor gården, uten at husene ble eksponert og trekker for mye oppmerksomhet. I forgrunnen er rug.

Ønsker du dette fotografiet på veggen, ta kontakt så finner vi en ordning.

-Wikimedia.

Monday, August 13, 2018

Vår blå dronning..

...sett fra Tømmerholshøgda. Hun er nå vakker da, selv om hun er full av kosmetikk. Eller kanskje nettopp derfor👄

Legg merke til de to lagene med skyer, hvor man tydelig ser en kraftig vind i de øvre luftlag, mens man nærmere det frodige hedemarkslandskapet har bedagelige blomkålsskyer.

Oi, oi, ser det ble noe sensorstøv, dette er et større problem med speilløst. Får inn og klone det vekk og laste opp ei ny fil hos Wikimedia😖

Da var det ordnet, men lar bildet her i Blogger stå og støve til skrekk og advarsel. Heldigvis har jeg superforsikring og gratis rens av sensoren i fem år, men må til Lillehammer og Japanphoto, ellers ville jeg nok stukket innom i morgen. Mikro 4/3-dels speilløst er enklere å holde reine, da denne lille sensoren kan ristes kraftigere enn hos en fullformat.

Dette bildet kunne jeg nok dessuten tatt med f.8. Da er det ikke sikkert støvet ville syntes?

Skulle du ønske dette fotografiet på veggen, ta kontakt så finner vi ut hvordan vi ordner det. Har råfila og skal prøve å ta vare på denne, slik at man kan få en best mulig utskrift.

-Wikimedia.

Byrgskap

Kjære oldefar min,
eg kan berre ane kva for byrgskap
du kjende,
då du satt her i godkroken
i finstova
åt apostelen din.

Di hadde kvar dykkar eng
hand i hand
etter Olterudelva,
og ingen bølla med dykk
i kommunen,
slik som då eg ynskte meg
den vetle skjermingshaugen min.
Men å rasere
grendestigen og seterstigen
mellom Holmstadsveen og Hongsetra,
der di vandra,
det er greit.

Di levde etter generative prosessar,
evolvert gjennom århundra,
med gamal teknologi,
som var dykkar.
No vert grenda mi
forma av politiske prosessar,
og dei er illsinte av di
eg ikkje lovprisar
dei politiske prosessane deira,
som dei tykkjer er høgda
av menneskeslekta
si utvikling.

Eg vanvyrder dei,
men fell på kne for dykk to
rurale gigantane og husmannssønene,
som satt her i lag
i godkroken i Holmstadengen.
Di hadde alt di,
engene dykkar,
teknologien dykkar,
og trua dykkar.

Diverre kan eg ikkje overlate
enga mi
til døtrene mine,
av de det ikkje lenger
finst noko av byrgskap her.
Dei har teke ifrå engene våre
all autonomi,
all kultur og retrovasjon,
alt kva di var
i kvar einaste celle
og tanke.

-Flickr.

Sunday, August 12, 2018

Heime

Endeleg var du attende
der du vart samla,
kjære songboka mi,
her i kjøkkenvindauget til
apostelen i Holmstadengen.
Det var lenge sidan sist,
men eg ser du framleis
høyrer til her.

Frå deg ljoma musikklaga
i grendene
rundt Totenåsen.
Du var songboka åt åsfolket,
og småkårsfolket.
Aldri tenkte nokon på
å ta royalty frå
songane dine.
Du var ei delesongbok
i ein delekultur,
det ypparste av allmenningar.

No er allmenningane borte,
alt har vorte
individualisert og privatisert.
Dei trur dei er frie no,
der dei bur i kvar sin villa,
utan å ha det ringaste til sams.
Ingen syng lenger i lag,
musikklaga er borte,
i staden for dreg dei til Gjøvik
for å høyre på
Urbane Totningar.

Eg syng heller ikkje
frå deg no,
kjære songboka mi,
av di engene våre
er tapt.
Utan dei kan vi ikkje fly
attende til
tida di.

-Flickr.

VI FORTSÄTTER GÖRA SAMMA MISSTAG

År 1925 ville arkitekternas husgud Le Corbusier demolera stora delar av centrala Paris för att bygga modernistiska höghus. Fransmännen vägrade, så istället genomfördes liknande planer i Sverige cirka 50 år senare. Vi rev stora delar av våra vackra, levande innerstäder och ersatte dem med våra förorter. Detta var till stor del ett experiment och idag vet vi att många misstag gjordes. De delar som klarade sig från rivningsvågen anses idag vara de mest attraktiva, medan våra förorter byggda på modernismens ideologi är hårt kritiserade. Ändå fortsätter den modernistiska ideologin och dess principer forma vår omgivning.

Genom att kalla sina kritiker för konservativa och måla upp sig själva som en del av framåtskridandet så kan modernisterna fortsätta med att förfula våra städer och bygga dysfunktionella områden. "Människan kommer lära sig att tycka om arkitekturen", påstår man. Detta trots att tesen saknar stöd inom miljöpsykologisk forskning. Det är mycket konservativ ideologi kamouflerad bakom progressiv terminologi.

VÅRA STÄDER MÅSTE BYGGAS PÅ KUNSKAP


Vi inom Arkitekturupproret anser att dagens arkitektur och stadsbyggnad ska bygga på kunskap. Såväl den ackumulerade kunskap som växt fram genom tusentals år av stadsbyggnation och den forskning som undersöker människors preferenser och vilka miljöer vi mår bäst i. Staden bör byggas med människan i centrum och utifrån dennes förutsättningar.

Det var med stor glede jeg fant Arkitekturupprorets lokaler i Gamla stan i Stockholm. Ja, Skandinavias hovedstad er nå blitt min eneste hovedstad etter raseringen av fjordbyen Oslo, ikke minst i Bjørvika. Det er forferdelig hvordan staten fortsetter å utdanne disse arkitekt-vandalene for å ødelegge landet vårt. Staten har på alle vis blitt Norges fiende, og gjør alt i sin makt for å utslette vår arv og vår identitet.

-Wikimedia.

Med en visjonsløs og inkompetent stat i førersetet vil vi nok aldri få se så mye som et eneste lite chapinsk lommetun i Norge😭

Les også David Brussats utmerkede essay om temaet:

Moreover, while modern architecture likes to imagine that it reflects science, traditional architecture reflects nature, whose principles science describes – principles that are not understood by modernists. Modern architecture is unnatural, unscientific, and primarily ideological. For example, modernists think fractals are jagged bits of skin that make up the exterior walls of an edgy building. Whereas modernist education is abstract and averse to history and precedent, traditional learning in architecture is intuitive, handed down generation to generation by practitioners whose understanding of best practices starts at the tip of the shovel.

Friday, August 10, 2018

Gamle Skreiabanen nok en gang

Som lesere av PermaLiv vet har grendevandringen etter grenda mi, himmelporten til Totenåsen, blitt rasert til fordel for ny skitrasemotorveg for kondomdressfartsfantomene, som skal til den nye kule Røysteinshytta på Østhøgda.

Grenda mi var i sannhet himmelporten til Totenåsen i dobbelt forstand, både ved at den er den høyestliggende grenda opp mot åsen, men også fordi Totenåsens apostel holdt til her. Skreia markedsfører seg som Porten til Totenåsen, men da jeg ser grenda mi som en utvidet del av Skreia, bør man gå litt i seg selv etter å ha ødelagt selveste himmelporten til Totenåsen.

Uansett, selv om jeg ikke lenger kan anbefale grendevandringen etter grenda mi, fra Kvastad til Oksbakken, vil jeg på det sterkeste anbefale familiesykling etter den nedlagte jernbanetraseen mellom Lena og Skreia, med innbakt motivasjonsfaktor med kjempeis på Bilittkiosken😋

Her er noen smakebilder fra gårdsdagens familiesykling gjennom det uforliknelige kulturlandskapet etter gamle Skreiabanen!

Spennende himmel denne dagen.

-Wikimedia.

Sykler man fra Lena til Skreia har barna medbakke det meste av vegen, så kan far sykle tilbake etter bilen i full fart etterpå, mens familien venter på Skreia stasjon. Dette tar ca. en halvtime hvis man er i alminnelig form.

-Wikimedia.

Her ser man Skreiabanen gå gjennom det frodige kulturlandskapet, som er gammel havbunn, og skal ha en frodighet på linje med det beste av svartjordsbeltet i Ukraina.

-Wikimedia.

Her blir mye godt rugbrød😄

-Wikimedia.

Blir neppe noe å si på tørrstoffinnholdet etter denne tørrsommeren😎

-Wikimedia.

Her sykler man i fred for biler og motorsykler, men man kan treffe på travhester, som har lov til å benytte traseen.

-Wikimedia.

Utsyn mot Lensbygda.

-Wikimedia.

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...