 |
| Falkeberghøgda. Falken Forest Reserve in the Skreiafjella Mountains, Norway, January 2026. Stock-bilde | Adobe Stock |
Adam Walker poppet opp igjen i feeden i kveld, hvor jeg må si at det meste av dette går høyt over hodet på meg, men punkt fem gikk rett inn, om gjenfortryllelsen av verden, fordi det er vel dette jeg har drevet med her i Grythengen de siste sju årene. Oi, til sommeren er det åtte år, så tida flyr, når skal vi komme oss vekk fra Grythølet vårt? Fordi med 150-års jubileet i 2025, som det siste av en perlerad av jubileer vi har hatt her på disse årene, er det ikke noe mer vi har her å gjøre. Heller ikke har noen latt seg fortrylle av alt jeg har gravd fram, hvor jeg ikke kan se noen renessanseånd i Øverskreien lenger.
Jeg fikk tatt den store tørrgrana nede i potetåkeren til Per Post i dag (17-02-2026), hvor denne selvsagt falt bakover 180 grader motsatt veg av den retningen jeg prøvde å få den i, hvor den ble hengende fast i noen trær. Slik at kanskje blir dette min siste post, da det blir en livsfarlig jobb å forsøke å få løs denne i morgen. Uansett tar jeg på motorsagbuksa til gamlefar, slik at jeg kanskje har en liten sjanse for å overleve? Det er forferdelig å måtte drive på med denne vedhogsten når man har industriastma, men våningshuset i Grythengen er grisekaldt og spiser ved som en okse. Jeg tok med en bit opp og stappet i ovnen, hvor denne brant som bare det, slik at kanskje kan jeg begynne å fyre av denne tørrgrana med en gang?
Som vi veit fant vi verdenshistoriens og universets viktigste renessanseøyeblikk her i Grythengen, med den rokokko, nyromantiske seinpietismen, i perioden 1885-1914.
Men også forut for dette hadde man langt lykkeligere tider i Øverskreien, hvor Grythengen har spilt en viktig rolle i alle disse epokene. Det var nok også her Grythe ble reetablert etter Svartedauden, med den magiske brønnen, nærheten til kværna i elva, samt det godt drenerte Stabbursjordet, som strakk seg helt ned til Grythågån. Herregården Grythe må ha blitt bygget opp etter at det ble så mye å gjøre her etter storflommen i den kongelige mølla i Kværnumsstrykene i 1650, hvor det gikk flere tiår før denne kom i gang igjen. Slik at da ville nok herrefolket heller ha husmenn her til å gjøre denne jobben for seg. At det var kommet flomkværn her i 1723, tror jeg betyr at demningen over elva ble bygget i tidsrommet 1669-1723, hvor dette ikke hentydet til flomperioder, slik som for flomsag.
Det var ikke før etter 1729 at det ble liv i mølla ved Kværnumsstrykene igjen, etter at danskekongen solgte denne til investoren Hans Jacob Smith, som må ha solgt denne videre til Jacob Olsen Øverby, som tok navnet Fossemøllen. Noe av det første Jacob Fossemøllen gjorde, var å demme opp Skjeppsjøen og Fiskelausen, for å få jevnere vassføring i Lenaelva.
Marthe Tandberg giftet seg med Ovren Mikkelson etter at hennes mann Herman Evensen Fossemøllen mest sannsynlig døde av kolera i romjula 1836. Min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen ble da oppkalt etter Marthes første mann, da Ovren Mikkelson het Even Michelsen Karsrud, før han emigrerte. Vielsespapirene viser at Marthe var fire måneder på veg da hun giftet seg med tipp-tippoldefar, som dreiv Fossemøllen i perioden 1838-1844, før han ble smed i Overnengen.
Men kværnenga vår ble nok også benyttet under folkevandrings- og vikingtid, for å grovkværne malt til øl, fra korn dyrket nedover det godt drenerte og næringsrike Holmstadjordet. Ølet ble mest sannsynlig brygget i dagens Røysli, hvor navnet henviser til røyser av bryggesteiner ned mot Røyslibekken. Men gården der oppe var da Grjótholmr, som betyr Stensletten, hvor da Grythengen var Grjótir og Holmstad var Holmrstadir, hvor begge tilhørte Grjótholmr, som hadde ansvaret for vaktholdet gjennom Torsæterskaret, samt at de hadde ansvaret for Grjótholmrveti og borgen og kultstedet Bygdeborgen Borgen.
På Bygdeborgen Borgen ble det ofret øl til ølfilosofiguden Odin, det var da først og fremst for å skaffe gode råvarer til Odin, at Holmstadjordet ble dyrket opp, hvor dette kornet ble grovkværnet her i Grythengen, og brygget på Grjótholmr. Odin måtte ha øl for å kunne filosofere og tenke ut sine planer for verdens gang, ellers ble det verdens undergang. Derfor ble det ofret tønnevis med øl til Odin under vikingtida!
Når de oppe på Grjótholmr hadde nok øl for Odin, blåste de i luren ute på kanten av Grjótholmr-platået, hvor da bygdefolket visste at nå var det tid for ofring til Odin ved Bygdeborgen Borgen, hvor alle slapp alt hva de måtte ha i hendene, og gikk strake vegen opp til dette magiske stedet.
Tenk hvor fortryllende dette må ha vært!
Med tida ble det åtte husmannsplasser etter Kronborgsætergrenda, med tre under Grythe og fem under Holmstad.
I Grythe var det da Grythengen, Grythedalen ved potetåkeren til Per Post, samt Grythebonløkken borte ved Holmstadbekken, hvor salmaker Peder Olsen holdt til.
I Holmstad var det Tunga nedenfor låven, Steinberg ved Holmstad Hjemmebakeri, Holmstadengen, Holmstadjordet på sletta øverst i Holmstadjordet hvor det går en skåveg ned til en dam i elva, samt at det står tilbake en ripsbusk der, og til slutt Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, hvor det nok seinere ble bygget ei potetbu på ruinene av denne. Herman og Mina holdt til her i ti år, hvor Even Helmer Hermansen Holmstad ble født her i 1874, et jubelår eller 50 år etter Hans Nielsen Hauges død. Hans bror Even Hermansen Holmstad måtte dø som spedbarn, da han ble født et år for tidlig til jubelåret.
Men selv om det å være husmann var harde kår, arbeidet folk sammen på jordene, samt ikke minst at de må ha hatt det fryktelig gøy når de samledes på festsletta øverst i Stysjin, i kvite sommernetter og til St. Hans - feiring!
Slik at jeg tror husmannsfolket hadde det mye morsommere enn hva folk har det i dag, tross alt!
Men så reiste husmannsfolket til USA, og Herman og Mina hadde nok lyst til å bli med de også, hadde det ikke vært fordi de fikk tilbud om kværnenga vår. Halvor Grythe visste selvsagt at Grythengen var det opprinnelige Grythe og at dette var ei eldgammel kværneng, og syntes derfor det var morsomt at det ble liv i elvebruket vårt igjen, istedenfor at det bare skulle stå tomt her.
Auline var nok enig i dette, og syntes det var bra at Herman kunne gjøre godt igjen uretten i Fossemøllen, hvor Marthe, oppvokst på storgard og godt gift med møllermesteren i Fossemøllen, endte opp som husmannskone i Overnengen. Slik ble Grythengen til Fossemøllen II. I 1885 etablerte Herman også Olterud Sag nederst i Stor-Grythengen, som et sameie av åtte personer.
Til slutt kom skomakeren og evangelieforkynneren M.J. Dahl i 1892 med dampbåt til Panengen fra Feiring, han kunne selvsagt like gjerne kommet over Totenåsen, men det var vel litt stiligere å komme med båt for så å bli kjørt med karjol opp til Holmstad.
Dahl kom med full forsamlings-, ytrings- og bevegelsesfrihet, alt sammen utenkelig under det lutherske standssamfunnet, hvor disse frihetene ble vunnet for det norske folk av Hans Nielsen Hauge.
Bedehuset var inkarnasjonen av alle disse nyvunne, hardt tilkjempede frihetene, og var derfor egentlig et pietistisk opprørerhus.
Hvor da seinpietisten Even Helmer feiret jubelåret til Hauge bak svingplogen sin her i Stabbursjordet.
Så alt dette er da ganske fortryllende å tenke på, selv om fortryllelsen er borte nå, og ikke er mulig å vinne tilbake, fordi kværnfolket i kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, ikke fikk lov til å leve i fred her ved stenelven Grýta, med kulturarven vår.
Derfor satser vi nå istedenfor på Lillehammermalernes siste skanse, Lom! Så får vi se om det kan komme noen nye og fortryllende renessanseøyeblikk derfra?
