Gardsepletreet på tunet her i Grythengen spiste mest sannsynlig min tippoldefar herr Fossemøllen av, og det er pussig å se hvordan dette gamle treet fremdeles står og blomstrer av full kraft, selv om engene har blomstret av. Det ble plantet under grendas La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»), hvor husmannstroen slo ut i full blomst. Nå er jeg den siste husmannstroende, og man dyrker ikke lenger de rurale idealene til apostelen i naboenga etter Olterudelva, men profetien til den falske profet Le Corbusier. Slik forsvant tradisjonene, hvor enga mi ble en dumpingplass for progressiv teknologi under liberalismens tyranni.

Trolig er jeg og jentene mine de siste fossemøllinger som får se denne vakre blomstringen og kjenne høstens sødme av vårens blomster, derfor ser jeg det som min plikt å dokumentere restene av vår storhetstid for kommende generasjoner, hvor jeg håper det atter kan komme nye slekter som verdsetter sine røtter. I dag, hvis man høyakter sine forfedres kultur og tro,…

Fortsetter å poste litt hverdagsbilder. Det er jo slik at når muligheten byr seg kommer vi til å forlate enga vår, og jeg håper derfor at framtidige generasjoner kan sette pris på disse siste minnene av levd liv fra vårt fedrealter. Selv savner jeg virkelig de gamle minnene fra de som var her før oss, minner bør så langt råd er være tilgjengelig for alle som trenger dem. Dessverre mistet husmannstroens barn evnen til å se at engene er hellige, at de ikke er underkastet menneskets vilje, og de er derfor fortapt. Vi lever i en svært, svært trist tid, hvor alt blir ødelagt. Hvor hele vårt land er i ferd med å underlegges menneskets vilje. Ikke minst disse enorme vindkraftverk-utbyggingene i våre siste villmarker, som Nordre Hedmark. Engene var en del av et av verdens mektigste kulturlandskap. Hvorfor slokte vi dem?



For example, the word “resource” implies something external and inert that can be bought and sold, or used however one wishes. But to a commoner, shared wealth such as a fore…

Humler og bier er insekter i overfamilien bier.

35 av de rundt 250 humleartene vi vet om i verden finnes i Norge, hvorav seks er direkte truet i vårt land.

27 av våre 35 arter er sosiale humler, som danner ettårige samfunn med dronninger, arbeidere og droner (hanner).

Hva kan du gjøre for å verne om humlene?La deler av hagen være gressklipperfri sone. Løvetann og ugress er snadder for humler og bier. Har du blomstereng, husk å slå den etter blomstring. Ta vare på steinrøyser - der liker de seg og legger ofte bol.Ikke klipp ned seljetrærne. Dette er en nøkkelart om våren.Tenk mangfold, med planter som blomstrer både tidlig og sent. Humlene trenger spesielt mye nektar om våren og høsten. Et staudebed som har planter med ulik blomstringstid er lurt, da kan humlene finne mat hele sommeren.Dropp plantevernmidler!Velg humlevennlige blomster. Jo flere blomster, jo bedre - gjennom hele sesongen. Bergmynte og lavendel er urter humler liker og som passer til balkong.Vil du hjelpe humlene med b…

Etter å ha sovet på det i natt våknet jeg med vissheten om at Totenåsen Skyline må bli et av sommerens (uendelig) mange fotoprosjekter, som en hyllest til Nils Faarlund, før vi flytter til Hamar (hvis de dropper skyskraperen sin på Tjuvholmen?)

Det finnes kun en grunn tilbake for å bli værende i Mjøslandet, og dette er fotografiet. Videre finnes det kun en mann å takke fordi jeg kan få fortsette å fotografere, og dette er Nils Faarlund! - PermaLiv
Dessverre har det blitt vanskelig å leve på Toten grunnet tapet av den engang så herlige stasjonsbyen Skreia, samt ikke minst det at himmelengene har sloknet, dessuten blir de husmannstroende forfulgt og utdefinert som hatister. Å flytte herfra vil være tungt, da jeg bestemt mener at aksen Østhøgda-Helgøya-Furnesfjorden var verdens mektigste kulturlandskap!
- Mjøslandsaksjonen
Men selv om vi flytter til Hamar kommer vi til å bygge opp en foto-utpost på Toten, og jeg vil nok tilbringe meget tid her for å fotografere fragmentene av det gamle To…

Det sies at man kan være gatefotograf i ethvert gatemiljø, men for meg funker ikke dette, da de livløse gatene som stats-/markeds-duopolet produserer i dag, med sin rasjonelle totalitære liberalisme, simpelthen drenerer meg for all livskraft, hvor man etter et par eksponeringer et tappet for energi. Derfor er jeg, som tradisjonalist, nødt om å oppsøke tradisjonelle gatemiljøer for mitt gatefotografi. I Mjøsregionen har vi kun gågata i Lillehammer tilbake. Utrolig synd er dette, da for noen tiår siden kunne man bare ta kameraet over skuldrene og ta turen ned til Skreia, stasjonsbyen, og boltre seg i pulserende gateliv. Nå har Skreia ikke blitt annet enn en eneste stor garasje. Så grunnet bilen må man bare ty til flyet, for å fly vekk fra bilkulturen og ut til Europas siste tradisjonelle gatemiljøer, slik man finner dem i Praha, Venezia og Tolfa.

Nå kan man også få flaskevann fra Rondane med isbiter fra Svartisen, hvis man virkelig ønsker å drikke rent vann med god samvittighet.