Nå ligger det nedhogne trær over denne svære steinrøysa øst på Grythe-platået, men i 2018 var det riktig magisk her.
Tenk det, i 2018 forestilte jeg meg at min slekt hadde slitt som husmenn her på platået i generasjoner, men så var vi bare husmenn i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i ti år.
Husmannsplassen jeg tror må ha vært her, vil jeg anta lå i hjørnet av jordet, der sæterstien til Grythe-sætra krysset Holmstadbekken.
Var så vidt bortom det østre Grythe-platået igjen forrige dagen, sist gang var vel for fem år sida, da vi akkurat hadde kommet hit. Du verden hvor mye historie jeg og far har klart å grave fram igjen på disse årene, og du store all verden hvor mange blindspor og feilskjær det har vært undervegs, men nå tror jeg det meste henger på greip.
Videre har jeg dokumentert utrolig mye landskap på disse fem årene, hvor altfor mye nå har gått tapt.
Jeg skulle leite etter spor etter en husmannsplass, men fant ikke noe mer enn sist, med et mulig unntak av ei grop foran steinrøysa, som kan ha vært gravd opp? Det er en liten mulighet at husmannsplassen kan ha ligget under denne store steinrøysa, men mest sannsynlig lå den oppe i hjørnet på selve Grythe-jordet, hvor den nå bare er pløyd vekk.
Hva jeg ikke har tenkt over tidligere, er at Holmstadbekken er en egen bekk, som begynner oppe ved Holmstad hjemmebakeri, hvor husmannsplassen Steinberg lå. Denne bekken er nå lagt i rør over jordet fra Holmstad. Da jeg gravde under stabburet forrige uke, kom jeg ned på et lag elvegrus, så det er faktisk mulig at Holmstadbekken for riktig lenge sida, kan ha rent nedover draget i Stabbursjordet. Ser man på topografien, tror jeg dette kan ha vært en mulighet.
Jeg har ikke fått studert folketellinga fra 1865, hvor husmannsplassene på Toten skal være oppført, men antar det har vært tre husmannsplasser under Grythe. Dette er da Grythengen, plassen mellom Grythenghågån og potetåkeren til Per Post, samt at jeg er overbevist om at det må ha vært en husmannsplass ved Holmstadbekken under Grythe.
Tenker man logisk på det, vil jeg anta sæterstien fra Grythe til Grythe-sætra har gått på skrå mot hjørnet av jordet og videre opp mot Solgløtt-vegen. Jeg vil derfor tro husmannsplassen her, har ligget der denne stien passerte Holmstadbekken. Litt lenger ned renner Holmstadbekken inn i Sognebekken, eller Rødningsbybekken.
Også over denne flotte steingarden var det nå felt trær, men jeg fotograferte den heldigvis i 2018.
For å være helt ærlig, husker jeg ikke helt hvor denne bilen lå, så det er mulig den ligger der enda, og at hogsten kun var tynningshogst? Men hyggelig hvis den nå står skinnende flott i en eller annen garasje:-)
Grythe mot vestre del av Grythe-platået, hvor Grythengen ligger. Da det var skikkelig elvegrus under stabburet, har jeg en teori om at Holmstadbekken i sin tid kan ha rent mot vestre del av platået og nedover draget i Stabbursjordet.
Selv mener jeg at jeg og far har funnet igjen så mye historie på disse fem årene, at man både kunne skrive bøker, lage filmer og skuespill over dette. Da ikke minst det årlige Grytheng-spelet, som vi skulle holdt på festsletta øverst i Stysjin.
Jeg mener også at den vestlige, kristne sivilisasjon, ble avsluttet her, med den nyromantiske seinpietismen, og at denne historien burde gis topp prioritet, mot 1000-års jubileet for Norge som kristen nasjon, i 2030.
Uansett er det veldig trist at vi nå, med lag på lag med historie som dekker hver en kvadratmeter, ikke kan få fortsette å leve her som kulturbærere og historiemalere i kværnenga til herr Fossemøllen, eller Fossemøllen II, og pietistenga til oldefar, og at det bare blir tilbake noe rart her i dette landskapet, uten historie-, landskaps-, kultur- eller religions-forståelse og interesse.
Dette er meget, meget trist, og det er sørgelig at det heller ikke blir avsatt midler til, eller finnes noen entusiasme for, å nå få nedtegnet og dokumentert denne massive historien, både fram mot 2025 og 2030.
Fragmenteringen av platået vårt begynte med at Halvor Grythe solgte kværnenga vår til herr Fossemøllen i 1875. Nå, 150 år etterpå, er alt revet fra hverandre, bygd ned og gravd i filler, hvor platået er overbefolket av mennesker som ikke er i stand til annet enn å ødelegge hverandre, samt å degradere landskapet.
Våre 150 år her har vært vanvittige, og er del av en sinnsvak historie, som det nå kun er undertegnede som forstår, men dette er det ingen som forstår, så da hjelper det lite.
Så all denne historien var ikke noen vits, da vi ikke lenger har noen mulighet til å videreføre den, som levende kulturarv.
Det ville vært mye bedre om Grythe-slekta hadde fått leve i fred her, så kunne de heller leid ut husmannsstua i Grythengen, til Mjøslandets tårefotograf, som en base for hans kunst.
Even Halvorsen Grythe forstod hvor dette bar, og forlot sin flotte slektsgard, med hjertet fullt av økosorg, i 1917.
Nå følger vi i Even Halvorsens fotspor, hvor vi overlater vår fedrearv til noen helt merkelige skapninger, som har overtatt dette landskapet, og som vi ikke aner hva gjør her?!?
Dette var et usedvanlig interessant innlegg! Vi fikk oppleve det samme her rundt Totenåsen med M.J. Dahl, på tampen av den tredje, pietistiske bølge, den rosenianske. Forut for dette var det kun spredte haugianere her, og det var først med Dahl fattigfolket rundt åsen vår fant sammen som en storfamilie, hvor alle hjalp hverandre og man knyttet sterke vennskapsbånd over åsen. Men det var haugianerne som gikk foran og la grunnlaget, her skummet vi bare fløten, etter at haugianerne hadde nedkjempet hva jeg kaller for "det lutherske standssamfunnet". Det var vel etter Weinsberg-massakren Luther ble en slik ivrig forkjemper for standssamfunnet, eller i alle fall at han ble sementert i sin holdning om at alle hadde å kjenne sin stand, da standssamfunnet var en gudegitt forordning. Hvor da haugianerne stod i spissen for å gi oss forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet, alt forutsetninger for det fenomenet vi fikk oppleve her.
Haugianerne var det første reelle norske eksempel på Norsk Velferdsstat
Det store gjennombruddet for at det offentlige (stat, fylkeskommune og kommune) Norge tok et eksplisitt ansvar for å omforme vår nasjon til en felles forpliktende solidaritetssamfunn, fant sted på midten av 1930-tallet. På denne tid levde faktisk en del av de haugianske venneforeningen ennå, men de var nå bare en blek avglans av fordums «storhetstid», - spredt som svake «åndelige» lommer rundt om i det ganske land. Følgelig var det i høy grad behov for en bred offentlig mobilisering av ansvarliggjort fellesskapstenkning i 1930-tallets depresjon og massearbeidsløshet. Velferdsstat i sekulær forstand dateres gjerne til begivenheter rundt Ole Colbjørnsen og Axel Sømmes «3-årsplan» i 1933 med parolen «hele folket i arbeid» og Arbeiderpartiets overtagelse av regjeringsmakten i 1935 med Johan Nygaardsvold. Det offisielle Norge var på hele 1800-tallet preget av det vi populært kaller «nattvekterstaten». Det betød at det offentlige skulle engasjere seg minst mulig utover det aller mest nødvendige slik som forsvar, utenrikspolitikk, ordensmakt og pengevesen. Utover det måtte folk klare seg som best selv. Den opprinnelige inspirasjonen til at «markedet skulle råde» og et svært begrenset offentlig ansvar og engasjement var hentet fra den engelske markedsliberalisten Adam Smith og hans bok «The Wealth of Nations» som utkom i 1776. Den er blitt gitt navnet «liberalismens bibel». Det mest groteske utslag av denne liberalismen fikk vi med industrialiseringens gjennombrudd i England på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet med den såkalte «manchesterliberalismen» med grov underbetaling av arbeidskraften og sterk utnyttelse av barnearbeid.
Det som er beskrevet over er hva vi finner fortalt i historiebøkene. Imidlertid har man i disse foretatt en grov forsømmelse. Vi finner ingen ting eller særdeles lite i vanlige historiebøker om hvordan de troende, kristne som var etterfølgere av Hauge, tok vare på hverandre som medmennesker. Allerede i første halvdel av 1800-tallet med fremveksten av haugebevegelsen, de såkalte leserne, fikk vi det første klare eksempel på «Velferdsstat». Det er så absolutt grunn til å fremheve følgende: Overalt i landet ble det opprettet venneforeninger. Disse representerte både et sterkt åndelig men også meget sterkt sosialt nettverk som var levende gjennom hele 1800-tallet. I realiteten var disse venneforeningene den aller første hva vi kan kalle «sosial forsikringsordning» i Norge. Man hjalp hverandre med alt. Var det noen av vennene som fikk problemer, var det en selvsagt ting at de øvrige vennene stilte opp, - ga trøst, økonomisk hjelp, rådgivning og ved sykdom bisto i onnearbeid på gården. Vennene var som en storfamilie og alle var forpliktet på hverandres velferd (å leve det gode liv). I dag ville vi kalle det «reell helhetlig omsorg i konkret praktisk handling.»
***
Holmstadengen eller Storenga, som vel da Holmstadeie Vestby, plassen hvor Even Helmer Hermansen Holmstad ble født, og hvor Herman og Mina holdt til i ti år, forsvant inn i. Jeg kan ikke forstå annet enn at ruinene på oversida av Nygardsæterbruvegen må være etter Holmstadeie Vestby, da dette er den vestre plassen av de vel da fire husmannsplassene, som lå her oppe.
Dette var Holmstadengen, Holmstadjordet på holmiren øverst i jordet, der det går opp en skåveg fra en fin badedam i elva, samt står igjen en ripsbusk, Steinberg, der Holmstad hjemmebakeri nå ligger, samt da Holmstadeie Vestby lengst mot vest.
Husmannsplassen Tonga stakk ut som ei tunge bak låven i Holmstad, her hadde de ansvaret for dyra.
Merk den flotte gardskoronaen og de nydelige ospene i rimfrost, som danner et slør foran Holmstadengen, lik sløret til en vakker brud.
M.J. Dahl holdt til her i 36 år, hvor han knyttet fattigfolket rundt Totenåsen sammen i et vennskapsbånd, eller velferdspietisme, som vi vel kan kalle fenomenet.
Dette var en del av all den ufattelige historien, som kommer sammen i Grythengen, lik et brennpunkt.
Av denne grunn er Grythengen "Peak Universe", og burde derfor føres opp på UNESCO's UNIVERSE HERITAGE LIST, som det første og viktigste stedet i universet, på denne lista.
Oi, oi, jeg ser at ordet "velferdspietisme" første gang ble benyttet mandag 16. oktober 2023, her på PermaLiv. Søker jeg på ordet, kommer det bare opp ei lang remse med velferdsstat, mens velferdspietismen, som gikk forut for velferdsstaten, er ikke nevnt overhodet!
Vel, vel, nå er "velferdsstaten" alt annet enn velferd, denne staten ble borte, ved at det pietistiske grunnfjellet i befolkningen, forsvant. Og som man vet, man kan ikke bygge sitt hus på sand. Derfor kollapser nå den norske velferdsstaten!
"Vi hadde større bål så det så😁 I tillegg hadde de ryddet skogen oppe på Gryttenholm, slik at nå var det fri sikt rett ned til ordføreren på Toten, da han visstnok bor nede ved Hoff kirke. Han er i motvinden for tiden, da han nå igjen har kastet seg inn i kampen for å få vindkraftverk på Totenåsen. Slik jeg forstår det, forsøker han nå å få til et samarbeide mellom Gjøvik Høyre og Toten Sp, for å fronte vindturbiner på Totenåsen. Nå som vi trodde seieren var endelig, og hvor det i tillegg er ordføreren som går ut, for å trekke vindindustrien hit igjen. Ja, tenk det, denne ordføreren begynner hver dag med å se opp mot vidunderlige Totenåsen Skyline, hvor han sikler etter å bekle denne synsranda med en tanngard av vindturbiner! Begrip det den som kan! Men i kveld derimot fikk han skue en flott vardeild oppe på Gryttenholm, like nedenfor Grythenholmsvarden, hvor man tidligere tente vardeilden i ufred. Og nå har ordføreren vår skapt ufred igjen. Åsen vår er på nytt i faresonen!" - PermaLiv
Denne første utgaven av fadografiet avsluttes da med det dystre budskapet om at mørkets krefter nå på nytt samler kreftene, for å ødelegge Totenåsen, åsen vår. Det er ikke til å tro, hvor man visst aldri skal få fred. Og her er det jo ikke vindkraftsmafian som kommer inn utenfra for å lokke med gull og grønne skoger, nei, vi har en Judas i vår midte.
Men over til noe hyggeligere, fordi på nytt ble jeg slått over hvor strategisk det er oppe på Grjótholmr-platået, man har total oversikt oppe på denne ryggen ned til begge sider, utover bygda og Mjøsa, samt ikke minst Torsæterskaret. Og bakenfor leder denne ryggen rett opp til Grythenholmsvarden, hvor vardeilden der oppe fra ville synes over hele bygda. Så det må ha vært en krigergård eller noe her oppe under folkevandringstiden og inn i tidlig vikingtid, hvor man beskattet handelskaravaner gjennom skaret, samt holdt utsikt etter fiender.
Videre er det heller ikke tvil om at den beste plassen å anlegge ei kværn i Øverskreien, det er her i Grythengen. Så her har det vært kværn siden folkevandringstiden, hvor det like lenge har vært dyrket bygg nedover den godt drenerte og fruktbare jorda i Holmstadjordet. Hvor de holdt til på den lille holmiren øverst i jordet.
Så her ble kværnet bygg til øl og brød, for krigergården oppe på Grjótholmr, samt til forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen. Hvor man tappet sevje til mjød fra bjørkene i Stysjin, hvor da denne ble brukt ved seremonier ved bygdeborgen, som er et magisk sted, i tillegg til et trygt sted.
Så slik har det vært, og slik skal det bli. Som Bongard sier det i videoen nedenfor, å sende alt dette foret gjennom kumagene for å lage mat, nei det er bare tull. Mye bedre med skikkelig, middelaldersk øl, en fantastisk næringsdrikk, som overgår dagens styrkedrikker med god margin.
Så de oppe på Holmrstadir får komme seg opp på holmiren sin igjen, og begynne å dyrke bygg nedover Holmrstadjordi, for kværna i Grythengen. Hvor vi da lager til øl og andre godsaker for vikinghøvdingen oppe på Grjótholmr-platået. Hvor da i mine øyne Bjørn Andreas Bull-Hansen er selvskreven som vikinghøvding. I siste video fortalte han at han nå er i en prosess hvor han gir bort alle sparepengene sine fra forfatterskapet sitt, til sine barn, for så å trekke seg vekk fra samfunnet med et enkelt liv i alderdommen. Men jeg mener da at vi bør hedre ham med å tilby ham jobben som en skikkelig vikinghøvding oppe på Grjótholmr!
Ellers traff vi på et taterfølge etter Langmyrvegen på åsen i dag, i alle fall lignet de på et taterfølge, et langt hestefølge med vogner og det hele. Jentene syntes det var kjempemorsomt, hvor jeg plutselig kom på at far hadde fortalt at det kom et taterfølge hit hvert år, som lå nede på sagplassen til Olterud sag. Dette var noe av det likeste far visste som barn, han syntes det var kjempespennende med disse reisende, som slo leir nede på sagplassen.
Jeg skal spørre far mer om dette ved første anledning, hvor jeg håper å kunne rapportere fyldig fra taterfølget nede ved Olterud sag, som hadde fast leirplass her, i neste utgave av fadografiet. Så følg med!
"Fantastisk god tekst! Jeg tenker også på hva portugiserne etterlot for etterslekten, med inntektene fra krydderhandelen, som Jerónimos Monastery i Lisboa, i maulinsk stil, en gotisk stil med mauriske og portugisiske overtoner. Sammenlign dette med den arkitekturen vi etterlater for etterslekten, med inntektene fra oljen!" - PermaLiv
Det var visst Manuel I som var selveste krydderkongen, hvor han veltet seg i inntekter fra krydderhandelen. Men etter hvert klarte de å rote vekk denne lukrative handelen, da portugiserne begynte å samarbeide med hollenderne, som med tiden overtok hele greia.
Munkene ved Jeronimos kloster fikk ikke lov til å forlate klosteret, men hva gjør vel det, når man er omgitt av en slik skjønnhet😍
Denne rikt dekorerte fasaden er å finne i verdensarvbyen Riga, en av de mest betydningsfulle Art Nouveaubyene i Europa. De fleste vil oppleve den som prektig, storslått og vakker og et bud fra en tid da det dekorative ennå ble dyrket innenfor bygningskunsten.
I all sin prakt skaper den likevel dystre assosiasjoner. Ingen nålevende har sett bygninger bli oppført og dekorert på denne måten. I snart hundre år har dekor som dette vært bannlyst fra arkitekturen og ansett som “forbrytelse”, omtrent slik George Orwell skildrer det i fremtidsromanen 1984, hvor mennesker lever i et totalitært og undertrykkende samfunn der enhver avvikende tenkning blir ansett som “tankeforbrytelse”. De som lever i dette samfunnet har blitt frarøvet sin historiske hukommelse, men hovedpersonen Winston Smith har likevel noen få vage minner fra den vakre kulturen som en gang fantes før den totalitære superstaten Oceania overtok.
I vårt samfunn har de som ønsket seg noe slikt siden 1930-tallet vært forvist fra arkitekturfeltet og forfulgt både av arkitektstanden og samfunnet forøvrig.
Totalitær tenkning er å finne på mange områder og forekommer ikke bare innenfor politikk og statsmakt. En møter det på arbeidsplasser der kritikere og varslere forfølges, eller på kulturfeltet innenfor grener som kunst og arkitektur, hvor kun en retning skal dyrkes som den legitime og andre uttrykksformer nedkjempes. I våre dager har Arkitekturopprøret oppstått som en motstemme som forfekter mangfold og at bygninger også skal være til glede for mennesker, men møter den samme motstand fra de som ønsker fortsatt ensretting innenfor arkitektur og design.
Noen av oss får i all hemmelighet beundre bygningsfasader som dette fra en storhetstid som verdsatte stil og smak. Bildene viser arkitekturmote i 1904 og 2023." - Tor Kjetil Gardåsen
***
Jeg bare måtte dele denne flotte teksten av Tor Kjetil Gardåsen i Arkitekturopprøret. Dvelte særlig ved følgende:
"I all sin prakt skaper den likevel dystre assosiasjoner. Ingen nålevende har sett bygninger bli oppført og dekorert på denne måten. I snart hundre år har dekor som dette vært bannlyst fra arkitekturen og ansett som “forbrytelse”, omtrent slik George Orwell skildrer det i fremtidsromanen 1984, hvor mennesker lever i et totalitært og undertrykkende samfunn der enhver avvikende tenkning blir ansett som “tankeforbrytelse”. De som lever i dette samfunnet har blitt frarøvet sin historiske hukommelse, men hovedpersonen Winston Smith har likevel noen få vage minner fra den vakre kulturen som en gang fantes før den totalitære superstaten Oceania overtok."
Faktisk er det jeg som er denne Winston Smith, jeg har noen vage minner, samt har forsøkt å samle noen vage minner, fra den vakre kulturen som rådde her i Grythengen og grenda vår, før dette totalitære og undertrykkende samfunnet vi lever i nå, skred fram.
Og hele slekta, samt alle i Øverskreien og ellers i Mjøslandet, er nå fra seg av raseri over et slikt avvik og slike tankeforbrytelser, hvor det virker som om alle helst vil glemme vår fortid og historien om Grythengen. Så dette er veldig rart å oppleve, nå opp mot 150-års jubileet vårt.
"Worst of all, Americans teach their children to be ashamed of their ancestors. It is a spectacle of self-destruction and degeneracy, and I am counting the minutes until I get back to Mars." - Taki Theodoracopulos
Et skue av selvdestruksjon og degenerasjon, ja, slik har det blitt, her er kun selvdestruksjon og degenerasjon å skue. Gleder meg til det vokser til med tykk skog omkring Stabburstunet, slik at vi slipper å skue alt dette her lenger.
"The key to successful city living lies in the experience of being part of a communal street." - Simon Jenkins
Jeg bare lurer på, alle disse menneskene, som lever som invasive arter i kulturarven vår, hvor de forbruker 40 ganger mer ressurser enn den gjennomsnittlige afrikaner, og 400 ganger mer ressurser enn økopietisten i Holmstadengen, som burde vært deres forbilde, er de lykkelige?
Ville det ikke vært bedre om de kunne fått leve i ei skikkelig Lykliga Gatan i en herlig urban landsby nede på Skreia, så kunne de heller kommet hit til kværnenga vår, for å oppleve levende kulturarv?
Men nå bygger de bare svineri nede i Skreia også, de er like gale der, som i London. Det ser ikke ut til at de har den ringeste anelse om hva en skikkelig god gammeldags middelaldersk kjøpstad, blandet opp med moderne teknologi, har å by på!
Kanskje skaffer jeg meg Sigmas råkule 50 mm f2 og vandrer Pilegrimsleden fra Grythengen til Nidaros, for å treffe kaptein Bongard, hvor vegen da vil lede her over Håjenbrua og Evangsgutua, etter å ha gått ned om Byvegen og Overnvegen.
Men når sant skal sies, kunne man like så godt gått motsatt veg, da Husmannstroens katedral er minst like betydningsfull, som Nidarosdomen.
Uansett vil jeg virkelig ha noe å gå for, som Bongard sier det😌
Selvsagt!
Et slikt stunt måtte kalles for; "En vandring fra Husmannstroens katedral - til Norges katedral".
Da ville jeg kanskje fått satt litt lys på de ufattelige kulturøkologiske ødeleggelsene her i Grythengen også😰
"Takk igjen fordi du løfter perspektivet! Her går jeg til grunne grunnet alle de biokulturelle koblingene som er revet fra hverandre i nærmiljøet mitt, slik at det er umulig å videreføre noen kulturarv eller et kulturlandskap, samt ingenting vi kan være stolte over lenger, slik at vi kan ha et samhold og kjenne på identitet. Det er som om hele universet har kræsjet og gått til grunne her i denne eldgamle kværnenga vår. Og finnes det noen sympati eller forståelse for min bunnløse økosorg? Nei, vi blir angrepet og latterliggjort fra alle kanter!
Men dette var morsomt, og du blir bare bedre og bedre med åra, kjenner at perspektivet løftes opp fra gråsteinsjorda vår, her ved stenelven Grýta, mens jeg lytter til din visdom.
Uansett, nå løsner det for Arkitekturopprøret, jeg har jo vært arkitekturopprører siden 2008 og demokratiopprører siden 2010, så kanskje løsner det da for RID-modellen i 2025? For øvrig samme år som vi har vært her i kværnenga vår i 150 år. Tenker at jeg får ta dette jubileet, for så å trekke meg tilbake et eller annet sted, hvor jeg kan få slippe litt vekk fra all økosorgen her, samt få være i fred med fotografiet.
Digger Sigmas nye 50 mm f2.0, tenker litt på å lage et lite stunt, hvor jeg vandrer fra Toten til Trondheim etter Pilegrimsleden med denne (fryktelig kul linse), for å treffe deg, mens jeg reklamerer for RID-modellen undervegs. Men det er klart, noe stort mediahus i ryggen har jeg jo ikke.
Allikevel vil jeg ha noe å gå for på vegen, som du sier🙂" - PermaLiv
Nessundet bru med noen vintage båter reflektert i vinduene til Melkefabrikken på Kapp, nå kulturskole.
Dette er medisin, sårt tiltrengt angstdempende antidepressiva, etter å ha passert den nye Kiwi-butikken på Kapp.
"Tidligere fotograferte jeg også disse angstskrikene av noen modernistiske bygg, til skrekk og advarsel, men nå klarer jeg det rett og slett ikke lenger, nervene har blitt for tynnslitte. Så koser meg nå helst med det som er igjen av det gamle, rustikke Toten, som skulle ha vært Nordens Totscana. Som Melkefabrikken, 5 minutter nedenfor Kiwi-butikken, som man dessverre må passere, for å komme seg dit. På samme vis som man må passere Rausteinshytta, for å besøke Hjemmefrontshytta. Vedlagt er mitt siste fotografi fra Melkefabrikken, rusler litt rundt der, mens jentene øver piano." - PermaLiv
Nordens Totscana har blitt et sone-inndelt, auto-avhengig landskap, med verdens tristeste bygdebyer, og kværnenga Grythengen ved stenelven Grýta stein daud.
Heldigvis har jeg fadografiet til medisin, ellers ville jeg vel vært stein daud med. Hvordan folk ellers overlever, vet jeg ikke, men de er vel levende døde, uten å vite det.
Uansett, når det ble fransk på skolen, satser jeg på at jentene finner seg hver sin franskmann med tiden, så slår vi oss ned i en fransk middelalder-landsby.
Heldigvis klarte franskmennene å bestemme seg for å tilbakeføre Notre Dame med sitt originale spir, ellers ville jeg vært i tvil.
Dessuten er vi jo en av svært få norske familier, med ei slektstavle direkte tilbake til Karl den Store.
Uansett, vi kommer tilbake, når dere får satt skikkelig i stand igjen kværnenga vår. Samt laget til en herlig urban, bilfri landsby, nede ved Kværnumsstrykene.
Som sagt, jentene lærer piano nå. Så ville det ikke vært morsommere å få husorglet til Nils Lindstad ut av kaldtlageret på Øverby, for å installere det i Husmannstroens katedral, slik at jentene kan spille på det samme orgelet som oldemora deres i sin tid lærte å spille på, med Toner på Stabburstunet, med ferske vafler med nyrørt jordbærrøre fra jordbæråkeren til den samme oldemora deres?
Var dere riktig lure, ordnet dere med dette, før de slår seg ned med hver sin franskmann. For når sant skal sies, er det vel ikke sikkert at franskmennene vil gi slipp på dem igjen, hvis de først får etablert seg der nede.
Og da er universets viktigste kulturarv tapt for alltid!
Bestill fadografiet av Engebret cafe i Kvadraturen i Oslo her.
"Det eneste jeg liker ved operaen er at den ligger lavt i terrenget, samt at man kan sette seg ned på den og nyte utsynet mot Oslofjorden. Mer glad i opera ble jeg i alle fall ikke. Verre er det med Edvard Munch, som nå er fanget inne i denne ruvende knekken. Så det beste man kan gjøre etter å ha blitt terrorisert av Oslos nye pengeglis mot fjorden, ved ankomst fra danskefergen, er å skynde seg til gamle Engebret cafe, for å roe nervene med en kaffekopp i klassiske omgivelser." - PermaLiv
Det var noen artikler i dag, som jeg raskt vil dele, først en om glassets historie, hvor jeg ser at det grønne glasset, som var vanlig i jordhyttene etter stenelven Grýta, var såkalt taffelglass.
Dette grønne taffelglasset hadde man over inngangspartiet i front av disse jordhyttene, som var vanlige blant husmannsfolk på Toten på 1800-tallet, og som var bygget inn i skråninger og hauger. Inngangspartiet bestod av en lang gang i tre, før man kom inn i selve varmen i jordhytta. Der hadde man vel forskjellig ting og tang. Om jordhyttene hadde åre eller grue, vet jeg ikke? Uansett har de vel her omkring vært pusset innvendig av blåleire fra forekomstene ved Nygardsæterbrua, slik at de hadde et godt inneklima.
Personlig mener jeg at det må ha ligget ei slik jordhytte mellom Grythenghågån og potetåkeren til Per Post, der garasjen nå står, med taffelglass nedover mot elva og kveldssola. Her fikk man nok et vidunderlig grønt kveldslys innover i jordhytta.
Dessverre har Kartverket kuttet vekk Grytheng-hågån fra Grythengen, vestre del av Grythågån, som om dette var en blindtarm uten betydning. Men slik er det naturligvis ikke, fordi her skulle dølagampene Rauen II, Rauen III, Rauen IV etc., ha beitet, i likhet med Rauen I, som ble syk og døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua sør på Totenåsen, vinteren 1940/41.
I tillegg skulle naturligvis denne jordhytta vært bygget opp igjen, slik at vi kunne vise pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, hvordan husmannsfolket levde her, før de ble velsignet av den nyromantiske seinpietismen.
Samt at dette selvsagt skulle vært kårboligen i Grythengen, en fin plass for å trekke seg tilbake i alderdommen.
"I oktober 2021 slo Høyesterett fast at tillatelsen til utbygging av vindkraft i reinbeiteområder på Fosen er ugyldig. Den strider mot urfolks rett til fri kulturutøvelse." Kjersti Busterud
Selv regner vi oss som urfolk i Grythengen, hvor vi har mistet vår rett til fri kulturutøvelse, grunnet at vi har blitt kvalt av de ekstremsubeksurbane ideologier, med utgangspunkt i Le Corbusier og General Motors visjoner og interesser.
Faktisk mener vi at situasjonen nå er så alvorlig, at vi må vende tilbake til urtilstanden i Øverskreien, med Grjótholmr-triangelet, bestående av krigergården Grjótholmr oppe på Grjótholmr-platået, kværnenga Grjótr her ved stenelven Grýta, samt Holmrstadir oppe på den lille holmiren øverst i Holmstadjordet.
Ja, er det ikke rart, mens Vestens elite har oppfunnet permakrisen, har undertegnede og kaptein Bongard oppfunnet permalivet, med lommedemokratiet. Vi har faktisk alt klart på en prikk, slik at dette kan innføres over natta, i morgen den dag.
Lommedemokratiet innebærer at man permanent knuser Staten og Standssamfunnet, Satans to armer, hvor Satan bindes og tusenårsriket bryter fram over jorden, slik dette er profetert i Johannes åpenbaring, og slik den norske pietismen ivret for.
Uansett, uten kværnenga Grythengen som levende kulturarv her ved stenelven Grýta, kan disse tusen årene bli nokså kjedelige, hvor man risikerer at folk slipper løs igjen Djevelen kanskje allerede etter 200-300 år.
"I've an extremely high IQ, my color IQ is among the top 1%, still I'm excluded totally from society." - PermaLiv
Dette er da komplett nonsens, fordi her i Grythengen har vi faktisk en intellektuell kapasitet langt høyere enn hele den norske stats sammenlagte intellektuelle kapasitet, da medregnet jentene, Trampe og hanekyllingen, men unntatt hønene, da de bare er noen kaklehøner.
Allikevel er vi 110% samfunnsforlatte, helt uten status eller posisjon i samfunnet, og uten noe vi skulle ha sagt.
Man kan også lure på hvordan vi kan ha et slikt kørka og dønn kjedelig samfunn, hvis de som sitter på toppen, skal være så smarte?
De er ikke engang i stand til å lytte til humanøkolog Terje Bongard!
Furuputten ligger i lodd nr. 3 på Totenåsen, og hit fikk jeg frikort. Imidlertid søkte jeg om frikort til alle åsveger, hvilket ble avslått. Dette var synd, da PermaLivs foto-prosjekt "Åsputter", passer som hånd i hanske med almenningens prosjekt med å navnsette alle åsputtene på Totenåsen for Kartverket.
Men jeg får prøve å intensivere nedfotograferingen av åsputtene våre, slik at kanskje når almenningen får se hvor bra dette blir, at de vil revurdere sin beslutning, for å gi PermaLiv frikort for alle åsveger.
Furuputten har i alle fall blitt navnsatt, men det viser seg at for å få opp navnet på disse småputtene, må man zoome helt inn på kartene til Kartverket, først da popper navnet fram.
Så får vi da håpe at det framover vil poppe opp mange nye navn på åsputtene våre, hos Kartverket.
Dette var morsomt, det viser seg at en Haakon Aarsby hos Toten Almenning driver og navnsetter åsputtene våre for Kartverket (de som fjernet Grytheng-hågån og gardskoronaen etter Stabbursjordet fra Grythengen), da de fleste av dem mangler navn. Og dette var visst i siste liten, da mange av disse navnene er i ferd med å gå i glemmeboka.
Men det som var morsomt, er det at "Åsputter" er et av PermaLivs mange foto-prosjekter, og dette gav meg et insentiv til å fokusere mer på nettopp dette prosjektet. Faktisk søkte jeg almenningen i vinter om å få frikort for alle åsvegene, men dette kunne de visst ikke gi meg, selv om det burde de da gjort, slik at jeg kunne fotografere alle åsputtene de nå navnsetter, med foto-boka og utstillingen "Åsputter på Totenåsen", som ferdig resultat.
Fordi her renner pengene ut, i går måtte jeg bestille to nye presenninger til mørkevernet mitt, fra AJ Produkter, da de jeg bestilte i fjor fra Dancover, ble for høye. De hadde ikke flammehemmende presenninger, men det får gå, da det ellers samler seg vann i bunnen, hvis man må brette presenninga opp igjen.
For ei linse, sier jeg, her kommer virkelig Nikons Z-fatning til sin fulle rett. Dette kunne vært noe å fotografere sivene ved Furuputten med!
Ellers ser jeg at Mærraputten, som jeg har ni fotofrafier fra hos Adobe, faktisk er navnsatt feil, slik at dette er ikke Mærraputten! Jeg syntes da også at det var litt underlig at dette nokså store vannet var kalt en putt, så jeg får etter hvert gå inn hos Kartverket, for å se hva dette tjernet egentlig heter, og hvor Mærraputten egentlig ligger.
Så får jeg med tiden forsøke å fotografere den ekte Mærraputten, til foto-prosjektet "Åsputter".
Se PermaLivs fotografier av falske Mærraputten her.
"Wow! The first chock. The next big chock will be when Nikon delivers a medium format camera for the Z-mount." - PermaLiv
Litt selvforsynte er vi da her i Grythengen også, med epler fra Verkstedvollen og egg i alle størrelser fra hønsegarden.
Allikevel, er det noe rart at Vincent van Gogh skjøt seg selv i hjertet, etter å ha mottatt en profetisk visjon om Grythengen.
Fordi både van Gogh og Grythengen var "Peak Universe" under den gylne tiden, med van Gogh som universets største kunstner i tid og rom, og Grythengen som den ultimate sivilisasjon, hvor vi her høstet fruktene av de norske pietistenes seire, gjennom den nyromantiske seinpietismen.
Den gylne tiden ble innledet med at Ovren Mikkelson reiste til USA i 1871, etter å ha designet kværnenga Grythengen, og ble avsluttet med 1. verdenskrig i 1914.
Jeg vil anta at omkring 5% av totningene er i slekt med Ovren Mikkelson, så det er veldig rart at så mange er så likegyldige til at Fossemøllen II nå ligger stein død ved stenelven Grýta.
Vincent van Gogh var bøndenes kunstner. Even Helmer Hermansen Holmstad, født som husmannssønn i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i 1874, var inkarnasjonen av bøndenes seier, etter en flere hundre års frihetskamp.
Og nå er alle røtter, eller biokulturelle koblinger, her revet fra hverandre,
Derfor fullførte ikke Vincent van Gogh sitt siste verk "Tree Roots".
Hvor vi nå er vi tilbake til noe langt, langt verre enn det lutherske standssamfunnet, som de norske pietistene nedkjempet. Hvor våre barn har måttet bytte ut Jesus i sine hjerter med Vårt Falske Selv, fordi den magiske brønnen nedenfor kjørbrua er borte.
"The Power-Profit-Control-club. They actually don't just want to take away our freedom, they want to kill us, we should not be naive. The Danish king didn't want to kill us, he just wanted to take away our freedom of speech, of gathering and of movement, all of which the Norwegian Pietists gave us. Still he wanted us to be saved. Our rulers today don't want us to be saved, they just want us dead." - PermaLiv
"Ha, that comment was deleted quickly, and I know it wasn't you Bjørn, so they follow you closely, as you're quite influential. I post it on my blog, I'm not influential, so I guess they'll let me keep my blog for a few more years. But you'll soon be gone, you're right about that." - PermaLiv
"They will be killed, no doubt about that. But they will not realize it, they will be killed singing and dancing with a smile on their face. They're complete zombies." - PermaLiv
Til slutt fikk kommentaren min ovenfor stå, men det at den var av og på så mange ganger, viser hvor nøye de følger videoene til Bjørn. Så det er klart at Bjørn snart blir "silenced".
PermaLiv får nok lov til å stå noen år til, da vi har altfor liten innflytelse. Uansett er det viktig at vi får vår historie ned fra nettet og over på papir, før også PermaLiv går i svart, sammen med alle andre som ikke er 100% politisk korrekte.
Dessverre har alle herr Fossemøllens barn blitt komplette zombier, de har mistet enhver bevissthet og refleksjonsevne, slik at dette er nok noe jeg må slite med alene.
"This exact process is being carried out on western societies now. It involves complete deconstruction and reconfiguring of every aspect of society, including the people. From those shattered remains, a utopian technogulag can be shaped, where individuals exist only as a part of a perennial garden managed by SPECTRE gardeners – or as a part of a literal machine.
This is the task our political elite has been assigned. It is essentially demolition work. It is brutal and bloody – and it requires a certain type of people." - Gaius Baltar
Dette er fotografi nr. 4500 hos Adobe, så det er verdt en liten feiring, selv om det er nr. 5000, som vil medføre en stor fest her i stua. Så får vi se når det blir, da det går seint både med meg og Adobe for tiden, jeg må jo bare plante trær og bygge mørkevern, mens hos Adobe har de begynt med AI-generert innhold, hvilket nok har overflommet dem. Selv synes jeg de burde holdt seg til ekte fotografi!
Bildet er av en geitrams, som faktisk er utledet av norrønt og betyr geiteragg, hvilket vi vel kan forstå, ut fra fotografiet.
Dette var da virkelig et knallbra innlegg av økofilosof Nils Faarlund, som viser hva som skal til for å bli lagt merke til i dagens massesamfunn, hvor Faarlund på glimrende vis avslører show-offets hulhet. Avsluttende setning er drepende:
"Tenjin Sherpa besteg verdens 14 8000-metere på 92 dager med PR-kåte Kristin Harila som haleheng."
The roof plays a primal role in our lives. The most primitive buildings are nothing but a roof. If the roof is hidden, if its presence cannot be felt around the building, or if it cannot be used, then people will lack a fundamental sense of shelter. - Christopher Alexander
So, the question is, why not? Why does this taboo exist? What is this funny business about having to prove you are a modem architect and having to do something other than a pitched roof? The simplest explanation is that you have to do these others to prove your membership in the fraternity of modern architecture. You have to do something more far out, otherwise people will think you are a simpleton. But I do not think that is the whole story. I think the more crucial explanation -- very strongly related to what I was talking about last night -- is that the pitched roof contains a very, very primitive power of feeling. Not a low pitched, tract house roof, but a beautifully shaped, fully pitched roof. That kind of roof has a very primitive essence as a shape, which reaches into a very vulnerable part of you. But the version that is okay among the architectural fraternity is the one which does not have the feeling: the weird angle, the butterfly, the asymmetrically steep shed, etc. -- all the shapes which look interesting but which lack feeling altogether. The roof issue is a simple example. But I do believe the history of architecture in the last few decades has been one of specifically and repeatedly trying to avoid any primitive feeling whatsoever. Why this has taken place, I don't know. - Christopher Alexander
This is a modernists taboo, after 100 years of modernism they still suffer from a severe phobia for pitched roofs. Could any fancy-full ego-form make these houses resemble more with the surrounding mountainous landscape? The picture is from Evanger, Norway.
Today too many within the "green movement", even within the permaculture movement, have been bitten by the monsters of modernity. To be "creative" means in this worldview to contradict what feels natural, the simplest of all, the pitched roof. Here we are by the deep truth of a sheltering roof, it's the simplest thing to do in the whole universe, and thus it's the most natural thing to do. Nature never makes anything out of creativity, just out of simplicity, and this is why nature can be so complex. A natural system that did not should collapse!
Try to imagine this old Norwegian forest farmhouse with a butterfly roof. It drives you crazy, doesn't it?
In early times the city itself was intended as an image of the universe – its form guarantee of the connection between the heavens and the earth, a picture of a whole and coherent way of life. - Christopher Alexander
For Christopher Alexander this is wholeness. For Peter Eisenman it is a fake.
What we have not been able to get at yet is that it is possible to project a totally different cosmology that deals with the feelings of the self. Alternative views of the world might suggest that it is not wholeness that will evoke our truest feelings and that it is precisely the wholeness of the anthropocentric world that it might be the presence of absence, that is, the nonwhole, the fragment which might produce a condition that would more closely approximate our innate feelings today. - Peter Eisenman
Peter Eisenman is a nihilist. In a nihilistic world there is no wholeness, it's just the self. The 20th century became "The Century of the Self". The success of consumerism was fulfilled when the industry, through advanced psychological techniques, made everyone to feel "unique". There were no more any other "wholeness" than the self, where the world is a nonwhole expressed through each persons ego. When all peoples needs were fulfilled, the only way to continue growth was from turning the economics and our society from needs to desires, and the strongest tool to use was human desire for uniqueness, the self.
But not only community fell apart in the last century, even the perception of God did. From Freud and the psychoanalysis God was understood as a mother's substitute, and was experienced as suppressed sexual feelings. Thus, to free the self, the idea of God had to be abandoned.
Alexander's understanding of God is very different, he sees God as an evolved expression of wholeness.
A world in which there is something to believe in – not a religious thing – but a believable vision of God as the unity behind all things which guides us and impels us to act in certain ways. God not conceived of as a construct of any organized religion, but as a fact of nature and its wholeness. - Christopher Alexander
With the collapse of community and God there were nothing left than the self, and thus everything will unavoidably become an expression of the ego, as there is no higher expression left in the world than the self, the ego. And this way the whole was destroyed.
Peter Eisenman won the 20th century, not Alexander, and this is no wonder as both God and community had lost their value when Alexander entered the stage. For Eisenman there is no reality, a nonwhole, while for Alexander reality is wholeness, like God. All that the starchitects buildings say is; Look at me, look at me! While Alexander's buildings say there is no me, as I'm part of the whole, and the whole is parts which only purpose is to create strong wholes. All expressed in Alexander's theory of centers.
Traditional religious texts are founded upon morality stories that help humanity to see beyond the limitations of human beings existing as animals or purely subjective beings. But none of this is ever incorporated into architectural teaching today — which still turns to the same peculiar handful of (Western) philosophers, relying upon them to justify “architecture for architecture’s sake”. Judging by how inhuman its forms are, the driving ideology is purely nihilistic, even as it serves global capital.
The separation between nihilism and humanism is total and uncompromising, however. We have to choose very carefully which philosophers, and which texts to offer students for their reading assignments. A school cannot abrogate its responsibility by teaching architecture as a set of self-serving beliefs.
In the twentieth century, architecture became a mass movement under the influence of leading architects who exploited specific philosophical texts to support their ideals and to promote themselves. Architecture detached itself from any higher order in human existence, turning away from both nature and from the sacred. It was the first time in human history that humans began to intentionally create unnatural structures that are uncomfortable to inhabit and to experience. - Nikos A. Salingaros & Kenneth G. Masden II
Further architecture up until our time was a generative process, fundamentally different from the mechanical process practiced today. This is the process of nature, and if we again want to become part of nature, and what more can we aspire for, we need to return to this process.
For example the temporal priority issue is very different from current practice. If someone has built something, then the person who comes later must legally pay attention to what is there and respond to it. This process is akin to weaving, that is, the next act always responds to the previous act and completes it. Compared to current law, in most US cities, that provides each person the same rights, regardless of the temporal sequence. Thus each project, and each lot, becomes an isolated island, with no significant relation to the whole, and is unable, for the same reason, to intensify the context in which it is located. A fundamental principle that was explicit in traditional generative processes is that a new construction shall not do harm to its surroundings. This is in reverse to the current approach of zoning law that is followed in most US cities, which implicitly accepts that each case is different, by applying strict geometrical regulations blindly. Another important practice in traditional generative processes is negotiating decisions that may cause harm to the surroundings and the means to avoid them. - Besim S. Hakim
I beg everyone planning for a pocket neighborhood, ecovillage or village town, to make it an expression of Alexander's wholeness and not Eisenman's ego. The sheltering roof is a natural part of this wholeness. Please read the legendary 1982 debate between Christopher Alexander and Peter Eisenman to get a better understanding of these two diametrical different worldviews, you find it here.
In other words, the order I was sketching out last night is ultimately, fundamentally an order produced by centers or wholes which are reinforcing each other and creating each other. Now, if all of that is so, then the pitched roof would simply come about as a consequence of all that -- not as an antecedent. It would turn out that, in circumstances where one is putting a roof on a building, in the absence of other very strong forces that are forcing you to do something different, that is the most natural and simple roof to do. And, therefore, that kind of order would tend to reappear -- of course, in a completely different, modern technological style -- simply because that is the nature of order, not because of a romantic harkening back to past years. You probably understand this. - Christopher Alexander
If you could asked the traditional farmer why he put on this kind of a "boring" pitched roof on his house, he would just had looked silly at you. And of course, you were silly, utterly silly.
I live in the boreal region, and here the warmth and embracing of a sheltering roof is of extraordinary importance to endure the dark, cold winters. Like a grouse sheltering her chickens under her warm wings. Just the sight of a sheltering roof makes me feel warm inside. No other roof can do that!
The sheltering roof is to be found all over the world of all times, it's universal and inherent to human biophilia. Here from an old Japanese village. Photo: Yosemite
A pair of wings of a grouse is like a sheltering roof. I hope you can both see and feel the similarity? It's like the embracing of a woman, the sensitivity of a poem.
What constitutes the charm to the eye of the old-fashioned country barn but it's immense roof - a slope of grey shingle exposed to the weather like the side of a hill, and by its amplitude suggesting a bounty that warms the heart. Many of the old farmhouses, too, were modeled on the same generous scale, and at a distance little was visible but their great sloping roofs. They covered their inmates as a hen covered her brood, and are touching pictures of the domestic spirit in its simpler forms. - John Burroughs, Signs and Seasons, New York: Houghton Mifflin, 1914, p. 252
This article started with a quota from A Pattern Language, it's now time to go back to this book of wisdom to find out more about what it has to say about our topic. Pattern 117, Sheltering Roof (the original text includes illustrations and wonderful pictures):
This sheltering function cannot be created by a pitched roof, or large roof, which is merely added to the top of an existing structure. The roof itself only shelters if it contains, embraces, covers, surrounds the process of living. This means very simply, that the roof must not only be large and visible, but must also include living quarters within its volume, not only underneath it. - A Pattern Language, page 570
We believe that this connection between the geometry of roofs, and their capacity to provide psychological shelter, can be put on empirical grounds: first, there is a kind of evidence which shows that both children and adults naturally incline toward the sheltering roofs, almost as if they had archetypal properties. - A Pattern Language, page 571
The space under or on the roof must be useful space that people come in contact with daily. The whole feeling of shelter comes from the fact that the roof surrounds people at the same time that it covers them.
Seen from afar, the roof of the building must be made to form a massive part of the building. When you see the building, you see the roof. This is perhaps the most dramatic feature of a strong, sheltering roof. - A Pattern Language, page 572
And a sheltering roof must be placed so that one can touch it - touch it from outside. If it is pitched or vaulted, some part of the roof must come down low to the ground, just in place where there is a path, so that it becomes a natural thing to touch the roof edge as you pass it. - A Pattern Language, page 572-573
Therefore:
Slope the roof or make a vault of it, make its entire surface visible, and bring the eaves of the roof down low, as low as 6'0" or 6'6" at places like the entrance, where people pause. Build the top story of each wing right into the roof, so that the roof does not only cover it, but actually surrounds it. - A Pattern Language, page 573
Another Japanese house with a thick thatched roof, embracing and warming its inhabitants. These houses are as much a part of nature as the mountains glimpsed in the background. This because of their simplicity, it's completely ego-free, like nature is. Photo: Yosemite
Some permaculturists are eager to cover every roof in the world with hard, smooth and shiny solar cell panels. I will advice to think twice! Without respecting our sensory system and its need for natural materials and geometry, a society in balance with nature cannot be achieved.
Architecture connects to the human consciousness via the smallest details, whether those buildings are in a traditional, or a Modernist style. The psychological need for detail at the smallest perceivable scale is illustrated by the widespread use of natural surfaces such as polished wood and stone, whenever it is economically feasible. Such surfaces provide an emotional connection to details well below 1 mm in size. The eye actually perceives the natural structures that characterize real wood or marble, even though they are at the limit of visual perception. One is not easily fooled by Formica even at a distance.
It is possible to highlight the connection between an observer and the microscopic structure of materials, which is obtained via the scaling hierarchy. From the human scale on down, there exists an infinite hierarchy of decreasing scales connecting us to the basic components of matter. This downward scaling links man to the microcosm, and is just as important as the more obvious connection to the larger scales. We establish a strong connection to materials that have a clear hierarchical microstructure, but not to featureless materials that are either amorphous, transparent, or highly reflective.
Materials lacking in natural qualities often result in unresponsive surfaces. That is in part due to the ways they are employed. Modern materials, which as a rule have no ordered microstructure, can establish an emotional connection only through the scaling hierarchy. One needs to differentiate surfaces and to articulate subdivisions much more than with natural materials. That might involve combining matte with shiny materials, and re-introducing detail and color. We do not advocate copying natural materials, but rather finding expressive means to utilize each material's own intrinsic capabilities. - Nikos A. Salingaros
Clay stone roof tiles with lichen, a material that ages with dignity.
Norwegian wooden roof tiles.
A slate roof covering.
No human made materials can replace the biophilic effect of natural materials. As the roof is such a fundamental part of a house and our lives, we should be careful not to damage this effect, as this can easily be damaging for our own well-being.
The most primitive buildings are nothing but a roof. If the roof is hidden, if its presence cannot be felt around the building, or if it cannot be used, then people will lack a fundamental sense of shelter. - Pattern 117, Sheltering Roof. Photo: Muhammad Mahdi Karim
11 år etter at jeg skreiv "The Deep Truth of a Sheltering Roof", får nå skråtakets fortreffeligheter i vårt klima, spalteplass i Aftenposten. Dette ville neppe vært mulig for 11 år sida!
