Even Helmer Holmstad (født 4. september 1874, død 1943)

Nedenfor er det noen feil, skal derfor etter hvert fikse denne artikkelen om oldefar, nå som det går mot 150-års jubileet hans. Bl.a står at Helmer var kjøpmann i Olterud landhandleri, det var han ikke, da landhandleriet på denne tiden lå i 1. etasje til kårhuset på Olterud gård. Videre står at Helmer satte opp våningshuset i Grythengen, det gjorde han heller ikke, da dette var Herman, hans far, som under byggeperioden bodde i rommet i størhuset, sammen med sin Mina. At vi ikke har et fotografi av våningshuset til Herman, fra før bestefar ødela det på begynnelsen av 1950-tallet, er en stor skam!

Videre vet vi nå at Even Helmer ble født i Holmstadeie Vestby, som vi med stor sikkerhet kan anta at lå på oversida av Nygardsæterbruvegen, hvor vi sannsynligvis finner ruiner etter dette stedet. Holmstadeie Vestby ser ut til å ha blitt til en del av hva som nå kalles Storenga, som nok ble etablert samtidig med at det da ble bygget ny låve i Holmstadengen, trolig alt sammen etter initiativ av M.J. Dahl.

Helmer kan ha lidd av parkinson, bl.a. hadde han vanskelig for å svelge, bestemor kalte dette for en (uff, hva var det igjen?) i halsen, må spørre gamlefar igjen om hva hun kalte det? Uansett var det gamle Fosmo som diagnostiserte ham, hvor han gav ham beskjed om at; "Nå må du gjøre deg beredt til å møte din skaper". Gamle Fosmo var far til seinere Otto Fosmo.

Svar: Det oldefar led av i halsen, var et ord som begynner på bull..., men far husket ikke hele ordet.

Vi kan også anta at mølla til Herman ble satt opp igjen ved Skreia stasjon, hvor Even Helmer her etablerte seg med nytt landhandleri i ei næringsklynge, sammen med sin bror Johan Albert (snekkeri) og M.J. Dahl (forlag). Disse tre herrene kan vi da anta at ankom næringsklynga si med stassleden i Grythengen, om vintrene.

Videre vet vi nå at Even Helmer tilbrakte barndommen under en forferdelig, sadistisk lærer i Olstad grendeskole, hvilket nok var mye av grunnen til at han seinere ble en slik dedikert søndagsskolelærer.

En del av teksten til Martin Kløvrud nedenfor, i minneordet etter oldefar, mangler. Fint hvis noen kan finne dette, og sende det til min far.

Personlig synes jeg vi bør holde en minnemarkering over oldefar ved ruinene i Holmstadeie Vestby, i 2024.

Fra lokalhistorie-wikien

Even Helmer Hermansen Holmstad (født 4. september 1874, død 1943) var gardbruker og landhandler i Skreien i Østre Toten kommune. Han var sønn av husmann Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) og Marie Andersdatter Holmstad (1843). Helmer Holmstad vokste opp i Grythengen nær morens barndomshjem på garden Holmstad og stiftet senere sin egen familie der.

Han giftet seg med Dina Ottilie f. Røise (kalt Tilla), og de fikk flere barn. Blant disse var Harald Holmstad, som senere ble landhandler som sin far, og Markus Holmstad, som skulle bli storbonde på garden Hammastad i Vestbygda. Den unge familien bygget nytt våningshus i Grythengen. Dette sto klart i 1903, og forklarer antakeligvis hvorfor Helmer Holmstad står oppført på flere ulike bostedsadresser i perioden rundt århundreskiftet; Olterud, Rødningsbyeie og Skreiens bedehus.

Våningshuset Helmer satte opp like etter århundreskiftet, som en staselig sveitservilla, sammen med sin far og bror. Han fikk leve hele sitt liv her som stolt kulturbærer av sitt ferdealter, under Bedehuslandet, som var vårt lands gullalder, ikke minst her i grenda.

-Wikimedia. 

Det vakre stabburet etter Helmer ved tunet på Gryteengen, ferdigstilt i 1920.

Helmer Holmstad var landhandler blant annet på Otlerud landhandleri. Da Balke Handelsforening i 1924 ble oppløst og omdannet til A/S Handelslaget, Skreia, med nytt styre, satt han i dette styret.

Tidligere Olterud landhandleri, hvor Helmer Holmstad var kjøpmann.

Sammen med fetteren August Holmstad (f. 1874) og broren Johan Solhaug (1880-1952) var Helmer Holmstad en av drivkreftene for at Fellesmisjonen (grunnlagt av Magnus J. Dahl) fikk solid fotfeste i Skreien. Helmers kone Tilla var søsteren til Johans kone Inga (f. Røise), og disse tre ekteparene tilbrakte mye tid sammen - særlig i arbeidet med Fellesmisjonen. Allerede i 1912 kom Helmer Holmstad med i styret i Fellesmisjonen, og fikk vervet som kasserer. Denne oppgaven skjøttet han i omtrent 30 år. Han var også formann i Skreiens misjonsforening. Sammen med sin kone Otilie hadde han et hjem der både predikanter og andre troende venner alltid var velkomne.

Leif Brennsæter i Brennsætra kjørte tømmer med Helmer Holmstad på Totenåsen i sin ungdom, og han minnes Helmer som en munter og hyggelig mann.

Tidligere Skreiens bedehus, hvor Helmer også bodde en periode.

Helmer Holmstad ble gravlagt 25. mars 1943 på Hoff kirkegard.

Kilder og litteratur

• Med Guds ord blant hverdagsmennesker - Fellesmisjonen 100 år 1899 - 1999.
• Tollersrud, Kristian: «Landhandlere og kjøpmenn i Østre Toten», i Totens bygdebok III, Gjøvik 1968, s. 638 og 643.
• Helmer Holmstad i Ministerialbok for Østre Toten prestegjeld, Hoff sokn 1897-1909 (far) fra Digitalarkivet
• Helmer Grythengen i folketellinga 1910 for Østre Toten prestegjeld fra Digitalarkivet
• Norske Gardsbruk - Oppland fylke 1, Noresund 1997. Digital utgave på bokhylla.no, s. 458.
• Opplysninger fra Anngerd Østby (f. Holmstad).
• Slekta etter Herman Evensen Fossemøllen ligger her, ned mot venstre hjørne. Slektstavla er satt sammen av Herman Nettum.

Minneord over Helmer Holmstad i Evangeliets kraft 30. mars 1943

Så har du stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen. Vi ønsker deg hjertelig til lykke med kronen. I Helmer Holmstad er en meget avholdt og elsket bror blitt hentet fra oss, 68 år gammel. Vi var jo forberedt på at han når som helst kunde få hjemlov, men likevel kom det rent for brått. Søndag den 14. mars kl. 21 kom reisebudet.

Vi har i ham mistet en trofast venn og bror innen Fellesmisjonen, og han vil bli dypt savnet. Han kom i ung alder til liv i Gud og har gjennom disse år tatt imot tukt og trøst av Gud, så han ble til det som en av hans sønner så treffende uttalte: "Han far var en virkelig kristen." Som kasserer og styremedlem i Fellesmisjonen i ca. 30 år er han blitt respektert for sin korrekte og ærlige framferd. Misjonens styre, predikanter og venner vilde nok så gjerne få bringe ham sin dyptfølte takk og anerkjennelse for trofast og kjærlighetsfull aktivitet i disse mange år.

Som formann i Skreiens misjonsforening... (mangler videre tekst, er takknemlig hvis noen kan sende meg denne!).

I hans hjem har venneflokken hatt mange velsignede stunder som vi sent vil glemme. For predikantene har dette hjem vært et lunt og velsignet tilholdssted hvor vi fikk nyte Helmers og hans etterlevende hustru Otilies hjertelige omsorg og forpleining.

Til tross for at Helmer i lengere tid har vært nokså svak og for det meste har hatt plass i gyngestolen og no til sist i ca. 5 uker har måttet holde sengen, så fant vi ham alltid smilende og tilfreds med tilskikkelsen. Han var gla i sin Frelser og hadde intet imot å få flytte inn til sin Herres glede. Velsignet var det en av de siste kveldene å få lese Guds ord og be sammen med ham, hvoretter han også selv deltok i sangen:

Så ta da mine hender og før mig frem, inntil jeg salig ender i himlens hjem. Jeg kan ei gå alene, enn ei ett fjed, hvor du mig fører ene, jeg følger med.

Dette var torsdag kveld, og søndag kom Jesus og sluttet hans skjelvende hender i sine. Han gikk frimodig inn til hvilen, glad ved tanken på å få møte sin hustru og datter og sine fire staute sønner igjen i herligheten, når også deres dager her på jorden er omme, og han vil nok ikke bli skuffet i sitt håp. Han har etterlatt seg et godt eksempel som er vel verdt å etterfølge både for unge og eldre kristne venner. Og vi gjør vel imot oss selv ved å etterfølge hans tro.

Som gårdbruker var han meget driftig og innsiktsfull og skjøttet sin gård på en mønstergyldig måte. Som skogsmann var han også vel benyttet, idet han i ca. 30 år sto som medlem av allmenningens styre, i hvilken tid han også var allmenningens kasserer.

Helmer Holmstad var en stille og bramfri skikkelse som aldri ønsket å gjøre seg bemerket, hvorfor han også ble avholdt og respektert som få. Personlig har jeg mye å takke Helmer for, han har vært meg til stor hjelp og oppmuntring like fra jeg ble omvendt, så jeg vil alltid komme til å minnes ham med takk og dyp aktelse. No er hans plass tom, og vi savner ham sårt.

Uvilkårlig må vi spørre: Mon hvem Gud kan få dannet til å innta hans plass? Størst blir selvfølgelig savnet for hans hustru og barna og barnebarna, han var jo så kjær og må dere, hans kjære som står igjen, ikke sørge som de der ikke har håp, ti såre nær er gjensynets morgen.

Så vil vi si deg takk, kjære bror, fordi du var så trofast og god mot oss. Du har vist oss at det går an å være en virkelig kristen.

Velsignet være ditt minne!

M.K. (Martin Kløvrud)

Bjørka Even Helmer Holmstad fredet ved Valbydalen.

***

Kommentar:

Tenk det, å ha et djupfolk. Kanskje finnes det håp for russerne? Det gjør det ikke for oss. Djupfolket her forsvant sammen med min oldefar og hans generasjon. Russerne derimot, har ikke brutt forbindelsene til fedredypet. Den russiske jorda er dyp, meget dyp, og deres røtter er dype og intakte.

Kværnenga Grythengen ved stenelven Grýta, kontra Ramme gård ved Oslofjorden

Nb! På nyåret har vi allerede avdekket at Herman og Mina ikke flyttet ned fra Vestby til Holmstad i 1871, men at de bodde i Holmstadeie Vestby i hele perioden 1865-1875. Vi har videre avdekket at Holmstadeie Vestby mest sannsynlig lå på oversida av Nygardsæterbruvegen, hvor vi også finner ruiner. Holmstadeie Vestby er i dag trolig en del av hva som kalles Storenga, som består av Holmstadengen og to andre plasser. Om Storenga eksisterte allerede på M.J. Dahls tid, har jeg ikke fått klarhet i enda.

Her oppe ser det ut til å ha ligget et lite husmannssamfunn med fire husmannsplasser, med Steinberg omtrent der Holmstad hjemmebakeri ligger, Holmstadengen der det er nå, Holmstadjordet på sletta eller "holmiren" øverst i jordet, samt da Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen. Tonga, som lå like nedenfor låven, var nok husmannsplassen med ansvaret for dyrestellet.

Videre er det sannsynlig at at Augustinus Overnengen kun ble ved T G Mandt and Mandt Wagon i Wisconsin, i kort tid, grunnet nedgangstidene som startet samme år han ble ansatt. Vi kan derfor regne med at Augustinus begynte å opparbeide seg til en av Stoughtons ledende entreprenører, hvis ikke den ledende, allerede i 1873-1874.

Se mer her.

Artikkelen nedenfor er derfor ikke lenger korrekt, da vi stadig avdekker flere av historiens mange lag, slik at historien hele tiden må omskrives. Beklager de forvirringene dette kan medføre, men jeg har dessverre ikke kapasitet til å gå tilbake for å korrigere alt, ettersom vår historie nøstes opp.

Oi, oi, jeg glemte nesten, Grytheie, det kan være et navn på Grythengen, altså navn på hovedbøle +eie, altså Grytheie Grythengen. Grythestuen kan gjerne også være et navn på Grythengen. Men da man fant antall og navn på husmannsstuene i Holmsted ved folketellinga i 1865, kan vi derfor anta at dette også er oppført for herregården Grythe. Selv tror jeg uansett vi har å gjøre med tre husmannsplasser under Grythe, med Grythengen, en plass mellom potetåkeren til Per Post og Grytheng-hågån, samt en plass borte ved Sognebekken. Uansett, dette skal vi finne utav!

***

Tenk om det hadde vært kværnenga vår som hadde fått en slik hederspris, med det nyromantiske våningshuset til herr Fossemøllen skinnende ved Stabburstunet, i sveitserstil, med planketømmer fra Kloppen og dragehoder på takmønene.

"At arkitekten har benyttet sveitserstilens lekenhet som anledning til å plassere solkorset på denne iøynefallende plassen er ikke rart, gitt symbolets tilknytning til jordbruket og naturen, som utgjør Rammes kjerne. Det er passende å avslutte vår hyllest av Ramme med Solkorset, da det på mange måter symboliserer det Ramme står for. La det minne oss på å bevare nærheten til og respekt for naturen. La det minne oss på den evige anledning til å ta opp igjen eldgamle tradisjoner og innlemme dem i de nye." - Carl Korsnes

- En arkitektonisk hyllest til Ramme – vinneren av Arkitekturopprørets Hederspris 2022

Hvor stabburet til oldefar var tilbakeført til okergult, samme farge som våningshuset til emissæren i naboenga, med glødende taktegl, og med husorglet til tippoldefar Nils Lindstad installert i Husmannstroens katedral. Hvor pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen samledes til toner fra tunet, med vafler med nyrørte jordbær fra jordbæråkeren til bestemor, som lærte seg å spille på dette orglet som barn i stua til Nils.

Hvor friske grønnsaker sydet i dråget nedover Stabbursjordet, vannet av ila øverst i jordet, hvorfra bestefar trakk en slange for å vanne grønnsakene her, da far var barn.

Hvor vi stekte flatbrød på takka i størhuset, som bakstekona Sina Vestli benyttet om vintrene, den tiden hun holdt til her. Denne takka som vel også stod her og varmet da Herman og Mina bodde i rommet i størhuset, mens herr Fossemøllen bygde nytt våningshus i sin beste alder, kun 65 år gammel. Samtidig som lillebror Augustinus Overnengen holdt på å bygge Stoughton, med flere av byens beste forretningsgårder og over hundre villaer, vel også i en historisk stil, vil jeg anta.

Hvor byen Stoughton hadde byttet ut vennskapsbyen Gjøvik, med vennskapsenga Grythengen, for slik å hedre de sterke, transatlantiske båndene mellom enga vår og byen deres, som er mye sterkere enn hva man finner på Gjøvik.

Hvor den magiske brønnen nedenfor kjørbrua fremdeles vellet fram, hvor vi samlet søndagsskolebarna omkring brønnen, for å fortelle om kvinnen ved brønnen, hvor hun fikk drikke av livets vann, fra en kilde som aldri går tørr, slik heller ikke den magiske brønnen gikk tørr tørrsommeren 1947!

Dette som del av en levende søndagsskole-tradisjon, som overtok etter den mørke tiden ved Olstad grendeskole, hvor Even Helmer slik fikk gi sine mange søndagsskolebarn den gode skoleopplevelsen, som han aldri selv fikk.

De ville nok også syntes det var spennende å få høre om de to bekkeørretene fra Olterudelva som fikk svømme omkring her i brønnen i 12 år, sluppet ned her av herr Opsahl som barn, før de nådeløst ble spiddet på høygaffel.

Hvor barna våre fikk leke ved Stysjinbekken, som heller aldri gikk tørr, slik barna til Nils og Eli Grythestuen også fikk leke her, hvis da Grythestuen var et tidligere navn på Grythengen? Eller kunne dette være en husmannsplass borte ved Sognebekken? Fordi husmannsplassen Grytheie, denne kan vi nå anta at lå mellom potetåkeren til Per Post og Grythenghågån. I så fall var det tre husmannsplasser under herregården Grythe.

Herfra samledes da husmannsfolket på dansesletta øverst i Stysjin, til jonsokfeiring og ellers til fest og moro. Hvor de, når de trengte et lite avbrekk fra dansen, gikk ned filosofistien til oldefar til filosofibjørka hans ved elva, for å lytte til Stenelvens klukking.

Eller for å fange et par ørretpinner, for å steike på glørne til St. Hans - bålet. Fordi jeg husker elva vår sydet av fisk da jeg var barn, hvor gamlefar var en kløpper til å fange disse med hendene, på samme vis som han var en kløpper til å spikke seljefløyte.

Hvor dølagampen Rauen II stod i stallen sin i låven under kjørbrua. Hvis den da ikke beitet i Grythenghågån, som var vestre del av Grythågån, et vidunderlig vakkert kulturlandskap da far var ung.

Samt ikke minst, hvor herr Fossemøllens mølle igjen fikk fosse i stenelven Grýta. Fordi vi vet jo nå at det var visjonene for mølla si, som fikk overtalt Halvor Grythe til å selge husmannsplassene Grythengen og Grytheie til Herman i 1875, hvor dette var grunnen til at Herman og Mina flyttet ned i Holmstad i 1871, istedenfor å bli med til Wisconsin med dampbåten Hero 26. mai, etter seks år sammen i husmannsplassen Vestby, som ikke må forveksles med dagens Vestby, og et år i Overnengen, for å opparbeide midler til å få kjøpt Grythengen, hvor Mina vevde for fullt, mens Herman, han dreiv vel da muligens på nede i Fossemøllen, hvor han tilbrakte sine barndomsår, med Ovren Mikkelson som møllermester og Marthe som stolt møllerkone.

Men så endte de altså opp som husmenn i Overnengen da, hvor Ovren Mikkelson satte opp smia si inntil Byvegen, eller "vegen til byen", som denne vegen ble hetende grunnet den krappe svingen opp mot Skreiskaret og Kongevegen under kjørbrua i gården Byvegen.

Her lærte både Herman og Augustinus smedyrket av sin far, hvor dette var grunnen til at Augustinus fikk arbeide hos vognfabrikken T.G. Mandt. Da T G Mandt and Mandt Wagon brant 13. januar 1883, gjenopptok Augustinus sitt arbeide som bygningsarbeider, hvor han endte opp som en av Stoughtons store sønner.

Men Herman, han var ikke noe dårligere han, hvor han bygde nytt våningshus, kjørte vekk 1100 hestelass med stein fra Verkstedsvollen, samt fikk bygd opp ei fantastisk flott, ny mølle ved stenelven Grýta, hva vi kan kalle Fossemøllen II. Hvor mølla ble tatt ned i 1917, for å gjøre nytte for seg som den nye næringsklynga til Johan Grythengen, Even Helmer Holmstad og M.J. Dahl ved Skreia stasjon, med hhv. snekkerverksted, dagligvare og Fællesmissionens forlag. Om vintrene ankom denne trioen næringsklynga si med stassleden i Grythengen, proppfulle av stolthet.

Vi vet at mølla til Herman ble tatt ned, og ikke falt ned, fordi allerede da far var barn, vokste det større trær inne i grunnmuren.

Vi kan nå anta at kværna i Grythe fra 1669 var ei enkel bekkekvern rett i elva, mens den såkalte flomkværna fra 1723 synes jeg at jeg ser spor etter inntil dalsida, i ei grøft ned fra demningen, hvor det nok da stod en kværnkall i denne grøfta. Demningen ble da bygget mellom 1669 og 1723, hvor da Herman utbedret denne og laget til ei renne fra der demningen avsluttes i dag, ned til kværna si, som hadde skovlhjul. Dette ser vi fra at det ligger ei hylle rett under der skovljhulet har stått, som man senket dette ned på, når det var behov for vedlikehold.

At kværna i Grythengen har vært viktig lenge, forstår vi av det at den gamle gamlevegen gikk nede i dalsida opp til et Y-kryss nedenfor Grythengen, hvor en veg gikk ned til kværna og demningen, mens en annen gikk opp til kværnenga vår.

Slik skulle kværnenga Grythengen fått ligge i fred ved stenelven Grýta, for å utføre sin gjerning, på samme vis som Ramme gård får ligge i fred ved Oslofjorden!

Da vi ble jaget tilbake hit til Grythengen i 2018, var vårt lille rike nesten like glemt som Hatshepsut sitt rike, fram til de første spor av denne viktigste kvinnelige faraoens regjeringstid, ble gjenoppdaget av Jean-François Champollion i 1828, etter å ha vært glemt i omkring 3000 år.

Det har vært litt av en reise, med mange feilskjær, og dessverre har ikke vår elvesivilisasjon like høy status og interesse, som de gamle elvesivilisasjonene.

Dette kommer vel av at stenelven Grýta, er så lita.

Men vi har klart det allikevel vi, uten internasjonale forskningsteam eller universitet i ryggen. Ja, heller har vi vel blitt dolket i ryggen.

Så, med basis i historien og landskapet, kan vi nå danne oss et bilde av hva som var meningen med Grythengen og Grýta, for så å identifisere de hensikter som må realiseres, for at enga vår og elva vår skal få sin rettmessige betydning. Fordi det er betydning som betyr noe!

"On Meaning in Life: Part 4, Mattering Matters Most"

Dessverre kan ikke meningen med Grythengen realiseres i hensikter, og derfor kan heller ikke enga vår og elva vår oppnå betydning. Dette betyr at de biokulturelle koblingene mellom mening og hensikt, eller natur og kultur, er brutt!

"Vi må revurdere vår relasjon til omgivelsene"

Dette er svært, svært alvorlig!

Jeg skal forsøke å få med meg Thomas Hylland Eriksen, for å finne utav hva vi skal gjøre med dette?

Hvis han da ikke synes at stenelven Grýta, er for lita?

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

https://permaliv.myportfolio.com/

"Same thing in Norway. I started collecting my history back in 2017, of which most was forgotten. I use photography as primary medium, but hope to combine it with essays in self published photography books at Blurb in the future. It’s hard work, and I’m opposed all the time.

I get no help here, but hope to contact relatives in Stoughton next year, maybe I can find someone there?

I get more and more proud of my history, the more I discover.

Unfortunately I’m not able to pactise it as living history, but if I can pass it on to future generations, maybe there’s hope?" - PermaLiv

- Fashionable Delusions

Livets sanne mening ligger i å tilegne seg makt, men ikke for å underlegge seg andre, nei, for å skape kunst til glede for menneskeheten!

Dette er akkurat hva jeg ønsker for denne eldgamle kværnenga vår, at den skal ligge som et historiemaleri ved kulturelva si Grýta, til berikelse for alle i Mjøslandet.

Dessverre har jeg ikke makt til å få til dette alene, kanskje hvis jeg fikk med meg alle herr Fossemøllens barn, men de ønsker jo kun å spenne beina under sin kulturbærer, samt å glemme sitt fedrealter.

Så hvem er da undermennesker, og hvem er overmennesket?

"To create a city or a building is essentially to transform that place into a more coherent entity. The transformed city or building should directly contribute to that place to become living or more living. The transformation also called wholeness-enhanced unfolding proceeds in a step-by-step fashion. Once that place is well shaped as a living structure, it tends to shape the behavior of human beings. To paraphrase Winston Churchill (1874-1965), we first shape our space to be a living structure, and afterwards our activities are shaped by it. It should be noted that this process of “shape and shaped-by” goes in a never-ending recursive manner or in a timeless way(Alexander 1979). Unfortunately, the science of the past 300 years, framed under the Cartesian mechanistic worldview, is essentially unable to create living cities, as argued by Alexander(2002-2005). It is the time for us to embrace the Whiteheadian organismic worldview in order to transform modern cities to be living or more living towards a sustainable society." - Professor Bin Jiang

- Christopher Alexander's Pursuit of Living Structure in Cities

Relatert

Økopietisme kontra økomodernisme

Verden og Grythengen har blitt uvirkelige

Hvorfor ødelegger vi naturen?

Medine, The Heritage: Preserving Mali’s history

Vi må revurdere vår relasjon til omgivelsene