We Can Build Compact Walkable Towns Instead of Suburban Wastelands
Wednesday, February 1, 2023
Kværnenga Grythengen ved stenelven Grýta, kontra Ramme gård ved Oslofjorden
Nb! På nyåret har vi allerede avdekket at Herman og Mina ikke flyttet ned fra Vestby til Holmstad i 1871, men at de bodde i Holmstadeie Vestby i hele perioden 1865-1875. Vi har videre avdekket at Holmstadeie Vestby mest sannsynlig lå på oversida av Nygardsæterbruvegen, hvor vi også finner ruiner. Holmstadeie Vestby er i dag trolig en del av hva som kalles Storenga, som består av Holmstadengen og to andre plasser. Om Storenga eksisterte allerede på M.J. Dahls tid, har jeg ikke fått klarhet i enda.
Her oppe ser det ut til å ha ligget et lite husmannssamfunn med fire husmannsplasser, med Steinberg omtrent der Holmstad hjemmebakeri ligger, Holmstadengen der det er nå, Holmstadjordet på sletta eller "holmiren" øverst i jordet, samt da Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen. Tonga, som lå like nedenfor låven, var nok husmannsplassen med ansvaret for dyrestellet.
Videre er det sannsynlig at at Augustinus Overnengen kun ble ved T G Mandt and Mandt Wagon i Wisconsin, i kort tid, grunnet nedgangstidene som startet samme år han ble ansatt. Vi kan derfor regne med at Augustinus begynte å opparbeide seg til en av Stoughtons ledende entreprenører, hvis ikke den ledende, allerede i 1873-1874.
Artikkelen nedenfor er derfor ikke lenger korrekt, da vi stadig avdekker flere av historiens mange lag, slik at historien hele tiden må omskrives. Beklager de forvirringene dette kan medføre, men jeg har dessverre ikke kapasitet til å gå tilbake for å korrigere alt, ettersom vår historie nøstes opp.
Oi, oi, jeg glemte nesten, Grytheie, det kan være et navn på Grythengen, altså navn på hovedbøle +eie, altså Grytheie Grythengen. Grythestuen kan gjerne også være et navn på Grythengen. Men da man fant antall og navn på husmannsstuene i Holmsted ved folketellinga i 1865, kan vi derfor anta at dette også er oppført for herregården Grythe. Selv tror jeg uansett vi har å gjøre med tre husmannsplasser under Grythe, med Grythengen, en plass mellom potetåkeren til Per Post og Grytheng-hågån, samt en plass borte ved Sognebekken. Uansett, dette skal vi finne utav!
***
Tenk om det hadde vært kværnenga vår som hadde fått en slik hederspris, med det nyromantiske våningshuset til herr Fossemøllen skinnende ved Stabburstunet, i sveitserstil, med planketømmer fra Kloppen og dragehoder på takmønene.
"At arkitekten har benyttet sveitserstilens lekenhet som anledning til å plassere solkorset på denne iøynefallende plassen er ikke rart, gitt symbolets tilknytning til jordbruket og naturen, som utgjør Rammes kjerne. Det er passende å avslutte vår hyllest av Ramme med Solkorset, da det på mange måter symboliserer det Ramme står for. La det minne oss på å bevare nærheten til og respekt for naturen. La det minne oss på den evige anledning til å ta opp igjen eldgamle tradisjoner og innlemme dem i de nye." - Carl Korsnes
Hvor stabburet til oldefar var tilbakeført til okergult, samme farge som våningshuset til emissæren i naboenga, med glødende taktegl, og med husorglet til tippoldefar Nils Lindstad installert i Husmannstroens katedral. Hvor pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen samledes til toner fra tunet, med vafler med nyrørte jordbær fra jordbæråkeren til bestemor, som lærte seg å spille på dette orglet som barn i stua til Nils.
Hvor friske grønnsaker sydet i dråget nedover Stabbursjordet, vannet av ila øverst i jordet, hvorfra bestefar trakk en slange for å vanne grønnsakene her, da far var barn.
Hvor vi stekte flatbrød på takka i størhuset, som bakstekona Sina Vestli benyttet om vintrene, den tiden hun holdt til her. Denne takka som vel også stod her og varmet da Herman og Mina bodde i rommet i størhuset, mens herr Fossemøllen bygde nytt våningshus i sin beste alder, kun 65 år gammel. Samtidig som lillebror Augustinus Overnengen holdt på å bygge Stoughton, med flere av byens beste forretningsgårder og over hundre villaer, vel også i en historisk stil, vil jeg anta.
Hvor byen Stoughton hadde byttet ut vennskapsbyen Gjøvik, med vennskapsenga Grythengen, for slik å hedre de sterke, transatlantiske båndene mellom enga vår og byen deres, som er mye sterkere enn hva man finner på Gjøvik.
Hvor den magiske brønnen nedenfor kjørbrua fremdeles vellet fram, hvor vi samlet søndagsskolebarna omkring brønnen, for å fortelle om kvinnen ved brønnen, hvor hun fikk drikke av livets vann, fra en kilde som aldri går tørr, slik heller ikke den magiske brønnen gikk tørr tørrsommeren 1947!
Dette som del av en levende søndagsskole-tradisjon, som overtok etter den mørke tiden ved Olstad grendeskole, hvor Even Helmer slik fikk gi sine mange søndagsskolebarn den gode skoleopplevelsen, som han aldri selv fikk.
De ville nok også syntes det var spennende å få høre om de to bekkeørretene fra Olterudelva som fikk svømme omkring her i brønnen i 12 år, sluppet ned her av herr Opsahl som barn, før de nådeløst ble spiddet på høygaffel.
Hvor barna våre fikk leke ved Stysjinbekken, som heller aldri gikk tørr, slik barna til Nils og Eli Grythestuen også fikk leke her, hvis da Grythestuen var et tidligere navn på Grythengen? Eller kunne dette være en husmannsplass borte ved Sognebekken? Fordi husmannsplassen Grytheie, denne kan vi nå anta at lå mellom potetåkeren til Per Post og Grythenghågån. I så fall var det tre husmannsplasser under herregården Grythe.
Herfra samledes da husmannsfolket på dansesletta øverst i Stysjin, til jonsokfeiring og ellers til fest og moro. Hvor de, når de trengte et lite avbrekk fra dansen, gikk ned filosofistien til oldefar til filosofibjørka hans ved elva, for å lytte til Stenelvens klukking.
Eller for å fange et par ørretpinner, for å steike på glørne til St. Hans - bålet. Fordi jeg husker elva vår sydet av fisk da jeg var barn, hvor gamlefar var en kløpper til å fange disse med hendene, på samme vis som han var en kløpper til å spikke seljefløyte.
Hvor dølagampen Rauen II stod i stallen sin i låven under kjørbrua. Hvis den da ikke beitet i Grythenghågån, som var vestre del av Grythågån, et vidunderlig vakkert kulturlandskap da far var ung.
Samt ikke minst, hvor herr Fossemøllens mølle igjen fikk fosse i stenelven Grýta. Fordi vi vet jo nå at det var visjonene for mølla si, som fikk overtalt Halvor Grythe til å selge husmannsplassene Grythengen og Grytheie til Herman i 1875, hvor dette var grunnen til at Herman og Mina flyttet ned i Holmstad i 1871, istedenfor å bli med til Wisconsin med dampbåten Hero 26. mai, etter seks år sammen i husmannsplassen Vestby, som ikke må forveksles med dagens Vestby, og et år i Overnengen, for å opparbeide midler til å få kjøpt Grythengen, hvor Mina vevde for fullt, mens Herman, han dreiv vel da muligens på nede i Fossemøllen, hvor han tilbrakte sine barndomsår, med Ovren Mikkelson som møllermester og Marthe som stolt møllerkone.
Men så endte de altså opp som husmenn i Overnengen da, hvor Ovren Mikkelson satte opp smia si inntil Byvegen, eller "vegen til byen", som denne vegen ble hetende grunnet den krappe svingen opp mot Skreiskaret og Kongevegen under kjørbrua i gården Byvegen.
Her lærte både Herman og Augustinus smedyrket av sin far, hvor dette var grunnen til at Augustinus fikk arbeide hos vognfabrikken T.G. Mandt. Da T G Mandt and Mandt Wagon brant 13. januar 1883, gjenopptok Augustinus sitt arbeide som bygningsarbeider, hvor han endte opp som en av Stoughtons store sønner.
Men Herman, han var ikke noe dårligere han, hvor han bygde nytt våningshus, kjørte vekk 1100 hestelass med stein fra Verkstedsvollen, samt fikk bygd opp ei fantastisk flott, ny mølle ved stenelven Grýta, hva vi kan kalle Fossemøllen II. Hvor mølla ble tatt ned i 1917, for å gjøre nytte for seg som den nye næringsklynga til Johan Grythengen, Even Helmer Holmstad og M.J. Dahl ved Skreia stasjon, med hhv. snekkerverksted, dagligvare og Fællesmissionens forlag. Om vintrene ankom denne trioen næringsklynga si med stassleden i Grythengen, proppfulle av stolthet.
Vi vet at mølla til Herman ble tatt ned, og ikke falt ned, fordi allerede da far var barn, vokste det større trær inne i grunnmuren.
Vi kan nå anta at kværna i Grythe fra 1669 var ei enkel bekkekvern rett i elva, mens den såkalte flomkværna fra 1723 synes jeg at jeg ser spor etter inntil dalsida, i ei grøft ned fra demningen, hvor det nok da stod en kværnkall i denne grøfta. Demningen ble da bygget mellom 1669 og 1723, hvor da Herman utbedret denne og laget til ei renne fra der demningen avsluttes i dag, ned til kværna si, som hadde skovlhjul. Dette ser vi fra at det ligger ei hylle rett under der skovljhulet har stått, som man senket dette ned på, når det var behov for vedlikehold.
At kværna i Grythengen har vært viktig lenge, forstår vi av det at den gamle gamlevegen gikk nede i dalsida opp til et Y-kryss nedenfor Grythengen, hvor en veg gikk ned til kværna og demningen, mens en annen gikk opp til kværnenga vår.
Slik skulle kværnenga Grythengen fått ligge i fred ved stenelven Grýta, for å utføre sin gjerning, på samme vis som Ramme gård får ligge i fred ved Oslofjorden!
Da vi ble jaget tilbake hit til Grythengen i 2018, var vårt lille rike nesten like glemt som Hatshepsut sitt rike, fram til de første spor av denne viktigste kvinnelige faraoens regjeringstid, ble gjenoppdaget av Jean-François Champollion i 1828, etter å ha vært glemt i omkring 3000 år.
Det har vært litt av en reise, med mange feilskjær, og dessverre har ikke vår elvesivilisasjon like høy status og interesse, som de gamle elvesivilisasjonene.
Dette kommer vel av at stenelven Grýta, er så lita.
Men vi har klart det allikevel vi, uten internasjonale forskningsteam eller universitet i ryggen. Ja, heller har vi vel blitt dolket i ryggen.
Så, med basis i historien og landskapet, kan vi nå danne oss et bilde av hva som var meningen med Grythengen og Grýta, for så å identifisere de hensikter som må realiseres, for at enga vår og elva vår skal få sin rettmessige betydning. Fordi det er betydning som betyr noe!
Dessverre kan ikke meningen med Grythengen realiseres i hensikter, og derfor kan heller ikke enga vår og elva vår oppnå betydning. Dette betyr at de biokulturelle koblingene mellom mening og hensikt, eller natur og kultur, er brutt!
"Same thing in Norway. I started collecting my history back in 2017, of which most was forgotten. I use photography as primary medium, but hope to combine it with essays in self published photography books at Blurb in the future. It’s hard work, and I’m opposed all the time.
I get no help here, but hope to contact relatives in Stoughton next year, maybe I can find someone there?
I get more and more proud of my history, the more I discover.
Unfortunately I’m not able to pactise it as living history, but if I can pass it on to future generations, maybe there’s hope?" - PermaLiv
Livets sanne mening ligger i å tilegne seg makt, men ikke for å underlegge seg andre, nei, for å skape kunst til glede for menneskeheten!
Dette er akkurat hva jeg ønsker for denne eldgamle kværnenga vår, at den skal ligge som et historiemaleri ved kulturelva si Grýta, til berikelse for alle i Mjøslandet.
Dessverre har jeg ikke makt til å få til dette alene, kanskje hvis jeg fikk med meg alle herr Fossemøllens barn, men de ønsker jo kun å spenne beina under sin kulturbærer, samt å glemme sitt fedrealter.
Så hvem er da undermennesker, og hvem er overmennesket?
"To create a city or a building is essentially to transform that place into a more coherent entity. The transformed city or building should directly contribute to that place to become living or more living. The transformation also called wholeness-enhanced unfolding proceeds in a step-by-step fashion. Once that place is well shaped as a living structure, it tends to shape the behavior of human beings. To paraphrase Winston Churchill (1874-1965), we first shape our space to be a living structure, and afterwards our activities are shaped by it. It should be noted that this process of “shape and shaped-by” goes in a never-ending recursive manner or in a timeless way(Alexander 1979). Unfortunately, the science of the past 300 years, framed under the Cartesian mechanistic worldview, is essentially unable to create living cities, as argued by Alexander(2002-2005). It is the time for us to embrace the Whiteheadian organismic worldview in order to transform modern cities to be living or more living towards a sustainable society." - Professor Bin Jiang
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.