Friday, July 30, 2021

Building Shape

By Christopher Alexander. Original text here. Published at P2P-Foundation on 2nd April 2015.

Almost every building mass visible in this picture, from the town of Trondheim, is a rectangle in plan.


It is true that there are round igloos in the arctic, round wigwams among the plains , rounded mud huts in the Camerouns. Nevertheless, the vast majority of all good buildings, all over the world, for millenia, have been either:
  • rectangular, or
  • near rectangular, or
  • compositions in which rectangles form coherent groups so that one rectangle leans off the next.
  • shaped by the shape of the boundary or nearby public way, even when it is curved or acute-angled.
The recent fashion for oddly shaped buildings has come about, for three main reasons:
  • First, because people have wanted to separate themselves from the sterile architecture of the 20th century, and somehow, by using more complex shapes, they think they will “do better”. 
  • Second, it happens simply because of lack of mental discipline. When someone who does not understand the nature of buildings or the nature of built space, or if they do not understand the principles of structural stability, there is a tendency to draw a rounded or odd-shaped polygonal diagram, and then try to make an actual building on the basis of that plan. 
  • Third, it comes about because people do not understand the nature of the positive space next to the building. A rounded building or an angular building can only very rarely form positive space next to it.


When the rudimentary placing of buildings first occurs, before the individual buildings are designed in detail, create credible and useful rough compositions in which each building is made of any one of the following:
  • Make the building mass a simple rectangle in plan — in later elaborations the plan may take on many small helpful details which differentiate its shape and envelope. 
  • Make the building mass a rough rectangle which may have slight deviations from the perfect right angles in one or two corners, to accomodate the building to an existing context which requires such deviations. 
  • Make the building a hierarchical arrangement of several rectangles, in which the smaller rectangles “lean up against” the larger ones. 
  • In cases where the building is close to a road or boundary, shape it to maintain positive space in the public realm, and thus let it be shaped by the shape of the boundary or nearby public way, even when they are curved or acute-angled.
Prestestua by Eiktunet, Gjøvik.


    Thursday, July 29, 2021

    Kramerterhof: A tour of Sepp Holzer's Permaculture Farm with His Son Josef

    Ah, akkurat slik skulle det vært i Grythengen😍😄😭


    COMING HOME: E.F. Schumacher & the Reinvention of the Local Economy

    This is one of the best documentaries about Community Supported Agriculture, Community Land Trusts and Community Currencies!

    “COMING HOME: E.F. Schumacher and the Reinvention of the Local Economy, is a new 37 minute film that tells the story of a series of revolutionary innovations by the community of Great Barrington, MA to address, at the local level, some of the economic challenges of our nation’s current hard times.

    In 1973, British economist E.F. Schumacher wrote “Small is Beautiful – Economics as if People Mattered”, – a book that offered a vision of an economy driven by a desire for harmony, not greed; a local economy based on community and ecological values, not global financial derivatives. In the 1970s, “Small is Beautiful” helped launch a back-to-the-land movement that is the ancestor to the Local Food Revolution of today.

    For the last three decades, the E.F. Schumacher Society has transformed Schumacher’s ideas into a series of practical innovations – reinventing much of the local economy of Great Barrington, Massachusetts and southern Berkshire County in the process.

    Chris Bedford’s new 37 minutes film, COMING HOME: E.F. Schumacher and the Reinvention of the Local Economy tells the story of the Society’s remarkable work that includes founding of the nation’s first CSA, economic development based on Community Land Trusts, and the creation of the nation’s most successful local currency – BerkShares.

    “COMING HOME is a timely and profound documentary about an alternative kind of economy, the opposite of the ‘free-market’ capitalism that has led us into our current morass,” writes Professor Albert Nigrin, Director of the New Jersey International Film Festival.

    “This film offers anyone thinking about relocalization of their community’s economy an inspirational model and a practical guide to that change,” said Denise O’Brien, candidate for Iowa Secretary of Agriculture. “Schumacher’s vision has never been more relevant.”

    COMING HOME is available on DVD by contacting us at Chris Bedford has made over 100 films, winning three dozen awards for Creative Excellence in the process. His films “What Will We Eat?” and “The Organic Opportunity” are widely used to promote the Local Food Revolution."
    M.J. Dahl & Co i Hurdal

    Under the Strange Ideological Radicalism of Modernism

    By contrast, think of enduring historical areas in London, Paris, or Rome, for example. There, two-millennia-old architecture has been repeatedly revived very successfully, and then endured over centuries: Romanesque, Renaissance, Georgian, Victorian, and Edwardian. These buildings, most already lasting usefully for over a century or more, are much loved and still used today — indeed, they comprise some of the most expensive and sought-after real estate in the world.
    But under the strange ideological radicalism of Modernism, we must never, ever, build such places again! Instead we are condemned to live in a world bereft of pattern, shorn of history and humanity, left only with cold industrial objects. We are promised that someone with sufficient skill (the genius architect) has somehow made them compositionally handsome, but that hope is not enough.

    Methods of architectural design — especially those that revive or re-incorporate any motifs and geometric characteristics that might have been used before about 1920 — are regularly attacked as illegitimate, inauthentic, “pastiche” or worse. Students who transgress are regularly flunked out of architecture school; professors who dare embrace heterodoxy are regularly fired. National and international regulatory codes such as the Venice Charter, and the US Secretary of State’s Standards, are interpreted to exclude new contextual designs in historic districts, and to require contrasting modernist completions, as the exclusively “authentic” representatives of their present age.

    The pervasive dominance of this regime today, and its outright suppression of other, competing approaches, is nothing less than extraordinary. Peter Blake relates in Form Follows Fiasco how manufacturers of industrial materials threatened to close down a prominent architecture magazine that dared to criticize one of their products, by collectively withdrawing their advertizing. In effect, corporate sponsors tightly control architectural information.

    As a growing body of research literature documents, this state of affairs does exert a toll on human wellbeing. Loos was dismissive of the love that children have to ornament every available surface — perhaps a reflection of the stern parenting theories of Austria in his era, or even a reflection of Loos’ own childless life. But we now know that this hands-on experience of ornamentation forms an essential part of a child’s cognitive development. - Nikos A. Salingaros


    A Meaningful Skyline

    Extract from Charles Siegel’s free e-book: Unplanning: Livable Cities and Political Choices
    Original article here. Published at P2P-Foundation here.
    Visually, it is best for a city to have a height limit of no more than six stories for fabric buildings. This is the scale that gives visual coherence to traditional European cities, where the cathedral and perhaps the campanile stand out above the urban fabric. We have a similar coherent scale in Washington D.C., where the Capitol dome and Washington Monument stand out above the urban fabric. It is also possible for a city to be visually coherent with a height limit of as much as twelve stories for fabric buildings, if it has symbolic buildings or towers large enough to give it a strong visual identity. With fabric buildings much higher than twelve stories, though, a city is bound to be dominated visually by a crowd of faceless high-rises, like most modern American downtowns; it can still work well as a city, but it will not be visually coherent.
    The cathedrals and government buildings that dominate the skylines of traditional cities symbolized the shared values of the people who live there – common religious, cultural and political values. The glass and steel high-rises that dominate the skylines of American cities today symbolize our shared belief in technology and economic growth; the modernists said they were symbols of purely rational decision making, but they look more like symbols of technology that has never been controlled, of a society where growth is not subordinated to human purposes.
    If a contemporary American city were built with a six-story height limit for fabric buildings and no limits on symbolically important buildings, it would not center on one religious building, like the cathedral of mediaeval cities whose life centered on a common religion, and it would not center on one or two government buildings, like Washington, DC, a company town where life is dominated by the federal government. It would be much more pluralistic.
    In the city center, the largest buildings of the city’s major religions would rise above the urban fabric: perhaps a cathedral, a mosque, a Hindu temple. Several different types of civic building would rise above the urban fabric: city hall, the main courthouse, major museums. There might also be a purely symbolic structure in the city center, such as a campanile or a obelisk. Out in the neighborhoods, hundreds of smaller buildings would rise above the urban fabric: church steeples, local library branches, local courthouses, community centers.
    These should be designed to make a distinctive mark on the skyline: even if the building proper does not have to be larger than the fabric buildings that surround it, it should include a tower or spire that rises above the fabric. In some cases, we already have conventions that let us identify the type of building from a distance – steeples for churches, minarets for mosques, classical cupolas for government buildings. We should try to create an equally strong visual identity for other types of buildings.
    The typical skyline of our cities today is a clutter of faceless high-rises. You cannot even tell by looking at them which are office buildings and which are housing. It is usually boring, because most high-rises look more or less the same, but it is even worse when developers pull in avant-gardist architects who design high-rises that are weird just for the sake of being different. It is usually meaningless, because it is made up of housing and offices, which have no symbolic value, but if one building dominates the skyline, it can create inadvertent symbolism: for example, in downtown Charlotte, North Carolina, the 60-story Bank of America Corporate Center, by the well known modernist architect Cesar Pelli, towers over the usual clutter of faceless high rises, and the skyline very clearly symbolizes the fact that this city is so fixated on growth that the developers can do what they want and the bankers are in charge. (They themselves would say it symbolizes the “economic dynamism” of their city – but that is just another way of saying the same thing.)
    The skyline of the city we are imagining would be interesting, with distinctive building types rising above the fabric, including some structures that are unique to the city, like the Duomo of Florence or the Campanile of Venice. This skyline would also be meaningful: the urban fabric represents the necessities of life, housing and business, and the buildings that rise above the fabric represent the things that people believe make their lives worthwhile – religion, culture, self-government.

    “The biological Human Being – individuals and societies in light of evolution” (First Chapter)

    Download first chapter here (pdf)

    Author and co-author:
    Terje Bongard, Researcher at Norw. Inst. for Nature Research,
    Eivin Røskaft, Professor in biology at the Norw. Univ. of Science and Technology, Trondheim.
    Emailing addresses: and
    Telephone Terje Bongard: +4798644786 Fax: +4773801401

    An extract of first chapter:

    “The biological Human Being – individuals and societies in light of evolution”

    ”…everything is connected to everything else”
    Norway’s former prime minister, leader of the Brundtland commission, Gro Harlem Brundtland
    In a moment of clarity, Gro became famous for this overstatement, which is nevertheless true in its essence. Through human battles over truth, artificial walls are built between nature, culture and individuals. A holistic view of knowledge is now becoming an essential requisite for finding global solutions to the many threats humanity faces in the coming decades. The ecosystems upon which we are dependent have real limits, which they are approaching, or have already passed in many areas. No personal or public opinions can change these facts. All technologies have to operate within the laws of nature. One of these laws is that humanity needs functional ecosystems to exist. Geoengineering, consisting of attempts to save global-sized ecosystems with large construction projects, is presently science fiction and will remain so in the near future. Life must reproduce and replenish resources to meet our basic needs, i.e., food, shelter, air, water, fibre and soil. Every human is a part of ecosystem cycles, and every part of the human body is a result of evolution. We have known this for quite a long time now. Thus, why are we still headed towards collapses? Why are we living as if we were the last persons to be alive? What is the reason for not handing over a safe, sustainable and well-organised Earth to the next generation? Answers to these questions are now emerging from within our own psyche.

    How Individual Health is Connected to Community Health

    By Jay Walljasper from On the Commons. Published at P2P-Foundation here.

    Public health and community health linked in three projects in the Twin Cities

    There is growing recognition in the medical field that maintaining good health means more than taking care of yourself and getting regular medical check ups. Healthy living conditions and strong community cohesion foster healthy neighborhoods, while inequality, discrimination, crime, pollution, traffic, isolation, and a sense of powerlessness contribute to disease. It’s difficult to improve people’s overall health without addressing the social, economic and racial issues where they live.

    The image is from Sørum Økogrend, Norway

    Indeed, you can think of health as a commons in which we all have a stake in maintaining.

    A book by Walljasper

    In many low-income communities, for instance, residents make more visits to emergency rooms and participate less in preventive health programs. There is less access to health care and wellness services. Fewer people carry health insurance that pays for doctor visits, surgery and medication. Local stores stock less wholesome food and fewer exercise facilities are available. The stress from financial pressures and holding down two or three jobs can makes people more susceptible to disease, accidents and chemical dependency. The close social connections that have been shown to strengthen health are often missing because neighbors move frequently.

    “Your zip code affects your health as much as your genetic code,” notes Mary Wheeler, program officer at the Twin Cities office of the Local Initiative Support Corporation, a national organization that helps communities working collaboratively on transformative solutions to their problems.
    Indeed, you can think of health as a commons in which we all have a stake in maintaining.
    “The social component of health is as important as the medical component,” Wheeler adds. “When you look at how much we are spending on health care in this country you can see that investing in community health can only help us.”

    Swedish Grace

    Swedish Grace
    A period of Swedish neoclassical design and crafts spanning the 1920's
    On view November 14, 2014 - February 14, 2015 in Berlin
    Swedish Grace had been a brief yet substantial moment that emerged in the 1920’s and came to represent a brilliant mix of classicism and architectural details. Architecture, interior design, and crafts were defined by simplified shapes and purity of composition -- a huge step away from nationalism and Jugendstil. A young and talented generation of architects and designers looked back to classicism and their own Nordic traditions, and created an incredibly modern vernacular style characterized by timeless proportions, luxuriously superb handcraft, and playful details. Swedish Grace had multi-layered objectives; while maintaining a social agenda, it appealed to the cultural and economic elite of the day through the production of high quality design. In addition to featuring several rare pieces originally exhibited at the Paris World Exhibition 1925, Jacksons is pleased to showcase “Gyllene Salen” (1999), a large-scale photographic septych by contemporary Finnish artist Ola Kolehmainen taken at the Golden Hall of the City Hall in Stockholm.
     Peter Elmlund: Swedish Grace: The Forgotten Modern

    Buy the book here.

    Download a pdf of the book here.

    Swedish grace was coined as a term for Swedish neoclassical architecture and design mainly of the late 1910s and the 1920s. This period was in many regards a culmination where Swedish professionals also came to contribute to international architecture, design and urban planning. Classical inspiration was combined with social responsibility and a rising professional self-awareness by architects and designers. The most representative buildings, such as Gunnar Asplund's Stockholm City Library, the Chapel of the Resurrection at the Woodland Cemetery by Sigurd Lewerentz or the Stockholm Concert Hall by Ivar Tengbom, are all world-famous, and the majority of what was built at that period is among the most highly appreciated architecture in Sweden. In this anthology eleven scholars of various nationalities discuss Swedish Grace from different angles, largely displaying its contemporary relevanc.
    Stockholm City Hall
    Fay Edwards is currently studying for the Prince’s Foundations MA in Sustainable Urbanism, follow her as she embarks upon the INTBAU European Summer School in Classical Architecture in Engelsberg, Sweden. You can find out more about the summer school here. Read on...
    Swedish Grace was the last attempt to create a human architecture for our time in Scandinavia, a worthy end of millennials of tradition, before the Bauhaus School and Le Corbusier destroyed everything worth living for.
    To get there at all, the first thing is for people to grasp what the main problem is. The creation of a world that is beautiful and in harmony, adequate for the people who live in it, supporting both the personal and the community, urban life, plant life, animals and rivers and all the world we treasure, can only happen if what takes place in the formation of buildings and towns is a continuous unfolding of the whole. That is the way that nature works, and of course necessarily so. For thousands of years all traditional architecture also went forward like that. Briefly it may be called “adaptive morphogenesis.” It’s an adaptive process which allows the whole to guide the formation of the parts created within in it, so it all fits together comfortably. It allows minut adaptations at many points going forward.

    The system of planning, regulation, design, and production that we have inherited from the relatively early part of the 20th century makes all of that impossible. CNU is a strongly motivated and in part highly sensible way of addressing this problem. It has arisen from highly sensible people, architects, who are now in a panic because they see the problem, want to do something about it, don’t really know what to do about it, and so they try to hark back to history and historical forms. Their motive is completely understandable, but their means cannot succeed, because they hope to do this within the same technical means of production that are producing the most far-out and absurd postmodern concoctions. Harmonious order cannot be produced by copying the shapes of the past, although I suppose it might be mildly better than indulging in the very horrific architectural fantasies that are deliberately intended to shock. But at root it is the system of production and the processes of production which are at fault. Until these are changed, architecture cannot get better.

    This is a very large undertaking. My main reason for having faith that this insight will gradually become a common insight, and be carried forward in the next few decades, is that both complex systems theory and biology already understand these things in their own ways. But oddly enough, the very large community of architects, planners, and ecologists committed to sustainable architecture, building, and planning have not yet really understood the concept of wholeness. It’s the crux of the well-being of the Earth and also the crux of the well-being of human cultures: and it has always been so. Whether people understand it or not, or are willing to believe it or not, that does explain why I have spent the last 27 years writing these four books. It has taken every ounce of energy I have to put it together in an intellectually comprehensible fashion. - Christopher Alexander
     - The Battle for Ordinary Human Existence in Our Time

    Our Bodies Are Made for Walking

    Jay Walljasper writes, speaks, edits and consults about creating stronger, more vital communities.  He is author of The Great Neighborhood Book and All That We Share: A Field Guide to the Commons.

    Tolfa in Italy, a town made for walking.

    Few things in life relieve stress, instill creativity and boost health and more than taking a stroll.

    “Walking is a man’s best medicine,” Hippocrates declared in the 4th Century BCE. “To solve a problem, walk around,” St. Jerome advised during Roman times. “When we walk, we come home to ourselves,” observes Buddhist monk Thich Nhat Hanh.

    This ancient wisdom is now backed up by modern science. A flurry of recent medical studies document the physical and mental health effects of walking as little as 30 minutes a day.

    “The human body is designed to walk. Humans walk better than any other species on earth,” explained George Halvorson—former CEO of the healthcare network Kaiser Permanente—at the 2017 National Walking Summit in St. Paul on September 13-15, 2017. The three-day events was organized by America Walks—a non-profit group encompassing more than 800 state and local organizations.

    “We get less disease when we walk. We recover from disease sooner when we walk,” he said, noting half of all US healthcare costs stem from chronic diseases, which walking helps prevent and treat. “We can save Medicare when we walk.”

    The Summit—which attracted more than 600 community leaders, health professionals, planners and public officials from 45 states—celebrated the growing public awareness of walking’s many benefits. Surgeon General Vivek Murthy urged Americans to walk more in a Call to Action in 2015, and the National Association of Realtors reports that “places to take walks” are the #1 quality home buyers look for in a neighborhood. Recent research also links walkable places to economic opportunities, social equity, stronger communities and a cleaner environment.

    Is Everybody Welcome to Walk?

    But Summit goers were reminded there’s a long way to go before walking is safe and convenient for all Americans—a point highlighted at the opening reception by St. Paul deputy mayor Kristin Beckmann, who announced that a 7-year-old girl and a 91-year-old man had been struck down by hit-and-run drivers in the previous 24 hours. The girl suffered a broken leg and the man a concussion in a city ranked relatively high for walkability, according to Walkscore.

    Pedestrian death and injuries are rising across the country at an alarming rate, as part of an overall spike in traffic crashes, noted many speakers at the conference. Speeding and drunk driving (which frequently involves speeding) are the chief culprits. The influential National Transportation Safety Board recently targeted speeding as an overlooked and deadly problem in America.

    Younger and older Americans are not the only ones at risk. The summit focused particular attention on challenges people on foot face in racially and economically disadvantaged communities, as well as rural areas.

    “African-Americans are more likely to not live near good places to walk and bike, and more likely to be hit by a car or stopped by police while walking,” noted Rutgers University transportation researcher Charles Brown.

    Tamika Butler, director of the Los Angeles Neighborhood Land Trust, pointed out that people of color often are left out of walkability plans. “We’ve been walking for a long time— to school, to work. But one no seems to think about making our places more walkable until other kinds of people start moving in.”

    Unwelcoming streets that deter walkers can become impassable roadblocks to the 54 million Americans who live with disabilities. “I walk when I drive my wheelchair,” said Maryland activist Juliette Rizzio. “So I proudly stand with you to promote inclusion. Walkability. Rollability. Possibility!”

    Tyler Norris, CEO of the Well Being Trust, remembered civil rights activist Shavon Arline-Bradley asking a pointed question at the first Walking Summit in 2013: “Is everybody welcome to walk?”

    Charles Brown offered an answer at the closing session of this year’s Summit’s. “I see the support, the commitment here to equity,” which he described as an understanding that communities suffering historic disinvestment need help to catch up. “This is the beginning of a movement.”

    The Path Forward

    The first-ever report card on walking and walkable communities was announced at the Summit, underscoring the importance of the emerging walking movement. The United States as a whole gets a failing grade in the following subjects: 1) pedestrian safety; 2) pedestrian infrastructure; 3) walking opportunities for children; 4) business and non-profit sector policies; and 5) public transportation, which is a key factor in walkable communities. We earned a D for public policies promoting walking, and a C in walking opportunities for adults.

    A collective gasp swept the audience as the grades appeared on a screen. Russell Pate—one of America’s leading experts on physical activity—provided some context. “We know these are better than they would have been 10 or 20 years ago. Millions of people met the standards and so did some communities.” Pate and colleagues at the University of South Carolina Arnold School of Public Health oversaw a committee of scholars from numerous fields to assess the state of walking today as part of the National Physical Activity Plan Alliance.

    Wendell Berry on Small Farms, Local Wisdom, and the Folly of Greed

    Wendell Berry.
    Photo: David Marshall
    "For more than forty years, Wendell Berry has worked his family farm in Kentucky the old-fashioned way, using horses as much as possible and producing much of his own food. And he has published more than forty books, writing by hand in the daylight to reduce his reliance on electricity derived from strip-mined coal. Berry has been called a “prophet” by the New York Times, and his Jeffersonian values are so old they can appear startlingly new. His strong pro-environment position has made him something of a cult hero on the Left, as have his antiwar sentiments, which have grown sharper over the years. His 1987 essay “Why I Am Not Going to Buy a Computer,” published in Harper’s, led some to accuse him of being antitechnology, a Luddite. For his part, Berry has criticized environmentalists for not working to protect farms as well as wilderness. His stout self-reliance and unabashed use of moral and religious language in his writing have endeared him to a number of conservatives, even as his stance against corporate globalization has drawn criticism from others. But these apparent contradictions don’t seem to bother Berry one whit. Born in 1934 in Henry County, Kentucky, Berry published his first book, the novel Nathan Coulter (North Point Press), in 1960. A steady stream of publications in various genres followed, along with honors from the American Academy of Arts and Letters, the Guggenheim Memorial Foundation, and the Rockefeller Foundation. Poet Wallace Stegner once noted, “It is hard to say whether I like [Berry] better as a poet, an essayist, or a novelist. He is all three, at a high level.” Some of Berry’s better-known titles include A Place on Earth (Counterpoint), which the New York Times Book Review called “a masterpiece”; Collected Poems 1957–1982 (North Point Press); Another Turn of the Crank (Counterpoint); and The Unsettling of America: Culture and Agriculture (Sierra Club Books). The rural Kentucky of his fiction has often been compared to William Faulkner’s Yoknapatawpha County. Like Faulkner, Berry has an ear for local language and a feel for place. Berry taught for more than two decades at Stanford University, New York University, and the University of Kentucky, but he has now quit teaching. Since 1965 he has lived and worked on the 125-acre Lanes Landing Farm in the county of his birth. It was there that my wife and I visited him one Sunday afternoon. He was exactly what I would expect a gentleman farmer to be: tall, rangy in both body and mind, sagacious, and gracious. He and Tanya, his wife of fifty years, were impeccable hosts, making sure that we were seated comfortably on the porch and that our glasses of lemonade remained full. Earlier in the week, I had heard Berry speak to the Sierra Club in Louisville. Despite his busy schedule, he answered my questions in a thoughtful and deliberate manner reminiscent of his prose. The conversation touched on all the primary themes in his tremendous body of work: the importance of place, sustainability, and — above all — community."
    Read the whole interview with Wendell Berry, by Jeff Fernside in the Sun Magazine: Wendell Berry On Small Farms, Local Wisdom, And The Folly Of Greed

    If you after this interview want to read something by Berry, here are some suggestions:

    Monday, July 26, 2021

    Magical Photography I

    Litt skrot på Lena som snart skal skufles vekk og erstattes med maskiner for å leve i, helt i tråd med Le Corbusiers ånd!

    Kanskje på tide å omdøpe Lena til Lenini, da kommunepolitikerne på Østre Toten synes å ha samme sinnelag og syn på arkitektur, som Lenin.

    Skrotet som er avbildet her, er da altså den gamle jugend-villaen Solbakken til komponist Leif Solberg, omtalt som en såkalt identitetsbolig.

    Men hva skal vi med identitet, vi er jo bare komponenter i den store maskinen alle sammen, og trenger således verken identitet eller skjønnhet i våre liv!

    "I serien “”Modernismen er uskyldig” og andre eventyr”.

    Fra “L’Eprit Nouveau” av Le Corbusier:

    (Vi må) “se på huset som en maskin for å leve, eller som et verktøy”.

    OBOS og Selvaag nikker antagelig anerkjennende.

    Og om Paris skriver han:

    “Tenk om alt dette skrotet, som fram til nå har lagt seg over jorden som en tørr skorpe ble revet og kjørt bort og erstattet av enorme glasskrystaller som stod 200 meter høye!”" - Saher Sourouri / Arkitekturopprøret Norge

    Ved Myrsjøen på Totenåsen.

    Moder Jord 
    Ødelagt av grådige mennesker 
    Som griper mye mer ... enn de trenger ...!!
    Hun er blitt sliten
    Føler seg verdiløs og ikke lenger respektert
    Trist og hjelpeløs ... 
    Overgir hun lidelsen den nedgående solen
    Utmattet bader hun i svale av natten
    ...  i sølvmåneskinnet ...
    Hun sammler ny styrke
    ... for å takle den ny morgenen
    ... for å kunne løfte hodet igjen 
    ... for å overgi seg på nytt til de mange plager 
    ... for å tåle byrden av dødelige maskiner
    ... for å føle de harde, ufølsomme fotsporene til plagerne sine...
    Lydløst ... strømmer de usettede tårene hennes ...
    Uhørte ... er hennes smertefulle sukk
    Ingen medlidenhet ... for hennes forferdelige sårene ...
    Hennes plager ...
    De hører bare ringen
    ... av de forbannede " Judaspengene "
    Hva er poenget med det "dyre" overskuddet til slutt for han ... ?
    Anger og innsikt 
    ... kom for sent...
    Han kastet livet sitt ...

    - Beatrice Klotz-Leisling

    Hvorfor kunne de ikke bare la Innlandets dronning få kvile i fred?

    "I går ble jeg for alvor klar over i hvor stor grad Raskiftet vindkraftverk ødelegger for landskapsbildet over Mjøsa:

    Dette motivet av Skibladner på Mjøsa mellom Toten og Stange, hvor Mjøsa er som bredest og mektigest, er av de flotteste motivene man kan finne i landskapsbildet omkring Mjøsa, men det går altså ikke lenger, da turbinene over Raskiftet helt ødelegger horisonten, og å klone dem vekk finner jeg uetisk.

    Og turbintårnene på Engerfjellet kommer da altså på en åskam rett over de søndre deler av Mjøsa, kan ikke forstå annet enn at dette må bli en fullstendig katastrofe for landskapsbildet og den frie horisont ved Mjøsa.

    Begriper ikke at ikke flere protesterer på dette her!

    Bildet er tatt med 400 mm, en helt vanlig og mye benyttet brennvidde for landskapsfotografi, benytter 400 mm til omtrent 30% av mine motiver." - PermaLiv



    Her er et av de flotteste motivene med Skibladner på Mjøsa mellom Toten og Stange ødelagt, tok dette bildet i går, men gadd ikke redigere videre etter å ha oppdaget turbintårnene fra Raskiftet vindkraftverk oppe i høyre horisont:

    Og nå kommer da altså Engerfjellet vindkraftverk, som er dobbelt så nærme her vi bor, og som kommer på en åskam over de søndre deler av Mjøsa.

    Heldigvis seiret vi lokalt for ti år sida, men man begynner å kjenne seg veldig innesperret, samt at det ikke lenger er noe morsomt å reise på ferie omkring i landet.

    Jeg tror nok motstanden mot vindkraftverk på Totenåsen fremdeles er sterk her, men får de batterifabrikk på Gjøvik, som vil kreve tre ganger byens energibruk i dag, vet man aldri hva som skjer." - PermaLiv

    Som Mjøslandets tårefotograf er jeg fullstendig atomisert, og er ikke sett av noen, inntil nå, hvor jeg har blitt sett av Adobe Stock Photo.

    Det blir stadig klarere at man kan selvsagt ikke være kulturbærer i Grythengen, sammen med ni milliarder andre mennesker, som konkurrerer om å bli sett.

    Nei, mikro-kongeriket Grythengen må få ligge helt i fred sammen med husmannstroen og kulturelva si fra Tjuvåsen!

    "Hei Terje! Jeg synes Sam Vaknin er god til å beskrive vårt nye utgruppe-samfunn, og dette er ikke lystig. De første 40 minuttene har dårlig lyd. Vet ikke hvordan dette vil virke inn på epigenetikken, men frykter at midtpunktet for klokkekurven kommer til å bevege seg kraftig til venstre. Så det haster med å få tilbake inngruppe-samfunnet!" - PermaLiv

    Landskapsbildet med Skibladner på Mjøsa mellom Toten og Stange, er tapt for alltid!


    Her forsøkte jeg i aften å ta et helt regulært fotografi av Skibladner på Mjøsa med 400 mm, det er en vanlig brennvidde for landskaps-fotografi, nok en god del mindre forstørrelse enn en alminnelig kikkert, og hva ser jeg når jeg skal redigere dette fotografiet? Jo, masse vindturbiner fra Raskiftet vindkraftverk oppe i høyre horisont, de dominerer hele horisonten over Mjøsa!

    Det var disig, svært disig, så jeg måtte sette på full kontrast i svart og kvitt, for at turbin-tårnene skal komme godt fram, men på en klar høstdag behøver man ikke dette.

    Så her over Mjøsa med Stange-landet, hvor Innlandets blå dronning er på sitt flotteste, er landskapsbildet helt ødelagt. Jeg gadd ikke å forsøke å redigere fotografiet engang, og å klone vekk tårnene ser jeg på som juks, det har jeg ikke samvittighet til. Derfor er dette et landskapsbilde, med Skibladner på Mjøsa mellom Toten og Stange, som er tapt!

    Raskiftet vindkraftverk ligger ca 70 km unna fra der fotografiet er tatt. Hvordan i all verden skal dette bli, med Engerfjellet vindkraftverk over de søndre deler av Mjøsa? Her snakker vi kanskje om kun 10 km, og fra de søndre deler av Helgøya blir det vel omtrent 30-40 km, altså om lag halvparten av hva vi ser her.

    Så dette er en katastrofe for hele Mjøslandets landskapsbilde!

    "Grunnmurene i betong i Odal’n ruver allerede med sine 64 m langt av lei- og oppå der kommer 80 m stålpilarer, turbinhode og 72,5 m lange vinger😡 En ulykke for naturen dette…." - Unni Høiberg

    Elvestein ved Hurdalselva.

    "CANIKONY, what a brilliant therm! Three brands in one word! Just like Nikon has three formats in one mount! That's why Nikon is going to win in the long run!" - PermaLiv

    "Akkurat det samme med Mjøslandet, man har valgt å ødelegge dette landskapet også, tårnene er allerede oppe på Engerfjellet, som man i bildet ser til høyre mellom Hovinsholmen og Skreifjella. Så dette er altså 10-års gaven fra Odalens politiske elite, etter at vi berget Totenåsen Skyline for 10 år sida" - PermaLiv

    "Et bilde sier mer enn tusen ord. Tusen bilder er ikke nok. Vi må stoppe det."

    Tusen bilder er ikke nok, forteller Salen, men PermaLiv har nå 1786 fotografier hos Adobe Stock Photo, og mange flere vil det bli! Men hvor mange bilder er nok, for å få ned Engerfjellet vindkraftverk? Vel, vi får se, vi fortsetter uansett å skyte med vår a7III, fram til Engerfjellet vindkraftverk er nede igjen. Allikevel, vi må få budskapet ut, vi må få bildene våre fra Mjøslandet ut blant folk, særlig i Innlandets Hovedstad Hamar, samt Norges hovedstad Oslo, to hovedsteder som MÅ overflømmes av PermaLivs fotografier fra Mjøslandet, sammen med budskapet om av vi har ødelagt alt sammen, Innlandets blå dronning er rett og slett MYRDET!!!! 

    "Den vakreste planeten.

    Det er null diskusjon. Jorden er den vakreste planeten vi kjenner i universet. Livet her er det mest forunderlige som finnes. Hva som foregår i våre hjerner er det mest uforståelige vi vet.

    Det gjelder på mange sett og vis.

    Vi er født inn i dette fantastiske livet, på denne fantastiske planeten, som del av en fantastisk og helt ufattelig helhet.

    Og vi velger å ødelegge det.

    Dette er Stadlandet. Her bygges Okla vindkraftverk.

    Et bilde sier mer enn tusen ord. Tusen bilder er ikke nok. Vi må stoppe det.

    Derfor Motvind." - Eivind Salen

    "Akkurat det samme med Mjøslandet, man har valgt å ødelegge dette landskapet også, tårnene er allerede oppe på Engerfjellet, som man i bildet ser til høyre mellom Hovinsholmen og Skreifjella. Så dette er altså 10-års gaven fra Odalens politiske elite, etter at vi berget Totenåsen Skyline for 10 år sida" - PermaLiv

    Det er psykopatene og narsissistene som leder samfunnet, vår politiske elite består tilnærmet kun av narsissister, mens byråkrater og bedriftsledere i det store og hele er psykopater og/eller overt-narsissister, som i perioder blir borderlinere og sekundær-psykopater, før de blir narsissister igjen.

    "Why not?", er psykopatenes valgspråk, forteller professor Sam Vaknin. "Why not?" et vindkraftverk på Engerfjellet? "Why not?" et vindkraftverk på Totenåsen. "Why not?" et vindkraftverk på Stadtlandet?

    Så bare rugger de på skuldrene, skriver ut en statlig arealplan, og maltrakterer vår fantastiske, lille blå klode, helt uten grunn.

    "Jeg selger kun mine fotografier gjennom Adobe Stock Photo, og så lite de betaler, vil jeg nok aldri kvalifisere som medlem. Dessuten er jeg kulturlandskapsfotograf, ikke naturfotograf. Samt har absolutt ingen interesse av video." - PermaLiv

    Var innom sida til Norske Naturfotografer, og der var det sære opptakskrav der, så det blir nok aldri aktuelt.

    Solgte bildet ovenfor i dag, av ei lilje i gråsteinsmuren til oldefar, og 0,99 USD inn på konto igjen. Tenk det, mine inntekter ligger på rundt 50 N.Kr., per måned, og allikevel hevder folk at jeg bedriver fotografiet med hat og grådighet som motivasjon.

    Forstå det den som kan!


    Fikk bare lyst til å takke dere alle for deres fantastiske innsats, og da særlig Solveig, som er helt rå!

    Selv har jeg dessverre låst meg helt i noen fundamenter jeg må få opp før telen setter seg, samt at nå er jeg satt ut av Engerfjellet, det er et komplett sjokk at dette vindkraftverket kommer over de søndre deler av Mjøsa. Så jeg kommer nok ikke til å klare å fokusere på andre vindkraftverk før Engerfjellet er nede igjen. Det er slik jeg fungerer, er veldig ensporet og låser meg helt på enkeltsaker.

    Jeg mener det trengs en mjøslands-aksjon nå, da så mye går galt med landskapet vårt, men Engerfjellet vindkraftverk, det gjør så det klikker helt. Selv ønsker jeg først og fremst å kjempe gjennom fotografiet, men også med banneraksjoner mellom Gjøvik og Minnesund, samt at jeg må nok bare innse at jeg med dette her må bevege meg inn i Hedmark igjen, for å demonstrere i Odalen.

    Jeg er meget takknemlig fordi jeg fikk være med i styret, men mener jeg til neste år bør byttes ut med en person som klarer å tenke helhetlig. For meg kommer all fokus og energi til å gå mot Engerfjellet, til vindkraftanlegget der er nede igjen. Jeg kan simpelthen ikke leve med å bli møtt av dette her på Helgøya, når jeg passerer Falken i Skreifjella, eller når jeg kjører Minnåsen over fra Hurdal til Feiring.


    Er det noen vits i å berge himmelengene i Øverskreien med mikro-kongeriket Grythengen, når Innlandets blå dronning ligger der livløs, tatt av dage av Engerfjellet vindkraftverk? Dette kan man sannelig lure på, hvilket jeg gjorde under en sykkeltur i går kveld.

    Så hva jeg tror, er at Mjøsa og himmelengene må berges samtidig, av en helhetlig statlig arealplan for befrielsen av Engerfjellet med Holmstadengen og Grythengen, samt at man også må se hva man kan gjøre for Overnengen, enga til Ovren Mikkelson, min kjære tipp-tipp-oldefar.

    Dette blir en frihetskamp for hele Mjøslandet, som må kjempes med min a7III. Jeg må rett og slett få til et enormt fotografisk gjennombrudd, hvor jeg forteller historiene til Engerfjellet, himmelengene, husmannstroen og Mjøslandet.

    Å arbeide opp mot lokale myndigheter, har intet poeng. Man må simpelthen gå rett i strupen på den store Statan, for å riste en statlig arealplan ut av dette uhyrets gap!

    Fantastisk, en forelesning med James Kalb, verdens fremste tenker, det er lenge sida:-) Selv er jeg jo også tradisjonalist, og jeg føler på en utrolig sorg fordi enga vår ikke lenger er et sted hvor det er mulig å ivareta tradisjonene, ikke minst Thorud-fløya! Men nå har vi jo tapt hele Mjøslandets tradisjonelle landskap, med vindkraftverket på Engerfjellet over de søndre deler av Mjøsa. Med slike overgrep mot våre tradisjons-landskap, må selvsagt alle tradisjoner, og med det all skapeglede, visne hen og dø, hvor vi kun står tilbake med en hermetikk-kultur.

    Ellers er det jo også pussig, når vi hører Kalb oppsummere hvor mye kirkegang teller i ung alder, at vi skulle få denne Balke-presten, som står som en barriere mellom jentene våre og kirken. Vår lokale utgave av pave Franz.

    Hva man får gjøre, er å fotografere de siste rester av våre tradisjoner og vårt landskap, samtidig som man forsøker å forestille seg hva dette var, samt ikke minst hva Grythengen skulle ha vært.

    I dag gikk jeg forbi en butikk som heter Skapeglede, hvor jeg kom til å tenke på at skapegleden, den er helt borte fra enga vår. For den magiske brønnen vår, som ikke engang tørket ut under tørkesommeren i 1947, lik ei Sareptas krukke, er borte for alltid, og erstattet med et durende pumpehus. Demningen til Johan Grythengen er også borte, hvor krafta fra Olterudelva er erstattet av et virrvarr av høgspent- og lavspent-ledninger, på kryss og tvers av enga vår. Vi, som skulle laget Thorud-fløya fra direkte vannkraft i Johans første trevare. Selvsagt skulle denne åfløya fra Thorud i Øverskreien vært laget her, av vann fra Tjuvåselva, kulturelva vår!

    Låven er borte, og ny låve kan vi ikke sette opp, da der er altfor trangt.

    Gardskoronaen er borte den også, som alt annet, og nymånen over elva vår har fått konkurranse. Det er ikke noe sted hvor man kan sette seg ned i gardskoronaen, for å nyte vårt lille kongerike. Et kongerike ment for kulturelva vår fra sagnomsuste Tjuvåsen, for husmannstroen og den norrlandske pietismen, samt for grytheng-ættene.

    Og nå har Odalens politiske elite også tatt Mjøslandet vårt, med vindkraftverket sitt over de søndre deler av Mjøsa.

    Så det er klart, å finne skapeglede i dette her, det er umulig. Derfor får alt gro til nå, og falle inn i sin Tornerose-søvn.

    Men fotografere, det kan man heldigvis fremdeles gjøre:-) Så får jeg fortelle verden om de tragediene som har blitt vårt fedrealter, himmelengene i Øverskreien, samt Mjøslandet vårt til del, gjennom fotografiet, som best man kan.

    Helt uten skapeglede, men full av fotoglede, med tårefotografiet.

    Fotografiet viser blåklokker ved såmaskina til oldefar, som er parkert ved siden av Husmannstroens katedral, hvor pipeorglet til Nils Lindstad skulle ha ljomet over de grønne enger.

    Nøkkerose ved Laupen på Totenåsen, med en liten edderkopp på.


    Å være en nøkkeblomme
    i stille tjenn i skogen,
    det måtte være noe--

    ligge blikkstille i bekkeoset
    ei natt i juli,
    ligge med det reine liljeansiktet
    tålmodig vendt mot stjernene,

    søstrene på himmelsjøen,

    bare være,
    bare la den store gåta
    være sitt eget svar. (Hans Børli)

    En mikro-stol i vårt mikro-kongerike for husmannstroen og kulturelva vår fra Tjuvåsen😥

    Når jeg leser dette her, undres jeg hvorfor alle disse menneskene lever sine MEGA-liv omkring mikro-kongedømmet vårt? Hvorfor har de bygd disse megalomane bunkrene, denne stormannsgale etterkrigs-generasjonen? Og dette rundt mikro-enga vår, hvor det snart er 150 år siden Herman og Mina slo seg til. Hvorfor kunne de ikke bare la deres drømmer få blomstre i fred, i ei eng i ei grythe? Hva gjør de her? Har de noen kultur å viderebringe? Bærer de 2000 år med vestlig kristen sivilisasjon på sine skuldre, hvorav 1000 år i Norge? Er de til for Tjuvåselva vår, slik som elvebruket Grythengen? Var de her fra evigheten av, slik som Grythengen under herregården Grythe? I århundrer Grythes eneste naturlige satellitt.

    Nei, vårt mikro-kongerike var ment for husmannstroen og kulturelva vår fra Tjuvåsen!

    "“This project is a proof of concept for us.” Will Johnston, Founder, and CEO of MicroLife Institute said. “When people see these homes, they are shocked, they can’t believe the cottages are under 500 square feet, and that’s exactly the reaction we want. Every inch of this space was intentionally built to challenge our perception of space and make us reflect on how we can better utilize it.” 

    The development was originally approved in May of 2019, on the heels of 14 months of work with Councilmember Jamie Carroll and then Mayor, now DeKalb Commissioner Ted Terry to write and pass the city’s first tiny-home ordinance. 

    “I’m thrilled to see this project come to fruition,” DeKalb Super District 6 Commissioner Ted Terry said. “The goal of this project was to get innovative with our development ordinances to allow for a greater diversity of housing options. We recognize that the past 50 years of urban sprawl has segregated communities, contributed to climate change, and exacerbated housing inequality, and we can only start to address these challenges if we push the boundaries of what’s possible and start to rethink how we’re using space.” 

    Following the project's groundbreaking in late 2019, the cottages had already developed an interest list of more than 1,500 people from around the country. 

    Rich Pasenow, the owner of the 250 square foot micro-cottage home was among the first on the interest list for the development when it launched. 

    “Once I learned about MicroLife and their plans to build the Cottages on Vaughan I was sold,” Paenow said. “I embrace minimalism and was looking forward to being in a community of like-minded people. I’ve been moved in for a little over a month and the sense of togetherness is incredible. I have spoken to at least one of my neighbors every day.”"


    Et fotografi tatt innimellom alt sommerstresset, arbeidet med Motvind Innlandet i kombinasjon med lysskjermingen, tar nesten knekken på meg. I dag satte jeg ned første rør, men grov det opp igjen, da jeg etter å ha satt det opp bestemte meg for å bygge en mur under hele skjermingen i høyde med gråsteinsmuren på våningshuset. Så nå blir det å dra masse kampestein fra Olterudelva, det blir et slit hinsides fatteevne.

    Egentlig en tragedie, da jeg ikke lenger er i tvil om at PermaLiv har blitt Totens dyktigste mjøslands-fotograf. Ja, jeg vil ikke ta på meg all æren for dette alene, mye skyldes at fotograferings-teknologien har blitt så vanvittig bra den siste tiden, det begynte med a7III på 50-års dagen, og med de nyeste tilskuddene til Lr CC og C1 gir jeg meg ende over.

    Så PermaLiv burde vært ute i felt og fotografert absolutt hele tiden, da de resultatene vi oppnår nå, er intet mindre enn enestående!

    PermaLiv bedriver magisk fotografi, og nå har C1 kommet med en magisk pensel, kan det bli bedre😃

    Lr CC har blitt magisk i år, og nå ser det jammen ut til at C1 blir magisk også. I det seinere har jeg tenkt på å kun benytte Lr CC, men det blir for kjedelig, man må kunne veksle mellom Lr CC og C1, for å få variasjon.

    Men med alt dette her håper og tror jeg at PermaLiv kan nå langt, hvor vi gjennom fotografiet formidler kunnskapen om det tapte kongeriket Grythengen, hvor det ikke lenger er noen konge i engen, bare en skamming, med en a7III.

    Samt at vi må få verden til å forstå hvilken ufattelig forbrytelse Engerfjellet vindkraftverk er mot Mjøslandet og Innlandets blå dronning.

    "But what is crucial is that all these changes radically altered the agricultural way of life: its rhythms and its profound reverence for the land. Once the yeoman was the lord of his small domain, now he had become a slave to time, which meant money. When the farmer attempts to “find his ancient bearings, he discovers his provincialism rapidly disintegrating…the country church languishes, the square dance disappears, and camp meetings are held, but they have lost their vitality,” Lytle wrote. Folkways were replaced by “canned music and canned pleasure.” - Jack Trotter

    Tenk det, at alt har blitt borte, her finnes ikke tilbake fnugg av kultur eller tradisjoner, og enga mi er maltraktert langt hinsides fatteevne. Egentlig skulle Grythengen vært et bitte lite kongedømme, et kongerike for husmannstroen, kulturelva vår fra Tjuvåsen, samt for grytheng-ættene. Men det er rett og slett ingen som ønsker dette lenger, de ser ikke meningen med det hele, og istedenfor å være kongen i engen, ble jeg skammingen i engen.

    Men det går ikke an dette her, at alt blir søppel og at de gamle bedehus-ættene mener at det å videreføre vårt landskap, vår historie, våre sanger, vår kultur og våre tradisjoner, er noe skammelig, og ikke kongelig.

    Nei, Grythengen skulle vært et kongerike, et av de minste, men allikevel aller mest verdifulle kongedømmer på vår jord.

    Så langt jeg forstår er det Engerfjellet man ser her fra sørenden av Helgøya, mellom Hovinsholmen og Skreifjella. Man setter da ikke et vindkraftverk her i dette ikoniske landskapet! Dette er et landskapsbilde på linje med ikoniske Stadtlandet, her har Skibladner fått seile i fred i 160 år, så ødelegger man plutselig alt sammen, etter at vi på Toten reddet horisonten etter Skreifjella over Totenåsen. Dette går bare ikke! Og hvorfor har ikke avisene vært fulle av denne saken? Hvor er turistkontoret? Hvor er Mjøsmuseet? Hvor er Skibladners venner? Så snart vi får skikkelige foldere, og så snart jeg får tid til vinteren, skal jeg jammen ta en rundtur til storbøndene på Helgøya, og forhøre meg om hva de synes om dette her? Selvsagt sammen med min trofaste a7III, for å forevige nye minner på kamera-sensoren, fra vårt tapte Mjøsland.

    "Om Åsens Venner og planene om de 70 vindturbinene på Totenåsen"

    "En friluftslivspolitikk som åpner for naturvennlighet og naturglede i dagliglivet!"


    "Nå er det akkurat en uke siden jeg oppdaget at Odalens politiske elite har ødelagt hele Mjøslandet mitt med Engerfjellet vindkraftverk, og jeg er fremdeles i totalt sjokk. Skal stikke innom Stjernetrykk en dag og se hva de tar for trykking av foldere. Selv om Fiskvik mener de skal distribueres under personlige møter supplementert av en samtale, har jeg kommet til at jeg ønsker å distribuere foldere til de forretninger, kafeer og foreninger, som ønsker å ha dem liggende fremme for publikum. Trodde Mjøslandet var reddet etter seieren på Totenåsen, men nå er alt sammen lagt i grus med vindkraftverket på Engerfjellet, som vil ruve over de søndre deler av Mjøsa, ja jeg frykter at man tom. vil se dette fra Helgøya." - PermaLiv

    Er du glad i Mjøslandet ditt? Støtt Motvind Innlandet, a'gitt!

    Da kom de med alle fotografiene mine fra vår lille tur til Knaisætra på mandag😂

    Ellers er teksten nedenfor utrolig bra, ja rett ut inspirerende!

    "Folkways were replaced by “canned music and canned pleasure.”"


    "For those who did remain in possession of their holdings, there was little consolation in the prospect of passing the land along to their sons, most of whom, “instead of becoming the leaders of the farm communities, went North and West and to the growing Southern cities to make their fortunes,” Lytle wrote. To survive, the yeoman had to invest more and more in labor-saving machines and fertilizers; he was forced industrialize his production, perhaps by diversifying, but always in cash crops. The way back to self-sufficiency was closed. When he doubled his crop, “he double[d] his seed, his fertilizer, his work, his anxiety.”

    But what is crucial is that all these changes radically altered the agricultural way of life: its rhythms and its profound reverence for the land. Once the yeoman was the lord of his small domain, now he had become a slave to time, which meant money. When the farmer attempts to “find his ancient bearings, he discovers his provincialism rapidly disintegrating…the country church languishes, the square dance disappears, and camp meetings are held, but they have lost their vitality,” Lytle wrote. Folkways were replaced by “canned music and canned pleasure.”

    Meanwhile, there emerged a “vast propaganda teaching him, but particularly his children, to despise the life he has led.” All the instruments of “progress”—the schools and universities, the press, advertising, and all the agents of industrialism have “set out to uplift him.” They say, among other things, that “the South will now come to glory, to ‘cultural’ glory, [only] by a denial of its ancestry,” Lytle wrote.

    The Agrarians’ arguments in 1930 met with almost universal disapprobation: Lytle and his brotherhood were thought hopelessly reactionary. They were romantic pastoralists with no understanding of the modern world, or else quasi-Marxists or unpatriotic racists. Very few, including Southern farmers, were inclined to listen to the Agrarian message. Yet today, those arguments sound increasingly compelling. Americans are realizing that much of what the industrial era has produced is grotesque and inhuman. We have a dim but troubling awareness that we are, virtually all of us, wage slaves to government bureaucracies and amoral corporations, even when we earn six-figure salaries. Even the most intimate aspects of our biological humanity are now being incorporated into the industrial process, as seen in the genetic manipulation of reproductive cells.

    Where will this end? As Lytle was fond of saying, we have “chewed the mad root’s poison” and are learning we are not exempt from judgment." - Jack Trotter

    Nå går det galt med Norge nå, ja det går så galt, at jeg simpelthen ikke ser annen råd enn bare å poste dette fotografiet av myrull i vinden ved Sønstebytjernet på Totenåsen.

    Så et bilde av Bondelia strand i dag, og det blir stygt det, men tenk at de også har revet Bondelia husmorskole på andre sida av vegen, for å gjøre det like djevelsk der. Ja, jeg veit neimen ikke hvordan man skal kunne klare å ta seg inn til Gjøvik lenger, når man må passere alt dette her?

    Og kjører man fylkesvegen den andre vegen, mot Skreifjella, da blir man møtt at Engerfjellet vindkraftverk, faktisk er jeg redd man vil kunne se dette allerede i Totenvika.

    Så det er apokalypse, og folk blir gale også, de blir jo narsissister alle sammen nå!

    Så jeg vet sannelig ikke hvordan dette skal gå?

    Er det ikke underlig, nå som vi snart vet alt om narsissisme, så blir alle narsissister...

    En konsekvens som ikke er tatt med i denne konsekvens-utredningen, er at PermaLiv sammen med andre totninger må vie store deler av vår framtid, til bekjempelse av Engerfjellet vindkraftverk.

    Ikke en eneste konsulent eller odøl har vært her på døra i Grythengen og spurt meg, jentene eller kaninene, om hva vi mener om å få maltraktert Mjøslandets horisont, etter at vi berget Totenåsen Skyline fra vandaliseringen.

    Dette skal ned igjen!




    Jeg er fremdeles i sjokk etter at jeg oppdaget at Engerfjellet ruver over de søndre deler av Mjøsa forrige uke. Selv ble jeg valgt inn i styret for Motvind Innlandet da jeg på daværende tidspunkt var eneste representant fra Oppland, og jeg tenkte jeg fikk være med til vi fikk feiret seieren over Totenåsen Skyline til neste år, for deretter å trekke meg vekk med min store lidenskap fotografiet, i Oppland og Mjøslandet, da jeg tenkte at disse landskapene som jeg elsker mest, var sikre etter to seire.

    Men så fikk jeg da altså plutselig vite at Mjøslandets horisont allikevel har gått tapt, etter at totningene vant en slik stor seier for Innlandets blå dronning for snart ti år siden. Hvordan er dette mulig? Selv kjenner jeg det som om vi på Toten rett og slett er dolket i ryggen, tror ingen totninger var klar over dette her. Så nå, istedenfor å trekke meg vekk sammen med min a7III, må jeg nå vie store deler av min framtid til å bekjempe Engerfjellet vindkraftverk, for jeg kan ikke på noe vis akseptere at noen forstyrrer vår blå dronning og Mjøslandets horisont på dette viset.

    Etter å ha tenkt på dette noen dager, har jeg kommet til at jeg vil satse tre steder med banneraksjoner: 1) Ved Skibladnerbrygga på Gjøvik. 2) Ved Lillo-brua over Fv. 33 på Lena, Toten, for de som kommer kjørende fra Gjøvik mot Minnesund. 3) Ved E6 ved Minnesund.

    I tillegg vil jeg forsøke å få til fotoutstillinger og fotobøker mot denne krenkelsen av Mjøslandets horisont, som jeg som totning ser på som en personlig krenkelse av kjernen av hele min identitet.

    Låvedør ved Hoff prestegård. Ei nydelig, bortgjemt dør ikke mange legger merke til. På samme vis som RID-modellen, som er døra inn til vår frelse og menneskehetens fortsatte eksistens og blomstring på jorden, hvor narsissisme-problemet er løst.

    "«The 1st level of RID is the most important buffer: Non-cooperative or corrupt representatives will be filtered out here first. When implemented, the democracy itself can decide on which level decisions should be made. Both top-down and bottom-up decisions will be anchored within the democracy, giving acceptance to unpopular decisions that most likely must be taken in the near future.»

    Som dere ser vi vil løse det voksende narsissisme-problemet allerede på første nivå av RID-modellen! Dette er ekstremt viktig, fordi uten en demokratisk modell som filtrerer ut narsissistiske individer, kommer vi ingen steder. Dagens demokratiske system derimot fører dessverre i stadig større grad mennesker med en narsissistisk personlighet, helt til topps.

    Jeg håper å få Sam Vaknin til å forstå at demokrati-modellen til Bongard kan løse verdens eksploderende narsissisme-problem, slik at disse to kan diskutere RID-modellen videre. Nå viktig at også Rødt begynner å innse disse sammenhengene, har tro på dere, da dere var de første som så gjennom vindkrafts-bløffen!" - PermaLiv

    PermaLiv og Sam Vaknin har forunderlig nok gjort seg de samme refleksjonene over samfunnet helt uavhengig av hverandre:-)

    "«The 1st level of RID is the most important buffer: Non-cooperative or corrupt representatives will be filtered out here first. When implemented, the democracy itself can decide on which level decisions should be made. Both top-down and bottom-up decisions will be anchored within the democracy, giving acceptance to unpopular decisions that most likely must be taken in the near future.»

    I posted the link to the document on Instagram. As you see Terje Bongard has resolved the narsissist problem with his RID-model, as they'll be sorted out by the in-group (Amotz Zahavi / Arabian Babbler) already on the first level, never being able to reach the top to ravage society.

    Bongard's model is a network model exactly as figured out by you here as the only hope for humanity, and it really is!

    Hope you can read the English abstract at the end of the document, and then contact Bongard for an online discussion:-)" - PermaLiv

    Skal bli spennende å se om Sam Vaknin, som en av verdens ti mest intelligente mennesker, er intelligent nok til å forstå at Bongard har funnet en løsning på narsissisme-problemet?

    Ellers har The Chronicles mye bra sommerlektyre:

    "The most painful European divide is that between the heart and the mind. It is manifested in the increasing abandonment of Christianity by residents of Western Europe. Unbelief results in the loss of man’s sense of place and history, and makes resistance to rationalistic humanism difficult. It also facilitates the spread of quasi-religious cults like climatism, transgenderism, and multiculturalism." - Srdja Trifkovic

    "Unbelief results in the loss of man’s sense of place and history, and makes resistance to rationalistic humanism difficult."

    Godt poengtert og helt i tråd med PermaLivs observasjoner! Verken i slekta, i grenda eller i Mjøslandet finnes lenger fnugg av forståelse for plass og historie, det er helt borte alt sammen. Det er overhodet ingen som makter å trekke ut en eneste liten rød tråd av den 2000-årige kristne historie som ledet fram til husmannstroen og himmelengene i Øverskreien, faktisk har kaninene som hopper rundt i hagen en større bevissthet og forståelse av landskapet og de historiske linjer.

    "Perhaps that’s why Brutalism was such a hallmark of socialist architecture. If it can depress society and take the beauty out of the world, it can repress and discourage the individual, making him think he has little worth in the sight of others, and especially in the sight of God." - Annie Holmquist

    Godt vi fremdeles har Husmannstroens katedral!

    Hvilken storartet konsert av hans Bobhet, og det i selveste Praha, men det er vel kanskje ikke så rart da😊

    Artikkelen nedenfor hos Resilience var illustrert med et av mine fotografier fra Dyssekilde økolandsby, hvor vi i dette fotografiet ser deres berømte domer.

    Leser en god artikkel nå, og det ser ut til at vi må redusere konsum opp mot 90 prosent. Dette er kun mulig innenfor RID-modellen til Terje Bongard, hvor produksjonen demokratiseres fullt ut gjennom små, selvorganiserende inngrupper i nettverket.

    «For about a hundred years the standard socialist perspective on strategy made sense, but the advent of the global sustainability crisis has invalidated it. The task was to take control of the productive machinery off the capital-owning class and run it for the benefit of the workers, releasing the forces of production to increase output, distributing the product fairly and raising the material “living standards” of the people. Well isn’t that still the right goal? No it is not.

    This is because the global situation has changed dramatically since Marx’s time. We are now confronted by the fact that we have far exceeded levels of sustainable resource use and environmental impact. Most socialists and almost everybody else fail to understand that the goal now has to be degrowth, that is reducing production, consumption, GDP, trade, investment,” living standards” and GDP. And even within the degrowth camp most people do not realise just how enormous the degrowth must be. Rich world levels of per capita production and consumption would have to be reduced by something like 90% before we reached levels that all people could share. (For the arithmetic see the published case or TSW.Limits.)

    This has enormously profound implications for rethinking the nature of a sustainable and just society, and for the best strategy to achieve it. It rules out almost all thinking on these issues by environmental and justice movements, because most of these do not realise the magnitude of the degrowth required, nor that capitalism has to be scrapped, let alone that some of the fundamental Enlightenment principles that have driven the world for two hundred years also have to be scrapped. “Progress” and “development” and the good life have to be defined in ways that contradict the old assumptions.

    Most of those in Marx’s camp take it for granted that the good post-capitalist society will be heavily industrialised, centralised, urbanised, globalised, tech-driven, affluent, and run by the state (which these days is usually assumed to be democratically elected.) But it can’t be any of these; none of these elements can be characteristic of a sustainable and just society.» - Ted Trainer

    Vil særlig stresse følgende utsagn:

    «Most socialists and almost everybody else fail to understand that the goal now has to be degrowth, that is reducing production, consumption, GDP, trade, investment,” living standards” and GDP.»

    Fotografi fra drivhuset ved Grue gård i Hurdal.

    For å kompensere for manglende banneraksjoner fra min og jentenes side, er en prioritert oppgave å få opp et banner mot vegen bak våningshuset, hvor gamlemor og gamlefar får starte dagen med å vinke med flagg et kvarter hver morgen.

    Når jentene er på besøk, blir de selvsagt med😃

    "Får kraftbransjen og alle forretningsinteressene som følger den det som de vil, så vil ikke en fjell eller fjord eller hei eller skog være trygg, ikke i sør, ikke i nord, ikke langs kysten, ikke i innlandet.

    Motvind Norge representerer folkebevegelsen mot dette ranet, der natur og bomiljø blir tatt fra nåtiden og ettertiden, for at noen ytterst få skal få en kortsiktig og gigantisk gevinst. Det er ikke bærekraftig, for å si det forsiktig, og folk som har sett og skjønt hva dette er for noe strømmer til folkebevegelsen så vi har vokst fra ingenting til 20 000 medlemmer på to år.

    Men det er ikke nok. Vi må også gjøre motstanden synlig og merkbar. Det holder ikke å ha rett, om vi ikke også får rett. Til det trenger vi stor aktivitet, vi trenger bannere og materiell, vi trenger å arrangere Motvind festival i Haugesund 10-11 august og markering foran Stortinget 4. september, og mye, mye mer. Dette koster penger. Så vær med i kampen og gi hva du kan, hver for oss er vi enkeltmennesker, samlet er vi alle – bli med og gi!"

    Selv føler jeg at jeg har gjort altfor lite for å bekjempe vindterrorismen denne sommeren, selv om jeg vel er en av de som har gjort mest. Men det er for mye som tar tid, som den absurde lysskjermingen. Og nå får vi vindkraftverk ved Mjøsa også, og å møte dette etter å ha passert Falken i Skreifjella, blir vel omtrent som å møte kjempe-TV'en på kjørbrua her i Grythengen, når man runder hjørnet på våningshuset.

    For å kompensere litt for alt jeg skulle ha gjort, håper jeg å få opp i alle fall ett banner på våningshuset i Hurdal så snart råd er, så får heller gamlemor og gamlefar stå ut mot vegen og vinke litt med flagg hver morgen, før det blir for varmt.

    I det siste har jeg begynt å se på Kings&Generals, likte ikke stilen deres først, men nå har jeg blitt helt hektet. I går så jeg ferdig denne 2,5 t lange dokumentaren om tidlig muslimsk ekspansjon.

    PermaLiv har blitt hektet på Kings&Generals i sommer, tror jeg kunne sittet inne hele sommeren og fordøyd dokumentarene deres, kanskje fordi vi nå har så mange slag å kjempe selv?

    • Slaget om våre fedrealtre med himmelengene i Øverskreien og kulturen og landskapet som omkranset dem.
    • Slaget mot vindkraften, hvor hovedkreftene må rettes mot å få ned vindkraftverket på Engerfjellet ved Mjøsa, en total forbrytelse mot Innlandets dronning og en komplett hån mot oss totninger som berget Mjøsas horisont for ti år siden.
    • Slaget mot kapitalismen og kampen for å få innført nettverks-demokratiet til Terje Bongard.
    • Slaget mot modernismen.
    Hvordan man skal prioritere er ikke godt å si, da egentlig veves alle disse slagene inn i hverandre og blir ett. Men man bør vel ha en litt særlig preferanse for sitt fedrealter, da man er alene om å kjempe for dette. For Grythengen og himmelengene i Øverskreien burde hatt en særlig plass i mjøslandskapet, som nå har gått tapt til vindkraftverket på Engerfjellet.

    Uansett er det godt å vite at man kjemper med en a7III mellom hendene✌

    "FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag. Forsøkene med biobrennstoff vil legge beslag på ti ganger mer landbruksareal i 2050. Da er det minst ni milliarder mennesker på jorda. En grønn revolusjon til er ikke mulig. Det er ikke mer brukbart areal igjen på kloden. Er det mulig å bitvis selge aksjer for å kjøpe flybåren mat produsert i den siste regnskogsresten?" - Eivin Røskaft

    Nei, det går ikke å satse på flybåren mat produsert i den siste regnskogen. Vi må nok til å plukke blåbær igjen, gamle som unge.

    Så pussig, her fant jeg nettopp en oppfrisket, gammel artikkel med Terje Bongard:

    Og her har vi løsningen på vår situasjon, vi kunne i stor grad implementert denne nå, istedenfor satset våre klin gale politikere, byråkrati og næringsliv på det reineste vindterror-helvetet!

    Ellers nok et interessant intervju med Sam Vaknin, hvor en del narsissistiske avarter blir godt forklart, som at borderlinere er feilede narsissister, som kan gå over i en psykopatisk fase, hvor de, hvis de lykkes, går tilbake til å være narsissister. Disse psykopatene er enda farligere enn vanlige psykopater, da de ikke er målrettede, kun ute etter å ødelegge.

    Ikke bare det at verden er på full fart mot 9 mrd. mennesker, vi er også på full fart mot 9 mrd. narsissister, da narsissismens virus har gått viralt, siden husmannstroens fall, sammen med himmelengene i Øverskreien.

    Den norrlandske pietismen var den beste vaksine mot narsissisme.

    Sørgelig også hvor mye rart vi ble utsatt for i lommehullet vårt på Gjøvik. Tenk, hadde det ikke vært for dette svineriet, og da særlig covert-høna i D, kunne lille M og store T fremdeles vært de beste venner.

    Verden ble et langt farligere sted ved tapet av dette vennskapet, for her snakker vi om to ekstremt intelligente og empatiske jenter, som grunnet denne Djevelens utsending ikke fikk lov til å utrette store ting sammen.

    Bildet er tatt med min Canon 50 mm med MC11-adapter, men neste gang kona bestiller ei reise, bestiller jeg Sonys nye, bitte lille 50 mm f2.5, som da blir den eneste reise-linsa til min a7III, eller muligens a7IV, hvis det hele drar ut i tid.

    Dette tror jeg blir skikkelig moro, derfor venter jeg med å bestille denne linsa til reisen er bestilt, da dette blir en del av moroa med turen.

    Fotografiet er av ei kjørbru etter Pilegrimsleden over Toten. De fleste pilegrimer kommer vel til å ta ruta over Toten fra nå av, for å unngå spetakkelet odølingene setter opp på Engerfjellet over de søndre deler av Mjøsa.

    "Yes, I'm sure, next time my wife order a travel again, I'll order this lens, and bring only this lens with me, and just have fun with it. Seems like no travel can be boring with this lens as your companion:-)" - PermaLiv

    Nå er jeg ikke lenger i tvil, denne linsa (50 mm f2.5) bestiller jeg neste gang kona bestiller ei reise, hvor jeg tar den i bruk den dagen vi reiser, slik at denne linsa blir en del av moroa med reisen.

    Hvor det blir, er usikkert? På Filippinene er det harde tak, da svigermor har blitt stormannsgal og bygger både større og finere enn avtalt med kona, "dess større, dess bedre", hevder hun.

    Og å reise til Cambridge i Wisconsin, det føles også litt tomt, uten å ha kommet i kontakt med etterkommerne til tipp-tipp-oldefar Ovren Mikkelson, samt at man gjerne vil føle seg trygg om at man virkelig er velkommen.

    Så kanskje blir det rett og slett en kosetur til Praha, hvor vi koste oss skikkelig sist gang vi var der. Ja, det var flott i Venezia, men i Praha, der koste vi oss enda mer😘

    Er det ikke rart, men Norge har nå blitt så ille at man ikke lenger kan arbeide for landet sitt, man må rett og slett benytte all sin tid til å arbeide mot sitt land.

    Hittil trodde jeg at Mjøslandet ville gå fri for vindkraftverks-infernoet, men så gjorde det ikke det, og selv til Evjua i Totenvika, hvor bildet ovenfor er tatt, vil det bli tungt å reise, da man vet at fortsetter man litt til, vil man få djevelskapen til odølingene rett i fleisen.

    At det til slutt skulle bli odølingene som skulle myrde vår blå dronning, hadde jeg aldri kunnet forestille meg i mine villeste fantasier. Jeg har sett på odølingene som et skogsfolk langt inne i Hedmark ved Glomma, og har fremdeles vanskelig å begripe at nettopp de kunne sette opp et vindkraftverk over søndre del av Mjøsa.

    Men man kommer nok ikke unna å reise til Minnesund på banneraksjoner, samt at ved Lillo-brua på Lena kommer jeg og jentene mine til å ha en masse banneraksjoner for alle som reiser sørover fv. 33 til Minnesund. På Grue gård i Hurdal blir det en kjempestor, permanent banneraksjon. Videre må vi få til banneraksjoner for turistene som reiser med Skibladner, kanskje får vi lov av driverne av Evjua caming til å sette opp et banner på Skibladner-brygga her?

    Så vi gir oss ikke før vindkraftverket over Mjøsa er nede igjen! Og de som er ansvarlige for dette her, de skal få hakke opp igjen betong-fundamentene med meisel og hammer, for deretter å bære til småstein for å fylle i hullene med egen muskelkraft, for til slutt å legge et friskt moseteppe på toppen.

    Ingen krenker Innlandets blå dronning ustraffet😡

    "Jeg hadde også tenkt å trekke meg tilbake med mitt kamera i fred og ro i Oppland og i Mjøslandet, da jeg trodde begge disse mine land skulle gå fri for vindkraftverkene, men så feil kan man ta. Nå kommer all min tid til å gå med til å få dette svineriet vekk fra Mjøslandet vårt, men jeg vil forsøke å kombinere det hele med fotograferingen, da dette også er en form for selvmedisinering, hvilket nok kan komme godt med." - PermaLiv

    Torsdag 15. juli 2021 ble mitt kjære Mjøsland lagt i grus, da jeg denne dagen ble klar over at vindkraftverket i Odalen vil komme på høydedraget over de søndre deler av Mjøsa mot øst. Dette vil slå imot en straks man passerer Falken i Skreifjella, hvortil man ser innerst i fotografiet ovenfor.

    Så nå blir det å slåss mot dette vindkraftverket, hver eneste dag, fram til vi får tilbake Mjøslandet vårt.

    Da kan man likeså godt kjempe for sine fedrealtre, og da først og fremst Grythengen, samtidig. Da all tid uansett vil gå med til denne kampen, og da enga vår har en helt spesiell gjerning å utføre i Mjøslandskapet, som bærer av husmannstroen, hyller av kulturelva vår fra Tjuvåsen, samt som fedrealter for grytheng-ættene, går disse kampene ut på det samme, de er ett, da de begge er en kamp for Mjøslandets sjel.

    Vi skal mobilisere voldsomt nå, og bygge oss opp dag for dag, måned for måned, år for år, til kampen er vunnet.

    "Etter kanten på Totenåsen mellom Torsæterskaret og Falken i Skreifjella, bl.a. området som vises i fotografiet. Bare å søke på Google Maps, helt unikt landskapsbilde. Men nå kommer altså, så langt jeg kan forstå, turbinene fra Odalen rett i glaningen straks man passerer Falken i Skreiberga, som man kan se i enden av fotografiet. Så hvorfor gjør man dette, etter all den dokumentasjonen som ble framlagt på Toten? Dette er jo helt unike landskapsverdier som går tapt, det ikonsike Skibladner-landskapet mellom Ringsaker og Eidsvoll. Så jeg er helt knust i dag, trodde totningene hadde berget Mjøslandets horisont for alltid, men så skal det nå ødelegges allikevel. Selv tenkte jeg å trekke meg tilbake fra vindkraftverks-galskapen i Oppland sammen med kameraet, men så har de altså tatt mjøslandskapet fra oss totninger, dette landskapet som vi elsker så inderlig høyt. Vi har ikke vært klar over dette på Toten, så her blir det mobilisering, det kan jeg love deg! Vi skal ha tilbake mjøslandskapet vårt, ingen gjør slikt mot vår blå dronning!!!!" - PermaLiv

    Selv er jeg helt satt ut i dag, tenk at de har tatt ikoniske Mjøslandet, hvor Skibladner har fått seile i fred i 160 år, etter at vi berget Totenåsen Skyline!

    Hver dag nå må det kjempes for å ta tilbake mjøslandskapet vårt. Min kamp vil i veldig stor grad foregå gjennom fotografiet, alle skal få vite hva slags uerstattelig landskap vindkrafts-mafiaen har tatt fra oss, Prøysens, Skibladners og Totenåsens apostels land. Det skal lages fotoutstillinger, fotobøker, prints og mye mer.

    Sonys nye, bitte lille 50 mm f2.5, ser ut til å kunne bli et fantastisk bidrag i denne kampen, og kanskje må jeg med tiden skaffe meg Sonys 24-105 mm også, men 50 mm'en frister for tiden mest.

    "The 24-105 is unbelievable mate! So sharp and versatile… don’t rule it out just yet 🙂" - Benjamin Thorpe

    Fotografiet er tatt etter Pilegrimsleden over Toten, med Mjøsa sløret i bakgrunnen. Dette er ved en plass hvor det er tilrettelagt med benker og kunstprosjekter, for at man skal kunne sitte ned og innta kulturlandskapet over Mjøsa i ro, fred og meditasjon. Snur man seg, vil man se Totenåsen Skyline vindturbinfritt.

    Bare tre dager siden vi hadde banneraksjon på Lena, over Fv. 33 som fortsetter til Skreifjella, hvor man snart blir møtt av et spetakkel uten like, da odølingene av alle ting har klart å sette en tanngard av vindturbiner på åsen sin ut mot Mjøsa! Hvordan er dette mulig!

    Så PermaLiv er i sjokk, og i dyp, dyp kulturøkologisk sorg, ikke bare over tapet av himmelengene, men av hele Mjøslandet med vår blå dronning i sin midte.

    Dette er en katastrofe, nå skal vi på Toten feire 10-års jubileum fordi vi fikk reddet ikoniske Mjøslandets horisont, hvor Skibladner har fått seile fritt i 160 år, så kommer plutselig odølene og ødelegger alt sammen, uten at vi på Toten har fått vite noe som helst. Tror ikke en eneste totning er klar over dette her. Dette blir et sjokk for alle. For meg har Odal vært et sted langt inne i Hedmark ved Glomma, at de kunne være i stand til å sette en tanngard med vindturbiner etter Mjøsa, fatter jeg ikke? Har de intet forhold til Mjøsas ikoniske, rolige landskap? Så skal vi med ett få dette spetakkelet ved Mjøsa, uten at det har vært folkeavstemning for alle som bor etter Mjøsa, Innlandets dronning!

    Fotografiet er tatt etter Pilegrimsleden over Toten, med Mjøsa sløret i bakgrunnen. Dette er ved en plass hvor det er tilrettelagt med benker og kunstprosjekter, for at man skal kunne sitte ned og innta kulturlandskapet over Mjøsa i ro, fred og meditasjon. Snur man seg, vil man se Totenåsen Skyline vindturbinfritt.

    Men så kommer da altså odølingene og ødelegger alt dette her, eller rettere sagt Odalens politiske elite, vil ikke skylde på vanlige folk.

    Vil avslutte med en kommentar av Jon Fiskvik:

    “Bare vent til de er i full høyde med rotorblader og lysvarsling på plass. Snakk om visuell forurensning i tillegg til konsekvensene lokalt i Nord-Odal. En katastrofe for både folk og natur – i tillegg til at vi – folket – rent økonomisk betaler for hele gildet gjennom dramatisk høyere strømregninger i mange tiår fremover… Det er en skandale – og de ansvarlige vil levnes liten ære og bli stilt til ansvar i fremtiden 🤬”

    • Vindkraftverket ligger i Nord-Odal kommune på grensen mellom Innlandet og Viken Fylke, rett øst for Minnesund og Mjøsa
    • Består av 23 vindturbiner på Songkjølen og 11 på Engerfjellet
    • Vindkraftverket planlegges med de mest effektive og moderne turbinene på markedet. Høyden på turbinene er planlagt til totalt 217 meter (navhøyde på 144 meter og en rotordiameter på 145 meter)
    Kommentar av Vera Braathen:

    "Hei, Øyvind Holmstad 😊

    Du skriver sannferdig og godt, og jeg er glad for at du korrigerte til «Odalens politiske elite».

    Folket er i bunnløs sorg over den fullstendige, unødvendige raseringen av sin fredfulle, vakre natur, og helt sikkert ulykkelige over visuell, milevis spredning av denne invasjonen.

    Vakre Norge blir aldri slik det en gang var, ødelagt for alltid.


    Griskheten spiser opp landet vårt!

    EU styrer våre strømpriser. EU spytter på den norske Grunnloven, bifalt av de folkevalgte.

    Hvilken veg går vi? Hvilken veg ønsker vi å gå? Uten håp er vi intet. Vi gir oss ikke!"

    - Mjøslandet er tapt til vindkrafts-mafiaen!

    Nå er jeg så forbannet at jeg har ikke ord! Vindturbinene i Nord-Odal kommer på et høydedrag øst for Mjøsa ved Minnesund, og ødelegger Mjøslandet vårt👿 Jeg som trodde jeg kunne få kjøre vindturbin-fritt til Gardermoen, for å komme ut av vindkraftverks-landet vårt😬

    Så dette er den totale dystopi!

    Vi gir oss ikke nå før dette er nede igjen, her blir det krig på alle fronter, både for våre fedrealtre og vårt fedreland🙏

    Foto: Jón Wilhelm Steinson Lysgård

    • Vindkraftverket ligger i Nord-Odal kommune på grensen mellom Innlandet og Viken Fylke, rett øst for Minnesund og Mjøsa
    • Består av 23 vindturbiner på Songkjølen og 11 på Engerfjellet
    • Vindkraftverket planlegges med de mest effektive og moderne turbinene på markedet. Høyden på turbinene er planlagt til totalt 217 meter (navhøyde på 144 meter og en rotordiameter på 145 meter)
    Dette er jo helvetet på jord! Svina i Nord-Odal har ødelagt landet til Mjøslandets tårefotograf. Trodde svineriet lå godt inne i Hedmark, men så har de satt det på et høydedrag over Mjøsa, får det vel i glaningen rett etter Falken tenker jeg. Samt Minnåsen, totalt ødelagt.

    Så nå er jeg glad jeg ikke bor i Hurdal, for man kan jo ikke leve der uten å kunne nyte Minnåsen i fulle åndedrag, det går ikke!

    Grue gård i Hurdal får jeg pepre med bannere mot vindkraft, hele våningshuset, låven og jordet etter vegen skal bekles og fylles opp av bannere.

    Da vi hadde banneraksjon ved Lena på tirsdag, ante jeg ikke at vindturbinene i Nord-Odal skal stå og forpeste søndre del av Mjøsa. Og vi på Toten som klarte å redde Mjøslandet for ti år siden, så kommer disse forbannede odølene og ødelegger ALT!

    Men nå, nå blir det en ENORM banneraksjon ved Grue gård i Hurdal, og denne skal stå permanent til vindkraftverket ved Mjøsa er nede igjen. For nå, NÅ har vindkrafts-mafiaen virkelig tråkket i vepsebolet, det skal jeg love dem😡

    Geitramsenga til Johan Grythengen. Snart eneste stedet hvor det ikke vokser lupiner, i sporene av det nye v/a-anlegget. Så geitramsen er en tøffing🙌

    Er det noe jeg aldri kommer til å forstå, er det hvorfor mennesker heller ønsker å bo i gardskoronaen i Grythengen, enn i et chapinsk lommetun. Istedenfor sier de at jeg må bo i skogen. Men det må jeg jo, bare at vi skal bo i skogen i Grythengen, her ved Stysjin og Tjuvåselva vår. Med en stor og kraftig, beskyttende og nærende gardskorona-skog omkring himmelenga vår.

    For som Ross Chapin sier det, skal man ha et fellesskap, da må man ha et privatliv!

    Privatliv har vi ingenting tilbake av her i enga, dette forsvant med gardskoronaen, derfor kan vi ikke lenger dyrke jorda vår, etter permakulturens prinsipper.

    Og med dette forsvant den siste rest av vår vestlige, kristne sivilisasjon, som nå ligger begravet her i Grythengen. Dette var den norrlandske pietismen, brakt hit av vår apostel i Holmstadengen, pleiet av metodikeren i Grythengen.

    Tilbake har vi kun narsissismen, da vi ikke lenger er vaksinerte mot narsissismens virus, hvor vaksinen var den norrlandske pietismen.

    Da er porteføljen oppdatert igjen😌

    Det ble 18 nye fotografier siden sist, hvilket vel vil si tre per dag. Har blitt mye fotografering denne våren og forsommeren, som har gått utover mye annet, men det er så mye å ta vare på.

    Denne dokumentasjonen føler jeg er viktig, for å forsøke å tette igjen det Orwellske Minnehullet, som alle ønsker å putte Grythølet vårt nedi, slik at Grythengen aldri skal kunne gjenoppstå fra de døde i tidens fylde.

    Forresten er det rabarbra-is det kuttes til her, hvor halvparten ble rabarbra-is og halvparten blåbær-is, da det ble litt blåbær på søndag.

    Dess mer jeg hører av Sam Vaknin, dess sikrere blir jeg på at den vestlige, kristne sivilisasjon, den ligger begravet her i Grythengen. Nå har vi fått en anti-vestlig, narsissistisk sivilisasjon. Så skal vi igjen kunne bli siviliserte, må Grythengen hentes tilbake, man må rett og slett fjerne Grythølet og tette igjen det Orwelleske Minnehullet, som det var like før himmelenga vår forsvant nedi for godt, da vi kom tilbake hit i 2018.

    På disse tre årene har PermaLiv gravd fram igjen enorme mengder historie, som syntes å være glemt av alle, samt frambrakt en enorm mengde fotografier av ypperste verdensklasse, som har fylt godt igjen i det Orwellske Minnehullet. En bragd som ingen andre ville ha klart!

    Men er det noen som er takknemlige for dette? Nei, selvsagt ikke, fordi de føler sin nye status som narsissister truet, samt ikke minst deres nye religion, narsissismen, hvor hvert enkelt menneske i seg selv er gud, tilbeder og et tempel, i møte med den norrlandske pietismen, som i sin tid blomstret vel så frodig her som hva  narsissismen gjør det i dag.

    Vaknin avklarer mange moderne begreper og fenomener for deres sanne innhold, som "mindfulness", som egentlig er en form for narsissistisk meditasjon, hvor man lærer seg å ignorere både fortid og framtid, for slik å kunne leve i en evig narsissistisk nåtid.

    Videre er termen individ-humanisme en forskjønning av narsissisme, da dette bare betyr at alle skal kunne dyrke seg selv, innenfor den likefordelte like friheten. Hvor vi alle er guder på likefot😖

    Verdisympatisører verdisympatiserer ved Lillo-brua på Lena.

    "Ingenting er vunnet for alltid. Vi ser stadig at gamle planer plukkes opp av skuffen. Kampen fortsetter til vindkraft som energikilde i Norge er lagt fullstendig dødt💪🤬" - Jon Fiskvik, leder av Motvind Innlandet


    Merkelig å komme over denne fb-sida i dag, fra kampen mot vindturbiner i Vang i Valdres for åtte år sida:
    Så i Oppland vant vi begge slagene i forrige tiår, og reddet således både Valdres og Totenåsen

    Men så ble vi slått sammen med Hedmark og ble Innlandet, så var vi plutselig ikke vindkraftverks-frie
    allikevel, hvor vi har tapt tre slag til nå

    Men heldigvis har vi fremdeles Mjøsa som en buffer mot galskapen mot hva som nå definitivt er den gale sida av Mjøsa. Gruer meg allikevel til å se hinderlysene fra Kjølberget og Engerfjellet oppe fra Totenåsen

    - Energipolitikk på naturens premisser – til beste for klima, naturmangfold, mennesker og næringsliv

    Sommerfugler på en myrhatt ved Sønstebytjernet på Totenåsen.

    "Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned!
    Dem opp med de hissige hjerner!
    La fjellvidda hvile i soldagens fred -
    i dryss av de evige stjerner! -
       Da fanger du stillhetens lydhøre sinn
       og drømmer med alt hva som lever,
    da hører du Guds, den allmektiges trinn
    så tyst over vidden han svever."

    - Theodor Caspari

    Narsissisme brer om seg lik et Big Bang, som eksploderte på 1980-tallet. Har aldri likt 80-tallet, nå vet jeg hvorfor!

    Ah, så glemte jeg det igjen, har jentene Disney-caps på seg, er det avslag på opphavsrett med en gang. Ja, Adobe ser ut til å være livredde for å bli saksøkt av Disney, bare det finnes den minste antydning til Disney i et bilde, om enn bare en halv, sløret Elsa som her, avslag!

    God støtte til arkitekturopprøret fra professor Birger Sevaldson:

    "Det hele har sitt utspring fra forbryteren Adolf Loos som basunerte ut at ornament er forbrytelse. I titusener av år har menneskeheten dekorert gjenstander og sine omgivelser. Så kommer en arkitekt forbi og sier at det er forbrytersk. Og det store flertallet dukker nakken og underkaster seg. Denne underkastelsen er i dag så total at det som utøvende arkitekt føles vanskelig å anvende ornament på en bygning. Hvilken tristesse!"

    Tristesse ja, det får man si. Selv orker jeg ikke tanken på å gå til nye Rausteinshytta, da jeg bare blir trist, samt at den nye skitrasemotorvegen de har laget til etter mine forfedres gamle sætersti til Hongsætrene, er en rein tristesse å vandre etter.

    Kanskje ikke den beste intervjueren, men hva gjør vel det når man har det beste intervju-objektet, Sam Vaknin:-) I videoen poengterer han at vi nå gjennomlever den verste eller nest verste epoken i menneskehetens historie. Noe å tenke på for Balke-presten!

    "Richard Dawkins, the famous evolutionary biologist, traces the roots of evil to organized religion and to faith itself: the belief in a God has spawned all manner of wickedness and malice throughout history, he claims.

    But, religion is merely a private case of a much-larger phenomenon: Man’s quest for meaning; the search for an organizing, exegetic, hermeneutic, overriding, all-encompassing, and all-pervasive principle; the yearning for sense and justice amidst apparent randomness and chaos.

    Indeed, secular “religions”, known as ideologies, have proven to be even more lethal and pernicious that the epiphanous variety. Nazism, Communism, and Fascism have wreaked more mayhem and death than any “divinely”-inspired counterpart. So did Nationalism and Liberal-Democracy.

    This still leaves the perplexing question of Evil and its convoluted relationships with all manners and modalities of faith. Whether atheist, agnostic, or a fervid believer, the questions of why Evil exists; what purpose it serves; and how are evil and justice intertwined torment all of us on a daily basis." - Sam Vaknin

    Yepp, akkurat som James Kalb hevder, alle former for og avarter av moderniteten er pur djevelskap, og kan kun føre oss inn i den ultimate katastrofe, gang etter gang.

    PermaLivs siste godkjente fotografi hos Adobe, fra Rognlisaga etter Høverelva i Hurdal, tatt med min 50 mm prime med MC11-adapter.

    Når man fotograferer med en prime, tvinges man til å tenke på en helt annen måte enn med en zoom, hadde jeg hatt dette her, ville jeg selvsagt ikke valgt portrett-format. Ville da bildet blitt like kreativt?

    Grunnen til at jeg spør, er fordi jeg vurderer Sonys bitte lille 50 mm f2.5, som eneste reise-linse.

    Dette er historisk! Her får man GM-kvalitet til en tredjedel av prisen😵 Selv har jeg investert i GM, fordi da var ikke andre alternativ, men skulle denne linsa gå, blir det Samyang.

    Har fått benyttet min GM 24 mm altfor lite, tenker å benytte denne til langsomt fotografi med filtre for lange eksponeringer, som av Olterudelva og Mjøsa. Men det blir for lite tid og ro, håper dette kan endre seg når jeg blir ferdig med lysskjermingene?

    Linsa er dessuten utmerket for natt-fotografering, på høyde med eller bedre enn GM, en type fotografi jeg også håper å utforske med tiden.

    Da går vår fotografiske vandring videre, hvor PermaLiv har beveget seg over fra korstogs-fotografiet til det magiske fotografiet, selv om vi ikke har gitt opp håpet om å samle 1000 totninger til korstog for å hevne Solveig Austmo, samt å ta tilbake Hans Børlis rike fra hedningene i Våler på Hedmarken, som vi fra nå av får kalle Hedningemarken, da naturen er vår religion, som friluftsfolk.

    Under vår forrige fotografiske vandring ble det meget klarere, som PermaLiv har hevdet lenge, at vi MÅ finne et sted hvor vi kan trekke oss vekk fra verden med tåre-fotografiet, for det er kun slik vi kan frelse verden med vårt magiske fotografi.

    Derfor er vi svært takknemlige hvis noen, etter råd fra selveste den hellige Benedict, kan hjelpe oss med å finne et avsondret sted for tåre-fotografiet, da det er kun slik vi kan frelse verden, eller i alle fall Norge, som kanskje er det landet i verden som har gått aller mest fortapt, som har falt dypest og raskest.

    Etter John Michael Greers siste, revolusjonerende essay, har det blitt meget klart for PermaLiv, at vår fremste oppgave er å forføre verden med fotografiets magi.

    Et essay som MÅ leses!

    Featured Post

    Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

    Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...