Fadografiet V

Egentlig tenkte jeg å kjøre Sognefjellet hjem fra Sognefjorden, men da vi reiste stoppet jeg for å fotografere Leinefossen på andre sida av Vangsmjose, hvor, da jeg leste om denne, fikk vite om Leinekværnene, som skulle vare et av landets best bevarte kværnanlegg.

Derfor måtte vi kjøre over Tindevegen og tilbake om Filefjell, da Leinekværnene måtte jeg se, hvilket jeg ikke angrer på!

Bestemor Gjartrud Kvåle brukte å sykle fra Petter-Kvåle til Grue gård i Hurdal over Sognefjellet, derfor må jeg fotografere ned denne vegen også, før vi flytter til Frankrike.

Det er mulig vi leier oss inn et sted i Skjolden eller Sogndal, for å fotografere ned hele Sognefjorden, før vi reiser? Etter turen kjenner jeg meg nå mye mer hjemme her enn på Toten. Men både Sognefjorden og Mjøslandet trues nå av en lang rekke vindkraftverk, sammen med Østre Rondane, hvor vi finner motivet til vårt nasjonalmaleri!

Så Norge sykner hen, vi har blitt verdens styggeste folk, i verdens vakreste land!

Bestill fadografiet her.

Øyvind – fotografier, bilder og ressurser | Adobe Stock

Øyvind Holmstad (myportfolio.com)

Arkitekturopprøret Gjøvik og Toten | Da senket depresjonen seg, etter å ha vært i flow-tilstand i hele perioden etter Sognefjords-turen og Rondane-turen, hvor tiden har gått med til å... | Facebook

Da senket depresjonen seg, etter å ha vært i flow-tilstand i hele perioden etter Sognefjords-turen og Rondane-turen, hvor tiden har gått med til å redigere fotografier. Dette har blitt min rus, å fotografere og å redigere, da glemmer jeg alt annet. Men nå er råfilene redigert, og etter Sognefjorden ble det så flatt her på Toten, at jeg har ikke funnet tilbake til fotogleden over Toten-landskapet.

Så nå vil jeg bare til Skjolden eller Frankrike. I Skjolden kunne jeg selvsagt fotografere dag og natt resten av livet, flottere landskap finnes ikke i hele verden. Men snart kommer vel vindkraften til Sognefjorden også, samt at urbant liv finnes ikke i Skjolden. Derfor er eneste alternativ Frankrike.

Hvorfor vi har blitt verdens styggeste folk, i verdens vakreste land, dette aner jeg virkelig ikke? Men alt vakkert ødelegges og alt nytt er sykt stygt, så da blir man bare syk.

Denne styggskapen er en sykdom, hvor syke mennesker bygger syke omgivelser, som avler enda sykere mennesker, en evig nedadgående spiral. Selv klarer jeg ikke mer av dette, jeg kjenner at all min tilhørighet til dette samfunnet nå smuldrer vekk.

Så vi forsvinner, det er jeg overbevist om, og da jeg ikke vet om andre alternativ enn Frankrike, får det bare bli slik. Dette på tross av at denne styggskapen ser ut til å være en verdensomspennende pandemi.

Jeg deler denne gode videoen fra YouTube, selv om jeg vet at dette får algoritmen til å gå i bånn. Beklager så meget!

The Power of Beauty ~ The Imaginative Conservative

"Beauty is the new counter culture. It is also the highest form of humanity. Proportion, balance, scale."- simpetcla12

"One of us was born in the USSR and can definitely second the thought that ugly buildings are very harmful to humanity. You feel disgusted and melancholic when you are surrounded by ugly architecture. The more time you pass in that environment, the more you want to escape it. It weighs heavy on you. The ex-USSR still suffers from this ugliness to this day and it’s sad to see the spread of the ugly, plain architecture all over the world. 

In revanche, it is always a pleasure to walk around majority of the cities in France, where we live, even on the worst of the weather days. It doesn’t matter if it rains or snows, the architecture makes it better." - AntonandSinan

"So god to hear! Norwegian cities, towns and villages are being destroyed to an extreme degree, that's why the Architecture Revolt has taken such deep roots here. But nothing changes. And now they want to make Norway an energy colony to Germany, to give them our hydro power while dumping lots of wind power plants in Norwegian nature. On the countryside it's no better, we live in an ancient mill farm, in my opinion the most important cultural heritage around here, but all destroyed. The boomers built lots of suburban bunkers around in our cultural heritage, and then came lots of sick infrastructure, to keep them artificial alive, while watching Netflix in a lost culture, gathering cars and garbage. The magical well is gone, the brook is gone, the party plane by the river is gone, now a parking lot, and so I can go on and on.

We were to Skjolden by the Sognefjord Fjord this summer, with the most beautiful nature on Earth. But no urban life there, just the most expensive grocery of Norway, and some dreary tourist blocks by the fjord, to rent out apartments for tourists. They had a nice beach though. I could live there, as I'm a passionate photographer, but not my girls. If they built an urban village in Dragon Style, or "dragestil", the only true Norwegian architectural style, yes, I think my girls could live there. Anyway four wind power plants are suggested in the outer Sognefjord, so then that landscape will be gone too. Ironically the national romantic painters and poets used to gather at the Munthe House close to Skjolden, and now we destroy their landscape.

Same with Eastern Rondane, where our national painting "Vinternatt i Rondane" was made. In Fjellregionen, a backdrop for Rondane Mountains, they might put up several wind power plants. And the same here by Lake Mjøsa, where I live now.

My oldest girl got French at school, as the German class was full, and we're so happy for that. She already loves the French language. I still photograph the Norwegian landscapes, I just returned from Rondane Mountains, and will soon go there again. Same with the Sognefjorden Fjord. I gathered all my local history, which is awesome, but gone. Probably I continue with this until a wind power plant is decided for the areas mentioned above. When that happens, my wife quits her job, we pack our things and move to a French village or town as soon as we can.

There we want to establish ourself with a photography cafe, selling the images I gathered from my doomed country Norway!" - PermaLiv

Det skal nok bli godt å komme til Frankrike, har lite tro på at det norske folk stanser vindkraften og bygger et vidunderlig urbant sentrum i dragestil for oss i Skjolden!

"Waw, I am not the only one thinking the same. The ugly has taken over!" - Capuchinho9872

"So well said, ugly architecture, ugly culture, ugly people. Now ugly nature, they make Norway an energy colony to Germany, dumping lots of wind power plants here. We soon move to an old village or town in France, to live as beauty cultists." - PermaLiv

Øyvind Holmstad - Vestland (myportfolio.com)

Fb

Viktig bok for jubileumsåret 2024!

Bare nedtur å komme hjem fra Sognefjorden! Her er det jo flatt som ei pannekake, ikke noe å feste øynene på. Jeg sier som Jens Petter Ekornes da han prøvde å slå seg til på Romerike, "...det var som om øynene spratt ut av hodet på meg!" Heller ikke Fostadvollkampen nytter det å feste blikket på lenger, hver morgen sjekker jeg værmeldinga for Skjolden, og lengter tilbake!

Oppdatering! Enda mer djevelskap! Nå har de jammen begynt med kennel over Stabbursjordet også! Så da takker vi for oss, når vi blir behandlet slik, og kutter siste rest med samfunnet, inklusive alle foreldremøter og alt annet!

Tenk det, at dette samfunnet heller vil ha dette her tilbake her, enn eldstejenta mi som kulturbærer av kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til Even Helmer! Et samfunn som prioriterer slik, og jager kulturbæreren vår til Frankrike, mens dette her blir igjen her, er absolutt totalt sykt og har gått fullkomment i forråtnelse!

Er dere klar over hvor mye jentene mine leser? Dette var ikke jeg heller, før sogneturen vår. Vi var innom alle biblioteker vi passerte, hvor de låner bæreposer med bøker. Og det er ikke hva slags bøker, det er tykke bind på mye over tusen sider, med tettskrevet, avansert engelsk!

Og ikke nok med dette, de leser tykke bind på 1000-1500 sider med avansert engelsk på et par dager mellom alle turene våre, hvor de etterpå sitter og diskuterer bøkene i baksetet.

Tenk det, at samfunnet heller vil ha disse menneskene boende tilbake i og omkring Grythengen, enn jentene mine som kulturbærere her! Tro hvor mange tusensiders-bind på avansert engelsk de leste i uka, som barn? Eller som voksne?

Så franskmennene blir nok kjempeglade!

Gjøvik er helt kjørt nå, gjett om jeg fikk fobier der borte i dag, det går fra agorafobi til klaustrofobi på få meter.

Her har rådyra vært på tujaen igjen mens vi var borte også, etter at jeg måtte fjerne piggtråden i fjor høst, grunnet trusler om anmeldelse. Så investerte i 15 nye tujaer i dag. Før eller siden må vel noen klare å overvinne rådyrene og andre skadedyr. Det at Trampe forsvant, kan nok også hjelpe litt.

Utbyttet var stort, så er sjeleglad fordi vi avlyste turen med venner til Bulgaria i sommer, for å ta avskjed med Norge.

Aller mest utbytte hadde vi av å treffe Jon, søskenbarnet til Kari, som på noen skarve timer gav oss like mye historisk innsikt om Kvålegrenda, som vi har klart å grave fram om Kronborgsætergrenda, i løpet av de seks årene vi har vært her nå.

Jentene ble svært imponert over at Jon hadde bygd de aller fleste tunnelene, vegene og vannkraftverkene i Sogn og Fjordane. Ikke minst både foreslo, prosjekterte og bygde han Lærdalstunnelen, verdens lengste vegtunnel. De andre ingeniørene skulle absolutt bygge en 17 km lang tunnel, som kom ut igjen høyt oppe i fjellet ved Stegastein, da de mente det ikke var mulig å bygge en 25 km lang tunnel.

Men Jon stod på sitt, og fikk til slutt presset gjennom Lærdalstunnelen, slik vi finner den i dag.

Nå var han pensjonist, men dette var så kjedelig, at han hadde begynt et lite enkeltmannsforetak, for prosjektering av småkraftverk. Men alt ble prosjektert med penn og papir på gamlemåten, da datamaskiner nok var det verste han visste.

Ellers, når han ikke var ute og prosjekterte småkraftverk, slo han med den gamle ljåen sin i vegkantene i Kvålegrenda. Dette var det mange som satte pris på, fortalte han.

Jon hadde nok svært lyst på å ta oss med på turer omkring i Sogn og Fjordane, for å forklare oss om geologien der, men dessverre var det ikke tid til dette denne gangen.

Bestill fadografiet her.

"Er nettopp hjemme fra Gjøvik, dette er massivt! Hele utsynet til kulturlandskapet på Ringsaker er blokkert, dette kunne lette sjelen en anelse. Nå er man innestengt mellom mellom disse dystre kassene og skamferte Hovdetoppen. Så de bygde borte ved Gjøvik gård, men tenkte jeg ikke ville utsette meg for dette, så bestilte kanelbolle og kaffe på Globus kafe. Men det var 10 min. å vente på kaffen, så da ruslet jeg meg en tur bort dit allikevel. Har ikke gått over den nye rådhusplassen siden den ble ferdigstilt, denne var så øde nå at jeg fikk agorafobi, etter å ha kjent på klaustrofobi borte ved skate-parken. Etter at de hogg alle trærne fikk man virkelig den forferdelige handikapp-trappa inn til Kaufeldtgården rett i fleisen også. Inntrykket av de massive blokkene etter Hunnselva ved Gjøvik gård var massivt, her ble jeg igjen grepet av klaustrofobi. Tilbake på Globus kafe fikk jeg en ekstra kopp påfyll med kaffe, fordi jeg måtte vente så lenge, i tillegg til at de fremdeles har rimelige priser, og ikke sjokk-priser, slik man har fått det på de øvrige kafeene i Gjøvik nå, så dette hjalp litt på sjelekvalen. Er nå tilbake i kværnenga vår, men her er all lokal kulturarv utslettet, i tillegg til at vi lever helt samfunnsforlatt her, men det kan være det samme med at dette samfunnet har forlatt oss, fordi hva skal vi med et slikt samfunn uansett? På Skreia er det like ille som i Gjøvik, monstrøse kasser spretter opp som paddehatter øverst i Fossenfeltet, pluss at en gigantisk, svart Kiwi-boks har falt ned ved Lenaelva i sommer. Jammen godt vi har kommet såpass i gang med en emigrasjon til Frankrike som vi har, grunnet vindkraften, men dette samfunnet orker vi ikke mer av, så nå fullfører vi bare emigrasjonsplanene med det samme vi er i gang, vindkraft eller ei!" - PermaLiv

Arkitekturopprøret Gjøvik og Toten | Gjøvik er i utvikling, og en del av utviklingen betyr visst å stenge av sentrum mot Mjøsa | Facebook

Austerdalen.

Bestill fadografiet her.

Denne rabbien treffer spikeren på hodet, hvor alt han forklarer helt og fullt sammenfaller med humanøkologien, slik dette er forklart i boka til Bongard.

Fransk historie er svært forskjellig fra norsk, hvor de var en kolonimakt, mens her seiret småkårsfolket over det lutherske standssamfunnet med utgangspunkt i husandakten til Christian VI, for å skape et paradis på jorden, og ikke i himmelen.

The Year 1848—why does it matter? - by Francisco Gil-White (substack.com)

Denne kampen ble kronet med den rokokko, nyromantiske seinpietismen i Øverskreien, og ble feiret her i Grythengen.

Dessverre er alle biokulturelle koblinger i Grythengen nå avrevet, slik at våre forfedre kjempet forgjeves, hvor paradis på jorden er tapt.

Vi har nå flere palestinske flagg på gatene i Paris, enn franske.

Avskjedsturne i Rondane og Folldal tirsdag 13. til torsdag 15. august 2024

Muen i vinterskrud.

Bestill fadografiet her.

Da er jeg tilbake fra en liten tur til Østre Rondane og Folldal, i min avskjedsturne til Norge. Banneret mitt ble ikke med denne gangen heller, men jeg noterte at flere syntes å legge merke til alle Motvind-klistremerkene på bilen min. Banneret har jeg nå tenkt at jeg tar med neste gang det blir en markering mot vindkraft på Vestre Toten, så overrekker jeg det til aksjonsgruppa der.

På tirsdag ble det en liten topptur til Muen på Venabygdsfjellet, hvor jeg fryktet at jeg ville se Raskiftet vindkraftverk, men det gjorde jeg ikke. Her var fantastisk 360 graders skue, og det ble allerede her klart at disse fantaske horisontene, de kan ikke ødelegges av vindkraft i Nord-Østerdal!

Været var topp, og på nedturen tror jeg at jeg fotograferte nesten hver eneste stein, av denne flotte, steinbelagte toppen.

Neste stopp ble ved Atnabrua, hvor jeg tok en liten runde omkring på det nedlagte vannindustri-museet, hvor jeg fikk enda større klarhet i hvordan mølleanlegget til tippoldefar her i denne eldgamle kværnenga vår, kan ha sett ut.

Deretter tok jeg en stopp ved Sohlberg-plassen, hvorfra Harald Sohlberg malte Norges nasjonalmaleri, Vinternatt i Rondane.

Dette er et nyromantisk maleri, hvor nyromantikerne har sitt utspring i naturalismen, hvor man hyllet norsk kultur og landskap i enkle og naturalistiske hverdagsscener, uten å dramatisere, slik som nasjonalromantikerne. Et yndet motiv og fritidssyssel hos nyromantikerne, er å la seg fylle av evighetslengsel under stjernehimmelen i vintermørket, slik vi ser dette uttrykt i Sohlbergs maleri. Edvard Munch malte også nyromantiske motiv, som en kontrast til den eksistensielle angsten, slik vi finner den i de fleste av Munchs malerier.

Så var det tid for å gå til ro for kvelden, hvor planen var å sove i bilen, men dette gikk ikke, så jeg måtte til slutt slå opp ettmannsteltet mitt innemellom alt dopapiret, som det flyter over av mellom busker og kratt etter Rondanevegen. En forbannelse med å være nasjonal turistveg.

Til slutt fikk jeg sovet noen timer, hvor jeg deretter kjørte tilbake til Straumbu, mens jeg fotograferte litt etter vegen. På Straumbu spiste jeg frokost, hvor jeg så det var skiltet til Høgronden, hvor jeg kom til at det kunne være artig med en liten topptur i dag også. Det stod 5 timer på skiltet, så jeg spurte i kiosken om dette var en veg eller fram og tilbake, hvor de kunne forsikre meg om at det var fram og tilbake, hvor jeg fikk det inntrykket at dette kun var en liten topptur, ala Muen.

Så jeg tok en kaffekopp og en båtis, hvor jeg la i veg. Skogen første delen var flott furuskog, meget fotogenisk, hvor jeg fordypet meg i skogsfotografiet. Opp mot tregrensa ble det mange avstikkere, da jeg tenkte jeg hadde god tid for denne lille toppturen til Høgronden.

Plutselig begynte det å regne, det var overraskende, da det ikke var spådd regn da jeg reiste oppover. Her fant jeg ei lita hule, så jeg slo meg til ro her og tok en liten lur, da jeg tenkte dette måtte bare være ei lita skur. Men da det ikke hadde gitt seg da jeg våknet, tenkte jeg at jeg fikk nå bare bite i det, da jeg måtte da vel snart være framme på denne Høgronden.

Så jeg pakket kameraet ned i ryggsekken og la i veg det remmer og tøy kunne holde, da jeg antok at da jeg var på toppen ville denne regnskura være over, slik at jeg kunne fotografere i flott kveldslys, på veg ned igjen.

Men jeg bare gikk og gikk og gikk, og kom aldri til Høgronden. Tok en stopp på en liten topp, tenkte dette ikke kunne være noe særlig av topp, da det ikke var noen varde der. Her vurderte jeg å snu, men syntes jeg så hva som måtte være Høgronden gjennom skodda, så fant ut at jeg fikk prøve litt til. Men da begynte det å bli mørkt, samt at skodda ble stadig tettere, samt at det regnet stadig mer. Så til slutt tok jeg til vettet og snudde, da det jo ikke er noen skam å snu, som det heter.

Ned gjennom skogen var det med nød og neppe jeg fant vegen tilbake til Straumbu med lyset fra mobiltelefonen, da var klokka 23:30, hvor jeg kom til at enten var fyren i kiosken i fryktelig god form, ellers var turen til Høgronden på fem timer en veg.

Men nå gledet jeg meg til å krype ned i soveposene, tre stykker utenpå hverandre, men da jeg kom tilbake til teltet, var dette bare en stor dam og alle soveposene gjennomvåte. Heldigvis hadde jeg med ekstra skift og en tykk mariusgenser, så jeg fikk byttet de drivåte klærne og lagt meg til å sove på akematta i bilen. Denne natta sovnet jeg som en stein, og våknet torsdag morgen fullt utkvilt til morgensola gjennom bilruta!

Jeg spiste middagen til frokost, da jeg ikke orket å lage til denne kvelden før, og kjørte deretter til Kroktjønna ved Grimsbu. Dette var nydelige tjern i en nydelig furuskog, som jeg fikk oppleve i flott lys!

Etterpå tok jeg en vaffel med rømme og kaffe på Grimsbu, hvor jeg omsider tok en titt på kartet, hvor jeg til min store glede fant ut at toppen jeg hadde tatt en rast ved kvelden før, var Søre Oksle, slik at jeg hadde vært på en topp allikevel! Jeg hadde nok da snudd like før Høgrondbue, ei nødbu noe nedenfor Høgronden, så hadde jeg fortsatt til Høgronden, måtte jeg nok da tilbrakt natta der. Men tross alt var det nok bedre å overnatte i bilen, med tørre klær:-)

Så var turen kommet til Einunndalen, Norges lengste sæterdal, en tur jeg hadde gledet meg stort til, og denne skuffet ikke! En helt fantastisk dal med levende sæterkultur, hvor det var ti ganger flere sætrer enn hytter. Rondamassivet er jo omringet av et tykt belte av hytter, mens her var landskapet som det skal være i fjellheimen, uten denne vanvittige hyttifiseringen, og nå denne enda mer sinnsvake vindindustrien!

I et kryss tok jeg feil veg, jeg bygynte å stusse litt da jeg kom til et skilt hvor det stod Velkommen til Oppdal bygdealmenning, hvor vegen ikke lenge etterpå tok slutt. Så da var det å gi full gass tilbake, da jeg skulle hente jentene på leir på Gålå 16:30. 18:30 var jeg framme, så jeg fryktet det var noen sure jenter som ventet, men de var blide som noen soler. Leiren hadde vært helt topp, hvor de ønsket seg tilbake til neste år også :-)

Så dette var et lite innblikk i min pågående avskjedsturne til Norge. Blir trist å forlate dette herlige landet til fordel for Frankrike, men orker ikke å se vårt kjære fedreland skamfert av vindkrafts-vandalene!

Fotografier fra turen kommer nok inn i min portefølje hos Adobe om noen uker, meningen er å kunne tilby disse i vårt framtidige kafe-galleri i en liten fransk landsby, hvor vi forteller franskmennene om vårt vakre lands tragiske skjebne:

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

https://permaliv.myportfolio.com/