"Jeg ber mine sanser våke, leve og oppleve mens det ennå finnes urørt natur, levende stillhet." - Hans Børli
Høres ikke ut til at folk leser Hans Børli her omkring. Huset vibrerer og det er uendelig langt fra stillheten som David fikk oppleve i de grønne enger i salme 23. Tomgangskjøring er ulovlig, og det er jo ingen forskjell på rånerbilene på Toten, og Leopard-tanks i Ukraina. Hva er vel en hanekylling mot dette! Tenk at man har dratt alt dette inn i Grythengen! Hvorfor?!?
"Hyttebyggingen skjøt fart fra 1960. Da var rasjoneringen på biler slutt, og mange familier fikk sin egen bil. Det ble enkelt å reise til grisgrendte strøk i helger og ferier."
Det var etterkrigs-generasjonen som gikk amok med frislippet av biler på 1960-tallet, hvor de har fylt opp hele Grythengen og gardskoronaen vår med Toten-bunkre og en haug med subeksurbanitter, som ikke har noe som helst her å gjøre, og som har absolutt null forståelse for eller interesse av den landskaps- og kulturarven som ligger her, og som er helt enorm.
Disse menneskene gjør ikke annet enn å dure og å glane. Enten er de ute og durer, ellers er de inne og glaner.
Få bort hele dritten, riv det ned, og flytt alle disse invasive skapningene ned i en skikkelig urban landsby på Skreia, fri for biler og med tykke bymurer, for å hindre urban spredning ut i kulturlandskapet!
I flere undersøkelser (bl.a. FRIFO) om hvorfor folk går på tur, så er det stillhet, fred og ro som topper listen. Derfor er det av vesentlig betydning, også i et folkehelseperspektiv, å ta vare på disse kvalitetene. Mange opplever at det komme ut i natur gjør noe med dem. En annen tilstand oppstår. Eva Dønnestad fra Kristiansand oppdaterte Facebook-statusen sin på denne måten:
Har vandret i fjellheimen i Telemark og pustet inn en stillhet som overdøvet forstyrrelser på livslinja, og forsterket noe vakkert det ellers kan være vanskelig å høre.
Ingen går igjennom livet uten noen «forstyrrelser på livslinja», men forstyrrelsene er ujevnt fordelt i befolkningen.
Stillheten åpner før eller siden opp for et møte med deg selv. Mange har opplevd hvordan den stille vidda, det blanke havet eller den susende skogen gir nytt perspektiv til livet. Stillheten forankrer og endrer på samme tid.
De siste 100 årene har områder definert som villmark blitt redusert fra ca 50 prosent til litt over 10 prosent i Norge. Det mest øde stedet i Norden ligger i Sverige. Den nye regjeringen vil fjerne INON (Inngrepsfrie naturområder i Norge) som forvaltningsverktøy. Underforstått at det skal bli lettere å bygge ned urørt natur. De vil beholde Naturmangfoldloven, men skal se nærmere på praktiseringen av den. Heller ikke dette lover godt for urørt natur. Den forrige regjeringen opphevet forbudet mot vannscooter, og den nye regjeringen vil innføre fornøyelseskjøring på snøscooter.
Å kjøre vannscooter i 50 knop, eller padle kajakk i 3 knop er to forskjellige ting. Fartsopplevelsen rangeres foran naturopplevelsen. Selv om sikkert mange vil hevde at naturopplevelse er viktig både på vann- og snøscooter. Jeg var i en radiodebatt for noen år siden. Da spurte motdebattanten hvem jeg var, som kunne fortelle at å sitte i boblebadet på verandaen på fjellet ikke var friluftsliv?
Jeg fant ikke det riktige svaret da, men dette har gnaget i meg siden. Nå har jeg kommet frem til at det er stor forskjell på å være deltager eller tilskuer. I boblebadet og på scooteren er man tilskuer til natur, mens i kajakken, på skiene eller til fots - så er du deltager. Den økende graden av støy, motoriserte hjelpemidler, økende utstyrskrav osv. bidrar til at naturopplevelsen endres. Utfordringen oppstår når en persons opplevelse reduserer en annens.
Motoriseringen gjør også noe annet med opplevelsen. Gabriel Scott så dette tydelig allerede for nesten 100 år siden, da han skrev om motorbåtene som kom til Flekkerøya. I boka «Alkejegeren» skriver han om endringen:
Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første - følge med i tiden heter det.
Scott skriver rett og slett at motoriseringen forflytter tiden forbi selve livet. Hva er det vi haster etter? Kommer vi ikke tidsnok frem til kirkegården? Jo mer tid vi sparer, jo mindre tid ser det ut til at vi får.
I kajakken er ikke målet å komme fram. Ett tak av gangen. Omsluttet av stillheten, oppslukt av rytmen. Langsomheten har en verdi - og Scott ville antagelig sagt at Livet igjen var det første - foran tiden. Kanskje er den økende populariteten til padlingen en stille protest mot at tiden skal komme foran Livet? - LARS VERKET
Avskyelig svineri på gamlevegen over Grythengen😬 Her skulle dølagampen Rauen II stått😍 Hvis han da ikke gikk og beitet nede i Grythenghågån, som var vestre del av Grythågån, med et vidunderlig vakkert kulturlandskap. Nå står der istedenfor en stor, raud Toten-bunker, i et meningsløst subeksurbania, hva Øverskreien har blitt. Hvor all rural kultur er utslettet, på samme vis som at all urban kultur er utslettet i Houston. Hvor den samme typen bilmennesker dominerer begge steder.
Hvorfor grende-design er viktig (og hvorfor jeg hater Øverskreien, Totens rurale svar på Houston).
"I live in the suburbs in the midwest and it's horrible. You have to drive everywhere, there is no one outside, everyone hides in their houses, there is no sense of community and it's very isolating and lonely. I just came back from a trip to Berlin Germany and loved it. I could walk everywhere and there was lot's of public transportation. I was able to walk to museums, restaurants, bookstores, a shopping mall and cafes." - @cushingpushing
Måtte bare ta med denne videoen, med denne herlige kommentaren, fordi det å leve i en suburb i midtvesten, det er jo akkurat som å leve i ekstremsubeksurbania i Grythengen det. Her er ingen utenfor, alle gjemmer seg i husene sine, det er svært isolasjonistisk og ensomt.
Dessuten vet vi jo det at Mjøslandet, den vestlige sivilisasjon og USA gikk til grunne sammen med Grythengen, ikke noe problem å argumentere solid for dette, hvis man har litt historie- og landskapsforståelse.
Men du verden for et liv det ville vært her, hvis vi fikk leve i fred her. Med fullt av pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, flokker av Wisconsinites ved festsletta øverst i Stysjin, for å overvære det store Grytheng-spelet, full fart i herr Fossemøllens mølle ved stenelven Grýta, søndagsskole ved den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, barna lekende i Stysjinbekken, Rauen II beitende i Grytheng-hågån, "Toner på Stabburstunet" til tonene fra husorglet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral, sammen med harpegitaren til oldefar, hvor vi serverte ferske vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, bugnende av grønnsaker i dråget nedover Stabbursjordet, vannet av ila øverst i jordet, slik bestefar gjorde, historieinteresserte som kom for å se på jordhytta mellom Grytheng-hågån og Potetåkeren til Per Post, for å lære om hvordan husmannsfolket levde her på 1800-tallet, bestemorskringler bakt fra egg i hønseburet bak låven, ja slik kunne vi fortsette og fortsette.
Ja, og jeg må fortsette litt til, fordi vi glemte jo filosofistien til Even Helmer, som gikk fra kjørbrua over festsletta øverst i Stysjin og videre ned skåvegen til filosofibjørka hans ved elva, som han fredet for etterslekten.
Hvorfor skal filosofibjørka til oldefar ha mindre betydning, enn filosofieika til prins Eugen i den kungliga Djurgården ved Stockholm? Tross alt ble jo vår vestlige sivilisasjon avsluttet under denne bjørka, gjennom den nyromantiske seinpietismen, slutten av vår tredje pietistiske bølge, etter at haugianerne brøytet veien ut av standssamfunnet gjennom husandakten, som var den brekkstanga de trengte, etter at danskekongen, som var statspietist, gav bøndene rett til å samle husfolket til husandakt på gårdene sine, fordi han trodde dette ville være oppbyggelig for hans rike. Men der tok han feil!
Det lutherske standssamfunnet var forresten en konsekvens av Weinsbergsmassakren, det var etter denne, at Luther vendte seg imot bøndene for fullt, og ble en kraftig forsvarer av at alle hadde å kjenne sin stand, for å innrette seg deretter, da dette var Guds ordning av samfunnet.
Det var først med den nyromantiske seinpietismen her ved stenelven Grýta, at bøndene vant sin endelige seier, med det lutherske standssamfunnet lagt i grus.
Må også nevne den lille hoppbakken til gamlefar i grustaket hans, ovenfor skåvegen han utbedret i dalsida ovenfor Valbydalen som konfirmant, denne ville vi satt i stand igjen, til minne om hoppkulturen her.
Samt at vi ville åpnet opp Stabburstunet hver lørdag kveld om vintrene, for at alle i Skreia urbane landsby kunne komme hit, for å la seg fylle av det sublime under stjernehimmelen i mørke vinternetter, slik seg hør og bør for en nyromantiker.
Fordi mens nasjonalromantikerne lot seg fylle av det sublime under naturens storslåtthet, lot nyromantikerne sjelen fylles av det sublime i naturens enkelthet. Vårt forbilde Jacob Gløersen, en del av Lysaker-kretsen, er en fremragende representant for denne tankegangen, og en inspirasjonskilde for fadografiet.
Med stenelven Grýta, det nyromantiske våningshuset til tippoldefar i planketømmer og sveitser-dragestil, sammen med stabburet til oldefar, som ramme.
Alt dette kunne de ekte urbanistene fra Skreia urbane landsby fått lov til å komme hit for å oppleve. Istedenfor bor de nå i og omkring Grythengen, i Stuejordet, i Grythenghågån, i Jordbæråkeren, i Stysjin og ellers rundt omkring i gardskoronaen, hvor de bare durer omkring med alskens kjøretøy, fyller opp gardsplassene, husene og uthusene sine med skrot og juggel, og stirrer på store hjemmekinoer, i et meningsløst, tomt intet, hvor alle urbane og rurale kvaliteter er kvalt, alt landskap er utslettet, hver eneste biokulturelle kobling er revet fra hverandre, hvor stillheten og mørket har forlatt oss, og hvor det ikke lenger finnes noe grunnlag for å ha en tro, her som den nyromantiske seinpietismen slo ut i full blomst.
Så ja, det blir litt vemodig å feire 150-års jubileet for enga vår!
The Problem
The industrialized nations made a terrible mistake when they turned to the automobile as an instrument of improved urban mobility. The car brought with it major unanticipated consequences for urban life and has become a serious cause of environmental, social, and aesthetic problems in cities. The urban automobile:
Kills street life
Damages the social fabric of communities
Isolates people
Fosters suburban sprawl
Endangers other street users
Blots the city’s beauty
Disturbs people with its noise
Causes air pollution
Slaughters thousands every year
Exacerbates global warming
Wastes energy and natural resources
Impoverishes nations
The challenge is to remove cars and trucks from cities while at the same time improving mobility and reducing its total costs.
The Solution
The urban automobile can only be supplanted if a better alternative is available. What would happen if we designed a city to work without any cars? Would anyone want to live in such a city? Does it make social, economic, and esthetic sense? Is it possible to be free of the automobile while keeping the rapid and convenient mobility it once offered?
Public transport is typically a disagreeable and slow substitute for the car. It needs to become a pleasant experience and should attain the average speed of a car in light city traffic. This can be achieved using proven technology, but densely-populated neighborhoods are a prerequisite for rapid mobility and economical public transport. Fortunately, dense cities can also offer a superior quality of life.
We should build more carfree cities. Venice, the largest existing example, is loved by almost everyone and is an oasis of peace despite being one of the densest urban areas on earth. We can also convert existing cities to the carfree model over a period of decades.
Design Goals
The design of cities is driven by three principal needs:
High quality of life
Efficient use of resources
Fast transport of people and goods
Design Standards
The fulfillment of these needs in a carfree city gives rise to the following design standards:
Rapid Transport
Provide fast access to all parts of the city. In a city of one million it should be possible to get anywhere in considerably less than an hour. Passengers should never have to transfer more than once.
Nearby Stations
Both in consideration of time and of the limited mobility of small children, the elderly, and the infirm, nearby transport halts are required. The design standard is a five-minute walk.
Nearby Green Space
Green space should be available within a five-minute walk of virtually every front door.
Four-Story Buildings
Buildings should generally be limited to a height of four stories because higher buildings appear to be harmful to the people who must live in them. (See A Pattern Language for a detailed discussion of this point.)
Economical Freight Transport
City economies depend on fast, economical freight transport. A city which intends to keep trucks off its streets must make workable provisions for freight transport.
Going Carfree
The carfree city can be built. Venice is proof enough.
The four billion inhabitants of the developing world seem eager to adopt Western patterns of car use. They should be advised of the costs and encouraged to think about better solutions. Can the planet carry the ecological burden? The developed nations cannot deny developing nations the use of technology and resources that are used in the developed nations. Since most of the world’s cars are found in the developed nations, they must take the lead in designing and building carfree cities.
Carfree cities probably must become the norm by the end of the 21st Century, due to energy constraints. We should begin now to prepare for the change, which is an opportunity to build urban environments superior to any ever known.
Here we can see the radical nature of Berry’s vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.”
Den engang vidunderlige, gangbare urbane landsbyen Skreia, hvor Even Helmer, Johan Albert og M.J. Dahl hadde næringsklynga si, i herr Fossemøllens mølle, har vi nå naturligvis også kjørt i grøfta, hvor dette har blitt et hjernedødt, anti-urbant autoavhengig landskap, på linje med Houston. Her ser vi imidlertid hva Skreia skulle ha vært, en bilfri markedsby:
Måtte bare ta med denne også, av Peter Davies, fordi å kjøre gjennom Grythengen, inngangsportalen til grenda vår, har blitt akkurat som å kjøre inn til en hvilken som helst amerikansk forstad, et totalt auto-avhengig landskap begge steder, neddynket i utdaterte suburbane typologier, befolket av hjernedøde auto-avhengige mennesker.
Så dette digger de, alle omkring her, alle i kommunen, hele Øverskreien, hvor det verste de kan tenke seg er å leve som ekte urbanister i en skikkelig markedsby nede på Skreia, med solide bymurer, for å unngå urban spredning ut i kulturlandskapet, som er som kreft.
Nei, de skal på død og liv leve sine autoavhengige liv i et autoavhengig landskap i og omkring kværnenga til Herman Evensen Fossemøllen og pietistenga til Even Helmer Hermansen Holmstad, her ved stenelven Grýta.
"I was just having a conversation about this with a friend yesterday. We were walking around a lively neighbourhood in town, the restaurants/ patios were full and it was totally lively. And we are SO grateful that we don't live in car strapped suburbia. You're right, it's UGLY, void of life, joy or anything interesting." - @mard9802
"You're right, it's UGLY, void of life, joy or anything interesting."
Så slik endte Grythengen opp til 150-års jubileet for vår tid her i kværnenga vår, stygt, tomt for liv, glede eller noe interessant. Dette fordi man har klart å rive fra hverandre alle biokulturelle forbindelser her, på disse 150 årene. Hvor man har erstattet den magiske brønnen nedenfor kjørbrua med et stort, stygt pumpehus, for at ekstremsubeksurbanittene skal kunne sette inn kjøretøyene sine med barberskum og spyle dem med kvinende høytrykksspylere, for å fylle opp grunnen med kjemikalier. Og hvor Stysjinbekken har slått lag med overflatevannet, og nå renner i plastrør.
Er det virkelig noen som tror at vi vil la våre barns barn få oppleve å ikke få oppleve å leke i Stysjinbekken, slik som barna til Nils og Eli Grythestuen, på 1700-tallet? Nei, en slik skjebne unner vi selvsagt ikke våre barnebarn.
Og våre barn fikk heller ikke lov til å gå på søndagsskole, fordi vi ikke kunne ta dem med til den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, hvor to bekkeørreter svømte rundt i 12 år, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde som aldri går tørr, ikke engang under tørrsommeren 1947.
Det var selvsagt på grunn av denne kilden, og denne brønnen, at stua for kværnfolket på Grythengen ble plassert nettopp her, mest trolig til demningen og flomkværna her var ferdig, i 1723.
Nå borte!
På Toten har folk misforstått Jane Jacobs fullstendig, hvor de tror poenget er å ha øynene i de grønne enger i Grythengen. Resultatet er at vi ikke orker å gå ut i jordene våre noen steder, det være seg Stuejordet, Stabbursjordet eller andre jorder, hvor vi istedenfor å dyrke grønnsaker, nå må plante til med trær, for å forhåpentligvis oppnå et visst privatliv med tiden.
Nei, alle disse folka skulle hatt øynene på gata nede i Skreia urbane landsby, slik at barna kunne leve trygge og gode liv der, slik som i Amsterdam.
Så kanskje blir løsningen for oss også å flytte til Amsterdam, til syvende og sist?
Ah, her i Grythengen er visst jeg en såkalt "Soccer-Dad", motstykket til den amerikanske "Soccer-Mom", ei mor som kjører sine barn omkring på aktiviteter i suburbia dagen lang. Men kona har ikke førerkort her i ekstremsubeksurbania, så da må jeg jo kjøre henne også!
Så nå må vel feministene være fornøyde, for som "Soccer-Dad" i Grythengen, har man det like travelt som er taxi-sjåfør i London.
Og vi som helst bare skulle vært her og dyrket grønnsaker, drevet med plukkhogst på Totenåsen med Rauen II, og ellers tatt oss av alle som ønsket å komme hit for å oppleve kulturarven vår. Det være seg pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, "Wisconsinites" til det store Grytheng-spelet på festsletta øverst i Stysjin, tilhørere til Toner på Stabburstunet, etc.
"As a result of this, the Peak Oil movement pretty much went away. A few people continued to pay attention, pointing out that “fracking” never made any money, actually losing investors around a trillion dollars, would never have really taken off if it weren’t for interest rates close to zero (which are now over) and absolutely horrible for the environment, poisoning the groundwater and causing earthquakes. But the once lively movement to get Americans out of their energy-squandering single-family houses and individual cars and into energy-efficient buses, trams and apartment buildings went pretty much nowhere. In any case, over time it got infested with old hippies from pothead communes, ayahuasca visionaries, permaculture peddlers, druids elves and goblins, catastrophic climate change enthusiasts and the rest of the environmentalist three-ring circus." - Dmitry Orlov
"Er det kanskje en grunn til at Norges storhetstid for kunst var for over 100 år siden? Hadde Ibsen virkelig sittet på Deichman Bjørvika og skrevet Et dukkehjem i dag? Hadde Grieg komponert Holbergsuiten på Tjuvholmen? Tvilsomt. De store menneskene som gjennom tiden har benyttet den estetiske dimensjon har hatt vakre omgivelser." - Marius Løkken
I Grythengen for vel 100 år sida opplevde vi "Peak Universe" under den nyromantiske seinpietismen, ikke minst grunnet det vakre våningshuset i planketømmer og sveitser-dragestil. Nå mister jeg alle kreative evner bare jeg ser ut av vinduet, og stiller jeg meg opp på Stabburstunet, kollapser jeg fysisk, mentalt og intellektuelt, grunnet de heslige omgivelsene.
"Om du tenker på en vakker by utenfor Norge så vil kanskje mange nevne Venezia, Roma, Firenze, Paris og Praha. Hvorfor det? Jo, fordi vi mennesker er opptatt av det vakre." - André Seljestad Knudsen og Embla Eskilt Hagalisletto
Grythengen og grenda mi er nå monotoni og kjedsomhet satt i system, grunnet at man har revet fra hverandre absolutt alle biokulturelle forbindelser, ja faktisk hundrevis av biokulturelle forbindelser bare her i enga vår, de har ikke latt det bli igjen en eneste, bitte liten biokulturell kobling. Den eneste forbindelsen her er den gjennom fiberkabelen, ellers er alle forbindelser brutt, både mellom mennesker, til historien, til landskapet og til Gud.
Det beste man kan gjøre for sine barn i dag, er dessverre å lære dem opp til å avsky Toten maksimalt, slik at de aldri vil finne på å bosette seg i denne dystopien, som voksne. Ja, faktisk hele Mjøslandet, da Prøysens rike er intet uten stenelven Grýta, og stenelven Grýta er intet uten kværnenga Grythengen.
Dessuten bør man lære dem til å elske de vakre, ovenfor nevnte Europeiske byer, så får man tro de velger å bosette seg i en av disse. Da blir det hyggelig å besøke barn og barnebarn!
“Not So Big” A Really Big Deal, by Sarah Susanka (Vi må ikke alle bo i enorme Toten-bunkre, det være seg i Skreia ikke-urbane landsby eller i det maltrakterte kulturlandskapet i og omkring Grythengen)
Motvind Innlandet – vårt arbeid og vår innsats er viktigere enn noen gang.
Som medlem av Motvind Norge og med bostedsadresse i Innlandet, er du automatisk medlem i Motvind Innlandet uten at dette i utgangspunktet koster deg noe mer.
Kommunene blir nå i økende grad både presset og fristet økonomisk for å avsette arealer til
ikke-bærekraftig vindkraftanlegg, men også ekstremt arealkrevende solkraftanlegg. Både regjeringen, LO og NHO går nå ut sammen gjennom kampanjen «Kraftløftet» og skremmer med strømmangel, noe som beviselig er direkte feil. Man kan saktens lure på hvem de egentlig er agenter for? Deres skremsler er basert på Statnetts kriseprognose som er bygget på en lang rekke «luftslott»-prosjekter av typen datasentra/kryptovaluta, batterifabrikker og hydrogenprosjekter som ikke har investeringsvedtak, og hvor et stort antall mest sannsynlig aldri vil bli bygget. Samt fortsatt elektrifisering av sokkelen med negativ klimaeffekt. Når det rundt om i landet er utfordringer med å få den strømmen vi produserer tilgjengelig der den trengs, har det bl.a. sammenheng med at Statnett de senere årene har vært mer opptatt av å bygge strømprisdrivende utenlandskabler enn å sikre at vi har et velfungerende strømnett innenlands. Vi har som målsetting både å avsløre og stoppe denne kyniske rovdyrkapitalismen – i stor grad utenlandsk eiet – som er sluppet løs i norsk natur og som benytter det grønne skiftet som et røykteppe som medfører at Norge helt unødvendig bygges ned bit for bit. Det er aldeles uakseptabelt og unødvendig.
Det pågår prosesser i flere kommuner i Innlandet når det gjelder såkalt «fornybar energiproduksjon». Blant annet i Engerdal, Sør-Odal, Grue, Åsnes, Ringsaker samt flere kommuner i Nord-Østerdal og Nord-Gudbrandsdal. Ingen er lenger trygge; Din kommune kan være den neste. Vi sier; Rasering av vår natur er IKKE svaret på å innfri Paris-avtalen!
Fremover mot høstens kommune- og fylkestingsvalg vil Motvind Innlandet gjennomføre en rekke aktiviteter i form av folkemøter, stands, messer og andre arrangementer i tillegg til informasjonsarbeid på sosiale medier. Vi vil avkreve kandidater til alle valg et klart standpunkt til arealavståelse og utbygging av vind- eller solkraft i aktuelle kommuner.
Styret og tillitsvalgte arbeider fullt ut frivillig og på dugnad, men for å finansiere øvrige kostnader (lokalleie, materiell, brosjyrer, bannere etc.) vedtok årsmøtet i Motvind Innlande i Kongsvinger mandag 20.februar 2023 en frivillig lokal kontingent for 2023.
Vi er derfor svært takknemlig om du/dere har mulighet til å støtte organisasjonen med kr. 100,- (gjerne mer - om du har mulighet og vilje). Vårt bankkontonr. er: 1813.45.37716 eller du kan benytte Vipps nr.: 667926. Merk gjerne evt. innbetaling «Frivillig kontingent 2023».
På forhånd takk, takk for at du er med i kampen og ha en riktig god sommer!
Med vennlig hilsen
Motvind Innlandet
Eirik Borgen, Styrets leder
John Fiskvik, Daglig leder
I tillegg til økt kundegrunnlag, kan kraft her fra Skreiadammen ha vært medvirkende til at Even Helmer og Johan Albert tok ned mølla til herr Fossemøllen her i kværnenga Grythengen i 1917, for å sette den opp igjen ved Skreia stasjon, med hhv. en liten dagligvare og et lite snekkerverksted.
Med Representativt InngruppeDemokrati (IGD) klarer vi oss fint med vasskrafta! Uten kapitalisme kan vi senke forbruke voldsomt, ikke minst fordi vi kan produsere forbruksvarer som varer 400 - 500 år, som kjøleskap. I tillegg kan vi glede oss over en intakt natur uten vindkraftverk 😂
"OG: Lavere produksjon vil frigjøre energi. Vannkraften vil være mer enn nok. Dagens diskusjon rundt «energibehovet» har bare ett mål: Det skal vokse fordi investorer må tjene mer gjennom økt produksjon og omsetning. Hvis vi skal sette opp vindturbiner må det være for å fjerne vannkraftreguleringer… men det bestemmer vi, demokratiet, ut fra hva som er fornuftig, bærekraftig, bra for oss. Ikke ut fra kapitalismens profittbehov." - Terje Bongard, humanøkolog
Coolness started with jazz musicians, and still has something of the spirit of the night, of escape from everyday reality, of unconditioned freedom, of improvisation without a goal. It’s the liberal equivalent of the divine grace that bloweth where it listeth and none can define.
It has something in common with sanctity. The cool are in the world but not of it. They possess a certain disengagement, so that they are independent of their surroundings and not easily flustered or excited. They’re not conventional, and recognize immediately whatever they’re presented with. That gives them a sort of perfect pitch in matters of perception, expression, and practical decision.
Of course, coolness is also very different from sanctity. Sanctity is about eternity, coolness about today. It has religious aspirations, but its hedonism and individualism means it goes nowhere. The lives of the saints have enduring interest because they point to something beyond themselves, the lives of the hipsters don’t. – James Kalb
Nok en gang er jeg fjetret over James Kalbs skarpsyn, og jeg begynner å undres om han kan være vår tids mest skarpsynte mann?
Vi har et ny type borgerskap, for de er veldig kule og progressive, og de skaper et inntrykk av at det ikke finnes noen klassekonflikt lenger. Det er veldig vanskelig å gå imot hipsterne når de sier at de bryr seg om de fattige og minoritetene. Men i virkeligheten er de i høyeste grad medskyldige i å henvise arbeiderklassen til kulissene. Ikke bare har de enorme fordeler av den globaliserte økonomien, men de har også produsert en dominerende kulturell tenkemåte som ekskluderer arbeiderklassen. Tenk på Hillary Clintons utsagn om «the deploreables». Det samme synet på arbeiderklassen finnes i Frankrike og Storbritannia. De blir sett på som om de var en stamme i Amazonas. Problemet for eliten er at dette er en veldig stor stamme. - Christopher Guilluy
Det er akkurat denne typen kulhet Kalb beskriver, som det nye borgerskapet har ikledd seg, for å ta rollen som vår tids helgener, hvor vi deplorable er hatister og reaksjonære, de kules, eller vår tids helliges motpol.
Merk: "Det er veldig vanskelig å gå imot hipsterne når de sier at de bryr seg om de fattige og minoritetene."
Hvorpå James Kalb svarer: "Sanctity is about eternity, coolness about today. It has religious aspirations, but its hedonism and individualism means it goes nowhere. The lives of the saints have enduring interest because they point to something beyond themselves, the lives of the hipsters don’t."
Så overklassen eller det kule borgerskapet har ikledd seg kulhetens kappe, som Kalb har avslørt som keiserens nye klær. Personlig kan jeg ikke forstå annet enn at Guilluy har lest eller kanskje tom. samtalt med Kalb, da det er lenge siden Kalb beskrev de kule som vår tids nye helgener, lenge før Guilluy begynte sine studier. Vi skal også være klar over at Kalb, som forhenværende overklasse-advokat i New York og konvertert katolikk, er aldeles rasende på den overklassen han var en del av, og står helt og fullt på de gule vestenes side.
Geografen Christopher Guilluy vakte i 2014 stor oppmerksomhet med sin studie av La France périphérique – det perifere Frankrike. Den viste hvordan de arbeidende klassene i Frankrike, som stort sett bor utenfor de store byene, er ekskludert fra det økonomiske, kulturelle og politiske livet. Den satte søkelyset på de sosiale betingelsene som seinere skulle skape fenomenet de gule vestene. Guilluy har seinere utdypet dette teamet i bøkene No Society og The Twilight of the Elite: Prosperity, the Periphery and the Future of France.
Så her står da altså jeg i dag, så langt ute i periferien som det er mulig å komme, ekskludert fra det økonomiske, kulturelle og politiske livet, uten noen form for fellesskap, i grenda til Totenåsens trubadur, hvor min oldefar var av de første som ble hans følgere. Her overlever jeg med kameraet som medisin, og James Kalb som terapeut!
“I started taking self-portraits and photographs from a place of pain instead of a place of joy.” Mariangela Serrano, a Venuzalen born photographer, found herself locked in an abusive relationship. A once optimistic, confident creator, soon became riddled with self-doubt and low self-esteem. But photography would become her savior. It would give her the message she needed to realize something was wrong. In other words, photography set her free. Not only that, photography acted as her anchor in life and was her way of medicating to heal emotional wounds.
"Jeg er anti-kul. Selv liker jeg ikke jazz, det ligger over min bevissthet, men jeg kjenner allikevel fantastiske, anti-kule folk, som elsker jazz. Uansett, kule mennesker har overtatt helgenenes posisjon i samfunnet, derfor avskyr jeg dem. Her er arkitektene i forsetet, de ønsker å være de kuleste av de kule. Nei, heller da en skikkelig gammeldags helgen og et middelaldersk kloster!" - PermaLiv
Djupstaten kommer ut av skapet (Å ja, det er Djupstaten James Kalb beskriver, vår tids helligste helgener som arbeider i det skjulte, for å beskytte oss fra tradisjonene og troen, for å forsikre oss om at vi aldri igjen skal få levende enger, grender og landsbyer, men for evig blir administrerte individualister uten felles mål, lik en babelsk forvirring, som kun Djupstaten kan beskytte oss mot.)
Fotografi av Lindstad-gitaren, med 12 strenger, 6 på hvert skjefte. En av kun fire kjente norskbygde harpegitarer. Skulle gjerne visst om Johannes Lindstad laget flere enn kun denne ene gitaren? Men mest trolig har han kun bygget sin egen gitar, til eget bruk.
Uansett, flere bilder enn dette ene, må det vel bli av denne gitaren etter hvert.
Jeg synes vi skal rekke en stor takk til Asgaut Steinnes, som har satt harpegitaren til oldefar inn i en større sammenheng, hvor vi nå også vet at denne har tyske aner. Bildet av Markneukirchen-gitaren er postet her.
Men Steinnes har nok også fått en liten øyenåpner, hvor trubadur M.J. Dahl kanskje kan sies å være den fremste representant for avslutningen av Norges pietistiske periode, hvor han surfet på toppen av vår tredje pietistiske bølge, den rosenianske, stilig og selvsikker med sin harpegitar, før denne bølgen til slutt kræsjet inn i 1. verdenskrig, og vi entret moderniteten.
Uansett, selv tror jeg det var denne bølgen, med harpegitaren som symbol, som gav oss en slik fredelig unionsoppløsning med Sverige.
Steinnes skulle nok gjerne hatt Lindstad-gitaren i sin unike samling av 450 norskbygde gitarer, imponerende! Og kanskje havner den der en dag? Hvem vet😉
Men jeg hadde jo en oldefar til, Even Helmer, som var en nær venn av M.J. Dahl, og som jo ble født i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, som jo seinere ble en del av selveste Storenga, som Dahl vel etablerte da han bygde ny låve. Skulle gjerne hatt flere detaljer her!
Hva jeg undres er, kan Even Helmer også ha spilt gitar? Kanskje tom. en harpegitar? Hva med hans kone Othilie? Får forsøke å finne ut av dette!
***
Da har Asgaut Steinnes publisert en liten oppsummering om hva vi til nå vet om norskbygde harpegitarer.
"Harpegitar (dobbelhalsa gitar) er betegnelse for instrument som spilles som gitar, og som i tillegg til de vanlige seks strengene har flere bass-strenger (ofte 4 eller 6) utenom gripebrettet. Var mye i bruk i perioden 1880-1920. De fleste blei nok bygd i Tyskland, men her viser vi eksempel på norskbygde instrumenter.
En mulig årsak til at harpegitaren blei bygd og brukt her i landet omkring århundreskiftet 1900, kan ha vært påvirkning fra den svenske omreisende predikant og sanger Oscar «Blott en dag» Ahnfelt, som brukte slik gitar. Det fortelles også at predikanten Magnus J. Dahl («Toten-Dahl») brukte dobbelhalsa gitar i sitt virke. M.J. Dahl var aktiv både i Toten-distriktene og i Trøndelag. Disse fire norske harpegitarene kommer nettopp fra disse områdene." - Asgaut Steinnes
"Johannes Lindstad (1883-1971) Kraby, Østre Toten - var utdannet snekker og dreiv Kloppen trevarefabrikk i over 50 år. Johannes var musikalsk og brukte sang og musikk i sitt predikantvirke. Broren Thorvald hadde instrumentverksted og bygde fioliner, så Johannes hadde alle muligheter til å kunne bygge denne gitaren. Gitaren er ikke merket med noe navn, men familien har hele tiden vært sikre på at den er bygd av Johannes. Ukjent byggeår, men kanskje i perioden 1920-1930. (Takk til Øyvind Holmstad for bilde og info)" - Asgaut Steinnes
Er det noen som har mer informasjon om norskbygde harpegitarer på Toten, ta kontakt med Asgaut.
Steinnes vil svært gjerne også ha et fotografi av Magnus J. Dahl sammen med sin harpegitar, så har noen et slikt bilde liggende, ville det vært flott.
"Johannes Lindstad spilte og forkynte mye sammen med Bernt Overnengen, særlig i Bilitt-området. Men det ble aldri noe bedehus der, derfor tilsluttet disse seg etter hvert Frikirken. Dahl skilte seg fra Rosenius ved det at han praktiserte fri nattverd, noe Rosenius var en motstander av, så vidt jeg husker. Så Frikirken passet nok da godt for dem. Nå er kun Frikirken på Raufoss tilbake, men flere fra Bilitt-området pendler fortsatt dit." - PermaLiv
"Gitaren til oldefar har tydelige trekk fra Markneukirchen-gitaren i Tyskland, så denne har nok da blitt importert til Norge, og vært inspirasjonen til Johannes Lindstad. Det var vanlig at norske gitarbyggere så til tyske gitarer på denne tiden. Men Johannes har gitt den sin egen vri, så helt identisk er den ikke, slik at den helt klart kan døpes til Lindstad-gitaren. En av kun fire kjente norskproduserte harpegitarer!" - PermaLiv
***
Får poste dette fotografiet av harpegitaren til oldefar igjen, som nå er døpt Lindstad-gitaren, da den viser seg å være i et meget eksklusivt selskap. Dette fordi den er en av kun fire kjente norskbygde harpegitarer i dag:
"Jeg kjenner nå til fire norskbygde harpegitarer, en fra Namsos, en fra Verdal, en fra Borglund, Vestre Toten, og Lindstad-gitaren." - Asgaut Steinnes
Jeg vil tro det kommer et lite innlegg om Lindstad-gitaren etter hvert også, så følg med!
Gitaren til oldefar har tydelige trekk fra Markneukirchen-gitaren i Tyskland, så denne har nok da blitt importert til Norge, og vært inspirasjonen til Johannes Lindstad. Det var vanlig at norske gitarbyggere så til tyske gitarer på denne tiden.
Hans Verdal, som også bygde harpegitarer, laget også fioliner. Dette kan tyde på at Thorvald Lindstad, som hadde fiolinverksted i kjelleren til Lindstad Konfeksjon, også kan ha bygget gitarer.
Har planer om å lage til en foto-serie om Lindstad-gitaren, og dette ville jeg nok vært ferdig med for lengst, samt laget til ti foto-bøker, og hatt utstillinger ved Fotografiska i Stockholm, London, og New York, hadde vi fått lov til å leve i fred her, og ikke i et subeksurbant ødeland.
Men hadde vi fått lov til dette, da ville vi selvsagt arrangert "Toner på Stabburstunet" i sommervarmen, hvor tonene fra Lindstad-gitaren, sammen med tonene fra husorgelet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral, fylte Stabburstunet vårt. Og kanskje tonene fra en av fiolinene til Thorvald Lindstad med.
Hvor pilegrimsvandrerne etter Dahlsleden rundt Totenåsen sammen med disse liflige toner, fikk nyte ferske vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor. Før de fortsatte over til Skjølås i Kolbu, hvor det i sin tid var Skjølåsmesse, med en stopp midtvegs på Syljusætra. Slik M.J. Dahl gjorde det i sin tid, med sin harpegitar på ryggen. Hvor han nok delte noen toner med budeiene på Syljusætra også.
Heller enn å vise det grusomme bildet av øyensårene over Engerfjellet, som Forskning.no benytter til sin artikkel i dag, viser jeg dette fotografiet av trekkende gjess på veg sørover gjennom Torsæterskaret, som jeg tok da jeg gikk opp Torsæterlia.
Opp lia hadde jeg følge av to bydamer, som hadde innkvartert seg på Torsætra i høstferien. De hadde ikke vært på Totenåsen før, og skulle gå om Tjuvåskampen og ned igjen om Hjemmefrontshytta. Tro hva de tenkte om vindkraftverket over Mjøsa?
De spurte også om andre turer, hvor jeg varmt anbefalte dem en tur om Svartdalstjerna.
Opp lia ble det flere bilder av den sjeldne huldrestryen, juletrelaven vår, som var årsaken til at Torsæterlia ble vernet i sin tid. Mener det var en Geir Gaarder som fikk til dette, så takk til ham👍
Selv gikk jeg kun til Østre Pålsputten, hvor jeg tok et par bilder, før jeg da gikk ned igjen om Hjemmefrontshytta, hvor jeg nesten falt utfor stupet og ned lia, i møte med vindkraftverket i syningom.
Hadde jeg gjort det, ville nok mange blitt glade, men istedenfor fortsetter Mjøslandets tårefotograf utrettelig, i kampen for vår natur- og kulturarv, hvor vindkraftverkene ikke har noen plass, hverken på den ene eller den andre sida av Mjøsa!
Nå falt jeg nesten av stolen, Forskning.no benytter mitt foto av Engerfjellet vindkraftverk i dag. Jeg falt også nesten ned Torsæterlia, da jeg hadde glemt hele vindkraftverket, dette var rett nedenfor Hjemmefrontshytta, og der er det bratt! Og nå planlegges det enda flere vindkraftverk på andre sida, som også kommer midt i glaninga, sett fra Torsæterkampen😧
- Hva mener folk på Twitter om vindmøller? (Nb! Vindturbiner! Vindmøller brukes til å male mjøl av korn, og ikke til å drive Tik-Tok-servere på Hamar.) (Nb2! Vindmøller ble visst brukt til mye rart, som å rive fargepigmenter og å presse solsikkeolje, så de ble ikke kun benyttet til å male korn:-))
"Skal det etableres flere vindkraftanlegg i Finnskogen?
I følge Glåmdalen planlegger Eidsiva og Hafslund å etablere vindkraftanlegg i et område nord/øst i Grue på grensen mot Åsnes. I et møte i Grue rådhus 4. mai ble planene presentert, men utbyggerne nekter å vise offentlig hvilke områder de sikler etter.
Hvis vi ser på vindressursene er det to områder som peker seg ut som svært aktuelle. Utbyggerne ser på vindressursene først - det er der pengene ligger - "follow the money". I Sør-Odal og Skarnes ble det i høst foreslått vindkraftanlegg. Dette ligger i samme område sør og øst for Engerfjellet og Songkjølen vindkraftanlegg.
Sammen med andre anlegg og områder som er foreslått til vindkraft kan Finnskogen og Innlandet bli ugjenkjennelig. Og dette foreslås i en tid da vi skal restaurere og tilbakeføre mere natur og økosystemer enn vi beslaglegger!
Er det TikTok-senteret på Hamar som skal få glede av den variable og uforutsigbare kraftproduksjonen? Grue og Åsnes kommuner har tidligere vært negative til vindkraft. Vi får håpe og tro at de er det fortsatt. I alle fall setter dette vindkraft på kartet i forkant av lokalvalget i Grue og Åsnes!
Nå må man kreve klart svar fra de som står på valg!" - Bård S. Solem
Tik-Tok-senteret på Hamar vil kreve nesten 1% av Norges samlede kraftproduksjon, for å drive idiotkultur, som Bongard kaller det. For denne kinesiske idiotkulturen, skal vi da ofre det herlige utsynet fra Torsæterkampen.
Østre Totens ordfører derimot, skulle nok gjerne sett disse nye vindkraftverkene oppe på selve Torsæterkampen, ja og selvsagt Tjuvåskampen, da han under Motvind Innlandets parole under Industriaksjonen på Gjøvik, gikk bort til dem og forklarte at vindkraftverk på Totenåsen, dette må vi ha!
"Vi tar kampen! Meld deg inn i Motvind Norge (og derved Motvind Innlandet) og bli aktivt med i kampen." - John Fiskvik
Kom på at det hang et stilleben av ei potteplante på kammerset, mellom ovnen og kjøkkendøra, som Mads hadde malt. Skal se om det kan være mulig å få fatt i dette for avfotografering?
Dette smykkeskrinet fra 1906 er en gave fra Mads G. Østby til sin yngre søster Gustava G. Østby. Mads var kunstner, i tillegg til rosemaling og treskjæring, malte han også landskaps- og stillbilder. Gunda var 25 år da hun mottok skrinet, dessverre døde hun kun 37 år gammel av tuberkulose.
Mads og Gundas mor skal ha vokst opp i ei jordhytte, av den typen som var vanlig på 1800-tallet, en plass etter Byvegen (Ovrenvegen) mellom Overnengen og Kloppen, men ingen er sikre på akkurat hvor dette var. Hun ble gift med bonden på Østby i Øverskreien, det var uvanlig at odelsgutter giftet seg med husmannsjenter på denne tiden, så han må ha vært meget bestemt på at han ville ha denne jenta. Kanskje fikk han øye på henne, da han skulle til mølla i Kloppen for å male korn?
Gunda fikk kun ei datter, Nelly, før hun døde av tuberkulose. Nelly vokste opp hos sine besteforeldre i Lindstad, hvor hennes bestefar Nils Lindstad hadde snekkerverksted. Han laget seg et husorgel med trepiper og det hele, som Nelly lærte seg å spille på, i stua på Lindstad. En evne mange fikk glede av gjennom hennes liv. Dette orgelet er nå nedpakket i kaldtlageret på Øverby.
Mads var da Nelly sin onkel. Hun ble gift med Bjarne Holmstad i Grythengen.
Nå lærer oldebarna til Nelly å spille piano, hadde vi fått lov til å leve i fred her i kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, ville vi selvsagt hentet fram igjen orgelet til Nils, og satt det opp igjen i Husmannstroens katedral, for å arrangere "Toner på Stabburstunet" til pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, med servering av vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor.
Etter en omvisning i kværna til herr Fossemøllen, samt en titt på jordhytta vi hadde satt i stand igjen i Grythenghågån, hvor de også fikk klappe dølagampen Rauen II, ville da disse pilegrimsvandrerne fortsatt over Nygardsæterbruvegen, hvor det var ei flott info-tavle om Holmstadeie Vestby, før de vandret videre til Skjølås om Syljusætra, hvor kolbuingene i sin tid samledes til skjølåsmesse.
Skrinet til Gunda står nå i bokhylla til hennes tippoldebarn her i Grythengen, ei jente som kanskje ligner litt på henne selv. Dessverre kan vi ikke overlate vår rike landskaps- og kulturarv til henne, da denne er ødelagt.
Men i det minste kan hun ta med seg skrinet fra kunstner Mads Gustavsen Østby, til sin kjære søster Gunda Gustava Østby. Gunda fikk mange etterkommere, til tross for at hun kun fikk ei jente og døde ung av tuberkulose. Og hun var dypt elsket av sin storebror, den lille tiden hun fikk på vår jord.
Det er bra det fokuseres på lysforurensning, og vi må huske at mennesker også er dyr, og egentlig er tilpasset lyset fra ilden.
Personlig blir jeg også satt ut av all lysforurensningen, og har håp om å kunne flytte et sted hvor jeg slipper dette. Det beste ville allikevel vært hvis samfunnet kunne endret seg, og satt lysforurensning i fokus, slik at jeg slapp å flytte.
Jeg kjenner også mennesker som må gå med mørke solbriller inne på kjøpesentre og ellers, fordi de ikke takler alt lyset, og har det mørkt hjemme.
Vi som ikke tåler lys, med unntak av lyset fra ilden, reagerer gjerne også sterkt på andre typer forurensning, som støy, støv, stråling, visuell forurensning, sterke kontraster, etc.
Dessverre er overfølsomhet gjerne assosiert med innadventhet, og vi blir derfor gjerne ansett som suspekte. Mens de utadvente velter seg i støy- og lysforurensning, og blir sett som attraktive.
