Michael Mehaffy and Nikos Salingaros are running a series of essays in Metropolis Magazine at the moment, they are all published here. I’ve no idea how long the series will run — hopefully forever. Anyway, it’s time to introduce this series to permaculture people, and I’ll be concentrating on the first five essays about the technologies of Christopher Alexander.
The essays on Alexander’s technologies in chronological order:
Patterns in the sand caused by fresh water run-off. Photo: Martyn Gorman
The 20th century was the century of ideologies, but it all ended in mindless consumerism. So obviously, ideologies alone are not the answer, although they can hold many a truth and be a tool to unite people behind a common endeavour. Still, all this is pointless if the people do not have the right tools, or even worse, if they are using the "technologies of death”.
Det kjente Stetind-seminaret i 1966 brakte økologi og filosofi sammen innenfor en ramme av glede og vennskap, lek og alvor, klatring og snakking, undring og beundring i og med naturen. Stetind er et symbol på storheten i naturen, og selv om vi alle en gang i livet burde valfarte til dette vakre nasjonalfjell, som en pilegrimsreise til økofilosofiens arnested, mener jeg at det er i tråd med den økofilosofiske arven fra Stetind å oppdage det symbolske Stetind der man bor, noe som vekker respekten og ærefrykten også for det store i det nære. Bryggefjell er for meg mitt symbolske Stetind. - Per Ingvar Haukeland
Vi hadde en dyp glede i naturen hjemme i Gjøvik, da i særdeleshet Hovdetoppen, men også 3-kilometeren i Øverbymarka, hvor man fant byens mest intakte gammelskog og mektigste furulunder, nå alt meid ned og kjørt i filler, samt små grønne lunger, som frukthagene til gamle Bondelia husmorskole, hvor man også fant Sørbyens siste karakterbygg.
Så nå finnes ikke lenger noen dyp glede over naturen hjemme i Gjøvik, fordi nærnaturen vår er simpelthen borte, alt som betydde noe for oss og hvor vi hadde våre minner, ble meid ned i løpet av et års tid.
Den dype gleden i naturen heime ble brått borte for oss i Gjøvik. Hovdetoppen var vårt symbolske Stetind, byens hellige fjell, men her råder kun menneskets vilje.
Vi kan ikke ha et samfunn som tufter sin eksistens på økonomisk og teknologisk tenkning. - Hans Anton Grønskag
- Tilbake til humanismen
For oss var Hovdetoppen vårt symbolske Stetind, denne sentrale villmarkstoppen i Gjøvik, som vekte respekten og ærefrykten for det store i det nære. Men se her hva de tenker å gjøre med vårt hellige, symbolske Stetind:
Dette kaller de utvikling😣 Ja, Hovdetoppen utvikling er de frekke nok til å kalle seg, de som har funnet på dette her, hvor flere av Gjøviks rikeste familier sitter på toppen, med en fallen speider, oppkalt etter Totenåsens apostel, oppvokst et par steinkast nedenfor himmelenga mi, helt på toppen. Gjøvik-regionens mektigste person, men helt uten ære!
Kan ikke alle disse gale menneskene bare bi litt, lese Stedinds-erklæringen og ta en samtale med distriktets store økofilosof Nils Faarlund på Bilitt. Så dropper vi disse respektløse planene, gjør Hovdetoppen til vår regions symbolske Stetind, og staker ut en helt ny øko-filosofisk kurs!
***
A city wishing to attract new talent has to offer, among many other things, an urban morphology that accommodates both Biophilia and daily life on the human range of temporal scales. This is the “dance of life” (Hall, 1984), and like classical dance forms from all cultures, urban movement has its rhythm, complex fractal structure, and continuity (Whyte, 1988). People may not immediately perceive the effects of this dance upon their bodies, but our organism accumulates either the positive or negative effects of our daily routine, and will start giving us signals. Positive signals translate into wellbeing and being able to cope with unavoidable stress, whereas negative signals wear us out so that we become decreasingly able to handle normal stress in our daily environment. Our health suffers because a weakened body is prone to both external infection and to internal imbalances. - Nikos A. Salingaros
Da vi var på Lena en liten tur i stad, så jeg i dagens Oppland Arbeiderblad at Gjøvik har det strammeste budsjettet på lenge, og man vurderer tom. å stenge badeanlegget i Fjellhallen. Pussig dette, at man først hogger ned skogsbadet oppe på Hovdetoppen, for så å stenge vannbadet inne i toppen. På Gjøvik skal man visst ikke ha mulighet til å rense hverken kropp eller sjel😕
Tok dette bildet i dag fra samme sted som visualiseringen fra Gjøvik kommune, hvor siste bilde viser hvordan Hovdetoppen blir med UFOen sin og ekkelt blålys oppover trappa.
Men kan det være at Gjøvik nå er så utarmet på biofile kvaliteter, slik at det, som Salingaros hevder, virker inn på folks kreativitet og arbeidsevner, og at dette medvirker til at byen også tappes for skapende ressurser?
Selv tror jeg så er tilfelle, og jeg tror Gjøvik har gravd sin egen grav og på sikt vil utarmes og utslettes, lik et Mjøslandets Sodoma, som straff for sin arroganse og sitt overgrep mot livet.
"We too had a forest in the middle of our town, but now it's gone"😭
Når man ser hvor høyt Århus verdsetter sin skog, midt i sin by, kan man virkelig undres hva slags orker som holder til i Gjøvik, hvor man bare meier ned sitt sentrale skogsfjell? Som om det var en bortgjemt skogteig i Vardal. Og hadde man hogget ned byskogen i Århus, er jeg viss om at århuserne ville gått amok, mens på Gjøvik står folk bare med lua hånda, hvis de da ikke har dratt den langt nedover øynene?
I tillegg til den enorme nedbyggingen av Hovdetoppen, har man også utvidet slalåmbakken med to nye løyper, på høyre side en snowboard-løype med kuler og hopp, og på venstre side ei lita løype for de aller minste. Fram til den store nedhøvlingen i 2018 var det kun bakken i midten, slik at Hovdetjernet fremdeles hadde preg av et skogstjern, med skog helt ned til vannet.
Nå ligger denne ærverdige bytoppen vår lik et barbert venusberg, klart til å skjendes.
Politikerne forsvarer seg med at de har fulgt prosedyrene, men jeg kan garantere, har man ikke fulgt prosedyrene, da slipper man ikke inn i Helvetet. Fengslene er til for de som ikke har fulgt prosedyrene, selv om det er de som har fulgt dem, som burde sittet der. Derimot venter det dem en varm velkomst i Helvetet, som belønning for at de fulgte prosedyrene til punkt og prikke.
Vi kan ikke bli så opptatt av egne fjellknauser, at vi glemmer det store bildet, advarer Bruu.
Lenger unna økofilosofiens grunnleggere er det ikke mulig å komme! Tenker da særlig på Nils Faarlund, som reddet Totenåsen Skyline, samt Sigmund K. Sætreng, elvefilosofen, som tilbrakte ungdomsårene her i Øverskreien. Som han sier:
«Jeg har flere ganger appellert til ledende naturvernere om et vern av Norges «identitets-fjell» mot kommersialismens nedhøvling av alle høyder. – Slike som Lars Haltbrekken. Men de er opptatt av oljeutvinning og CO2 og har ikke tid til fjellvern. Men her tas feil: Hav (oljeboring!) og fjell henger ihop i norsk mentalitet. Begge gir vår identitet og skal beskyttes. Appell til begge gir norsk klangbunn, og dermed vilje til vern.» - Sigmund Kvaløy Setreng
Det store bildet vil vel si at vi ofrer vår nasjonale identitet for globalistene i Tyskland/EU og Blackrock. Legg også merke til den nedlatende måten Bruu omtaler våre identitetsfjell på, store som små: "Fjellknauser".
Hadde Sætreng vært i live i dag, ville han lagt til Teodor Bruu, som en fiende av våre mange identitetsfjell. Men slike følelser er det bare vi deplorable som har, og ikke progressiv flower-power-aspirerende eliteungdom.
Og slik tenker den liberale eliten i dag også. Folket vet ikke sitt eget beste når det gjelder migrasjon, miljøpolitikk eller økonomi, så da er det best at den opplyste eliten sjøl bestemmer dette i stedet for å overlate det til «the deplorables». - Pål Steigan
Hovdetoppen, Gjøviks forhenværende hellige fjell og identitetsfjell, nå meiet den av den liberale eliten, for slik å legge til rette for elitistiske kjøleskapsblokker i den lille, nye suburben i solhellinga, ribbet for alt av identitet, i likhet med proletariatets by ved Mjøsa, etter Hovdetoppens fall.
Men man må vite at den liberale elite ser de store sammenhenger, hvor hotellkonger, vindkraftverk og teleselskaper skal besette ethvert stort eller lite identitetsfjell i vårt land, da dette kun er "fjellknauser" underlagt menneskets vilje, hvor intet er hellig, annet enn teknokratene i Brussel.
Vil legge til at i Gjøvik var det kun undertegnede, Arnulf Sunde med familie, samt MdG Gjøvik, som stod opp for Hovdetoppen.
For ei stund sia arrangerte DNT og Troms Turlag turmarsjen "Gå for naturen". Men det var dårlig vær og tåke på Lakstinden. Noen dager senere var sikten god, men det var trist å se at fjellene sør-øst på Kvaløya nå viste seg fram som et månelandskap. En kan undres over hva det er som driver myndighetene til å gjøre slikt skadeverk på naturen. Er det uvitenhet om skadeomfanget av vindkraftutbygging, godt hjulpet av en vindkraftbransje med sterke økonomiske interesser som kynisk bruker klimakrisen som brekkstang for flere utbygginger?
Formålet med DNTs markering var å sette fokus på naturinngrepene, men den kommer for sent. Flere steder i landet kjempes det nå desperate kamper mot en naturrasering som savner sidestykke i norsk historie.
Flere "eksperter" hevder at vi må tåle dette for å bidra til å redde klimaet. Det hevdes av noen at arealbeslaget av nye vindkraftanlegg er promiller av promiller, altså tilnærmet 0. Andre eksperter påstår at vi er nødt til å bygge vindturbiner over hele kloden for å bidra til at det monner. Dette er nok mer sant dersom målet er dekke opp for fremtidig kraftbehov med vindkraft. Kanskje vi først skal se på andre kilder til fornybar kraft enn vindturbiner i naturen.
Det internasjonale naturpanelet (IPBES) vedtok lørdag den mest omfattende tilstandsrapporten om jordas natur- og biomangfold. Den menneskelige aktiviteten som blir trukket frem som mest skadelig, er endringer i areal- og sjøbruk. Klimaendringene kommer på tredjeplass.
Fotavtrykket av vindturbinene og veiene i vindkraftanleggene opptar en liten arealandel av kloden selv om det må bygges 3300 km veier i inngrepsfri norsk natur for å innfri myndighetenes mål for vindkraftproduksjon. Til sammenlikning er planlagt trase i dagen for den framtidige Nord-Norge-banen fra Fauske til Tromsø 132 km, altså 4 % av veilengden i vindkraftanleggene . Arealet av de samlede planområdene for eksisterende og planlagt vindkraft (46 TWH) er tilnærmet en halv prosent av norsk landareal. Støybelastet areal vil være 6000 km², eller 1,5 %. Visuelt belasta område vil utgjøre 12,5 % av landarealet (avstand 20 km fra turbinene). Turbinene vil være synlige fra langt større avstand. Det ene bildet viser Kvitfjell fra Senja i 13 km. avstand.
Trenger vi så å bygge ned naturen for å redusere CO2-avtrykket i vår del av verden? Vi savner gode bevis for at dette virker så det monner, og ikke bare fører til mer forbruk. Anders Skonhoft skriver om dette her i DN: https://www.dn.no/…/uviss-klimaeffekt-av-norsk-v…/2-1-607327
Vedlagt grafikk som viser planlagt arealbeslag for vindindustri i Norge, er utarbeidet av La Naturen Leve. Organisasjonen kjemper for natur/mangfold og mot vindkraft på land i Norge. De har bidratt med hjelp i lokalbefolkningen på Kvaløya sitt arbeid med å få stanset utbyggingen av Sandhaugen vindkraftverk ved Raudfjell. Organisasjonen tar gjerne imot flere medlemmer: https://lanaturenleve.no/meld-deg-inn/
Gikk en honky-tonk - tur med kameraet i dag, og kom til å tenke på at det er honky-tonk - fotografering som er tingen for meg. Nyter for tiden dokumentarserien "Countrymusikkens historie" hos NRK, og det er så godt å få litt kjøtt på beina om hvem de er, alle disse artistene jeg har lyttet til opp gjennom årene, og hvordan denne musikken har blitt til.
Country-musikk er nok det som passer best for en tåre-fotograf på Toten, da her er bare tårer. Nå tar de selje-trellis'en etter jordene i Holmstadengen også, hele tiden forringes landskapet og arkitekturen, og heller ikke gamle låver får lov til å "vara seg sjøl" lenger.
Mens jeg gikk her kom jeg til å tenke på at vi bare må ha med stabburet når vi reiser fra enga vår, husmannstroens katedral, som jeg kaller det. Dette får tjene som galleri og kanskje museum. Kanskje kan det tom. få en plass på Stenberg friluftsmuseum, i verdige omgivelser, hvis vi flytter mot Sletta? Eller på tomta til Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, hvis vi finner et koselig, skjermet småbruk der? Det var forresten på Stenberg for et års tid siden jeg kom på at vi trenger en Mjøslands-aksjon.
Men noen Mjøslands-aksjon, slik at himmelengene kunne blitt reddet, blir det nok ikke. Er uansett fornøyd med at det ble hele 13 fotografier fra denne lille søndagsturen opp grenda mi, over til Skjeppsjøen og ned igjen om Solgløttvegen. Gikk egentlig ikke for å fotografere, mest for å trimme, og tok stort sett kun et bilde per motiv. De presenteres i kronologisk rekkefølge. Innimellom krydrer jeg litt med noen godord fra Hans Anton Grønskag.
Et samfunn må ha et humanistisk grunnsyn! Det er individer som befolker denne kloden. Vi har ikke bedt om lønnsomhet, og at unge hender skal bli erstattet av roboter. Vi har ikke bedt om dårlig tid, og om inntjening av tapt tid. Vi ber om at folk skal ha mening, ikke konkurransefortrinn. Et samfunn er ikke en bedrift!
Vår kamp for å bevare Frøyas planter, dyr, fugler og folks landskap mot industrialisering og dehumanisering, har åpenbart en stat som er villig til å selge vår trivsel, vår infrastruktur og våre hjem for penger. Alt for vennskap med de store industrilandene.
Kampen har avslørt en forvaltning som har erstattet folk med integritet med folk som lar seg leve under pisken. Vi har avslørt en forvaltning som har så sterke nettverk ut i den verden der pengene styrer livet at rett og galt har byttet plass.
NVE og energipolitikken har overtatt styringa. Miljødirektorat, Riksantikvar og fylkenes miljøavdelinger er reduserte til tause vitner.
Kampen har avslørt at norsk rett ikke er vår rett lenger, men er omskapt til et tvangsliv for kapital og rå maktpolitikk. - Hans Anton Grønskag
Vestby gård, hvor legendariske Johan og Olav Sønsteby holdt hus.
Var nøye med å eksponere til høyre denne gangen, hvilket nok betaler seg, og noe jeg ikke har tenkt på er at slik reduserer man også vignettering.
Vi har sett at folk ikke har makt, og at det var slik det var tenkt – men vi nektet å godta det. Vi har kjempet, og vi vil kjempe til alle ser at regjeringens klimapolitikk er til skade for natur, klima og for landet.
Og vi har sett at dette dreier seg om noe mer. Vi har sett at makta ikke gir samfunnsoppdrag. Vi har sett at makta bestiller det de vil ha, uten tanke på virkninger på mennesker, natur og våre barnebarns framtid.
Ingen har spurt: Hvordan skal vi nå klimamål og mål for naturvern.
Bestillinga har gått til en liten gruppe teknologer og økonomer: Hvor mange industriparker kan dere gi oss i norsk, urørt natur?
Og denne lille gruppen har vokst seg stor, så stor at de utøver vold mot land og folk – med regjeringens, og deler av opposisjonens velsignelse.
Slik kan vi ikke ha det! - Hans Anton Grønskag
Plast i naturen gjør meg oppbrakt, mens rustne spann kan gjøre meg henrykt.
Vi må si et rungende nei! Vi må kreve at redaktører av valgomater pepres med krav om at salg av våre landskap skal opphøre. Vi må kreve at freda dyr, planter og fugler skal få leve i fred på våre fjell og myrer; i våre skoger; langs våre kyster. Vi må kreve at innsekter i tonnevis ikke skal møte propeller i 350 kilometers fart. Vi må kreve at metangass i våre myrer ikke skal slippes ut for klimasakens skyld – et «Grønt skifte» på avveie. Et «Grønt skifte» som kun har fortsatt høyt forbruk som rettesnor. - Hans Anton Grønskag
Klima, og natur skal tilhøre våre etterkommere. Da har vi ikke råd til å leve på en løgn, en «klimapolitikk» som er en blindvei, en «klimapolitikk» som kun er lukrativ energipolitikk for kremmere, med sugerør ned i folks skatte- og avgiftspenger.
Politikerne bygger allianser med folks velferd, infrastruktur, og allmenne goder og folkestyre.
Er ikke det en sak for valgomatene?
Er ikke det en sak for framtidige folkevalgte?
Dette er en sak for oss alle – mot kremmeri og hærverk!
Dette er en kamp for humanisme! - Hans Anton Grønskag
Tar med noen sanger fra skogen av Roy Lønhøiden, selv om det ikke var like trivelig å vandre i skogen mellom Jansbu og Skjeppsjøen i dag, som da jeg red her etter hestevegen i min ungdom. Denne er nå skitrasemotorveg, i likhet med sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra. Dessverre traff jeg ikke på et eneste kondomdresskifartsfantom, da det kunne gjort godt å få utløp for litt av alt dette oppdemte raseriet.
Våningshuset på Grythe, hvor den første kona til herr Fossemøllen den eldre mest sannsynligvis kom fra. Dessverre døde hun i barsel da hun fødte herr Fossemøllen den yngre, som ikke trivdes sammen med sin stemor og halvsøsken nede på Fossemøllen ved Kværnumsstrykene. Derfor bosatte han seg i husmannsenga mi da denne ble ledig, etter ønske fra sine besteforeldre, som led slik sjelenød etter tapet av sin vidunderlige datter.
Slipesteinen i Østby. Så kan man undres hvorfor dette fotografiet kom til slutt? Jo, det var fordi da jeg kom hjem måtte jeg kjøre jentene en tur opp på Kronborgsætra for kjelketur.
Oppdaget med ett at Flickr har gallerier, har hittil tenkt på Flickr mest som et lagringssted, men skal nå ordne opp i sida mi og lage til noen gallerier av mine beste arbeider. Oppfordrer PermaLivs lesere til å støtte Flickr, selv om andre løsninger kan være litt billigere, håper jeg Flickr overlever. Veldig greit hvis de med tiden kunne utvikle seg til å bli et alt i ett for oss fotografer.
Hadde egentlig ikke tenkt å publisere dette fotografiet her på bloggen, men så kom jeg til å begynne å se på den fantastiske dokumentarserien "Countrymusikkens historie" hos NRK, og denne har brakt fram like såre minner, som om de skulle vært sunget av Hank Williams. Her nede ligger Krabyskogen industriområde, hvor jeg og gamlefar bygget opp den andre fabrikken på området. Var vel 11 år da, og arbeidet siden alle ferier og alt hva remmer og tøy holdt, fram til gamlefar nådde pensjonsalder. Da var jeg svært stolt, nå er jeg bare en skamming!
Dette var en bedrift vi bygde opp til lyden av country-musikk, husker jeg kjøpte et sett med 12 kassetter hos Det beste med det beste fra country-musikkens historie, og disse var "musikk tæl arbe" helt fra starten, i tillegg til alle kassettene gamlefar hadde. Minnes han hadde særlig sans for Dolly Parton og Johnny Cash.
Fabrikken vår var en skikkelig "Honky-Tonk-fabrikk", jeg elsket grusplassen og de gamle maskinene, men så kom fyrsteparet inn til lyden av popmusikk, den nydelige fabrikken min ble senket ned i et hav av asfalt, og alle de gamle, herlige maskinene og trucken ble byttet ut med flunkende nytt, av aller beste merke. For meg mistet hele fabrikken sin sjel, sin Country&Western - sjel, det ble en steril, plastikk-lignende pop-fabrikk.
Til slutt ble de lei av meg og fikk kastet meg ut etter en skitur ei kveldsstund, ved hjelp av en meget stor dose machiavellisk intelligens, mens jeg kun er i besittelse av fargeintelligens. Det tror jeg Hank Williams var også. Hank ble omtalt som en mann med en million-dollars stemme, men med en intelligens verdt 10 cent. Da forstod de nok ikke hvilken stor fargeintelligens mannen var i besittelse av, og var fargeintelligens høyere verdsatt, tror jeg vi ville hatt en langt lykkeligere verden.
Uansett er det godt å ha Hank Williams og country-musikken, ikke minst for en arme tårefotograf. I grunnen er det kun country, bedehusmusikk og Bob Dylan, som virkelig griper meg om hjerterota.
Kunne man enda fotografere med samme inderlighet, som Hank Williams kunne synge! For annet kan jeg ikke gjøre nå, da sorgen har blitt for stor. En kultur-økologisk sorg uten bunn og ende.
Syrinblomstring 28. mai 2018, da vi var i ferd med å flykte fra lommehullet vårt i Gjøvik. Dessverre må vi flykte herfra også, men hadde enga vår fått lov til å være grythengen, ville vi alltid ha levd her. Men nå kan vi ikke lenger utføre vår gjerning her, vi har tapt våre verdighetsklær, og ikke kun oss, men hele Mjøslandet.
Kanskje kan man kalle stabburet etter oldefar husmannstroens katedral?
Et gammelt bilde fra min EOS 70D, som jeg har forsøkt å forbedre litt, og kanskje ble det litt bedre enn sist gang? Uansett et herlig motiv fra den vidunderlige syrinblomstringen i 2018, kan knapt huske å ha opplevd maken, og kanskje kommer en dag en kunstnerspire i slekta og maler et flott maleri av dette motivet?
På et vis representerer stabburet etter oldefar, som har 100-års jubileum i år, hele Mjøslandet. Dette fordi himmelengene, kulturelva mi og husmannstroen er en hellig treenighet, hvor den ene ikke kan leve uten den andre. Dessverre er denne treenigheten nå brutt, slik at vi har gått fortapt. Og da kan heller ikke Tjuvåskampen være Totens symbolske Stetind, for uten Tjuvåselva som ei levende kulturelv, har alle verdiene i Stetinds-erklæringen gått tapt for Toten.
Allikevel er det ingen som sørger, ingen bryr seg, og min kultur-økologiske sorg blir forvekslet med hat. Er det virkelig ingen som er i stand til å gå i seg selv lenger? Finnes ikke tilbake noen form for fargeintelligens? Og hvorfor skal man bare le i skjegget av skammingen i engen, når han har en påvist fargeintelligens på 110%, hvilket i praksis skal være umulig for menn over 50 år? Har ikke lenger fargeintelligens noen verdi, i et samfunn som har mistet alle sine farger og hvor man ser verden i 1-bits svart-kvitt?
Resten av mitt liv vil jeg vie til fotografiet, eller rettere sagt tårefotografiet. Er uendelig takknemlig hvis noen har et sted vi kan ha som base, hvor vi kan puste fritt og ha et lite galleri. Har lagt litt elsk på området rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, tror de der i større grad kan ha maktet å ta vare på sin kulturarv enn her? Og du verden hvor flott det er å skue oppover Hurdalen fra trappa på Solhøy bedehus!
Men alt er av interesse, så lenge vi kan få leve uforstyrret, og aller helst som del av noe større enn oss selv.
Ta gjerne kontakt hvis du vet om et slikt sted, kontaktinformasjon finnes på høyre marg av denne bloggen.
Hilsen Øyvind Holmstad med jenter,
Grythengen, Øverskreien, Toten.
Jentene mine er svært musikalske, noe de har arvet fra gamlefar. Eldstejenta var den første som brøt notekoden i korpset, og yngsta har etter gamlefars mening en stemmeprakt som overgår det meste. Kunne vi fått et lite småbruk i Nord-Hurdal, kan jeg garantere at de vil kunne synge fra Pris Herren på et slikt vis, at dette ville brakt gitar-Dahl i tårer.
Selvsagt skulle de fått lov til å synge fra stabburstunet i Grythengen, men det går bare ikke lenger, da alt håp har forsvunnet herfra.
Kulturelva vår fra Tjuvåsen, her litt nedenfor Nygardsæterbrua.
"Våre forutsetninger for et godt liv er basert på det miljøet vi opptrer i." - Erling Okkenhaug
Etter et par dager uten min a7III har det blitt meget klart at det er kun denne som holder meg sunn og frisk. Dessverre finnes her intet i miljøet lenger som gir forutsetninger for et godt liv, og situasjonen blir stadig mer håpløs. Må innse at våre forfedres og vår apostels prosjekt og visjoner for denne grenda har strandet, lidd skibbrudd og er knust. Ser da også at det ikke lenger finnes noen felles forståelse av hva en låve er, hva ei stjernegrend er, hva ei himmeleng er, hva husmannstroen er eller hva kulturelva vår er. Så uten min a7III tar apatien meg med det samme!
Derfor er det viktig at vi kommer oss vekk snart! Til Gjøvik kommer vi kun tilbake hvis de erklærer Hovdetoppen som sitt symbolske Stetind, verner bytoppen sin som byens Shinrin Yoku til evig tid, og staker ut en helt ny økofilosofisk kurs for proletariatets by ved Mjøsa.
Aller best ville et uforstyrret småbruk rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal vært for oss. Ja visst, vi har en slektsgård i Hurdal også, men dessverre er denne partert, slik at fremmede mennesker lever etter den ene langsida av gårdstunet, og får man fremmede mennesker inn i gården sin, da får man inn så store spenninger at det blir umulig å drive den videre. En gård og et gårdstun må holdes svært beskyttet, skal det kunne fungere som et historiemaleri. Grythengens tragiske skjebne er at den mistet den beskyttende gardskoronaen!
Ta gjerne kontakt hvis du vet om et slikt sted, kontaktinformasjon finnes på høyre marg av denne bloggen.
Hilsen Øyvind Holmstad med jenter,
Grythengen, Øverskreien, Toten.
***
Tar en midlertidig pause for min a7III, da det har blitt for mye etterslep, aksjonærregisteroppgave må utføres, denne laptop'en må tømmes og inn på service før garantien går ut, stabburet er ikke pyntet opp for 100-års jubileet, samt meget mer. Vil i mellomtiden kun fotografere sporadisk med min gamle 70D i jpeg, og kanskje vil noe av dette komme opp i "Hårdåg i engen" med tida?
Dette er noe jeg gjør med et tungt hjerte, da jeg elsker å fotografere med min a7III, men vi kommer tilbake så snart råd er. Her i enga og grenda er fremdeles enorme mengder som må dokumenteres og foreviges, slik at framtidige slekter kan få en forståelse av hva her var, samt ikke minst hvorfor det gikk så fryktelig galt med enga vår og husmannstroen. For det har gått like galt med himmelenga mi, som med Frøya, øya til kjærlighetsgudinnen vår. Samtidig blir mennesker her i landet bare galere og galere, noe de selvsagt må bli uten røtter og tradisjoner. Egentlig er vi vel allerede et psykopatisk samfunn, og mest sannsynlig går vi til grunne.
Har også grendepoesien min som bør leses inn, har kommet til at dette bør foregå på stabburet, når jeg får pyntet opp der. Vil kalle den for "Stabbursbris fra ei tapt tid".
Som sagt er vi på leting etter et sted hvor vi kan trekke oss tilbake fra all galskap, hvor jeg kan få ha et lite galleri, hvor jeg og min a7III etter beste evne dokumenterer de siste restene av vårt landskap, vår historie og vår tro. Hele Mjøslandet har tapt sitt innhold, og det samme med grendene rundt Totenåsen. Men kjenner noen til et lite pustehull, er vi takknemlige.
Death took Roger Scruton today. He was the world’s deepest thinker on architecture and aesthetics, which were embedded in the conservatism of his broader philosophy. Scruton embraced tradition, holding that “the tried and true” are a stronger foundation than novelty and experiment for the good life, for public policy, for cities and towns, and for the creation of beauty in art and in architecture. The author of more than 50 books, a prose stylist of gentle precision, and a brave crusader for intellectual freedom in Soviet-ruled Eastern Europe, Scruton was knighted by Queen Elizabeth in 2016. - David Brussat
Fotografiet ovenfor er første gang jeg har forsøkt meg på å justere farger vha. kurver. Bør prøve å få inn litt mer fargeteori. Vårt samfunn har mistet sine farger, derfor er det god medisin å glede seg over fargene i fotografiet.
Det var underlig å lese "Den dype gleden i naturen heime – del II" i dag, og å vite at tittelen for meg her jeg bor, hvor min slekt har holdt til siden tidenes morgen, må lyde; "Den djupe sorgen i naturen som ikke lenger er heime". Her har det også blitt slik at man ikke lenger går inn i naturen når man går ut, og her er heller ikke naturen kulturens hjem, for det eneste som er igjen av levende natur og kultur her i enga nå, er inne.
Vi har kunnskapen og teknologien som skal til for å leve mer naturvennlig, men den individuelle og kollektive viljen uteblir, underlagt forbrukerkulturens makt. Vi er avhengige av systemer som er avhengig av vår avhengighet: ”Må ha det, bare må ha det!” Vi lever utenpå oss selv uten indre styring, og mistrives selv om vi har det urettferdig godt i global målestokk. Menneskenaturen er likevel slik at den har vanskelig for å reagere på en fare som oppfattes som ”langt borte”, men om øko- og klimakrisen skal kjennes på kroppen her i Norge, ja, da kan det være for sent å gjøre noe. Derfor må vi lete etter en annen kilde til endring, og det er her gleden, kjærligheten og vennskapet til naturen kommer inn. Men ikke bare til naturen, også til mennesker som bor andre steder og som virkelig kjenner klimakrisen på kroppen. Er det noe som er sterkere enn krisen, er det kjærligheten. Men hvordan skal vi bli glade i naturen eller hverandre, om vi ikke bruker tid sammen? - Per Ingvar Haukeland
Hvordan kan man bruke tid sammen når man ikke har tilbake noen stolthet? Selv kjenner jeg på en absolutt total fornedrelse ved å leve her i enga vår, da den er kvalt og ødelagt hinsides fatteevne. Og når himmelengene har gått fortapt, da har jo også kulturelva vår gått fortapt, og det samme med Tjuvåsen og Tjuvåskampen, som skulle vært Totens symbolske Stetind. Hvordan kan det ha seg at Nils Faarlund er totning, han som var med og forfattet Stetind-erklæringen, sammen med Sigmund Kvaløy Sætreng, som trådte sine sko her i Øverskreien, og så har vårt symbolske Stetind gått fortapt?
Nei, jeg forstår ingenting lenger. Det beste ville nok vært om det kunne finnes et lite småbruk for oss rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal. Kjenner at jeg bare må bort fra grenda, enga og kulturelva mi, som jeg elsker høyere enn alt annet på hele jorden, men klarer bare ikke å leve med en slik voldsom kultur-økologisk sorg.
Herlig å se at det ikke bare er jeg, men at også den kjente fotografen Bob Holmes hater blitz. Skal prøve å lære meg grunnleggende blitz-fotografering, men vil foretrekke naturlig lys, så sant dette er mulig.
The wonderful Kloppvegen Road, one of a few traditional gravel roads at Toten.
Da ble det et bilde i dag også, selv om det ikke var tiltenkt. Kjørte først jentene til tannlegen, så den eldste til skolen, så tilbake her om Kloppvegen for å hente minsta og kona, for å kjøre dem til skidag på Øverby. Hoppet bare ut i en sving og tok dette bildet, da Kloppvegen er en stemningsfull veg, men også en sørgeveg. For her vandret mine forfedre i mange generasjoner, som stolte industrieiere i en lang tradisjon, som jeg ble født inn i. Og slik skal det være, forteller James Kalb, man skal fødes inn i et yrke og en tradisjon, dette er en gave, noe man får og ikke skal tilegne seg. Allikevel ble jeg kastet av i en sving en vinterkveld, etter å ha jobbet i Kloppen siden Arild dreiv i kjelleren og sparklet harmonidører. Husker ikke mye av Arild, husker bare at jeg var med ham og sparklet dører med stålplast, den gangen ramtrærne var av grov gran fra Toten allmenning. Dette var før Holmstad Trevare og før nybygget i Kloppen. Men så kom fyrsteparet inn på slutten og red bølgen og skummet fløten, uten å noengang ha fått en stikke i fingeren eller sendt en eneste kubikk plank gjennom kløyva. Og de ville helst ri bølgen alene.
Selv trodde jeg at jeg hadde jobbet til slektas og vår industri-elve-tradisjons ære, og det var innenfor denne tradisjonen jeg hadde mine siste verdighetsklær, som Kalb kaller tradisjonene. I etterkant forstår jeg at de alle sammen, med unntak av en onkel, hadde sett meg som en industriork og en deplorabel hele tiden, mens dette fyrsteparet var skikkelig kule hipstere, og derfor var de rette til å skumme fløten og ri toppen av denne surfebølgen som var bygget opp gjennom lang tids slit, som ingen forstår hva er. Er sikker om at de så godt som alle sammen ville segnet om i utmattelse etter en halv dag med containergulv.
A couple of months ago I noted that we live in a time in which connections like family, kinship, religion, and inherited culture and community are dissolving. The feeling against borders and Brexit shows that even national connections are disappearing in the minds of many people.
But a time of dissolution is also a time of consolidation. People always get organized somehow, so the two go together. When a technological society dissolves into a collection of unconnected particles, the particles sort out by simple and standardized functional distinctions, such as money and occupational status.
We’re entering a global order, dominated by global markets and transnational bureaucracies, upon which people rely more and more for their everyday needs and their sense of who and what they are. This is especially true of the well-educated and well-placed people who dominate public life and are therefore more in tune with things.
This situation has a profound effect on moral life. In such a setting who we are is most obviously determined by age, career, money, consumption choices, and our orientation toward society as a whole—that is, our political views. The politically progressive young professional who is rising in his career and knows all about cooking and craft beers becomes the social ideal.
People spend more time with colleagues, fellow students, and happenstance acquaintances than family and other longstanding connections. They meet them wherever they happen to live, work, and study, or online, where most human interaction now takes place, and where past and place have no relevance. - James Kalb
Fortid og plass har ingen relevans for det moderne mennesket, avslutter James Kalb sitatet ovenfor. Mener man at fortid og plass er relevant for vår tid, da er man reaksjonær, politisk ukorrekt og en hatist. Derfor finnes det heller ikke mennesker lenger som er i stand til å forstå min kultur-økologiske sorg over å ha tapt alle mine røtter, røttene til min industri-elve-tradisjon etter Lenaelva, til husmannstroen, til kulturelva mi, enga og grenda mi. Kun min a7III gråter med meg.
Ble flotte perlemorsskyer i kveld også, her sett fra Eiktunet friluftsmuseum på Gjøvik. Kommer ikke til å vandre like mye omkring i Mjøslandet framover, men heller konsentrere meg om enga, grenda og kulturelva mi, da jeg blir stadig mer overbevist om at uten disse tre i levende live, som en organisk enhet, fulle av liv og tradisjoner, hvor vi kan leve og blomstre i ei eng i ei grythe, er Mjøslandet intet verdt.
At ingen andre ser mine guder er ikke mitt problem, men deres. Hvorfor skulle ikke jeg se virkeligheten like mye som noen annen, med en påvist fargeintelligens på 110 prosent, hvilket i praksis knapt noen over 50 år er i stand til å oppnå. Hva som kan ha skjedd med alle de som lever her nå er ikke godt å si, bare merker meg at James Kalb hevder at mennesker uten tradisjoner, er lik barn fostret av ulver.
Uansett merkelig å leve i en tid hvor man ikke har noe til felles med noen. Ingen felles følelser, tanker, minner, verdier, refleksjoner, etc. For meg er alle fremmede, og jeg er en fremmed for dem.
Takk til alle som stemte på oss! 💚 Resultatet ble 3,9% og 2 representanter i kommunestyret. En solid framgang! 👏
Vi skal jobbe hardt for å gjøre Gjøvik til en enda bedre kommune for mennesker og miljø. Det blir noen spennende år framover og vi vil gjerne ha deg med på laget. 🤗
Hovdetoppen i Gjøvik ble meid ned sist høst. Denne villmarkstoppen lå lik en øyenfryd midt i Gjøvik by, særlig oppe fra Eiktunet kafé kunne man inhalere den i dype drag, en velsignet forgrunn til Mjøsa og Helgøya. Nå er det bare smertefullt å skue mot Hovdetoppen, den har blitt til et øyensår. Og som om ikke dette er nok skal de plassere nok et øyensår oppe på selve toppen, et dystopisk UFO-Hotell, sammen med verkende kjøleskaps-blokker i solhellinga, som kommer til å skjære en rett i øynene oppe fra Eiktunet.
Nei, sett en stopper for denne galskapen. Nå gråter folk rundt i det ganske land for sine kjære topper, som blir til industritopper for alle de nye vindkraftverkene. Jammen på tide at vi begynner å gråte litt for Hovdetoppen også. Og når vi har sørget fra oss, la oss gjøre Hovdetoppen til en fryd for øyet igjen. En sann øyenfryd! Gjøviks øyensten!
Her etter vandringsleden går allerede en bilveg opp til toppen, som vel snart skal asfalteres😰 Til høyre for stien kommer en liten funkisblokk-suburb og på selve toppen finner UFO-landingen sted. Så dette blir litt av et øyensår, og får man ikke kaffen i vrangstrupen oppe på Eiktunet kafé av dette her, bør man vurdere å begynne å drikke te.
Reposter denne artikkelen, da Albert Einarsson har en god artikkel om hvor ille det har blitt på Island, nesten like ille som i Mjøslandet. Så ingen tvil om at både Mjøslandet og Island trenger hver sin tårefotograf!
My goal and responsibility is to document how Iceland looks before it’s too late. Iceland is changing rapidly due to climate changes as well as external factors (e.g. tourism and large companies). - Rafn Sigurbjörnsson
Takk Rafn, for at du finnes, og jeg vil gjøre som deg, dokumentere Mjøslandet, Prøysens land og Bedehuslandet, før det er for seint. For mye, altfor mye, er det allerede for seint, altfor seint, men i det minste har jeg klart å dokumentere Holmstadengen før det er for seint. Når jeg er ferdig med engene, skal jeg fortsette å dokumentere resten av mine land, før de forsvinner for godt, og kun fortsetter å leve i fotografiet.
Photography isn’t a contest; it’s about showing your emotional feelings in your work and what story your shot is whispering to you. - Rafn Sigurbjörnsson
Takk igjen, Rafn! Jeg forstår nå at det var fotografiene som visket til meg, og ble til grendepoesi. Det var ikke mine forfedre eller den Hellige Ånd som visket til meg, slik jeg trodde en stund, men ene og alene fotografiet. Uten fotografiet, ingen ord.
Og ja, fotografi-konkurranser skal jeg ikke delta i. Mine fotografier skal ikke være trofeer, men tårer, tåre-fotografens tårer. Tårer over engene, over grenda mi, over Mjøslandet, Bedehuslandet og det gamle Toten. Alt jeg elsker, alt som forsvinner for mine øyne, hvor kamera-malerpenselen fanger inn de siste, falmende lysstråler.
Photography is all about the art of creating photographic emotions. Without the right gear you might miss that phenomenal moment or fail to capture it at all as the light or the moment is gone. - Rafn Sigurbjörnsson
Du har så rett, Rafn, og jeg undres hvor mange tårer som har gått tapt over engene, fordi jeg ikke hadde det rette utstyret? Først må jeg få meg en vidvinkel, slik at jeg kan gå nærmere innpå engene, og allikevel få med alt, den tiden jeg har igjen her.
Så takknemlig jeg er fordi jeg kom over Rafn Sigurbjörnsson, alt står klart for meg nå, og resten av mitt liv vil bli som tårefotografen, den siste gjerning og mening. En tid så jeg på meg selv som tåreprofeten, etter Jeremia, som sørget slik over sitt land og sitt folk. Etterpå tenkte jeg at jeg måtte bli flammeprofeten, lik Jesaja, og la Hovdetoppen forgå i flammer og ild. Men jeg er ingen av delene. Jeg er kun tårefotografen, og grendepoeten, men da grendepoesien ikke er annet enn en videre-eksponering av fotografiet, er denne også fotografi.
Så er Rafn Sigurbjörnsson Islands tårefotograf, og jeg Mjøslandets tårefotograf. Håper våre veger en dag kan krysses?
Hovdetoppen, et siste stykke villmark fra det opprinnelige Gjøvik, nå tapt. Spekulantene måtte selvsagt sette tennene i denne indrefileten, for slik å eksponere seg selv for byens befolkning. For, som hovdetroende, er alt underlagt menneskets vilje. Her finnes intet hellig fjell!
Må bare legge inn noen nye lenker jeg fant hos Gjøvik kommune, som visualiserer Hovdetoppen. Dette er bare så sinnsvakt, helt på høyde med ødeleggelsen av Frøya. Dette som var byens identitetsfjell😓
- Visualisering 1. Legg merke til siste bilde, hvor man virkelig får inntrykk av at byen er okkupert av en fiendtlig sivilisasjon fra det ytre rom, med denne skrekkelige UFO-en som ligger og lyser på toppen av byen, synlig fra alle vinkler.
- Visualisering 2.For noen kasser man får oppover solhellinga😵 Det er jo ikke bare Hovdetoppen som ødelegges, men også utsikta oppe fra Eiktunet friluftsmuseum. Et vanvittig øyensår som skjærer en i synet. Så hva Gjør man? Barbarene har ødelagt byen min, den urbane landsbyen min, grenda mi og enga mi. I tillegg ble jeg kastet ut av min industri-elvetradisjon av husmannstroens barn, noe de alle samtykket i, kanskje med et lite unntak av en onkel? For den som tier samtykker! Nei, det finnes ikke respekt for noe som helst lenger, ingen lojalitet, ingen identitet, ingen tillit, fordi alle tradisjoner og guder har gått tapt. Kun menneskets vilje står tilbake!
Kanskje kunne det finnes et lite småbruk for oss rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal? Alt har blitt uvirkelig. De destruktive ødeleggelses-kreftene, moderniteten og modernismen har tatt fullstendig overhånd. Alt utslettes og tilintetgjøres...
Hotell- og kraftbransjen ser ut til å ha det til felles at de ønsker å bygge ned de siste toppene av intakt natur i vårt land. Hotellkongene vil helst til topps for å synes, og er det flatt reiser de gjerne en skyskraper, slik Buchardt har gjort det med fallos-symbolet sitt innerst i Furnesfjorden. Han fikk forresten nylig tillatelse til å plassere et stort hotell på toppen av Rønvikfjellet i Bodø, som er av byens viktigste friluftsområder, på samme vis som Hovdetoppen var Gjøviks nærfriluftslivs- og villmarkstopp, byens hellige fjell. Nå er bytoppen vår, eller "dår", da vi ikke lenger vil ha noe med en slik by å gjøre, blitt til tempelhøyden for den nye hovdetroen.
For oss var det en absolutt katastrofe å se Hovdetoppen meid ned i løpet av et par høstuker, dette kom som lyn fra klar himmel. Det ville vært enklere å leve med om de hadde tatt huset vårt. Og ikke nok med at de tok Hovdetoppen, nærfriluftslivstoppen vår, noen måneder etterpå meide de også ned eventyrskogen vår etter 3-kilometeren til folkestiene i Øverbymarka. Her hvor jentene våre lærte seg å gå i ulendt terreng, hvor de gjemte seg bak kraftige furulegger og ropte bø til mamma. Kun bannerne om "miljøvennlig skogbruk" henger tilbake på stolpene for blå mann, som var vår mann.
I samme slengen tok de likeså godt med gamle, ærverdige Bondelia husmorskole, Sørbyens siste karakterbygg.
Ja, og glemte nesten Huntonstranda, hvor man kunne fått Mjøsparken, som del av Gjøviks grønne perlebånd, i aksen Huntonstranda-Hovdetoppen-Øverby, slik Zagreb har sin grønne hestesko. Men neida, bygges ned skal det, alt skal meies ned og bygges ned. For dette er jo "Byen for Miljø & Trivsel", slagordet Gjøvik kommune er freidige nok til å kjøre rundt med på bilene sine. For vår del ble imidlertid mistrivselen til slutt for stor, så dette slagordet gjelder nok dessverre ikke for vår rase, og er vel ment for de hovdetroende, tilbederne av vår nye verdensreligion, narsissismen, med den flotte, nye tempelhøyden sin, hvor den snart skal krones med et skinnende nytt UFO-hotell, et "se-på-meg-hotell" på den nye bling-bling-toppen "dår". Blottet for alt av villmarkens mystikk som her rådde, en siste lomme av det opprinnelige Gjøvik, før en masse galninger fant vegen hit til innlandshavets Sodoma.
Tenkte å få med Nils Faarlund, friluftslivskongen vår, mannen som reddet Totenåsen Skyline fra 70 monstermøller, i kampen for Hovdetoppen. Han takket nei, og har selvsagt full forståelse for at denne aldrende kjempen ikke lenger har krefter til å stå i alle kamper, samt dessuten trenger tid til å fullføre sitt nyeste bokprosjekt om økofilosofien. Denne siste av grunnleggerne av dypøkologien, sammen med Arne Næss og Sigmund K. Sætreng. Disse tre filosofene, hvorav to av dem har nær tilknytning til vår region, men som vi ikke tok på alvor. Derimot har de en stadig større skare av følgere i Nord-Amerika, hvor man i Canada ikke minst verdsetter Sætrengs arbeider.
Allikevel, selv om vår aldrende friluftslivskjempe ikke valgte å prioritere Hovdetoppen mot slutten av et langt og rikt friluftsliv, gav han meg noen gode råd, som jeg ønsker å dele med alle forkjempere av vårt lands siste topper, hvor Hovdetoppen bare er en av en lang rekke topper av galskap, i et land som endte opp som toppen av galskap.
Takk for din beretning fra Hovdetoppen! Gjøvik er jo proletariatets by ved Mjøsa. Byen ble også modell for den kommunistisk orienterte, norske arbeiderklassens fraternalisering med kapitalismen, anført av Nils Ødegaard som ordfører for Ap og direktør for mønsterbruket Hunton.
Det er nedslående og nesten utrolig hva politikere nå til dags kan få seg til å gjøre, alternativt la skje. Mye av det er det jeg kaller ‘bakromsdemokrati’ – utbredt i flertallsregjeringene i Ap etter 2. verdenskrig. Eneste måten å hamle opp mot slike metoder, er å oppdage prosjektene mens de er i emning. Det gjelder da å handle raskt. Enten (1) Terrier-i-buksebeinet-metoden, der du skriver leserbrev til opplysning for allmennheten og åpne brev til ansvarlige institusjoner, eller (2) skape en opinion, slik vi gjorde med Åsens Venner som stoppet vindkraftanlegget på Totenåsen (70 turbiner med høyde 100 m og vinge-fang 112 m, 50 km veganlegg, riksvegbredde). - Nils Faarlund
Vil legge til et moment til, i et håp om noen seire i kampen for de siste toppene i vårt land, hvor Hovdetoppen kun er toppen av isfjellet. Det er viktig å ha en maskot! Totenåsen hadde sin maskot, en samlende figur, og dette var Nils Faarlund. Derfor kan hamarsingene nå nyte Totenåsen Skyline i kveldssola med et glass rødvin til, velsignet fri for monstermøller. Mulig vi slutter oss til dem, hvis de dropper sin ekstreme skyskraper på Tjuvholmen? Denne trenger de ikke, for de har jo Totenåsen Skyline. Verdens herligste skyline, ikke engang Manhattan Skyline kommer opp mot denne! Dessverre hadde ikke Hovdetoppen noen maskot. Derfor falt den. Og slik endte Gjøvik, proletariatets by ved Mjøsa, opp som innlandshavets Sodoma. Måtte byen få sin dom!
Life depends on loyalty. To live as a human being is to accept and follow tradition. Without participation in the traditions that constitute our social world of shared habits, attitudes, beliefs and so on we would be like children fostered by wolves - dumb animals with no conception of who we are, and no goals other than immediate gratification of crude instinct. It is only because we take part in that world that we know who we are and what we want. To reject the authority of tradition is to leave that world and so become less than human. - James Kalb
Gårsdagen var en underlig dag, på morgenen kommer jeg over dette fantastisk innsiktsfulle essayet av James Kalb, hvoretter jeg på kvelden finner den desidert beste lokalisasjonen hittil for å fotografere kulturelva mi med min 75 mm nede fra bygda. Er dette en tilfeldighet? Eller kan det være at det ligger høyere makter bak, som ønsker å fortelle oss at det er her vi finner våre tradisjoner og røtter, her etter den hellige elva ned fra Tjuvåsen, hvilke vi nå har forkastet, og derfor har blitt lik barn fostret av ulver, dumme dyr uten begrep om hvem vi er, uten andre mål enn umiddelbar tilfredsstillelse av rått instinkt. Slik det var da jeg ble avrevet mine siste verdighetsklær, min industri-elvetradisjon, hvilke var min og min slekts siste levende gud.
I fotografiet finner vi i forgrunnen disse vinrankene, tror jeg det er, som bare kan trives i solhellinga i den gamle havbunns-jorda ned Balkeåsen, hvor storbøndene holder til, mens vi i bakgrunnen ser Øverskreien med gråsteins-jorda si, i skygge-hellinga, hvor all steinen ble liggende igjen etter den siste istida. Opprinnelig var dette sætermark for storbøndene nede i bygda, hvoretter området ble befolket av husmenn og leilendinger, mer eller mindre slaver for storbøndene, som ble kvitt sine husmannslenker omtrent samtidig som Totenåsens apostel kom til dem. Om de hentet ham hit for å bringe dem ut av sitt åndelige mørke, eller om han hadde hørt om dem mens han virket i Østlandets perle, kan jeg ikke si med sikkerhet? Uansett kledde han disse arme husmenn i verdighetsklær, han gjorde dem til stolte hverdagsmennesker, ved å styrke og foredle hva som var kommet før ham. Totenåsens apostel var således ikke en radikal, men en fullbyrder, i likhet med hans forbilde Kristus.
The so-called innovations of great men only fulfill what was there already. Washington and Lincoln acted out of loyalty to their country and wanted to maintain something good it had long possessed. Christ based his teaching on the Law and Prophets and aimed only to fulfill them. How do such men compare with men like Robespierre, Lenin and Hitler who rejected and destroyed societies they considered rotten in the name of a radical new order of their own invention? - James Kalb
Som man kan se går Olteruddalen midt gjennom Øverskreien, på et vis er den Øverskreiens ryggmarg, et sted man tidligere kunne kalle Dahls-land. Rett på andre sida av åsen ligger Østlandets perle, hvor Nord-Hurdal og Øverskreien på hver sin side av Totenåsen var Dahls og rosenianismens sterkeste bastioner. Deres skjebner er imidlertid vidt forskjellige, hvor man i Hurdal fremdeles finner en sterk bastion som ivaretar tradisjonene og arven etter sin apostel. I Øverskreien har man blitt lik barn fostret av ulver, man har forkastet hele sin fedrearv, hvor man til slutt endte opp lik en kalbiansk dystopi.
The forms of life that embody the good, beautiful and true can't be our private creation. Our understanding of ultimate things inevitably reflects our experience and commitments. If the understanding is merely personal that is all it can reflect. To attain a tolerable degree of objectivity and reliability our ultimate standards must draw on the experience and commitments of others, and be integrated with an enduring way of life capable of accumulating lessons and reflecting them in its practices. In short, they must be part of a comprehensive tradition of life. Adherence to tradition is necessary to our ability to make sense of things by reference to ultimate standards on which reliance is justified. Loyalty to tradition is therefore - paradoxically - necessary to the reform of tradition. - James Kalb
Må ut en tur nå for å kjøre jentene til Kronborgsætra, da de skal ake kjelke ned igjen. Fortsetter resonnementet etterpå.
Etter den mest karakteristiske delen av Olteruddalen gjennom kulturlandskapet, ligger Vestby, Holmstadengen og Grythengen, disse tre elvebrukene, som nå alle har gått tapt. Vestby var det siste stedet på Toten hvor det ble bedrevet tradisjonelt jordbruk i en ubrutt linje, ved Johan Sønsteby. Deretter nedetter dalen kommer man til Holmstadengen, hvor Totenåsens apostel holdt til, han som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Til slutt kommer man til Grythengen beliggende på kanten av Grythe-platået, hvor jeg ikke kan forstå annet enn at dette må være den eldste husmanns-enga nedenunder Totenåsen.
Slik jeg ser det er himmelengene, kulturelva mi og husmannstroen en hellig treenighet, hvor den ene ikke kan eksistere uten den andre. Denne treenigheten utgjør kjernen i vår fedrearv, hvor vi skulle levd her som stolte kulturbærere av denne tradisjonen, men istedenfor ble jeg skammingen i engen.
Da var jeg inne igjen, småjentene ville ikke ha med mamma på kjelketur mer, da hun bare skrek og ville ha dem til å bremse hele tiden. Har kjørt dem fire turer opp til Kronborgsætra denne første søndagen i januar, hvor de har akt hele vegen fra Vestby til Grythengen i skitrasemotorvegen, som har frosset til is og i dag i tillegg hadde et tynt lag puddersnø for ekstra glid. Under slike omstendigheter kan man oppnå nærmest hvilken hastighet man ønsker, og du verden hvor dyktig eldstejenta har blitt til å beregne og svinge. Var nok ikke det spor bedre selv da jeg var på hennes alder, så ser ikke bort fra at hun får førerkort før mamma. Minsta satt bak og hylte og frydet seg.
Men vi må tilbake til Dahls-land såvidt før vi avslutter vår sekstende vandring i Mjøslandet, fordi fylkeskommunene Oppland og Hedmark er jo nå slått sammen og blitt til Region innlandet, et dørgende kjedelig byråkratisk navn. Denne regionen har fått hovedkontor i Hamar, og hvor er det våre nye herrer hviler blikket fra kontorvinduene sine? Jo, rett opp hit til kulturelva mi, som er en del av hva som var Nord-Europas mektigste kulturlandskap, i aksen Østhøgda-Helgøya-Furnesfjorden. I hver ende av denne aksen har de plassert sitt kult-ikon, med nye Rausteinshytta og Mjøstårnet.
Disse progressive liberale tyrannene har erstattet tradisjonene med byråkratiske prosedyrer og satt seg selv på Guds trone. Nå er her intet lenger som holder oss sammen, vi har ingen felles goder eller guder, hvor ungdommen heller velger virkelighetsflukt gjennom dataspill. Skreia, som ligger midt i denne aksen, og som skulle vært vårt Tolfa på Toten, har gått til grunne under Totenpark-prosjektet, som er en falsk tradisjon.
As for bad traditions, we know they are bad through other traditions. Ultimate standards of goodness, beauty and truth are too basic to isolate and study from outside. Since our relationship to them is part of what makes us what we are, they are beyond the reach of the ideals of neutrality and impartial expertise that have led moderns to try to base everything on economics, social science and formal abstractions like equality. Without involvement in forms of life that embody ultimate standards, we can't know them. - James Kalb
Bidde litt på Bilitt i dag igjen mens jentene handlet, og fanget noen herlige perlemorsskyer over Lensbygda med det samme. Så i dag at noen mente det kunne bli perlemorsskyvær helt ut mars, så kan bli mange slike muligheter framover, hvis jeg får tid til å komme meg ut med kameraet?
Fant også at fra samme plassen jeg tok dette fotografiet, er fantastisk utsikt opp mot kulturelva mi, hvor den kommer godt fram selv med min lille 75 mm, så hit blir det flere turer. Ellers anbefaler David Oastler Sonys 200-600 mm for meg, framfor GM 100-400 mm, og blir det til dette kan jeg ta superflotte fotografier av Tjuvåselva vår helt borte fra Neshøgda!!!
Da jeg snudde meg etter å ha foreviget de flyktige perlemorsskyene, fikk jeg øye på denne urgamle gården. Hvilket herlig sted! Se på den låven! Og plassen ligger helt i fred for Toten-bunkere og annet svineri, eneste skjæret i gleden er at man ser ned mot nye Bilitt næringspark, et vanvittig øyensår midt i et av vårt lands mest verdifulle kulturlandskap😖😡😠
Panengen er i dag ei nokså sjelløs betongbrygge, tipper den var atskillig staseligere da M.J. Dahl ankom her med Skibladner i 1892, en tid hvor dampskips-trafikken på Mjøsa var i sitt ess.
Ble fin glød over Mjøsa i kveld også, kom nesten for seint, for du verden hvor fort jorda spinner for tida. Men så har jeg da også vært litt plaget av svimmelhet i det seinere. Kanskje har jordkloden blitt lei av oss og forsøker å riste oss av? At den rett og slett ikke orker mer av oss mennesker, etter all galskapen i tiåret vi har lagt bak oss?
Hovedgrunnen til at jeg stakk ned var allikevel ikke kveldsrøden, men at jeg fikk lyst til å se igjen Panengen, da jeg etter Inger Marit Østbys juleartikkel i Totens blad, har blitt klar over at M.J. Dahl ankom her med skibladner fra Minnesund i 1892.
Vi har så lett for å tenke at våre forfedre levde lik naive og kunnskapsløse bønder her i steinrøysa oppunder Totenåsen, men når alt kommer til alt var de nok langt mer kunnskapsrike og reflekterte enn oss som lever her i dag. Vi må også huske på at dette var en tid for filosofi, hvor man hadde filosofitrær og -stier overalt i landskapet, samt at det var dannelsereisenes storhetstid, hvor ikke minst Venezia var et kjært mål. Derfor er det opplagt at våre forfedre var klar over hvilken samlende kraft apostelen Markus var for venetianerne, ja hele denne byens storhet bygger på deres stolthet over å huse denne apostelens legeme!
Våre forfedre, mange av dem tidligere husmenn, forstod derfor at de også trengte en apostel, som kunne samle dem og gi dem verdighet. Etter å ha sendt ut sine utsendinger for å kartlegge de forskjellige trosretninger innenfor lekmanns-bevegelsen, etter forbilde av Jaroslav den vise av Kiev, falt deres valg etter nøye overveielser på rosenianismen og M.J. Dahl, som kom fra samme kår som dem selv.
For å etterleve sine forbilder venetianerne, fikk de overtalt Dahl til å komme til dem vannvegen, hvor hele Øverskreien møtte sin nye apostel ved Panengen til stor jubel og sang, på samme vis som da apostelen Markus legeme ankom Venezia fra Kairo. Her overøste de ham med vårblomster, hvoretter Dahl steg opp i August Holmstads oppstasede karjol, hvor de viste fram sin nye apostel til måpende totninger gjennom den da herlige urbane landsbyen Skreia, for så å ankomme storgården Holmstad til stort gilde.
I årene som fulgte nådde våre forfedre de ypperste høyder av rural kultur under sin nykårede apostels hånd og ånd, på samme vis som venetianerne nådde høyden av urban kultur.
Takk og lov hadde de ikke rukket å høste hele gulrotåkeren her ved denne gården ovenfor Panengen i Totenvika, slik at jeg fikk disse fine ledelinjene opp mot den dramatiske kveldshimmelen.
Kanskje tar vi med de belgiske kjempekaninene hit en dag, da ville de nok gjort ferdig gulrothøsten på et blunk;-)
Årets siste bilde fra vår vandring i Mjøslandet dette tiåret, hvor vi ser Olteruddalen etter Holmstadjordene. Var fin kveldsrød hele vegen tilbake fra Gjøvik, først over Neslandet så over Totenåsen Skyline, hadde lyst til å både svinge nedenom Kapp og oppom Toten gjestegård, men måtte handle litt før butikkene stengte, samt at kona ville hjem å se til kalkunen. Gikk derfor en liten tur oppover skitrasemotorvegen da vi kom hjem, og rakk såvidt å ta et bilde før kveldsrøden forsvant. En vakker kveld på tiårets siste dag!
Pussig var det at dette tiåret skulle avsluttes med en slik flott kveldshimmel, da det har vært et svært stygt tiår, hvor jeg har gitt alt, kjempet for alt og tapt alt. Vi har nå et distriktsopprør for folk som er lei av ikke å bli hørt, av at stedene deres ikke lenger er noe verdt, at vi har blitt redusert fra stolte hverdagsmennesker til skammelige deplorable, og nå lever som mer foraktet enn hva våre husmanns-fedre noensinne var😫
Mot slutten av tiåret endte jeg opp som Mjøslandets tårefotograf, fordi alle steder jeg elsket, nå har gått tapt og er ødelagt. Hvor jeg lar min a7III gråte for alle stedene som betydde så mye for meg, men som ikke betyr noe for noen andre. Selvsagt kunne jeg blitt hevneren, hadde jeg fått en AG3 i hende, men tilfeldighetene ville ha det til at det ble en a7III istedenfor. Hvor jeg og min siste kamera(t) vandrer rundt lik rotløse ånder, uten røtter, uten tilhørighet, hvor vi gråter over kulturelva vår, som mistet himmelengene sine og husmannstroen sin, hvor vi gråter over våre forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, som endte sine dager lik ei utflytende, konturløs billørje på McDonalds, hvor vi fortviler over Hovdetoppen, hvor Anti-Krist nå etablerer den nye kulthøyden for hovdetroen, Mjøslandets nye tro, etter at husmannstroens barn forlot sine forfedres tro.
Samt ikke minst at vi gråter over stabburet til oldefar her ute på stabburstunet, verdens vakreste gravstein over husmannstroen, som blomstret så rikt i hva som engang var ei eng i ei grythe.
Robin Wong har en nyttig video med 25 tips, som kan gjøre min vandring i Mjøslandet enklere. Men lurer litt på om jeg ikke bør endre tittel til "Walking the Great Lakes Land", da jeg elsker alle de store sjøene her i Innlandet.
Var i Hurdal i natt, sov dårlig, fordi jeg kjenner på slik sorg over det utvalgte kulturlandskapet etter Knai, som har gått tapt. Hadde man ment alvor med Bærekraftsdalen, ville første bud vært å gjøre det levelig og trivelig for kulturbærerne av dette kulturlandskapet. Da kan man ikke forstyrres, og tunet, gårdens hjerte, må få ligge helt i fred for suburbane bunkere, som bryter ned kulturbæreren, og slik også kulturlandskapet.
Men når alt kommer til alt er det nok ikke mange i Hurdal som bryr seg om Hurdal, for bryr man seg om et sted, da bryr man seg om sitt landskap og sin historie. Men i hele Dahls rike er det nå kun karrière, konsum, komfort og konformitet som gjelder. Kanskje med et lite unntak akkurat rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, hvor man nå finner de siste, ekte dahlitter.
Og dette er vel ikke så rart, da det nok var i området rundt Solhøy bedehus at man også fant de første ekte dahlitter. Så slik sett er sirkelen sluttet, ellers i Dahls rike rundt Totenåsen er det nå kun forfall, mens her i denne lille kroken nord i Hurdal, holder man stand.
Det var herfra Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel, ble hentet til Toten. For etter å ha grunnet på lokalhistoriker Inger Marit Østbys artikkel i Totens blad til jul, har jeg kommet til at Dahl ble hentet til Toten av Øverskreiingene, han kom ikke til oss for å frelse oss, men han ble hentet av våre kloke forfedre for å frelse oss, etter lang tids rådslagning og overveielser. Derfor tror jeg også Inger Marit har rett at Dahl kom ikke vandrende over åsen, men han kom seilende med Skibladner til Panengen, hvor August Holmstad og hans følgesvenner møtte sin nye apostel med stor jubel, som de så stolt kjørte gjennom Skreia til måpende totninger, i Augusts flotteste karjol, til storgarden Holmstad her i Øverskreien.
Dette ville ikke være første gang i historien et folk bestemte seg for at de trengte en apostel, for så å reise ut og hente ham. Venetianerne gjorde jo det samme, de reiste til Kairo og rett og slett røvet apostelen Markus legeme derfra. Om Øverskreiingene røvet Totenåsens apostel fra Hurdølingene, er ikke godt å vite, men Dahl ser ut til å ha hatt en svært god fysikk, så helt motvillig kan han ikke ha vært.
Uansett viste Dahl seg å være et klokt valg, da grenda mi under hans autoritet nådde det ypperste av rural kultur, på samme vis som venetianerne under sin helgens velsignelse oppnådde det beste av urban kultur.
Utsyn fra trammen til Solhøy bedehus nordover i Hurdalen, med vakre Hurdalselva.
Da jeg stod på trappa til Solhøy bedehus i dag, fikk jeg en voldsom følelse av at her hører jeg til! Skulle det være noen som har en plass til oss her, aller helst et stille, avsondret småbruk, hvor vi kan vie oss til meditasjon over husmannstroen og til fotografiet, er vi takknemlige. Jentene mine ville til gjengjeld blitt en berikelse for Solhøy bedehus, de er begge svært musikalsk begavet, og å høre disse to synge og spille duett fra Pris Herren, tror jeg ville brakt gitar-Dahl til tårer. Eldstejenta er dessuten en lesehest og ellers glad i dyr og alt som er jordnært.
MITCHELL KANASHKEVICH reiser rundt i verden for å fotografere levende kulturer. Dessverre er ikke min familie like ivrig til å bli med meg. Men kanskje har vi en siste rest av levende bedehus-kultur i Hurdal?
Det var med stor beven vi entret Hoff kirke til julegudstjenesten i år, da juleprekenen i Balke kirke i fjor ikke bare ruinerte jula, hvor jeg har gått og ergret meg over denne hele året, da dette var en rein lovprisning av hipsterne og deres system og verdier. Heldigvis ble mine bange anelser gjort grundig til skamme i år, slik at vi ikke trenger å fortsette til Aas kirke på Bøverbru til neste år. Hva jeg fikk høre var rett og slett ei knallpreken, som er gull verdt å ta med seg inn i det store stabbursjubileet 2020. Faktisk fikk jeg lyst til å invitere denne presten hit under dette jubileet!
Vel inne i Hoff kirke. Enga mi sokner så vidt til denne kirka, da sokne-bekken går etter østsida av Grythe-platået.
Men presten a gitt, han var på høyde med Frøya-presten, som har viet sin gjerning til å være sjelesørger for ofrene av vindkraftverket der. Og det gjør godt, for det er ikke det spor bedre i enga mi enn på Frøya, hvor jeg deler deres kultur-økologiske sorg.
Presten gikk rett inn på det kreaturlige i kristendommen, som er vår tros kjerne, og som var med å gjøre vår vestlige kultur så stor. Vår kultur er unik, og som Erich Auerbach har vist i sitt storverk Mimesis, skyldes denne unikheten kollisjonen mellom det kreaturlige i kristendommen og det opphøyde i hellenistisk kultur. Man kan si at vår sivilisasjon ble krydret med både salt&pepper, hvor man trenger begge deler for å få en smak med spenst i. Hipsterne skal liksom ha det til at vår kulturarv ikke er noe, at den er undertrykkende og bakstreversk, men det er den ikke, og selv tror jeg at den kreaturlige kristendom nådde et høydepunkt i steinrøysa i Øverskreien.
I fortsettelsen var presten nærmest som å lytte til James Kalb, hvor han tydeligvis kjente på en kalbiansk fortvilelse over oppløsnings-tendensene i vår tid, men selv om det er som at alt blir tømt for innhold i våre liv, er det en ting vi kan være trygge om, og det er at krybba i Betlehem, den var ikke tom, og den blir aldri tom. Selv om alt annet er i ferd med å tømmes for innhold i vår engang så unike vestlige sivilisasjon, vil ikke krybba i stallen i Betlehem tømmes for innhold.
Pål Steigan er i sin julehilsen for 2019 opptatt av det samme som Hoff-presten, at fortellingene og narrativene som knytter oss sammen som familier, slekter, grender, byer og folk, de forsvinner nå. Allikevel tror jeg fortellingen om Betlehems-krybba står nokså sterkt i folks bevissthet. Korset er forkastet, da synd ikke lenger er akseptert, nå er det kun skam som gjelder, og har man blitt en skamming, da finnes ingen nåde. Men fortellingen om det lille barnet i krybba, den er det vanskeligere å forkaste, for det er jo forunderlig dette, at universets skaper skulle velge å bli et fattigslig, skrøpelig menneskebarn.
Under prekenen kom jeg videre til å tenke på at enge-grytha mi, den er tom nå, Norges eneste eng i ei grythe. Ja, man puttet alt mulig rart oppi denne grytha, som ikke hører til i oppskriften for ei riktig god og nærende eng-grythe, som putrer og damper av liv, overflod og velbehag. Nei, man laget til ei giftig oppskrift og lot det hele bare stå å koke uten å bry seg, til alt brant seg i bunnen av enge-grytha vår, slik at man bare fikk tilbake en svart, død, utbrent masse, som det er umulig å skrape vekk.
Dette er nesten like alvorlig som at krybba i Bethlehem skulle vært tom, men den er ikke tom, derfor finnes det fremdeles håp, selv om alt annet har tapt sitt innhold.
Redigerte et fotografi til fra den lille stoppen på Bilitt i går, og som dere kan se fikk bildet en helt annen tonalitet denne gangen, hvilket bare er tilfeldig, da jeg fremdeles i liten grad vet hva jeg gjør i Capture One. Prøver meg fram litt hit og dit, og om 20 år kan det hende jeg har utviklet en helt særegen stil.
Beskar også et av de tidligere fotografiene herfra i 16x9 - format, og da ble det et helt annet bilde! Så det kan være lurt å scrolle litt nedover igjen for å ta en ny titt på dette også.
Bare elsker mjøsskodda, den skjuler mye stygt i kulturlandskapet og får fram de myke formene:-)
Dette fotografiet er tatt fra parkeringsplassen til REMA 1000 på Skreia, og det er underlig at man kan ta så vakre bilder fra et så heslig sted. Vi skulle gjerne gått til julaften i Balke kirke, som troner så flott på toppen av Balke-høgda, men dessverre har presten her viet sin gjerning til å lovprise hipsterne, og ikke å ta seg av de deplorable, så derfor blir det til at vi tar julegudstjenesten i Hoff i år. Litt synd, da Balke kirke er den hyggeligste kirka i hele Mjøslandet.
Forresten har jeg forsøkt å ta noen fotografier herfra før, men synes dette er det beste hittil.
Sporene i forgrunnen er fra rådyr, var nede og sjekket.
Har du ikke rukket å kjøpe alle julegavene enda, gi et Flickr-medlemsskap til noen du er glad i, denne bildedelings-tjenesten er langt bedre enn Instagram.
Tjenesten var gratis inntil i fjor, hvor den nå har blitt enda bedre, men de sliter økonomisk. Flickr er en viktig del av PermaLivs arbeidsflyt, sammen med Wikimedia, så støtter du Flickr støtter du også PermaLivs arbeide!
Please share coupon code 25in2019 or link below to give the gift of 25% off Flickr Pro now.
Thanks! I dropped Instagram, do now only use ancient Blogger, Flickr and Wikimedia. Shoot local landscapes when I get an opportunity, like when my girls are shopping and so on, just bring the camera. Do not plan much what to shoot, it comes like a part of the daily flow. Show my images on Blogger, when I go back later I see some were not so good, some had wrong color and some should have been edited differently. But just leave them, only edit them again if I someday can pick together a small exhibition or something. I've not your skills, only started RAW with my a7III and started Capture One in March. But I don't have high inspiration to advance so much, think I just stick to C1 and my a7III and learn a little day by day. - PermaLiv
***
Mads Peter Iversen er en hyggelig danske, som sikkert ville likt seg godt i hyggelige Balke kirke, og kanskje stikker han innom en dag for å fotografere hyggelig lokalt landskap, som er den gjerning Mjøslandets tårefotograf har viet seg til. Dessverre har det lagt seg en uhygge over Mjøslandet, hvor mjøsbarbarene har gått amok, hvor de angriper sitt eget land og enhver som forsøker å forsvare dette landskapet og vår fedrearv.
Mens jentene handlet litt, stakk jeg er tur bort til Bilitt, hvor mjøsskodda var i ferd med å sive innover landskapet. Her skuer vi fra Bilitt mot Kraby.
Gerald Undone har sammenlignet Tamrons normal-zoom mot Sigmas nye versjon, og det frister nå enda mer å vente på Sigmas 70-200 mm, selv om Tamrons kommer mye før. Ikke det at Tamron er dårlig, de to fotografiene ovenfor og det første nedenfor er tatt med min Tamron 28-75 mm, men Sigma har noen sterke fortrinn.
I denne videoen av Ted Forbes kommer han inn på hvor mye han savner dybdeskarphets-skalaen på de gamle linsene, og dette fikk meg til å tenke på den nye Voigtlander 50mm F2.0 APO-LANTHAR Sony FE mount igjen.
Selv om det er noe herk med manuell fokus, særlig når det er kaldt, kan det nok være at man slik ville skjerpe hjernen betydelig, hvor man måtte tvinge seg til å tenke på dybdeskarphets-skalaen med mer, slik at man kunne bli en bedre fotograf. Derfor er det mulig jeg allikevel investerer i denne, mens jeg venter på Sigmas 70-200 mm?
Avslutter denne siste søndagen i advent med et motiv oppe fra Bilitt-høgda, som er en del av det nasjonalt verdifulle kulturlandskapet etter Balke-høgda. Rett bakenfor her et sted skal gården Nettum ligge, hvis slekt har sin stammor her fra Grythengen. Skal forsøke å lokalisere gården en dag, for å ta et fotografi av den for denne bloggen.
Rett nedenom gården vi ser her ligger nye Bilitt næringshage, et vanvittig øyensår i kulturlandskapet!
Har skutt mye med min nye 24 mm GM siden i høst, men har nok mye å lære. Likte best å benytte den på barfrost, for da er det så mange flotte forgrunns-elementer å finne, mens man defokuserer bakgrunnen, dette blir ikke like lett når snøen legger seg over landskapet.
Får fortsette å poste her på vår vandring i Mjøslandet, lar alt stå som det ble, hvor man når man går tilbake blir dypt grepet av enkelte fotografier, langt mer enn der og da, mens for andre undres man over hva man tenkte på?
Trengte et lite skogsbad og gikk en tur ned i Olteruddalen, som å komme til en annen verden. Slik var det også på Hovdetoppen midt i Gjøvik by, men nå har de meiet ned nesten all skogen, slik at man blir eksponert for byen alle steder, og snart skal toppen bygges ned også, med et stort UFO-Hotell på selve toppen. Forstå det den som kan!
Kom ikke langt, det begynte å snø, og styre-hjulet på mitt nye Nisi V6-filtersystem er altfor lite og setter seg fast hele tiden. Returnerte også et Nisi beskyttelses-glass til Foto.no, som ble borte. Stjålet?
Tror viderre Mads Peder Iversens valg av stativ er bedre enn mitt, da dette har gummiringer, som Iversen har erfaring med at har en tendens til å vrenges av.
Så fotografering er et konstant utstyrs-styr!
Synes uansett jeg fikk et meget bra fotografi av kulturelva mi i løpet av dette lille skogsbadet, og det er underlig å bare kunne stikke ned i elva en 5-minutters tid og ta slike fotografier.
Nylig ble Polar Pro Summit filtersystem lansert, skulle ventet på dette, da det må være det beste systemet på markedet. Se på de styrehjulene for polarisasjons-filteret, så store og flotte, i motsetning til mikro-styrehjulene til Nisi. Kanskje kjøper jeg til et enkelt, lite sett av Summit for vinterbruk?
Stakk såvidt nedenom Panengen i Totenvika i dag også, er ikke så mange andre steder å stikke nedenom, da det er forbudt å kjøre ned de fleste sidevegene. Mjøsa er fremdeles full av vann, så det går heller ikke å gå så langt etter strandkanten, grunnet hage-villaene ned mot sjøen. Så det ble bare til at jeg stakk utpå brygga, mens jentene ventet i bilen. Var litt skuffet over at det ikke var noe mjøsskodde, men så la jeg merke til det gyldne lyset over Budor-fjellet, og satte på min trofaste Tamron 28-75 mm igjen. Skulle gjerne hatt en 600 mm, men håper man kan få et visst inntrykk av den gyldne lysremsa oppover Budor-marka. Gikk litt på ski innover her da jeg var på Terningmoen.
Det er vanskelig med forgrunner i Mjøsa, særlig uten en iskant, men hadde flaks, hvor det kom en flokk stokkender svømmende.
Chris Sale har laget til en svært god og oppriktig video, som både jeg og flere andre ble rørt av, om hvordan "med"-fotografer kritiserer ham og arbeidet hans. Selv har jeg sluttet å poste på Instagram, da jeg var lei av å få en to-tre likes, bare fordi jeg er ærlig og forteller at jeg er tårefotograf, fordi historiemaleriet mitt har blitt meningsløst, og fordi vi har kvalt alt av urban og rural kultur. På passende vis avsluttet jeg med et fotografi av våningshuset til Olav, som skjøt seg selv, hvor den siste rest av rural kultur, det gamle Toten og den djupe grenda, forsvant med Olavs bortgang. Men jeg vil ikke skrive Olavs tragiske bortgang, hans bortgang er høyst forståelig, det er VI, som ble tilbake, som er tragiske.
Et gammelt fotografi fra en gammel post, som jeg har bestemt meg for å slette, da den ikke lenger har relevans, mens dette bildet fra Midtre Tjuvåstjern er like relevant i år som i fjor. Reposter det derfor her, til glede for nye lesere.
Bare elsker dette bildet, lyset, konturene, alt. La på nokså grove korn, hvilket hjalp til med å skjule noen Toten-bunkere og traktoregg, en teknikk jeg ikke har tenkt på tidligere for et slikt formål. Da jeg ikke har mulighet til å retusjere noe videre, kan dette være en måte til å fremheve landskapets karakter.
Ble noen stopp da vi kjørte til juleavslutning for korpset i dag, da lyset var flott, men jentene syntes ikke det var like flott. Tilbake var det ikke flott, i alle fall ikke for undertegnede, selv om jeg vet det var mange som for noen år tilbake drømte om å legge E6 over Toten, i tunnel under Totenåsen fra Hurdal. Takk og lov ble ikke dette noe av, for du verden hvilken lysforurensning E6 representerer. Det var svak mjøsskodde på andre sida da vi kjørte hjem, og hele vegen etter den gale sida av Mjøsa lå det en lysslange over Mjøslandet, en gul, ekkel neonslange, som snodde seg gjennom landskapet. Ellers, når man snakker om gal og rett side av Mjøsa, kan jeg dessverre fastslå at begge sidene har blitt klin gale, hvor ingenting synes å kunne stoppe mjøsbarbarene.
Noe annet jeg har tenkt litt på, best å få det nedtegnet her på rablebloggen før man glemmer det, er at egentlig er disse mjøsbarbarene en blanding av Norman Borlaug, William Blackstone og Le Corbusier. Mens Mjøslandets tårefotograf er en herlig miks av passe deler Bill Mollison, Ellinor Ostrom og Cristopher Alexander. Derfor er jeg mjøsbarbarenes motpol, og derfor hater de Mjøslandets tårefotograf, på samme vis som israelittene hatet Det hellige lands tåreprofet, i sin tid.
Tidligere ville min varmeste anbefaling for besøkende til Gjøvik vært Eiktunet friluftsmuseum, men etter at de knertet Hovdetoppen og flatehogg folkestiene i Øverbymarka, har det blitt så uendelig sørgelig der oppe. Men ett sted er det allikevel tilbake som er verdt et besøk, og det er Vitensenteret i de tidligere lokalene til Holmen Brænderi, en gammel fabrikkbygning etter Hunnselva med masse sjel.
Vitensenteret er imponerende, man skulle nesten tro det var en underavdeling av de naturvitenskapelige museene i London. I dag var vi også oppe i Planetariet, som ligger litt bortgjemt helt på toppen, slik at det er litt vanskelig å finne. Men dette var litt av en godbit, som nærmest gir deg en 3D-aktig reise utover i solsystemet og Melkeveien. Faktisk lærte jeg en hel del nytt der oppe.
Trist og meningsløst er det at en by med så mye viten, har klart å gjøre ende på seg selv. Et stort paradoks!
The Knowledge Center of Gjøvik, the last place of my former town worth a visit, the rest of the town is destroyed.
The Knowledge Center of Gjøvik, the last place of my former town worth a visit, the rest of the town is destroyed.
Man vs. machine.
Oppriktig og viktig av Nick Page i dag. Selv har jeg postet en del på Instagram i det seinere, etter at jeg ble klar over hvordan man laster opp bilder direkte fra PC'en med et par tastetrykk. Men plutselig forstod jeg at Instagram egentlig er Narsigram, fullt av narsissistiske damer som publiserer bilder av sine edlere kroppsdeler, og menn som poster fotografier av vill, utilgjengelig natur, uten at de egentlig bryr seg om naturen i seg selv.
Derfor gikk jeg tilbake til urgamle Blogger, som mer er en dagbok og rableblokk med mulighet til å legge inn bilder, som mer er til for en selv enn for andre. Så får vi tro ikke Blogger plutselig blokkerer meg eller legger ned hele plattformen, hvilket ville vært utrolig synd, da vi finner hele Internets historie her.
Ingen annen platform er like enkel å benytte som Blogger, og det enkleste er gjerne det beste. I alle fall er det slik for meg.
Man is a social and cultural being who depends on society to live well. Aristotle tells us that someone who doesn’t need this would be either a beast or a god. And we’re not gods. - James Kalb
En meget treffende beskrivelse av mjøsbarbarene her, av James Kalb. I mjøslandskapet finnes hverken urban eller rural kultur tilbake, alle sterke guder er døde, og bedehusene er erstattet med motorklubber. Hvordan kan man da ha et samfunn, og hvordan kan man leve godt? Nei, kun tårefotografiet er tilbake, den siste gjerning og mening, sammen med min siste kamera(t), min a7III.
Dette er det store spørsmålet, hvordan tjene til livets opphold som Mjøslandets tårefotograf, en reaksjonær handling, og derfor ignorert av alle, med Balke-presten i spissen. Ted Forbes anbefaler en ny tjeneste for "stock photo", kanskje kan det gi noen slanter i ei slunken kasse?
Skygge-diagonaler leder inn mot treet i stubbåkeren.
I love using diagonals in photos, they add vitality and motion. Good to always keep your eyes open for them! - Advancing Your Photography
Synd vi ikke kan innlede jula i Balke kirke i år, men det er bra i Hoff kirke også, og går det ikke der heller får vi prøve Aas kirke på Bøverbru til neste år, og har de blitt progressive der også, får vi bare fortsette runden til vi kommer tilbake til Balke, og håpe Frøya-presten har søkt overflytting hit innen den tid. For det er vel bare et tidsspørsmål hvor lenge han orker å leve med vindkraftverket der. Frøya-presten, det er en prest etter mitt hjerte!
Tro hvor høyt det nye renseanlegget i Sundvika kommer til å stikke opp i landskapsbildet når det er ferdig? Her har jeg bøyd meg ned slik at jeg akkurat ikke får med det de har satt opp hittil, og må jeg bøye meg enda mer ned, blir dette landskaps-motivet ødelagt. Men nye Bilitt næringshage er enda verre, og nye Kapphøgda næringshage kommer til å bli enda, enda, enda verre. Men selvsagt, for de progressive er alt destruktivt progressivt. Og alt annet er personlig preferanse:-/
Etter å ha vurdert bildet på nytt, har jeg kommet til at dette motivet allerede er ødelagt, da man ikke lenger kan legge inn hele Sundvika i fotografiet. En utilgivelig meningsløs handling!
Tilfeldighetene ville ha det til at første bilde fra vår sekstende vandring i Mjøslandet, ble fra demningen her nedenfor Grythengen. Å vandre i Mjøslandet blir sørgeligere for hver dag som går, i dag så jeg på forsida av OA at det nå kommer ny, firefelts motorveg etter Einafjorden, orket ikke engang å åpne avisa. Totenpark-prosjektet er reint søppel, og jeg finner det like nedverdigende å være totning, som å leve på søppelfjellene utenfor Manila. Bare søppel begge deler!
Noe jeg virkelig ønsker er å reise tilbake til Transylvania, for å oppleve ekte kulturlandskap, samt et opphold i Tolfa, for å erfare hva Skreia skulle vært. Var det ikke for disse sta jentene mine, som ikke vil bli med noen steder, og som jeg må kjøre rundt på dagen lang, ville jeg vel bosatt meg der nede. Men tross alt er det mjøslandskapet som ligger mitt hjerte nærmest, bare så synd at vi maltrakterte vår fedrearv😭
I ni år har jeg vært med på å arrangere ukelange kurs i landskapsmaleri i Transylvania, Romania. Fredag 13.12. kl. 17.30 inviterer vi til utstilliingsåpning der oljemaleriene fra årets kurs vises. Maleriene laget av våre meget dyktige lærere, Lene Ørnhoftt og Era Leisner, er til salgs. Elevarbeidene vises også, men er ikke til salgs. Også jeg malte noen bilder innimellom oppgavene som reiseleder. De er preget av min kjappe og barnlige stil; et resultat av iboende mangel på tålmodighet. Som amatørfotograf er jeg vant til å kunne lage et bilde på 1/1000 sekund, ikke streve møysommelig en hel dag. Men jeg tar malingen som en form for rastløshetsterapi. Neste år feirer vi tiårsjubileum, med et kurs som trolig holdes en uke i slutten av august. Meld gjerne fra allerede nå om du er interessert.
Velkommen fredag fra kl.17.30 til 19.00! Kl.18 blir det et kort program der vi beretter om Transylvanias historie, landsbyene vi oppsøker og maleundervisningen.
Kursene arrangeres av Frie Kunster og INTBAU Norge, med profesjonelle kunstnerne som lærere. Vi oppsøker flere vakre gamle saksiske landsbyer og byer, bl.a. Sighisoara / Schässburg, der vi spiser middag i barndomshjemmet til Dracula. Hans offisielle navn er Fyrst Vlad; en adelsmann som fremdeles er en rumensk nasjonalhelt fordi han stanset den tyrkiske invasjonen på 1400-tallet.
På dagtid vandrer vi ut i de vakre kulturlandskapene og maler. I løpet en uken produserer deltakerne ca. fem malerier hver.
De fleste deltakerne har ingen eller begrenset erfaring med maleri fra før, men oppnår meget gode resultater i løpet av kurset.
Maleriene som Era Leisner og Lene Ørnhoft laget under kurset selges under utstillingen. Inntekter av salget går til å finansiere en årlig sommerleir vi arrangerer, for fattige Rom-barn i området. Vi treffer barna under kurset, og våre lærere setter av en dag til å undervise også dem i maling. Også barnas bilder kan man se på åpningen fredag.
Vi vil under åpningen fredag annonsere neste kurs i landskapsmaleri i Transylvania, i månedsskiftet august/september 2020. Kurset koster ca 10.000 kr, inkludert kost og losji en uke, undervisning, malemateriell, fly og lokal transport. Du kan også melde din interesse til meg på Messenger eller epost audun.engh@gmail.com. - Audun Engh
Var det fotokurs Audun holdt, ville jeg nok blitt med, for jeg klarer ikke å tegne så mye som en strek. Så godt jeg har kameraet til å gråte for meg, Mjøslandets tårefotograf, hvor jeg vandrer hvileløst omkring med min siste kamera(t), mitt a7III.
Skulle egentlig fotografere Lenaelva og kjørte ned til skøytebanen på Skreia, men det var altfor mange distraksjoner etter elva, Toten-bunkere og høyspentkabler, slik at det var plent umulig å få et behagelig bilde. Kjørte derfor opp igjen og stakk en liten tur nedi Olterudelva, før kjøring til korpsøvelse på Fredheim skole på Gjøvik.
Fotografiet viser demningen nedenfor Grythengen. Uten denne ville det hverken vært Hawgs eller IDT her nederst i grenda, Ja, slik er det, motorklubbene har tatt over for bedehusene her på Toten. Nei, det var bedre den gangen folk gikk på lærsåler med trenagler i.
