Walking the Lake Mjøsa Land XVI

Dahls-land.

-Wikimedia.

Life depends on loyalty. To live as a human being is to accept and follow tradition. Without participation in the traditions that constitute our social world of shared habits, attitudes, beliefs and so on we would be like children fostered by wolves - dumb animals with no conception of who we are, and no goals other than immediate gratification of crude instinct. It is only because we take part in that world that we know who we are and what we want. To reject the authority of tradition is to leave that world and so become less than human. - James Kalb

- Understanding Conservatism and Tradition

Gårsdagen var en underlig dag, på morgenen kommer jeg over dette fantastisk innsiktsfulle essayet av James Kalb, hvoretter jeg på kvelden finner den desidert beste lokalisasjonen hittil for å fotografere kulturelva mi med min 75 mm nede fra bygda. Er dette en tilfeldighet? Eller kan det være at det ligger høyere makter bak, som ønsker å fortelle oss at det er her vi finner våre tradisjoner og røtter, her etter den hellige elva ned fra Tjuvåsen, hvilke vi nå har forkastet, og derfor har blitt lik barn fostret av ulver, dumme dyr uten begrep om hvem vi er, uten andre mål enn umiddelbar tilfredsstillelse av rått instinkt. Slik det var da jeg ble avrevet mine siste verdighetsklær, min industri-elvetradisjon, hvilke var min og min slekts siste levende gud.

- A Course Reversal? On R.R. Reno’s Return of the Strong Gods

I fotografiet finner vi i forgrunnen disse vinrankene, tror jeg det er, som bare kan trives i solhellinga i den gamle havbunns-jorda ned Balkeåsen, hvor storbøndene holder til, mens vi i bakgrunnen ser Øverskreien med gråsteins-jorda si, i skygge-hellinga, hvor all steinen ble liggende igjen etter den siste istida. Opprinnelig var dette sætermark for storbøndene nede i bygda, hvoretter området ble befolket av husmenn og leilendinger, mer eller mindre slaver for storbøndene, som ble kvitt sine husmannslenker omtrent samtidig som Totenåsens apostel kom til dem. Om de hentet ham hit for å bringe dem ut av sitt åndelige mørke, eller om han hadde hørt om dem mens han virket i Østlandets perle, kan jeg ikke si med sikkerhet? Uansett kledde han disse arme husmenn i verdighetsklær, han gjorde dem til stolte hverdagsmennesker, ved å styrke og foredle hva som var kommet før ham. Totenåsens apostel var således ikke en radikal, men en fullbyrder, i likhet med hans forbilde Kristus.

The so-called innovations of great men only fulfill what was there already. Washington and Lincoln acted out of loyalty to their country and wanted to maintain something good it had long possessed. Christ based his teaching on the Law and Prophets and aimed only to fulfill them. How do such men compare with men like Robespierre, Lenin and Hitler who rejected and destroyed societies they considered rotten in the name of a radical new order of their own invention? - James Kalb

Som man kan se går Olteruddalen midt gjennom Øverskreien, på et vis er den Øverskreiens ryggmarg, et sted man tidligere kunne kalle Dahls-land. Rett på andre sida av åsen ligger Østlandets perle, hvor Nord-Hurdal og Øverskreien på hver sin side av Totenåsen var Dahls og rosenianismens sterkeste bastioner. Deres skjebner er imidlertid vidt forskjellige, hvor man i Hurdal fremdeles finner en sterk bastion som ivaretar tradisjonene og arven etter sin apostel. I Øverskreien har man blitt lik barn fostret av ulver, man har forkastet hele sin fedrearv, hvor man til slutt endte opp lik en kalbiansk dystopi.

The forms of life that embody the good, beautiful and true can't be our private creation. Our understanding of ultimate things inevitably reflects our experience and commitments. If the understanding is merely personal that is all it can reflect. To attain a tolerable degree of objectivity and reliability our ultimate standards must draw on the experience and commitments of others, and be integrated with an enduring way of life capable of accumulating lessons and reflecting them in its practices. In short, they must be part of a comprehensive tradition of life. Adherence to tradition is necessary to our ability to make sense of things by reference to ultimate standards on which reliance is justified. Loyalty to tradition is therefore - paradoxically - necessary to the reform of tradition. - James Kalb

Må ut en tur nå for å kjøre jentene til Kronborgsætra, da de skal ake kjelke ned igjen. Fortsetter resonnementet etterpå.

Etter den mest karakteristiske delen av Olteruddalen gjennom kulturlandskapet, ligger Vestby, Holmstadengen og Grythengen, disse tre elvebrukene, som nå alle har gått tapt. Vestby var det siste stedet på Toten hvor det ble bedrevet tradisjonelt jordbruk i en ubrutt linje, ved Johan Sønsteby. Deretter nedetter dalen kommer man til Holmstadengen, hvor Totenåsens apostel holdt til, han som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Til slutt kommer man til Grythengen beliggende på kanten av Grythe-platået, hvor jeg ikke kan forstå annet enn at dette må være den eldste husmanns-enga nedenunder Totenåsen.

Slik jeg ser det er himmelengene, kulturelva mi og husmannstroen en hellig treenighet, hvor den ene ikke kan eksistere uten den andre. Denne treenigheten utgjør kjernen i vår fedrearv, hvor vi skulle levd her som stolte kulturbærere av denne tradisjonen, men istedenfor ble jeg skammingen i engen.

Da var jeg inne igjen, småjentene ville ikke ha med mamma på kjelketur mer, da hun bare skrek og ville ha dem til å bremse hele tiden. Har kjørt dem fire turer opp til Kronborgsætra denne første søndagen i januar, hvor de har akt hele vegen fra Vestby til Grythengen i skitrasemotorvegen, som har frosset til is og i dag i tillegg hadde et tynt lag puddersnø for ekstra glid. Under slike omstendigheter kan man oppnå nærmest hvilken hastighet man ønsker, og du verden hvor dyktig eldstejenta har blitt til å beregne og svinge. Var nok ikke det spor bedre selv da jeg var på hennes alder, så ser ikke bort fra at hun får førerkort før mamma. Minsta satt bak og hylte og frydet seg.

Men vi må tilbake til Dahls-land såvidt før vi avslutter vår sekstende vandring i Mjøslandet, fordi fylkeskommunene Oppland og Hedmark er jo nå slått sammen og blitt til Region innlandet, et dørgende kjedelig byråkratisk navn. Denne regionen har fått hovedkontor i Hamar, og hvor er det våre nye herrer hviler blikket fra kontorvinduene sine? Jo, rett opp hit til kulturelva mi, som er en del av hva som var Nord-Europas mektigste kulturlandskap, i aksen Østhøgda-Helgøya-Furnesfjorden. I hver ende av denne aksen har de plassert sitt kult-ikon, med nye Rausteinshytta og Mjøstårnet.

- A threat to Europe’s beauty

Disse progressive liberale tyrannene har erstattet tradisjonene med byråkratiske prosedyrer og satt seg selv på Guds trone. Nå er her intet lenger som holder oss sammen, vi har ingen felles goder eller guder, hvor ungdommen heller velger virkelighetsflukt gjennom dataspill. Skreia, som ligger midt i denne aksen, og som skulle vært vårt Tolfa på Toten, har gått til grunne under Totenpark-prosjektet, som er en falsk tradisjon.

As for bad traditions, we know they are bad through other traditions. Ultimate standards of goodness, beauty and truth are too basic to isolate and study from outside. Since our relationship to them is part of what makes us what we are, they are beyond the reach of the ideals of neutrality and impartial expertise that have led moderns to try to base everything on economics, social science and formal abstractions like equality. Without involvement in forms of life that embody ultimate standards, we can't know them. - James Kalb

Bidde litt på Bilitt i dag igjen mens jentene handlet, og fanget noen herlige perlemorsskyer over Lensbygda med det samme. Så i dag at noen mente det kunne bli perlemorsskyvær helt ut mars, så kan bli mange slike muligheter framover, hvis jeg får tid til å komme meg ut med kameraet?

Fant også at fra samme plassen jeg tok dette fotografiet, er fantastisk utsikt opp mot kulturelva mi, hvor den kommer godt fram selv med min lille 75 mm, så hit blir det flere turer. Ellers anbefaler David Oastler Sonys 200-600 mm for meg, framfor GM 100-400 mm, og blir det til dette kan jeg ta superflotte fotografier av Tjuvåselva vår helt borte fra Neshøgda!!!

-Wikimedia.

Da jeg snudde meg etter å ha foreviget de flyktige perlemorsskyene, fikk jeg øye på denne urgamle gården. Hvilket herlig sted! Se på den låven! Og plassen ligger helt i fred for Toten-bunkere og annet svineri, eneste skjæret i gleden er at man ser ned mot nye Bilitt næringspark, et vanvittig øyensår midt i et av vårt lands mest verdifulle kulturlandskap😖😡😠

-Wikimedia.

Panengen er i dag ei nokså sjelløs betongbrygge, tipper den var atskillig staseligere da M.J. Dahl ankom her med Skibladner i 1892, en tid hvor dampskips-trafikken på Mjøsa var i sitt ess.

-Wikimedia.

Ble fin glød over Mjøsa i kveld også, kom nesten for seint, for du verden hvor fort jorda spinner for tida. Men så har jeg da også vært litt plaget av svimmelhet i det seinere. Kanskje har jordkloden blitt lei av oss og forsøker å riste oss av? At den rett og slett ikke orker mer av oss mennesker, etter all galskapen i tiåret vi har lagt bak oss?

Hovedgrunnen til at jeg stakk ned var allikevel ikke kveldsrøden, men at jeg fikk lyst til å se igjen Panengen, da jeg etter Inger Marit Østbys juleartikkel i Totens blad, har blitt klar over at M.J. Dahl ankom her med skibladner fra Minnesund i 1892.

Vi har så lett for å tenke at våre forfedre levde lik naive og kunnskapsløse bønder her i steinrøysa oppunder Totenåsen, men når alt kommer til alt var de nok langt mer kunnskapsrike og reflekterte enn oss som lever her i dag. Vi må også huske på at dette var en tid for filosofi, hvor man hadde filosofitrær og -stier overalt i landskapet, samt at det var dannelsereisenes storhetstid, hvor ikke minst Venezia var et kjært mål. Derfor er det opplagt at våre forfedre var klar over hvilken samlende kraft apostelen Markus var for venetianerne, ja hele denne byens storhet bygger på deres stolthet over å huse denne apostelens legeme!

Våre forfedre, mange av dem tidligere husmenn, forstod derfor at de også trengte en apostel, som kunne samle dem og gi dem verdighet. Etter å ha sendt ut sine utsendinger for å kartlegge de forskjellige trosretninger innenfor lekmanns-bevegelsen, etter forbilde av Jaroslav den vise av Kiev, falt deres valg etter nøye overveielser på rosenianismen og M.J. Dahl, som kom fra samme kår som dem selv.

For å etterleve sine forbilder venetianerne, fikk de overtalt Dahl til å komme til dem vannvegen, hvor hele Øverskreien møtte sin nye apostel ved Panengen til stor jubel og sang, på samme vis som da apostelen Markus legeme ankom Venezia fra Kairo. Her overøste de ham med vårblomster, hvoretter Dahl steg opp i August Holmstads oppstasede karjol, hvor de viste fram sin nye apostel til måpende totninger gjennom den da herlige urbane landsbyen Skreia, for så å ankomme storgården Holmstad til stort gilde.

I årene som fulgte nådde våre forfedre de ypperste høyder av rural kultur under sin nykårede apostels hånd og ånd, på samme vis som venetianerne nådde høyden av urban kultur.

Takk og lov hadde de ikke rukket å høste hele gulrotåkeren her ved denne gården ovenfor Panengen i Totenvika, slik at jeg fikk disse fine ledelinjene opp mot den dramatiske kveldshimmelen.

Kanskje tar vi med de belgiske kjempekaninene hit en dag, da ville de nok gjort ferdig gulrothøsten på et blunk;-)

-Wikimedia.

Årets siste bilde fra vår vandring i Mjøslandet dette tiåret, hvor vi ser Olteruddalen etter Holmstadjordene. Var fin kveldsrød hele vegen tilbake fra Gjøvik, først over Neslandet så over Totenåsen Skyline, hadde lyst til å både svinge nedenom Kapp og oppom Toten gjestegård, men måtte handle litt før butikkene stengte, samt at kona ville hjem å se til kalkunen. Gikk derfor en liten tur oppover skitrasemotorvegen da vi kom hjem, og rakk såvidt å ta et bilde før kveldsrøden forsvant. En vakker kveld på tiårets siste dag!

Pussig var det at dette tiåret skulle avsluttes med en slik flott kveldshimmel, da det har vært et svært stygt tiår, hvor jeg har gitt alt, kjempet for alt og tapt alt. Vi har nå et distriktsopprør for folk som er lei av ikke å bli hørt, av at stedene deres ikke lenger er noe verdt, at vi har blitt redusert fra stolte hverdagsmennesker til skammelige deplorable, og nå lever som mer foraktet enn hva våre husmanns-fedre noensinne var😫

"Hevnerne fra stedene som ikke betyr noe"

Mot slutten av tiåret endte jeg opp som Mjøslandets tårefotograf, fordi alle steder jeg elsket, nå har gått tapt og er ødelagt. Hvor jeg lar min a7III gråte for alle stedene som betydde så mye for meg, men som ikke betyr noe for noen andre. Selvsagt kunne jeg blitt hevneren, hadde jeg fått en AG3 i hende, men tilfeldighetene ville ha det til at det ble en a7III istedenfor. Hvor jeg og min siste kamera(t) vandrer rundt lik rotløse ånder, uten røtter, uten tilhørighet, hvor vi gråter over kulturelva vår, som mistet himmelengene sine og husmannstroen sin, hvor vi gråter over våre forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, som endte sine dager lik ei utflytende, konturløs billørje på McDonalds, hvor vi fortviler over Hovdetoppen, hvor Anti-Krist nå etablerer den nye kulthøyden for hovdetroen, Mjøslandets nye tro, etter at husmannstroens barn forlot sine forfedres tro.

Samt ikke minst at vi gråter over stabburet til oldefar her ute på stabburstunet, verdens vakreste gravstein over husmannstroen, som blomstret så rikt i hva som engang var ei eng i ei grythe.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Robin Wong har en nyttig video med 25 tips, som kan gjøre min vandring i Mjøslandet enklere. Men lurer litt på om jeg ikke bør endre tittel til "Walking the Great Lakes Land", da jeg elsker alle de store sjøene her i Innlandet.

Solhøy bedehus.

-Wikimedia.

Var i Hurdal i natt, sov dårlig, fordi jeg kjenner på slik sorg over det utvalgte kulturlandskapet etter Knai, som har gått tapt. Hadde man ment alvor med Bærekraftsdalen, ville første bud vært å gjøre det levelig og trivelig for kulturbærerne av dette kulturlandskapet. Da kan man ikke forstyrres, og tunet, gårdens hjerte, må få ligge helt i fred for suburbane bunkere, som bryter ned kulturbæreren, og slik også kulturlandskapet.

Men når alt kommer til alt er det nok ikke mange i Hurdal som bryr seg om Hurdal, for bryr man seg om et sted, da bryr man seg om sitt landskap og sin historie. Men i hele Dahls rike er det nå kun karrière, konsum, komfort og konformitet som gjelder. Kanskje med et lite unntak akkurat rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, hvor man nå finner de siste, ekte dahlitter.

Og dette er vel ikke så rart, da det nok var i området rundt Solhøy bedehus at man også fant de første ekte dahlitter. Så slik sett er sirkelen sluttet, ellers i Dahls rike rundt Totenåsen er det nå kun forfall, mens her i denne lille kroken nord i Hurdal, holder man stand.

Det var herfra Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel, ble hentet til Toten. For etter å ha grunnet på lokalhistoriker Inger Marit Østbys artikkel i Totens blad til jul, har jeg kommet til at Dahl ble hentet til Toten av Øverskreiingene, han kom ikke til oss for å frelse oss, men han ble hentet av våre kloke forfedre for å frelse oss, etter lang tids rådslagning og overveielser. Derfor tror jeg også Inger Marit har rett at Dahl kom ikke vandrende over åsen, men han kom seilende med Skibladner til Panengen, hvor August Holmstad og hans følgesvenner møtte sin nye apostel med stor jubel, som de så stolt kjørte gjennom Skreia til måpende totninger, i Augusts flotteste karjol, til storgarden Holmstad her i Øverskreien.

- Skomakeren som kom til Skreien med vekkelsen

Dette ville ikke være første gang i historien et folk bestemte seg for at de trengte en apostel, for så å reise ut og hente ham. Venetianerne gjorde jo det samme, de reiste til Kairo og rett og slett røvet apostelen Markus legeme derfra. Om Øverskreiingene røvet Totenåsens apostel fra Hurdølingene, er ikke godt å vite, men Dahl ser ut til å ha hatt en svært god fysikk, så helt motvillig kan han ikke ha vært.

Uansett viste Dahl seg å være et klokt valg, da grenda mi under hans autoritet nådde det ypperste av rural kultur, på samme vis som venetianerne under sin helgens velsignelse oppnådde det beste av urban kultur.

Utsyn fra trammen til Solhøy bedehus nordover i Hurdalen, med vakre Hurdalselva.

-Wikimedia.

Da jeg stod på trappa til Solhøy bedehus i dag, fikk jeg en voldsom følelse av at her hører jeg til! Skulle det være noen som har en plass til oss her, aller helst et stille, avsondret småbruk, hvor vi kan vie oss til meditasjon over husmannstroen og til fotografiet, er vi takknemlige. Jentene mine ville til gjengjeld blitt en berikelse for Solhøy bedehus, de er begge svært musikalsk begavet, og å høre disse to synge og spille duett fra Pris Herren, tror jeg ville brakt gitar-Dahl til tårer. Eldstejenta er dessuten en lesehest og ellers glad i dyr og alt som er jordnært.

MITCHELL KANASHKEVICH reiser rundt i verden for å fotografere levende kulturer. Dessverre er ikke min familie like ivrig til å bli med meg. Men kanskje har vi en siste rest av levende bedehus-kultur i Hurdal?

Det var med stor beven vi entret Hoff kirke til julegudstjenesten i år, da juleprekenen i Balke kirke i fjor ikke bare ruinerte jula, hvor jeg har gått og ergret meg over denne hele året, da dette var en rein lovprisning av hipsterne og deres system og verdier. Heldigvis ble mine bange anelser gjort grundig til skamme i år, slik at vi ikke trenger å fortsette til Aas kirke på Bøverbru til neste år. Hva jeg fikk høre var rett og slett ei knallpreken, som er gull verdt å ta med seg inn i det store stabbursjubileet 2020. Faktisk fikk jeg lyst til å invitere denne presten hit under dette jubileet!

-Wikimedia.

Vel inne i Hoff kirke. Enga mi sokner så vidt til denne kirka, da sokne-bekken går etter østsida av Grythe-platået.

Men presten a gitt, han var på høyde med Frøya-presten, som har viet sin gjerning til å være sjelesørger for ofrene av vindkraftverket der. Og det gjør godt, for det er ikke det spor bedre i enga mi enn på Frøya, hvor jeg deler deres kultur-økologiske sorg.

Presten gikk rett inn på det kreaturlige i kristendommen, som er vår tros kjerne, og som var med å gjøre vår vestlige kultur så stor. Vår kultur er unik, og som Erich Auerbach har vist i sitt storverk Mimesis, skyldes denne unikheten kollisjonen mellom det kreaturlige i kristendommen og det opphøyde i hellenistisk kultur. Man kan si at vår sivilisasjon ble krydret med både salt&pepper, hvor man trenger begge deler for å få en smak med spenst i. Hipsterne skal liksom ha det til at vår kulturarv ikke er noe, at den er undertrykkende og bakstreversk, men det er den ikke, og selv tror jeg at den kreaturlige kristendom nådde et høydepunkt i steinrøysa i Øverskreien.

I fortsettelsen var presten nærmest som å lytte til James Kalb, hvor han tydeligvis kjente på en kalbiansk fortvilelse over oppløsnings-tendensene i vår tid, men selv om det er som at alt blir tømt for innhold i våre liv, er det en ting vi kan være trygge om, og det er at krybba i Betlehem, den var ikke tom, og den blir aldri tom. Selv om alt annet er i ferd med å tømmes for innhold i vår engang så unike vestlige sivilisasjon, vil ikke krybba i stallen i Betlehem tømmes for innhold.

Pål Steigan er i sin julehilsen for 2019 opptatt av det samme som Hoff-presten, at fortellingene og narrativene som knytter oss sammen som familier, slekter, grender, byer og folk, de forsvinner nå. Allikevel tror jeg fortellingen om Betlehems-krybba står nokså sterkt i folks bevissthet. Korset er forkastet, da synd ikke lenger er akseptert, nå er det kun skam som gjelder, og har man blitt en skamming, da finnes ingen nåde. Men fortellingen om det lille barnet i krybba, den er det vanskeligere å forkaste, for det er jo forunderlig dette, at universets skaper skulle velge å bli et fattigslig, skrøpelig menneskebarn.

Under prekenen kom jeg videre til å tenke på at enge-grytha mi, den er tom nå, Norges eneste eng i ei grythe. Ja, man puttet alt mulig rart oppi denne grytha, som ikke hører til i oppskriften for ei riktig god og nærende eng-grythe, som putrer og damper av liv, overflod og velbehag. Nei, man laget til ei giftig oppskrift og lot det hele bare stå å koke uten å bry seg, til alt brant seg i bunnen av enge-grytha vår, slik at man bare fikk tilbake en svart, død, utbrent masse, som det er umulig å skrape vekk.

Dette er nesten like alvorlig som at krybba i Bethlehem skulle vært tom, men den er ikke tom, derfor finnes det fremdeles håp, selv om alt annet har tapt sitt innhold.

-Wikimedia.

Redigerte et fotografi til fra den lille stoppen på Bilitt i går, og som dere kan se fikk bildet en helt annen tonalitet denne gangen, hvilket bare er tilfeldig, da jeg fremdeles i liten grad vet hva jeg gjør i Capture One. Prøver meg fram litt hit og dit, og om 20 år kan det hende jeg har utviklet en helt særegen stil.

Beskar også et av de tidligere fotografiene herfra i 16x9 - format, og da ble det et helt annet bilde! Så det kan være lurt å scrolle litt nedover igjen for å ta en ny titt på dette også.

Bare elsker mjøsskodda, den skjuler mye stygt i kulturlandskapet og får fram de myke formene:-)

-Wikimedia.

Dette fotografiet er tatt fra parkeringsplassen til REMA 1000 på Skreia, og det er underlig at man kan ta så vakre bilder fra et så heslig sted. Vi skulle gjerne gått til julaften i Balke kirke, som troner så flott på toppen av Balke-høgda, men dessverre har presten her viet sin gjerning til å lovprise hipsterne, og ikke å ta seg av de deplorable, så derfor blir det til at vi tar julegudstjenesten i Hoff i år. Litt synd, da Balke kirke er den hyggeligste kirka i hele Mjøslandet.

Forresten har jeg forsøkt å ta noen fotografier herfra før, men synes dette er det beste hittil.

Sporene i forgrunnen er fra rådyr, var nede og sjekket.

-Wikimedia.

Har du ikke rukket å kjøpe alle julegavene enda, gi et Flickr-medlemsskap til noen du er glad i, denne bildedelings-tjenesten er langt bedre enn Instagram.

- Flickr Needs More Pro Members to Stay Afloat

Tjenesten var gratis inntil i fjor, hvor den nå har blitt enda bedre, men de sliter økonomisk. Flickr er en viktig del av PermaLivs arbeidsflyt, sammen med Wikimedia, så støtter du Flickr støtter du også PermaLivs arbeide!

Please share coupon code 25in2019 or link below to give the gift of 25% off Flickr Pro now.

https://www.flickr.com/account/upgrade/pro?coupon=25in2019

Thanks! I dropped Instagram, do now only use ancient Blogger, Flickr and Wikimedia. Shoot local landscapes when I get an opportunity, like when my girls are shopping and so on, just bring the camera. Do not plan much what to shoot, it comes like a part of the daily flow. Show my images on Blogger, when I go back later I see some were not so good, some had wrong color and some should have been edited differently. But just leave them, only edit them again if I someday can pick together a small exhibition or something. I've not your skills, only started RAW with my a7III and started Capture One in March. But I don't have high inspiration to advance so much, think I just stick to C1 and my a7III and learn a little day by day. - PermaLiv

***

Mads Peter Iversen er en hyggelig danske, som sikkert ville likt seg godt i hyggelige Balke kirke, og kanskje stikker han innom en dag for å fotografere hyggelig lokalt landskap, som er den gjerning Mjøslandets tårefotograf har viet seg til. Dessverre har det lagt seg en uhygge over Mjøslandet, hvor mjøsbarbarene har gått amok, hvor de angriper sitt eget land og enhver som forsøker å forsvare dette landskapet og vår fedrearv.

Mens jentene handlet litt, stakk jeg er tur bort til Bilitt, hvor mjøsskodda var i ferd med å sive innover landskapet. Her skuer vi fra Bilitt mot Kraby.

-Wikimedia.

Gerald Undone har sammenlignet Tamrons normal-zoom mot Sigmas nye versjon, og det frister nå enda mer å vente på Sigmas 70-200 mm, selv om Tamrons kommer mye før. Ikke det at Tamron er dårlig, de to fotografiene ovenfor og det første nedenfor er tatt med min Tamron 28-75 mm, men Sigma har noen sterke fortrinn.

-Wikimedia.

I denne videoen av Ted Forbes kommer han inn på hvor mye han savner dybdeskarphets-skalaen på de gamle linsene, og dette fikk meg til å tenke på den nye Voigtlander 50mm F2.0 APO-LANTHAR
Sony FE mount igjen.

Selv om det er noe herk med manuell fokus, særlig når det er kaldt, kan det nok være at man slik ville skjerpe hjernen betydelig, hvor man måtte tvinge seg til å tenke på dybdeskarphets-skalaen med mer, slik at man kunne bli en bedre fotograf. Derfor er det mulig jeg allikevel investerer i denne, mens jeg venter på Sigmas 70-200 mm?

Avslutter denne siste søndagen i advent med et motiv oppe fra Bilitt-høgda, som er en del av det nasjonalt verdifulle kulturlandskapet etter Balke-høgda. Rett bakenfor her et sted skal gården Nettum ligge, hvis slekt har sin stammor her fra Grythengen. Skal forsøke å lokalisere gården en dag, for å ta et fotografi av den for denne bloggen.

Rett nedenom gården vi ser her ligger nye Bilitt næringshage, et vanvittig øyensår i kulturlandskapet!

-Wikimedia.

Har skutt mye med min nye 24 mm GM siden i høst, men har nok mye å lære. Likte best å benytte den på barfrost, for da er det så mange flotte forgrunns-elementer å finne, mens man defokuserer bakgrunnen, dette blir ikke like lett når snøen legger seg over landskapet.

Får fortsette å poste her på vår vandring i Mjøslandet, lar alt stå som det ble, hvor man når man går tilbake blir dypt grepet av enkelte fotografier, langt mer enn der og da, mens for andre undres man over hva man tenkte på?

Zenitar 50mm f/0.95 E Full-Frame E-mount Lens er nå også ute, denne også med dybdeskarphets-skala og manuell fokus. Her skulle man virkelig måtte skjerpe seg!

Bør være mer ute i blåtimen.

-Wikimedia.

Planetariet på Vitensenteret var spennende, og så er dette. Får prøve å få til et natt-foto i løpet av jula, hvis det blir klarvær.

-Wikimedia.

En ny fyr for meg...

-Wikimedia.

Litt å tygge på i jula.

www.photoinf.com

Trengte et lite skogsbad og gikk en tur ned i Olteruddalen, som å komme til en annen verden. Slik var det også på Hovdetoppen midt i Gjøvik by, men nå har de meiet ned nesten all skogen, slik at man blir eksponert for byen alle steder, og snart skal toppen bygges ned også, med et stort UFO-Hotell på selve toppen. Forstå det den som kan!

Kom ikke langt, det begynte å snø, og styre-hjulet på mitt nye Nisi V6-filtersystem er altfor lite og setter seg fast hele tiden. Returnerte også et Nisi beskyttelses-glass til Foto.no, som ble borte. Stjålet?

Tror viderre Mads Peder Iversens valg av stativ er bedre enn mitt, da dette har gummiringer, som Iversen har erfaring med at har en tendens til å vrenges av.

Så fotografering er et konstant utstyrs-styr!

Synes uansett jeg fikk et meget bra fotografi av kulturelva mi i løpet av dette lille skogsbadet, og det er underlig å bare kunne stikke ned i elva en 5-minutters tid og ta slike fotografier.

-Wikimedia.

Nylig ble Polar Pro Summit filtersystem lansert, skulle ventet på dette, da det må være det beste systemet på markedet. Se på de styrehjulene for polarisasjons-filteret, så store og flotte, i motsetning til mikro-styrehjulene til Nisi. Kanskje kjøper jeg til et enkelt, lite sett av Summit for vinterbruk?

Stakk såvidt nedenom Panengen i Totenvika i dag også, er ikke så mange andre steder å stikke nedenom, da det er forbudt å kjøre ned de fleste sidevegene. Mjøsa er fremdeles full av vann, så det går heller ikke å gå så langt etter strandkanten, grunnet hage-villaene ned mot sjøen. Så det ble bare til at jeg stakk utpå brygga, mens jentene ventet i bilen. Var litt skuffet over at det ikke var noe mjøsskodde, men så la jeg merke til det gyldne lyset over Budor-fjellet, og satte på min trofaste Tamron 28-75 mm igjen. Skulle gjerne hatt en 600 mm, men håper man kan få et visst inntrykk av den gyldne lysremsa oppover Budor-marka. Gikk litt på ski innover her da jeg var på Terningmoen.

Det er vanskelig med forgrunner i Mjøsa, særlig uten en iskant, men hadde flaks, hvor det kom en flokk stokkender svømmende.

-Wikimedia.

Chris Sale har laget til en svært god og oppriktig video, som både jeg og flere andre ble rørt av, om hvordan "med"-fotografer kritiserer ham og arbeidet hans. Selv har jeg sluttet å poste på Instagram, da jeg var lei av å få en to-tre likes, bare fordi jeg er ærlig og forteller at jeg er tårefotograf, fordi historiemaleriet mitt har blitt meningsløst, og fordi vi har kvalt alt av urban og rural kultur. På passende vis avsluttet jeg med et fotografi av våningshuset til Olav, som skjøt seg selv, hvor den siste rest av rural kultur, det gamle Toten og den djupe grenda, forsvant med Olavs bortgang. Men jeg vil ikke skrive Olavs tragiske bortgang, hans bortgang er høyst forståelig, det er VI, som ble tilbake, som er tragiske.

Et gammelt fotografi fra en gammel post, som jeg har bestemt meg for å slette, da den ikke lenger har relevans, mens dette bildet fra Midtre Tjuvåstjern er like relevant i år som i fjor. Reposter det derfor her, til glede for nye lesere.

-Wikimedia.

Bare elsker dette bildet, lyset, konturene, alt. La på nokså grove korn, hvilket hjalp til med å skjule noen Toten-bunkere og traktoregg, en teknikk jeg ikke har tenkt på tidligere for et slikt formål. Da jeg ikke har mulighet til å retusjere noe videre, kan dette være en måte til å fremheve landskapets karakter.

-Wikimedia.

Ble noen stopp da vi kjørte til juleavslutning for korpset i dag, da lyset var flott, men jentene syntes ikke det var like flott. Tilbake var det ikke flott, i alle fall ikke for undertegnede, selv om jeg vet det var mange som for noen år tilbake drømte om å legge E6 over Toten, i tunnel under Totenåsen fra Hurdal. Takk og lov ble ikke dette noe av, for du verden hvilken lysforurensning E6 representerer. Det var svak mjøsskodde på andre sida da vi kjørte hjem, og hele vegen etter den gale sida av Mjøsa lå det en lysslange over Mjøslandet, en gul, ekkel neonslange, som snodde seg gjennom landskapet. Ellers, når man snakker om gal og rett side av Mjøsa, kan jeg dessverre fastslå at begge sidene har blitt klin gale, hvor ingenting synes å kunne stoppe mjøsbarbarene.

Men verre skal det bli, når det kommer masse vindturbiner etter E6, for å drive alle de elektriske kjøretøyene for Oslo-eliten, som skal på hytteferie i villreinens rike.

Vinterlys etter Balkehøgda.

-Wikimedia.

Noe annet jeg har tenkt litt på, best å få det nedtegnet her på rablebloggen før man glemmer det, er at egentlig er disse mjøsbarbarene en blanding av Norman Borlaug, William Blackstone og Le Corbusier. Mens Mjøslandets tårefotograf er en herlig miks av passe deler Bill Mollison, Ellinor Ostrom og Cristopher Alexander. Derfor er jeg mjøsbarbarenes motpol, og derfor hater de Mjøslandets tårefotograf, på samme vis som israelittene hatet Det hellige lands tåreprofet, i sin tid.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Tidligere ville min varmeste anbefaling for besøkende til Gjøvik vært Eiktunet friluftsmuseum, men etter at de knertet Hovdetoppen og flatehogg folkestiene i Øverbymarka, har det blitt så uendelig sørgelig der oppe. Men ett sted er det allikevel tilbake som er verdt et besøk, og det er Vitensenteret i de tidligere lokalene til Holmen Brænderi, en gammel fabrikkbygning etter Hunnselva med masse sjel.

Vitensenteret er imponerende, man skulle nesten tro det var en underavdeling av de naturvitenskapelige museene i London. I dag var vi også oppe i Planetariet, som ligger litt bortgjemt helt på toppen, slik at det er litt vanskelig å finne. Men dette var litt av en godbit, som nærmest gir deg en 3D-aktig reise utover i solsystemet og Melkeveien. Faktisk lærte jeg en hel del nytt der oppe.

Trist og meningsløst er det at en by med så mye viten, har klart å gjøre ende på seg selv. Et stort paradoks!

The Knowledge Center of Gjøvik, the last place of my former town worth a visit, the rest of the town is destroyed.

The Knowledge Center of Gjøvik, the last place of my former town worth a visit, the rest of the town is destroyed.

Man vs. machine.

Oppriktig og viktig av Nick Page i dag. Selv har jeg postet en del på Instagram i det seinere, etter at jeg ble klar over hvordan man laster opp bilder direkte fra PC'en med et par tastetrykk. Men plutselig forstod jeg at Instagram egentlig er Narsigram, fullt av narsissistiske damer som publiserer bilder av sine edlere kroppsdeler, og menn som poster fotografier av vill, utilgjengelig natur, uten at de egentlig bryr seg om naturen i seg selv.

Derfor gikk jeg tilbake til urgamle Blogger, som mer er en dagbok og rableblokk med mulighet til å legge inn bilder, som mer er til for en selv enn for andre. Så får vi tro ikke Blogger plutselig blokkerer meg eller legger ned hele plattformen, hvilket ville vært utrolig synd, da vi finner hele Internets historie her.

Ingen annen platform er like enkel å benytte som Blogger, og det enkleste er gjerne det beste. I alle fall er det slik for meg.

-Wikimedia.

Man is a social and cultural being who depends on society to live well. Aristotle tells us that someone who doesn’t need this would be either a beast or a god. And we’re not gods. - James Kalb

- Catholicism in a Time of Dissolution

En meget treffende beskrivelse av mjøsbarbarene her, av James Kalb. I mjøslandskapet finnes hverken urban eller rural kultur tilbake, alle sterke guder er døde, og bedehusene er erstattet med motorklubber. Hvordan kan man da ha et samfunn, og hvordan kan man leve godt? Nei, kun tårefotografiet er tilbake, den siste gjerning og mening, sammen med min siste kamera(t), min a7III.

Dette er det store spørsmålet, hvordan tjene til livets opphold som Mjøslandets tårefotograf, en reaksjonær handling, og derfor ignorert av alle, med Balke-presten i spissen. Ted Forbes anbefaler en ny tjeneste for "stock photo", kanskje kan det gi noen slanter i ei slunken kasse?

Skygge-diagonaler leder inn mot treet i stubbåkeren.

-Wikimedia.

Jordekant-diagonal fører gjennom fotografiet.

-Wikimedia.

I love using diagonals in photos, they add vitality and motion.  Good to always keep your eyes open for them! - Advancing Your Photography

Synd vi ikke kan innlede jula i Balke kirke i år, men det er bra i Hoff kirke også, og går det ikke der heller får vi prøve Aas kirke på Bøverbru til neste år, og har de blitt progressive der også, får vi bare fortsette runden til vi kommer tilbake til Balke, og håpe Frøya-presten har søkt overflytting hit innen den tid. For det er vel bare et tidsspørsmål hvor lenge han orker å leve med vindkraftverket der. Frøya-presten, det er en prest etter mitt hjerte!

"Herre, stopp vindkraft- utbyggingen!"

Amen!

-Wikimedia.

Tro hvor høyt det nye renseanlegget i Sundvika kommer til å stikke opp i landskapsbildet når det er ferdig? Her har jeg bøyd meg ned slik at jeg akkurat ikke får med det de har satt opp hittil, og må jeg bøye meg enda mer ned, blir dette landskaps-motivet ødelagt. Men nye Bilitt næringshage er enda verre, og nye Kapphøgda næringshage kommer til å bli enda, enda, enda verre. Men selvsagt, for de progressive er alt destruktivt progressivt. Og alt annet er personlig preferanse:-/

Etter å ha vurdert bildet på nytt, har jeg kommet til at dette motivet allerede er ødelagt, da man ikke lenger kan legge inn hele Sundvika i fotografiet. En utilgivelig meningsløs handling!

-Wikimedia.

Gjør det egentlig noe at man ikke har en forgrunn, når frostrøyken siver opp av Mjøsa?

-Wikimedia.

Legg merke til at de tre fotografiene ovenfor har mye av sin dynamikk fra diagonaler, hvis betydning jeg nylig ble klar over. I det første bildet danner bølgene diagonaler, i det andre fårene i jordbæråkeren, og i det tredje gjerdet til kirkegården.

Ikke like imponerende som Lenaelva, men det er langt færre distraksjoner etter Olterudelva😇

-Wikimedia.

Tilfeldighetene ville ha det til at første bilde fra vår sekstende vandring i Mjøslandet, ble fra demningen her nedenfor Grythengen. Å vandre i Mjøslandet blir sørgeligere for hver dag som går, i dag så jeg på forsida av OA at det nå kommer ny, firefelts motorveg etter Einafjorden, orket ikke engang å åpne avisa. Totenpark-prosjektet er reint søppel, og jeg finner det like nedverdigende å være totning, som å leve på søppelfjellene utenfor Manila. Bare søppel begge deler!

Noe jeg virkelig ønsker er å reise tilbake til Transylvania, for å oppleve ekte kulturlandskap, samt et opphold i Tolfa, for å erfare hva Skreia skulle vært. Var det ikke for disse sta jentene mine, som ikke vil bli med noen steder, og som jeg må kjøre rundt på dagen lang, ville jeg vel bosatt meg der nede. Men tross alt er det mjøslandskapet som ligger mitt hjerte nærmest, bare så synd at vi maltrakterte vår fedrearv😭

I ni år har jeg vært med på å arrangere ukelange kurs i landskapsmaleri i Transylvania, Romania. Fredag 13.12. kl. 17.30 inviterer vi til utstilliingsåpning der oljemaleriene fra årets kurs vises. Maleriene laget av våre meget dyktige lærere, Lene Ørnhoftt og Era Leisner, er til salgs. Elevarbeidene vises også, men er ikke til salgs. Også jeg malte noen bilder innimellom oppgavene som reiseleder. De er preget av min kjappe og barnlige stil; et resultat av iboende mangel på tålmodighet. Som amatørfotograf er jeg vant til å kunne lage et bilde på 1/1000 sekund, ikke streve møysommelig en hel dag. Men jeg tar malingen som en form for rastløshetsterapi. Neste år feirer vi tiårsjubileum, med et kurs som trolig holdes en uke i slutten av august. Meld gjerne fra allerede nå om du er interessert.

Velkommen fredag fra kl.17.30 til 19.00! Kl.18 blir det et kort program der vi beretter om Transylvanias historie, landsbyene vi oppsøker og maleundervisningen.

Kursene arrangeres av Frie Kunster og INTBAU Norge, med profesjonelle kunstnerne som lærere. Vi oppsøker flere vakre gamle saksiske landsbyer og byer, bl.a. Sighisoara / Schässburg, der vi spiser middag i barndomshjemmet til Dracula. Hans offisielle navn er Fyrst Vlad; en adelsmann som fremdeles er en rumensk nasjonalhelt fordi han stanset den tyrkiske invasjonen på 1400-tallet.

På dagtid vandrer vi ut i de vakre kulturlandskapene og maler. I løpet en uken produserer deltakerne ca. fem malerier hver.

De fleste deltakerne har ingen eller begrenset erfaring med maleri fra før, men oppnår meget gode resultater i løpet av kurset.

Maleriene som Era Leisner og Lene Ørnhoft laget under kurset selges under utstillingen. Inntekter av salget går til å finansiere en årlig sommerleir vi arrangerer, for fattige Rom-barn i området. Vi treffer barna under kurset, og våre lærere setter av en dag til å undervise også dem i maling. Også barnas bilder kan man se på åpningen fredag.

Vi vil under åpningen fredag annonsere neste kurs i landskapsmaleri i Transylvania, i månedsskiftet august/september 2020. Kurset koster ca 10.000 kr, inkludert kost og losji en uke, undervisning, malemateriell, fly og lokal transport. Du kan også melde din interesse til meg på Messenger eller epost audun.engh@gmail.com. - Audun Engh

Var det fotokurs Audun holdt, ville jeg nok blitt med, for jeg klarer ikke å tegne så mye som en strek. Så godt jeg har kameraet til å gråte for meg, Mjøslandets tårefotograf, hvor jeg vandrer hvileløst omkring med min siste kamera(t), mitt a7III.

Skulle egentlig fotografere Lenaelva og kjørte ned til skøytebanen på Skreia, men det var altfor mange distraksjoner etter elva, Toten-bunkere og høyspentkabler, slik at det var plent umulig å få et behagelig bilde. Kjørte derfor opp igjen og stakk en liten tur nedi Olterudelva, før kjøring til korpsøvelse på Fredheim skole på Gjøvik.

Fotografiet viser demningen nedenfor Grythengen. Uten denne ville det hverken vært Hawgs eller IDT her nederst i grenda, Ja, slik er det, motorklubbene har tatt over for bedehusene her på Toten. Nei, det var bedre den gangen folk gikk på lærsåler med trenagler i.

-Wikimedia.

"Walking the Lake Mjøsa Land XV"