Denne sida er forankra i evolusjonspsykologi. En innsikt som følger av dette feltet, er at vi mennesker har mange vikarierende motiver, som vi ikke vil snakke om, og hvor vi blir meget fornærma når andre antyder slikt om oss sjøl. Jeg forsøker å problematisere dette når det gjelder #metoo-bølgen.
Det gode framtidssamfunn kan bare bli mulig når en tilstrekkelig andel av befolkninga åpent (og avslappa) agerer ut fra erkjennelsen om at vi alle har vikarierende motiver, og at det er uproblematisk at man snakker tydelig om dette. Det innebærer også at man aksepterer at andre i en samtale eller på f.eks. et styremøte(!) spekulerer om dine egne vikarierende motiver.
Meg:
Avslappet? Er det mulig? Mennesker hater jo å bli sett i kortene 🙂🙂🙂
Trond Andresen:
Precisely. Derfor vil dette ta lang tid.
Meg:
Personlig kjører jeg gammel SAAB og forteller at jeg gjør dette for miljøet. Men mest er det fordi jeg ønsker å reindyrke mitt image som en motstrøms asket som motstår forbrukspresset, pluss kanskje litt gjerrighet. Dette sier jeg selvsagt ikke offentlig, kun på denne typen lukkede forum. Hadde jeg ikke lest boka til Bongard ville jeg ikke forstått mine vikarierende motiver, og trodd at jeg selv handlet som jeg gjør ut fra hensyn til miljøet. Men det er altså kun strategi for å stikke meg ut og slik oppnå attraktivitet. Se, jeg har råd, men klarer allikevel å motstå forbrukspresset og reklamen. Denne karen er noe å satse på! (Ps! Vanligvis er det akademikere som velger asket-strategien, jeg er et unntak. Som denne fyren her, superintellektuell superasket.)
Jeg kjører rundt i min gamle SAAB med svært vikarierende motiver.
I do now run the one man company PermaLiv AS. I appreciate very much a payment of 250 N.Kr for my images for volunteer organizations and 500 N.Kr for commercial use.
Modern sub-exurban technology.
Sad. Sad. Sad.
The shielding mound above my forest. I had to fight almost a whole year against a terrible bureaucracy to get it. They told me I had to engage a consultant company to study it, paying thousands of dollars.
But that they killed my creek, draining away the well from where it came up from the ground in the lower right corner of the image, was never an impact Assessment. And I never got an apology for this misdeed.
Skal man kunne flette husene med en åpen og en lukket side, slik at man ikke ser inn i hverandres vinduer, må husene ligge på tvers av tunet. Dette er også nødvendig for å fortsette graderingen av det private og offentlige innover i huset. Det mest offentlige rommet, kjøkkenet, skal vende ut mot tunverandaen og tunet, mens de mer private rom ligger lenger bakover i huset.
Ross Chapin legger aldri husene langsetter tunet, alltid på tvers, og ved den ene enden av tunet, fortrinnsvis vendt mot sør, skal felleshuset ligge.
I lommenabolagsboka er de enda bredere omtalt, i tillegg til at jeg har oversatt dem tidligere for KV.
Design-nøklene må følges, hvis ikke mistrives folk og trekker seg sveket tilbake i eneboligen. Å følge dem er ikke vanskelig. Så hvorfor vi ikke bygger tusenvis av velfungerende lommetun, er hinsides min fatteevne?
Hvorfor vi ikke bygger tusenvis av velfungerende lommetun, er hinsides min fatteevne!
De flesta anser att det som byggs idag är fult och tråkigt och vi hade kunnat bygga vackra områden för ungefär samma kostnad. Allt detta enligt ett helt nytt examensarbete från Kungliga Tekniska Högskolan (KTH).
”Slutsatsen är att det verkliga hindret för vackrare nyproduktion inte är ekonomiska begränsningar utan att problemet snarare ligger hos individer eller i processer, vilket ger utrymme för förbättringar.”
Det er videre en løgn at vi ikke i dag har råd til å bygge like vakkert som i seinmiddelalderens byer.
Dessverre er dette et falskt meme som er implementert av arkitektstanden i hodene til beslutningstakere, planleggere og økonomer. Av denne grunn er Hurdal økolandsby verdens styggeste økolandsby, da lederen der er hellig overbevist om dette memets substans. Han er fullstendig hjernevasket av arkitektstanden, hvilket jeg fikk bekreftet under en samtale med ham for nøyaktig ett år siden. Av denne grunn bor ikke jeg i Hurdals økolandsby i dag!
Selvsagt, får vi avviklet kapitalismen blir det enda enklere å bygge vakkert, da kostnadsspørsmålet knyttet til tid blir irrelevant. Vi vil kunne ta oss all verdens tid til å finpusse på de vidunderligste detaljer. I tillegg til at vi kan ta oss tid til dybdeintervjuer av og lange samtaler med brukerne, for slik å bygge de mest fantasirike og drømmeaktige mønsterspråk i bunn av våre prosjekter.
Innenfor Christopher Alexanders verden eksisterer ikke arkitektkonkurranser. Disse ser han som en rein forbannelse. I en alexandrinsk verden utformes byene med basis i mønsterspråk, som er borgernes poesi, utformet i fellesskap.
Arkitektkonkurranser er kapitalistisk tankegods fundamentert i en kapitalistisk konkurransementalitet, ikke i borgernes drømmer og lengsler. Derfor er den nylig utlyste arkitektkonkurransen for Huntonstranda på Gjøvik dømt til å mislykkes.
Fordømte arkitekter som ikke tar “A Pattern Language” på alvor! - Kommentar
Da vi tenkte på å flytte til Hurdal økolandsbys nye tun for et år siden, diskuterte jeg med primus motor Simen Torp hvorfor husene måtte være så utrolig stygge. Svaret lød at det ble for dyrt å bygge vakkert. Hurdal har nå fått verdens styggeste økolandsby grunnet denne villfarelsen, og Hurdal Urbane Landsby er planlagt ytterligere ti ganger styggere. Et reint boksprosjekt ribbet for enhver skjønnhet!
Etter at jeg ble kastet ut av min lykkelige tilværelse som amatørfotograf, må jeg nå forsøke å bli semiprofesjonell, og har derfor meldt meg på kurs i bildebehandling i Abelvær. Til kurset skal vi ta med tre foto vi liker. Etter sommerferien har jeg tatt tre fotografier fra herr Fossemøllens øyensten, som jeg synes får fram stedets Genius Loci. Alt omkring har mistet sin mening, men selve bygningene bærer fremdeles i seg plassens ånd.
Stabburet til oldefar ble bygget under grendas storhetstid, og framstår i dag som en sjelden og unik orkide i en subeksurban ørken.
På stabburstrappa til tippoldefar.
Oldefars hus har gjort en underlig reise fra sprudlende sveitservilla til forkvaklet funkis til avdempet empire.
I do now run the one man company PermaLiv AS. I appreciate very much a payment of 250 N.Kr for my images for volunteer organizations and 500 N.Kr for commercial use.
The soil around Lake Mjøsa is old sea bed and among the most fertile in Europe. The farmers often find fossilized trilobites and octopuses, and along Lake Mjøsa there are fossilized corals.
Fin introduksjon til Kunstlers uforlignelige presentasjon hos Arkitekturoppropet.
Mycket som han säger händer just nu i Sverige. Arkitekter bara ser miljöer de ritar som produkter till beställarna. Det han säger på slutet är otroligt viktigt, vi måste sluta se oss som konsumenter, vi är invånare och medborgare. Det är dags att kräva städer och urban utveckling där man ser oss som medborgare och planerar städer efter den respekten. Arkitekter och stadsplanerare och byggföretagen och kommunerna och staten måste TVINGAS till nu att se oss som holistiska väsen där en byggnad eller ett område kan inte bara ses enskilt utan allt måste vara en del av ett större sammanhang. Kolla och njut!
I do here present four versions of the image that might be my best
of Mr. Fossemøllens eyestone. I love the dramatic sky contrasting the
white "våningshus", together with the apples on the ground.
The home of my great great grandfather Herman Evensen Fossemøllen shines again. His father Even Michelsen left for the USA in 1871, 73 years old. Nobody knows if he succeeded?
Helmer den yngre har pusset opp igjen våningshuset i Grythengen slik at det ble nesten like flott som under Helmer den eldre. Opprinnelig var det en staselig sveitservilla i tømmerplank,
før det ble herpedert til en nitrist kvasifunkisvilla på femtitallet,
hvoretter det nå har gjenvunnet sin verdighet i empiriestilen.
The home of my great great grandfather Herman Evensen Fossemøllen shines again. His father Even Michelsen left for the USA in 1871, 73 years old. Nobody knows if he succeeded?
Vår store forfar herr Fossemøllen
ville vært meget stolt og særdeles tilfreds over våningshuset i
Grythengen slik det åpenbarer seg høsten 2017. Nå står kun igjen å få
avsuburbanisert grenda, slik at denne flotte plassen på nytt kan bli del
av en ekte rural grendekultur, hvor kulturen og kulturbæreren, ikke
komfort, er hva som står i fokus. Med andre ord permakultur!
The most beautiful building of my town! Found by Eiktunet Free Air Museum. The former home for the priest of Biri.
Som alle lesarar av PermaLiv veit er prestestova ved Eiktunet Gjøviks vakraste byggnad. Eg tenkte å ta nokre bilete av ho i RAW i dag, for å nyttja dei på kurset eg skal på i november. Men so viste det seg at dei vert automatisk til jpeg-filar om ein opnar dei i Windows. Skikkeleg harmeleg, dette ville vore eit herlig belete å arbeide vidare på!
Man blir ikke profet i eget land, i alle fall ikke på Toten, hvilket jeg har fått erfare den siste tiden. Ja, jeg husker jo hvilket sinne det vakte da jeg foreslo en lommelandsby ved Skreia. Huttemegtu, bygdedyrene strømmet opp som om man hadde tråkket i et jordvepsebol, klare for å stikke til døde enhver som våget å hevde en ny tanke. Lommetun og grendeklynger er nok det verste totningene kan tenke seg.
"Kulturverk, a Norwegian online magazine on nature and culture, just published a translation of Ross’s article “The Good Porch”. It has been translated to Norwegian by Øyvind Holmstad, who has been a passionate advocate for pocket neighborhoods in Norway." - Ross Chapin
Det gjør godt med litt takk i disse dager Ross! Dessuten er jo du en gigant, så hvorfor skal man bry seg om sleivkjefter med slike venner? Hyggelig at du setter pris på lidenskapen min, for mennesker som brenner for noe, de er farlige de! De må man kaste i elva slik at de slukner, og aller helst drukner.
På fb-sida til Ross fant jeg en herlig video hvor han vandrer rundt i to lommenabolag ved Seattle. Det var så godt å se hvor harmoniske menneskene i lommetunene til Ross er, hadde jeg enda bodd der. La merke til hvor sterkt Ross understreket betydningen av de fem overgangene eller lagene mellom offentlig og privat rom, som tunverandaen er en del av. Selv bor jeg i et lommenabolag hvor de chapinske designnøklene er svakt til stede, og hvor lagene mellom det offentlige og private kan være helt fraværende. Andre er noe mer heldige, og for et av husene har man opptil flere lag. De som bor der er da også de mest lykkelige.
Uansett, skulle det være noen totninger her vil jeg advare om sterke scener!
Hvorfor i all verden klarer vi ikke å designe gode lommetun i Norge? Vel, det er vel som Ross Chapin sier det i videoen, fordi vi designer for profitt og ikke for mennesker. Vi får vel egentlig her en visjon av hva vi kunne oppnådd i et lommedemokrati. Utrolig synd at forskningsrådet sa nei til denne pragmatiske utopien. Synes nå den ser herlig ut jeg da ;-)
Kollektivistenes Nirvana! Mitt lommehjerte banker så det nærmest revner av kjærlighet, og misunnelse ;-)
Därför startar vi nu en ny Facebookgrupp. Tro det eller inte, men det översta huset revs i Stockholm för att arkitekterna behövde bygga en studiebunker på platsen. Vi startar nu en ny Facebookgrupp för att lära ut hur modernism har förfulat hela vårt land. Gå med i den nystartade gruppen "Före och efter - Låt oss aldrig glömma rivningshysterin".
"Å DU HILDRANDE DU!! PROTEEEST! Dette går ikke. Vi kan ikke ha det sånn at våre fremste satirikere skal gå virkesløse bare fordi virkeligheten insisterer på å stå der som sin egen sjofle ironi over seg selv hele tiden, og slik gjøre allverdens utspekulerte harsellas med galskapen fullstendig overflødig. Makan." - Achsel Ford
"«Det går et skille her i verden», het det i «Et rødt flagg» – en signalsang i det fantastiske teaterstykket «Pendlere» fra ’70-tallet. Det skillet går mellom arbeid og kapital. Det er dette skillet dagens Ap-leder ikke verken kan, vil, eller evner å fronte. Ikke fordi han har arva noen millioner, men fordi politikken han står for ensidig går i retning av å tilsløre dette forholdet."
Skillet mellom arbeid og kapital må bort, dette gjør vi best med Bongards selveierdemokrati. Det er her den store forskjellen på Bongards og Høyres selveierdemokrati ligger. Flerpartisystemet, en relikvie fra den katolske kirke, må vekk. Videre må vi erstatte vårt politiske demokrati med et økonomisk et. Begge deler oppfylles i Bongards selveierdemokrati, samtidig som vi tar kontroll på oss selv gjennom en basis-organisering av demokratiet i produksjons-celler på inngruppe-nivå. Denne grunnstrukturen av arbeidere, som bærer samfunnet, er anarkistisk, ved at de er selvorganiserende. De sender hver sin representant oppover i det parlamentariske systemet, herav begrepet anarkoparlamentarisme.
Den gamle formelen kapitalisme+vekst=demokrati funker ikke lenger. Politikerne kan ikke holde på med å love gull og grønne skoger og ikke tenke lenger enn neste gjenvalg, under en imploderende kapitalisme. Vi må ta kontroll på dette selv, i et demokrati hvor vi kan tenke langsiktig og kontrollere menneskenaturen gjennom inngruppa.
Det er sivilisasjonen som står på spill, og skal den overleve trengs en kraftig omorganisering av samfunnet med utgangspunkt i det vi nå vet om menneskets atferdsbiologi. For å få et bærekraftig samfunn må vår biologi underordnes en atferdsøkologi som får fram det beste i oss. Vi trenger et godt og velfungerende atferdsøkologisk samfunn, hvor det beste i menneskenaturen kan blomstre!
Hva vi trenger for å møte en imploderende kapitalisme, økologiske kriser og klimaendringer, er ikke et økologisk samfunn, men et atferdsøkologisk samfunn. Dette må bygges inn i alle deler av samfunnslivet, i demokratiet, økonomien, boligpolitikken, undervisningen etc. Barn må lære atferdsbiologi fra første klasse. Vi må bygge bomiljøer som bygger opp under velfungerende inngrupper, hvor man oppnår status gjennom å være raus, og ikke å være prangende. Videre må økonomien struktureres slik at hybrismonstrene ikke får herje fritt, men underlegges inngruppekontroll. Borgerlønn er selvsagt, men istedenfor at dette er en "minstelønn" blir den en demokratisk bestemt kakebit fra fellesøkonomien, med utgangspunkt i økosystemtjenestene.
Inngruppene vil fyre oppunder kreativiteten. Penger og egeninteresser er ikke den sterkeste drivkraften for innovasjon, men ANERKJENNELSE FRA INNGRUPPA. Videre vil et fullendt demokrati hvor enhver stemme teller likt, medvirke til at mennesker aksepterer en fallende levestandard. Vi må forbruke MYE mindre, men dette vil ikke aksepteres med mindre det blir likt for ALLE på en gang. Vi kan ikke ha hauker og duer flyvende om hverandre, inngruppe-strategiene vil være de eneste tilgjengelige innenfor et atferdsøkologisk samfunn. Med den kunnskapen vi har nå er det ikke lenger noe hokus-pokus å legge til rette for strategivalg basert på inngruppe-kreftene i handikapprinsippet, for nær sagt alle områder i samfunnslivet.
Jeg håper dette kan endre seg når Mot Dag AS blir Nordens største mediaselskap. For det er nok først og fremst informasjonskampen som her må vinnes, og da nytter det ikke å være nest størst. Vi må bli størst! Større enn NRK, SVT, DR, TV2 - 3 og 4. Skandinavia var for verden en sosialdemokratisk utopi med det svenske "folkhemmet" i spissen. Med Mot Dag AS kan vi ta skrittet videre inn i en ny, postkapitalistisk epoke, hvor Terje Bongard blir samlende maskot for et nytt Norden, hvor Bongards selveierdemokrati råder grunnen, og Mot Dag AS er det foretrukne massemedium.
De fleste av mine artikler og kommentarer om Bongards selveierdemokrati finnes her.
Jeg innser nå at tiden er moden for å foredle dem i artikkelformat for Mot Dag AS, med bokprosjekt som endelig mål. Er det noen som ønsker å være sponsor for dette arbeidet, er jeg svært takknemlig!
Kontakt meg på permaliv at yahoo dot com eller tlf. 48023242.
I et atferdsøkologisk samfunn opererer vi innenfor evolusjonens femte lag.
Jeg er ikke så flink til å støtte som jeg burde, men vit at jeg er med deg i ånden. Jeg er ikke egentlig en spesielt konvensjonelt religiøs person, som du nok har forstått, men jeg sier allikevel med tonnevis med tro bak ordene: Du skal ikke gi opp noe som helst, Øyvind Holmstad. Jeg er pokker så sikker på at det påhviler deg et oppdrag og et ansvar, og du har formodentlig derfor det som skal til for å løse det. Akkurat hva det er, vet du antakelig bedre enn meg, men det vil bli tydligere etter hvert, og det er garantert en smule viktig. Det har selvfølgelig både lokale, nasjonale og muligens også globale konsekvenser. Følg hjertet, du er nå etter en smertefull prosess faktisk fri fra mange lenker. Det er kanskje ikke tilfeldig. - Achsel Ford
Dessverre Achsel, jeg gir nå opp kampen for grenda mi. Motstanden har blitt for stor. Seinest sist søndag trodde jeg på grenda mi, at jeg kunne fått rettet opp pumpehuset, lage til ei skikkelig grendevandring og skrive bok om grenda mi. Men de siste dagers hendelser ble for mye. Derfor er det nå takk og farvel. Vi har intet valg.
Vi legger Pris Herren på hylla for godt. Denne sangboka tilhørte en annen tid.
Takk til onkel som ble med på grendevandringen. Din støtte er notert. Et flott minne om forgangne tider.
Forslag til utbedring av pumpehus (oppgitt)
Pumpehuset nedenfor Grythengen ble svært ødeleggende for grenda og tunets karakter, hva Christopher Alexander ville kalt for en strukturødeleggelse. Dette fordi de som plasserte pumpehuset ikke var tilstrekkelig bevisste på helheten pumpehuset er del av, eller hva vi etter romerne kaller stedets genius loci.
Inntil pumpehuset utbedres må jeg legge på vent prosjektet om en permanent kulturvandring etter grenda. Grendevandringen våren 2017 ble en stor suksess. Det er synd hvis vi ikke kan integrere grenda etter Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl, i det fireårige vandringsleds-prosjektet kulturkontoret innleder i 2018.
Egentlig skulle jeg vært godt igang med å lage til en kulturvandring for grenda mi nå, med informasjonstavler, nettsted og brosjyre. Men jeg kan ikke lede grendevandrere forbi dette ondskapens hus, der det står som et gravmonument over en tapt grendekultur, opphøyet på en pidestall, hvor det håner tunet på Grythengen, grendas velkomstsportal.
Jeg vil derfor forsøke å komme med forslag til utbedringer.
Alternativ 1
Mitt opprinnelige ønske var at pumpehuset ble plassert nedenfor krysset mot Grythe.
Opprinnelig foreslo jeg at pumpehuset burde plasseres nedenfor krysset mot Grythe. Dette ble imidlertid avvist grunnet frykt for ustabilt vanntrykk for de øverst oppe i grenda. Personlig er jeg overbevist om at dette langt ville vært å foretrekke framfor så stygt pumpehuset ble stående nå, og uansett ville nok pumpetrykket blitt bedre enn hva det var.
Derfor bør kommunen innrømme at de tok et feil valg og flytte pumbehuset nedenfor krysset, slik at prosjektet får en fullkommen utgang. Man bør da grave seg inn i den høye kanten ut mot vegen, støype et betonghus over pumpebrønnen istedenfor det nåværende av tre, for til slutt å dekke over alt sammen med jord og torv. Da vil pumpehuset nærmest fullstendig forsvinne ut av landskapet og bevisstheten.
Som en bonus vil denne løsningen øke trafikksikkerheten markant.
Trafikkfarlig er det også. Var pumpehuset plassert på nedsida av krysset, slik jeg ønsket, ville man ikke stengt for sikten. Biler kan komme raskt ovenfra og er det glatt er det ikke lett å stoppe.
Alternativ 2
Som det framgår av bildet ligger pumpehuset unødvendig høyt, å fjerne den øverste ringen av pumpebrønnen for å legge det lavere i terrenget vil være en fordel på alle måter. Samtidig må man rette opp pumpehuset slik at det synkroniserer med det gamle tunet det er en del av.
Alternativ to er å plassere pumpehuset slik det skulle vært gjort hvis man hadde gjort jobben riktig. Dette vil si at det senkes en pumpering og rettes opp til å harmonere med tunet. Når man arbeider med et sårbart historisk miljø plikter man å vise den største varsomhet. Det har man ikke gjort her. De gamle gårdstunene er Norges sjel!
Alternativ 3
Pumpehuset dominerer veldig oppe fra kjørbrua, samt at det tydelig høres, særlig vifta i ventilen. Avtalen var at denne skulle plasseres på framsida over døra. Antenna er også stygg.
Vil man ikke senke pumpehuset må det som et minimum rettes og pyntes opp. Det må males rødt, legges på rød, levende teglstein (ikke betongstein), lages flotte utskjærte vindskier samt bygges et klokketårn man setter den stygge antenna i. Den nitriste ståldøra må males og påmonteres vakre jernbeslag med tradisjonelle former.
Alternativ 4
Stabburet etter Even Helmer Holmstad har hundreårsjubileum i 1920. La oss gjøre pumpehuset til en refleksjon av stabburet innen feiringen tar til!
"Try your best to make a new thing which, as far as possible, reflects, respects, and honors what is there already." – Christopher Alexander
"It means that we should honor and respect the structure that exists, and try to preserve this deep physical configuration in whatever new things we do. The new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before." – Christopher Alexander
"For life to occur, EVERYTHING is governed by the wholeness from which it came." – Christopher Alexander
Kommunen ved teknisk etat har ikke respekt den eksisterende strukturen i pumpehusets omgivelser, samt plassens historie. Pumpehuset er plassert like ved den gamle brønnen, mens man nå pumper opp vann fra Mjøsas dyp. Istedenfor å underordne seg er pumpehuset satt på en pidestall, lik et seiersmonument. Istedenfor å harmonere med tunet, skaper det disharmoni ved å stå skakt på tunet. I motsetning til stabburet, som er skjønnhet ned i minste detalj, er pumpehuset stygt og heslig ned til minste detalj. Derfor må pumpehuset opp på stabburets nivå og bli et ekko av dette, der de står rett imot hverandre. Ekkoer er en av de 15 transformasjonene for helhet, hvor ekkoet er likt sitt utgangspunkt, men av en svakere styrke.
Vil man ikke på noen måte flytte på pumpehuset, må dette tildekkes av et skall som er et ekko av stabburet. Dette skallet bygges så lite som mulig utenpå pumpehuset, samtidig som man foretar en avretting, slik at pumpehuset harmonerer med tunet. Proporsjonene på skallet må være likt stabburet, ellers vil det hele bli som en boks, mens en vakker bygning har form av et klart rektangel.
I forkant bør bygges en vakker svalgang med tak over, med en benk på hver side hvor grendevandrerne kan søke ly for regnet eller den stekende solen. Ned fra svalgangen har man ei trapp, ikke en pukket veg.
Ved siden av pumpehuset, kamuflert som et stabbur, setter man en rastebenk, hvor grendevandrerne kan spise sin niste. Her setter man også opp grendas informasjonssenter, med informasjonstavler om forskjellige ruter og hva som er å se etter de forskjellige vandringsledene, informasjon om vanskelighetsgrad med mer. Stabburet står i krysset hvor tre veger møtes, nyvegen nede fra sagplassen, gamlevegen ned til Smedshammer og vegen ned til nye Solhaugverkstedet. Derfor er dette en ideell plass for grendas informasjonssenter!
Vil man ikke på noe vis flytte på pumpehuset, finnes det ikke annen råd enn å kamuflere det bak et ytre skall, som en refleksjon av stabburet. I forkant har man en liten svalgang med en benk på hver side, hvor grendevandrere kan søke ly. Ned fra denne fører ei lita trapp.
Ved siden av, der hvor kvilebrakka står, setter man en rastebenk. Her plasseres også informasjonstavler over grenda og de forskjellige grendevandringene, om man ønsker vanskelig terreng etter elva, eller enklere ruter etter gamle stier. Et naturlig endepunkt for grendevandringen kan være Hongsætra.
Rundt pumpehuset, som nå har skikkelse av et stabbur, opparbeides det med blomstereng og prydtrær.
Helmer den yngre har sommeren 2017 gjort en fenomenal jobb med å gjenvinne verdigheten til det gamle våningshuset på Grythengen. Nå plikter Østre Toten kommune å gjøre en like bra jobb med pumpehuset, for slik å gjenvinne verdigheten til tunet og grenda.
Kronborgsætergrenda sett fra Holmstadengen, hvor Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl, holdt til.
Herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns døtre sittende på trappa til stabburet deres tippoldefar satte opp. Måtte det bli like hyggelig å sitte på trappa til pumpehuset!
Bekken som forsvant
Et veldig trist resultat av gravingen av nytt va-anlegg var at bekken gjennom skogen min forsvant, sannsynligvis ble åra kuttet da man grov over vegen sist vinter. Det er en inkonsekvens her, da det ble forlangt at den flotte skjermingshaugen i overkant av skogen min, som ble prosjektets eneste store suksess, skulle konsekvensutredes. Det at bekken kunne forsvinne, og med dette et helt økosystem bli borte, ble aldri konsekvensutredet. Selv etter det kraftige regnværet som har vært i høst kan man ikke se snurten av bekken.
Under denne trebrua over bekken har det alltid stått dammer av vann, selv gjennom de verste tørrsomre. Om vinteren har det dannet seg skøyve i et bredt lag. Om våren vokste her maigull og bekkeblom. Nå vokser istedenfor skogsvafler og brennesle i bekkeleiet.
Da man har gravd dypt og lagt et dreneringslag av pukk nederst i va-grøfta, kan man regne med at det vil ta mange år før vannåra finner tilbake til sitt utløp øverst i bekken. I mellomtiden bør man, for å bevare bekken med tilhørende økosystem, legge en vannslange fra pumpehuset gjennom røret under vegen, hvor det kan risle litt vann i sommerhalvåret.
Til slutt følger en oversiktsvideo som begynner med å følge det gamle bekkeleiet, hvoretter vi tar en titt på skjermingshaugen, for så å avslutte med pumpehuset og tilstøtende områder.
Det er mitt ønske at kommunen tar denne saken inn i det fireårige stiprosjektet 2018-2022, og at hele prosjektet er gjennomført, inklusive informasjonstavler, nettsted for grendevandringer etter Kronborgsætergrenda, samt en pamflett over grenda, innen 100-års jubileet til stabburet etter Even Helmer Holmstad i 2020.
Jeg er ikke så flink til å støtte som jeg burde, men vit at jeg er med deg i ånden. Jeg er ikke egentlig en spesielt konvensjonelt religiøs person, som du nok har forstått, men jeg sier allikevel med tonnevis med tro bak ordene: Du skal ikke gi opp noe som helst, Øyvind Holmstad. Jeg er pokker så sikker på at det påhviler deg et oppdrag og et ansvar, og du har formodentlig derfor det som skal til for å løse det. Akkurat hva det er, vet du antakelig bedre enn meg, men det vil bli tydligere etter hvert, og det er garantert en smule viktig. Det har selvfølgelig både lokale, nasjonale og muligens også globale konsekvenser. Følg hjertet, du er nå etter en smertefull prosess faktisk fri fra mange lenker. Det er kanskje ikke tilfeldig. - Achsel Ford
Det er pussig hvor forskjellig mitt arbeide som endringsagent oppfattes. Mens Achsel Ford ser det slik at det påhviler meg et oppdrag i verden, ser andre min idealisme som et uttrykk for hat. I alle fall er det sikkert at ei kvinne, som plutselig har begynt å sende min familie lange meldinger på fb om hvor hatefull jeg er, ser mitt arbeide for permakulturen og lommedemokratiet som hat.
"Et folk som har mistet sine følelser og sin selvopprettholdelse har ingen fremtid"
Hatisme har i dag blitt den dårligste motivasjonskraft som kan tillegges noe menneske. Tidligere var sexisme det verste som fantes, men som kjent har sex blitt banalt, så man måtte finne på en ny ultimat synd for å sverte sine motstandere og mennesker man ikke liker. Derfor tok hatet over som den grusomste perversitet som kan innta menneskesinnet. Ved å ha avdekket meg som hatist mener hun seg berettiget til å arbeide for at jeg og mitt virke svertes som hatefullt, med påfølgende og nødvendige konsekvenser.
Mer vil jeg ikke si om hat som den nye sexen, fordi det har seg slik at to av vår verdens mest klarsynte mennesker, James Howard Kunstler og John Michael Greer, nettopp har laget en podcast om fenomenet. Lytt og lær!
Mennesket har de nødvendige egenskapene og primærfølelsene for å overleve – glede, sorg, sinne, frykt, forakt og overraskelse. Våre primære følelser er veiledere som har til hensikt å holde oss selv og våre barn i live. I gode tider er det mindre behov for sinne, frykt og hat. I vanskelige tider er disse følelsene nødvendige for å beskytte eget liv og føre genene videre. Våre følelser har, i kombinasjon med vår høye intelligens og vår karakteristiske anatomi der vi går på to ben, gjort oss til verdens mest fremgangsrike dyreart. Idealistene vil imidlertid ikke akseptere dette og mener at sinne, frykt og hat er negative følelser som må bekjempes. Det som nå skjer i Norge og den vestlige sivilisasjon savner sidestykke i historien. De naturlige følelsene som skal beskytte mennesker mot undertrykkelse og invasjon er definert som noe sykt og kriminelt. Hva er det egentlig som foregår? - Sverre N. Andersen, fra artikkelen "Et folk som har mistet sine følelser og sin selvopprettholdelse har ingen fremtid"
I dag gikk det plutselig opp for meg at grunnen til at jeg ble kastet ut av min bedrift var fordi jeg er kollektivist. Jeg stod beinhardt på det faktum at jeg ikke ønsket å drive bedriften alene, men enten sammen med daværende aksjonærer, eller som del av en helt ny konstellasjon. Jeg innser nå at de andre aksjonærene anser kollektivisme som en absurditet, dette på tross av at 10 % av verdens arbeidsstyrke arbeider i cooperativer, og at de derfor ikke tok meg på alvor. Imidlertid er jeg hundre prosent sikker på at de tok hundre prosent feil, og får jeg mulighet håper jeg engang å få den tilbake sammen med likesinnede.
Jeg savner bedriften min noe helt vannvittig hver eneste dag, og kjenner på at jeg bærer på et stort indre hulrom. Dette tror jeg ikke noen av de andre aksjonærene ville gjort, derfor var det så trist at jeg måtte gå, og å vite at jeg måtte gå grunnet min kollektivistiske legning gjør det hele enda mer smertefullt. Kollektivister har det veldig vanskelig i vårt samfunn, vi blir diskriminert og holdt nede på alle områder, og møter i det hele tatt liten forståelse.
På den annen side kan mine erfaringer som kollektivist i møte med en nådeløs individualisme, være en inspirasjon for videre arbeid. Fordi individualismen og utgruppe-konkurransen i kapitalismen ødelegger absolutt alt for alt og alle.
"Hele det kapitalistiske systemet er absurd teater og produserer greske tragedier på løpende bånd." – Ø.H.
Hva jeg må innse er at individualistene er mine motstandere, og at de ikke skyr noen midler for å bryte ned oss kollektivister. Alle bygdedyr er individualister, og de har et vilt og frådende hat til kollektivismen, som de tar ut på kollektivistene. Jeg blir stadig oftere angrepet av bygdedyr, de ligger og lurer rundt hver en sving, og hopper på deg brått og uventet. Mange mennesker man trodde var hyggelige og fornuftige, åpenbarer seg plutselig som rasende og frådende bygdedyr. Dette er absolutt, totalt riv ruskende gale skapninger!
Du har møtt de verste jantelovstrategiene her, Øyvind: Husk at du ikke må gi disse noen stemme, akkurat som vi ikke må bruke navnet på Utøyamorderen eller andre som søker Herostratisk berømmelse… gi f… i dem, sett dem bare anonymt i sammenheng med taperstrategien til Herostrat. - Terje Bongard
Imidlertid mister bygdedyrene, hybrismonstrene og den mørke triadens personligheter sin makt i inngruppa. Innenfor et kapitalistisk utgruppe-samfunn eller massesamfunn kan de gjøre som de vil, mens inngruppa disiplinerer dem og tar fra dem makten. Her blir de satt på plass!
Terje Bongards selveier-meritokrati er kollektivistenes himmelrik på jord, samtidig som det er eneste mulighet til å redde vår sivilisasjon. Vi kollektivister må derfor lære oss å angripe individualistene og bygdedyrene med samme raseri, utholdenhet og intensitet som de angriper oss. Dessuten bør vi ikke menge oss med dem, fordi de er rett og slett ikke hyggelige skapninger. Kollektivister er hyggelige og generøse mennesker som lever for å gjøre livene best mulig for sine medmennesker, men forvent ikke det samme av en utgruppe-strateg!
Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.
Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.
Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk. – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111
Ethvert menneske som ikke arbeider for Terje Bongards selveierdemokrati forspiller sitt liv. Kanskje klarer vi ikke å avvikle massesamfunnet før det er for seint, men vier du ditt liv til Bongards sak kan du i det minste dø med god samvittighet. De som angriper meg er således dobbelt onde, da de ikke kun forspiller sitt liv ved å ikke arbeide for det gode, men de angriper også de som arbeider for godskapen. Dette blir en dobbelt synd for hvis det ikke finnes noen tilgivelse!
Individualistenes og bygdedyrenes bibel. Et vrengebilde av Bongards bok, lik satanistenes bibel.
Sannheten om verden og mennesket. Gid ethvert menneske som ikke har lest Bongards bok kunne holde kjeft. Da ville verden blitt et langt bedre sted på et øyeblikk.
I praksis fungerer lommedemokratiet, også kalt anarkoparlamentarisme, som et meritokrati. Dette fordi i inngruppa blir ikke representantene til det parlamentariske system valgt fram etter popularitet i et overfladisk massesamfunn, men etter intelligens, kompetanse og ytelse. Det er disse egenskapene som gir status i inngruppa, hvor man blir sett, og det er de med høyest grad av gode egenskaper som sendes videre oppover i hierarkiet. Ei passe stor inngruppe vil avsløre karakteravvik og unnasluntrere, om dette er ikke Bongard, vår fremste humanetolog, i tvil.
"Meritokrati er en styreform hvor intelligens, kompetanse og ytelse gir grunnlaget til maktfordeling og sosial status. Kan i praksis minne om andre styreformer som demokrati, men makt og autoritet tildeles etter evner og ferdigheter, og ikke etter popularitet som i et demokrati."
RID-modellen vil således dyrke fram et samfunn fundamentert på etos, da de beste egenskapene i menneskenaturen trives best i inngruppa.
"Etos er et menneskes moralske karakter eller en kulturs særpreg. Ordet kommer fra gresk ethos og brukes ofte filosofisk i betydningen sedvane eller moralsk holdning. Det greske ordet etikk (fra ethikos) har samme opphav som etos og betyr «sedelig» eller «læren om det å vise moral»."
”Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.
Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.
Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111
Norges politiske form for demokrati, med utgangspunkt i formelen kapitalisme + vekst = demokrati, tilhører en forgangen tid og er ikke verdt å eksportere. Ønsker vi å vise veg som en foragangsnasjon satser vi skattepengene på Bongard, ikke Soros!
I selveiermeritokratiet forenes demokratiet, parlamentarismen, kommunismen, meritokratiet, anarkismen, økonomien og selveierdemokratiet i en høyere enhet, inngruppa! - Øyvind Holmstad
I Bongards selveierdemokrati sendes kun de personene som viser høyest grad av etos oppover i RID-hierarkiet, slik at vi i praksis oppnår et meritokrati.