Magical Photography IX

Fotografi av Lindstad-gitaren, med 12 strenger, 6 på hvert skjefte. En av kun fire kjente norskbygde harpegitarer. Skulle gjerne visst om Johannes Lindstad laget flere enn kun denne ene gitaren? Men mest trolig har han kun bygget sin egen gitar, til eget bruk.

Uansett, flere bilder enn dette ene, må det vel bli av denne gitaren etter hvert.

Bestill bilde av den her.

Øyvind Holmstad (myportfolio.com)

Jeg synes vi skal rekke en stor takk til Asgaut Steinnes, som har satt harpegitaren til oldefar inn i en større sammenheng, hvor vi nå også vet at denne har tyske aner. Bildet av Markneukirchen-gitaren er postet her.

Men Steinnes har nok også fått en liten øyenåpner, hvor trubadur M.J. Dahl kanskje kan sies å være den fremste representant for avslutningen av Norges pietistiske periode, hvor han surfet på toppen av vår tredje pietistiske bølge, den rosenianske, stilig og selvsikker med sin harpegitar, før denne bølgen til slutt kræsjet inn i 1. verdenskrig, og vi entret moderniteten.

Uansett, selv tror jeg det var denne bølgen, med harpegitaren som symbol, som gav oss en slik fredelig unionsoppløsning med Sverige.

Steinnes skulle nok gjerne hatt Lindstad-gitaren i sin unike samling av 450 norskbygde gitarer, imponerende! Og kanskje havner den der en dag? Hvem vet😉

Men jeg hadde jo en oldefar til, Even Helmer, som var en nær venn av M.J. Dahl, og som jo ble født i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, som jo seinere ble en del av selveste Storenga, som Dahl vel etablerte da han bygde ny låve. Skulle gjerne hatt flere detaljer her!

Hva jeg undres er, kan Even Helmer også ha spilt gitar? Kanskje tom. en harpegitar? Hva med hans kone Othilie? Får forsøke å finne ut av dette!

***

Da har Asgaut Steinnes publisert en liten oppsummering om hva vi til nå vet om norskbygde harpegitarer.

- Norskbygde harpegitarer.  4 gitarer - 44 strenger

"Harpegitar (dobbelhalsa gitar) er betegnelse for instrument som spilles som gitar, og som i tillegg til de vanlige seks strengene har flere bass-strenger (ofte 4 eller 6) utenom gripebrettet. Var mye i bruk i perioden 1880-1920. De fleste blei nok bygd i Tyskland, men her viser vi eksempel på norskbygde instrumenter.

En mulig årsak til at harpegitaren blei bygd og brukt her i landet omkring århundreskiftet 1900, kan ha vært påvirkning fra den svenske omreisende predikant og sanger Oscar «Blott en dag» Ahnfelt, som brukte slik gitar. Det fortelles også at predikanten Magnus J. Dahl («Toten-Dahl») brukte dobbelhalsa gitar i sitt virke. M.J. Dahl var aktiv både i Toten-distriktene og i Trøndelag. Disse fire norske harpegitarene kommer nettopp fra disse områdene." - Asgaut Steinnes

"Johannes Lindstad (1883-1971) Kraby, Østre Toten - var utdannet snekker og dreiv Kloppen trevarefabrikk i over 50 år. Johannes var musikalsk og brukte sang og musikk i sitt predikantvirke. Broren Thorvald hadde instrumentverksted og bygde fioliner, så Johannes hadde alle muligheter til å kunne bygge denne gitaren. Gitaren er ikke merket med noe navn, men familien har hele tiden vært sikre på at den er bygd av Johannes. Ukjent byggeår, men kanskje i perioden 1920-1930. (Takk til Øyvind Holmstad for bilde og info)" - Asgaut Steinnes

Er det noen som har mer informasjon om norskbygde harpegitarer på Toten, ta kontakt med Asgaut.

Steinnes vil svært gjerne også ha et fotografi av Magnus J. Dahl sammen med sin harpegitar, så har noen et slikt bilde liggende, ville det vært flott.

"Johannes Lindstad spilte og forkynte mye sammen med Bernt Overnengen, særlig i Bilitt-området. Men det ble aldri noe bedehus der, derfor tilsluttet disse seg etter hvert Frikirken. Dahl skilte seg fra Rosenius ved det at han praktiserte fri nattverd, noe Rosenius var en motstander av, så vidt jeg husker. Så Frikirken passet nok da godt for dem. Nå er kun Frikirken på Raufoss tilbake, men flere fra Bilitt-området pendler fortsatt dit." - PermaLiv

"Gitaren til oldefar har tydelige trekk fra Markneukirchen-gitaren i Tyskland, så denne har nok da blitt importert til Norge, og vært inspirasjonen til Johannes Lindstad. Det var vanlig at norske gitarbyggere så til tyske gitarer på denne tiden. Men Johannes har gitt den sin egen vri, så helt identisk er den ikke, slik at den helt klart kan døpes til Lindstad-gitaren. En av kun fire kjente norskproduserte harpegitarer!" - PermaLiv

***

Får poste dette fotografiet av harpegitaren til oldefar igjen, som nå er døpt Lindstad-gitaren, da den viser seg å være i et meget eksklusivt selskap. Dette fordi den er en av kun fire kjente norskbygde harpegitarer i dag:

"Jeg kjenner nå til fire norskbygde harpegitarer, en fra Namsos, en fra Verdal, en fra Borglund, Vestre Toten, og Lindstad-gitaren." - Asgaut Steinnes

Steinnes samler på informasjon om norske gitarer, og driver fb-sida Norske gitarer her.

Jeg vil tro det kommer et lite innlegg om Lindstad-gitaren etter hvert også, så følg med!

Gitaren til oldefar har tydelige trekk fra Markneukirchen-gitaren i Tyskland, så denne har nok da blitt importert til Norge, og vært inspirasjonen til Johannes Lindstad. Det var vanlig at norske gitarbyggere så til tyske gitarer på denne tiden.

Hans Verdal, som også bygde harpegitarer, laget også fioliner. Dette kan tyde på at Thorvald Lindstad, som hadde fiolinverksted i kjelleren til Lindstad Konfeksjon, også kan ha bygget gitarer.

Har planer om å lage til en foto-serie om Lindstad-gitaren, og dette ville jeg nok vært ferdig med for lengst, samt laget til ti foto-bøker, og hatt utstillinger ved Fotografiska i Stockholm, London, og New York, hadde vi fått lov til å leve i fred her, og ikke i et subeksurbant ødeland.

Men hadde vi fått lov til dette, da ville vi selvsagt arrangert "Toner på Stabburstunet" i sommervarmen, hvor tonene fra Lindstad-gitaren, sammen med tonene fra husorgelet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral, fylte Stabburstunet vårt. Og kanskje tonene fra en av fiolinene til Thorvald Lindstad med.

Hvor pilegrimsvandrerne etter Dahlsleden rundt Totenåsen sammen med disse liflige toner, fikk nyte ferske vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor. Før de fortsatte over til Skjølås i Kolbu, hvor det i sin tid var Skjølåsmesse, med en stopp midtvegs på Syljusætra. Slik M.J. Dahl gjorde det i sin tid, med sin harpegitar på ryggen. Hvor han nok delte noen toner med budeiene på Syljusætra også.

Grythengens historie i tidsrommet 1957-2018

Forrige søndag, 14. april 2024, var vi invitert til middag på Grue gård i Hurdal, med torsk og bondepiker. Torsken var perfekt trukket, og det var nypoteter fra Israel, hvilket satte en ekstra spiss på middagen. Jeg hadde håpet gamlefar hadde skrevet ned svarene på alle påskenøttene, men det hadde han ikke, men vi kom inn på en del under middagen, hvor jeg bare setter inn et par åpne linjer der det er hull, som jeg fyller inn seinere.

PermaLiv.MyPortfolio.com: Påskenøtter til gamlefar

I tidsrommet 1957-1962 var familien Holmstad vekke fra Grythengen, hvor de holdt til på Akershus, først to år som forpaktere på Lauti på Kløfta, deretter tre år på Viken i Hurdal. Far sa det hadde vært en tre-fire leieboere her i denne perioden, men dette var unge folk, som kun bodde her i kortere perioder.

En vinter hadde foreldrene til en kamerat av far fra Kløfta leid seg inn på Kronborgsætra gjestgiveri på ferie, hvor han og far og to til ble med, men de kjørte egen bil, hvor de sov i det østre soverommet i 2. etasje i Grythengen. Her husket far det hadde vært forferdelig kaldt om nettene. Om dagen var de på Kronborgsætra. De kjørte en liten bil, far sa navnet på denne, har glemt det, så legger inn ei ekstra linje.

Bilen var en blå Lloyd 600: Lloyd 600 - Wikipedia

En annen gang, dette også mens de var på Kløfta, hadde de vært på Toten for å se om Grythengen. Da oppdaget de at Statnett dreiv og satte opp høgspentlinje over Stysjin, Stuejordet og oppover langsetter dalsida, så dette var massive inngrep i fedrealteret vårt, allikevel hadde de ikke informert Bjarne Holmstad om dette.

Far husket de syntes det var dårlig gjort at de ikke var informert på forhånd, men de ba ikke om unskyldning, de sa bare at bestefar Bjarne fikk søke om erstatning. Far sa bestefar fikk noen hundrelapper i erstatning, uten at han husket akkurat beløpet.

Før dette hadde det kun gått en enkel lavspent langsetter gamlevegen.

Jon Helmer Holmstad sammen med sin søster Nora Brit fra før de flyttet til Lauti på Kløfta.

Bildet er tatt like ovenfor høgspenten over dalen i Stysjin, som kom seinere, så her var riktig fin bjørkeskog.

Synes jeg ser ei steinrøys fra festsletta øverst i Stysjin her også, hvor vi skulle holdt det store Grytheng-spelet i slutten av juni, med store flokker av Wisconsinites, som tilskuere.

Får spørre far ved anledning om han husker flere røyser omkring festsletta vår, i tillegg til den vi finner ovenfor motkulen ved dalen?

Nei, det var ikke flere steinrøyser omkring festsletta, bare den man finner i nord-vestre hjørne av Holmstadjordet, ved der far tok ut grustak. Denne steinrøysa tok han også mye stein fra, særlig da han bygde garasjeon. Over motkulen i Valbydalen var det godt med matjord, som han fikk Lars Smedshammer senior til å skrape av, denne benyttet han på plenen.

Husker også at far la bobla si i bunnen av garasjen, før han fylte stein over den, tror det var ei grå boble?

Oppdatering! Det var tre steinrøyser ovenfor festsletta, i tillegg til Lille-Stuejordet, som jeg ikke har hørt om før. Far husket dette i dag i det flotte vårværet ved Høvern-fløyta, se utfyllende opplysninger nedenfor!

Familien Holmstad kom tilbake hit i 1963, hvor de hadde med ei hurdalsrose fra Viken, som de plantet i sørveggen ved siden av stuevinduet.

De bodde her i Grythengen til siste halvdel av 1966, hvor Kari og Helmer flyttet inn hit som nygifte, hvor da Nelly og Bjarne flyttet ned i Kloppen. Kari hadde som krav at Helmer reiv låven, da hun syntes denne var så gammel og skakk, hvilket far gjorde i 1966. Dette har han angret seg mye for i ettertid, sa han.

Helmer hadde spurt Bjarne om han fikk kjøpe Grythengen, men dette fikk han ikke, i tilfelle noen andre av barna hans ville ha tomter. Så da fikk far ei tomt istedenfor, på festsletta øverst i Stysjin, hvor det seinere ble flere tomter, hvor da alle våre velduftende grythengretter, som skulle steget opp lik røkelse til himmelens engler, etter hvert ble byttet ut med eiendomsretter.

Derfor flytter vi nå til Frankrike, da uten grythengretter, vil vi ikke leve i Norge, fordi vi har ingen identitet, vi har blitt identitetsløse.

Helmer bygde sin subeksurbane Toten-bunker i tidsrommet 1968-1971, reisverket var fra 2"x8" plank fra kjørbrua, som han kløyv i to i Kloppen. Jeg var med, hvor far sa jeg satt hele dagen og slo spiker i en firkant-kubbe, denne sa han var tettpakket av spiker jeg hadde slått ned, hvor han angret på at han ikke hadde tatt vare på denne for ettertiden.

I denne perioden kom også hans søster Gunhild hit med Gunn-Eva og Lisbeth, da mannen hennes fra Kløfta døde. De flyttet inn i 2. etasje i Grythengen. Jeg husker ikke hvorfor han døde eller hva han het, og heller ikke akkurat årstall de kom hit, så legger inn ei ekstra linje for dette.

Gunn-Eva foran stabburet i Grythengen, som fremdeles ser ut til å være okergult. Legg merke til den store steinen til høyre for stabburet, hvor Bjarne Holmstad ble sittende fast med sin Massey Ferguson. Denne historien kan dere lese mer om her:

PermaLiv.MyPortfolio.com: Minner fra Bjarne Helmersen Holmstad og hans røde Massey Ferguson

Jeg vil tro onkel Helmer ble en slags reserve-pappa for Gunn-Eva og Lisbeth, etter at deres far fra Kløfta døde, og de flyttet inn i 2. etasje på Grythengen.

På samme vis som onkel Bjarne ble en reserve-pappa for Gunnar Opsahl, etter at hans far døde.

Da hører jeg at onkel Helmer ikke bare ble en reserve-pappa for jenta i bildet, etter at hun mistet sin far, men at han ble hennes rednings-klippe i livet!

Helmer nevnte at han var forlover i bryllupet til Einar og Gunhild, slik at dette kan ha medvirket til at han tok seg ekstra av barna deres, da de ble farløse.

Foto: Helmer Holmstad

Mannen til Gunhild fra Kløfta het Einar Johansen, han døde i etterkant av en hjerteoperasjon.

Da Kari og Helmer flyttet inn i det nybygde huset sitt i 1972, flyttet Kolbjørn og Karine Holmstad inn hit i våningshuset. Far husket ikke om Gunhild med sine barn fortsatte å bo i 2. etasje, men han trodde dette. Kolbjørn var da bror av Bjarne Holmstad og Karine var søster av Anders Holmstad fra Holmstad, som far dreiv Stange søndagsskole sammen med.

Far sa at Kolbjørn og Karine bodde her helt til jeg var 10-12 år gammel, så dette var veldig rart, da jeg ikke husker spesifikt at de bodde her, selv om jeg var såpass gammel. Jeg husker Kolbjørn, men jeg husker ikke at han bodde her, og Karine husker jeg ikke i det hele tatt!

Far fortalte at en gang hadde han på fjordingen Sonja, Johs på Pontus og Kolbjørn på araberhoppa Bernina, som de hadde i forpleining fra Årnes, ridd etter dalen og opp vannverksvegen, hvor de fortsatte langsetter Holmstadjordet. Bernina var dårlig i terrenget, da hun var vokst opp på voll på flate Årnes, slik at hun falt med Kolbjørn øverst i Holmstadjordet, men det gikk bra.

Araberhoppa Bernina med folungen Dancer, født i hagen på Bjørkely, beitende bak uthuset der.

Det var da denne hesten som falt med Kolbjørn på ridetur øverst i Holmstadjordet.

Kolbjørn også hadde spurt bestefar Bjarne om han fikk kjøpe Grythengen, men dette fikk heller ikke han, igjen med begrunnelse at kanskje ville flere av barna hans ha tomter, selv om dette var etter at Johs hadde bygd.

Da Karine døde flyttet Kolbjørn inn hos sin datter Aslaug Langseth på Raufoss, han fikk et rom der, slik at han slapp å bo alene.

Far fortalte at mens Kolbjørn bodde på Raufoss, syklet han mye på sine gamle dager, han kom rett som det var på sykkelen både til Kloppen og hit til Grythengen.

En gang Kolbjørn var ute på spasertur, hadde hovedpulsåra i magen hans sprukket. Doktoren fortalte at han måtte ha dødd momentant, slik at han hadde ikke lidd noe vondt, så dette var godt å få vite.

Far nevnte at han syntes Kolbjørn var den hyggeligste av onklene sine.

Kolbjørn fortalte far at han hadde dreiet rivepinner i verkstedet etter herr Fossemøllens mølle, hvor Johan Grythengen startet Solhaug trevare. Dette var mens Kolbjørn var helt ung, før mølla til herr Fossemøllen ble flyttet ned til Skreia stasjon i 1917, som næringsklynge for Johan, Even Helmer og M.J. Dahl, med hhv. snekkerverksted, landhandleri og trykkeri.

100 år med pietisme, eller velferdspietisme, som gikk forut for velferdsstaten, ble avsluttet på glimrende vis i Grythengen, med den rokokko, nyromantiske seinpietismen. Denne avsluttet den vestlige sivilisasjon, hvor vi etter snart 100 år med velferdsstat, har gått til grunne som sivilisasjon.

Hva jeg ikke har tenkt på før, er at jammen ble Grythengen med på Jesus-vekkelsen på 1970-tallet også, hvor telthuset ved Verkstedvollen huset møteteltet for Sveastranda bibelcamping.

Dette var dog et overfladisk pop-fenomen fra Amerika, som ikke på noe vis kan sammenlignes med den rotnorske pietismen, som fostret verdenshistoriens fremske kulturelle blomstring.

Men så varte den da bare også et tiår. Det absolutte høydepunktet fra denne epoken, var Bob Dylans album "Slow Train Coming".

Men Fellesmusikken fra Sveastranda var heller ikke å forakte, sammen med mange kule Jesus-artister fra Jesus-vekkelsen.

Bestill fadografiet her.

Telthuset ble bygget av Johan Brennsæter og Johannes Holmstad i 1965, på den gamle grunnmuren til herr Fossemøllens mølle. Far sa det vokste store trær inne i grunnmuren allerede i hans barndom, samt at det ikke var antydning til hverken brannstein eller at mølla var falt ned av seg selv, slik at han var helt sikker på at denne måtte ha blitt flyttet ned til Skreia stasjon, hvor vi da hadde å gjøre med et laftebygg.

Bygget huset Fellesmisjonens møtetelt for bibelcamping på Sveastranda, slik at Grythengen på et vis ble en del av Jesus-vekkelsen på 1970-tallet også, sammen med personligheter som Bob Dylan og Larry Norman. Jeg husker det var mange kule artister på Sveastranda på 1970-tallet, som en del av Jesus-vekkelsen, selv om nok ingen av dem slo Bob Dylan!

Forresten, tro om Johan Brennsæter kunne være sønn av Leif Brennsæter, han som husket Even Helmer som en slik glad og lystig fyr fra tømmerkjøring på Totenåsen i sin ungdom? Får legge inn ei ekstra linje for dette.

Det viser seg at Leif Brennsæter var bror av Johan Brennsæter! 

Fjordingen Sonja i sprangridning på Stuejordet i Grythengen, med Jon Helmer Holmstad som rytter. Husker at jeg, far og bestefar Bjarne hentet henne i Gausdal i selvsnekret hestehenger av kryssfiner. Hun var god i terrenget, men nervøs og skvetten av seg.

"Sådde havre den 7/5 1980 på Stuejordet. (Dette var en ny opplysning, at bestefar Bjarne Holmstad kalte jordet ved våningshuset for Stuejordet. Kan det være at dette er et navn som henger igjen fra før Herman Evensen Fossemøllen bygde nytt våningshus her i 1903, hvor det tidligere sto ei husmannsstue, og man derfor kalte dette jordet for Stuejordet, eller Stuggujordet, som det blir på totning.)"

Gamle bilder, eller noe vi husker, fra Øverskreien. | Etter at jeg fant ut at såmaskina til oldefar var laget på Løiten og Aadals Brug, ble jeg mye mer glad i den, slik at jeg spylte den rein og satte ... | Facebook

Som vi ser ble det sådd i Stuejordet allerede den 7. mai i 1980, men tror bildet kan være fra slutten av 1970-tallet, skal spørre far ved anledning.

Far husket ikke når dette bildet ble tatt, så vi får da anta at det var mot slutten av 1970-tallet.

Jon Helmer, som vi ser i fotografiet ovenfor, flyttet inn i huset sitt på Bjørkely, som vi ser i bakgrunnen, i 1972. Jeg husker onkel bygde øverst i Stuejordet, men når stod det ferdig her? Tror dette var omkring 1975, men får spørre.

Videre, hvor bodde onkel til han bygde i Stuejordet? Var dette i Hurdal? Var det i så fall kun Jon Helmer som jobbet sammen med Bjarne Holmstad i Kloppen, i tidsrommet 1966 - 1975? Jobbet både far og onkel i Kloppen fra 1963-1966, hvor onkel da flyttet til Hurdal og far til Grythengen? Her må jeg legge inn ei ekstra linje, til jeg får klarhet i disse spørsmålene!

Det viser seg at både far og onkel ble tilbake i Hurdal, hvor de bodde i 2. etasje på Betesda bedehus, da Bjarne med familie flyttet tilbake i Grythengen i 1963. Gunhild ble tilbake på Kløfta, hvor hun hadde fått jobb som telegraf. Så det var bare Nora Brit, som da ble med tilbake til Grythengen.

Far var først med Thor Tømta og bygget Strømmen barneskole, en rød mursteinsbygning på østre side av vegen før man kommer til Verket fra Toten.

Deretter fikk far jobb som stillasbygger i Oslo, hvor han bodde i ei Moelven-brakke sammen med to brakke-kamerater på Vålerenga. Onkel bygde da et enkelt, lite hus i Hurdal.

Far begynte i Kloppen da han kom tilbake til Grythengen som nygift med Kari i 1966-67. Onkel begynte i Kloppen omkring 1970, han bodde da i ei leilighet i meninghets-senteret ved Hoff kirke. Onkel begynte å bygge i Stuejordet med det samme far var ferdig med å bygge i 1972.

Opplysninger fra 1. pinsedag ved Høvern-fløyta

Dessverre ser jeg at denne posten også blir altfor hulter til bulter, slik at det må lages en versjon to, før den kan publiseres for allmenheten.

I dag, søndag 1. pinsedag 2024, traff vi gamlefar ved Høvern-fløyta, det er hugget der, slik at den trolske stemningen er borte, men det er det snart alle steder nå. Trampe er fremdeles borte på tredje døgnet, ikke et spor og ikke et hårstrå etter ham, han er som sunket i jorden. Vi spiste vafler mens jentene badet og koste seg i to omganger, selv om det vel neppe var mer enn ti grader i vannet.

Den store nyheten under kaffen, var at jeg fikk vite at Stuejordet i Grythengen dekket hele det sør-østre hjørnet av hagen på Bjørkely, det gikk inn en egen avstikker av jordet her, omtrent bort til der huset begynner, opp fra der hegge-hekken stod!

I tillegg fikk jeg orden på de steinrøysene som var øverst i Stysjin. Det viser seg at hele det området der hegge-hekken stod var ei stor steinrøys, hvor far tok mye av denne røysa, da han bygde. Denne lå da langsetter Stuejordet før nyvegen kom.

Fra der denne røysa sluttet, omtrent der huset i Bjørkely begynner, var det da jorde innover mot dalen, man kan kalle dette for Lille-Stuejordet.

Videre var det faktisk ei steinrøys til mellom festsletta i Stysjin og den steinrøysa vi finner ovenfor motkulen, da sør-vest for festsletta. I denne steinrøysa hadde de laget til en slags stein-sofa som barn.

Det var da tre steinrøyser øverst i Stysjin!

Jeg husket også på å spørre om hvem som gravde ut Valbydalen hoppbakke, og dette var da Lars Smedshammer senior, samme person som laget til dammen nedenfor demningen, badedam for hans barn da de bodde på Solhaug, samt som skrapet av matjorda på motkulen til Valbydalen for bruk på plenen i Bjørkely.

Smedshammer brukte bulldoser, og hvordan han klarte å kjøre ned unnarennet i Valbydalen med denne, dette kunne hverken jeg eller far begripe?

Valbydalen hoppbakke ved Olterudelva ble bygget omkring 1968 etter initiativ av Harald Faraasengen og Henry Stangstuen. Offisiell bakkerekord skal være ca 29,5 meter, satt av Roger Ruud. Skal ha vært hoppet over 30 meter under trening. Bakken hadde to avsatser.

Gamle bilder, eller noe vi husker, fra Øverskreien. | Valbydalen hoppbakke ved Olterudelva, bygget omkring 1968 etter initiativ av Harald Faraasengen og Henry Stangstuen | Facebook

I grustaket under høgspenten ovenfor Valbydalen bygde Jon Helmer Holmstad seinere en flott hoppbakke for oss barna, med unnarenn ned grustaket. Denne hoppbakken ble svært populær, og konkurrerte vel egentlig ut Valbydalen hoppbakke for oss yngre barna. Selv husker jeg at jeg mistet all interesse for Valbydalen, etter at Helmerbakken ble satt opp!

Jeg er sikker på at vi har et fotografi av Helmerbakken hoppbakke i et eller annet album, skal be Helmer leite etter dette, så legger jeg det inn nedenfor:-)

Ps! Det har nå kommet fram at det skal finnes en bunke med brev og dokumenter fra herregården Grythe, hvor man har bevart både brev fra Even Halvorsen Grythe og krigsinnkalling fra danskekongen tilbake på 1700-tallet!

Allikevel, den store oppdagelsen i dag var at vi hadde både Stuejordet og Lille-stuejordet! Helt merkelig at man fremdeles kan grave fram slik viktig historie på det sjuende året etter grende-vandringen i 2017, samt forunderlig at gamlefar ikke har fortalt meg om dette jordet før!

En ting til, da de bodde ved Viken i Hurdal begynte far aller først å arbeide ved Utengen Trevare ved Ruud, denne var det også en Tømta som dreiv, men husker ikke fornavnet i farten?

Det fulle navnet til Jon Helmer Holmstads første arbeidsgiver ved Utengen Trevare i Hurdal, var Vilhelm Tømta. Her fikk han 5 kr. per time. Jeg husker far fortalte at en pose hvetepuff kostet 25 øre ved landhandleriet til Harald Holmstad, hvilket vil si 20 poser hvetepuff for 5 kr.

Jeg kjøpte en pose hvetepuff på Kiwi i dag, for å sjekke lønna til far omgjort til dagens pengeverdi, denne kostet 26,90 kr. 20 poser hvetepuff X 26,90 kr. = 538 kr. Dette vil si at far tjente 538 kr. per time i dagens pengeverdi, ved Utengen Trevare, så dette vil jeg si var en god begynnerlønn for en ufaglært arbeider. Selv husker jeg at jeg fikk 12 kr. per time, da jeg begynte på Holmstad Trevare i 1980.

Ah, glemte nesten, bobla som ligger under steinene i garasjen på Bjørkely hadde smal bakrute, ikke delt bakrute, og var derfor av nest eldste modell. Den var grå, så der husket jeg rett.

Lars Smedshammer grov ut tomta på Bjørkely for Jon Helmer Holmstad, om han også grov ut tomta for hans bror på Fredly i det store Stuejordet i Grythengen, husket ikke far?

Mer kommer ved anledning!

De tilstedeværende i Jon Helmer Holmstad sin barnedåp i Grythengen i 1942

Gjester til barnedåp for Jon Helmer Holmstad i 1942, fotografert foran våningshuset i Grythengen, på sørsida mot hagen.

-Wikimedia.

Fotografi fra Grythengen i 1942, under barnedåpen til Jon Helmer Holmstad, som ligger inne og sover. Torbjørn og Ester Lindstad var faddere.

Bakre rekke fra venstre: Bjarne, Nelly, Markus og Olaug Holmstad, Johannes Opsahl, Kolbjørn, Harald, Arne Egil og Karine Holmstad, Torbjørn og Ester Lindstad.

Midtre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Hermansen Holmstad, Dora Holmstad Opsahl med Hedvig Opsahl på fanget, Marthe Evenrud Holmstad (gift med Markus), Solveig Gjørvald Holmstad (gift med Harald) og Othilie Røyse Holmstad.

Fremre rekke fra venstre: Gunhild Holmstad, Reidun Holmstad, Oddbjørg og Gunnar Opsahl, Hellbjørg og Aslaug Holmstad.

Gunnar Opsahl fanget to bekkeørreter fra elva, som han slapp i den magiske brønnen, da han var barn, kanskje samme dag som bildet er tatt. Disse fikk svømme rundt der i tolv år, fram til de plutselig ble spiddet på høygaffel, mens familien var bortreist.

Arne Egil ligger nå i sin bestefar Even Helmers grav på Hoff kirkegård, denne kan dere se her: File:Grave of Even Helmer Hermansen Holmstad.jpg – Wikimedia Commons

Ellers la jeg merke til at våningshuset er bordkledd, slik at da var det ikke bestefar Bjarne som kuttet de flotte laftehjørnene og bordkledde planke-tømmerhuset i dragestil etter herr Fossemøllen, under restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet. Så litt trist at oldefar ikke fikk dø i det nyromantiske våningshuset i sveitser-drage-stil intakt, slik jeg trodde. Men i det minste er krysspost-vinduene fremdeles på plass:-)

Legg merke til at for bildene av Markus på motorsykkelen, ser vi fremdeles laftetømmeret og de store, flotte lafteknutene!

Far fortalte at Even Helmer var svært glad i sitt barnebarn Gunhild. Hun var hans solstråle i livet den siste tiden, etter at han mottok dødsbudskapet av gamle doktor Fossmo. Even Helmer gav beskjed om at alle måtte ta godt vare på Gunhild, da hun betydde så mye for ham.

Branntaksten i Fossemøllen av 1835 - etter oppdrag av Herman Evensen Fossemøllen

Omsider bladde jeg litt i bygdeboka igjen, hvor jeg synes det er veldig morsomt at vi har full oversikt over hva Ovren Mikkelson hadde å fare med, i tida 1838-1844. At han også dreiv sagbruk, hadde jeg glemt. I tillegg til stamperi, hva nå dette måtte være? Samt da to møller.

Tippoldefar, Even og Marthes sønn, er da oppkalt etter Marthes tidligere mann, som døde 29. desember 1836, året etter at branntaksten ble foretatt, slik at han burde egentlig tegnet en livspolise. Vi kan anta at han døde av kolera, eller "den kinesiske kolera", som man var nøye med å skrive, da det var viktig å legge skylda på kineserne. Denne hadde et raskt sykdomsforløp, slik at det er godt mulig han ble smittet under julegudstjenesten i Balke kirke, eller i festligheter i Fossemøllen seinere på kvelden. Koleraen herjet landet på denne tiden.

Man har allikevel selvsagt den muligheten at en yngre bror kan ha gitt ham et lite hjelpende dytt utfor Kværnumsstrykene, hvor han kan ha hevdet at han var brisen og gled på isen. Han ville nok da ikke være altfor ivrig med å kreve mølla, for å unndra seg mistenksomhet, hvor han vel ble skikkelig irritert da Even Michelsen Karsrud (Ovren Mikkelson) kom inn i bildet, som dyktig driver, opplært i smedyrket. At tipp-tipp-oldefar var driver av Fossemøllen, vet vi fra Toten emigrant. Men til slutt klarte man altså da å drive dem ut, hvor Marthe nok da mistet plassen sin foran i kirka, da hun endte opp som husmannskone i Overnengen. Dette på tross av at hun og Even oppkalte sin første sønn sammen etter Marthes første mann, for å sjarmere fossemøllingsslekta! Født på Hveem-Mellom og oppvokst på Tandberg, og godt gift med møllermesteren i Fossemøllen. Marthe felte nok noen bitre tårer i Overnengen.

Til slutt ble da altså uretten gjort godt igjen, ved at Herman Evensen Fossemøllen fikk kjøpt kværnenga Grythengen av Halvor Grythe i 1875. Ovren Mikkelson hadde designet den nye mølla (der telthuset nå står) lenge før dette, før han reiste til Cambridge, Wisconsin, i 1871. Faktisk ble disse planene lagt allerede i 1866, på festsletta øverst i Stysjin, året etter at Herman og Mina flyttet inn i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen. De hadde da bodd ett år sammen som ektefolk i Overnengen, hvor de fødte Berthe Overnengen, stammor til Nettum-slekta på Bilitt. Så Grythengen er definitivt Fossemøllen II!

Den mølla som står i Fossemøllen nå, eller Kværnum bruk, er ikke den samme som var her, da Even Michelsen Karsrud og Marthe Fossemøllen dreiv denne, som vi ser av branntaksten nedenfor. Skulle vært morsomt å vite hvor etter Lenaelva alle disse byggene lå? Vet noen dette, ta meg gjerne med en tur :-)

Personlig synes jeg det er veldig rart at ingen lar seg begeistre over all den historien jeg og far har hentet fram igjen, som det at Marthes første mann foretok en branntakst året før han døde, slik at vi har full oversikt over hvordan det var i Fossemøllen, de seks årene Ovren Mikkelson var driver her, og hvor da vår Herman Evensen Fossemøllen tilbrakte sin tidlige barndom.

Det er også svært trist at folk omkring her tvinger meg til å bygge mørkevern, når jeg heller skulle bygget minnesti og laget til minnebok over vår historie. De har alle steinhjerter, hvor ikke engang den sterke kjærlighets-historien som er opphavet til vårt Grythengen, klarer å røre ved deres hjerter.

Og fremdeles er det store mengder gamle fotografier, som jeg forsøker å danne meg oversikt over, uten at en eneste etterkommer av Herman og Mina viser den ringeste interesse for dette arbeidet. Og dette til 150-års jubileet vårt.

Begrip det den som kan!

Uansett, jeg så at mølla i Kloppen ble bygget allerede i 1825, så denne har ikke Ovren Mikkelson vært med å designe. Men at han står bak kværna i Grythengen, sammen med Herman og Halvor Grythe, er helt klart!

Bestill fadografiet her.

Alt underbygger min og fars teori, Verkstedvollen, de gamle vegsystemene, samt at mølla ble flyttet til Skreia stasjon og ikke brant eller forfalt, da det allerede vokste større trær inne i grunnmuren da far var barn, og det ikke er brannsprengt stein.

300-års jubileet for flomkværna vår i år, er etter den gamle kværna ved demningen, hvortil det gikk en skåveg fra et Y-kryss øverst i Verkstedvollen, hvor den andre vegen gikk opp til kværnenga vår. At vegen gikk slik, altså ikke fulgte dalsida, men gikk mot kværna, underbygger at kværna i Grythengen var ei viktig kværn i Øverskreien.

Flomkværna må ha hatt en enkel kværnkall, dette ser vi av veita inntil dalsida. Den nye mølla hadde skovlhjul, dette ser vi av steinhylla utenfor veggen til telthuset. Vannet ble ledet fra demningen ned til den nye kværna i ei trerenne.

Far til Marthes første mann het Even Nilsen Fossemøllen, derfor ble både han og vår Fossemøllen hetende Evensen. Hans første barn ble døpt Fossemøllen, mens hans yngste barn ble døpt Kværnum, slik at man nok her har et navneskifte på folkemunne.

Branntaksten til Marthes første mann er nevnt i Totens bygdebok bind I, på side 534:

1835 ble det holdt branntakst på Fossemøllen etter forlangende av Herman Evensen Fossemøllen over 2 kvernbruk, sag og stampehus, som han ville forsikre i rikets alm. brannkasse.

1. Det nedre kvernhus oppført av tømmer og tekket med spon, 11 alen langt og 9 bredt med 2 par melkverner og alt tilbehør. 400 spd.

2. Det øvre kvernhus oppført av tømmer og tekket med spon, 14 alen langt, 12 bredt med 3 par kverner, sikte og grynkvern samt 1 melkvern 350 spd.

3. Sag, oppført av tømmer, 12 alen langt og 9 bredt, tekket med bord, med 1 sagblad og alt tilbehør 150 spd.

4. Stampehus av tømmer, 16 alen langt og 9 bredt, tekket med bord, 1 stampeinnretning og 2 skorsteiner. 100 spd.

Tilsammen 1000 spd.

Noen minner fra livet etter stenelven Grýta

“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”

Nelly Gustava Lindstad Holmstad steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten.

-Wikimedia.

Dette bildet er av Nelly Gustava Lindstad Holmstad, som steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten. Hun og Bjarne Holmstad med familie bodde her i tidsrommet 1940-1944. Far fortalte at en gang falt ei ku gjennom Nygardsæterbrua, muligens en av de kuene vi ser i bildet, men han husket ikke hvordan det gikk med denne. Kanskje var dette en gang de skulle lede kyrne fra Nedre Nygardsætra til Grythengen? Vet noen noe mer om hvordan det gikk med kua som falt gjennom Nygardsæterbrua, er jeg takknemlig for å få vite om dette!

Videre er det klart at jeg ikke har noe falskt minne om at Nygardsæterdammen var uutgrunnelig dyp i min barndom, med den største ørreten i Olterudelva, fordi far var klar på at Nygardsæterdammen var den største dammen i elva også i hans barndom. Han fortalte at dammen her var så dyp, at det var umulig å fange ørret i denne med bare hendene, slik han gjorde det ellers i elva. Og Jon Helmer Holmstad var en kløpper til å fange fisk med hendene, i min barndom gikk vi flere turer etter elva og fanget fisk, og da hadde far et stort Y-spyd fullt av fisk på ei lita stund! Dette var da på 1970-tallet, hvor det fremdeles yrte av fisk i stenelven Grýta.

Den eneste dammen som kunne måle seg med Nygardsæterdammen, var Olteruddammen, ja jeg vet ikke om de kalte den dette, det skal jeg spørre om, men uansett var dette dammen som lå nedenfor demningen til Olterud sag.

Far husket bedre nå enn sist vi skreiv om dette stedet, hvor jeg trodde badeplassen her var i demningen, men det er nå helt klart at dette var den ikke. Far husket nå at det lå noen tømmerstokker og slikt oppe i selve demningen, slik at demningen til Olterud sag var fremdeles intakt da far var barn, men den store dammen hvor de badet, denne lå rett nedenfor demningen. Her var det ei lita strand, ikke ei sandstrand, men ei strand med små elvesteiner.

Det var da i denne dammen nedenfor demningen til Olterud sag, at onkel var døden nær for andre gang (av fire), hvor han skulle lære å svømme mens han holdt seg fast i en pinne, som noen store gutter holdt. Disse store og tøffe gutta hadde da rykket til seg denne pinnen, slik at onkel var nær ved å drukne, det var bare så vidt han klarte å karre seg i land.

Stien ned til denne dammen gikk på skrå ovenfra. Barna brukte å ligge på stranda her og spise hvetepuff, som et surrogat til popcorn, som de bare hadde hørt om. En pose hvetepuff kostet 25 øre på landhandleriet til Harald Holmstad like ved.

Men det er da klart at Nygardsæterdammen var intakt både i min og min fars oppvekst, hvor min far ikke kunne forstå at denne svære dammen nå har blitt helt borte. Selv tror jeg denne dammen ble opparbeidet av husmannsfolket under Holmstad, og jeg ser derfor ikke bort fra at den kan ha vært intakt i 250 år, hvor den nå har forsvunnet i løpet av et par-tre tiår. I samme tidsrommet har bekkeørreten i Olterudelva forsvunnet.

Selv kan jeg ikke forstå annet enn at dette må ha å gjøre med en endret vannføring i elva, som kan ha sin årsak i flatehogst, drenering og klimaendringer.

Stenelven Grýta fotografert like nedenfor Nygardsæterdammen, men som nå knapt nok er en liten sølepytt. Var det ikke for PermaLivs nedtegnelser og fars minne, ville minnet om den uutgrunnelig dype Nygardsæterdammen, hvor det muligens druknet ei ku som hadde falt gjennom Nygardsæterbrua, blitt borte for alltid.

Far husker de kjørte med sluffe over Nygardsæterbrua om vintrene, så godt brua tålte hestene. Dette var vel da først dølagampen Rauen, som ble erstattet av Blissa i 1941, etter at Rauen døde av aldersbetinget sykdom under tømmerkjøring på Bjørnåsstua sør på Totenåsen.

Blissa fulgte familien fra Nedre Nygardsætra til Nordre Gardlaus og tilbake hit til Grythengen.

Bestill fadografiet her.

Ellers fortalte far at det var etter Nygardsæterbruvegen de hentet blåleire i hans barndom, hvor jeg husker at jeg også var her og hentet leire som barn, trolig etter at far hadde fortalt meg om disse leirforekomstene.

Jeg vil tro de også hentet leire her til husmannsstua i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, som man fremdeles kan se ruinene av. Herman og Mina holdt til her i tidsrommet 1865-1875, og Even Helmer ble født her i 1874. Om dette var ei jordhytte eller ei tømmerstue, har jeg ikke klart å fastslå. Var det ei jordhytte ble den sikkert rappet innvendig med lokal leire, og var det ei tømmerstue, vil jeg tro de benyttet blåleira til å pusse denne utvendig, som værtetting.

Husmannsstuene i Holmstadjordet og i Grythenghågån tror jeg bestemt at må ha vært jordhytter, slik det var vanlig for husmannsplasser under 1800-tallet, da begge disse lå i skråningen ned mot elva, i solhellinga. Disse har nok da vært pusset innvendig med leire fra forekomstene ved Nygardsæterdammen.

Minnene fra livet etter stenelven Grýta, er som rosene på Hurdalsrosa Bjarne og Nelly Holmstad tok med tilbake til Grythengen fra Viken i Hurdal.

Dess flere minner vi klarer å samle, dess vakrere blir rosebusken. Men det haster nå, da de gamle mister synet og snart vandrer fra oss! Dessuten har jeg en følelse av at Djevelen og hans demoner helst ønsker at disse minnene skal glemmes, visne og dø.

Bestill fadografiet her.

Noen minner fra den store årlige klesvasken og den magiske brønnen i Grythengen

Istedenfor å vaske klær en gang i året, vasker vi nå minst en gang i uka, men vi tørker fremdeles klærne i sola.

Bestill fadografiet her.

Far var her i går (tirsdag 20. juli 2023), og da fikk jeg vite litt mer om hvordan de vasket klærne her i hans barndom.

Klær vasket man stort sett en gang i året om våren, undertøyet kunne nok få en omgang til for jula, men bukser, gensere, sengetøy etc., ble kun vasket en gang per år. Allikevel var det ingen som klaget på at noen luktet, og han sa at egentlig luktet det bare fjøs av folk, slik at fjøslukta kan vi vel da si at var datidas deodrant, hvor denne overdøyvet lukten av svette og andre kroppssekreter. Dessuten er jo ull selvrensende, for det var ullklær man hadde da, og henger man en ullgenser ute i litt fuktig vær, er den etter ei natt som om den skulle kommet rett fra renseriet.

Under den store klesvasken om våren, ble klærne først kokt i en stor kjele på vedkomfyren. Deretter tok de klærne ut på trappa, hvor de skurte dem mot et vaskebrett. Dette var tungt arbeide! Til slutt tok de klærne med ned til den store balja nedenfor låven, hvor de skyllet dem, før de ble hengt til tørk i sola.

Dette må vel være på trappa i Grythengen, så da var det her de skurte vårvasken på vaskebrett, etter at de hadde gitt den et oppkok på vedkomfyren, og før de tok den med til skylling i dammen ved kjørbrua.

Vedkomfyren vil jeg tro var fra Gjøvik støperi, i likhet med takka i størhuset. Denne stod i hjørnet rett til høyre for inngangsdøra til kjøkkenet fra gangen, hvor den hadde ei stor kappe over seg, i likhet med i Holmstadengen.

Dette for å få avtrekk fra komfyren. Pipa gikk altså ikke ned til grunnen.

Bakre rekke fra venstre: Ole Kristian Karlsen Rødningsby, Signe Solhaug, Othilie Røyse.

Midtre rekke fra venstre: Inga Nathalie Nilsdatter Rødningsby (Linstad), Berthe Engesæter (husholderske i Kloppen), Nelly og Bjarne Holmstad.

 

Fremre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Holmstad, ukjent jente.

-Wikimedia.

Denne balja fikk vann fra et rør fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, dette røret tror jeg han sa var en 5-6 meter langt, men skal spørre opp igjen. Skal også spørre hva slags materiale det var av, og om det var gravd ned, men vil tro det var gravd ned, ellers måtte man vel skreve over det hver gang man gikk under kjørbrua. Man kunne drikke av denne balja, og det var vel da også her man hentet vann til dyrene. Grisene gikk jo under låven, og for kyrne og hesten kan det jo hende man heller leide disse ned hit for å drikke, enn å bære opp vann til dem? Men dette også får jeg spørre om ved neste anledning.

Oppdatering! Jeg var ute en tur nå, og stemmer det at røret var 5-6 meter, ser det ut til at denne balja eller hva det var har stått omtrent jevnt med nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein. Trolig gikk dette røret i lufta, hvor det tidligere gikk i ei trerenne, og i oldtiden muligens i en uthulet stokk. Brønnen er nok da bygget opp passe høyt til å lede vannet i ei renne i lufta, slik at man kunne hogge denne fri for is om vinteren. På dette viset kunne dyra gå hit å drikke ved egen hjelp. I oldtiden var det jo bare Grythengen her, slik at da slapp de nok bare dyra ut av langhuset om morgenen, hvor de gikk omkring her og beitet, og da drakk av denne lille dammen. Husker far tidligere kalte den en dam, så trolig er dette en eldgammel dam, hvor man seinere kan ha plassert ei slags balje, kanskje trebalje, oppe i denne.

Røret hadde en så stor diameter som far kunne vise i en sirkel med to hender, og han har større hender enn meg. Her rant det fullt av vann hele tiden, forklarte han, det silderet ikke, det rant skikkelig. Så det var ikke en vanlig brønn man fant nedenfor kjørbrua, dette var et ordentlig oppkomme, helt på høyde med oppkommet i Øvre Nygardsætra, hvor de fremdeles har drikkevannet sitt fra!

Tenk hvor herlig det ville vært å hatt søndagsskole her med den magiske brønnen, hvor vi kunne tatt med barna ned til denne og fortalt dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, et oppkomme som bare flommer opp av livets vann, og som aldri går tørt, ikke engang under den beryktede tørrsommeren 1947! Hvor gardene her omkring måtte komme hit for å hente vann fra den magiske brønnen.

Oppdatering II!!

"Hei! Røret fra brønnen var et vanlig vannrør i jern (far kalte dette et foil-rør). Ca. 6 meter tenker jeg. Det gikk i friluft." - Jon Helmer Holmstad

Ja, da er det bekreftet, siden røret gikk i friluft, må dammen ha ligget jevnt med den delen at kjørbrua som er i stein, fordi ellers måtte man ha skrevet over dette røret hver gang man skulle under kjørbrua og matet grisene, og det gadd man nok ikke. (Bekreftet! Far var her i dag, han kastet en pinne ned dit dammen lå, og dette var jevnt ut ca 2 meter mot elva fra nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein.)

Personlig er jeg overbevist om at kjørbrua ble tilpasset den magiske brønnen og vaske-/drikkedammen, og at det har vært et langhus og kværn her også under folkevandringstiden eller yngre jernalder, som perioden gjerne kalles.

Fjordingen til venstre vil jeg tro er en kvartershest, men hesten til høyre er gode, gamle Blissa, som erstattet dølagampen Rauen i Nedre Nygardsætra i 1941.

Stallen var under kjørbrua, vi ser at døra inn til stallen står åpen til høyre i bildet. Da her var to hester, må stallen ha hatt et dobbelt spilltau.

Låven ble revet i 1966. Om det var herr Fossemøllen som bygget låven, eller om denne stod her i 1875, har jeg ikke klart å finne ut av inntil videre.

Merk også kjerra, som nå har fått bilhjul, og står og synger på siste verset i Stabbursjordet.

Bestill fadografier av kjerra her.

Men så er det store spørsmålet, ble kjørbrua tilpasset dammen, eller ble dammen tilpasset kjørbrua? Selv tror jeg det første, at dammen var her før man bygget låve, fordi i oldtiden bodde man jo i langhus, med dyra i den ene halvdelen av huset. Dammen ble lagt såpass langt nedenfor brønnen som seks meter, for å hindre forurensning av brønnen fra husdyrene.

Dølagampen Rauen stod i stallen under den delen av kjørbrua som var inne i låven. Det første oldefar Even Helmer, født i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i 1874, muligens i ei jordhytte, gjorde om morgenen, var nok å leie Rauen under kjørbrua, for å la ham drikke av denne dammen.

Tenk om jeg kunne fått oppleve det samme med Rauen II i dag 😂

Stysjinbekken hadde to oppkommer, et fra den magiske brønnen, samt et fra et oppkomme øverst i Stysjin. Her fikk barna til Nils og Eli Grythestuen leke på 1700-tallet, og her fikk jeg leke som barn. Og det var oppkommet nedenfor kjørbrua, som gjorde at Grythengen ble anlagt her. Personlig er jeg overbevist om at det har ligget et lite langhus her i sin tid, med dyrene på sida mot den magiske brønnen, og folka på sida mot Stabbursjordet, hvor de hadde soloppgangen, samt hvor de dyrket grønnsaker i draget nedover jordet, vannet av ila øverst i jordet, slik bestefar gjorde. Og jeg tror det var kværn her da også, som en del av Grjótholmr-konglomeratet. Dette på tross av at det ikke er gjort oldtidsfunn i Øverskreien, men det er for mye som stemmer.

"I de nordiske landene regner man gjerne oldtiden fram til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800, men betegnelsen har også mer ubestemt vært brukt om sagatiden." - SNL

På denne tiden, hvor geitramsen står i blomst, stod bestefar og kokte geitramsgrøt til grisene i grisebingen innunder låven. Dette ble gjort i ei jerngryte hengende i et stativ der pumpehuset nå står, her kokte de også såpe. Geitramsgrøten var iblandet byggmjøl, og far sa at dette var det beste grisene visste!

I hønseburet bak låven var det snaut hundre høner og en hane, far syntes det var hyggelig å høre hanekyllingen gale igjen i Grythengen, da dette minte ham om hans barndom. Eggene benyttet bestemor til kringlebaksten, da hun var stor på å bake kringler til salgs, samt at hun byttet egg med smør på landhandleriet til hennes svoger Harald Holmstad. Dette smøret gikk også stort sett med til kringlebakst.

Appendiks

Hvorfor ble ikke herregården Grythe etablert i Grythengen, med det fantastiske oppkommet man fant her? Personlig tror jeg dette var fordi de visste at det var kværn her før Svartedauden, hvor de ønsket at kværna i Grythengen skulle være en del av driften på gården, hvor da kværnfolket skulle bo her, for å drifte kværna. Derfor bygget de en ny hovedgård borte på Grythe, hvor Grythengen egentlig er Ur-Grythe.

Jeg tenker også på Grythenholms-varden, denne har jo ikke form av en varde, slik som f.eks. Olsbyvarden. Grythenholms-varden må derfor ha fått sitt navn fra funksjon og ikke fra form, slik at det må ha vært en etablert vardeild der.

Når man ser landskapet nede fra bygda, ser man at det aldeles går en rygg fra Grjótholmr opp til Grythenholms-varden, slik at det er naturlig å tenke seg at det har vært en vakt nede på Grjótholmr, hvor denne vakten har løpt etter denne ryggen for å tenne vardeilden oppe på Grythenholms-varden, i ufred.

Før man fikk gode elvebåter under vikingtiden, vil jeg tro det meste av handelsvirksomheten inn mot Viken, gikk gjennom Torsæterskaret. Og mens man enda hadde høvdinge-riker, vil jeg tro Torsæterskaret var et utsatt sted for angrep fra fiende-hærer. Så for meg virker det naturlig om man hadde plassert en liten krigergård, som et førstelinjeforsvar, som muligens også skattet handelskaravaner, oppe på Grjótholmr.

Disse kan også ha hatt ansvaret for bygdeborgen Borgen, selv om jeg ser at en lokal arkeolog mener at dette bare var et kultsted. Men jeg ser også at arkeologer har et bias for å forklare noe som kultisk, hvis det er noe de ikke forstår.

"Arkeologer har en tendens til å bortforklare det vi ikke forstår ved å si at ting er seremonielle, forklarer han." - Arkeolog Rolf Fabricius Warming

- Nye studier snur opp ned på det vi trodde om vikingskjold

Selv tror jeg at bygdeborgen Borgen kan ha vært både et kultsted og et sted hvor man søkte tilflukt, da det både er magisk og bortgjemt der oppe. Hvor jeg tror at kværna i Grythengen ble etablert som en del av forsyningssikkerheten, og at Holmstad eller Holmrstadir ble etablert på holmiren oppe på Holmstadjordet, for å dyrke opp den fruktbare og godt drenerte jorda nedover mot kværnenga Grythengen. Da altså som en del av Grjótholmr-konglomeratet.

Stysjinbekken er i dag knusk tørr, dan magiske brønnen ser man ikke spor av lenger, ei heller dammen hvor  dølagampen Rauen og de andre dyra fikk slukke tørsten, og hvor man skyllet tøyet under den store klesvasken om våren.

Etter at man fikk badstua på Sagen, ble folk mye rensligere, forklarte far. Han husket ikke helt om karer badet på fredag og damer på lørdag, eller motsatt, men selv tror jeg karene foretrakk å samles i badstua på lørdagskvelden, slik at de kunne kose seg med en liten lørdagsdram, mens damene forberedte søndagsmiddagen.

Men kunne man ikke ha stoppet der? Hvorfor skulle man på død og liv grave i filler og bygge ned alt i kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, for at folk skal leve i store Toten-bunkre med kanskje to bad, hvor man dusjer flere ganger om dagen, har store boblebad og vasker klær flere ganger i uka?

Hva er vitsen med at alle skal leve i kulturlandskapet på Toten, hvor nå hele kulturlandskapet og hele vår kulturarv er utradert, fordi alle absolutt skal leve slike overdimensjonerte liv i kulturlandskapet. Og hva gjør de her? Enten er de inne og glaner, ellers er de ute og durer, hvor de fyller opp gårdsplassene og garasjene sine med juggel og skrot, for å kompensere for de meningsløse og atomiserte livene de lever.

Ville det ikke vært bedre om de levde litt enklere liv i en komplisert urban struktur nede på Skreia, i en god, gammeldags markedsby?

"What is a Market Town?"

Så kunne de heller kommet hit til kværnenga vår ved stenelven Grýta, for å oppleve levende kulturlandskap og en levende kulturarv, med den magiske brønnen i sin midte.

Dama i videoen ovenfor gir en fantastisk introduksjon til de ideologiske røttene for den subeksurbanistiske tragedien kværnenga vår endte opp som. Hva hun så treffende kaller for et "ugly hellscape".

"What’s really sad is that this is all true and there are so few efforts to actually do anything about it. In fact, if you even suggest an alternative, you’ll be mercilessly attacked." - toddinde

Minner fra Bjarne Helmersen Holmstad og hans røde Massey Ferguson

Bjarne Helmersen Holmstad i sitt ess på sin røde Massey Ferguson!

Da tror jeg at jeg har alle bilder og tekst jeg trenger til denne historien, men må nok skrive den ut i en helt ny post, da her ble det altfor hulter til bulter.

Her legger Bjarne og hans barnebarn Frode Thomassen opp ved i carporten, som ble bygget av materialer fra låven som ble revet i 1966.

Skal prøve å finne et bilde av Bellman og Sonja, som varslet om at Bjarne satt fast under traktoren sin.

Ps! Merk at Bjarne bærer stråhatt, i likhet med Vincent van Gogh. Vincent bar stråhatt for å signalisere at han stod på bøndenes side. Dessverre gikk Vincent van Gogh ut i en hveteåker og skjøt seg i hjertet, etter å ha mottatt en profetisk visjon om Grythengen. Hans siste verk, "Røtter", forble ufullendt.

Marthe og Anders Vikenes på potetplukking i Stuejordet i Grythengen, sammen med oldefar Bjarne på sin røde Massey Ferguson.

Far var her i går på bursdag, og jeg tror han hadde det bra. Sist gang tror jeg han husket navnet på faren til Bellman, men denne gangen hadde han glemt det. Han husket heller ikke denne gangen hvor Bernina, mora til Bellman var fra, men hestene der gikk på en stor voll ned mot et vakkert tjern, i Vorma, Skarnes, Årnes - området.

Uansett fortalte han at det ble slutt på samarbeidet med disse heste-oppdretterne, da Bernina skulle bedekkes for tredje gang. Da var vår Bellman med henne, han var da ett-åring, hvor de andre hestene på oppdretteriet hadde jaget ham inn i et piggtråd-gjerde, hvilket medførte store skader og ei enda større dyrlege-regning.

Hele denne regninga presenterte de for far, og forlangte at han betalte alt sammen, på tross av at det var deres hester, som hadde jaget vår Bellman inn i piggtråd-gjerdet.

Da ble far ganske irritert, hvor han fikk hentet Bellman hit igjen, og brøt videre samarbeid med dette heste-oppdretteriet.

Bellman trygt tilbake i Stuejordet i Grythengen, etter et traumatisk opphold ved Årnes, og ei minst like traumatisk dyrlegeregning for gamlefar!

Far hadde også med bildet av Bjarne på sin Massey Ferguson, og dette var enda finere enn jeg husket. Må vel også finne et fint bilde av Bellman og Sonja, og så får jeg tro jeg får skrevet ut disse minnene skikkelig før jul.

***

Noen flere oppdateringer, selv om jeg selvsagt har glemt noe igjen, som hva faren til Bellman het. Uansett, mora kom fra samme sted, i Årnes-traktene, far husket ikke helt i farten, men hun het Bernina, hvor vi hadde henne her i pensjon.

Berninas første føll ble født i hagen på Bjørkely, han het Danser, jeg mimres en rød folunge, og han ble solgt til noen i Snertingdal.

Araberhoppa Bernina med folungen Dancer. Han ble født i hagen på Bjørkely, og seinere solgt til noen i Snertingdal.

Berninas andre føll var Bellman, han husket vi ikke helt hvor ble født, men jeg tror det var i Verkstedvollen. Han var da hvitgrå, og en betaling for passet av Bernina. Jeg vokste da opp med Bellman, hvor han etter hvert ble min foretrukne ridehest. Han ble fenomenal i terrenget ute på åsen.

Fjordingen Sonja hentet vi vel i Gausdal. Jeg husker far laget til en egen hestehenger av en gammel bilhenger, hvor han snekret til rom for hesten med reisverk og kryssfinerplater. Om denne ble godkjent av biltilsynet, vet jeg ikke?

Navnet til Bellmans far kommer, og kanskje far neste gang også husker akkurat hvor han og Bernina kom fra?

***

Da har jeg fått litt oppdateringer av far. Det viser seg at traktoren rullet helt over den store steinen på oversida av stabburet, hvor bestefar lå på venstre sida av traktoren, med høyre hånda mellom venstre bakhjul og steinen. Bak på traktoren var i tillegg ei betongblokk, jeg husker bestefar kjørte rundt med denne, far trodde denne veide omkring 500 kg.

Arvid Holmstad, Jan Østby og Olav Sønsteby var her da far kom fra Kloppen. Johs var ute og kjørte dører, så han var ikke her.

Det gikk en god halvtime før de fikk løs Bjarne. Han utbrøt: "Ska di æiler få meg laus då?", så han var nok frustrert og syntes det var dårlig hjelp han hadde fått.

Så nå nærmer det seg at jeg kan skrive ut denne historien. Husker jeg så et flott bilde i et album i Hurdal, hvor Bjarne smiler fra øre til øre på sin Massey Ferguson, mens han tar opp poteter. Dette må jeg få med.

Må også spørre om hvor Sonja og Bellman kom fra. Tror Sonja var fra Gausdal og Bellman fra Årnes, men er usikker.

***

"Hei! Jeg tror det er Frode. 

Arvid hadde med traktor. Den pluss håndmalkt fikk løs handa til far, men det tok lang tid. Kanskje halvtimen fra det hendte. Handa var da flatklemt og vi dro til Gjøvik sykehus. Men det var ingen brudd.  

Det var bare Sonja og Bellman på vollen. Det var Lisbeth som så det og skjønte noe var galt." - Jon Helmer Holmstad

Da er vi et stykke videre. Det må da være Frode Thomassen i fotografiet. Vi vet at det var hånda til Bjarne som satt fast, men var dette høyre eller venstre hånd, og satt den fast under bakhjul eller forhjul?

Arvid Holmstad med traktor pluss håndmakt fikk løs traktoren. Hvordan kom Arvid, Jan og Olav? Ringte bestemor etter dem? Kom de tilfeldig forbi?

Kun Sonja og Bellman var på Verkstedvollen.

Bellman til venstre med Øyvind Holmstad, og Sonja til høyre med Bjarne Holmstad.

Disse to hestene løp fram og tilbake på Verkstedvollen, da Bjarne satt fast under sin Massey Ferguson ved stabburet, og varslet at noe var galt!

I bakgrunnen skimtes min første sykkel, en Apache med langt sete.

Så det nærmer seg at vi kan skrive ut dette viktige minnet i sin helhet!

***

Bjarne Helmersen Holmstad var nært knyttet til sin røde Massey Ferguson, hvor han hadde mange gode stunder med denne, som her, hvor han legger opp ved sammen med sitt barnebarn. Trolig er dette en Thomassen, men skal spørre far.

Far fortalte at det var utrolig hva Bjarne fikk til med denne traktoren, som da han bygget ny veg fra Nyvegen bort til Grythe, på 1950-tallet. Hele dette arbeidet ble gjort med hans Massey Ferguson! Han utbedret også skåvegen ned til demningen med traktoren.

Men det var ikke bare hyggelige minner, fordi to ganger ble Bjarne nesten drept av traktoren sin. Første gang var da han skulle rive størhuset, da hadde han kjørt inn i størhuset, hvor hele taket plutselig hadde falt ned over ham. Heldigvis var det en del av taket som hadde buttet mot styret, hvor dette tok av for den verste støyten. Men far fortalte at dette kunne gått riktig galt, da styrestaget var helt bøyd.

En annen gang hadde Bjarne glemt å dra på håndbrekket, så dette er nok en uvane jeg har arvet fra min bestefar. Traktoren hadde da rullet over ham på oversida av stabburet, hvor armen eller hånda ble sittende fast under hjulet, får spørre om det var forhjul eller bakhjul, og om det var hånda eller armen?

Armen/hånda satt mellom hjulet og den store steinen på sør-øst sida av stabburet.

Da hadde hestene blitt helt ville, de gikk da nede på Verkstedsvollen ved telthuset ved elva, slik at dette var ganske langt unna, hvor de ikke kunne se Bjarne. Allikevel hadde de løpt fram og tilbake og var helt forstyrret, hvor en nabo ikke så annen råd enn å ringe ned i Kloppen.

Hestene var i alle fall fjordingen Sonja og araberen Bellman, som tilhørte Helmer, men det er mulig også Pontus og Pernilla??? beitet der? Husker ikke navnet helt sikkert på den siste hesten, skal spørre far hvilke hester det var.

Da Helmer og Johs kom opp på Grythengen, fant de sin far fastklemt under traktoren. Arvid Holmstad, Jan Østby og Olav Sønsteby var også kommet til. Hvordan de kom vet jeg ikke, skal spørre far. Uansett fikk de vekk traktoren fra Bjarne, om dette var med håndmakt eller annet, får jeg spørre om.

Uansett gikk det helt bra med Bjarne Helmersen Holmstad!

A Man with a Dog Walking in Suburbia

Wikimedia

"Suburbs: It’s sterile. It’s nothing. It’s wasting your life." - Cara Nicole

Det er godt å se at stadig flere unge mennesker hater suburbia, som dessverre Øverskreien og Grythengen har blitt en del av. Selv er jeg grepet av suburbiapati, bare man ser ut blir man suburbiapatisk, man blir apatisk av denne suburbane teknologien, av de suburbane menneskene, av alle disse suburbane Toten-bunkrene, som vilkårlig er dumpet ned i universets og verdenshistoriens desidert viktigste kulturarv og kulturlandskap.

I suburbia, eksurbia, subeksurbania og ekstremsubeksurbania, kan man aldri ha det gøy. Videre, uten Grythengen som ei levende kværneng ved stenelven Grýta, blir all moro falsk moro. Fordi uten Grythengen blir ingenting gøy, da dette er det morsomste og mest innholdsrike stedet, som noensinne har eksistert, nå blodtappet for alt liv!

Slik at all moro fra nå av, er falsk moro, hvor alle som tror de har det moro, er falske mennesker! Og slike folk vil i alle fall ikke vi ha noe med å gjøre!

"As a Norwegian, this is totally relatable.🇳🇴 80% of transport in Norway is done by car. In most areas you are totally dependent on the car, even if you live in or close to a city. In so many job adverts it is stated that you must have a private car to qualify for the job, without any explanation as to why. 

I think one of the saddest things about it is how it affects our land use. We are demolishing and bulldozing our beautiful country to make room for roundabouts and holiday homes. Insects, birds and animals must die or flee to survive. It makes me so sad!

I whish things were to change here, but it is only getting worse." - Frederike-vm9ix

Utrolig oppmuntrende at det i alle fall finnes en nordmann til, som forstår hvilken ufattelig suburban dystopi, Norge har blitt! Og som Frederike konkluderer, her blir bare verre og verre! Hvor man nå liksom på toppen av det hele skal fylle opp naturen vår med vindkraftverk, for å drifte denne suburbane dritten, som nå skal gå på strøm😠

"Amen! We probably leave Norway for France in 2026. All villages on Toten have become garbage, and people drive around in the cultural landscapes, from zone to zone, all day long. All cultural heritage here I live is lost to atomized suburbian bunkers. And now wind turbine farms are coming everywhere. So good bye to Norway this year, we travel France next year, and hopefully move in 2026. Norway is the most photogenic country in the world, but we destroyed it, and the culture here now is sh*t." - PermaLiv

Theo også tok spranget, hvor han flyttet fra en suburb utenfor Paris, inn til sentrale Paris. Og nå har han det jo bare så utrolig gøy, som ekte urbanist! Underlig å tenke på at Even Helmer og herr Fossemøllen hadde det like morsomt her i Grythengen og Øverskreien, som Theo nå har det i Paris. Dette fordi her fant man ekte rural kultur, med alle biokulturelle koblinger intakte, hvor man i stasjonsbyen Skreia fant en levende urban kultur. Hvor jernbaneentusiasten og den nyromantiske, rokokko seinpietisten Even Helmer, levde og åndet for begge deler. Med kiosk i næringsklynga si ved Skreia stasjon, og som småbruker i Grythengen. Hvilket herlig liv!

Noe så gøy, i Paris river de motorveger og erstatter dem med trikkespor!

Suburbiapati

Denne ukas kunstleressay var en fryd å lese, og det skal ikke forundre meg om det var inspirert av mitt essay hos p2p-foundation på lørdag. I alle fall kom Kunstler med følgende oppfordring, som jeg nå har gjort til slagord på toppen av PermaLiv:

We Can Build Compact Walkable Towns Instead of Suburban Wastelands

Les Kunstlers essay:

- Slowly, Then All at Once

I disse dager graves det ned kubikkvis med plastrør dypt i grunnen i grenda mi, over Grythengen må de nok på det meste sprenge seg fem meter ned i bakken for å få tilstrekkelig fall på avløpsrørene. Disse får man naturligvis aldri opp igjen, da den suburbane livsstilen raskt går mot en slutt, slik Kunstler beskriver det.

Grythengen, Kronborgsætergrenda, Toten og Norge har blitt forvandlet til et suburbant ødeland, og det norske folk har blitt grepet av suburbiapati. Grythengen var et hellig sted, en kulturbærer, og de suburbane bunkerne plassert rundt omkring i landskapet er en vanhelligelse av stedet, bygget av etterkrigsgenerasjonen, en søppelgenerasjon som brakte den suburbane livsstilen til landet.

De suburbane lever tilkoblet Servoglobus, men frakoblet fra livet!

Den norske identiteten er borte og vi har fått en suburban kvasikultur, det norske folk har blitt suburbiapatiske, lik kloner skapt av General Motors og Edvard Bernays, som implamenterte det suburbane memet i deres bevissthet. Hvilken makt hadde ikke denne mannen, PR-industriens far og nevø av Sigmund Freud! 

Det er denne suburbiapatien som gjør så ingen reagerer på skjendingen av Grythengen og bortfallet av en av landets mest særegne grendekulturer, da det for de suburbiapatiske ikke eksisterer noen annen virkelighet enn den suburbane. Derfor forstår de heller ikke hva Kunstler mener når han skriver:

One way out of this quandary would be to substitute the word “activity” for “growth.” A society of human beings can choose different activities that would produce different effects than the techno-industrial model of behavior. They can organize ten-acre farms instead of cell phone game app companies. They can do physical labor instead of watching television. They can build compact walkable towns instead of suburban wastelands (probably even out of the salvaged detritus of those wastelands). They can put on plays, concerts, sing-alongs, and puppet shows instead of Super Bowl halftime shows and Internet porn videos. They can make things of quality by hand instead of stamping out a million things guaranteed to fall apart next week. None of these alt-activities would be classifiable as “growth” in the current mode. In fact, they are consistent with the reality of contraction. And they could produce a workable and satisfying living arrangement.

Grythengen og grenda mi kunne ha blitt rekonstruert og de suburbane kunne ha bosatt seg i et gangbart, nytt urbant miljø nede ved Skreia. Slik gjorde generasjonen før etterkrigsgenerasjonen det, av sønnene til herr Fossemøllens eldste sønn bosatte to av dem seg som kjøpmenn i urbane miljøer, hhv. på Skreia (der Mistereggen holdt hus) og på Bøverbru, og de to andre ble gårdbrukere. Å bli suburban var naturligvis en umulighet før strømkabelen, bilen, vann- og avløpsrøret. De suburbane lever tilkoblet Servoglobus, men frakoblet fra livet!

Det er veldig trist at vi fortsetter som om alt var som før. Det suburbane vil dø, først sakte, så raskt. Richard Heinberg hos PCI postet også en innertier av et essay i går, som veldig godt utfyller Kunstlers essay.

- Exploring the Gap Between Business-as-Usual and Utter Doom

Since the Industrial Revolution, the dominant method employed by forecasters has been to extrapolate recent trends forward in time—trends which, due to the availability during this period of cheap, abundant energy, have been mostly in the directions of economic growth and technological progress. With the advent of coal, oil, and natural gas, industrial societies were able to build a middle class, create jobs, extract and process raw materials in ever-greater amounts, make a cascading array of consumer products, and transport people and goods in quantities, and at speeds and distances, never previously imaginable. Sanitation and health care improved dramatically, lowering the human death rate and helping spur the greatest population expansion in the history of our species.

For planners, it seemed eminently sensible to align a ruler with these upward-sloping lines on graphs and extend them out a few more inches, indicating years or decades of yet more growth and progress (yes, I know, the process was more complicated that this—but not much). The method produced moderately accurate forecasts. Moreover, forecasters were applauded, as most people would very much like to think that growth and progress can indeed be maintained for the foreseeable future, since failure to do so would imply shattered dreams and expectations.

However, during the past 40 years experts who study ecology, climate, population, resource depletion, and debt dynamics have pointed out that recent growth trends simply cannot go on much longer; instead, a reckoning with natural limits will almost certainly occur during the course of this century. Followers of each relevant discipline have pointed out dire consequences that will ensue if policy makers do not implement certain course corrections, such as population stabilization and decline, rapid carbon emissions reductions, and habitat conservation on a vast scale.

In the main—that is, aside from the adoption of a few important but non-transformative environmental regulations—society has failed to correct course, and so dire and multivalent consequences should now be expected. If the more conservative estimates of planetary limits are approximately correct, we should anticipate a future that is profoundly challenging; one characterized by societal disintegration and ecosystem failure. In the very worst case, the extinction of most animal and plant species, including humans, is conceivable. And the downward slide will begin soon, if it has not already done so.

En dag jeg var ute og gikk kom jeg over dette feltet med parkslirekne ved Krabyskogen. På Toten dukker denne meget aggressive invasive arten nå opp overalt, og kan lage tepper på flere hundre kvadratmeter, hvorunder alt liv kveles.

På bildet er en liten bestand av den gamle kulturplanten geitrams i ferd med å kveles under parkslirekneen. Geitrams var ettertraktet for for dyrene, den er viktig for humler, bier og andre insekter, den er vakker og har svært stivelsesrike røtter som ved koking er ypperlige som menneskeføde. I det hele tatt er den en berikelse på alle områder.

Hva som plutselig slo meg da jeg betraktet denne lille geitramsbestanden er at her har vi en ypperlig allegori på Grythengens skjebne.

"Herr Fossemøllens øyensten" var en berikelse for kulturlandskapet på alle mulige måter, stedet ga næringsrik mat, det opprettholdt skjønnheten som grendas velkomstsportal, og stedet var en kultur- og historiebærer.

Men nå har noe fremmedartet og rart, det suburbane eller mer korrekt det subeksurbane, kvalt kulturstedet Grythengen, likesom parkslirekneen ovenfor er i ferd med å kvele kulturplanten geitrams.

Wikimedia.