Wednesday, October 11, 2023

Fadografiet I


Totenåsen Skyline, samme utsyn som Totens ordfører våkner opp til hver morgen, og som han ønsker å selge for judaspenger til vindkrafts-mafiaen!

Bestill fadografiet her.

"Vi hadde større bål så det så😁 I tillegg hadde de ryddet skogen oppe på Gryttenholm, slik at nå var det fri sikt rett ned til ordføreren på Toten, da han visstnok bor nede ved Hoff kirke. Han er i motvinden for tiden, da han nå igjen har kastet seg inn i kampen for å få vindkraftverk på Totenåsen. Slik jeg forstår det, forsøker han nå å få til et samarbeide mellom Gjøvik Høyre og Toten Sp, for å fronte vindturbiner på Totenåsen. Nå som vi trodde seieren var endelig, og hvor det i tillegg er ordføreren som går ut, for å trekke vindindustrien hit igjen. Ja, tenk det, denne ordføreren begynner hver dag med å se opp mot vidunderlige Totenåsen Skyline, hvor han sikler etter å bekle denne synsranda med en tanngard av vindturbiner! Begrip det den som kan! Men i kveld derimot fikk han skue en flott vardeild oppe på Gryttenholm, like nedenfor Grythenholmsvarden, hvor man tidligere tente vardeilden i ufred. Og nå har ordføreren vår skapt ufred igjen. Åsen vår er på nytt i faresonen!" - PermaLiv

Denne første utgaven av fadografiet avsluttes da med det dystre budskapet om at mørkets krefter nå på nytt samler kreftene, for å ødelegge Totenåsen, åsen vår. Det er ikke til å tro, hvor man visst aldri skal få fred. Og her er det jo ikke vindkraftsmafian som kommer inn utenfra for å lokke med gull og grønne skoger, nei, vi har en Judas i vår midte.

Men over til noe hyggeligere, fordi på nytt ble jeg slått over hvor strategisk det er oppe på Grjótholmr-platået, man har total oversikt oppe på denne ryggen ned til begge sider, utover bygda og Mjøsa, samt ikke minst Torsæterskaret. Og bakenfor leder denne ryggen rett opp til Grythenholmsvarden, hvor vardeilden der oppe fra ville synes over hele bygda. Så det må ha vært en krigergård eller noe her oppe under folkevandringstiden og inn i tidlig vikingtid, hvor man beskattet handelskaravaner gjennom skaret, samt holdt utsikt etter fiender.

Videre er det heller ikke tvil om at den beste plassen å anlegge ei kværn i Øverskreien, det er her i Grythengen. Så her har det vært kværn siden folkevandringstiden, hvor det like lenge har vært dyrket bygg nedover den godt drenerte og fruktbare jorda i Holmstadjordet. Hvor de holdt til på den lille holmiren øverst i jordet.

Så her ble kværnet bygg til øl og brød, for krigergården oppe på Grjótholmr, samt til forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen. Hvor man tappet sevje til mjød fra bjørkene i Stysjin, hvor da denne ble brukt ved seremonier ved bygdeborgen, som er et magisk sted, i tillegg til et trygt sted.

Så slik har det vært, og slik skal det bli. Som Bongard sier det i videoen nedenfor, å sende alt dette foret gjennom kumagene for å lage mat, nei det er bare tull. Mye bedre med skikkelig, middelaldersk øl, en fantastisk næringsdrikk, som overgår dagens styrkedrikker med god margin.

Så de oppe på Holmrstadir får komme seg opp på holmiren sin igjen, og begynne å dyrke bygg nedover Holmrstadjordi, for kværna i Grythengen. Hvor vi da lager til øl og andre godsaker for vikinghøvdingen oppe på Grjótholmr-platået. Hvor da i mine øyne Bjørn Andreas Bull-Hansen er selvskreven som vikinghøvding. I siste video fortalte han at han nå er i en prosess hvor han gir bort alle sparepengene sine fra forfatterskapet sitt, til sine barn, for så å trekke seg vekk fra samfunnet med et enkelt liv i alderdommen. Men jeg mener da at vi bør hedre ham med å tilby ham jobben som en skikkelig vikinghøvding oppe på Grjótholmr!

Ellers traff vi på et taterfølge etter Langmyrvegen på åsen i dag, i alle fall lignet de på et taterfølge, et langt hestefølge med vogner og det hele. Jentene syntes det var kjempemorsomt, hvor jeg plutselig kom på at far hadde fortalt at det kom et taterfølge hit hvert år, som lå nede på sagplassen til Olterud sag. Dette var noe av det likeste far visste som barn, han syntes det var kjempespennende med disse reisende, som slo leir nede på sagplassen.

Jeg skal spørre far mer om dette ved første anledning, hvor jeg håper å kunne rapportere fyldig fra taterfølget nede ved Olterud sag, som hadde fast leirplass her, i neste utgave av fadografiet. Så følg med!

"Fantastisk god tekst! Jeg tenker også på hva portugiserne etterlot for etterslekten, med inntektene fra krydderhandelen, som Jerónimos Monastery i Lisboa, i maulinsk stil, en gotisk stil med mauriske og portugisiske overtoner. Sammenlign dette med den arkitekturen vi etterlater for etterslekten, med inntektene fra oljen!" - PermaLiv

Det var visst Manuel I som var selveste krydderkongen, hvor han veltet seg i inntekter fra krydderhandelen. Men etter hvert klarte de å rote vekk denne lukrative handelen, da portugiserne begynte å samarbeide med hollenderne, som med tiden overtok hele greia.

Munkene ved Jeronimos kloster fikk ikke lov til å forlate klosteret, men hva gjør vel det, når man er omgitt av en slik skjønnhet😍

Bestill fadografiet her.

"Forbudt pryd

Denne rikt dekorerte fasaden er å finne i verdensarvbyen Riga, en av de mest betydningsfulle Art Nouveaubyene i Europa. De fleste vil oppleve den som prektig, storslått og vakker og et bud fra en tid da det dekorative ennå ble dyrket innenfor bygningskunsten.

I all sin prakt skaper den likevel dystre assosiasjoner. Ingen nålevende har sett bygninger bli oppført og dekorert på denne måten. I snart hundre år har dekor som dette vært bannlyst fra arkitekturen og ansett som “forbrytelse”, omtrent slik George Orwell skildrer det i fremtidsromanen 1984, hvor mennesker lever i et totalitært og undertrykkende samfunn der enhver avvikende tenkning blir ansett som “tankeforbrytelse”. De som lever i dette samfunnet har blitt frarøvet sin historiske hukommelse, men hovedpersonen Winston Smith har likevel noen få vage minner fra den vakre kulturen som en gang fantes før den totalitære superstaten Oceania overtok.

I vårt samfunn har de som ønsket seg noe slikt siden 1930-tallet vært forvist fra arkitekturfeltet og forfulgt både av arkitektstanden og samfunnet forøvrig.

Totalitær tenkning er å finne på mange områder og forekommer ikke bare innenfor politikk og statsmakt. En møter det på arbeidsplasser der kritikere og varslere forfølges, eller på kulturfeltet innenfor grener som kunst og arkitektur, hvor kun en retning skal dyrkes som den legitime og andre uttrykksformer nedkjempes. I våre dager har Arkitekturopprøret oppstått som en motstemme som forfekter mangfold og at bygninger også skal være til glede for mennesker, men møter den samme motstand fra de som ønsker fortsatt ensretting innenfor arkitektur og design.

Noen av oss får i all hemmelighet beundre bygningsfasader som dette fra en storhetstid som verdsatte stil og smak. Bildene viser arkitekturmote i 1904 og 2023." - Tor Kjetil Gardåsen

***

Jeg bare måtte dele denne flotte teksten av Tor Kjetil Gardåsen i Arkitekturopprøret. Dvelte særlig ved følgende:

"I all sin prakt skaper den likevel dystre assosiasjoner. Ingen nålevende har sett bygninger bli oppført og dekorert på denne måten. I snart hundre år har dekor som dette vært bannlyst fra arkitekturen og ansett som “forbrytelse”, omtrent slik George Orwell skildrer det i fremtidsromanen 1984, hvor mennesker lever i et totalitært og undertrykkende samfunn der enhver avvikende tenkning blir ansett som “tankeforbrytelse”. De som lever i dette samfunnet har blitt frarøvet sin historiske hukommelse, men hovedpersonen Winston Smith har likevel noen få vage minner fra den vakre kulturen som en gang fantes før den totalitære superstaten Oceania overtok."

Faktisk er det jeg som er denne Winston Smith, jeg har noen vage minner, samt har forsøkt å samle noen vage minner, fra den vakre kulturen som rådde her i Grythengen og grenda vår, før dette totalitære og undertrykkende samfunnet vi lever i nå, skred fram.

Og hele slekta, samt alle i Øverskreien og ellers i Mjøslandet, er nå fra seg av raseri over et slikt avvik og slike tankeforbrytelser, hvor det virker som om alle helst vil glemme vår fortid og historien om Grythengen. Så dette er veldig rart å oppleve, nå opp mot 150-års jubileet vårt.

"Worst of all, Americans teach their children to be ashamed of their ancestors. It is a spectacle of self-destruction and degeneracy, and I am counting the minutes until I get back to Mars." - Taki Theodoracopulos


Et skue av selvdestruksjon og degenerasjon, ja, slik har det blitt, her er kun selvdestruksjon og degenerasjon å skue. Gleder meg til det vokser til med tykk skog omkring Stabburstunet, slik at vi slipper å skue alt dette her lenger.

"The key to successful city living lies in the experience of being part of a communal street." - Simon Jenkins


Jeg bare lurer på, alle disse menneskene, som lever som invasive arter i kulturarven vår, hvor de forbruker 40 ganger mer ressurser enn den gjennomsnittlige afrikaner, og 400 ganger mer ressurser enn økopietisten i Holmstadengen, som burde vært deres forbilde, er de lykkelige?

Ville det ikke vært bedre om de kunne fått leve i ei skikkelig Lykliga Gatan i en herlig urban landsby nede på Skreia, så kunne de heller kommet hit til kværnenga vår, for å oppleve levende kulturarv?

Men nå bygger de bare svineri nede i Skreia også, de er like gale der, som i London. Det ser ikke ut til at de har den ringeste anelse om hva en skikkelig god gammeldags middelaldersk kjøpstad, blandet opp med moderne teknologi, har å by på!


Kanskje skaffer jeg meg Sigmas råkule 50 mm f2 og vandrer Pilegrimsleden fra Grythengen til Nidaros, for å treffe kaptein Bongard, hvor vegen da vil lede her over Håjenbrua og Evangsgutua, etter å ha gått ned om Byvegen og Overnvegen.

Men når sant skal sies, kunne man like så godt gått motsatt veg, da Husmannstroens katedral er minst like betydningsfull, som Nidarosdomen.

Uansett vil jeg virkelig ha noe å gå for, som Bongard sier det😌

Selvsagt!

Et slikt stunt måtte kalles for; "En vandring fra Husmannstroens katedral - til Norges katedral".

Da ville jeg kanskje fått satt litt lys på de ufattelige kulturøkologiske ødeleggelsene her i Grythengen også😰

Bestill fadografiet her.


"Takk igjen fordi du løfter perspektivet! Her går jeg til grunne grunnet alle de biokulturelle koblingene som er revet fra hverandre i nærmiljøet mitt, slik at det er umulig å videreføre noen kulturarv eller et kulturlandskap, samt ingenting vi kan være stolte over lenger, slik at vi kan ha et samhold og kjenne på identitet. Det er som om hele universet har kræsjet og gått til grunne her i denne eldgamle kværnenga vår. Og finnes det noen sympati eller forståelse for min bunnløse økosorg? Nei, vi blir angrepet og latterliggjort fra alle kanter!

Men dette var morsomt, og du blir bare bedre og bedre med åra, kjenner at perspektivet løftes opp fra gråsteinsjorda vår, her ved stenelven Grýta, mens jeg lytter til din visdom.

Uansett, nå løsner det for Arkitekturopprøret, jeg har jo vært arkitekturopprører siden 2008 og demokratiopprører siden 2010, så kanskje løsner det da for RID-modellen i 2025? For øvrig samme år som vi har vært her i kværnenga vår i 150 år. Tenker at jeg får ta dette jubileet, for så å trekke meg tilbake et eller annet sted, hvor jeg kan få slippe litt vekk fra all økosorgen her, samt få være i fred med fotografiet.

Digger Sigmas nye 50 mm f2.0, tenker litt på å lage et lite stunt, hvor jeg vandrer fra Toten til Trondheim etter Pilegrimsleden med denne (fryktelig kul linse), for å treffe deg, mens jeg reklamerer for RID-modellen undervegs. Men det er klart, noe stort mediahus i ryggen har jeg jo ikke.

Allikevel vil jeg ha noe å gå for på vegen, som du sier🙂" - PermaLiv

Nessundet bru med noen vintage båter reflektert i vinduene til Melkefabrikken på Kapp, nå kulturskole.

Dette er medisin, sårt tiltrengt angstdempende antidepressiva, etter å ha passert den nye Kiwi-butikken på Kapp.

Bestill fadografiet her.

"Tidligere fotograferte jeg også disse angstskrikene av noen modernistiske bygg, til skrekk og advarsel, men nå klarer jeg det rett og slett ikke lenger, nervene har blitt for tynnslitte. Så koser meg nå helst med det som er igjen av det gamle, rustikke Toten, som skulle ha vært Nordens Totscana. Som Melkefabrikken, 5 minutter nedenfor Kiwi-butikken, som man dessverre må passere, for å komme seg dit. På samme vis som man må passere Rausteinshytta, for å besøke Hjemmefrontshytta. Vedlagt er mitt siste fotografi fra Melkefabrikken, rusler litt rundt der, mens jentene øver piano." - PermaLiv


Nordens Totscana har blitt et sone-inndelt, auto-avhengig landskap, med verdens tristeste bygdebyer, og kværnenga Grythengen ved stenelven Grýta stein daud.

Heldigvis har jeg fadografiet til medisin, ellers ville jeg vel vært stein daud med. Hvordan folk ellers overlever, vet jeg ikke, men de er vel levende døde, uten å vite det.

Uansett, når det ble fransk på skolen, satser jeg på at jentene finner seg hver sin franskmann med tiden, så slår vi oss ned i en fransk middelalder-landsby.

Heldigvis klarte franskmennene å bestemme seg for å tilbakeføre Notre Dame med sitt originale spir, ellers ville jeg vært i tvil.

Dessuten er vi jo en av svært få norske familier, med ei slektstavle direkte tilbake til Karl den Store.

Uansett, vi kommer tilbake, når dere får satt skikkelig i stand igjen kværnenga vår. Samt laget til en herlig urban, bilfri landsby, nede ved Kværnumsstrykene.


Som sagt, jentene lærer piano nå. Så ville det ikke vært morsommere å få husorglet til Nils Lindstad ut av kaldtlageret på Øverby, for å installere det i Husmannstroens katedral, slik at jentene kan spille på det samme orgelet som oldemora deres i sin tid lærte å spille på, med Toner på Stabburstunet, med ferske vafler med nyrørt jordbærrøre fra jordbæråkeren til den samme oldemora deres?

Var dere riktig lure, ordnet dere med dette, før de slår seg ned med hver sin franskmann. For når sant skal sies, er det vel ikke sikkert at franskmennene vil gi slipp på dem igjen, hvis de først får etablert seg der nede.

Og da er universets viktigste kulturarv tapt for alltid!

Bli med:

Arkitekturopprøret Gjøvik og Toten

Les arkitekturopprører Tor Austigard sin artikkel:

"Når grus spas inn i skjøtene"

Bestill fadografiet av Engebret cafe i Kvadraturen i Oslo her.

"Det eneste jeg liker ved operaen er at den ligger lavt i terrenget, samt at man kan sette seg ned på den og nyte utsynet mot Oslofjorden. Mer glad i opera ble jeg i alle fall ikke. Verre er det med Edvard Munch, som nå er fanget inne i denne ruvende knekken. Så det beste man kan gjøre etter å ha blitt terrorisert av Oslos nye pengeglis mot fjorden, ved ankomst fra danskefergen, er å skynde seg til gamle Engebret cafe, for å roe nervene med en kaffekopp i klassiske omgivelser." - PermaLiv

Det var noen artikler i dag, som jeg raskt vil dele, først en om glassets historie, hvor jeg ser at det grønne glasset, som var vanlig i jordhyttene etter stenelven Grýta, var såkalt taffelglass.


Dette grønne taffelglasset hadde man over inngangspartiet i front av disse jordhyttene, som var vanlige blant husmannsfolk på Toten på 1800-tallet, og som var bygget inn i skråninger og hauger. Inngangspartiet bestod av en lang gang i tre, før man kom inn i selve varmen i jordhytta. Der hadde man vel forskjellig ting og tang. Om jordhyttene hadde åre eller grue, vet jeg ikke? Uansett har de vel her omkring vært pusset innvendig av blåleire fra forekomstene ved Nygardsæterbrua, slik at de hadde et godt inneklima.

Personlig mener jeg at det må ha ligget ei slik jordhytte mellom Grythenghågån og potetåkeren til Per Post, der garasjen nå står, med taffelglass nedover mot elva og kveldssola. Her fikk man nok et vidunderlig grønt kveldslys innover i jordhytta.

Dessverre har Kartverket kuttet vekk Grytheng-hågån fra Grythengen, vestre del av Grythågån,  som om dette var en blindtarm uten betydning. Men slik er det naturligvis ikke, fordi her skulle dølagampene Rauen II, Rauen III, Rauen IV etc., ha beitet, i likhet med Rauen I, som ble syk og døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua sør på Totenåsen, vinteren 1940/41.

I tillegg skulle naturligvis denne jordhytta vært bygget opp igjen, slik at vi kunne vise pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, hvordan husmannsfolket levde her, før de ble velsignet av den nyromantiske seinpietismen.

Samt at dette selvsagt skulle vært kårboligen i Grythengen, en fin plass for å trekke seg tilbake i alderdommen.


"I oktober 2021 slo Høyesterett fast at tillatelsen til utbygging av vindkraft i reinbeiteområder på Fosen er ugyldig. Den strider mot urfolks rett til fri kulturutøvelse." Kjersti Busterud

Selv regner vi oss som urfolk i Grythengen, hvor vi har mistet vår rett til fri kulturutøvelse, grunnet at vi har blitt kvalt av de ekstremsubeksurbane ideologier, med utgangspunkt i Le Corbusier og General Motors visjoner og interesser.

Faktisk mener vi at situasjonen nå er så alvorlig, at vi må vende tilbake til urtilstanden i Øverskreien, med Grjótholmr-triangelet, bestående av krigergården Grjótholmr oppe på Grjótholmr-platået, kværnenga Grjótr her ved stenelven Grýta, samt Holmrstadir oppe på den lille holmiren øverst i Holmstadjordet.


Ja, er det ikke rart, mens Vestens elite har oppfunnet permakrisen, har undertegnede og kaptein Bongard oppfunnet permalivet, med lommedemokratiet. Vi har faktisk alt klart på en prikk, slik at dette kan innføres over natta, i morgen den dag.

Lommedemokratiet innebærer at man permanent knuser Staten og Standssamfunnet, Satans to armer, hvor Satan bindes og tusenårsriket bryter fram over jorden, slik dette er profetert i Johannes åpenbaring, og slik den norske pietismen ivret for.

Uansett, uten kværnenga Grythengen som levende kulturarv her ved stenelven Grýta, kan disse tusen årene bli nokså kjedelige, hvor man risikerer at folk slipper løs igjen Djevelen kanskje allerede etter 200-300 år.


"I've an extremely high IQ, my color IQ is among the top 1%, still I'm excluded totally from society." - PermaLiv

Dette er da komplett nonsens, fordi her i Grythengen har vi faktisk en intellektuell kapasitet langt høyere enn hele den norske stats sammenlagte intellektuelle kapasitet, da medregnet jentene, Trampe og hanekyllingen, men unntatt hønene, da de bare er noen kaklehøner.

Allikevel er vi 110% samfunnsforlatte, helt uten status eller posisjon i samfunnet, og uten noe vi skulle ha sagt.

Man kan også lure på hvordan vi kan ha et slikt kørka og dønn kjedelig samfunn, hvis de som sitter på toppen, skal være så smarte?

De er ikke engang i stand til å lytte til humanøkolog Terje Bongard!

Furuputten ligger i lodd nr. 3 på Totenåsen, og hit fikk jeg frikort. Imidlertid søkte jeg om frikort til alle åsveger, hvilket ble avslått. Dette var synd, da PermaLivs foto-prosjekt "Åsputter", passer som hånd i hanske med almenningens prosjekt med å navnsette alle åsputtene på Totenåsen for Kartverket.

Men jeg får prøve å intensivere nedfotograferingen av åsputtene våre, slik at kanskje når almenningen får se hvor bra dette blir, at de vil revurdere sin beslutning, for å gi PermaLiv frikort for alle åsveger.

Furuputten har i alle fall blitt navnsatt, men det viser seg at for å få opp navnet på disse småputtene, må man zoome helt inn på kartene til Kartverket, først da popper navnet fram.

Så får vi da håpe at det framover vil poppe opp mange nye navn på åsputtene våre, hos Kartverket.

Bestill fadografiet av sivene ved Furuputten her.

Dette var morsomt, det viser seg at en Haakon Aarsby hos Toten Almenning driver og navnsetter åsputtene våre for Kartverket (de som fjernet Grytheng-hågån og gardskoronaen etter Stabbursjordet fra Grythengen), da de fleste av dem mangler navn. Og dette var visst i siste liten, da mange av disse navnene er i ferd med å gå i glemmeboka.

Men det som var morsomt, er det at "Åsputter" er et av PermaLivs mange foto-prosjekter, og dette gav meg et insentiv til å fokusere mer på nettopp dette prosjektet. Faktisk søkte jeg almenningen i vinter om å få frikort for alle åsvegene, men dette kunne de visst ikke gi meg, selv om det burde de da gjort, slik at jeg kunne fotografere alle åsputtene de nå navnsetter, med foto-boka og utstillingen "Åsputter på Totenåsen", som ferdig resultat.

Fordi her renner pengene ut, i går måtte jeg bestille to nye presenninger til mørkevernet mitt, fra AJ Produkter, da de jeg bestilte i fjor fra Dancover, ble for høye. De hadde ikke flammehemmende presenninger, men det får gå, da det ellers samler seg vann i bunnen, hvis man må brette presenninga opp igjen.

Så hittil har vel mørkevernet i reine penger, foruten helseplager, kostet meg omtrent det samme som Nikons splitter nye Z 135mm f/1.8 Plena!

For ei linse, sier jeg, her kommer virkelig Nikons Z-fatning til sin fulle rett. Dette kunne vært noe å fotografere sivene ved Furuputten med!

Ellers ser jeg at Mærraputten, som jeg har ni fotofrafier fra hos Adobe, faktisk er navnsatt feil, slik at dette er ikke Mærraputten! Jeg syntes da også at det var litt underlig at dette nokså store vannet var kalt en putt, så jeg får etter hvert gå inn hos Kartverket, for å se hva dette tjernet egentlig heter, og hvor Mærraputten egentlig ligger.

Så får jeg med tiden forsøke å fotografere den ekte Mærraputten, til foto-prosjektet "Åsputter".

Se PermaLivs fotografier av falske Mærraputten her.


"Wow! The first chock. The next big chock will be when Nikon delivers a medium format camera for the Z-mount." - PermaLiv

Litt selvforsynte er vi da her i Grythengen også, med epler fra Verkstedvollen og egg i alle størrelser fra hønsegarden.

Allikevel, er det noe rart at Vincent van Gogh skjøt seg selv i hjertet, etter å ha mottatt en profetisk visjon om Grythengen.

Fordi både van Gogh og Grythengen var "Peak Universe" under den gylne tiden, med van Gogh som universets største kunstner i tid og rom, og Grythengen som den ultimate sivilisasjon, hvor vi her høstet fruktene av de norske pietistenes seire, gjennom den nyromantiske seinpietismen.

Den gylne tiden ble innledet med at Ovren Mikkelson reiste til USA i 1871, etter å ha designet kværnenga Grythengen, og ble avsluttet med 1. verdenskrig i 1914.

Jeg vil anta at omkring 5% av totningene er i slekt med Ovren Mikkelson, så det er veldig rart at så mange er så likegyldige til at Fossemøllen II nå ligger stein død ved stenelven Grýta.

Vincent van Gogh var bøndenes kunstner. Even Helmer Hermansen Holmstad, født som husmannssønn i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i 1874, var inkarnasjonen av bøndenes seier, etter en flere hundre års frihetskamp.

Og nå er alle røtter, eller biokulturelle koblinger, her revet fra hverandre,

Derfor fullførte ikke Vincent van Gogh sitt siste verk "Tree Roots".

Hvor vi nå er vi tilbake til noe langt, langt verre enn det lutherske standssamfunnet, som de norske pietistene nedkjempet. Hvor våre barn har måttet bytte ut Jesus i sine hjerter med Vårt Falske Selv, fordi den magiske brønnen nedenfor kjørbrua er borte.

Så dette ser ikke bra ut :-/

Bestill fadografiet her.


"The Power-Profit-Control-club. They actually don't just want to take away our freedom, they want to kill us, we should not be naive. The Danish king didn't want to kill us, he just wanted to take away our freedom of speech, of gathering and of movement, all of which the Norwegian Pietists gave us. Still he wanted us to be saved. Our rulers today don't want us to be saved, they just want us dead." - PermaLiv

"Ha, that comment was deleted quickly, and I know it wasn't you Bjørn, so they follow you closely, as you're quite influential. I post it on my blog, I'm not influential, so I guess they'll let me keep my blog for a few more years. But you'll soon be gone, you're right about that." - PermaLiv

"They will be killed, no doubt about that. But they will not realize it, they will be killed singing and dancing with a smile on their face. They're complete zombies." - PermaLiv

Til slutt fikk kommentaren min ovenfor stå, men det at den var av og på så mange ganger, viser hvor nøye de følger videoene til Bjørn. Så det er klart at Bjørn snart blir "silenced".

PermaLiv får nok lov til å stå noen år til, da vi har altfor liten innflytelse. Uansett er det viktig at vi får vår historie ned fra nettet og over på papir, før også PermaLiv går i svart, sammen med alle andre som ikke er 100% politisk korrekte.

Dessverre har alle herr Fossemøllens barn blitt komplette zombier, de har mistet enhver bevissthet og refleksjonsevne, slik at dette er nok noe jeg må slite med alene.


"This exact process is being carried out on western societies now. It involves complete deconstruction and reconfiguring of every aspect of society, including the people. From those shattered remains, a utopian technogulag can be shaped, where individuals exist only as a part of a perennial garden managed by SPECTRE gardeners – or as a part of a literal machine.

This is the task our political elite has been assigned. It is essentially demolition work. It is brutal and bloody – and it requires a certain type of people." - Gaius Baltar


Dette er fotografi nr. 4500 hos Adobe, så det er verdt en liten feiring, selv om det er nr. 5000, som vil medføre en stor fest her i stua. Så får vi se når det blir, da det går seint både med meg og Adobe for tiden, jeg må jo bare plante trær og bygge mørkevern, mens hos Adobe har de begynt med AI-generert innhold, hvilket nok har overflommet dem. Selv synes jeg de burde holdt seg til ekte fotografi!

Bildet er av en geitrams, som faktisk er utledet av norrønt og betyr geiteragg, hvilket vi vel kan forstå, ut fra fotografiet.

Bestill fadografiet her.

- Vi tar ikke tiden i fjellklatring

Dette var da virkelig et knallbra innlegg av økofilosof Nils Faarlund, som viser hva som skal til for å bli lagt merke til i dagens massesamfunn, hvor Faarlund på glimrende vis avslører show-offets hulhet. Avsluttende setning er drepende:

"Tenjin Sherpa besteg verdens 14 8000-metere på 92 dager med PR-kåte Kristin Harila som haleheng."

Håper kaptein Bongard humrer like godt som meg 🙂


Flommen i sommer gav mange flotte fotomuligheter, som denne benken ved Kapp. Dessverre tok ikke flommen med seg de absolutt avskyelige, nye profitt-kassene i Smørvika, disse burde helst ha blitt liggende under vann til evig tid.

"Hemsidan är helt ny, så det är inte så konstigt att du inte kände till den☺️" - Peter Olsson

www.architecturaluprising.com

Bestill fadografiet her.


AMEN!

"Takk for denne artikkelen, jeg var faktisk ikke klar over denne bloggen, og har nå lagt den til i mine favoritter. Var nede på Skreia nå, og der har man dessverre valgt å bygge et eget "Barcode" mellom gamle Fossenfeltet og Hveemsåsen, hvor man har tatt vekk den behagelige skogsranden, som før lå mellom byggefeltet og åsen, og erstattet denne med ei rekke av de aller styggeste, modernistiske boligene, som dagens huskataloger tyter over av. Ikke det at de gamle 70- og 80-talls villaene var noen skjønnhet, men de lå i det minste lavt i terrenget og hadde enkelte tiltalende detaljer. Ned mot hovedvegen er det enkelte svært vakre villaer fra førkrigstiden, men disse er det umulig å få øye på nede fra sentrum, mens denne tanngarden høyt hevet over våre forfedres herlige urbane stasjonsby, skriker ut siste skrik fra de nyeste ferdighus-katalogene. I tillegg har de erstattet gamle Røysteinshytta på toppen av Totenåsen med et dekonstruktivistisk angstskrik, hvor nå på toppen av det hele tradisjonsrike Torsætra kafe skal nedlegges til jul!" - PermaLiv



Er det et sted vi må få være i fred med naturen og omgitt av skjønnhet, så er det i Grythengen, da man her nådde høyden av den nyromantiske seinpietismen, hvilket var den absolutte toppen av La belle époque, tiden mellom 1871-1914.

Derfor var Grythengen Peak Universe, og universet er nå totalt rasende, fordi man har krenket kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, designet av Ovren Mikkelson.

Men, men, vi har da fremdeles stabburet, så litt har vi da å glede oss over.

"Oh, so good to hear! We were there for 3 days, and I found the soft morning light combined with the pastel colors amazing. And the 25 de Abril Bridge, don't need to go to Golden Gate Bridge now, where I hear there are lots of camera thieves. The whole family felt really safe there. And in the early mornings there are not many tourists either." - PermaLiv

Bestill fadografiet fra fadoens hjemby her.


"I LOVE Lisboa, it's one of my fav cities. Loved shooting there, but yes, I think now, it's almost all tourists. 🤣" - Mitchell Kanashkevich

Så gøy at Mitchell Kanashkevich, verdens beste reise-fotograf, også er glad i Lisboa. Kunne vært morsomt å fotografere sammen med ham der, i alle fall for meg. For turen benyttet jeg kun mitt lille Fujifilm X-T200 kamera med ei 27 mm pannekake-linse, jeg tok en risiko der, men det hele gikk over all forventning.

Jentene stortrivdes også på storbyferie, så jeg satser på at de slår seg ned i en eller annen europeisk storby med tiden, gjerne da fotogene Lisboa, slik at jeg kan komme å besøke dem. Det er jo også viktig å få dem vekk fra bygdedyrene i Øverskreien og ellers på Toten og i Mjøslandet, slik at det å gi dem smaken på storbylivet, ser jeg på som en plikt.

Dessuten er det jo ikke tilbake noen kulturarv her, i alle fall ikke av betydning, uten Grythengen. Så hit inviterer jeg i alle fall ikke Kanashkevich, det er 100 år for seint.

Og dere skulle sett hvordan storesøster lastet ned kart og geleidet oss rundt i byen, fant tog og busser og trikker og alt vi trengte, slik at uten henne var vi hjelpeløse.

Selv gikk jeg meg totalt vekk den første dagen i Lisboa, som vanlig, og jeg hater å spørre om vegen, slik at jeg fikk meg litt av en rundtur.

Men dette betyr bare mange fine fotomotiv, som jeg ellers aldri ville kommet over👍

Det var herlig å komme hjem fra ferien til flotte foto-muligheter etter Mjøsa, og aldri har Skibladnerhuset glidd bedre inn i omgivelsene enn sommeren 2023.

Bestill fadografiet her.

"Husk Hovdetoppen! Jeg og kona er naturødeleggelses-flyktninger fra Gjøvik, så vi kunne ikke stemme på de flotte folka i MdG Gjøvik, som står på for vårt tidligere så unike Shinrin Yoku, så vi måtte nøye oss med å stemme på MdG Innlandet. Men håper dere også kan støtte opp om MdG Gjøvik for en tilbakeføring av villmarkstoppen vår!" - PermaLiv

Valget var visst over det, trodde det var til helga, men så oppdaget jeg tilfeldigvis i dag, tre dager etterpå, at det hele er forbi. Så jammen godt at vi forhåndsstemte!

"Ja, uansett er jeg helt enig med Simone Weil, jeg ser igjen og igjen at partipisken dreper sannhet og rettferdighet. Hva er da vitsen med demokratiet?" - PermaLiv


"Simone Weils radikalitet uttrykker seg spesielt godt i hennes «Notatet om avskaffelsen av politiske partier».  Begrepet «avskaffelse» hadde framstått som overdrevet for Andre Breton som publiserte teksten i 1950 i tidsskriftet Combat, under tittelen «Å støte partiene ut i kulden». Jacques Julliard, stor beundrer av Simone Weil, foretrekker for sin part å snakke om «utviskingen». Hva er det med konseptet om de politiske partiene som er så problematisk at det kan føre Weil til en slik kompromissløshet?

For Simone Weil, så fører konseptet om politiske partier uunngåelig til muligheten for en utglidning i det totalitære. “Et parti ved makten og alle de andre i fengsel”, sa Mikhail Tomski, syndikalist og sovjetisk revolusjonær. Ethvert politisk parti tenderer uunngåelig mot det ene, statsbærende partiet, og det samtidig med at partiene – per definisjon – må være bestanddeler av en helhet. Det kan ikke komme noen ting godt fra politiske partier, for de er grunnleggende skadelige. Og Simone Weil minner om det gamle ordtaket: «Et godt tre kan aldri bære dårlig frukt, heller ikke kan et råttent tre bære god frukt».

Et politisk parti har ikke til formål å si sannheten, oppnå rettferdighet eller sørge for det som er til det beste for hele samfunnet. Det karakteriseres ved tre essensielle trekk:

For det første, så er det «en maskin for å fabrikere kollektiv lidenskap». Det søker ikke etter å opplyse folket gjennom sann og klar tale, men snarere å forlede gjennom propaganda.

For det andre, så «utfører de et kollektivt press på tenkningen til hver enkeltmenneske som hører til dette kollektivet». Simone Weils individualisme aksepterer ikke kondisjoneringen som politiske partier utfører på enkeltmenneskets sinn. Å melde seg inn i et politisk parti impliserer å ta avstand fra fri tenkning. Ingen kan tenke selv så lenge vedkommende er knyttet til et parti. Partiet produserer ene og alene tankene som individet skal tenke.

I siste omgang, så arbeider partiet framfor alt for «sin egen vekst». Det som teller er således ikke samfunnsnytten, men selve partiutviklingen. Simone Weil fordømmer en «vingling mellom mål og midler». Man tar makten for å styrke partiets posisjon og ikke lenger bare for å gjøre samfunnet bedre. Å vinne uavgrenset makt blir selve målet for partiet. »Slik er det uavvendelig at partiet blir sin egen målsetning», skriver Simone Weil. Man ender dermed i avgudsdyrkelsen, for «Gud alene er det eneste legitime målet i seg selv», legger hun til." - KulturVerk

Som PermaLivs følgere vet, har PermaLiv alltid vært helt på linje med Simone Weil, men det var ikke henne som overbeviste oss om parti-demokratiets udugelighet, men humanøkolog Terje Bongard.


Uansett får vi tro MdG klarer å stanse galskapen på Hovdetoppen, slik at vi kan komme oss vekk fra alle galningene i Øverskreien!

Ha, ha, ha, alle "Low-Level-Thinkers" av noen bygdedyr i Øverskreien, vi har vært ved 25 de Abril Bridge i sommer vi så, i Lisboa, Europas svar på Golden Gate Bridge og bakteppe for flere store Hollywood-produksjoner😀

Hvor har dere vært da? Ved Mjøsbrua kanskje? For noen patetiske skapninger!

Bestill fadografiet her.


Er det ikke pussig, denne dama beskriver de multiresistente, muterte frankenstein-monstrene av noen bygdedyr i Øverskreien, helt perfekt på en prikk!

Hun har også mange gode uttrykk for bygdedyrene i Øverskreien, som "Hate-Train" og "Low-Level-Thinkers". Ja, ja, virker som om de fleste "Low-Level-Thinkers" har hoppet på " The Hate-Train" her.

Pussig også at Nils Lindstad i sin tid kom til Øverskreien for å bli frelst, mens vi må flykte herfra for ikke å gå fortapt. Uansett, vi kommer tilbake når dere har fjernet disse skadedyrene, samt satt i stand igjen kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar.

Fordi dette er vårt land, vi er de innfødte, det er vi som hører til her, fordi vår tro, vårt landskap og vår historie er her.

I år var vi både uendelig triste, men også glade, fordi vi ikke hadde planlagt ferien til Høvern-fløyta, men til Algarve, Lisboa og Amsterdam. Allikevel, ingen av disse stedene kunne måle seg med Høvern-fløyta.

Bestill fadografiet fra den tapte ferie-perlen Høvern-fløyta her.

"Rasmus Hansson, han hadde jeg glemt, trodde han var ute av politikken for lenge sida. Ellers tok de Høvern-fløyta i år, på grensa mellom Toten og Hurdal. En av åsens flotteste perler, nå snauhogd og nedkjørt av hogstmaskiner. Er så glad for at vi tilbrakte ferien vår der sommeren 2022, i en gammel combi-camp. Heldigvis tok jeg mange bilder, men det vil tidligst bli når mine barn blir besteforeldre, at man vil kunne glede seg over sommerferien ved Høvern-fløyta igjen, slik de fikk oppleve den med sin bestefar. I år var vi både uendelig triste, men også glade, fordi vi ikke hadde planlagt ferien til Høvern-fløyta, men til Algarve, Lisboa og Amsterdam. Allikevel, ingen av disse stedene kunne måle seg med Høvern-fløyta. Vil man at folk skal reise mindre med fly, da må man ta vare på våre unike naturperler i våre nære omgivelser!" - PermaLiv


Hyggelig å vandre omkring i Amstedams gater.

Bestill fadografiet her.


"So true! As an eco-pietist I see the state and "standssamfunnet" as the two arms of Satan. This is why I support the democratic model of human ecologist Terje Bongard. So strange, an ateist is my best friend, and I support your work as a pagan. Anyway, I loved to get rid of the air-stripes during Covid, as a landscape photographer. I didn't notice the pandemic either, as I was already excluded from society." - PermaLiv

Staten driver på, og det er ganske pussig, fordi etter den nyromantiske seinpietismen i Øverskreien og øko-pietisten i Holmstadengen, har ikke lenger staten noen eksistens-berettigelse, ei heller standssamfunnet. Men de lener seg vel til Luther, som var en fanatisk tilhenger av både staten og standssamfunnet, i kjølvannet av Weinsberg-massakren. Herlig da at den norske pietismen klarte å oppnå alt hva man ikke klarte under det store, tyske bondeopprøret, og dette på helt fredelig vis, med husandakten som brekkstang, godt hjulpet av en gryende kapitalisme.

Nå er kapitalismen i sin alderdom, og har derfor ikke lenger noe godt å tilføre samfunnet. Dette har imidlertid InnGruppe-Demokratiet (IGD) til min gode venn Terje Bongard, hvilket betyr fullbyrdelsen av pietismens essens, hvor Satans to armer, Staten og Standssamfunnet, bindes på Satans rygg, slik at 1000-års-riket kan oppstå på jorden. Som det er profetert i Johannes åpenbaring. Der står det klart og tydelig at Satan skal bindes i 1000 år, og dette kan kun utføres gjennom IGD.

Uansett, samme hva Statan finner på, fikk vi oss da en fin tur i sommer, takket være kona. Sist vinter bestilte hun plutselig en stor flytur, så da måtte vi jo forsøke å fylle denne med noe, hvilket vi da klarte på rimelig godt vis.

Det viktigste var allikevel at jeg fikk oppleve Vincent van Gogh. Jeg var i tvil om vi skulle dit, da van Gogh - museet er en modernistisk struktur, men det ble til at vi bestilte billetter, hvor jeg ble helt blåst vekk, og måtte tilbake neste dag også, og helst skulle hatt enda en dag til. Hvilken kunstner! Van Gogh må være universets største kunst-geni i både tid og rom. Å møte hans kuns, var like mektig som for Moses å møte JHVH i den brennende tornebusk. Jeg forstår nå at hadde jeg ikke fått møte Vincent van Gogh, ville jeg ikke kunnet fortsette å leve. Og dette er jo litt pussig, da van Gogh gikk ut i en hveteåker og skjøt seg i hjertet, etter å ha mottatt en profetisk visjon om Grythengen. Hans siste verk "Røtter", forble ufullendt.

Bjørn Andreas Bull-Hansen kunne jeg virkelig tenkt meg å hatt som viking-høvding oppe på Grjótholmr, og fikk vi satt i stand igjen kværnenga vår, skulle jeg mer enn gjerne forsynt ham med både øl og mjød, slik vi gjorde det her under folkevandringstiden, og nok under merovingertiden og tidlig vikingtid også. Det er pussig at en hedning og en øko-pietist kan være så samstemte.

Vil til slutt oppfordre alle om å støtte opp om PermaLiv og humanøkolog Terje Bongard, slik at vi kan få svinebundet Satan, for deretter å kose oss med InnGruppe-Demokratiet i 1000 år. Nå har det vært så mye dritt så lenge, slik at dette kunne vi fortjent😁

Kålrotplukking i Stabbursjordet høsten 1956, med kålrot vannet av ila øverst i jordet.

Her er et fotografi av Johannes Holmstad i Stabbursjordet, hvor han høster kålrot, i den samme kjerra som står der nå, men før den fikk bilhjul fra en Chrysler, muligens samme bil som de hadde på Kløfta.

Hesten heter Blakken, en fjording, dette må ha vært en kvarterhest fra Starum, slik at da denne ble leid til slakteren, var det nok etter ordre fra forsvaret, fordi den var blitt for gammel.


Grønnsakene i Stabbursjordet ble vannet fra ila øverst i jordet, like nedenfor låven i Sundby. Bestefar brukte å stappe en slange ned i denne ila, som han vannet med.

Under folkevandringstiden vannet man også grønnsakene nedover draget i Stabbursjordet fra den samme ila, langhuset lå da mellom Stabbursjordet og den magiske brønnen, med dyra mot brønnen og folka mot jordet, hvor de våknet til morgensola og synet av krigergården Grjótholmr oppe på Grjótholmr-platået.

Folka her i kværnenga vår hadde da i oppgave å male korn til øl og brød, som en del av forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen, men også for de seremoniene som ble holdt på dette magiske stedet.

Øl fram til moderne tid inneholdt maks 4% alkohol, og var så tykk at man spiste den med skje. Dette var altså en næringsdrikk, og ikke en festdrikk. Til fest drakk man mjød fremstilt av sevje fra bjørka. Personlig tror jeg folka her også hadde ansvaret for å lage til mjød, som de tappet fra de flotte bjørkene man før fant i Stysjin, og som bestefar Bjarne også var nøye med å dyrke fram.

"Et avisutklipp fra høsten 1956 i Samhold. Dette er også fra Stabursjorde på Grythengen. Jeg var da 12-13 år gammel.

Husker våren etterpå jeg leide blakken til slakter Nordhagen på Skreia.

Husker det var stusselig og tusle hemmat med bare grima. Var det livets skole tru?" - Johannes Holmstad

Vi skulle gjerne også ha dyrket grønnsaker i Stabbursjordet, med hovedvekt på den typen grønnsaker man hadde her under folkevandringstiden. Om man dyrket kålrot her under eldre jernalder, vet jeg ikke? Og vi skulle også gjerne våknet opp til synet av en flott krigergård oppe på Grjótholmr, hvor man holdt i hevd våre stolte viking-tradisjoner, og hvor man hadde stor forståelse for og kjærlighet til kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar.

("Kålroten er en gammel kulturplante og har vært dyrket i Norge fra midten av 1600-tallet." - Wikipedia)

Nå er dessverre alt ødelagt i Stabbursjordet, vi får fullstendig klaustrofobi der ute, hjertet gripes av angst og kval, hvor vi ikke har annet valg enn å la det hele vokse til med beskyttende skog, lik en stor, god og tykk gardskorona.


Det er ikke kun vikingtiden som kanselleres, men også alt hva våre forfedre oppnådde under pietismen, og da ikke minst den nyromantiske seinpietismen, her i Øverskreien.

Vårt ønske er å leve som autentiske, nyromantiske seinpietister og kværnfolk, uten moderne teknologi eller mennesker omkring oss, som ikke er i samsvar med vår kultur.

Å være kulturbærer av Grythengen, er naturligvis en svært alvorlig sak, og krever samme dypde av indre og ytre fred og harmoni, som medium-formats-fotografiet. Altså en form for dyp-meditasjon!

Dessuten skulle vi svært gjerne våknet opp til synet av en flott krigergård oppe på Grjótholmr-platået, hvor vikingene der oppe selvsagt var mer enn velkomne på besøk hit med sine islandshester.

Her ville vi imidlertid holdt oss med dølagampen Rauen II, III og IV etc., stående i stallen under kjørbrua, eller ute på plukkhogst på Totenåsen, med geitdoningene til oldefar, som nå er pakket godt vekk under kværna til tippoldefar, designet av tipp-tipp-oldefar Ovren Mikkelson.

Den mølla som står i Fossemøllen nå, eller Kværnum bruk, er ikke den samme som var her, da Even Michelsen Karsrud og Marthe Fossemøllen dreiv denne, som vi ser av branntaksten nedenfor. Skulle vært morsomt å vite hvor etter Lenaelva alle disse byggene lå? Vet noen dette, ta meg gjerne med en tur :-)

Personlig synes jeg det er veldig rart at ingen lar seg begeistre over all den historien jeg og far har hentet fram igjen, som det at Marthes første mann foretok en branntakst året før han døde, slik at vi har full oversikt over hvordan det var i Fossemøllen, de seks årene Ovren Mikkelson var driver her, og hvor da vår Herman Evensen Fossemøllen tilbrakte sin tidlige barndom.

Det er også svært trist at folk omkring her tvinger meg til å bygge mørkevern, når jeg heller skulle bygget minnesti og laget til minnebok over vår historie. De har alle steinhjerter, hvor ikke engang den sterke kjærlighets-historien som er opphavet til vårt Grythengen, klarer å røre ved deres hjerter.

Og fremdeles er det store mengder gamle fotografier, som jeg forsøker å danne meg oversikt over, uten at en eneste etterkommer av Herman og Mina viser den ringeste interesse for dette arbeidet. Og dette til 150-års jubileet vårt.

Begrip det den som kan!

Uansett, jeg så at mølla i Kloppen ble bygget allerede i 1825, så denne har ikke Ovren Mikkelson vært med å designe. Men at han står bak kværna i Grythengen, sammen med Herman og Halvor Grythe, er helt klart!

Bestill fadografiet her.

Omsider bladde jeg litt i bygdeboka igjen, hvor jeg synes det er veldig morsomt at vi har full oversikt over hva Ovren Mikkelson hadde å fare med, i tida 1838-1844. At han også dreiv sagbruk, hadde jeg glemt. I tillegg til stamperi, hva nå dette måtte være? Samt da to møller.

Tippoldefar, Even og Marthes sønn, er da oppkalt etter Marthes tidligere mann, som døde 29. desember 1836, året etter at branntaksten ble foretatt, slik at han burde egentlig tegnet en livspolise. Vi kan anta at han døde av kolera, eller "den kinesiske kolera", som man var nøye med å skrive, da det var viktig å legge skylda på kineserne. Denne hadde et raskt sykdomsforløp, slik at det er godt mulig han ble smittet under julegudstjenesten i Balke kirke, eller i festligheter i Fossemøllen seinere på kvelden. Koleraen herjet landet på denne tiden.

Man har allikevel selvsagt den muligheten at en yngre bror kan ha gitt ham et lite hjelpende dytt utfor Kværnumsstrykene, hvor han kan ha hevdet at han var brisen og gled på isen. Han ville nok da ikke være altfor ivrig med å kreve mølla, for å unndra seg mistenksomhet, hvor han vel ble skikkelig irritert da Even Michelsen Karsrud (Ovren Mikkelson) kom inn i bildet, som dyktig driver, opplært i smedyrket. At tipp-tipp-oldefar var driver av Fossemøllen, vet vi fra Toten emigrant. Men til slutt klarte man altså da å drive dem ut, hvor Marthe nok da mistet plassen sin foran i kirka, da hun endte opp som husmannskone i Overnengen. Dette på tross av at hun og Even oppkalte sin første sønn sammen etter Marthes første mann, for å sjarmere fossemøllingsslekta! Født på Hveem-Mellom og oppvokst på Tandberg, og godt gift med møllermesteren i Fossemøllen. Marthe felte nok noen bitre tårer i Overnengen.

Til slutt ble da altså uretten gjort godt igjen, ved at Herman Evensen Fossemøllen fikk kjøpt kværnenga Grythengen av Halvor Grythe i 1875. Ovren Mikkelson hadde designet den nye mølla (der telthuset nå står) lenge før dette, før han reiste til Cambridge, Wisconsin, i 1871. Faktisk ble disse planene lagt allerede i 1866, på festsletta øverst i Stysjin, året etter at Herman og Mina flyttet inn i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen. De hadde da bodd ett år sammen som ektefolk i Overnengen, hvor de fødte Berthe Overnengen, stammor til Nettum-slekta på Bilitt. Så Grythengen er definitivt Fossemøllen II!

Alt underbygger min og fars teori, Verkstedvollen, de gamle vegsystemene, samt at mølla ble flyttet til Skreia stasjon og ikke brant eller forfalt, da det allerede vokste større trær inne i grunnmuren da far var barn, og det ikke er brannsprengt stein.

300-års jubileet for flomkværna vår i år, er etter den gamle kværna ved demningen, hvortil det gikk en skåveg fra et Y-kryss øverst i Verkstedvollen, hvor den andre vegen gikk opp til kværnenga vår. At vegen gikk slik, altså ikke fulgte dalsida, men gikk mot kværna, underbygger at kværna i Grythengen var ei viktig kværn i Øverskreien.

Flomkværna må ha hatt en enkel kværnkall, dette ser vi av veita inntil dalsida. Den nye mølla hadde skovlhjul, dette ser vi av steinhylla utenfor veggen til telthuset. Vannet ble ledet fra demningen ned til den nye kværna i ei trerenne.

Far til Marthes første mann het Even Nilsen Fossemøllen, derfor ble både han og vår Fossemøllen hetende Evensen. Hans første barn ble døpt Fossemøllen, mens hans yngste barn ble døpt Kværnum, slik at man nok her har et navneskifte på folkemunne.

Branntaksten til Marthes første mann er nevnt i Totens bygdebok bind I, på side 534:

1835 ble det holdt branntakst på Fossemøllen etter forlangende av Herman Evensen Fossemøllen over 2 kvernbruk, sag og stampehus, som han ville forsikre i rikets alm. brannkasse.

1. Det nedre kvernhus oppført av tømmer og tekket med spon, 11 alen langt og 9 bredt med 2 par melkverner og alt tilbehør. 400 spd.

2. Det øvre kvernhus oppført av tømmer og tekket med spon, 14 alen langt, 12 bredt med 3 par kverner, sikte og grynkvern samt 1 melkvern 350 spd.

3. Sag, oppført av tømmer, 12 alen langt og 9 bredt, tekket med bord, med 1 sagblad og alt tilbehør 150 spd.

4. Stampehus av tømmer, 16 alen langt og 9 bredt, tekket med bord, 1 stampeinnretning og 2 skorsteiner. 100 spd.

Tilsammen 1000 spd.

Heldigvis rakk jeg å fotografere Jansbu før den ble restaurert, og før den ble liggende midt i et skitrasemotorveg-kryss. Husker jeg fra tid til annen gikk hit opp fra skolen på ski, hvor jeg spiste resten av matpakka, og drakk resten av den halvfrosne skolemjølka, i kvartliters-kartong. Da gikk det ei morsom snøskuterløype her, som fulgte det naturlige terrenget etter den gamle sæterstien til Hongsætrene. Nå er denne erstattet av en skitrasemotorveg for kondomdresskifartsfantomer på veg til nye, dekonstruktivistiske Rausteinshytta, hvor de progressive og kule samles, mens de rister på hodet og snakker forferdet sammen om alle disse forferdelige, høyrevridde, middelaldrende, kristne kvite menn, som man fremdeles har altfor mange av på Toten, og som må utraderes for enhver pris.

Den første kommentaren er relatert til skogskoia til Jan, da jeg postet denne hos det norske Arkitekturopprøret, hvor den vakte stor begeistring.

Den andre kommentaren er fra en tråd hvor Jan sitter på kjørbrua i Byvegen, i et gammelt fotografi. Min teori er bekreftet!

"det stæmmer det" - Jorun Haslemo

Bestill fadografiet her.

"Det var vanlig å bruke husbredden som utgangspunkt. Den ble delt i 2,3,4; avhengig av hvor bratt tak en ville ha. Delmålet ble loddrett høyde fra møne til raft (takfot). Med 3-deling fikk en ca 30 grader, dette kaltes triungsrøst. Med 4-deling, fjordungsrøst, ca. 24 grader." - Reidar Hagen

"Far sa at før gikk vegen under kjørbrua her. Han fortalte at de kalte vegen Byvegen ca ned til Thorud og Ovrenvegen derfra og videre nedover mot Kloppen. Vegen ble utbedret med buldozer på 1950-tallet, det var vel da det kom ny veg opp til Linna. Da vegen svingte skarpt til venstre under kjørbrua mot Kongevegen til Byen, er min teori at denne plassen og vegstubben ble hetende Byvegen, fordi her svingte vegen mot Byen, eller Kristiania, som det het da. Altså er Byvegen vegen til byen." - PermaLiv


"You made my morning! All our family, almost all our old friends, left us, when it was clear that me, this place and my family are chosen ones. We were forced to move here by the False Selves, and they stole my daughter's best friend. But here, the friend they stole was replaced by three other friends, clearly sent to her by God, and they love her so much. And God has made it clear that this is a chosen place, as Western civilization reached its peak here. Unfortunately, they covered this place in a huge, False Self. So I understand we have to move away from here too, we were just sent here to bring back the history of this place, and to celebrate all the jubilees of this place. The last jubilee will be in 2025. Then our mission is to bring the word about this place to the world.

I started photography too, in 2018, as a False Self stole my job. And now I'm one of the world's best photographers. All these False Selves hate me for that. But I do now understand that God wanted me to use photography, to tell the world about his chosen place.

You have NO idea how many False Selves the Devil sent here, which he filled with his demons, to destroy us chosen ones." - PermaLiv


Det er sauesanking for tiden, hvor jeg kom på dette fotografiet av Bjarne Helmersen Holmstad sittende på sin A-ford, da han benyttet denne til å kjøre sauene fra Grythengen til Fodstadvollen. Han plukket da ut setene, og stappet inn en 8-10 sauer. Så dette var nok en skikkelig flerbruksbil.

Men så er spørsmålet, benyttet han også sin A-ford til å hente sauene om høsten? Og hva var Fodstadvollen, ei sæter eller et gammelt åsbruk?

Dette fotografiet viser seg faktisk å være tatt på Majer! Jeg husker nå far fortalte at Bjarne var bestyrer her et år. Men hva vil dette si? Bodde han her? Bodde han i Kloppen og var bestyrer på si? Når var dette?

Far mener bestemt at Bjarne bodde i Kloppen det året han var bestyrer på Majer, men han husket ikke når dette var? Uansett var det før de flyttet til Kløfta, fordi da fikk de den gamle Chrysleren av Johannes Lindstad.


"Congratulations with your new apartment, getting away from the train noise and horrible dog barking. The sound of birds outside your window is just so nice🙂 We too live in a horrible place, utterly destroyed with light pollution, noise and enormous TV-cinemas in the forest above our river Grýta. It's all suburban in its worst form. Wonder why all these people are here? They have no mission here, except what might be given to them from the Devil. Here is no sense of the True Self anymore, the land is sucked of all its energy, this place's genius loci is gone. We're surrounded by energy extractors, we can really feel how they wrapped this once beautiful place with a huge False Self!

And this is really bad, as this place is the heart of the Lake Mjøsa land. All history, all landscape, all mythology, everything that matters, is here. So they really didn't just kill us, but even themselves, our ancestors, our history, our religion and our future.

They even killed the USA, as the connection between this old mill meadow and Stoughton is the most important bio-cultural connection across the Atlantic Ocean. Our mill was designed by Ovren Mikkelson, before he left for the USA on May 26, 1871. He was then 73 y.o.

What I hope for is to find a place like you, with no evil, to conduct the rest of my life to slow, utterly slow, Medium Format Photography🙂" - PermaLiv



"You must know that the Devil doesn't want your soul, he wants your False Self, as your False Self he can fill with his demons, which the Devil can provide to special tasks against us chosen ones. See Batel Skater, she explains this very well. So narcissists are extremely dangerous people, not because of that they lost their True Self, but because their False Self are open to demons." - PermaLiv

"Dette bildet er fra Lauten gård som far forpaktet i 1957-58. Far sitter på traktoren og de to andre karene var utlånt fra kloppen trevare. Halvard Tallerud til venstre, og Erling Kolstad til høyre." - Johannes

"Dette var veldig rart, er dette samme hest som i Stabbursjordet, tror jeg ikke det kan ha vært en kvartershest, for kunne man ta med en kvartershest fra Starum helt til Kløfta? Har Bjarne eid enda en hest etter Rauen og Blissa? Kan han i så fall ha kalt denne for Stjerna, da den har ei stjerne i panna?" - PermaLiv

Ja, dette var rart. Kan Bjarne Holmstad ha eid både Rauen, Blissa og Stjerna? Uansett godt å vite at han eide Blissa også, som fulgte familien fra Nygardsætra til Gaardlaus og tilbake til Grythengen. Men Stjerna, har denne hesten fulgt dem fra Grythengen til Kløfta?

Far får finne ut av dette i helga:-)

Etter svar fra far, med mine ord:

Nei, hesten på Lauten gård heter Svarten, og den ble aldri med til Toten. Men det var en Blessa på Solhaug også, så var det ikke vår Blissa, kan det ha vært at Bjarne har lånt deres Blessa, og at denne har hatt et mindre bliss enn vår Blissa. Dette etter nye opplysninger fra far. Men det kan vel da hende at jeg aldri får sikkerhet i hvilken hest det er som var i Stabbursjordet. Det viktigste er uansett at vi har funnet at vår Blissa ble med fra Nygardsætra til Gardlaus og tilbake hit til Grythengen:-)

Fotograf: Jon Helmer Holmstad

-Wikimedia.



Helt korrekt av Batel Skater, umulig for oss å være oss selv i Grythengen, som nyromantiske seinpietister og kværnfolk. Og nå som den magiske brønnen er borte, har jo også Jesus forsvunnet fra Øverskreien, hvor folk ikke lenger har noe annet å fylle sine hjerter med, enn sitt Falske Selv.

TV-terroren er misbruk, misbruk av oss, av kulturelva vår, av vårt landskap og vår tro. Skater er meget klar på dette!

Dette bildet er fra barnedåp i Engeli. Far sa at det var ei Irene til venstre, men hvilken Irene kunne dette være, da jeg ikke finner noen Irene i relasjon til de tre andre, hos Geni. Så får spørre far ved anledning om hvilken Irene dette var?

Ellers har vi gode, gamle Nils Lindstad, som spilte bort gården sin i Smågarda, hvoretter han bestemte seg for å begynne et nytt liv som pietist i Øverskreien, hvor han bygde seg et skikkelig husorgel, med trepiper og det hele, for virkelig å kunne prise Herren for sitt nye liv.

Deretter har vi Nils sin datter Inga Nathalie Nilsdatter Rødningsby (Linstad), om hun holder sitt eget barn, eller er fadder for denne Irene? sitt barn, vet jeg ikke?

Til slutt har vi Ingas mann Ole Kristian Karlsen Rødningsby.

Men oppdatering kommer, når vi vet mer om Irene, eller hvem hun var:-)

Dette må vel være på trappa i Grythengen, så da var det her de skurte vårvasken på vaskebrett, etter at de hadde gitt den et oppkok på vedkomfyren, og før de tok den med til skylling i dammen ved kjørbrua.

-Wikimedia.

Det var godt å få avklart at Blissa var familien Holmstad sin hest helt fra tida i Nedre Nygardsætra, og at denne overtok for dølagampen Rauen. Her er et bilde til, far klarte å navnsette alle, med unntak av den unge jenta helt foran, så kjenner noen henne, er det fint. Bildet ser ut til å være tatt på trammen i Grythengen, og far tror Jon Solhaug må være fotografen.

Bakre rekke fra venstre: Ole Kristian Karlsen Rødningsby, Signe Solhaug, Othilie Røyse.

Midtre rekke fra venstre: Inga Nathalie Nilsdatter Rødningsby (Linstad), Berthe Engesæter (husholderske i Kloppen), Nelly og Bjarne Holmstad.
 
Fremre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Holmstad, ukjent jente.

Jeg tror saken er oppklart. Bildet med Gunhild er tatt i 1941, i Nedre Nygardsætra, altså før de flyttet til Nordre Gaardløs i 1944. Her er høyre bakre hov hvit, og jeg synes det ser ut til at høyre bakre hov er hvit også i fotografiet med de tre hestene fra Gaardløs. Dette må bety at Blissa var Bjarne sin hest hele tiden, og at Blissa var hesten som erstattet dølagampen Rauen, som ble syk og døde på tømmerkjøring på Bjørnåsstua sør på Totenåsen. Rauen hadde Bjarne arvet fra Even Helmer, så det kan nok delvis ha vært aldersbetinget at denne døde. Hendelsen hadde allikevel gått inn på Bjarne. Blissene på bildet med Gunhild fra Nygardsætra og Helmer i Gaardløs er like, og sammen med den kvite hoven, må dette bety at vi har å gjøre med samme hest. Så far har husket feil, Bjarne kjøpte Blissa etter at Rauen døde, så dette var familiens hest hele tiden. Skikkelig morsomt å få avklart!!!!!

***

Her ser vi Jon Helmer Holmstad ridende på hesten Blissa, bildet er tatt på Nordre Gaardløs i Kolbu. Merk at woke-kulturen ser ut til å ha kommet til Kolbu allerede på 1940 - tallet, da Helmer rir med damesko.

Seinere finner vi igjen Blissa foran kjørbrua i Grythengen, at det er samme hest, er uomtvistelig, da blissene er prikk like.

Dette kunne ikke rytteren i bildet forstå, da Blissa tilhørte Gaardløs. Så det store spørsmålet er da, hvorfor og hvordan kom Blissa til Grythengen?

Har noen svaret på dette, kontakt Helmer i Hurdal.

Hesten er trolig en dølahest, men skulle det være en annen hesterase, er jeg takknemlig for å få vite om dette også.

Fotografi fra Domkirkeodden på Hamar, med utsyn mot Helgøya.


Ja, ja, får begynne med den frie utgaven uansett, så får jeg se om det blir tid til å fordype seg i bøker med tida?

***

Hva i all verden! Boka "Nye perspektiv på Hans Nielsen Hauge", som har fått så mye skryt og omtale, er lagt ut som gratis-utgave, og kan lastes ned fra nettet!

Pietismen, som haugianerne kjempet fram, ble jo avsluttet her i Øverskreien, som den nyromantiske seinpietismen, og som Vincent van Gogh mante fram i sine solsikke-malerier. Med pietismen mener jeg den norske allmennings-pietismen, med sitt radikale, allmenne presteskap, hvor det gamle standssamfunnet gikk i oppløsning.

Denne hadde sin bakgrunn i den danske stats-pietismen, hvor den lidenskapelige statspietist Christian VI kom med oppfordringen om å holde husandakter rundt omkring på gårdene. Men dette var dumt av ham det, for istedenfor å styrke staten, slik han hadde tenkt, endte det hele med at konventikkelplakaten ble revet ned, hvor vi fikk både forsamlingsfrihet, bevegelsesfrihet og ytringsfrihet. Alt takket være husandakten, oppmuntret av den store, danske statspietist Christian VI.

Og alt dette har jeg lært i bokomtaler av denne boka, men lest den, det har jeg ikke. Hvor jeg nå ved en ren tilfeldighet oppdager at den er lagt ut i fri utgave, på statens regning.

At staten tør, fordi når jeg får fordypet meg i dette bokverket, da fullfører vi hva pietistene påbegynte, og tar knekken på staten og standssamfunnet for godt! Fordi dette svineriet har kommet tilbake, men i en langt verre utgave enn før pietismen. Og dette kan vi ikke finne oss i!


Hønsehuset blir flott!

Så snart TV-terroren er borte, leverer vi hanen. Men vi venter til tante Gunhild har vært her, fordi kanskje bringer den tilbake gode minner fra hennes barndom, hvor hanen her gikk og galte sammen med 85 høner bak låven.

Nå har vi feiret 100-års jubileet for stabburet alene, vi har feiret 150-års jubileet for Ovren Mikkelsons utreise til USA alene, og i år feirer vi 300-års jubileet for flomkværna vår alene. Ja, ikke helt alene da, fordi Moder Jord markerte denne begivenheten med stormværet "Hans".

Til neste år feirer vi 150-års jubileet til Even Helmer, født i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i 1874. Og det var da riktig pussig at vi nå fikk vite, like før jubileet hans, at hans barnebarn Gunhild var hans solstråle mot slutten av livet, og den som betydde mest for ham, etter at han mottok dødsbudskapet fra gamle doktor Fosmo.

Even Helmer gav beskjed om at vi måtte ta godt vare på Gunhild!

Men skal jubileumsåret til Even Helmer Hermansen Holmstad, tilnavnet Helmer fikk han for å skille ham fra hans døde bror året før, må hans kjære barnebarn få være med.

Og da må TV-terroren vekk! Så dere får gjøre som Josva med sin hær, og vandre rundt dette stedet, mens dere blåser i basuner og slår på trommer, til murene faller!

Bestill fadografiet her.


Situasjonen er meget, meget alvorlig, vi har vært under konstante angrep og misbruk siden vi kom hit i 2018, jaget hit av universets ondeste harpy, hvor hun har øynene på oss her også, sammen med sine mange medsammensvorne i Øverskreien.

Da kan det være godt å ha Chris, en utvalgt for oss utvalgte. Egentlig burde de alle bøyd seg i støvet for oss, fordi selv om dette er den minste gården i Øverskreien, er det allikevel den med størst kulturhistorisk betydning.

Ja, faktisk har den så stor betydning, at Vincent van Gogh gikk ut i en hveteåker og skjøt seg, etter å ha mottatt en profetisk visjon om Grythengen. Hans siste verk, "Røtter", forble ufullendt. Fordi han så at her i Grythengen, her er alle røtter borte. Eller som Thomas Hylland Eriksen ville sagt det, alle biokulturelle koblinger er revet fra hverandre.

Husker jeg rett, kommer Eriksens bok om biokultur ut til neste år, samme året som vi feirer 150-års jubileet til Even Helmer. Muligens ingen tilfeldighet?

Biokultur er koblingene mellom natur og kultur, disse må bevares intakte, skal man kunne bevare en levende kulturarv. Ikke minst er dette viktig i ei slik eldgammel kværneng som Grythengen!

Men det finnes gode mennesker her også, som fremdeles har tilbake litt av den nyromantiske og seinpietistiske ånd i sin sjel, så vi vil takke for den flotte slåtten bak uthuset i dag!

Hvordan ville det sett ut her ved Algarve-kysten, med en stor hjemmekino i horisonten? I historiemaleriet Grythengen er dette enda mer malplassert. Dessuten er det disse menneskene som har drept Vincent van Gogh!

Å møte Vincent van Goghs kunst, var akkurat like mektig, som hva det var for Moses å møte JHVH i den brennende tornebusk. Hans siste verk, Røtter, forble ufullendt, da han gikk ut i en hveteåker og skjøt seg. Hvorfor? Jo, fordi han innså at han hadde mistet sine røtter. Vincent van Gogh hadde rett og slett fått en visjon om Grythengen!

Før dette malte Vincent den nyromantiske seinpietismen i Øverskreien, i sine solsikke-bilder.

Og før dette igjen, malte han Herman og Mina med venner i Holmstadeie Vestby, hvor de satt og spiste poteter.

Vincent van Gogh var bøndenes og lavkaste-folkets kunstner, han ønsket å hedre og å løfte disse menneskene opp med sin kunst, på samme vis som vi ønsker det, med historiemaleriet Grythengen.

Men dette ser ikke ut til å affisere disse TV-terroristene!

Bestill fadografiet her.

TV-terroren fortsetter! Vi trodde den var borte nå, da det ser ut til at de har fått bort den siste harebikkja, og denne leopard-tanksen av en rånerbil. Men TV-terroren rammer jo bare oss!

Når denne er borte, inviterer vi onkel og tante Gunhild hit. Hvorfor Gunhild? Jo, fordi far fortalte at hun var solstrålen i oldefar Even Helmers liv den siste tiden, etter at han fikk dødsbudskapet av gamle Fosmo. Even Helmer Hermansen Holmstad gav beskjed om at alle måtte ta godt vare på Gunhild, hans barnebarn, da hun betydde så mye for ham.

Så nå må alle få slutt på denne TV-terroren!


Dette var da bare så rart, fordi Batel Skater opplever akkurat det samme i Harlem og New York, som hva vi opplever her i Grythengen og i Øverskreien. Delt skjebne er delt trøst, men det er pussig at dette er et globalt fenomen, som rammer by og land med samme styrke.

Jeg har også gitt opp å ta Djevelen ut av ligninga, fordi ondskapen har blitt så absurd spissfindig, at det må ligge en intelligens bak.

Lytt og lær, dama er fantastisk!

Gjester til barnedåp for Jon Helmer Holmstad i 1942, fotografert foran våningshuset i Grythengen, på sørsida mot hagen.

-Wikimedia.

Fotografi fra Grythengen i 1942, under barnedåpen til Jon Helmer Holmstad, som ligger inne og sover. Torbjørn og Ester Lindstad var faddere.

Bakre rekke fra venstre: Bjarne, Nelly, Markus og Olaug Holmstad, Johannes Opsahl, Kolbjørn, Harald, Arne Egil og Karine Holmstad, Torbjørn og Ester Lindstad.

Midtre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Hermansen Holmstad, Dora Holmstad Opsahl med Hedvig Opsahl på fanget, Marthe Evenrud Holmstad (gift med Markus), Solveig Gjørvald Holmstad (gift med Harald) og Othilie Røyse Holmstad.

Fremre rekke fra venstre: Gunhild Holmstad, Reidun Holmstad, Oddbjørg og Gunnar Opsahl, Hellbjørg og Aslaug Holmstad.

Gunnar Opsahl fanget to bekkeørreter fra elva, som han slapp i den magiske brønnen, da han var barn, kanskje samme dag som bildet er tatt. Disse fikk svømme rundt der i tolv år, fram til de plutselig ble spiddet på høygaffel, mens familien var bortreist.

Arne Egil ligger nå i sin bestefar Even Helmers grav på Hoff kirkegård, denne kan dere se her: File:Grave of Even Helmer Hermansen Holmstad.jpg – Wikimedia Commons

Ellers la jeg merke til at våningshuset er bordkledd, slik at da var det ikke bestefar Bjarne som kuttet de flotte laftehjørnene og bordkledde planke-tømmerhuset i dragestil etter herr Fossemøllen, under restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet. Så litt trist at oldefar ikke fikk dø i det nyromantiske våningshuset i sveitser-drage-stil intakt, slik jeg trodde. Men i det minste er krysspost-vinduene fremdeles på plass:-)

Legg merke til at for bildene av Markus på motorsykkelen, ser vi fremdeles laftetømmeret og de store, flotte lafteknutene!

Far fortalte at Even Helmer var svært glad i sitt barnebarn Gunhild.

Nelly Gustava Lindstad Holmstad steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten.

-Wikimedia.

Dette bildet er av Nelly Gustava Lindstad Holmstad, som steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten. Hun og Bjarne Holmstad med familie bodde her i tidsrommet 1940-1944. Far fortalte at en gang falt ei ku gjennom Nygardsæterbrua, muligens en av de kuene vi ser i bildet, men han husket ikke hvordan det gikk med denne. Kanskje var dette en gang de skulle lede kyrne fra Nedre Nygardsætra til Grythengen? Vet noen noe mer om hvordan det gikk med kua som falt gjennom Nygardsæterbrua, er jeg takknemlig for å få vite om dette!

Videre er det klart at jeg ikke har noe falskt minne om at Nygardsæterdammen var uutgrunnelig dyp i min barndom, med den største ørreten i Olterudelva, fordi far var klar på at Nygardsæterdammen var den største dammen i elva også i hans barndom. Han fortalte at dammen her var så dyp, at det var umulig å fange ørret i denne med bare hendene, slik han gjorde det ellers i elva. Og Jon Helmer Holmstad var en kløpper til å fange fisk med hendene, i min barndom gikk vi flere turer etter elva og fanget fisk, og da hadde far et stort Y-spyd fullt av fisk på ei lita stund! Dette var da på 1970-tallet, hvor det fremdeles yrte av fisk i stenelven Grýta.

Den eneste dammen som kunne måle seg med Nygardsæterdammen, var Olteruddammen, ja jeg vet ikke om de kalte den dette, det skal jeg spørre om, men uansett var dette dammen som lå nedenfor demningen til Olterud sag.

Far husket bedre nå enn sist vi skreiv om dette stedet, hvor jeg trodde badeplassen her var i demningen, men det er nå helt klart at dette var den ikke. Far husket nå at det lå noen tømmerstokker og slikt oppe i selve demningen, slik at demningen til Olterud sag var fremdeles intakt da far var barn, men den store dammen hvor de badet, denne lå rett nedenfor demningen. Her var det ei lita strand, ikke ei sandstrand, men ei strand med små elvesteiner.

Det var da i denne dammen nedenfor demningen til Olterud sag, at onkel var døden nær for andre gang (av fire), hvor han skulle lære å svømme mens han holdt seg fast i en pinne, som noen store gutter holdt. Disse store og tøffe gutta hadde da rykket til seg denne pinnen, slik at onkel var nær ved å drukne, det var bare så vidt han klarte å karre seg i land.

Stien ned til denne dammen gikk på skrå ovenfra. Barna brukte å ligge på stranda her og spise hvetepuff, som et surrogat til popcorn, som de bare hadde hørt om. En pose hvetepuff kostet 25 øre på landhandleriet til Harald Holmstad like ved.

Men det er da klart at Nygardsæterdammen var intakt både i min og min fars oppvekst, hvor min far ikke kunne forstå at denne svære dammen nå har blitt helt borte. Selv tror jeg denne dammen ble opparbeidet av husmannsfolket under Holmstad, og jeg ser derfor ikke bort fra at den kan ha vært intakt i 250 år, hvor den nå har forsvunnet i løpet av et par-tre tiår. I samme tidsrommet har bekkeørreten i Olterudelva forsvunnet.

Selv kan jeg ikke forstå annet enn at dette må ha å gjøre med en endret vannføring i elva, som kan ha sin årsak i flatehogst, drenering og klimaendringer.

Ellers fortalte far at det var etter Nygardsæterbruvegen de hentet blåleire i hans barndom, hvor jeg husker at jeg også var her og hentet leire som barn, trolig etter at far hadde fortalt meg om disse leirforekomstene.

Jeg vil tro de også hentet leire her til husmannsstua i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, som man fremdeles kan se ruinene av. Herman og Mina holdt til her i tidsrommet 1865-1875, og Even Helmer ble født her i 1874. Om dette var ei jordhytte eller ei tømmerstue, har jeg ikke klart å fastslå. Var det ei jordhytte ble den sikkert rappet innvendig med lokal leire, og var det ei tømmerstue, vil jeg tro de benyttet blåleira til å pusse denne utvendig, som værtetting.

Husmannsstuene i Holmstadjordet og i Grythenghågån tror jeg bestemt at må ha vært jordhytter, slik det var vanlig for husmannsplasser under 1800-tallet, da begge disse lå i skråningen ned mot elva, i solhellinga. Disse har nok da vært pusset innvendig med leire fra forekomstene ved Nygardsæterdammen.

Istedenfor å vaske klær en gang i året, vasker vi nå minst en gang i uka, men vi tørker fremdeles klærne i sola.

Bestill fadografiet her.

Far var her i går (tirsdag 20. juli 2023), og da fikk jeg vite litt mer om hvordan de vasket klærne her i hans barndom.

Klær vasket man stort sett en gang i året om våren, undertøyet kunne nok få en omgang til for jula, men bukser, gensere, sengetøy etc., ble kun vasket en gang per år. Allikevel var det ingen som klaget på at noen luktet, og han sa at egentlig luktet det bare fjøs av folk, slik at fjøslukta kan vi vel da si at var datidas deodrant, hvor denne overdøyvet lukten av svette og andre kroppssekreter. Dessuten er jo ull selvrensende, for det var ullklær man hadde da, og henger man en ullgenser ute i litt fuktig vær, er den etter ei natt som om den skulle kommet rett fra renseriet.

Under den store klesvasken om våren, ble klærne først kokt i en stor kjele på vedkomfyren. Deretter tok de klærne ut på trappa, hvor de skurte dem mot et vaskebrett. Dette var tungt arbeide! Til slutt tok de klærne med ned til den store balja nedenfor låven, hvor de skyllet dem, før de ble hengt til tørk i sola.

Denne balja fikk vann fra et rør fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, dette røret tror jeg han sa var en 5-6 meter langt, men skal spørre opp igjen. Skal også spørre hva slags materiale det var av, og om det var gravd ned, men vil tro det var gravd ned, ellers måtte man vel skreve over det hver gang man gikk under kjørbrua. Man kunne drikke av denne balja, og det var vel da også her man hentet vann til dyrene. Grisene gikk jo under låven, og for kyrne og hesten kan det jo hende man heller leide disse ned hit for å drikke, enn å bære opp vann til dem? Men dette også får jeg spørre om ved neste anledning.

Oppdatering! Jeg var ute en tur nå, og stemmer det at røret var 5-6 meter, ser det ut til at denne balja eller hva det var har stått omtrent jevnt med nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein. Trolig gikk dette røret i lufta, hvor det tidligere gikk i ei trerenne, og i oldtiden muligens i en uthulet stokk. Brønnen er nok da bygget opp passe høyt til å lede vannet i ei renne i lufta, slik at man kunne hogge denne fri for is om vinteren. På dette viset kunne dyra gå hit å drikke ved egen hjelp. I oldtiden var det jo bare Grythengen her, slik at da slapp de nok bare dyra ut av langhuset om morgenen, hvor de gikk omkring her og beitet, og da drakk av denne lille dammen. Husker far tidligere kalte den en dam, så trolig er dette en eldgammel dam, hvor man seinere kan ha plassert ei slags balje, kanskje trebalje, oppe i denne.

Røret hadde en så stor diameter som far kunne vise i en sirkel med to hender, og han har større hender enn meg. Her rant det fullt av vann hele tiden, forklarte han, det silderet ikke, det rant skikkelig. Så det var ikke en vanlig brønn man fant nedenfor kjørbrua, dette var et ordentlig oppkomme, helt på høyde med oppkommet i Øvre Nygardsætra, hvor de fremdeles har drikkevannet sitt fra!

Tenk hvor herlig det ville vært å hatt søndagsskole her med den magiske brønnen, hvor vi kunne tatt med barna ned til denne og fortalt dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, et oppkomme som bare flommer opp av livets vann, og som aldri går tørt, ikke engang under den beryktede tørrsommeren 1947! Hvor gardene her omkring måtte komme hit for å hente vann fra den magiske brønnen.

Oppdatering II!!

"Hei! Røret fra brønnen var et vanlig vannrør i jern. Ca. 6 meter tenker jeg. Det gikk i friluft." - Jon Helmer Holmstad

Ja, da er det bekreftet, siden røret gikk i friluft, må dammen ha ligget jevnt med den delen at kjørbrua som er i stein, fordi ellers måtte man ha skrevet over dette røret hver gang man skulle under kjørbrua og matet grisene, og det gadd man nok ikke. (Bekreftet! Far var her i dag, han kastet en pinne ned dit dammen lå, og dette var jevnt ut ca 2 meter mot elva fra nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein.)

Men så er det store spørsmålet, ble kjørbrua tilpasset dammen, eller ble dammen tilpasset kjørbrua? Selv tror jeg det første, at dammen var her før man bygget låve, fordi i oldtiden bodde man jo i langhus, med dyra i den ene halvdelen av huset. Dammen ble lagt såpass langt nedenfor brønnen som seks meter, for å hindre forurensning av brønnen fra husdyrene.

Dølagampen Rauen stod i stallen under den delen av kjørbrua som var inne i låven. Det første oldefar Even Helmer, født i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i 1874, muligens i ei jordhytte, gjorde om morgenen, var nok å leie Rauen under kjørbrua, for å la ham drikke av denne dammen.

Tenk om jeg kunne fått oppleve det samme med Rauen II i dag 😂

Stysjinbekken hadde to oppkommer, et fra den magiske brønnen, samt et fra et oppkomme øverst i Stysjin. Her fikk barna til Nils og Eli Grythestuen leke på 1700-tallet, og her fikk jeg leke som barn. Og det var oppkommet nedenfor kjørbrua, som gjorde at Grythengen ble anlagt her. Personlig er jeg overbevist om at det har ligget et lite langhus her i sin tid, med dyrene på sida mot den magiske brønnen, og folka på sida mot Stabbursjordet, hvor de hadde soloppgangen, samt hvor de dyrket grønnsaker i draget nedover jordet, vannet av ila øverst i jordet, slik bestefar gjorde. Og jeg tror det var kværn her da også, som en del av Grjótholmr-konglomeratet. Dette på tross av at det ikke er gjort oldtidsfunn i Øverskreien, men det er for mye som stemmer.

"I de nordiske landene regner man gjerne oldtiden fram til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800, men betegnelsen har også mer ubestemt vært brukt om sagatiden." - SNL

På denne tiden, hvor geitramsen står i blomst, stod bestefar og kokte geitramsgrøt til grisene i grisebingen innunder låven. Dette ble gjort i ei jerngryte hengende i et stativ der pumpehuset nå står, her kokte de også såpe. Geitramsgrøten var iblandet byggmjøl, og far sa at dette var det beste grisene visste!

I hønseburet bak låven var det snaut hundre høner og en hane, far syntes det var hyggelig å høre hanekyllingen gale igjen i Grythengen, da dette minte ham om hans barndom. Eggene benyttet bestemor til kringlebaksten, da hun var stor på å bake kringler til salgs, samt at hun byttet egg med smør på landhandleriet til hennes svoger Harald Holmstad. Dette smøret gikk også stort sett med til kringlebakst.

Appendiks


Hvorfor ble ikke herregården Grythe etablert i Grythengen, med det fantastiske oppkommet man fant her? Personlig tror jeg dette var fordi de visste at det var kværn her før Svartedauden, hvor de ønsket at kværna i Grythengen skulle være en del av driften på gården, hvor da kværnfolket skulle bo her, for å drifte kværna. Derfor bygget de en ny hovedgård borte på Grythe, hvor Grythengen egentlig er Ur-Grythe.

Jeg tenker også på Grythenholms-varden, denne har jo ikke form av en varde, slik som f.eks. Olsbyvarden. Grythenholms-varden må derfor ha fått sitt navn fra funksjon og ikke fra form, slik at det må ha vært en etablert vardeild der.

Når man ser landskapet nede fra bygda, ser man at det aldeles går en rygg fra Grjótholmr opp til Grythenholms-varden, slik at det er naturlig å tenke seg at det har vært en vakt nede på Grjótholmr, hvor denne vakten har løpt etter denne ryggen for å tenne vardeilden oppe på Grythenholms-varden, i ufred.

Før man fikk gode elvebåter under vikingtiden, vil jeg tro det meste av handelsvirksomheten inn mot Viken, gikk gjennom Torsæterskaret. Og mens man enda hadde høvdinge-riker, vil jeg tro Torsæterskaret var et utsatt sted for angrep fra fiende-hærer. Så for meg virker det naturlig om man hadde plassert en liten krigergård, som et førstelinjeforsvar, som muligens også skattet handelskaravaner, oppe på Grjótholmr.

Disse kan også ha hatt ansvaret for bygdeborgen Borgen, selv om jeg ser at en lokal arkeolog mener at dette bare var et kultsted. Men jeg ser også at arkeologer har et bias for å forklare noe som kultisk, hvis det er noe de ikke forstår.

"Arkeologer har en tendens til å bortforklare det vi ikke forstår ved å si at ting er seremonielle, forklarer han." - Arkeolog Rolf Fabricius Warming


Selv tror jeg at bygdeborgen Borgen kan ha vært både et kultsted og et sted hvor man søkte tilflukt, da det både er magisk og bortgjemt der oppe. Hvor jeg tror at kværna i Grythengen ble etablert som en del av forsyningssikkerheten, og at Holmstad eller Holmrstadir ble etablert på holmiren oppe på Holmstadjordet, for å dyrke opp den fruktbare og godt drenerte jorda nedover mot kværnenga Grythengen. Da altså som en del av Grjótholmr-konglomeratet.


Stysjinbekken er i dag knusk tørr, dan magiske brønnen ser man ikke spor av lenger, ei heller dammen hvor  dølagampen Rauen og de andre dyra fikk slukke tørsten, og hvor man skyllet tøyet under den store klesvasken om våren.

Etter at man fikk badstua på Sagen, ble folk mye rensligere, forklarte far. Han husket ikke helt om karer badet på fredag og damer på lørdag, eller motsatt, men selv tror jeg karene foretrakk å samles i badstua på lørdagskvelden, slik at de kunne kose seg med en liten lørdagsdram, mens damene forberedte søndagsmiddagen.

Men kunne man ikke ha stoppet der? Hvorfor skulle man på død og liv grave i filler og bygge ned alt i kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, for at folk skal leve i store Toten-bunkre med kanskje to bad, hvor man dusjer flere ganger om dagen, har store boblebad og vasker klær flere ganger i uka?

Hva er vitsen med at alle skal leve i kulturlandskapet på Toten, hvor nå hele kulturlandskapet og hele vår kulturarv er utradert, fordi alle absolutt skal leve slike overdimensjonerte liv i kulturlandskapet. Og hva gjør de her? Enten er de inne og glaner, ellers er de ute og durer, hvor de fyller opp gårdsplassene og garasjene sine med juggel og skrot, for å kompensere for de meningsløse og atomiserte livene de lever.

Ville det ikke vært bedre om de levde litt enklere liv i en komplisert urban struktur nede på Skreia, i en god, gammeldags markedsby?


Så kunne de heller kommet hit til kværnenga vår ved stenelven Grýta, for å oppleve levende kulturlandskap og en levende kulturarv, med den magiske brønnen i sin midte.

Dama i videoen ovenfor gir en fantastisk introduksjon til de ideologiske røttene for den subeksurbanistiske tragedien kværnenga vår endte opp som. Hva hun så treffende kaller for et "ugly hellscape".

"What’s really sad is that this is all true and there are so few efforts to actually do anything about it. In fact, if you even suggest an alternative, you’ll be mercilessly attacked." - toddinde

Karen Christiansdatter Sogstadstuen fra husmannsplassen Sogstadstuen under storgarden Sogstad, Ovren Mikkelsons første kone, fikk neppe lov til å bære den flotte brudekronen, da hun allerede var fem måneder på veg under ekteskapsinngåelsen.

Men selv om det var litt trist at Karen, i likhet med Marthe, ikke fikk bære brudekronen, var det allikevel godt å oppdage at hun fikk hele 26 dager med sin nyfødte sønn Karl Christian, før hun døde i barsel 31. desember 1833, kun 21 år gammel.

Bestill fadografiet her.

Noe som var litt trist å oppdage, er at ingen av Ovren Mikkelsons bruder fikk lov til å bære brudekrone under bryllupet deres. Dette fordi for å kunne bære brudekrone, kunne man ikke være gravid eller enkekone. Og for Ovrens første kone, Karen Christiansdatter Sogstadstuen, var jo hun hele fem måneder på veg da de ble smidd i Hymens lenker, slik at dette var nok umulig å skjule.

For Ovrens andre kone, Marte Andersdatter Hveem Mellom, vanligvis kalt Tandberg, var det enda mer håpløst, da hun både var enkekone og fire måneder på veg, da de giftet seg.

Derfor fikk ingen av Ovren Mikkelsons bruder bære den flotte brudekronen!


Videre ser vi fra artikkelen at på 1800-tallet var det vanlig med påhengs-bryllup, hvor husmenn og tjenestefolk fikk gifte seg samtidig med hærskapsfolket, og delta i festlighetene på hovedgården. Et bryllup kunne gjerne vare i sju dager, men tar man med påhengs-bryllupene, var det ikke sikkert det i gjennomsnitt ble mer enn en dag per ektepar. Sikkert praktisk, ellers ville jo hele sommeren gått med til å feire bryllup, hvor man ikke fikk gjort noe på jordene.

Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad vil jeg anta giftet seg i et påhengs-bryllup, om dette var på Holmstad eller Ovren, burde det være mulig å finne ut av.

Ellers la jeg merke til at Karen fikk hele 26 dager sammen med sin sønn Karl Christian Evensen Kjæserud, før hun døde i barsel 31. desember 1833, da han ble født 5. desember.

Merkelig nok fikk Karl Christian også kun en sønn, Christian Rudolf Karlsen Hagemansveen, men han fikk til gjengjeld en haug med barn, da oldebarn til Karen. Carl Christian var halvbror til tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen her i Grythengen.

Kjæserud var ved Karidalen et sted, slik at Ovren Mikkelson har bodd der også.

Karen Christiansdatter Sogstadstuen
Also Known As: "Kjæserud"
Birthdate: 1812
Birthplace: Sogstadstuen, Østre Toten, Oppland, Norway
Death: December 31, 1833 (21)
Kjæserud, Østre Toten, Oppland, Norway
Immediate Family:
Daughter of Christian Christoffersen Grosetstuen and Kari Nilsdatter Askim
Wife of Even Mikkelsen Karsrud
Mother of Karl Christian Evensen Kjæserud
Sister of Christian Christiansen Sogstadstuen; Nils Christiansen Sogstadstuen and Even Christiansen Sogstadstuen


- Marte Andersdatter Hveem Mellom (Tandberg) (Tandberg er feilaktig stavet "Tauberg" i minneordet over hennes sønn August E. Ovren (Augustinus Overnengen) hos Toten Emigrant, 1871/135.)



"1871/138

Even Michelsen Overn (Karsrud), f. ca. 1798. Bruker av Fossemøllen 1838-44, husmann Overengen 1847-71. Gift 21. aug. 1833 med Karen Kristiansdatter Kjæsarud, hun dør i barselseng samme året. Gift på nytt 2. mai 1838 med Marte Andersdatter Fossemøllen. To av barna fra annet ekteskap, reiser samtidig, se 1871/135,136. En datter, Helene Marie var allerede i Amerika, se 1869/447. Datteren Karine utvandrer i 1876, se 1876/17.

Reiste fra Ø. Toten. Med dampskipet ”Hero” 26. mai. Til Edgerton. Frakt: 45 Spd. 60 s. (emi4-p448)"

https://sites.google.com/site/totenemigrant/startside

Kjøkkenfronter i Grythengen i dag, med ramtrær av kanadisk bjørk og fyllinger av bjørk fra Ringsaker, limt på Kloppen Lamelltre AS og snekret og montert av en mindre kjøkkenprodusent fra Landåsbygda. Dette ble vel satt opp en gang på 1990-tallet, hvor heltre var i vinden.

Bestill fadografiet her.

Oppdatering!

Det var vedkomfyr med murt kappe over på kjøkkenet i Grythengen, akkurat som i Holmstadengen, fram til den fatale restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet. Så da er det ikke sikkert det har vært grue i Holmstadengen heller, det kan ha vært slik det er nå helt fra begynnelsen. Dessverre har jeg kun et dårlig bilde av kappa i Holmstadengen, men å komme inn på kjøkkenet i Grythengen fra gangen, vil ha vært akkurat slik som på dette bildet: File:Påskeengen 04.jpg – Wikimedia Commons

Så da stod vedkomfyren helt inne i hjørnet under pipa, som den gangen ikke gikk ned i grunnen, slik som i dag. Komfyren har nok hatt åpning mot øst. Det har da ikke vært noen benkeplate ved siden av døra, men kanskje ei lita krydderhylle.

Jeg burde selvsagt tenkt meg at det måtte være ei kappe over vedkomfyren, ellers ville jo rommet blitt fylt av matos, da før man fikk vifter, måtte man benytte trekken i pipa. Så ovnstuten har da sikkert bare gått gjennom et beslag eller noe et stykke oppover i pipa, skal stikke innom i Holmstadengen en dag, for kanskje å få en bedre forståelse av opplegget.

Det har vel da her også vært kroker rundt på kanten av denne kappa, som man har hengt kjeler i.

Uansett, det har nok vært vedkomfyr fra Gjøvik støperi, om noen vet hvilken modell dette var, er det fint.


De som jaget oss fra Gjøvik tilbake hit til Grythengen, har dessverre Øverskreien fullt av flygende aper, som søker å ødelegge og isolere oss. Dette har de selvsagt lyktes med! Men det er uansett greit å vite hva man har med å gjøre, og dynamikken til flygende aper og alle disse menneskene som lider av en eller annen form for "Cluster-B Personality Disorder".


Øverskreien er i dag intet annet enn en stor, infisert klump av Cluster-B Personality Disorder, og jeg vil virkelig anbefale alle som har livet kjært, om å holde seg langt unna dette her. Uansett, skal man overleve, må man vite hva man står overfor. Hvilket professor Sam Vaknin gir en briljant innføring i, under denne samtalen.

For vår del søker vi kun å ta ned historien vår etter beste evne, feire våre 150 år her i enga, for så å komme oss vekk.

Bygdedyrene i Øverskreien overlater vi til sin egen skjebne.

***

Tenk at jeg ikke har sjekket dette før, men takka på stabburet, som stod i størhuset, er fra Gjøvik støperi: Gjøvik støperi – lokalhistoriewiki.no

De startet produksjon allerede i 1890, med hovedfokus på vedovner og vedkomfyrer, så det er helt klart at det har ikke vært noen grue i våningshuset vårt fra 1903. Sjekket også i kjelleren, og ikke tegn etter grue, så dette kan vi utelukke. Her har vært vedkomfyr, mest sannsynlig fra Gjøvik støperi. Om noen kan huske denne, er det fint om de kan bekrefte at den var fra Gjøvik støperi, og aller helst hvilken modell. Støperiet hadde utsalg i Storgata 1.

Takka får jeg ikke fotografert på stabburet, om det er mulig å få delt den opp så mye at jeg klarer å ta den ned for avfotografering, får jeg vurdere med tiden.

Skulle gjerne også visst om vedkomfyren stod til venstre eller høyre for pipa i kjøkkenet?

Nb! Etter å ha tenkt videre på det, har jeg kommet til at vedkomfyren må ha stått til venstre for pipa, altså veggen mot finstua mot vest, hvor oppvaskbenken er nå. Dette fordi feieluka er til høyre, samt at det ville være naturlig å legge veden til høyre rett ved siden av døra til kjøkkenet, når man kom inn med ved fra skålen. Over veden har det sikkert vært ei benkeplate.

I dag, 1. juli 2023, er det nøyaktig fem år siden vi flyttet hit etter å ha blitt jaget vekk fra Gjøvik, hvor vi ble plaget til døde av universets ondeste harpy, som grekerne kalte covert-høner, så er det først nå jeg finner ut dette om vedkomfyren.

Så vi vet nå at takka på stabburet høyst er fra 1890, slik at denne ble anskaffet etter at Herman og Mina flyttet ned hit i 1875, vi vet at den ble støpt på Gjøvik støperi, vi vet at her i våningshuset fra 1903 har ikke vært grue, men vedkomfyr, trolig også den fra Gjøvik støperi, og at denne stod til venstre for pipa i kjøkkenet, med ved til høyre for pipa ved siden av døra.

Og her på kjøkkenet satt nok Even Helmer, Johan Albert og M.J. Dahl mye og koste seg med kaffe kokt på vedkomfyren fra Gjøvik støperi, hvor de samordnet sine aktiviteter i den nye næringsklynga si nede ved Skreia stasjon, i den gamle mølla til herr Fossemøllen, som de hadde flyttet ned dit, med hhv. en liten dagligvare, et lite snekkerverksted, og et lite trykkeri. Hvor de ankom med stassleden i Grythengen om vintrene, proppfulle av stolthet.

***

I Holmstadengen var det grue, det kan vi se her. Dette er faktisk det eneste bildet jeg har tatt av grua i Holmstadengen, så får prøve å få tatt et par bilder til av denne, før huset faller ned. I denne har nok stått en vedkomfyr, før den elektriske komfyren vi ser der nå. En tilsvarende komfyr er dumpet ned i veita til herr Fossemøllens mølle, hvilket vitner om den komplette mangelen på forståelse for vår kulturhistorie, som utviklet seg etter 2. verdenskrig, og som er ti ganger verre i dag.

Vi ser uansett at i grua er det en steinkonstruksjon i bunnen, som jo må ha gått helt ned i grunnen, og som vi ikke finner spor av under kjøkkenet i Grythengen.

Jeg har kommet til at til venstre for komfyren i kjøkkenet i Grythengen, må ha stått en vaskeinnretning, hvor man tok vannet rett fra komfyren, uten å måtte bære dette over gulvet.

Over vedstabelen og benkeplata ved siden av døra, har det nok vært ei krydderhylle, hvor krydderet holdt seg tørt.

Så det er morsomt nå å kunne begynne å visualisere hvordan livet artet seg i kjøkkenet her i våningshuset, da dette jo er husets hjerte💘

Markus og Othilie Holmstad foran det nord-vestre hjørnet av våningshuset i Grythengen. Kona har laget til flott, nytt blomsterbed der nå. Denne gangen satser vi på piggtråd for å holde Trampe unna godsakene, så får vi tro dette lykkes bedre enn strømgjerde😏

Her ser vi Markus Holmstad og Othilie Holmstad, mor til Markus og født Røyse. Sykkelen er en Harley Davidsson, enten i Markus eller Bjarne Holmstad sitt eie. De står foran det nord-vestre hjørnet av våningshuset i Grythengen. Dette var i planketømmer, muligens høvlet i Kloppen, men kanskje mer sannsynlig at det var høvlet på Olterud sag.

Våningshuset var i sveitserstil med krysspostvinduer. Vi ser at laftehjørnet stakk langt ut, så laftehjørnene må ha blitt kappet godt inn, før man satte på hjørnekasser under den ulykksalige restaureringen tidlig på 1950-tallet.

Dessverre har det ikke lyktes å spore opp noe fotografi av våningshuset i opprinnelig stil, i sin helhet. Jeg mener å ha sett at det hadde dragehode-krusseduller, ikke så utpregede dragehoder som på det lille våningshuset til Johan Grythengen, men det ville vært rart om de ikke var der.

Oppfordrer til videre søk etter fotografier av det originale våningshuset i Grythengen i sin helhet, til 150-års jubileet vårt i 2025.


Folk må virkelig ta seg sammen nå, det går med stormskritt mot 150-års jubileet vårt, og enda har vi ikke fått laget til ei eneste historiebok om Grythengen. Dette til tross for at vårt lille Grythengrike, har en vel så stor kulturhistorisk betydning, som Romerriket.

Allerede har PermaLiv dokumentert store mengder historie, som ville gått tapt uten vår innsats. Dette gjelder både fotografisk og for historiske kilder, ikke minst muntlige kilder fra Jon Helmer Holmstad.

Men enda gjenstår mye, svært mye, hvor alt må samles inn, avfotograferes og nedskrives.

Ingen må tro at dette er en personlig interesse eller en hobby, dette er dødsens alvorlig, hvor alle som kan ha noe å bidra med, har en plikt til å engasjere seg.

"Så seile vi på Mjøsa"

Bestill fadografiet her.

Øyvind Holmstad (myportfolio.com)




Dette er en Harley Davidson, og på sykkelen finner vi Markus Holmstad. Det er uvisst om Markus er på besøk og prøvekjører sin brors nye sykkel, eller om Bjarne Holmstad seinere kjøpte denne sykkelen av sin bror? Uansett har Bjarne eid en identisk sykkel.

Dette fotografiet fra Aase Skullerud viser Markus Holmstad her på Stabburstunet. Sykkelen, en Harley Davidsson, kan være Markus sin sykkel, hvor det kan være at Markus seinere har solgt denne sykkelen til sin bror Bjarne Holmstad, men det er også mulig at de begge har hatt hver sin sykkel.

Var dette sykkelen til Bjarne, var det denne han og Nelly benyttet til Gjøvik for å ta bryllupsfoto, samt bryllupsreisen i samme slengen, med overnatting på et av byens hoteller. Men hotellene på Gjøvik var vakre den gang, så dette var ikke et dårlig sted å starte ekteskapet på, i motsetning til dagens Gjøvik.

Stabburet var okergult med rød teglstein på denne tiden. Vi ser at syrinen på høyre side av stabburet, ikke var her da. Vi ser også furua oppe på Furu, denne må ha vokst styggfort, og er hugget nå. På Furu var det tidligere ei potetbu.


Ellers har vi endret navn på tårefotografiet til fadografiet, da dette er fotografiets versjon av fadomusikken.

"På samme måte som blues gir fado uttrykk for lengsel og sorg. Ordet betyr "skjebne" og kan brukes både om en enkelt sang og om hele genren. Musikken bygger mye på begrepet som kalles "saudade". Det er en lengsel etter både det som er tapt og det som aldri er oppnådd, noe som muligens kan forklare den følelsesmessige kraften."

"Det er en lengsel etter både det som er tapt og det som aldri er oppnådd, noe som muligens kan forklare den følelsesmessige kraften."

En perfekt beskrivelse av fadografiet. Fordi her i Grythengen, her er alt tapt og ingenting er oppnådd. Men da stenelven Grýta er intet uten kværnenga Grythengen, og Mjøslandet er intet uten stenelven Grýta, betyr dette at fadografiet gjelder for hele Mjøslandet. Derfor er alt tapt og intet oppnådd for hele Prøysens rike!

Og derfor er PermaLiv hele Mjøslandets FADOGRAF!

at
Labels:

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Subscribe to: Post Comments (Atom)

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...