De tilstedeværende i Jon Helmer Holmstad sin barnedåp i Grythengen i 1942

Gjester til barnedåp for Jon Helmer Holmstad i 1942, fotografert foran våningshuset i Grythengen, på sørsida mot hagen.

-Wikimedia.

Fotografi fra Grythengen i 1942, under barnedåpen til Jon Helmer Holmstad, som ligger inne og sover. Torbjørn og Ester Lindstad var faddere.

Bakre rekke fra venstre: Bjarne, Nelly, Markus og Olaug Holmstad, Johannes Opsahl, Kolbjørn, Harald, Arne Egil og Karine Holmstad, Torbjørn og Ester Lindstad.

Midtre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Hermansen Holmstad, Dora Holmstad Opsahl med Hedvig Opsahl på fanget, Marthe Evenrud Holmstad (gift med Markus), Solveig Gjørvald Holmstad (gift med Harald) og Othilie Røyse Holmstad.

Fremre rekke fra venstre: Gunhild Holmstad, Reidun Holmstad, Oddbjørg og Gunnar Opsahl, Hellbjørg og Aslaug Holmstad.

Gunnar Opsahl fanget to bekkeørreter fra elva, som han slapp i den magiske brønnen, da han var barn, kanskje samme dag som bildet er tatt. Disse fikk svømme rundt der i tolv år, fram til de plutselig ble spiddet på høygaffel, mens familien var bortreist.

Arne Egil ligger nå i sin bestefar Even Helmers grav på Hoff kirkegård, denne kan dere se her: File:Grave of Even Helmer Hermansen Holmstad.jpg – Wikimedia Commons

Ellers la jeg merke til at våningshuset er bordkledd, slik at da var det ikke bestefar Bjarne som kuttet de flotte laftehjørnene og bordkledde planke-tømmerhuset i dragestil etter herr Fossemøllen, under restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet. Så litt trist at oldefar ikke fikk dø i det nyromantiske våningshuset i sveitser-drage-stil intakt, slik jeg trodde. Men i det minste er krysspost-vinduene fremdeles på plass:-)

Legg merke til at for bildene av Markus på motorsykkelen, ser vi fremdeles laftetømmeret og de store, flotte lafteknutene!

Far fortalte at Even Helmer var svært glad i sitt barnebarn Gunhild. Hun var hans solstråle i livet den siste tiden, etter at han mottok dødsbudskapet av gamle doktor Fossmo. Even Helmer gav beskjed om at alle måtte ta godt vare på Gunhild, da hun betydde så mye for ham.

Noen minner fra livet etter stenelven Grýta

“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”

Nelly Gustava Lindstad Holmstad steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten.

-Wikimedia.

Dette bildet er av Nelly Gustava Lindstad Holmstad, som steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten. Hun og Bjarne Holmstad med familie bodde her i tidsrommet 1940-1944. Far fortalte at en gang falt ei ku gjennom Nygardsæterbrua, muligens en av de kuene vi ser i bildet, men han husket ikke hvordan det gikk med denne. Kanskje var dette en gang de skulle lede kyrne fra Nedre Nygardsætra til Grythengen? Vet noen noe mer om hvordan det gikk med kua som falt gjennom Nygardsæterbrua, er jeg takknemlig for å få vite om dette!

Videre er det klart at jeg ikke har noe falskt minne om at Nygardsæterdammen var uutgrunnelig dyp i min barndom, med den største ørreten i Olterudelva, fordi far var klar på at Nygardsæterdammen var den største dammen i elva også i hans barndom. Han fortalte at dammen her var så dyp, at det var umulig å fange ørret i denne med bare hendene, slik han gjorde det ellers i elva. Og Jon Helmer Holmstad var en kløpper til å fange fisk med hendene, i min barndom gikk vi flere turer etter elva og fanget fisk, og da hadde far et stort Y-spyd fullt av fisk på ei lita stund! Dette var da på 1970-tallet, hvor det fremdeles yrte av fisk i stenelven Grýta.

Den eneste dammen som kunne måle seg med Nygardsæterdammen, var Olteruddammen, ja jeg vet ikke om de kalte den dette, det skal jeg spørre om, men uansett var dette dammen som lå nedenfor demningen til Olterud sag.

Far husket bedre nå enn sist vi skreiv om dette stedet, hvor jeg trodde badeplassen her var i demningen, men det er nå helt klart at dette var den ikke. Far husket nå at det lå noen tømmerstokker og slikt oppe i selve demningen, slik at demningen til Olterud sag var fremdeles intakt da far var barn, men den store dammen hvor de badet, denne lå rett nedenfor demningen. Her var det ei lita strand, ikke ei sandstrand, men ei strand med små elvesteiner.

Det var da i denne dammen nedenfor demningen til Olterud sag, at onkel var døden nær for andre gang (av fire), hvor han skulle lære å svømme mens han holdt seg fast i en pinne, som noen store gutter holdt. Disse store og tøffe gutta hadde da rykket til seg denne pinnen, slik at onkel var nær ved å drukne, det var bare så vidt han klarte å karre seg i land.

Stien ned til denne dammen gikk på skrå ovenfra. Barna brukte å ligge på stranda her og spise hvetepuff, som et surrogat til popcorn, som de bare hadde hørt om. En pose hvetepuff kostet 25 øre på landhandleriet til Harald Holmstad like ved.

Men det er da klart at Nygardsæterdammen var intakt både i min og min fars oppvekst, hvor min far ikke kunne forstå at denne svære dammen nå har blitt helt borte. Selv tror jeg denne dammen ble opparbeidet av husmannsfolket under Holmstad, og jeg ser derfor ikke bort fra at den kan ha vært intakt i 250 år, hvor den nå har forsvunnet i løpet av et par-tre tiår. I samme tidsrommet har bekkeørreten i Olterudelva forsvunnet.

Selv kan jeg ikke forstå annet enn at dette må ha å gjøre med en endret vannføring i elva, som kan ha sin årsak i flatehogst, drenering og klimaendringer.

Stenelven Grýta fotografert like nedenfor Nygardsæterdammen, men som nå knapt nok er en liten sølepytt. Var det ikke for PermaLivs nedtegnelser og fars minne, ville minnet om den uutgrunnelig dype Nygardsæterdammen, hvor det muligens druknet ei ku som hadde falt gjennom Nygardsæterbrua, blitt borte for alltid.

Far husker de kjørte med sluffe over Nygardsæterbrua om vintrene, så godt brua tålte hestene. Dette var vel da først dølagampen Rauen, som ble erstattet av Blissa i 1941, etter at Rauen døde av aldersbetinget sykdom under tømmerkjøring på Bjørnåsstua sør på Totenåsen.

Blissa fulgte familien fra Nedre Nygardsætra til Nordre Gardlaus og tilbake hit til Grythengen.

Bestill fadografiet her.

Ellers fortalte far at det var etter Nygardsæterbruvegen de hentet blåleire i hans barndom, hvor jeg husker at jeg også var her og hentet leire som barn, trolig etter at far hadde fortalt meg om disse leirforekomstene.

Jeg vil tro de også hentet leire her til husmannsstua i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, som man fremdeles kan se ruinene av. Herman og Mina holdt til her i tidsrommet 1865-1875, og Even Helmer ble født her i 1874. Om dette var ei jordhytte eller ei tømmerstue, har jeg ikke klart å fastslå. Var det ei jordhytte ble den sikkert rappet innvendig med lokal leire, og var det ei tømmerstue, vil jeg tro de benyttet blåleira til å pusse denne utvendig, som værtetting.

Husmannsstuene i Holmstadjordet og i Grythenghågån tror jeg bestemt at må ha vært jordhytter, slik det var vanlig for husmannsplasser under 1800-tallet, da begge disse lå i skråningen ned mot elva, i solhellinga. Disse har nok da vært pusset innvendig med leire fra forekomstene ved Nygardsæterdammen.

Minnene fra livet etter stenelven Grýta, er som rosene på Hurdalsrosa Bjarne og Nelly Holmstad tok med tilbake til Grythengen fra Viken i Hurdal.

Dess flere minner vi klarer å samle, dess vakrere blir rosebusken. Men det haster nå, da de gamle mister synet og snart vandrer fra oss! Dessuten har jeg en følelse av at Djevelen og hans demoner helst ønsker at disse minnene skal glemmes, visne og dø.

Bestill fadografiet her.

Et medium-formats-sted - for en gammel sjel

 

Bjørn Andreas Bull-Hansen er 51. Selv er jeg så gammel, at jeg har kommet ut av tellinga. Uansett er vi to gamle sjeler, i en fremmed verden.

I'm gone, gone and gone. I work like frenzy to take down our history, before my father looses his sight and life, but hope he will still see and live for many years. I live by the stony river Grýta, all history that matters around Lake Mjøsa and the Totenåsen Hills, is to be found here, but the roots are torn up, or the bio-cultural connections are broken, as Thomas Hylland Eriksen would say it.

“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”

So I just look for a place to withdraw with slow medium format photography, for the rest of my life.

By the way, they took Høvern-fløyta this summer, it's so insane, what a gem, now clear-cut and overrun by huge machines.

Tenk det, de tok Høvernfløyta, dette er sinnsvakt. Vi hadde det så fint der sommeren 2022, heldigvis fikk vi oppleve denne perlen, nå borte for alltid. Takk og lov tok jeg mange fine bilder, så kanskje blir det ei lita foto-bok herfra en dag?

(Bestill fadografiet her.)

Men hva om vi skulle hit på ferie i år! Heldigvis hadde vi lagt ferien enda lenger sør denne sommeren. Men hva er det myndighetene vil, de sier at vi skal fly mindre, og så hogger de Østlandets flotteste ferie-destinasjon, Høvernfløyta! Skal vi feriere i Norge, da må vi jo ha noen steder å feriere.

Og ikke bare det, myndighetene har også ødelagt Grythengen, slik at alle kultur-opplevelser rundt Mjøsa og Totenåsen blir meningsløse.

Nei, vi må finne et sted å avslutte livet med langsomt, uendelig langsomt medium-format-fotografi. Men dette fordrer absolutt indre og ytre fred, noe vi dessverre ikke finner i Grythengen, her hvor vi hører til.

"Go Large And Shoot Digital Medium Format"

Neuroergonomics, Urban Design & Sociogenesis, by Stefano Serafini

Introduction in Norwegian:

Denne artikkelen av Stefano Serafini ble skrevet som en introduksjon til International Society of Biourbanism (ISB) sin sommerskole for 2014. Men det er en meget viktig artikkel, som også for meg inneholdt nyttige nye begrep.

I dagens arkitektur og byplanlegging blir det ikke tatt hensyn til biofilia, bevisbasert design og neuroergometri. Sosiogenesis, menneskelig interaksjon, er avhengig av myriader av velfungerende mønstre og biofile omgivelser. Gode neuroergonomiske bomiljø er en forutsetning for at mennesker skal bevare en god psykisk og fysisk helse, for slik å kunne bry seg om hverandre og naturen. Dette gjelder i forhold til alle former for støy, lys, lukt, stråling, farge, form, materialbruk etc.

Fungerer ikke de neuroergonomiske omgivelsene kan det ikke oppstå gode mellommenneskelige bånd. Modernistiske planleggingsregimer og profittbasert entreprenørvirksomhet tar ikke hensyn til neuroergonomiske tilpasninger og biofilia, noe forskningen til Christopher Alexander og Nikos A. Salingaros har vist. Mennesket har som biologisk og åndelig vesen aldri hatt det verre enn i dag!

Neuroergonomics, Urban Design & Sociogenesis, by Stefano Serafini

“What if, instead of breaking them, the design of cities could naturally feed social ties? There must be a way for urban planners to make cities more human-centred and livable, by focusing on how the built environment affects sociality.”

Stemming from evidence-based design, neuroergonomics is a discipline that merges neuroscience and ergonomics in order to match design with human biological and psycho-neuro-immunological wellness. It scientifically upholds the call for a human-centred design by overhauling the user experience design, because it measures the real psycho-physical effects regardless of fashion, ideology, culture, or current use.

Original article here.

ABSTRACT

The International Society of Biourbanism (ISB) is organizing a Summer school in neuroergonomics and sociogenesis, to be held in Artena, Italy, on July 13th-20th 2014. The program offers seven full days of lectures, practical workshops, and design studios, with international experts for exploring how to design urban environments able to revive, support, nourish, and enhance sociality and human relationships. Seven additional days will be devoted to study the ancient urban codes of two biophilic Italian towns, Artena and Segni – a research headed by the distinguished Professor Besim Hakim. The results of this study will be brought to the international Workshop on socio-spatial transformation under the state of emergency in Greece, on August 1-9.

Any full social interaction includes a fundamental part of the human person: the body. Therefore, it always occurs in a place. Space becomes place when intentionality is at stake, and landscape, nature, buildings, and forms in space have a meaningful interaction with life. An urban place – the social environment par excellence – has therefore always a biopolitical meaning. Designing the urban environment means designing the biopolitical preconditions of human life, including the chances for freedom, social interaction, political practice, health, and well-being.

Any full social interaction includes a fundamental part of the human person: the body. Therefore, it always occurs in a place. Space becomes place when intentionality is at stake, and landscape, nature, buildings, and forms in space have a meaningful interaction with life.

The placelessness of modern and contemporary cities is not an aesthetic issue – it’s social, and it severely affects citizens’ self-determination and quality of life, including the ability to connect to each other and to a nourishing environment. Thus, the ISB school aims at a needful social and cultural change of cities by design.

The placelessness of modern and contemporary cities is not an aesthetic issue – it’s social, and it severely affects citizens’ self-determination and quality of life, including the ability to connect to each other and to a nourishing environment.

Biourbanism is rethinking urban design by joining contributions from the domains of epistemology, neurophysiology, environmental psychology, economics, biopolitics, urban studies, service design, and sociology. The results outline the possibility of a paradigm shift in urban practice. This carries a peer-to-peer approach which involves designers, inhabitants, and places.

A Biopolitical Issue

The third ISB summer school will complete a cycle. Having dealt with neuroergonomics as a prerequisite to urban planning (Neuroergonomics and Urban Design, 2012), followed by its small-scale applications for propagating systemic effects over the entire urban organism through biourban acupuncture (Neuroergonomics and urban placemaking, 2013), participants in the 2014 International Summer School in Biourbanism will focus on how to design spaces that facilitate and reinforce social relations, with a special program in neuroergonomics and sociogenesis.

This issue is of paramount importance because although modern cities gather millions of people in, they tend to overlook and break down human relations, as Marx and Engels already noticed almost a century and a half ago.1 This decade, cities have become the living environment for half of the planet’s population for the first time in history, and according to urban migration and growth trends, 64% and 86% of the developing and developed world respectively will be urbanized by 2050 (67% overall, i.e. 2.7 billion more people than today),2 while urban exploitation of land will double in less than 20 years.3

This issue is of paramount importance because although modern cities gather millions of people in, they tend to overlook and break down human relations, as Marx and Engels already noticed almost a century and a half ago.

What kind of design is behind such an environmentally unsustainable, speedy, and dehumanizing urbanization phenomenon?

Fig. 1 Three phases of urban land use in Shenzen, China: 1988, 1996, 2010 (source: Google)

If you look carefully, modern cities have been meant as machines – economic growth catalysers. Several scholars accuse Le Corbusier of being the evil genius of such an urban conception;4 yet one should date its origins back to the very dawn of the Industrial age, with roots even into the phenomenon of the first ghetto (Venice, 1516).5 In fact, modern cities are designed to functionalize the horizon of human life according to production. And that’s precisely why they break social connections. In a way, the early subsidiary and social role of cities has been morphed into the capitalistic subsumption6 device par excellence. This happened by firstly transforming the physical space of cities through ghettoization, zoning or gigantism. Design has never been innocent.7

If you look carefully, modern cities have been meant as machines – economic growth catalysers.

The industrial revolution has accelerated the transformation of streets, squares, and common environments into paths for goods, and turned dwellings into individualistic boxes, piled into suburbia. This has allowed less and less room for delightfulness and social connections, hence most of the “ugliness” of modern towns addressed by several urban critics like Tönnies, Simmel, Weber, Wirth, Marcuse, Bauman, Augé, Alexander and Salingaros.

The industrial revolution has accelerated the transformation of streets, squares, and common environments into paths for goods, and turned dwellings into individualistic boxes, piled into suburbia. This has allowed less and less room for delightfulness and social connections, hence most of the “ugliness” of modern towns.

Post-industrialism led to a leap in the quality of city morphing: as finance has long dematerialized capitalism, the postmodern city is heading towards a dematerialization of places.