Monday, August 31, 2015

Skal det være noe poeng med fornybar energi trenger vi et helt nytt system

Kommentar her.
Jeg vil gjerne sitere punkt 10 i andre halvdel av Gail Tverbergs siste essay, denne delen har tittelen "Where Did Modeling of Energy and the Economy Go Wrong?"
"If we are headed for a near term sharp break in the economy, there is no point in trying to add man-made renewables to the electric grid. The whole point of adding man-made renewables is to try to keep what we have today longer. But if the system is collapsing, the whole plan is futile. We end up extracting more coal and oil today, in order to add wind or solar PV to what will soon become a useless grid electric system. The grid system will not last long, because we cannot pay workers and we cannot maintain the grid without a financial system. So if we add man-made renewables, most of what we get is their short-term disadvantages, with few of their hoped-for long-term advantages."
http://ourfiniteworld.com/2015...

Tittelen på essayet jeg kommenterer til er derfor et narrespill i dobbelt forstand. Poenget med å tilføre fornybar energi er å videreføre vårt nåværende kapitalistiske system. Ironien er at dette forsøket istedenfor vil tvinge hele systemet i kne raskere enn hva som ellers ville vært scenarioet, gjennom en deflasjonær kollaps.

Skal det være noe poeng med fornybar energi trenger vi et helt nytt system.
"What we really need is a whole new system, and for that, we would have to start over (or very close to start over–because we now know more than we did years ago). Theoretically, we could do what was done, say, 500 years ago, but it would be very difficult to transition. Our buildings we have today are designed for electricity, for example, with elevators and water pumped to the top. We need transportation, and horses wouldn’t work. There aren’t enough horses, and they would make too much of a mess.

We also have way too many people, now. Probably at least 10 times too many, or even more than that. Resources are more depleted now than they were 500 years ago.
If we didn’t have way too much population, degrowth would be a whole lot easier." - Gail Tverberg, kommentar: http://ourfiniteworld.com/2015...
Hadde ikke Norges forskningsråd avvist Terje Bongards MEDOSS i 2014, ville vi nå vært på god veg til å utvikle dette systemet: http://blog.p2pfoundation.net/...

Istedenfor er vi på god veg inn i et deflasjonskollaps som vil utradere de finansielle systemer, og med dette alle industrielle energisystemer!

“Don’t Owe. Won’t Pay.” Everything You’ve Been Told About Debt Is Wrong

By Charles Eisenstein for Yes Magazine

The legitimacy of a given social order rests on the legitimacy of its debts. Even in ancient times this was so. In traditional cultures, debt in a broad sense—gifts to be reciprocated, memories of help rendered, obligations not yet fulfilled—was a glue that held society together. Everybody at one time or another owed something to someone else. Repayment of debt was inseparable from the meeting of social obligations; it resonated with the principles of fairness and gratitude.

The moral associations of making good on one’s debts are still with us today, informing the logic of austerity as well as the legal code. A good country, or a good person, is supposed to make every effort to repay debts. Accordingly, if a country like Jamaica or Greece, or a municipality like Baltimore or Detroit, has insufficient revenue to make its debt payments, it is morally compelled to privatize public assets, slash pensions and salaries, liquidate natural resources, and cut public services so it can use the savings to pay creditors. Such a prescription takes for granted the legitimacy of its debts.Today a burgeoning debt resistance movement draws from the realization that many of these debts are not fair. Most obviously unfair are loans involving illegal or deceptive practices—the kind that were rampant in the lead-up to the 2008 financial crisis. From sneaky balloon interest hikes on mortgages, to loans deliberately made to unqualified borrowers, to incomprehensible financial products peddled to local governments that were kept ignorant about their risks, these practices resulted in billions of dollars of extra costs for citizens and public institutions alike.

A movement is arising to challenge these debts. In Europe, the International Citizen debt Audit Network (ICAN) promotes “citizen debt audits,” in which activists examine the books of municipalities and other public institutions to determine which debts were incurred through fraudulent, unjust, or illegal means. They then try to persuade the government or institution to contest or renegotiate those debts. In 2012, towns in France declared they would refuse to pay part of their debt obligations to the bailed-out bank Dexia, claiming its deceptive practices resulted in interest rate jumps to as high as 13 percent. Meanwhile, in the United States, the city of Baltimore filed a class-action lawsuit to recover losses incurred through the Libor rate-fixing scandal, losses that could amount to billions of dollars.

And Libor is just the tip of the iceberg. In a time of rampant financial lawbreaking, who knows what citizen audits might uncover? Furthermore, at a time when the law itself is so subject to manipulation by financial interests, why should resistance be limited to debts that involved lawbreaking? After all, the 2008 crash resulted from a deep systemic corruption in which “risky” derivative products turned out to be risk-free—not on their own merits, but because of government and Federal Reserve bailouts that amounted to a de facto guarantee.

The perpetrators of these “financial instruments of mass destruction” (as Warren Buffett labeled them) were rewarded while homeowners, other borrowers, and taxpayers were left with collapsed asset values and higher debts.

This is part of a context of unjust economic, political, or social conditions that compels the debtor to go into debt. When that injustice is pervasive, aren’t all or most debts illegitimate? In many countries, declining real wages and reduced public services virtually compel citizens to go into debt just to maintain their standard of living. Is debt legitimate when it is systemically foisted on the vast majority of people and nations? If it isn’t, then resistance to illegitimate debt has profound political consequences.

CONTINUE TO READ THE FULL ARTICLE

Sunday, August 30, 2015

Book: The Utopia of Rules. David Graeber. 2015.

As usual, a landmark book, this time the authors tackles the history of bureaucracy and the state-corporate nexus.

Original text here.

At least since the 19th century, the idea that a market economy is opposed to and independent of government was used to justify laissez-faire economic policies designed to lessen the role of government, and yet they never actually have that effect. Nor, for example, did English liberalism lead to a reduction of state bureaucracy; instead, we ended up with a ballooning array of legal clerks, registrars, inspectors, notaries and police officials who made the liberal dream of a world of free contract between autonomous individuals possible. And there is little doubt that maintaining a market economy requires a thousand times more paperwork than a Louis XIV-style absolutist monarchy.

Saturday, August 29, 2015

Gail Tverberg slakter Jørgen Randers bok "2052: A Global Forecast for the Next Forty Years"

To interessante analyser av Gail Tverberg over Jørgen Randers bok "2052: A Global Forecast for the Next Forty Years".

- Why I Don’t Believe Randers’ Limits to Growth Forecast to 2052: http://ourfiniteworld.com/…/why-i-dont-believe-randers-lim…/

- Why EIA, IEA, and Randers’ 2052 Energy Forecasts are Wrong: http://ourfiniteworld.com/…/why-eia-iea-and-randers-2052-e…/
Jørgen Randers’ book 2052 is something worse than useless. It seems to “back into” its desired results, without any real modeling. I have written a couple of articles related to it. - Gail Tverberg
Jørgen Randers bok 2052 er verre enn ubrukelig!

Gail Tverberg: What we really need is a whole new system!

Gail Tverberg:
Quite a bit of human energy use is “baked into the cake.” We need to eat at least some cooked food–we have been doing this for something like 1.8 million years, and we are adapted to cooked food. Our brain couldn’t be as big (and our teeth and gut as small) without it. We also need protection from the cold. We need some way to fight off contagious diseases, in our close living quarters. We need some form of transportation.

What we really need is a whole new system, and for that, we would have to start over (or very close to start over–because we now know more than we did years ago). Theoretically, we could do what was done, say, 500 years ago, but it would be very difficult to transition. Our buildings we have today are designed for electricity, for example, with elevators and water pumped to the top. We need transportation, and horses wouldn’t work. There aren’t enough horses, and they would make too much of a mess.

We also have way too many people, now. Probably at least 10 times too many, or even more than that. Resources are more depleted now than they were 500 years ago.

If we didn’t have way too much population, degrowth would be a whole lot easier.
We could have had this new system now if it was not for the ignorant and short sighted Research Council of Norway! Learn more:

- Terje Bongard: No grant for MEDOSS

Friday, August 28, 2015

Naturgrønt hjørneskap

Det var noe helt spesielt med grønnfargen til dette hjørneskapet, som er å finne på setra på Eiktunet i Gjøvik. En slags naturgrønt som nærmest overstrømmer deg med livsglede. Dybden og gløden i denne grønnfargen er intet mindre enn et dikt!

Godhetskappløp i evolusjonspsykologisk lys

Fant dette knallbra innlegget hos facebok-gruppa til Det biologiske mennesket! Har du enda ikke lest boka til Bongard, er tida overmoden for dette. Denne gir deg et helt nytt syn på deg selv og dine medmennesker. Egentlig er det ikke så stor forskjell på mennesker og insekter, det meste av det vi gjør er refleksreaksjoner. Stort sett er mennesker dumskapsfulle, med et islett av egoistisk godhet. Trist, men sant!

Av Trond Andresen. Originalt innlegg her.

Med jevne mellomrom dukker det opp diskusjonstråder her og der om "rasisme kontra medmenneskelighet", for eksempel i debatter om flykninger og migrasjon. La meg peke på et forskningsfelt i rivende utvikling, som jeg mener har betydning for dette: evolusjonspsykologien.

Det er i korthet å anvende Darwins forklaringsmåte ikke bare på våre indre organer fra halsen og ned, slik disse har utvikla seg, men også på hjernen vår: hvilke innebygde mentale tilbøyeligheter var gunstige for å få etterkommere som overlevde og igjen kunne få etterkommere?

Jeg plukker fra en engelsk powerpoint, siden jeg ikke har den på norsk:
_________

First, for balance, some nice traits: empathy, loyalty, self-sacrifice, caring for children, curiosity, sociality, cooperativity. All contributed to having surviving descendants that could have further descendants.

BUT:

aggression, selfishness, narcissism (we want to be noticed), greed, climbing strategies (suck up to the alphas, dump on your rivals), intrigues, herd mentality, hostility towards outgroups, suspiciousness, need to be right at any cost, territorialism, manipulativeness. ... >>
_________

Så la oss betrakte "hostility towards outgroups, suspiciousness" = "skepsis til 'de andre', mistenksomhet":

De som ikke var skeptiske nok til 'de andre', eller noe for tillitsfulle, fikk i steinalderen av forståelige årsaker litt for ofte ikke anledning til å føre sitt arvemateriale videre. I motsetning til de mer mistenksomme.

Vi mennesker har med andre ord i noen grad (jeg snakker hele tida om gjennomsnitt her, individer er jo forskjellige så la oss slippe den stråmannen) fått "avlet fram" disse egenskapene – denne mentale bagasjen – gjennom naturlig utvalg.

I stedet for å moralisere over dem, bør man erkjenne at de er der i større eller mindre grad. Bare da kan man begrense skadelige utslag av dem.

Dessuten er det også slik at vi har fram-avlet en mental tilbøyelighet til å snyte og lure andre hvis vi kan slippe unna med det – den kunsten var også gunstig å beherske for å føre slekta videre i en steinaldersetting. Og når naturgitt mistenksomhet på den ene sida konfronteres med falskspill på den andre sida, så uteblir idyllen.

Som om dette ikke er nok, er vi også utrusta med en mental tilbøyelighet til å søke oppmerksomhet og anerkjennelse i egen gruppe (det var også gunstig for videreføring av egne gener hvis man lyktes). Moderne samfunn består av at et utall grupper, og hver av oss har gjerne tilhørighet til mange forskjellige slike.

I visse toneangivende grupper i moderne samfunn (ikke minst slike som inneholder folk fra utdanningsmiddelklassen med medie-adgang og -innflytelse) kan man klatre i anerkjennelseshierarkiet ved å framstå "kompromissløst hjertegod". Denne type oppførsel blir av de som har annen gruppetilhørighet – f.eks. arbeiderklassen, som i større grad berøres negativt av masseinnvandring og hvor den evolusjonært utvikla mistenksomheten er til stede – betrakta som posering, som en slags sjølgod vifting med påfuglfjær.

Min egen vurdering er at dette i noen grad er riktig.

Oppsummeringsvis. Diskutér "rasisme" og fremmedskepsis med mindre moralistisk hyperventilering, og med mer forståelse av betydninga av våre innebygde mentale tilbøyeligheter. Med økt innsikt i slike vil vi paradoksalt nok kunne oppføre oss bedre mot "de andre". Jeg vil i den forbindelse sterkt anbefale denne boka.

Wednesday, August 26, 2015

Mitt liv er ikke bare mitt, det tilhører også andre

Svært ofte vil den som ønsker å begå selvmord argumentere med at de har rett til å bestemme over sitt eget liv. De hevder at de har krav på å bli kvitt sin egen depressive smerte, angst og følelsen av å være mislykket. I psykiatrien bruker vi heldigvis milliarder av kroner hvert år på å lære folk at smerten som fenomen blir ikke borte, den blir overført til andre ved selvmord. Summen av sorg, skyldfølelse, anger og unnlatelsesskyld er svær etter et selvmord. De aller fleste pasienter blir glad for å høre at sinnet deres ikke er deres til privat eie, men tilhører et engere fellesskap. Pasientens liv er viktig for de nærmestes liv. De mest syke eller fortvilte kjenner det ikke da, men vi stopper dem og behandler dem til de føler det og vet det. Det har vi blitt pålagt av Staten, med rette. - Dag Aarskog
Dette er et utdrag fra en meget viktig artikkel, som tar et oppgjør med vårt individualistiske tankesett.

Biologi, menneskesyn og assistert selvmord

Fremskrittspartiet, som er de lavsensitive og fremskrittstroendes parti, innser ikke at deres liv er del av en større kontekst. Derfor er de også suburbanitter, og kunne aldri tenke seg å bo i en økolandsby, som her i Hurdal.

Monday, August 24, 2015

Furudrapet på Åsanden strand i Hurdal

Kjære furu, det ble så tomt etter deg! Du ble nok et offer for de lavsensitives meningsløse vold mot skaperverket. Likesom den mektige sembrafurua utenfor COOP på Lena.

Kun noen pistrete rotrester er alt som er tilbake av ditt mektige åsyn.

Som høysensitiv mann minnes jeg deg med ære og respekt.

Wikimedia.

Med en gang vi ankom Åsanden badestrand i Hurdal dette året været kona at noe var galt. Det var så tomt. Så ser vi noen pistrete rotrester som stikker opp av sanda, og vi forstår hva som er feil. De har brutalt og nådeløst hogget ned den mektige, svalende furua ute på stranda.

Denne furua gav:
Alt dette langt utenfor de lavsensitives begrepsevner, da de mangler grå hjernemasse og evnen til abstrakt tenkning, og derfor evnen til å identifisere seg med omgivelsene.

Haplogruppe R1b-Y9053 (Clan Colla)

Stabbursvinduet

Wikimedia

Saturday, August 22, 2015

Seinsommerstemor

Wikipedia

Deflasjonskollaps eller deflasjonær(t) kollaps

Jeg og Eivind Berge er de eneste her i landet som mener det er sannsynlig at vi er inne i et deflasjonskollaps. Det ser heller ikke ut til at det finnes andre som forstår hva et ekte deflasjonært kollaps er. Ønsker du å lære mer er bloggen til Gail Tverberg stedet.
Jeg har også lurt på hvorfor det er ingen som ser ut til å vite hva deflasjonskollaps er her i landet. Det kan jo hende man heller ville kalt det "deflasjonær(t) kollaps," men det gir kun ett treff:

http://www.dn.no/nyheter/2011/07/02/tror-toppen-er-nadd-i-aksjemarkedet

"Faber mener at det eneste som kan lede til en nedsmeltning i aksjemarkedene, er et deflasjonært kollaps, en minking av pengemengden."

Der er de inne på riktig betydning, men ikke på langt nær så dramatisk som det Gail snakker om. Mediene bruker jo ordet "kollaps" om enhver liten nedgang, så det er ikke så rart. Jeg må bare konkludere med at INGEN andre enn oss i Norge ser for seg en deflasjonær kollaps som vil bety slutten for hele den industrielle sivilisasjonen.

"Diminishing returns," eller minkende profittrater, ser ut til å være nesten like lite kjent i Norge. Jeg kan aldri huske å ha sett det i avisene, og jeg tviler på at Saltvedt forstår det. Hun tror jo ting bare blir bedre og bedre og at teknologien vil løse alle problemer.

Jeg er helt enig med din analyse. Det kan ikke være overproduksjon som fører til nedgang i så mange råvarepriser, og lave priser har ikke stimulert økonomien som forventet heller. Alt tyder på at vi er inne i et deflasjonskollaps. - Eivind Berge
Relatert:

Sigmund Voll Ådnøy: Slik blir du ein god rikssynsar!

Slik blir du ein god rikssynsar i 2015
Eller skulle eg ha skrive: "Korleis [how to] vera meiningsleverandør"? Sånn språkleg sett, altså. Kva vektlegg mange av dei som "know how" i dag? Eller for å snakka så alle forstår det: Americanum absurdicum et annualis macabris expertatis (lingua).

Er mandag den nye hviledagen?

Publisert i Oppland Arbeiderblad tirsdag 18. august 2015.

Min bestemor kunne aldri tenke seg å strikke på søndager, dette var synd! Hun tilhørte siste generasjon av en 500-årig tradisjon av luthersk pietisme. Nå er Gud død og den pietistiske tradisjon avviklet. Men i tomrommet etter Guds død har det langt fra blitt stille. De ekstroverte har fylt tomrommet etter Gud, og gjort søndagen til sin dag. Endelig, etter 500 år er de fri! Om to år er det 500 år siden Martin Luther spikret opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg, og det blir stor feiring. Men de som har størst grunn til å feire er nok de ekstroverte.

I dag reiste vi på Totenåsen for å plukke blåbær og grille, og håpet på en stille og fredelig søndag. Men det ble langt fra stille. To hytteeiere var ute med motorsaga si, den eine saga hørtes ut til å gå på fri eksos, og fra ei hytte hørtes hammerslag så det ljomet bergimellom. Hva var vel bestemors strikkepinner mot dette?

Søndagen er ikke lenger en hviledag, men en aktivitetsdag, hvor det virker som om det er om å gjøre å bråke mest mulig. Som kjent elsker de ekstroverte og lavsensitive action og støy. Den sittende regjeringa er de lavsensitives regjering, og ønsker nå også å gjøre søndagen til en handledag. Videre ønsker de snøscoterkjøring og annen dopaminfrigjørende motorsport velkommen i utmarka. Shopping og motorsport er begge deler dopaminfrigjørere, og her er vi ved sakens kjerne. De ekstroverte er født med lav dopaminfølsomhet, og trenger bråk, fart og spenning for å fylle opp igjen dopaminreservene. Det er ingenting de avskyr mer enn stille refleksjon og bønn, derfor har de stjålet søndagen fra kirken og gjort den om til en actiondag, slik at de kan føle seg vel med fulle dopaminlagre resten av uka.

Derfor er det nå mandagen som er blitt den stille dagen, når de ekstroverte har fått rast fra seg og roet seg ned noen hakk etter søndagen. Muslimenes fredag eller jødenes lørdag er heller ikke særlig rolige dager, og den kristne søndagen har utviklet seg til å bli et reint Helvete. Nei, gi meg mandagen!

Jeg vet ikke om det finnes noen religion som har mandagen som helligdag? Gjør det det konverterer jeg tvert! Hvis ikke kan det hende vi høysensitive bør starte en ny religion, hvor vi gjør mandagen til hvile- og helligdag. Så kan regjeringa og de lavsensitive få ha søndagen for seg selv.

Vi høysensitive utgjør faktisk 20 prosent av befolkningen. Ved lokalvalget vil jeg oppfordre alle høysensitive til å stemme på de partier som ønsker søndagsstengte butikker. Kanskje finnes enda mulighet for å ta tilbake søndagen? For i en verden som blir stadig mer stressende og støyende og full av alle slags stimuli, trenger vi søndagen som en stille hviledag mer enn noen gang!

Friday, August 21, 2015

Sveti Stefan: Bjorvikas motstykke

Slik kan det gjøres!

Her er kun "simplicity and inner calm".

Bjørvika er kun ego og AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) sitt pengeglis.

Bjørvikas funksjon er å sløve sansene slik at flest mulig normalsensitive blir lavsensitive, og de høysensitive knekkes.

Intet høysensitivt menneske kan overleve i Bjørvika, selv er jeg der kortest mulig tid, og da med bredbremmet hatt som jeg drar godt ned over øynene, slik at jeg kun ser asfalten.

Foto: Hans 084

Wednesday, August 19, 2015

Navianas møte med Fisherman's Bastion

Naviana
19.08.2015 kl.00:01 
Øyvind Holmstad:
Har selv kun vært i Norge i sommer :)
Fisherman's Bastion er et neogotisk og nyromantisk byggverk som jeg tror ikke er mer enn 100 år gammel, men det var fra gammelt av en festning. Enig i at senmiddelalderen har den beste arkitekturen. Også alt for enig i at vi har nådd et historisk og universelt lavmål når det kommer til arkitektur! *grøss*
Håper du har en fin sommer!
Eventyriske Fisherman's Bastion i Budapest

Foto: Naviana

Tuesday, August 18, 2015

Sau beiter ved Oksbakken på Totenåsen

Hvor kommer ulvehatet fra?

En meget fin artikkel fra Erik Tunstad med et dypøkologik tilsnitt, hvor han setter ulvehatet inn i en større historisk og atferdsøkologisk kontekst. Kort oppsummert, vi hater ulven fordi den ligner oss, og fordi den har utlistet oss, slik at den ennå er i live, i motsetning til neandertalerne, tre velvoksne bjørner, hulehyene, huleløve, leopard og sabeltannet katt.

Hvor kommer ulvehatet fra?

Sunday, August 16, 2015

Kommentar av Monica Skancke

Takk for ditt svar. Kanskje ble mitt ønske om å ta litt igjen litt i overkant, og havnet over i det "plumpe"? Innlegget var ment som et kåseri og satt på spissen, men iom. at det kan oppfattes som mobbing fjerner jeg det og erstatter det med din kommentar. Du har mye mer kunnskap enn meg om dette feltet, og jeg gleder meg til å lære mer om mitt og ditt karaktertrekk!

Personlig forstår jeg allikevel ikke hvordan det er mulig å være høysensitiv og å kjøre bil med brems og gass inne på samme tid. Dette er jo en forferdelig handling mot de som bor etter vegen. Hvor er da naturvarheten?

Monica Skancke August 31, 2015 at 3:34 PM

Jeg fant din blogg fordi jeg leste et intervju med deg på foreningens hjemmeside (Foreningen for Høysensitive) og det var der en referanse til et innlegg du hadde postet på Kulturverk. Ønsket å lese mer, og havnet derfor på bloggen din.

Jeg er selv høysensitiv, men jeg er en av de ca 30% høysensitive som er ekstrovert. Og spenningssøkende… (som å kjøre bil med brems og gass inne på samme tid..). Jeg er kursholder for foreningen og holder kurset ”Sensitiv Styrke”. Dette kurset er et innføringskurs i karaktertrekket høysensitiv og vi snakker også litt om det å ha henholdsvis karaktertrekket ekstrovert eller introvert i tillegg til å være høysensitiv. Men jeg vil understreke at ingen av dine meninger om ekstroverte blir formidlet på dette kurset!

Dine meninger om ekstroverte, din tolkning av disse to artiklene og derav dine konklusjoner må stå for egen regning. Du er åpenbart en ideologisk mann med mange ressurser, og jeg respekterer deg, din rett til egne meninger, din rett til å ytre dem offentlig – men jeg respekterer ikke det synet på ekstroverte som du i denne artikkelen gir uttrykk for. Jeg oppfatter dette blogginnlegget som mobbing av ekstroverte, og jeg tror ikke mobbing er konstruktivt i noen sammenhenger.

Du skriver på veggen din; ”Drømmer du om å leve i et natursamfunn i harmoni med naturen og dine medmennesker?” Om jeg vil leve i et natursamfunn har jeg ikke tatt stilling til. Men at jeg ønsker å leve i et samfunn i harmoni med naturen og mine medmennesker kan jeg si et rungende JA til! I et samfunn hvor forskjeller respekteres og det er rom for alle typer mennesker.

Per Fuggeli sier det så fint; ”Vi må lære hverandre å godta feilbarlighet. For å bevare helse må mennesket godta seg selv som logisk brudd, ære seg selv som ufullkommen, være glad i livet som blandet regnskap. Vi må dyrke – ikke overmennesket, men blandingsmennesket: Sterkt og svakt, dydig og syndig, godt og ondt.

Vi er alle sammen blandingsmennesker. Blandinger av karaktertrekk, miljø, valg og erfaringer. Å generalisere slik du gjør her, kan etter min mening være farlig. Ekstroverte er ikke en homogen gruppe, like lite som høysensitive er det – eller introverte. Etter min mening er det ikke karaktertrekkene som definerer hvem vi er, men hvordan vi velger å leve med disse karaktertrekkene - hvilke handlinger vi velger.

Du velger her å skrive at ekstroverte er mistroiske, lavsensitive, tankeløse, det som kommer ut av munnen deres er uprossessert vrøvl, de har ikke hjernekapasitet til å sette seg inn i abstrakte tankerekker, den ekstrovertes hjerne er ute av stand til å registrere feil og handler før den tenker (med mer…) Etter min mening velger du da å mobbe andre, og en slik handling har jeg ingen respekt for. Hva er empatisk og omsorgsfullt ved å mobbe milllioner av mennesker på denne måten?

Saturday, August 15, 2015

Prestekrager i august

Trøsten for den kalde sommeren er at blomsterfloraen står seg så godt

Wikimedia

Unnlatelsesmobbing

Begrepet unnlatelsessynd er velkjent, men unnlatelsesmobbing virker som å være et ukjent begrep, da det fikk 0 resultat etter et søk på internettet.

Unnlatelsessynd er å unnlate å gjøre noe bra ingen vet om, eller som vi håper at ingen noensinne skal få vite at vi unnlot å gjøre. Unnlatelsesmobbing er å unngå å gjøre noe bra fordi man mener den andre personen har feil virkelighetsoppfatning.

Unnlatelsesmobbing utføres stort sett av lavsensitive og rammer de høysensitive. Høysensitive personer (HS-person) reagerer 3-5 ganger sterkere på stimuli og opplevelser enn andre. Derfor forstår ofte ikke de lavsensitive at de bedriver unnlatelsesmobbing, tvert imot kan de mene at de ved å aktivt overstimulere en HS-person gjør en god gjerning, ved å konformisere denne merkelige personen til å bli en "god" samfunnsborger.

Et godt eksempel er den forrige leiligheta vi bodde i på Bassengvegen 6 i Gjøvik, hvor ei kvinne som var utdannet barnearbeider unnlot å la være å sitte oppe om natta med sine venner og røyke til 3-4-tida om morgenen, selv om vi gjorde henne oppmerksom på at vi fikk leiligheta vår full av røyk og hadde ei nyfødt datter.


Her var det tobakksrøyk, men det kunne like gjerne vært lysforurensning, støyforurensning, stråling eller estetisk forurensning.

Slik er det altfor ofte å være høysensitiv, vi ber våre medmennesker på våre knær om å være medspillere, men de reagerer med å bli motspillere, fordi høysensitivitet ikke er et akseptert personlighetstrekk i samfunnet. For de lavsensitive blir dette personlighetskræsjet lett match, de reagerer jo selv ikke på overstimuli og har samfunnets aksept og støtte, og kan derfor knekke denne merkelige HS-personen som en fyrstikk uten at det får noen som helst konsekvenser. Tvert imot mottar de ofte en stilltiende applaus fra "gode" samfunnsborgere!

Les også min artikkel om dumskapsfullhet.

UNNLATELSESMOBB
UNNLATELSESMOBBER
UNNLATELSESMOBBING

Mange høysensitive i Norge

Denne sommertoppen skyldes at jeg offentlig stod fram som en høysensitiv mann. Les intervjuet med meg hos Foreningen for høysensitive her.

Friday, August 14, 2015

Big Shities: Do you prefer to die fast or less fast?

First you have to answer the question: How rapidly do you want to die?  As to the end result, it really doesn't matter which Big Shitty you live in— once services cease to function your life expectancy is about one week.

A few well placed bombs in the water pumping stations that support LA and you will die of thirst unless your private militia rapidly occupies and holds a supermarket with lots of bottled water and Gatorade.  Now dying of thirst is not pleasant, but at least it is fairly rapid. If you try to flee in the Beemer using your one remaining tank of gas, where are you going to go?  Bakersfield or the Mojave Desert?  Garden oaises both of them.

If you put the Big Apple at the head of your Shitty list, you'd better hope that the Final Blackout doesn't happen in the middle of the winter.  As a New Yacker it is unlikely that you will own a car.  Or if you did it has already been stripped to the bare chassis and the remnant turned into public housing, and you've no possibility of fleeing to the countryside on the dead public transport system.  Unless of course you have more guns than anybody else and no hesitancy to use them.  Oh well, dying from a bullet is much quicker than dying of thirst.

Consider your situation had you chosen an honarable profession like becoming a dope grower in Mendecino county California instead of getting an MBA from MIT and prostituting yourself on Wall Street.  You'd have a big vegetable garden out behind the house and a nice trout pond in the lower 40.  In the hills behind your farm you'd have miles of underground gravity fed irrigation instaled. Your product will always be in demand, far more useful as trade goods for the other things you need, like bullets for the deer rifle, than all the worthless paper bills with dead presidents pictures on them that you could have accumulated if you'd gotten your MBA. - Crazy Horse
The Big Shitty of Oslo

Thursday, August 13, 2015

Happy Holmstad Family

Big sister just made this merry drawing of her family. Mama in front, then big sister and daddy with little sister between his legs to the right. She gave me three hair straws!

It's important to enjoy life as long as we can, as we with the coming deflationary collapse are all soon going to die.

De 11 designnøklene for gode lommenabolag

Oversettelse av de elleve designnøklene i Ross Chapins bok "Pocket Neighborhoods", i kapitlet "Designing for Community", side 64-69.

Tilhørighet og bidrag. Ethvert sted tilhører en større kontekst og former og bidrar til denne konteksten. Første spørsmålet som må stilles innenfor et design, er derfor hvordan planen kan forbindes med og bidra til å berike omgivelsene.

Hytteskalering. Hvis dobbelt boligtetthet tillates i en enfamiliesone, må husene være av en mindre skala for å minske innvirkningen på det omkringliggende nabolaget.

Individualitet. Selv om der er likheter, er enhver hytte unik. Denne individualiteten fostrer et personlig bånd av omsorg og identitet mellom huseieren og hennes eller hans hjem. Omsorgsfullt valgte vi eksteriørfarge for hver hytte i relasjon til hverandre - med totalt 24 forskjellige farger - som tydelig skiller en hytte fra en annen. Hvert hushold skaper sitt eget hagelandskap og en blomsterkassehage. Noen er lik overvokste engelske hyttehager, mens andre er enkle og zeninspirerte. Men de komplementerer alle hverandre.

Bilene samles og begrenses. Bilen dominerer i stor grad våre liv, så det er kritisk at den holdes i sjakk. Bevisst plasserte vi parkeringen vekk fra hyttene og skjermet fra gata, slik at beboerne måtte gå gjennom fellesområdet til inngangsdøra. Denne ordningen gir mulighet til å lukte på blomstene eller snakke med en nabo i dagliglivets flyt. Selv om det kan synes kontroversielt for noen, har det ikke vist seg å være vanskelig.

Lagvis overgang fra felles til privat. En sekvens av overganger definerer tiltagende private lag av personlig rom. En beboer som kommer hjem eller en gjest på besøk ankommer gjennom "implisitte" porter - nær postkassekiosken eller parkeringslommene - inn på den felles gårdsplassen. Herfra til inngangsdøra er det fem eller flere lag: en innramming av stauder, en lav stakitt av lerk med en svingport, forgården, innrammingen av verandaen med gjerde og blomsterkasser, samt selve verandaen. Inne i hyttene fortsetter lagdelingen, med aktive rom ut mot fellesområdet og private rom lenger bak og ovenfor.

Fellesområdet i hjertet. Når alle stier ledes gjennom og alle hyttene vender mot fellesområdet, er dette senteret i bofellesskapet. En felleshage ligger ved den ene enden, et rolig strekke med plen dekker den andre enden. Ei barnehuske henger fra det gamle plommetreet i sentrum. Til siden er et lite felleshus - et sted for å reparere en stol, så frøplanter om våren, og samles for selskap. På taket er en terrasse med kjempefin oversikt. Et skur tilbyr delt hageredskap.

Verandarom. Så mange verandaer i disse dager er kunstige imitasjoner, tegneserieaktige attributter, som kanskje ser fint ut, men som har absolutt ingen funksjon utenom som fasadedekor. En veranda skal være stor nok til å utgjøre et rom plassert rett utenfor de aktive rom i huset. Den skal også være plassert ved siden av fellesområdet, hvor huseierne kan velge å engasjere seg uformelt med naboene. Passasjen til inngangsdøra skal gå til siden av og ikke til senter av verandaen, for slik å bevare dens funksjon som et rom.

Øyne på allmenningen. Førstelinjeforsvaret for personlig sikkerhet er et sterkt nettverk av naboer som kjenner og bryr seg om hverandre. Når kjøkken og spiserom ser mot de delte fellesområdene, vil en fremmed lett bli lagt merke til og naboer kan lett kontaktes i nødsfall.

Sammenvevde hus. For å sikre privatlivet mellom hyttene er de "vevd" sammen i rekke: den "åpne" siden av et hus fronter den "lukkede" siden av det neste. Man kan si at husene er "sinket" sammen. Den åpne siden har store vinduer som vender ut mot sin sidehage (som strekker seg inn mot naboens hus), hvor neste hus har smale vinduer høyt oppe på veggen og takvinduer. Dette arrangamentet sikrer at naboer ikke ser inn i hverandres verden, for slik å ivareta privatlivets fred, samt dempe for lys og støy.

Leve stort i et lite hus. Et lite hus kan fungere og føles som et stort når det er rikelig med lys og tilstrekkelig lagerplass. Himlinger på 270 cm. og høyere med store vinduer og takvinduer fyller rommene med lys, og skaper en mye større følelse av plass. Rikelig med lagerplass er en forutsetning, kleskott, loft, og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover, og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm. Alle hovedrom er i første etasje, og man har romslige hemser med sambatrapper.

Enkle materialer, rik detaljering. Selv med standard hyllematerialer kan man skape et rikt lag av tekstur. Detaljene er ærlige men ikke masete, en fryd for øyet. Vi benyttet gjenbrukt, kvitkalket granpanel, hollandske dører i kraftige farger, vinduer med tredisjonelle kvitmalte gerikter, kryssfiner og lekter i himlingene, fargede middelhavsfliser til gulvet, og ingen gipsvegger.

Ross Chapin, mannen bak de elleve designnøklene for suksessfulle lommenabolag, hvor folk kan trives!

Wednesday, August 12, 2015

Urban Co-Operative Farm

A quite cute short video. Deserves more views!

CNU 20 Saturday Morning Plenary Featuring Leon Krier


The Charter of the New Urbanism has proven to be a durable, living document throughout its existence. However, two issues have been left unresolved, leaving the Charter incomplete: the limit of high density and related number of floors, and the issue of style, building technology, methods and materials.

Even if there were no limit on energy consumption, no limit on the mechanization of transport, horizontal or vertical, and even if there existed no limit on production of more and better-performing synthetic building materials, we should still design and build to walkable building heights (a maximum of five floors), and use natural building materials and traditional building methods and styles. Even if we are in a situation of extreme mechanization and synthetic building materials, we should still build walkable building heights and use traditional building typology, vocabulary, styles and methods. The humanness of building-scale, methods and styles is dependent on these points of doctrine.

Previous CNU Athena Medal honoree, architect, and planner Leon Krier will discuss these issues, their interrelation, and why they need to be faced.

Léon Krier, Architect and Urban Planner
Dhiru Thadani, AIA, Architect + Urbanist

Skriften på veggen vitner om et deflasjonskollaps

Les kommentar her.
Kapitalismen kverker seg selv, da det er lønningene til arbeiderklassen som holder oppe prisene på vanlige forbruksvarer, som er den egentlige pumpa for vekst. Derfor er det nå sannsynlig at vi er inne i et deflasjonskollaps, og deflasjonskollaps er stygge greier.

http://ourfiniteworld.com/2015/08/10/how-economic-growth-fails/

Man kan fremdeles håpe på at vi er inne i et katabolisk kollaps eller de smertefulle fødselsveene for den tredje revolusjon, måtte så være! Men for øyeblikket ser det for meg ut til at skriften på veggen vitner mest om et deflasjonskollaps.

Lommedemokratiet kan fornye parlamentarismen

Publisert hos OA torsdag 13. august 2015.

I går kveld var tre politiske representanter på døra for å gi informasjon om Høyre, og jeg må uttrykke respekt for at det fremdeles finnes mennesker som bedriver politisk grasrotarbeid. Derfor tok vi høflig imot valgkampmaterialet og en høyrekjærlighet, som veslejenta skal få som lørdagsgodt. Hun var nok enda mer imponert enn meg over at det kommer mennesker seint på kvelden for å gi henne kjærlighet på pinne.

Selv kommer jeg neppe til å stemme i år, med mindre det skulle finnes et parti som aktivt ønsker å nedkjempe den modernistiske UFO-strukturen noen ønsker å lande på Hovdetoppen. Dette fordi jeg mener dagens parlamentarisme mer og mer ligner et skuebrød, og ikke er skikket til å ta oss gjennom de økologiske og økonomiske krisene som venter oss.

Derfor trenger vi en fornyet parlamentarisme fundamentert i arbeidet. Øverskreiingen og økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng argumenterte for at arbeidet er livets kjerne, derfor bør også demokratiet ha sin rot i arbeidet. Atferdsøkologen Terje Bongard har utarbeidet nettopp en slik form for parlamentarisme!

Denne parlamentariske revitaliseringsmodellen har jeg i et nylig essay hos Kulturverk gitt den folkelige betegnelsen lommedemokratiet. Dessverre ble essayet for langt for OAs redaksjon, så jeg vil oppfordre til å gå inn på kulturverk.com for å lese det der.

Økofilosofen Nils Faarlund fra Skreia gav meg følgende tilbakemelding: "Mange takk for en opplysende og velargumentert artikkel!"

Tuesday, August 11, 2015

Konfliktråd i bofellesskapet

Megler James A. Arnfinsen med meget gode råd for lommenabolaget:
Ja, jeg tror også de mellom-menneskelige aspektene ved slike bofellesskap vil være avgjørende for om man lykkes. Jeg ser for meg at slike bofellesskap kunne opprette små interne "konfliktråd", der beboerne kunne ta opp saker fortløpende, og der beboerne selv kunne bytte på å være meklere. Det er sikkert mulig å bygge inn en god sosial infrastruktur som gjør det lettere å hanskes med de utfordringene som oppstår. I alle tilfeller vil det nok hjelpe om de som involverer seg i et bofellesskap forstår det hele som et utviklingvei, både personlig, relasjonelt og teknisk. Med teknisk tenker jeg at vi alle må lære mer om de teknologiske forutsetningene for bærekraft, og hvordan vi kan leve tett på og med teknologi som faktisk gjør en forskjell.

Etter samtalen med Siv Helen, Kristin og Sissel slo det meg at det kunne være spennende å integrere (hvertfall deler av) teknologien fra Earthship-bevegelsen inn i Gaining by Sharing-modellen, i den forstand at man kunne lage bofellesskap som var mer eller mindre "off the grid", som det så fint heter. For mer om Earthsip så er det et intervju om temaet her på Levevei™: http://www.levevei.no/2012/07/... - JAA

Inkluderende kapitalisme fungerer ikke og er en farlig illusjon

En tankevekkende artikkel for de som tror at kapitalismen kan reformeres og gjøres mer inkluderende.

- Inclusive Capitalism won’t work and is a dangerous illusion

Hadde enda Bongard og lommedemokratiet de samme ressursene tilgjengelig som Bill og Melinda Gates, Oprah Winfrey osv., for å skape nye historier og metaforer. Dessverre lytter folk heller til Gates og hans fortellinger, enn til Bongard. Men Gates "programvare" for å redde verden fungerer nok dessverre ikke. F.eks. har han ikke programmert inn elementære forutsetninger for menneskeatferd, som handikapprinsippet, inngruppa, menneskets grådighet og kortsiktighet, etc. Så Gates programvare er dømt til å kræsje, og det hele vil gå i svart. En restart for å nullstille systemet vil ikke hjelpe oss da.
These days the loudest critics of the status quo are not social movements or labor unions; they are people like Bill and Melinda Gates, Sheryl Sandberg, Oprah Winfrey, and John Mackey. Each of them has a plan to solve the problems of society, and they use their power and reach to share their stories and implement their ideas.

Bill and Melinda Gates, for example, believe in the power of markets and the profit motive to solve problems like childhood disease and unequal educational attainment. They believe that these problems exist because markets don’t serve poor people equally, so institutions like the Gates Foundation need to step in and engage in ‘creative capitalism’ by commoditizing health care and using market logic to make public schools and teachers more ‘competitive.’

John Mackey, the CEO of Whole Foods Market, thinks we need to foster ‘true’ or ‘free-enterprise’ capitalism to save the planet from ecological collapse. He presents another new model called “conscious capitalism” that emphasizes free markets and entrepreneurship to optimize value for stakeholders and create an “operating system” that is “in harmony with the fundamentals of human nature” and the planet.

Sheryl Sandberg, COO of Facebook, is passionate about ending gender inequality, while Oprah Winfrey is concerned about anxiety, depression and alienation. Both women tackle these problems by emphasizing internal barriers like fear, socialization, and negative thinking. They encourage people, especially other women, to take charge of their lives by being assertive and thinking positive, and insist that if all of us as individuals think and act more productively then we will reach our goals—whether the goal is ‘feminism’ Sandberg-style or prosperity and happiness in the case of Winfrey.

Saturday, August 8, 2015

Intervju med en høysensitiv mann

Publisert hos Foreningen for høysensitive august 2015.


Alder: 47 år

Yrke/tittel: Fra tolv til 42 år jobbet jeg som femte generasjon på gulvet i familiebedriften, hvor jeg måtte gi meg grunnet en gryende industriastma forårsaket av trestøv. Siden har jeg arbeidet som deltids transportør, frilandsfotograf og blogger. Aller best trives jeg med å skrive for Kulturverk, et nettsted med store ambisjoner.

Bakgrunn: Barndommen tilbrakte jeg stort sett i Olteruddalen, en av mange smådaler ned fra Totenåsen. Oftest alene, men også sammen med andre barn i grenda, hvor vi lekte Robin Hood. Her satt jeg på post som indianer, bygde hemmelige stier og hytter i dalsida, studerte fuglelivet med mer. I likhet med økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng, som flyttet til Øvre Skreien hvor jeg vokste opp som tolvåring, regner jeg meg først og fremst som et elvemenneske.

Omtrent samtidig som jeg gikk inn i stemmeskiftet, som den første i klassa, gikk jeg også inn i en slags dvale. Ungdomstida husker jeg ikke stort av, og jeg falt også ut av skolesystemet etter hvert. Oppe i tredveåra fikk jeg mannet meg opp til å ta tilbake noe av det tapte, og fullførte en toårig utdanning som tretekniker ved Gjøvik fagskole.

Med minimalt sosialt nettverk måtte jeg til det fjerne Østen for å finne kone. Er i dag lykkelig gift, med to flotte døtre på null og fire år.

Hvordan og når fant du ut om karaktertrekket høysensitivitet: Egentlig har jeg regnet meg som sensitiv så lenge jeg kan huske. Som barn reagerte jeg med sorg da de la ottadekke (en slags billig asfalt) på grusvegen i grenda vår. Etter hvert har jeg kommet til å regne meg som høysensitiv, og har sikkert snappet opp begrepet et sted uten at jeg husker når og hvor. Men at det finnes en forening for høysensitive fant jeg ut onsdag 29. juli 2015 på Gjøvik bibliotek, da kona stoppet opp ved informasjonstavla og et lite oppslag med informasjon om Foreningen for høysensitive lyste mot meg. Jeg hadde aldri forestilt meg at det fantes en forening for oss høysensitive, og meldte meg inn samme dag. Å ha en forening av likesinnede i ryggen kjennes som en stor styrke!

Hvordan har denne kunnskapen påvirket deg: Selv om jeg i voksen alder har følt på en slags stolthet over å være høysensitiv, er det meget motiverende å være del av et utvidet nettverk. De kan ikke overse oss når vi utgjør hele 20 prosent av befolkningen, i alle fall ikke hvis vi organiserer oss. Selv er jeg en stor fan av arkitektur-filosofen Christopher Alexander, som vektlegger følelsenes betydning for å skape gode bomiljøer og arkitektur. Han forsøker riktignok å underbygge disse følelsene vitenskapelig, men jeg er overbevist om at høysensitive mennesker har de beste forutsetninger for å utforme omgivelser hvor alle kan trives. Her er det ikke nok med kunnskap alene, man bør også være utstyrt med en særlig varhet. Derfor ser jeg på dette karaktertrekket som en gave for verden.

Hvilken nytte har du hatt av å være høysensitiv: Først og fremst naturopplevelsene, som hos meg har vært veldig sterke. I min oppvekst kjente jeg meg helt og fullt ett med min barndoms dal, og jeg kunne sitte stille i timevis og bare ta inn alle inntrykkene. Etter at jeg ble kjent med Christopher Alexander har jeg overført denne intense opplevelsen til gode arkitektoniske miljøer. Som da familien var i Praha våren 2014. Å stå opp tidlig om morgenen og rusle rundt i de trange gatene i gamlebyen, å gå nærmest alene over Karlsbroen i morgenlyset med Prahaborgen ruvende over det hele, dette er opplevelser som nesten tar pusten fra meg.

Hvilke utfordringer har det gitt deg: Sorgen over at Norge er i ferd med å gå tapt til hva Sigmund Setreng kaller AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system). Hele tiden befinner jeg meg i kamp mot AKIS. Personlig mener jeg at AKIS må erstattes med hva jeg kaller for "lommedemokratiet", en ide utviklet av atferdsøkologen Terje Bongard. Jeg går så intenst inn i denne kampen at det noen ganger er i ferd med å ta knekken både på meg og kona. Egentlig synes jeg aller mest synd på kona, som har fått en mann som lever seg så inn i ting.

Videre er det selvsagt slitsomt å leve i en verden som stadig blir styggere og fullere av lys- og støyforurensning. Og alle de menneskene som mener at dette er den naturligste ting av verden, og et uttrykk for at vi lever i et "sivilisert samfunn". Hvor floskelen lyder: "Såpass må du tåle!"

Beklager. Jeg gjør ikke det. Og dette ønsker jeg respekt for!

Utsyn mot Øvre Skreien, bygda oppunder Totenåsen. Min barndoms dal, Olteruddalen, sees 2/3-deler til høyre i bildet. Økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng flyttet som tolvåring til Skreien, og hans far var i mange år lærer på Stange skole. Han var tegningslærer for min far, og hovedlærer for min tante. Kvaløys tegneferdigheter gikk i arv til hans sønn Sigmund, som tegnet hele sitt liv, og også illustrerte bøker.
Relatert:

Friday, August 7, 2015

St. Pauls gruve i Feiring

Inne i dypet av St. Pauls gruve

Godt tilrettelagt med lys og planker

Steinen inneholder godt med jern, og fester godt til magneter


I taket ser man dette er ei god malmåre, faktisk hele 60 prosent jernmalm, men også mys svovel, noe som utgjorde et problem under smeltingen

En såret gruvearbeider bæres ut

Inngangen

Thursday, August 6, 2015

Steigan svarer den utopiske fremtidsoptimisten KZ

- 1950 var året da det ble så bratt

En meget god artikkel av Steigan, og i sitt svar til den livsfjerne framtidsoptimisten KZ oppsummerer han situasjonen presist. Å tro at nanoteknologien kan erstatte så godt som hele det periodiske systemet og fornybart erstatte olja, blir i mine øyne helt søkt. Hva vi i første omgang bør gjøre er å innføre en teknologi for å kontrollere oss selv. Jeg har kalt denne teknologien for LOMMEDEMOKRATIET.

  • KZ
    5. august 2015 klokka 22:21
    Ja, naturressursene på denne planeten er begrensede, men vi blir stadig bedre til å utnytte dem. Vi produserer mer mat enn noensinne, så mye at vi kaster over 40% fullt spiselig menneskemat. GMO kommer til å revolusjonere landbruket, og nanoteknologi gjør at vi snart, om vi ønsker det, kan tre inn i et post-scarcity-samfunn hvor vi ikke lenger trenger å forholde oss til knappe ressurser. Det er egentlig på høy tid at det innføres global borgerlønn, at mennesker slutter å jobbe for føden og at robotene tar over alt produktivt arbeid. Alle ressurser bør settes inn på å helautomatisere arbeidslivet og frigjøre menneskers tid, slik at de kan sysle med det de ønsker. Rent teknisk hadde dette vært fullt mulig i dag, men det finnes ikke politisk vilje; politikerne er mest opptatt av å drive med krigføring på vegne av bankstere, militærindustrialister og oljemagnater.
  • Pål Steigan
    5. august 2015 klokka 22:32
    Vi produserer mer mat enn noensinne, men med en innsats av mer olje, mer kunstgjødsel, mer vann og mer plantevernmidler enn noen gang. GMO er en trussel mot det biologiske mangfoldet, som allerede er i en kritisk tilstand. Den sjette store ødeleggelsen.
    Roboter produseres av virkelig stoff, computere går på kull og olje. Hvis du ser på figurene er alt uttak av lagerressurser eksponentielt.
    Det jeg ikke skrev her, men som jeg har skrevet i artikkeln Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen, så er motoren i hele dette vanvittige racet ikke noe annet enn kapitalakkumulasjonen, det Marx kalte «skriften og profetene» for kapitalen. Formelen er P-V-P’ der P’>P. Dette er ikke noe annet en en spesialvariant av eksponentalfunksjonen. Våre barn står overfor enorme problemer. Ingen har noensinne prøvd å mette 9 milliarder mennesker uten olje. Ingen har stått overfor en verden med så utpinte ressurser. Det meste av godsakene er tatt ut i min levetid. Det finnes antakelig muligheter til å finne løsninger, men ikke innafor en økonomi med denne typen vekst. Det er en matematisk og fysisk umulighet.

Wednesday, August 5, 2015

Gudinnen Servoglobus

AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) og alle AKIS servile lakeier avskyr alt og alle som ikke ønsker å underkaste seg Servoglobus, vår tids store gudinne!
'Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102
I Kanada blir man kastet ut av sitt hjem hvis man ikke tilber Servoglobus, hvis man ikke ønsker å underkaste seg hennes ritualer og påbud. Det er intet AKIS frykter mer enn GAIA, livets gudinne! Permakultur er Gaias kultur. De som praktiserer permakultur er av AKIS yppersteprestinner, teknokratene og økonomene, plassert lavere enn terrorister og tiggere. Vi har å underkaste oss Servoglobus, hun som søker å tilfredsstille alle våre lyster, hvem ønsker vel å avvise hennes yppige former?

Canada Bans Off-Grid Living (And It’s Happening In The U.S., Too)

Servoglobus, vår tids gudinne. Hvem ønsker vel å takke nei til hennes gaver? Nåde dem som velger Gaia, livets gudinne, framfor Servoglobus. Nåde de som tilber Gaia gjennom permakulturen. Da kommer AKIS yppersteprestinner, teknokratene, og kaster dem ut av sine hjem.

Det finnes dog de som våger å ta til motmæle mot Servoglobus og hennes servile tjenerskap, AKIS håndhevere, permakulturens motstykke. En av disse var øverskreiingen Sigmund Kvaløy Setreng, en av verdens største filosofer gjennom alle tider.

Som øverskreiing er jeg ikke lite stolt!

Foto: Juliana da Costa José Juhu

Property Rights, Inequality and Commons

By David Bollier. Original text here.

I recently spoke at a conference, “Property and Inequality in the 21st Century,” hosted by The Common Core of European Private Law, an annual gathering of legal scholars, mostly from Europe.  They had asked me how the commons might be a force for reducing inequality.  Below are my remarks, “The Commons as a Tool for Sharing the Wealth.”  The conference was held at the University of Göteborg, Sweden, on June 12-13, 2015.
Thank you for inviting me to speak today about the relationship between property law and inequality – a topic that receives far too little attention.  This should not be surprising.  Now that free-market ideology has become the default worldview and political consensus around the world, private property is seen as synonymous with freedom, economic growth and human progress. 

Kan Ross Chapin redde Skreia?

Jeg har nå i et åpent brev oppfordret den amerikanske arkitekten Ross Chapin til å vurdere om det er noe han kan gjøre for Skreia. Les brevet hos P2P-Foundation:

A Lost Opportunity for Skreia (A letter to Ross Chapin)

Kan den prisbelønte amerikanske arkitekten Ross Chapin hjelpe til med å redde Skreia? Eller er politikerne på Toten for  inngrodd i utdaterte suburbane typologier til at de evner å tenke nytt?

Tuesday, August 4, 2015

Lommedemokratiet hos Kulturverk

Les mitt siste essay, skrevet i frisk fjelluft, hos Kulturverk:

- LOMMEDEMOKRATIET
Look over the histories of fallen civilizations, and far more often than not, societies don’t have to be dragged down the slope of decline and fall. Rather, they go that way at a run, convinced that the road to ruin must inevitably lead them to heaven on earth. Arnold Toynbee, whose voluminous study of the rise and fall of civilizations has been one of the main sources for this blog since its inception, wrote at length about the way that the elite classes of falling civilizations lose the capacity to come up with new responses for new situations, or even to learn from their mistakes; thus they keep on trying to use the same failed policies over and over again until the whole system crashes to ruin. That’s an important factor, no question, but it’s not just the elites who seem to lose track of the real world as civilizations go sliding down toward history’s compost heap, it’s the masses as well. - JMG
Så gjenstår det å se, vil politikerne våre kjøre vår sivilisasjon i grøfta med å repetere den gamle, forfeilede politikken, eller vil de ta til seg lommedemokratiet?

Ross Chapin i lommenabolaget. Måtte han, sammen med Terje Bongard, løftes fram som representanter for en ny tid, hvor vi bygger vårt samfunn på de beste egenskaper i menneskenaturen.

Design Keys for Pocket Neighborhoods

A key for a good life is to be part of a community. The best communities are pocket neighborhoods. Architect Ross Chapin has discovered 11 key design principles for strong pocket neighborhoods.

These design keys are the keys for happiness. If they are strongly integrated into the design, people will be happy, and as a consequence love their pocket of life and fellow pocket neighbors. They are like nourishment, or strong stitches to keep the pocket together. If the stitches or sewing are weak, there might appear a hole in the pocket neighborhood, where people risk to fall out.

For Chapin's designs these 11 design keys are of course strongly integrated into the design everywhere. For less talented designers they might be very unevenly distributed, with one corner of the neighborhood with a strong appearance of these design keys, while in the other corner they might be almost entirely wiped out. 

Often one can identify these parts of the pocket neighborhood as those poorly loved and neglected. Then it's about not to blame these misfortuned neighbors for not caring about the neighborhood, because they are not to be blamed, they are just victims of poor design.

The responsibility of the neighborhood as a whole is then to identify the design keys poorly integrated or maybe entirely lacking in these parts of the neighborhood. For then collectively doing everything for strengthening these core principles, and implementing those missing.

The key design principles for successful pocket neighborhoods are to be found at the pages 64-69 in Ross Chapin's book "Pocket Neighborhoods".

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...