PermaLiv

Fotografi av Lindstad-gitaren, med 12 strenger, 6 på hvert skjefte. En av kun fire kjente norskbygde harpegitarer. Skulle gjerne visst om Johannes Lindstad laget flere enn kun denne ene gitaren? Men mest trolig har han kun bygget sin egen gitar, til eget bruk. Uansett, flere bilder enn dette ene, må det vel bli av denne gitaren etter hvert. Bestill bilde av den her . Øyvind Holmstad (myportfolio.com) Jeg synes vi skal rekke en stor takk til Asgaut Steinnes, som har satt harpegitaren til oldefar inn i en større sammenheng, hvor vi nå også vet at denne har tyske aner. Bildet av Markneukirchen-gitaren er postet her . Men Steinnes har nok også fått en liten øyenåpner, hvor trubadur M.J. Dahl kanskje kan sies å være den fremste representant for avslutningen av Norges pietistiske periode, hvor han surfet på toppen av vår tredje pietistiske bølge, den rosenianske, stilig og selvsikker med sin harpegitar, før denne bølgen til slutt kræsjet inn i 1. verdenskrig, og vi entret moderniteten. U...

Gjester til barnedåp for Jon Helmer Holmstad i 1942, fotografert foran våningshuset i Grythengen, på sørsida mot hagen. - Wikimedia . Fotografi fra Grythengen i 1942, under barnedåpen til Jon Helmer Holmstad, som ligger inne og sover. Torbjørn og Ester Lindstad var faddere. Bakre rekke fra venstre:  Bjarne, Nelly, Markus og Olaug Holmstad, Johannes Opsahl, Kolbjørn, Harald, Arne Egil og Karine Holmstad, Torbjørn og Ester Lindstad. Midtre rekke fra venstre:  Johannes Lindstad, Even Helmer Hermansen Holmstad, Dora Holmstad Opsahl med Hedvig Opsahl på fanget, Marthe Evenrud Holmstad (gift med Markus), Solveig Gjørvald Holmstad (gift med Harald) og Othilie Røyse Holmstad. Fremre rekke fra venstre:  Gunhild Holmstad, Reidun Holmstad, Oddbjørg og Gunnar Opsahl, Hellbjørg og Aslaug Holmstad. Gunnar Opsahl fanget to bekkeørreter fra elva, som han slapp i den magiske brønnen, da han var barn, kanskje samme dag som bildet er tatt. Disse fikk svømme rundt der i tolv år, fram til de ...

Omsider bladde jeg litt i bygdeboka igjen, hvor jeg synes det er veldig morsomt at vi har full oversikt over hva Ovren Mikkelson hadde å fare med, i tida 1838-1844. At han også dreiv sagbruk, hadde jeg glemt. I tillegg til stamperi, hva nå dette måtte være? Samt da to møller. Tippoldefar, Even og Marthes sønn, er da oppkalt etter Marthes tidligere mann, som døde 29. desember 1836, året etter at branntaksten ble foretatt, slik at han burde egentlig tegnet en livspolise. Vi kan anta at han døde av kolera, eller "den kinesiske kolera", som man var nøye med å skrive, da det var viktig å legge skylda på kineserne. Denne hadde et raskt sykdomsforløp, slik at det er godt mulig han ble smittet under julegudstjenesten i Balke kirke, eller i festligheter i Fossemøllen seinere på kvelden. Koleraen herjet landet på denne tiden. Man har allikevel selvsagt den muligheten at en yngre bror kan ha gitt ham et lite hjelpende dytt utfor Kværnumsstrykene, hvor han kan ha hevdet at han var brisen...

“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.” Nelly Gustava Lindstad Holmstad steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten. - Wikimedia . Dette bildet er av Nelly Gustava Lindstad Holmstad, som steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten. Hun og Bjarne Holmstad med familie bodde her i tidsrommet 1940-1944. Far fortalte at en gang falt ei ku gjennom Nygardsæterbrua, muligens en av de kuene vi ser i bildet, men han husket ikke hvordan det gikk med denne. Kanskje var dette en gang de skulle lede kyrne fra Nedre Nygardsætra til Grythengen? Vet noen noe mer om hvordan det gikk med kua som falt gjennom Nygardsæterbrua, er jeg takknemlig for å få vite om dette! Videre er det klart at jeg ikke har noe falskt minne om at Nygardsæterdammen var uutgrunnelig dyp i min barndom, med den største...

Istedenfor å vaske klær en gang i året, vasker vi nå minst en gang i uka, men vi tørker fremdeles klærne i sola. Bestill fadografiet  her . Far var her i går (tirsdag 20. juli 2023), og da fikk jeg vite litt mer om hvordan de vasket klærne her i hans barndom. Klær vasket man stort sett en gang i året om våren, undertøyet kunne nok få en omgang til for jula, men bukser, gensere, sengetøy etc., ble kun vasket en gang per år. Allikevel var det ingen som klaget på at noen luktet, og han sa at egentlig luktet det bare fjøs av folk, slik at fjøslukta kan vi vel da si at var datidas deodrant, hvor denne overdøyvet lukten av svette og andre kroppssekreter. Dessuten er jo ull selvrensende, for det var ullklær man hadde da, og henger man en ullgenser ute i litt fuktig vær, er den etter ei natt som om den skulle kommet rett fra renseriet. Under den store klesvasken om våren, ble klærne først kokt i en stor kjele på vedkomfyren. Deretter tok de klærne ut på trappa, hvor de skurte dem mot et va...

Bjarne Helmersen Holmstad i sitt ess på sin røde Massey Ferguson! Da tror jeg at jeg har alle bilder og tekst jeg trenger til denne historien, men må nok skrive den ut i en helt ny post, da her ble det altfor hulter til bulter. Her legger Bjarne og hans barnebarn Frode Thomassen opp ved i carporten, som ble bygget av materialer fra låven som ble revet i 1966. Skal prøve å finne et bilde av Bellman og Sonja, som varslet om at Bjarne satt fast under traktoren sin. Ps! Merk at Bjarne bærer stråhatt, i likhet med Vincent van Gogh. Vincent bar stråhatt for å signalisere at han stod på bøndenes side. Dessverre gikk Vincent van Gogh ut i en hveteåker og skjøt seg i hjertet, etter å ha mottatt en profetisk visjon om Grythengen. Hans siste verk, "Røtter", forble ufullendt. Marthe og Anders Vikenes på potetplukking i Stuejordet i Grythengen, sammen med oldefar Bjarne på sin røde Massey Ferguson. Far var her i går på bursdag, og jeg tror han hadde det bra. Sist gang tror jeg han husket ...

Wikimedia "Suburbs: It’s sterile. It’s nothing. It’s wasting your life." - Cara Nicole Det er godt å se at stadig flere unge mennesker hater suburbia, som dessverre Øverskreien og Grythengen har blitt en del av. Selv er jeg grepet av suburbiapati, bare man ser ut blir man suburbiapatisk, man blir apatisk av denne suburbane teknologien, av de suburbane menneskene, av alle disse suburbane Toten-bunkrene, som vilkårlig er dumpet ned i universets og verdenshistoriens desidert viktigste kulturarv og kulturlandskap. I suburbia, eksurbia, subeksurbania og ekstremsubeksurbania, kan man aldri ha det gøy. Videre, uten Grythengen som ei levende kværneng ved stenelven Grýta, blir all moro falsk moro. Fordi uten Grythengen blir ingenting gøy, da dette er det morsomste og mest innholdsrike stedet, som noensinne har eksistert, nå blodtappet for alt liv! Slik at all moro fra nå av, er falsk moro, hvor alle som tror de har det moro, er falske mennesker! Og slike folk vil i alle fall ikke ...

Denne ukas kunstleressay var en fryd å lese, og det skal ikke forundre meg om det var inspirert av mitt essay hos p2p-foundation på lørdag . I alle fall kom Kunstler med følgende oppfordring, som jeg nå har gjort til slagord på toppen av PermaLiv: We Can Build Compact Walkable Towns Instead of Suburban Wastelands Les Kunstlers essay: -  Slowly, Then All at Once I disse dager graves det ned kubikkvis med plastrør dypt i grunnen i grenda mi , over Grythengen må de nok på det meste sprenge seg fem meter ned i bakken for å få tilstrekkelig fall på avløpsrørene. Disse får man naturligvis aldri opp igjen, da den suburbane livsstilen raskt går mot en slutt, slik Kunstler beskriver det. Grythengen, Kronborgsætergrenda, Toten og Norge har blitt forvandlet til et suburbant ødeland , og det norske folk har blitt grepet av suburbiapati. Grythengen var et hellig sted, en kulturbærer, og de suburbane bunkerne plassert rundt omkring i landskapet er en vanhelligelse av stedet, ...

Gårdstunet er gårdens hjerte. Kulturlandskapets nøkkel ligger i at man gjør gårdstunene til en kilde for inspirasjon og livsglede til de som bor der. De gamle gårdstunene er Norges sjel. Etter krigen mistet Norge sin sjel, ved at man så gårdstunene som mindreverdige i forhold til den suburbane bunkeren . Gårdene og gårdstunene liksom lå der lik kjøttstykker klare til å parteres, for så å kastes til General Motors, det store uhyret fra Amerika . Arkitekturopprøret Norge | Gårdstunet og gode omgivelser | Facebook Det meste av Norge er nå herjet av GM-Monsteret, tilbake ligger et ribbet land, et skjelett. Selv tapte jeg begge slektsgårdene til Monsteret, det kjennes som å ha mistet sine døtre. Noen få sjeler hever kanskje øyenbrynene og aner at noe er galt, før de haster videre, da karrièren er det eneste de har tilbake som det er verdt å leve for. Moder Norge er ikke lenger verdt å leve for. Vårt nasjonsprosjekt er forfeilet. For gårdstunet var ikke kun gårdens hjerte. Det var nasjon...