Wednesday, July 29, 2015

Jeg er en høysensitiv mann!

I mange år har jeg regnet meg selv som høysensitiv og vært stolt av det. Men at det finnes en forening for oss høysensitive hadde jeg allikevel aldri innbilt meg. Det at jeg ble klar over dette i dag må jeg takke kona for, da hun på biblioteket stoppet opp for å se på informasjonstavla. Og der lyste imot meg et lite ark med informasjon om foreningen for de høysensitive. Med en gang visste jeg at dette er foreningen for meg!

Som HS-person trives jeg best i stillhet i naturen med kaffekoppen og ei god bok

Tidligere har jeg blitt med i Norsk forening mot støy, men denne dekker bare en liten del av spekteret. Å bli utsatt for lys, biler, asfaltflater, tobakksrøyk, modernistisk arkitektur med mer er like ille. Sanseinntrykk oppfattes 3-5 ganger sterkere for høysensitive mennesker!

Vi høysensitive er som laven på trærne, og værer hvis det er noe galt i omgivelsene. Derfor må vi høysensitive ses på som en ressurs og en rettesnor for samfunnet. Problemet er at de fleste høysensitive er introverte, faktisk er 70 prosent av oss dette. Introverthet blir av mange sett på som et sykdomstrekk. Med Foreningen for høysensitive håper jeg vi kan få en introvert revolusjon. Ekstroverte er dessverre altfor ofte bøller, og til dels nyter de å utsette høysensitive mennesker for overstimuli, eller å latterliggjøre oss. Dette må det bli slutt på!

Å være høysensitiv blir vel neppe sett på som en maskulin egenskap, men vi menn er like sensitive som kvinner. En av fem mennesker faller inn under kategorien høysensitiv, denne fordelingsfaktoren finner vi også igjen hos mange dyrearter.

Er det noe jeg merker på mine mange stopp ved norske byggeplasser er det fraværet av høysensitive menn. Hva jeg observerer er tvert imot en orkeaktig oppførsel, og denne orkaktigheten tror jeg dessverre dominerer byggebransjen som helhet. Kunne byggingen av Norge overlates til høysensitive kvinner og menn, tror jeg vi ville fått et langt bedre samfunn.

På testen før høysensitivitethet scoret jeg hele 23 av 27 poeng, og jeg kan derfor regne meg som superhøysensitiv.

I skrivende stund har jeg vært medlem av Foreningen for høysensitive i 30 minutter, og kjenner meg allerede meget bedre. Å være del av et fellesskap betyr mye for selvtillit og motivasjon. Ut året er det halv pris på medlemsskap for menn. Bli medlem du også! Sammen er vi sterke!

Tåmåsstugua på Totenåsen

Hos Olavskilden Arbeidslag står følgende:

"Det eldste vi vet om denne plassen er at den hadde vært sæter for gården Ostvigen, og at den i 1836 ble solgt av Poul Hansen Ostvigen til Christian Andersen Undesløs. Dette kan vi se av en skyldsetningsforretning 19. des. 1836. Plassen oppgis til å være ca. 5 mål stor.

Den første vi vet som bodde her het Christian Taamesen. Dette kan vi se av en ”petisjon” som en arbeiderforening sendte kongen i ca 1850, eller litt senere.(Dette var av de arbeiderforeningene som ble stiftet i Marcus Thranes tid.) En av underskriverne i denne henvendelsen kaller seg Christian Taamesen Brændsætervolden. I folketellinga i 1865 ser vi at han da var 58 år gammel og enkemann. Han hadde en sønn som var åtte år og het Otto. Denne Christian var steinhugger.

Her i Tåmåsstugua har det litt seinere bodd ei enke som het Johanne og som hadde en sønnesønn som het Tåle. Han er blitt beskrevet som liten av vekst, mørkhudet og med svartkruset hår. Tåle er antagelig født rundt 1875. Da Johanne, hans bestemor, døde, kom han på legd nede i bygda. Det fortelles at han ofte var turer på Totenåsen i voksen alder. Godt opp i årene giftet han seg og bosatte seg i Torpa. Han døde i svært høy alder, antagelig rundt 1960-1970.

Senere har Anna Balke vært eier av Tåmåsstugua. Litt opp for huset var det ei høyløe. Den stod til ca 1960. det stod også et uthus her med vedskjul og utedo. Siste rest av dette falt ned en gang sist på 1900-tallet.

I dag er det Else Marie Mjærum som eier stedet. Olavskilden Arbeidslag inngikk avtale med henne om å restaurere/gjenoppbygge stua her i 2008. Dette ble fullført i 2012."

Tuesday, July 28, 2015

Extractive vs. Generative Ownership

Excerpted from Monica Minguez (also here):
Many of the great social struggles in history have come down to the issue of who will control land, water, and the essentials of life.
Ownership has been at the center of the most profound changes in civilization—from ending slavery to patenting the genome of life.

Throughout the Industrial Age, the global economy has increasingly come to be dominated by a single form of ownership: the publicly traded corporation, where shares are bought and sold in stock markets. The systemic crises we face today are deeply entwined with this design, which forms the foundation of what we might call the extractive economy, intent on maximum physical and financial extraction.

The concept of extractive ownership traces its lineage to Anglo-Saxon legal tradition. The 18th century British legal theorist William Blackstone described ownership as the right to “sole and despotic dominion.” This view—the right to control one’s world in order to extract maximum benefit for oneself—is a core legitimating concept for a civilization in which white, property-owning males have claimed dominion over women, other races, laborers, and the earth itself. In the 20th century, we were schooled to believe there were essentially two economic systems: capitalism (private ownership) and socialism/communism (public ownership). Yet both tended, in practice, to support the concentration of economic power in the hands of the few. 
Emerging in our time—in largely disconnected experiments across the globe—are the seeds of a different kind of economy. It, too, is built on a foundation of ownership, but of a unique type. The cooperative economy is a large piece of it. But this economy doesn’t rely on a monoculture of design, the way capitalism does. It’s as rich in diversity as a rainforest is in its plethora of species—with commons ownership, municipal ownership, employee ownership, and others. You could even include open-source models like Wikipedia, owned by no one and managed collectively.

These varieties of alternative ownership have yet to be recognized as a single family, in part because they’ve yet to unite under a common name. We might call them generative, for their aim is to generate conditions where our common life can flourish. Generative design isn’t about dominion. It’s about belonging—a sense of belonging to a common whole.

We see this sensibility in a variety of alternatives gaining ground today. New state laws chartering benefit corporations have passed recently in 12 states, and are in the works in 14 more. Benefit corporations—like Patagonia and Seventh Generation—build into their governing documents a commitment to serve not only stockholders but other stakeholders, including employees, the community, and the environment.

Also spreading are social enterprises, which serve a social mission while still functioning as businesses (many of them owned by nonprofits). Employee-owned firms are gaining ground in Spain, Poland, France, Denmark, and Sweden. Still another model is the mission-controlled corporation, exemplified by foundation-owned companies such as Novo Nordisk and Ikea in northern Europe. While publicly traded, these companies safeguard their social purpose by keeping board control in mission-oriented hands.

If there are more kinds of generative ownership than most of us realize, the scale of activity is also larger than we might suppose—particularly in the cooperative economy. In the United States, more than 130 million people are members of a co-op or credit union. More Americans hold membership in a co-op than hold shares in the stock market. Worldwide, cooperatives have close to a billion members. Among the 300 largest cooperative and mutually owned companies worldwide, total revenues approach $2 trillion. If these enterprises were a single nation, its economy would be the 9th largest on earth.

Often, these entities are profit making, but they’re not profit maximizing. Alongside more traditional nonprofit and government models, they add a category of private ownership for the common good. Their growth across the globe represents a largely unheralded revolution. 
What unites generative designs are the living purposes at their core, and the beneficial outcomes they tend to generate. More research remains to be done, but there is evidence that these models create broad benefits and remain resilient in crisis. We’ve seen this, for example, in the success of the state-owned Bank of North Dakota, which remained strong in the 2008 crisis, even as other banks foundered; this led more than a dozen states to pursue similar models. We’ve seen it in the behavior of credit unions, which tended not to create toxic mortgages, and required few bailouts.

We’ve seen it in the fact that workers at firms with employee stock ownership plans enjoy more than double the defined-benefit retirement assets of comparable employees at other firms. And we’ve seen it in the fact that the Basque region of Spain—home to the massive Mondragon cooperative—has seen substantially lower unemployment than the country as a whole.

Together, these various models might one day form the foundation for a generative economy, where the intent is to meet human needs and create conditions in which life can thrive. Generative ownership aims to do what the butcher, the baker, and the candlestick maker have always done: make a living by serving the community. The profit-maximizing corporation is the real detour in the evolution of ownership, and it’s a relatively recent detour at that.
Related:

Big-box-syndromet til Skreia?

Innlegget er publisert hos Oppland Arbeiderblad lørdag 25. juli 2015.

Da jeg bladde gjennom en avisbunke med sommerens aviser fikk jeg hakeslepp. Det skal settes opp en storboks eller såkalt "big-box" på Jeriko nord-tomta på Skreia, på 1300 kvadratmeter! Her ser det ut til at Rema 1000 skal etablere seg. Konkurranse kan være bra, men med dette bygget kommer de i alle fall til å slå konkurrentene langt ned i støvlene i heslighet. Denne formen for konkurranse er ikke Skreia tjent med.

Tidligere på sommeren hadde jeg ruslet rundt i Skreia for å ta bilder for Wikipedia, og de som vil kan gå inn på bokmålsartikkelen for Skreia på Wikipedia og se resultatet i galleriet jeg opprettet til artikkelen. Særlig inntektsbringende er det ikke å være frilandsfotograf for Wikipedia, men jeg har blitt invitert til det årlige julebordet deres for min innsats.

Noe av det som gledet meg mest på min rusletur i Skreia med kameraet over skulderen, var alle saltakene. Og jeg tenkte at dette må være Vestopplands svar på Lom, hvor saltak er lovfestet på alle bygg. Der har til og med Rema 1000 måtte se seg nødt til å bygge med saltak!

Dessverre har ikke Østre Toten vært like forutseende som Lom, noe Skreia nå ser ut til å måtte lide stygt for. Ja, stygt er det rette ordet. For å se hvor ille det kan gå er det nok å ta turen til Råholt på Øvre Romerike, som fullstendig har druknet i big-box-syndromet.

Ekstra ille blir denne likegyldigheten til stedets egenart hvis man tar en titt på den nærliggende Sandberggården, som både har saltak og murstein. Riktignok ikke rød murstein som det gamle meieriet med den flotte teglsteinspipa på motsatt side av gata, bygget av lokal murstein av leire ved Lenaelva, men i alle fall murstein. De som bygget denne gården har respektert stedets identitet.

Er det noe vi ikke har for mye av i dagens Norge er det identitet! Skreia har fremdeles mye identitet, stikkord kan være saltak, teglstein, Lenaelva og Totenåsen. Disse saltakene som ligger på rekke og rad langsetter skreiagata kan faktisk minne om alle toppene mellom bekkedalene i bakgrunnen opp mot Totenåsen, som danner et mektig bakteppe til Skreia, porten til Totenåsen.

Saltakene ligger på rekke og rad etter skreiagata, som en refleksjon av toppene mellom bekkedalene ned fra Totenåsen.

Se større foto her

Økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng flyttet til Øvre Skreien som tolvåring. Han er svært opptatt av identitet, og hevder at hvis mennesket mister sin identitet mister det seg selv. Identitet skapes ikke i et vakum, men gror opp av kulturen, arkitekturen, stedstilknytning og historie. Å dumpe en storboks midt i Skreia sentrum vil være svært ødeleggende for stedets egenverdi og identitet!

Kanskje har man på Toten blitt blinde for hvor flott det er på Skreia? Big-box-syndromet er en svært alvorlig tilstand som dessverre har rammet flertallet av norske byer og tettsteder, hvorav noen er fullstendig ødelagt. Vær så snille å spare Skreia for denne sykdommen!

Jeg vil oppfordre de styrende på Skreia og Østre Toten til å ta kontakt med Lom kommune straks de setter seg i kontorstolen etter ferien, for å få noen gode råd. Saltak må bli lovfestet på Skreia, umiddelbart, før en eneste big-box får slått rot!

Sunday, July 26, 2015

Tverberg with More Advices on How to Prepare for the Future

I am not sure I know the answer to the question. Usually, survivors are ones that have the most resources at their disposal. Some would argue that the group with most resources is today’s top 1%. Others would argue that a person needs to store up food and water, at least to outlast those who don’t take such precautions.

Others look to gardening/ farming and storing up tools, solar panels, fences, proper grading of land using today’s equipment, etc., together with their knowledge of how to make these all work.

Some look to high tech devices–fancy water filters and cooking stoves that use little fuel.

Some suggest storing up things to trade (bottles of whiskey, band aids, aspirin, etc) or silver or gold coins.

Some suggest that being part of a group that together can provide all of the needs of the group is a better strategy than “going it alone”.

Some suggest that being nimble is the most important characteristic–being willing to move to a better location if things go badly where a person is; finding niches where a person fits in.

I guess I would suggest a little diversification-is helpful–maybe a little of all of the above. If you can’t be one of the top 1%, make yourself valuable to some other people. Keep on good terms with family (including siblings and adult children). Figure out what you might be able to eat in your area. If you can grow some yourself, that would be good too. Store up at least a little bit to get past short outages in food/water supply. - Gail Tverberg

Svalestup

Veggmaleri av den berømte maleren Peder Aadnes i inngangshallen til prestestua på Eiktunet

Saturday, July 25, 2015

Norges regnskoger i fare!

Nordmenn er svært engasjerte i å bevare regnskog på fjerne kontinenter, og den norske regjering slår seg på brystet og sender milliarder av oljekroner for bevaring av regnskog i Amazonas og på Borneo. 

Når det gjelder vår egen boreonemorale kystregnskog er derimot entusiasmen heller laber, og truslene mot denne står i kø. Vel, det er som kjent lett å være storkar og raus når det ikke rammer en selv!

Norsk kystregnskog. Foto: Andrew Bowden

Les den meget opplysende artikkelen om temaet av Hans H. Blom.

Visste du at vi har regnskog på Vestlandet?
Fattig boreonemoral regnskog forekommer relativt hyppig innenfor utbredelsesområdet. Hotspot-habitatet utgjør likevel en liten del av skoglandskapet, kanskje så liten som én til tre prosent. Dette er arealer som nå trues av utbygging. Det er sterk befolkningsvekst i mange av kystkommunene, og boliger og hyttefelt bygges i nærheten av byene og tettstedene. Den nye stamveien mellom Bergen og Stavanger er planlagt lagt gjennom flere av kjerneområdene for boreonemoral regnskog. Utbygging, både av veier, hytter og hus, og utbedring av veinettet er derfor reelle trusler mot de små arealene av hotspot-habitatet og artene der.

En annen sentral trussel mot boreonemoral regnskog er algebegroing. Alger på trestammene er ikke uvanlig i områder med høyt nitrogennedfall. Vi ser at det er lavere forekomst av regnskogsepifytter der det er høy algevekst på trærne. Den negative effekten av algevekst er sannsynligvis størst i den sørlige delen av utbredelsesområdet for hotspot-habitatet, der nitrogennedfallet er høyest.

De boreonemorale regnskogene er ikke økonomisk viktige i skogbruket. Virket er ikke av høy kvalitet, og avvirking i bratt terreng er ressurskrevende. Men mange av lokalitetene ligger innimellom plantefelt av gran og sitkagran. Når disse plantefeltene avvirkes, kan det gi uheldige effekter på hotspot-habitatet. Kanteffekter kan gi endrete fuktighetsforhold, og regnskogsmiljøer blir dessuten utsatt for hogst langs uttaksveiene.

Wednesday, July 22, 2015

Vikingmiljøet i Skandinavia

NRK har en stor artikkel og radioreportasje om vikingmiljøet i Norge og Scandinavia, kalt Vikinglengsel:

http://p3.no/dokumentar/vikinglengsel/

Det er en meget lang artikkel, jeg beit meg allikevel merke i følgende lille utsagn:
Så har du det med autentisk følelsesliv. Det skjer noe med meg når jeg omgir meg med ting som gir meg assosiasjoner til «gamle dager». Når jeg lever som viking har jeg ikke en eneste plastbit rundt meg, og det appellerer til meg og mitt følelsesliv, og får meg til å føle meg hjemme og mer autentisk.
Det autentiske og biofile, identitet til naturen og kulturen. Nettopp hva vår kultur mangler!

Viking-langhuset i de svenske skoger, et godt eksempel på "Sheltering Roof"

Feststua på Eiktunet

Den gamle prestestua på Eiktunet, som er fra Skumsrud på Biri, benyttes flittig til bryllupper og utstillinger. Skulle jeg giftet meg i dag ville definitivt festen blitt holdt her! Dette er ikke kun Gjøviks, men hele Vestopplands vakreste bygg.

Da bildet ble tatt var det utstilling av maleren Tove Haukeli, som er en veletablert kunstner. Vi likte maleriene hennes godt, men de fleste var i duse farger, og da vi begge er duse mennesker trengte vi noe i sterke farger som motvekt. Det var et maleri av blåbærlyng, nok malt om høsten, som vi begge falt for. Men dessverre ser vi etter et avlangt maleri, og dette var på høykant.

Storesøster kjøpte allikevel ei hjemmestrikket nålepute-bamse, i friske farger.

Tuesday, July 21, 2015

Høyløa

Før i tiden lå det høyløer overalt i landskapet, i skogene og på myrene. Du verden hvilken skjønnhet! Operaen i Oslo blir ingen ting i forhold.

Høyløene hadde en enorm "Simplicity & Inner Calm", som er den fjortende transformasjonen for helhet. Dette fordi de simpelthen kun var ment som høyløer, og intet annet.

Denne høyløa på Eiktunet er en av få som ennå kan nytes, integrert i sitt rette element.

Sunday, July 19, 2015

Under eika på Eiktunet

Fint vær på Eiktunet i dag, men det skyet til utover aftenen. Vaflene smakte som vanlig utmerket, men har på mystisk vis krympet siden sist, eller at vaffeljernet har krympet. En god idè kan derfor være å ta med kaffe på termos og heller kjøpe to vafler.

Vi ble også med på guiding, og det var morsomt å komme inn i mange bygninger vi ikke har vært i før. Kvaliteten på guiden var omtrent verdt den 100-lappen vi betalte, ikke helt samme nivå som i Praha, men så er da ikke heller Gjøvik Praha.

The image is from Eiktunet Folk Museum at Gjøvik.

Saturday, July 18, 2015

Holidays in the Kvamsfjellet Mountains

Here are a few last images from the area around the cabin where we spent our summer holidays for 2015. Most of my images though I shot at our four big excursions:

- The Sugar Top

- The Jøråa Waterfalls

- The Glitterdalen Valley

- The Mountain Top of Nørdre Geitberget

Originally we should stay for just one week, but luckily those who were to borrow the cabin after us delayed their holidays to the autumn season. It was a blessed time, and our baby girl, pale and helpless when we arrived, left with fresh skin and much stronger, actually she made remarkable progress during these two weeks.

In the mornings before my girls woke up i enjoyed a peaceful time with a book and a cup of coffee, looking at the mountains and listening to the ko-kos, which there were plenty of here this year

The place we stayed is called Rondablikk, which means a glimps towards the Rondane mountains



Mountain canola

Junipers

Traditional Norwegian horses from the Gudbrandsdalen Valley

The small top behind the cabin

The Hotel of Rondablikk above the lake

A mountain bath

Fishing

Nørdre Geitberget

(The images are from a trip to the Nørdre Geitberget mountain, situated between Rondane National Park and the Frydalen Valley.)

Under den trollske eventyrturen om Jøråfossen fikk vi lyst til å avlegge et besøk til Nørdre Geitberget, som ble den andre toppturen vår og den siste turen under oppholdet i Kvamsfjellet. Det ble en verdig avslutning på en rikholdig ferie. Vi besteg toppen lørdag 11. juli 2015.

Nørdre Geitberget ligger stødig i landskapet

Seterhus ved Kvamsnysetrin, hvor vi parkerte

Godt med sommerferie her i vakre Frydalen

Rundt toppen var det godt med heilo, fjellvandrerens følgesvenn

Opprinnelig hadde jeg også tenkt å ta med Søre Geitberget, men det ville blitt for mye for en barnefamilie på en dag

Godt og mykt

Endelig på toppen

Selv om det var en varm dag blåste det ganske mye på selve toppen, og det var godt å finne ly bak denne varden

Utsikta over Frydalen var fantastisk! Jeg tror Nørdre Geitberget tilbyr det beste utsynet for Frydalen, som takk og lov er bevart som landskapsvernsområde. Hvis ikke ville denne usedvanlig vakre dalen naturligvis blitt fylt opp av en mengde kvalmende hyttepalass, i svarteste holmenkollsånd.

Så startet nedturen, Furusjøen i bakgrunnen

Vi legger Nørdre Geitberget bak oss

Fin flyt nedover bratthenget

Tur til Glitterdalen

(The images are from the Glitterdalen Valley, bordering to the Rondane National Park.)

Den tredje turen vår i Kvamsfjellet gikk til Glitterdalen, som danner grensa til Rondane nasjonalpark. Elva Glitra renner gjennom dalen og ut i Furusjøen. Turen fant sted tirsdag 9. juli 2015. Det ble en lang tur, nok litt i meste laget for barnefamilier, særlig hvis man har med spedbarn. Det var også en vindfull dag, så jeg måtte tilbake for å hente mer klær, slik at vi ble forsinket med ca en time. Allikevel, det var verdt det!

Opp mot Glitterdalen

Den første rasten fant sted ved Luseby nede ved Furusjøen, hvor man fikk seterfølelsen

Båthus nede ved Furusjøen

Flott smijernsbeslag på portene til båthusene

Elva Glitra med klart vann fra Rondane

Den første delen av Glitterdalen hadde et åpent skogsbilde, med furu, bjørk og gran

Kraftige overarmer her. Har nok ligget mye i treining med nordavinden denne ruggen.

Etter hvert skiftet landskapet til fjellbjørkeskog

Ranglartjønna var målet for turen, og det nærmeste vi kom tannrekka i Rondane


På nedturen insisterte jeg på å gjøre runden etter bekken, et valg som medførte et ekstra sokkeskift for storesøster

Den siste myra ned igjen mot Furusjøen var bedre tilrettelagt

Endelig gjøres unna de siste metrene langsetter Furusjøen, slitne til beins. Stien opp til Flakkshøa i bakgrunnen virker fristende, men denne får vente til et annet besøk i Kvamsfjellet.

Thursday, July 16, 2015

Lommedemokratiet

Sommeren 2015 hadde jeg den store glede å få låne den suburbanske hytta til min bror, for å oppleve hva Sigmund Kvaløy Setreng kaller pseudo-kompleksitet, som er det beste de fleste av oss kan håpe på å oppnå innenfor vårt ”Avanserte konkurranse-industrielle system”, forkortet AKIS eller enda bedre på engelsk med ACID (Advanced Competitive Industrial Dominion), dvs. syre. For slik er vår sivilisasjon, som syre, den brenner seg gjennom alt levende og etterlater kun dødt vev. Hvor befriende er det da ikke for et mekanisk menneske, en brikke i maskinen, å en stakket stund kunne få skue mot Rondanes mektige fjell.


Med meg hadde jeg to bøker jeg lenge hadde gledet meg til å lese, ”Elvetid”, ei ”minnebok” i sammenheng med økofilosofen Sigmund Setrengs død 27. mai 2014, og ”Pocket Neighborhoods” av arkitekten Ross Chapin. Og du verden hvor begge bøkene innfridde! Jeg var smertelig klar over at min ferie ikke var annet enn simpel pseudo-kompleksitet, men medbrakt to slike monumentale verker og med kaffekoppen (sannsynligvis av kaffebønner fra Brasils beste dyrkningsjord), kjente jeg allikevel på en dyp mening.

Å lese om Setrengs definisjon av meningsfylt arbeid var en befrielse og en stor sorg. Sorg fordi jeg egentlig aldri har fått oppleve gleden av meningsfylt arbeid, befriende fordi det har blitt klart for meg hva meningsfylt arbeid er. Dessverre produserer AKIS kun meningstomt arbeid, og vi har nådd ”peak meaninglessness”.

Innenfor Terje Bongards InnGruppe-Demokrati (IGD) skal det etableres en demokratisk fundamentert borgerlønn. Denne bør fastsettes ut fra i hvor stor grad arbeidet tilfredsstiller økofilosofiens definisjoner av meningsfylt arbeid, hvor de med lavest grad av meningsfylt arbeid får høyest borgerlønn. Samtidig bør man hele tiden søke å minske graden av meningstomt arbeid, med mål at alt arbeid til fulle tilfredsstiller de fem kriteriene for meningsfylt arbeid.

Kanskje var det den friske fjellufta som fikk meg til å forstå at Bongards IGD egentlig er et lommedemokrati, en essensiell del av InnGruppe-Samfunnet (IGS) slik som lommenabolaget, hvor de oppbyggelige kreftene i handikapprinsippet råder grunnen gjennom inngruppa. Altså et moderne stammesamfunn!

Undertittel til Chapins bok er ”Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, eller å danne småskalasamfunn i en overdimensjonert verden. Dette er nettopp hovedpoenget med Bongards demokratiform! Bongard kaller det et selveierdemokrati hvor hver inngruppe får fullt ansvar for sin produksjonslomme, på samme vis som hvert lommenabolag selvorganiserer sitt lille nabolag. Lommedemokratiet er således et produksjonsdemokrati bygget nedenfra, hvor hver inngruppe velger sin representant som de sender oppover i systemet.

Lommedemokratiet og lommenabolaget er to sider av samme sak

For at et lommenabolag skal lykkes har Ross Chapin utviklet elleve design-nøkler å strekke seg etter, presentert i kapitlet ”Designing for Community”. Disse demper eller eliminerer spenninger og konflikter innad i lommenabolaget, og legger et best mulig grunnlag for å skape gode relasjoner mellom beboerne. Ignoreres disse nøkkelprinsippene, slik man gjør det innen det rådende paradigmet, beredes tvert imot grunnen for konflikter og splittelse.

For lommedemokratiet bør det utarbeides tilsvarende nøkkelprinsipper som for lommenabolaget, noe man kunne fått til gjennom MEDOSS, norgeshistoriens potensielt viktigste forskningsprosjekt, avvist av Norges forskningsråd. (1)

Selv om lommedemokratiet har en pyramidal form, noe Setreng i utgangspunktet avskyr, snakker vi her om en fundamentalt forskjellig hierarkisk struktur enn innen de tradisjonelle pyramidale styringsformer, fra faraoenes Egypt til den Europeiske Union.

Lommedemokratiet har, lik alle biologiske systemer (2), en utpreget fraktal fordelingsstruktur, hvor den minste enheten, inngruppa eller produksjonslommene, utgjør fundamentet. Hver inngruppe velger den representant de mener best representerer deres interesser, som de sender oppover til neste forvaltningsnivå, som igjen består av inngrupper som velger sin representant, helt til man står igjen med kun ei inngruppe som velger sin representant, presidenten.

Systemet bygges altså nedenfra og opp, i motsetning til den dominerende verdensordning som nå vokser fram, SERVOGLOBUS. Setreng definerer SERVOGLOBUS på følgende vis:
Enkelt sagt: Naturen (og samfunnet) misoppfattes som en maskin (dvs. en abstraksjon). Det konkurranse-industrielle systemet er avgjørende bygd på denne misoppfatningen, i dag kraftig styrket via den eksponentielt økende datamaskineringen av samfunnet. I en prosess hvor økonomisk konkurranse er blitt den allestedsnærværende drivmotoren, hvor teknokrati (komplikasjon) setter strømlinjer på endringene og hvor nasjonene og deres parlamenter utviskes, synes et globalt ordensgivende datamaskinsystem å framstå som endepunkt. Økofilosofigruppen kalte dette systemet SERVOGLOBUS. (3) – Elvetid, side 183
Heldigvis har Setreng kommet til den konklusjonen at vårt sivilisasjonssystem vil kollapse før SERVOGLOBUS når sin fullendelse. Han fortsetter avsnittet ovenfor med følgende:
Flere datasystemeksperter mener at noe slikt til slutt vil ta over, mens distinksjonen mellom kompleks og komplisert (etter hvert gitt en finmasket definisjon via næssiansk fremgangsmåte!) har vist seg fruktbar i en argumentasjon for at Servoglobus aldri kan nå virkeliggjøring.
Sigmund Setreng poengterer gang på gang at vi må finne et nytt samfunnssystem for å erstatte AKIS. Selv mener jeg at InnGruppe-Samfunnet eller IGS er det beste alternativet for å kunne lede oss i en annen retning enn mot Servoglobus. Lommedemokratiet, fundamentert i arbeidet, må utgjøre den absolutte kjernen i IGS, med lommenabolaget utenpå her igjen. Derfor bør alle gode krefter settes inn på å få omgjort Norges forskningsråds fatale kortslutning om å avvise MEDOSS, og gi Terje Bongard de midler han trenger for å berge oss fra AKIS.

IGS vil si å gå tilbake til menneskets urtilstand, stammesamfunnet. Allikevel en ny, avansert form for stammesamfunn, basert på forskning innen menneskelig atferdsøkologi. Hvor vår nedarvede biologi forenes med teknologien og naturen, slik at vi kan leve sanne, komplekse liv.
Dessverre er grunnlaget for å foreslå bærekraftige samfunn basert på å forstå de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen. Når dette fornektes blir det bare synsinger igjen. – Terje Bongard
Referanser:
  1. Terje Bongard: No grant for MEDOSS
  2. Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons, av Michael Mehaffy og Nikos Salingaros
  3. Se Sigmund Kvaløy Setreng: ”Gaia versus Servoglobe” i I et filosofisk terreng. Festskrift til Sverre Sløgedal. Filosofisk institutt, NTNU, Trondheim, 2000

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...