Sunday, September 30, 2018

Traits of GREAT Photographers

De vloggerne jeg liker best å følge er fotoekteparet Tony & Chelsea Northrup, og jeg må si jeg ikke misunner dem reint lite for den felles pasjonen de deler for fotografiet. Noen hevder at fotografi ikke er kunst, men der tar de feil, fordi det er det eneste visuelle mediumet jeg klarer å uttrykke meg gjennom, og min poesi er et ekstrakt av fotografiet og ikke motsatt. Selv har jeg begynt med fotografering midt i en fotografisk revolusjon, den speilløse revolusjonen, hvilket er både spennende og frustrerende. Spennende fordi de forskjellige aktørene ikke har fått satt seg, slik at man ikke vet sikkert hvor de vil gå, men frustrerende av samme grunn, fordi det er uvisst hvilken retning man bør velge. For tiden leder Sony an, men de har dårligst ergonomi og en lite framtidsrettet flens.

I denne episoden snakker Tony & Chelsea Northrup om fellestrekk ved store fotografer, og jeg må si dette var en usedvanlig interessant diskusjon. Men et trekk ser de ut til å ha oversett, hvilket de selv representerer, at svært mange dyktige fotografer har ektefeller som deler deres pasjon for fotografiet. Som Jason Lanier, som forteller at hans kone kaster seg over fotografiene hans når han kommer hjem. Det må være herlig å ha det slik!

Derfor, har du en fotograf i magen, finn deg for all del en partner som har det samme. Du kan melde deg inn i en fotoklubb, eller oppsøke et sted mange fotografer søker seg til. Som Gamla stan i Stockholm, med Fotografiska like ved. Begge stedene er som en magnet på fotografer, og du ser raskt hvem som er lidenskapelige fotografer, og hvem som bare er turistknipsere. En ekte fotograf oppfører seg som et rovdyr på jakt etter det beste motivet. Ser du en singel mann eller kvinne som er lidenskapelig med kameraet, vis interesse for hva han/hun fotograferer, og inviter til å snakke videre på en av de mange hyggelige kafeene rundt ethvert gatehjørne.

Denne kvinnen observerte jeg en god stund i Gamla stan, der hun snek seg rundt i de smale gatene lik en asiatisk snøleopard, på jakt etter gode motiver. Her har hun funnet et motiv på Stortorget. At hun var en lidenskapelig fotograf oste av henne på lang avstand, og hun så ut til å kunne være lidenskapelig på mange andre områder også. En fotografs drømmekvinne!

-Wikimedia.


Stockholmensere har et helt annet forhold til fotografiet enn nordmenn, og legger de merke til at de blir fotografert, inntar de sin beste fotopositur på brøkdelen av et sekund, som denne kvinnen.

Denne åpenheten til fotografiet skyldes nok at Stockholm huser flere av verdens absolutt beste gatefotografer, pluss at Fotografiska er en sentral institusjon i bykulturen.

-Wikimedia.

Motivene yngler i Gamla stans smale gater.

-Flickr.



Saturday, September 29, 2018

Kan narsopati kureres?

Som empat, asket og idealist er man hele tiden under narsopatenes angrep, for er det noe de ikke kan tolerere er det mennesker med samvittighet og engasjement. Min familie har de siste to år blitt fratatt vår sosioøkonomiske posisjon, tunfellesskapet vårt, og her i de grønne enger er det de som drømmer om å samle en mobb for å jage oss over til Østlandets perle.

Heldigvis, etter at jeg kom over bloggene til Ole John Saga og Anita Sweeney, har jeg funnet ut at jeg ikke på noen måte er alene om å være et offer for narsopatenes herjinger. Narsopati er et gigantisk og voksende samfunnsproblem. Ikke minst fordi det er disse menneskene som tilraner seg makten og pengene i samfunnet!


Som Sam Vaknin, en av verdens 10 mest intelligente personer hevder, med godt belegg, har vi nå utviklet et narsissistisk samfunn, som uunngåelig vil videreutvikles til et psykopatisk samfunn. Særlig psykopatisk narsissisme er i sterk vekst.
Det Vaknin sier her i denne 7 minutters lange videoen bekrefter jo Darwins evolusjonseori, den sterkeste vil overleve, men når de fysisk sterkeste mangler empati og samvittighet, så er det ikke bare beinet som vil bli skutt av, nei her snakker vi om et fatalt hodeskudd der døden vil inntreffe, og der de som faktisk har samvittighet og empati også vil bli dratt med i avgrunnen. Høyst interessante tanker Vaknin serverer i denne videoen. - Ole John Saga
Å ha empatiske barn er en stor ulykke, for hvordan skal de kunne klare seg i framtidas psykopatiske samfunn? Som foreldre får vi ruste dem så godt vi kan, og lære dem om narsopati og hvordan disse menneskene opererer, slik at de kanskje kan klare å avsløre narsopatene før de rekker å ødelegge deres liv. Man får gjøre sitt beste, og opplysning om narsopati kommer nok til å bli et stadig viktigere tema for PermaLiv. For egen del vil jeg trene meg i å møte narsopatene med en langt hardere hånd enn tidligere. Den store drømmen er å kunne bli absolutt nådeløs i møte med disse menneskene, slik at man skremmer livskiten ut av dem. Er dette mulig?

På den annen side er det trist når noen som skulle stått deg nær, har utviklet seg til å bli narsopat. Finnes det noe håp for dem? Anita Sweeney mener NEI, Sam Vaknin, som er langt mer intelligent, har kommet til et bestemt JA. Se videoene nedenfor og gjør deg opp din egen mening! Kanskje finnes det allikevel håp for en sønn, mor, bror, søster eller ektefelle, som er narsopat?
Hvordan kan en far eller mor ikke bry seg om sitt eget barn og likevel late som? Hvordan kan en ektefelle behandle deg så jævlig og samtidig si de elsker deg? Hvordan kan en venn smile til deg og dolke deg i ryggen?

Noe av det såreste og vondeste mange utsatte må oppdage, er at narsissisten ikke brydde seg om dem. De elsket deg ikke, de var ikke glad i deg, de brydde seg ikke om deg, de har til syvende og sist kun hatt tanker for seg selv, egne ønsker og behov. Og slik er de til de trekker sin siste pust. Vi er og blir objekter de bruker og misbruker for egen vinning og tilfredsstillelses skyld.

Har du vokst opp med foreldre som narsopater, har du aldri blitt ordentlig elsket av dem for de har ganske enkelt ikke evnen. Forståelig nok er det smertefullt og tungt å svelge at nøkkelpersoner som foreldre, kjærester, ektefeller, en onkel, bestemor eller søsken aldri brydde seg om deg selv om de lot som. Hos de fleste skaper det dyp sorg, forvirring, skyldfølelse, skam og selvbebreidelser. Når du begynner å ane rekkevidden av at narsissisten ikke er som deg, setter gjerne tankekjøret inn. Var alt din skyld? Hva kunne du ha gjort annerledes? Skulle du ha holdt ut lenger, elsket mer, forandret deg litt til? En dag MÅ da narsissisten våkne og innse at de er på ville veier?

Så lenge du gir næring til håpet om at narsissisten vil forandre seg til det bedre, sitter du i klisteret. Du vil ikke klare å løsrive deg fra deres helseskadelige bakvendtland helt og fullt så lenge du tror de tenker og føler som oss. Tvert imot vil de fortsette å trykke på knappene dine som gir deg dårlig samvittighet, skyldfølelse og holder deg i nettet deres for videre mishandling og misbruk. Først når du innser at narsissister ikke er som oss og aldri blir det, kan du løsrive deg fra bedraget, reparere ditt eget liv og samtidig vite at du aldri hadde skyld i deres adferd eller fortjente å bli mishandlet. - Anita Sweeney

Friday, September 28, 2018

Wholeness and Human Feeling Must be Regained

We hope by now the reader will understand that the battle between system -A and system -B is not merely a clash between two competing theories of architecture. More profoundly, it is a clash between two competing systems of thought, human organization, and social activity. The two worldviews differ about the ways human society should be organized, about questions of ultimate value, and about the ways in which our social and emotional life may typically be arranged.

When this distinction is understood, it will indeed be seen that there must be conflict between the two world-systems. We need this confrontation in order to heal ourselves, and our communities.

The connection between human feeling and the wholeness of the world is profound. The activity of using this connection in service to the world is something that can be regained and must be regained. And in our search for wholeness, the presence of profound feeling in the hearts of human observers is the most sensitive, most reliable measuring stick. - Christopher Alexander, Battle for the Life & Beauty of the Earth, page 60-61

"The connection between human feeling and the wholeness of the world is profound."

Hvordan klarer folk i Gjøvik å stå oppreist med nedhøvlingen av deres identitetsfjell? Dette er jo rein flatehogst, og kjøleskapsblokkene som kommer i solhelinga med UFO-Hotellet som en modernistisk kroning av selve toppen, det er en slik ødeleggelse av helheten i bybildet, at det føles som om hjertet rives ut. Mangler gjøvikenserne ethvert snev av inntrykksømhet, som Hamsun formulerte det?

-Wikimedia.

Understanding Covert Narcissism - Essential Information You Need To Know


Igjen viser det seg at jeg er en kløpper i atferdsøkologi, da dette er som om jeg skulle sagt det selv.

Så til alle de som mener jeg er covert-narsissist, ja, at jeg ikke er overt-narsissist kan det vel ikke være særlig tvil om, men faktum er at covert-narsissister kommenterer ikke under fullt navn. Noe jeg alltid har gjort! Så der røyk den muligheten til å stemple meg😆



Skadefryd ja, det elsker disse covertene. Det er intet som nærer dem mer enn å se deg lide. Og de er mestere til å få deg til å lide slik at ingen andre merker det, gjerne på en slik måte at andre oppfatter deg som gal. Da næres de dobbelt!



Noen gode råd.



Ikke lett å være empat i et samfunn som har blitt narsopatisk. Her er noen gode råd for å ta vare på deg selv og nervesystemet.



Psykopatisk bølle. Ja, det var vel en slik en som tømte et traktorlass nedover dalsida for velkomstsportalen til bedehusgrenda på Toten ei natt😈

Relatert


Tre fundament for den stolte kulturbærer

For å kunne være en stolt kulturbærer av et historiemaleri i kulturlandskapet, er det tre forutsetninger som må være til stede:

1) Teknologien må være stedegen og kretsløpsbasert, fundamentert på permakulturens designprinsipper. Det skal ikke finnes gjennomstrømsteknologi på en gård. Punktum! Energien her på Grythengen skulle kommet fra tre kilder:

A. Solcellepaneler på vestsiden av taket på låven som ikke er, der ville de heller ikke syntes fra tunet.

B. Fra dammen til den første Solhaug trevarefabrikk i Olterudelva.

C. Fra skogen.

2) Tunet er gårdens hjerte og gårdens cellekjerne, et sted dominert av positivt rom, med våningshus, evt. kårbolig, låve, stabbur og evt. uthus/bryggerhus. På tunet skal råde stillhet og tilbaketrukkethet, et sted der sjelen sprudler og de viktigste oppgaver på gården utfolder seg.

3) Gardskoronaen må være intakt, da denne er gårdens cellemembran og ramme. Ramma rundt et maleri er ofte vel så viktig som selve maleriet, og bygger opp om maleriet. Lik i en cellemembran skal det kun være små åpninger, hvor gårdens stoffskifte kan finne sted. Gardskoronaen er et sted for fugler og dyr, hvor fauna og flora er særlig rik. Den danner en buffer og en myk overgang til nabogården.

***

På Grythengen, husmannsplassen vår hvor vi har vært i sju generasjoner, er alle disse punktene smadret. Derfor er det umulig å være stolt kulturbærer på denne gamle elvegården, som er velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, selveste bedehusgrenda på Toten. Men hverken slekt, grendefolk eller kommune bryr seg om vårt fedrealters skjebne, hvilket er ufattelig. Dette er grunnen til at jeg kaller meg skyggevokteren, da jeg kun er vokter av skyggene fra den falmende ilden bakenfor, den til mine forfedre, lik i Platons hule.
Fremskritt, det er menneskets trivsel. - Knut Hamsun

Vi må øve opp vår inntrykksømhet. - Knut Hamsun ("Inntrykksømhet" er som ord oppfunnet av Hamsun)

"Avantgarde-nostalgi". - Kate Soper (Hva jeg og Hamsun bedriver/bedrev)

Wednesday, September 26, 2018

Det er gjennom InnGruppe-Demokratiet vi kan temme lysta på mer, og dyrke fram det beste i mennesket!

Kommentar til artikkel av Oda Omholt hos Kulturverk.

Kom nå nettopp over følgende artikkel:

- 8,000 Years Ago, 17 Women Reproduced for Every One Man

Her ser vi kraften i den seksuelle seleksjonen, som slo ut i all sin gru ved jordbruksrevolusjonen. Alle menn slåss fremdeles om å være han med de 17 damene, og de 17 damene slåss fremdeles om denne ene mannen.

Da vi gikk over til å dyrke jorden var det ikke lenger den beste bueskyteren eller den raskeste løperen som dro damer, men han som hadde samlet seg mest gods og gull.

Det ble ikke lenger den som var mest generøs og delte av sitt overskudd som fikk høyest status (i stammen), men han som bygde seg det største våningshuset og hadde den flotteste gården.

Ved jordbruksrevolusjonen ble det han med den flotteste gården og det største våningshuset, som fikk boltre seg med de 17 damene.

Disse negative kreftene i handikapprinsippet, utgruppekreftene, er enda sterkere til stede i dag, gjennom vårt konkurransepregede utgruppesamfunn. Inngruppestrategier har ingen mening i massesamfunnet.

Derfor er det snart på tide at vi begynner å ta vår atferdsbiologi på alvor, og organiserer oss deretter!

Dette vil si:

A) Et egalitært samfunn hvor alles stemme teller like mye.

B) Et inngruppe-basert samfunn, hvor inngruppestrategiene i handikapprinsippet kan få komme til overflaten.

Terje Bongard har foreslått en modell som tar disse to punktene på alvor, og han har kalt modellen for InnGruppe-Demokratiet (IGD).

Dessverre skjønte ikke det inkompetente (jeg har lyst til å bruke langt sterkere uttrykk) dommerpanelet hos Norges forskningsråd dette:

- Terje Bongard: No grant for MEDOSS

Gjennom inngruppa drar man ikke damer på materiell status, men gjennom talent, omtanke og storsinn.

I inngruppa er det talent, omtanke og storsinn som gjelder.

Se også mitt essay:

Med hovudet i Riftdalen

De som påstår at menneskets utviklingspotensial ikke kan blomstre i et egalitært samfunn er utdaterte på moderne evolusjonslære, og har ikke forstått hvordan seksuell seleksjon manifisterer seg gjennom handikapprinsippet.

Selv har jeg forstått dette, det har jeg Bongards ord på. Fordi jeg har forstått dette, støtter jeg Bongard og hans modell.

Det er gjennom IGD vi kan temme lysta på mer, og dyrke fram det beste i mennesket!
Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. - Terje Bongard

************

Konversasjon med Petter Bøckman:

Bøckman:

At stadig flere menn havner akterut betyr egentlig bare at det blir større spredning i feltet for å bruke en sportmetafor. Det er uansett kvinnen som bestemmer når (og i de fleste tilfeller) hvor mange barn hun vil ha. Når flere menn ikke får barn fordi de har lav status betyr det bare at det er noen andre (med høyere status) som er fedre til disse barna i stedet, altså at konkurransen om å bli far er hardere.

I Norge har andelen menn som ikke får barn brukt å ligger rundt 20%, men prosentandelen er stigende. Om man ser på variasjonen i Y-kromosomet lå tilsvarende stall i steinalderen på kanskje rundt 50% (altså at halvparten aldri fikk barn). En sannsynlig forklaring er at et enklere liv med mer sosiale utjamningsordninger gjør kvinnen mindre avhengig av mannes økonomi/status, slik at flere hanner har sjansen til å formere seg. I nedgangstider eller med økende sosiale forskjeller vil konkurransen øke.

Meg:

At andelen barnløse menn i steinalderen var så høyt som 50% ville jeg aldri trodd, da dette jo tross alt var et langt mer egalitært samfunn enn jordbrukssamfunnet.

- 8,000 YEARS AGO, 17 WOMEN REPRODUCED FOR EVERY ONE MAN

Slik jeg har tenkt det kom menns unike egenskaper bedre til syne i de små gruppene i steinalderen, slik at de fleste menn ble valgt for en eller annen egenskap. Men stemmer dine tall tyder dette på at det måtte være en form for polygami allerede i steinalderen.

Uansett ser det ut til at andelen barnløse menn nådde en topp med overgangen til jordbrukssamfunnet, og en bunn med den nordiske velferdsmodellen. Nå smuldrer velferdsmodellen opp, vi får et hardere samfunn med større kamp om ressursene, og er på veg tilbake til gamle tilstander.

Derfor haster det med å få innført RID, et samfunn basert på samarbeide og ikke konkurranse. Den nordiske velferdsmodellen kan uansett ikke overleve de kommende ressurskrisene og miljøutfordringene, da den har kapitalisme som fundament.

- Skjønnhet eksisterer fordi vi liker det vakre

Relatert:

Tuesday, September 25, 2018

Our interests

In principle, good group decisions result when we consider our interests rather than just my interests. My instinct is often to go into a conversation, negotiation, or group decision with the goal of satisfying my own interests, of getting what I want. The challenge is to go into a conversation not just looking out for my interests, but looking out for yours too.

It's hard to consider what is in the best interest of two or more people, but the result might be a win for more than just me, perhaps a win for all involved. Failure to consider our interests often results in someone losing.

Practical Tip: Make decisions with multiple interests in mind, not just your own. The first step is to fully understand others' interests, in addition to understanding and honestly sharing your own. Ask, "What about this issue is so important? Why is this important? What are the underlying interests?" Good group decisions start with good listening and shared understanding, and they end with win-win.

- Craig Freshley
Selv har jeg opplevd, etter å ha vært med å sende 20.000 kubikk plank gjennom kløyva, å bli fratatt min bedrift en kveldsstund, uten at noen som helst ville lytte til hva jeg hadde å si. Hverken medaksjonærer, revisor eller banksjef, det var som å ha et kobbel av gale ulver etter seg. Etter å ha mistet hele min sosioøkonomiske plattform for min livsgjerning, fikk jeg høre av hovedarkitekten bak kuppet at jeg hadde fått "alt som jeg ville". Dette var en person som er ute av stand til å lytte til andre, og som tror at når han har fått alt som han vil, da har alle fått det som de vil.

Diggebling snakket om at hun hadde så mange hatter, noe hun hadde lest om i ei bok. Men samme hvor mange hatter hun hadde, eller de hadde, etter 20.000 kubikk hadde de kun en ting å gjøre, nemlig å ta av seg alle hattene sine og i ærbødighet lytte til hva jeg hadde å si, for deretter å sette mine ønsker ut i livet. 20.000 kubikk gjennom kløyva, mouldingen og pressa, dette krever at man legger seg flat i respekt.

Hva vi ser her kan vel være nok til et par hundre kubikk plank, hvilket vil si at jeg var med å sende gjennom maskinene omlag 100 ganger så mye, hvorav mesteparten for egen maskin.

Men hvem bryr seg om slikt flisespikkeri i våre dager?

-Wikimedia.

Golfspillets (u)natur

Golfbanan är troligen en mycket exakt bild på den moderna människans föreställning om ett idealt landskap. Man kan säga att anledningen till denna sorts anläggningar är att naturens mysterium tråkar ut oss och därför har vi skapat en överskådlig och reducerad topografi som kan placeras var som helst i världen. Golfspelet ger oss därnäst möjligheten att instrumentalt behärska detta konstgjorda landskap så att vi inte vid någon tidpunkt behöver öppna oss för omgivningarna. Golf är en enkel, målinriktad och kvantifierbar förströelse. En vandringstur med ett inlagt spel. Golfbanans konstbevattnade och kemiskt vidmakthållna ordning liknar ett slags natur, men dess dragningskraft består i att den är ett uttryck för en total kontroll över naturen. Det är en konstruktion som summerar den teknologiska civilisationens systematiska förvandling av världen till en avgränsad mängd standardiserade och lättigenkännliga konsumtionsvaror. - Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 57
Golfbanemuren gjennom min svigeroldemors gård.

-Wikimedia.

Sunday, September 23, 2018

Narcissism Evolving: 3 Disturbing Trends

Med avviklingen av Bedehuslandets vekt på nøysomhet, måtehold og samarbeid, fulgt av Kjøpesenterlandets vektlegging av forbruk, sløsing og konkurranse, ser vi en sterk framvekst av narsissistiske tendenser i befolkningen, både på genetisk og epigenetisk grunnlag. Trist er det å høre at kvinner nå har blitt like narsopatiske som menn, hvilket jeg dessverre smertelig har fått erfare under vår tid på Gjøvik. Verre enda er det at vi ikke lenger har idealer, som Gud eller M.J. Dahl, som selv narsissistene verdsatte under Bedehuslandets tid.

Kjøpesenterlandet har åpnet for en flodbølge av narsissisme, som kommer til å dra oss alle med ned i avgrunnen!
Jeg er dessverre enig med narsissisten Sam Vaknin. Urovekkende mange menn og kvinner utvikler narsissisme og til det verre, det han kaller psykopatiske narsissister, eller narsopater som jeg kaller dem. De tigger ikke om noe, de krever, de er berettiget, de er supergrandiose. De vil bli vår undergang om vi ikke stopper dem. - Anita Sweeney

Det Vaknin sier her i denne 7 minutters lange videoen bekrefter jo Darwins evolusjonseori, den sterkeste vil overleve, men når de fysisk sterkeste mangler empati og samvittighet, så er det ikke bare beinet som vil bli skutt av, nei her snakker vi om et fatalt hodeskudd der døden vil inntreffe, og der de som faktisk har samvittighet og empati også vil bli dratt med i avgrunnen. Høyst interessante tanker Vaknin serverer i denne videoen. - Ole John Saga


For å klare seg i dagens verden er det en forutsetning å ha sterke narsopatiske trekk, hvilket jeg dessverre ikke har, derfor har jeg blitt overkjørt av narsopater en rekke ganger. Men man lærer og man herdes, og det er bare å trene seg i å ikke vise noen nåde. For disse menneskene er det bare å gå dem rett ned, man kan ikke snakke fornuft til dem, derfor er det like greit å bare brøle som et vilt dyr.

Prøv aldri å snakke fornuft med en narsissist, bare brøl, lik var du en skadeskutt bjørn.

Snart kommer snøen, og med denne vil jeg oppfordre empater til å bygge narsopatiske snømenn og -kvinner, som du trener på å gå rett ned, uten å vike en tomme, samtidig som du brøler av full hals. Dessverre har denne typen egenutvikling blitt tvingende nødvendig for å overleve i Kjøpesenterlandet!



Hvis samfunnet blir narsissistisk, vil det bli psykopatisk, slår Sam Vaknin, verdens sjette mest intelligente person, fast. Som PermaLiv har vist er Kjøpesenterlandet narsissistisk inn til margen. Alternativet står mellom Terje Bongards InnGruppe-Demokrati (IGD) eller et hjerterått, ondt samfunn. Tusen takk til Inger Lise Rypdal og hennes svertekampanje av Bedehuslandet! Leve Magnus Johansen Dahl, asketen i Holmstadengen!!!

Dessverre havnet vi i et lommehull sammen med ei covert-høne i tunfellesskapet vårt på Gjøvik, for hvem vi fungerte som negativ narsissistisk føde, som nøt å drive oss til vanvidd. En annen familie spilte rollen som positiv narsissistisk føde.

Det er heller ikke kun småfugler som holder til i gardskoronaen her i engen, for å si det slik. Dette er grunnen til at gardskoronaen må holdes intakt rundt enhver gård, da den er til for småfuglene og kulturbærerne, og ingen andre.

Svært interessante tanker om at familie/slekt er der for at du skal kunne kjenne deg spesiell i en oversiktlig setting. Dette er hvorfor man bør kutte ut familie/slekt hvis de ikke vil at du skal være noe, eller ikke bryr seg hvis du ikke er noe mer. F.eks. hvis du har blitt overkjørt av en narsissist.


Kan narsissisme kureres?


Relatert


21 Stages of the Relationship Between a Narcissist and an Epmath. Har forundret meg over hvorfor empater duller med narsissister, her er mange svar å hente.




New Urbanism - ikke for Skreia

Selv er jeg i stor sorg etter at bygdedyrene og ferdighusbransjen nå fullstendig har slått kloa i Skreia, innlandets smekreste urbane landsby, og forvandlet henne til ei utflytende billørje. Det er bare å slå fast at de bilbunkerne som ligger etter fattigmannsrivieraen i Øverskreien, også er en del av den utflytende byen, og har absolutt intet å gjøre med rural kultur. Dette er den utflytende byens idealer, slik de ble utformet i General Motors hovedkvarter i Detroit på slutten av 1930-tallet.

Hele Norge har nå blitt en utflytende by, hvor man knapt lenger finner rural kultur, ei heller genuin urban kultur. Det er på dette grunnlaget vi ble kulturløse.

Svaret er naturligvis nyurbanismen, som jeg sammen med Audun Engh har kjempet for i mange år. Nå er situasjonen på Toten så ille at det ikke lenger nytter med retrovasjon, billørja Skreia må rives, med unntak at Skreia sentrum, som fremdeles har store nyurbanistiske kvaliteter, og bygges opp igjen som en nyurban landsby. Enga mi må frigjøres, slik at vi igjen kan få ekte rurale og urbane kvaliteter i vårt land.
New Urbanism er den amerikanske bevegelsen for gjenoppdaging av kunsten å bygge attraktive byer preget av fotgjengervennlighet og finmasket funksjonsblanding. I 25 år har «Congress for the New Urbanism» arrangert årlige konferanser med et tusentall deltakere der ideene er blitt utviklet. Jan Gehl har vært en av talerne.

Mye av nybyggingen i USA er nå basert på disse prinsippene. De nye bydelene Poundbury i England, Brandevoort i Holland, St. Eriks i Stockholm og Plessis-Robinson utenfor Paris er europeiske eksempler på realisering av de samme ideene.

CNU har også gått inn for reell og forpliktende medvirkning gjennom «charretter», verksteder der ulike aktører og berørte innbyggere deltar aktivt i utformingen av byplanen (jeg skapte for endel år siden nyordet «plansmie» som norsk betegnelse på charretter).

Tidlig i sin karriere skrev Ellen de Vibe positivt om bevegelsen, etter en studietur til USA. Hun var medforfatter av en artikkel om et møte med den viktigste byplanleggeren tilknyttet New Urbanism, Andres Duany. Jeg antar de Vibe fort fant ut at dette ville gjøre henne upopulær blant både modernistiske arkitekter og grådige utbyggere i Norge, og dermed skade karrieren. Hun vendte tilbake til dyrkingen av kassen og den utflytende byen.

CNU fokuserer primært på byplan og byforming, ikke arkitektur. Noen av de aktive i bevegelsen tegner modernistiske bygg, men tilpasset tradisjonell byform med gater og kvartaler.

Men i praksis har man sett at de fleste større byggeprosjekter basert på New Urbanism også er preget av tradisjonell arkitektur. Det skyldes ikke minst markedets preferanser.

Forskning viser at brukerne lettere verdsetter høy tetthet når arkitekturen er basert på tradisjonelle prinsipper. Dette fordi klassisk arkitektur og tradisjonell byggeskikk er i samsvar med instinktive menneskelige behov for variasjon og detaljering, basert på naturlige og harmoniske prinsipper. For å sikre oppslutning om bærekraftig fortetting av byer og tettsteder bør derfor befolkningen ha en sentral rolle i valg av arkitektur. Velger man arkitektur som provoserer vil motstanden av gode grunner øke.

Se f.eks. denne artikkelen om forskning på menneskers behov for vakker arkitektur. Dette dreier seg ikke om «smak og behag», men om dyptliggende behov:

- Frontiers of Design Science: Biophilia

I en artikkel på nettsiden til organisasjonen CNU, Congress for the New Urbanism (www.cnu.org), er bevegelsens viktigste prinsipper og resultater oppsummert:

- 25 great ideas of the New Urbanism

Audun Engh
Audun Engh:

"Det øverste bildet viser en collage av nybygg som de siste årene har vunnet "Driehaus Prize" for ny tradisjonsbasert arkitektur. Bildet under viser diverse "ikoniske" høyhus oppført rundt om i verdens storbyer. Skyskrapercollagen er laget av "stjerne"-arkitekten Rem Koolhaas, som i det siste har erkjent at arkitekter må bli opptatt av noe annet enn å markere seg som nyskapende genier. Mange norske utbyggere og arkitekter drømmer stadig om å oppføre "spennende signalbygg". Dette bildet synliggjør at tårnene blir latterligere jo flere det er av dem."

Morgenkaffeutsikt

Her nytes morgenkaffen etter å ha levert jentene rundt omkring.

-Wikimedia.

Og her er utsikta😊

Enn så lenge, for her kommer man til å få kaffen i vrangstrupen😰

Snart kommer UFO-hotellet til modernistene på Hovdetoppen midt i bildet, pluss en liten suburb med kjøleskapsblokker i solhellinga til høyre, for å finansiere infrastrukturen. Modernistene har satt seg fore å plassere sine ikoner på enhver topp i landet vårt, bl.a. ved å infiltrere Turistforeningen og Totentroll (nye Rausteinshytta på Østhøgda).

Dette er en nedhøvling av Gjøviks identitetsfjell!

-Wikimedia.

Saturday, September 22, 2018

Bedehuslandsturne? (Brev til en venn)

Takk for svar!

Topp! Tenk å få jobbe med Petter Dass! Vi reiste gjennom Nordland i 2010 og var innom Petter Dass - senteret. Dette var før jeg begynte å fotografere. Har skikkelig lyst til å tilbringe et år i Nordland. Spennende også å høre om faren din, som var industriarbeider og hobbyfotograf som meg. Ja, oldefaren min mistet helt pusten da han ble eldre, grunnet alt trestøvet, og jeg begynte å merke mye irritasjon i halsen selv. Så slik sett er det greit å slippe å ende opp som oldefar. Han var forresten svært begavet, og var både treskjærer og laget gitarer. Men det ble for mye tid med båndsaga og annet, og den gangen hadde man jo heller ikke avsug eller masker, pluss at arbeidsdagen var 12 timer. Det gode var at de slapp alt byråkratiet og skjemaveldet etc. De hadde kun ei grønn bok med debet og kredit, det var hele kontoret :-)

Regner med du har fått med deg Erlend Berges nye foto-bok Bedehusland. Har tenkt mye på at vi har gått fra å være Bedehuslandet til å bli Kjøpesenterlandet, og nå har det kommet to bøker om begge disse landene. Så jeg er svært takknemlig både for boka de og Berge si! Jeg får stadig mer respekt for Bedehuslandet, og får jeg låne en gamp er det mulig jeg tar såmaskina til bestefar og reiser på bedehuslandsturne rundt Totenåsen. For å besøke de gamle bedehusene, de to som er igjen og de som er solgt eller revet, samt der Totenåsens apostel M.J. Dahl ligger begravd ved Moen kapell på Hadeland, og andre relevante plasser. I frøkassa tenker jeg å legge et eksemplar av Pris Herren, som Dahl samlet i Holmstadengen her i grenda mi, for symbolsk å så noen frø, med håp om at noen kan falle i fruktbar jord, som en allegori på Jesu lignelse. Kanskje en sprø tanke jeg vil forkaste, men er så møkka lei av Kjøpesenterlandet at jeg føler på for å gjøre et stunt, ikke bare for å hedre Bedehuslandet, men også for å provosere det Kjøpesenterlandet vi har blitt.

Ja, fotografi er en fin hobby som gir meg svært mye! Men det er mye teknologisk å sette seg inn i, skulle ønske dette var litt enklere.

Fortsatt god helg!

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Skreia

Er det noen som har en gamp å låne bort, og som synes en bedehuslandsturne rundt Totenåsen kunne være et fint tiltak, ta gjerne kontakt!

-Flickr.

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Publisert hos Kulturverk.com lørdag 15. mars, 2014.


Naturen planlegger intet, den folder seg ut, den utfolder seg. Det er derfor jeg tar avstand fra kreasjonistene, fordi de reduserer skaperverket til en plan og Gud til den store planleggeren, som om Gud var en kopi av Le Corbusier.

Selvorganisering følger livets kode, DNAets kode, hvilket vil si en utfoldelse av skapelsen gjennom sekvenser. For å skape helhet er det avgjørende at disse sekvensene utfolder seg i riktig rekkefølge, Christopher Alexander kaller dette for generative koder. Derfor er selvorganisering det motsatte av kaos, men naturens orden.

I artikkelen “GENERATIVE CODES HAVE EVOLVED FROM PATTERN LANGUAGES, BUT ARE MUCH MORE SOPHISTICATED GENERATING SYSTEMS“, identifiserer Alexander åtte ødeleggende arbeidsmetoder. Siden jeg leste disse første gang har det tynget meg at vi bygger samfunnet vårt gjennom degenerative sekvenser, og på dette viset kveler utfoldelsen av livet.

De følgende eksemplene er alle skadelige:
  • Konvensjonelt: Veier bygges før bygningene de skal betjene.
  • Konvensjonelt: I byggefelt graves ned vann- og avløpsrør lenge før husene oppføres.
  • Konvensjonelt: Husene plasseres, og hagen, som er det som blir igjen av tomta, er andreprioritet.
  • Konvensjonelt: Vinduenes design og posisjon bestemmes på det tidspunktet byggeplanene godkjennes.
  • Konvensjonelt: Tegningene fullføres før konstruksjonsarbeidet tar til.
  • Konvensjonelt: Planene for nabolaget fullføres før konstruksjonsarbeidet tar til.
  • Konvensjonelt: Offentlige plasser designes i etterkant av individuelle bygninger.
  • Konvensjonelt: Endringer gjøres gjennom endringsordrer, og blir derfor svært kostbare.

Disse praksisene støtter ikke opp under skapelsen av levende nabolag!

Hvorfor fortsetter vi med disse statiske, rigide og degenererende kodene ti år etter utgivelsen av The Nature of Order? Jeg har ikke selv lest bind to i dette bokverket, The Process of Creating Life, som omhandler generative koder, og vil derfor på ingen måte utpeke meg til noen autoritet på feltet. Allikevel, vi må som samfunn skifte fokus, fra å være planfokuserte til å bli sekvensfokuserte.

Våre dagers planleggingsregime bygger på modernistisk ideologi, og ble utviklet før kunnskapen om DNAet ble funnet. Skal vi kunne skape en sivilisasjon som er en del av naturen, må vi følge livets kode.

I boka Twelve Lectures on Architecture; Algorithmic Sustainable Design, sammenligner matematikeren Nikos A. Salingaros denne designmetoden med algoritmer, en stegvis prosess hvor det er algoritmen, ikke den overordnede planen, som leder oss til målet. Det endelige designet er således ukjent helt til siste slutt, men den algoritmiske prosessen vil lede oss til svaret. Eller rettere sagt, ett av flere mulige positive utfall. På samme vis som intet menneskebarn utvikler seg likt, men hvert individ får sin egen karakter. Slik må det også være for våre nabolag.

De åtte arbeidsmetodene som er listet ovenfor har ingenting med en stegvis algoritmisk prosess å gjøre, hvor man på forhånd bestemmer svaret uten å gjennomføre algoritmen.

Generative koder virker gjennom morfogenese eller lokal adapsjon. Levende nabolag er derfor først og fremst kjennetegnet av stor variasjon, som en respons på stedets særtrekk og egenart. Denne variasjonen reflekterer de 15 transformasjonene for helhet, den er egofri, og slik den diametrale motsetningen til dagens stjernearkitektur.

Eishin Campus, Tokyo.

Foto: Takeshi Kakeda

Min inderlige bønn er at alle med påvirkningskraft, det være seg som håndverker, entreprenør, arkitekt, ingeniør eller byråkrat i stat og kommune, tar disse punktene Alexander har listet opp på alvor, og at dere gjør alt i deres makt for å få en slutt på disse praksisene. Gammel vane er riktignok vond å vende, men det er våre nabolag og med dette vår og våre barns fremtid som står på spill.

Vi kan holde så mange konferanser vi vil, holde tusenvis av vakre og velmente taler, men uten at vi eliminerer disse åtte degenerative sekvensene vil alle velmente initiativ og intensjoner være fåfengt. Ugresset må rives opp med rota skal vi få bukt med det, skal vi kunne bygge genuint levende nabolag fulle av lokal identitet og tilhørighet.

La oss brenne alle store planer på bålet og erstatte dem med generative koder, med livets teknologi. La oss skape levende nabolag for framtida!

Relatert:

Thursday, September 20, 2018

Siste kapittel i Gjøviks byhistorie

I disse dager skrives siste kapittel i Gjøviks byhistorie, hvor Hovdetoppen ender som en Star Wars - dystopi. Politikernes uvett vil ingen ende ta, men nå får de ikke gjort mer ugagn, for det er ikke igjen mer å ødelegge. Denne toppen var Gjøviks siste fred og skanse for å trekke seg tilbake i en stresset hverdag. Med sitt skogkledde nærvær gav det en egen ro å kaste et blikk opp på Hovdetoppen. Dette var ikke bare en flott bytopp, det var byens hellige fjell!
«Jeg har flere ganger appellert til ledende naturvernere om et vern av Norges «identitets-fjell» mot kommersialismens nedhøvling av alle høyder. – Slike som Lars Haltbrekken. Men de er opptatt av oljeutvinning og CO2 og har ikke tid til fjellvern. Men her tas feil: Hav (oljeboring!) og fjell henger ihop i norsk mentalitet. Begge gir vår identitet og skal beskyttes. Appell til begge gir norsk klangbunn, og dermed vilje til vern.» - Sigmund Kvaløy Setreng
Utsyn fra Hovdetoppen mot sentrum og Mjøsa. Her kjenner man på en avstand til byen, selv om man er midt i byen, en god og avsondret følelse. Man kan trekke seg tilbake fra byens jag på nærnaturtoppen, byens hellige fjell, både fysisk og psykisk. Noe annet blir det når de får på plass Akropolis-trappa si ned her, og UFO-Hotellet bakenfor.

-Wikimedia.

Les hos Debatt1.

Mange stygge kapitler har vært skrevet i Gjøviks byhistorie, og nå avdøde Einar Grastvedt oppsummerer denne tragiske historien på glimrende vis. Godt var det at han slapp å se siste kapittel i denne dystopien, for nå er det ikke igjen mer å kjempe for i denne byen. Derfor regner jeg med at mitt leserbrev "Dystopi på Hovdetoppen", blir mitt siste om Gjøvik.

Jeg orker ikke tilbake hit. Byaktivist i Oslo, Erling Okkenhaug, orker ikke lenger ned i Bjørvika, da han blir syk av å være der. Problemet er bare at UFO-Hotellet på Hovdetoppen vil synes over hele byen, så det er intet sted å flykte. Allerede nå blir jeg uvel av å visualisere denne toppen kronet med dette modernistiske signalbygget. Verst av alt, de sammenligner denne vanskapningen med Akropolis! Tro hva slags guder de dyrker? Nei, deres kult nekter jeg å underkaste meg.

Kona får gjøre som hun vil, men for meg blir det urbant selvmord å flytte tilbake til Gjøvik. Innvollene vrenger seg i avsky over de verdiene disse menneskene besitter. Jeg makter ikke mer!

Nedenfor følger de foregående kapitlene om den anti-urbane skrekkhistorien til Gjøvik by, en dystopi uten lysglimt og håp.

Er "Live Fast - Bleed in Hell" kjøpesenterbyen Gjøviks nye motto? For her er ingen langsomme verdier, som langsomt friluftsliv, slik økofilosof Nils Faarlund promoterer. Intet nærfriluftsliv, hellig fjell, meditasjon og tilbaketrukkethet. Nei, det er kun mennesker med hurtige verdier som er i stand til å ødelegge Hovdetoppen. Mine verdier er de motsatte av deres.

Måtte de som står bak dette få blø i Helvete, det har de fortjent. Dessverre er jeg redd for at vi også kommer til å blø i Helvete, her på jorden. For mennesket lever ikke av brød alene, og finnes ingen ytre ro, forsvinner også den indre roen. Hovdetoppen var ro, den utåndet ro i bybildet.

Graffitien er fra ruinene på Hovdetoppen, og kan således ses som en profeti om denne bytoppens skjebne.

-Wikimedia.

Av Einar Grastvedt, et utdrag fra hans leserbrev "Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie", publisert i Oppland Arbeiderblad:
År 2011 vil Gjøvik kunne feire 150 år med bystatus. I den anledning er det ytret ønske om en ny historiebok for Gjøvik, siden det er 50 år siden den første jubileumsboka; På Fedres gamle veger, ført i pennen av redaktør Reidar Mollgård, ble til. Mye vann er rent i Mjøsa siden den gang, og det kan være fornuftig å komplettere historien. Det kan sikkert bli interessant for nye generasjoner å få innblikk i hva byens fedre har maktet på godt og vondt siden 1961. I dag er det ikke vanskelig å forutsi at på den negative siden vil et skammens kapittel nødvendigvis bli viet stor oppmerksomhet. Det gjelder byens ansvarlige ledere, de politisk valgte representanter og de fastlønnedes administrative forvaltning og behandling av Gjøviks fasade, strandsonen og kontakten med Mjøsa.

Helt siden 1902, da jernbanen ble lagt på fylling fra den sagnomsuste ”Kilebanehaugen” (en katastrofe i seg selv), og raseringen av den vakre furulunden, har dette vært et tema i alle senere debatter om disponering og bevaring av strandsonen og kontakten med Mjøsa. Stikkordet har alltid vært: Aldri mer vannskjøtting og rasering eller bebyggelse ved strandsonen.

Men hva har skjedd? Jo, etter gjennomføringen av storkommunen, og kommunestyret stort sett ble bestående av representanter fra de omkringliggende bygdekommuner, kom bysamfunnets problemer og behov mer og mer i bakleksa. Og når vegmyndigheter og andre offentlige instanser presset på, var det få som kunne eller var villige til å støtte selve kjernen i kommunen av de fra landkommunene valgte representanter. I forbindelse med anlegget av Riksveg 4 og plasseringen på Mjøsstranda sa eksempelvis Kåre Haugen fra øverst i Snertingdalen at de bare betraktet det som en veg for dem å komme til Gjøvik, tross underskriftsprotester med mer enn 4000 – to ganger!

Det samme skjedde med videreføring av vegen. For i det hele tatt å komme ut av byen, ble eneste løsningen å legge vegen langs Hunnselva forbi Hunton, elverket og under Nybrua fra 1937. Det var for øvrig ingeniør Fredrik Selmers mesterstykke, og sto som modell på ”Vi kan”-utstillingen i Oslo i 1938. Men, myndighetene forlangte brua revet, Huntonfossen og elva tørrlagt, og en praktfull canyon, formet etter tusenårig erosjon, ble ødelagt. Det hadde vært mulig å legge vegen under brua, slik at både elva og fossen med canyon ble bevart, men også denne gang nei. Tross 5016 notariale bekreftede underskrifter og fakkeltog fra brua og ned til rådhuset. Etter planen skulle brua, som måtte rives, erstattes av en enkel gangbru. Men etter massive krav fra ambulanse, brannvesen og drosjer om kjørebru, grep Fylkesmannen inn, og nærmest ga ordre om skikkelig kjørebru. Den brua som da ble bygd, kostet vegmyndighetene mange ganger omkostningene som bevaring av den gamle brua fra 1937 ville medført. Slik mistet Gjøvik nok en verneverdig attraksjon, med canyon, elv og fossefall, slik det pleier å gå når makta rår.

I forbindelse med debatten om riksveganlegget i Engelandsvika, med 1 kilometer strand, sa en annen representant fra utkantkommunen at Engelandsvika var ikke til noe allikevel, så der kunne vegen godt legges. I det hele tatt førte kommunesammenslutningen til at forståelse for og hensyntagen til bysentrets spesielle behov og særpreg ble vanskeligere etter hvert.
Snipp, snapp, snute, så var Hovdetoppen ute!

-Wikimedia.

Det er aldeles forstemmende. Hvis man ikke visste "bedre", skulle man tro det ble gjort for å knekke vår "siste rest" av humanistisk motstand mot modernistrobotenes streben etter verdensvelde. - Eric Scobie

Relatert

OMRÅDEREGULERING FOR HOVDETOPPEN GJØVIK (pdf)

Sunday, September 16, 2018

Gratulerer til Audun Engh i anledning 70-års dagen!

Vil legge til at jeg og Audun Engh begge har arkitekturfilosofen Christopher Alexander som vårt forbilde, og denne felles beundringen for Alexanders arbeider er årsaken til vår kontakt, hvor vi begge tilhører et større fellesskap rundt Christopher Alexander og hans kosmologi.

I denne sirkelen nyter alle samme autoritet og respekt innad, samme om man er professor, advokat (som Audun) eller avdanket industriarbeider fra Toten. Er man så intelligent at man respekterer Alexanders arbeider, blir man i denne kretsen regnet som et geni uansett karrière, eller mangel på sådan.

***

Audun Engh, som jeg har hatt en del kontakt med de siste årene, fyller 70 år i dag (15. september 2018). Som idealist er det godt å ha en som Audun, da han aldri viser fnugg av utbrenthet. Helt utrolig! Selv Terje Bongard ble jo utbrent til slutt. Audun er liksom laget av et helt annet stoff enn oss vanlige dødelige, som møter veggen både nå og da. Så jeg vil rett og slett, i anledning av dagen, utrope Audun til kongen av idealister!

Selv har jeg jo tapt alle kampene mine. Gjøvik gikk i dass, Skreia det samme, og Hurdal er i økomodernistenes hender. For grenda og enga mi blir situasjonen stadig mer fortvilet. Fabrikken ble jeg kastet ut av på det mest nedverdigende vis, en god sosioøkonomisk plattform, som var viktig for mitt engasjement. I tunfellesskapet, som jeg brenner for, havnet jeg selvsagt i et lommehull sammen med ei covert-høne. Over de grønne enger hviler det dystre blikket til Anti-Dahl. Så ulykkene vil liksom ingen ende ta.

Men Audun, han brenner aldri ut han. Han bare bretter opp ermene, ikler seg sitt fryktinngytende, men samtidig varmende glis, og kaster seg fryktesløst inn i enhver kamp og debatt. Og taper han en kamp, fortsetter han bare å kjempe like innbitt i de ti andre kampene han er engasjert i, uten å resignere en millimeter. Ufattelig!

La inn følgende på gratulasjonssida hans:

Gratulerer så mye med dagen! Beundringsverdig at du har klart å bevare idealismen så lenge. Du er et forbilde for andre idealister, når man fortviler over at makta og vanstyret rår. Ikke mange idealister igjen, men uten deg ville det vært enda færre. Takk!

Saturday, September 15, 2018

Grasharpa

Ljoset spelar
i dei grøne enger,
lik var ho ei
grasharpe,
med tonar frå
Pris Herren.

-Flickr.

Rådvill

Kvifor står du her,
du møkksluffa
etter oldefaren min,
ved stabburet til
herren din?

Rådvill tykkjer eg
du ser ut,
stabburet er det einaste
som er att
av alt som
var deg kjært.
Difor søkjer du
tilflukt her.

Størkna kumøkk sit att
i sluffa di,
ho vart skite føre
1959,
eit stivna minne frå
ei anna tid.
Ei herleg kumøkktid!

No har du mista meininga di,
låven er borte,
likesom gampen som
deg drog.
Nydelege kumøkkhaugar låg att
i dykkar spor,
lik sjokoladetoppar på
marsipansnø.

Men venleiken din,
den har du framleis,
du gamle møkksluffa mi,
då eg fekk sjå deg stå
attmed stabburet,
vart eg gripen
av byrgskapen din.

-Flickr.

Bilhateren Mikkjel Fønhus

Da jeg var på biblioteket i dag og ventet på svigermor, hadde jeg god tid til å fordype meg i Dag og Tid. Derfor leste jeg grundig en artikkel om Mikkjel Fønhus, som jeg nok ellers ville hoppet lett over. Dette var et skjebnens lykketreff, for i Fønhus har jeg funnet nok en sjelsfrende. Det viser seg at Fønhus var bilhater. Han rett og slett tålte ikke synet av biler, dette fikk det til å gå i svart for ham. Bilhatet var en viktig grunn til at Fønhus trakk seg tilbake i ødemarka, og en hovedgrunn til at han ønsket en avvikling av den industrielle sivilisasjon. I så måte var Fønhus mer kompromissløs enn meg, da jeg kun ønsker en retur til det gamle jordbrukssamfunnet, ispedd en god dose retrovasjon. Fønhus var rett og slett en "wildernist", en som ønsket en retur til jeger- og samlersamfunnet.

Pussig er det at vi, som hadde Mikkjel Fønhus som en av våre nasjonale helter, endte opp som Kjøpesenterlandet og en bil-suburb til USA.

Relatert


The Social Ideology of the Motorcar

Closing Roads (Ecodefense)

Hat-objekt nummer ett!
Se hva jeg fant hos PRI i dag:
- THE HERB SPIRAL: A SIMPLE WAY TO GROW KITCHEN HERBS
Hvilken vidunderlig urtespiral! La oss bygge urtespiraler alle steder det er asfalt!
Kverk bilen. Bygg en urtespiral på en parkeringsplass! (urban hacking)
Finn en parkeringsplass og la en urtespiral ta dens plass!

Thursday, September 13, 2018

De fire store og det Ny-Dahlittiske Selskap

Utsyn fra Kraby mot Totenåsen, Torsæterskaret og Øverskreien. Grenda mi, hvor M.J. Dahl holdt til, er den som strekker seg lengst opp mot Totenåsen.

-Flickr.

Da jeg våknet i dag tidlig forstod jeg at det Ny-Dahlittiske Selskap, som jeg håper å danne, må ha fokus på de fire store, dvs. Magnus Johansen Dahl (Totenåsens apostel, asketen over alle asketer og Bedehuslandets fremste representant), Odd Børretzen (helgenen som tok et oppgjør med etterkrigsgenerasjonens herjinger), Knut Hamsun (profeten som forutså etterkrigsgenerasjonens fall og vårt lands nedstigning til Kjøpesenterlandet og en amerikansk suburb, hvilket nå er endelig med ødeleggelsen av Skreia, hvor Hamsun var mye under sin tid som vegarbeider i Skreifjella), samt Sigmund Kvaløy Setreng (av mange regnet som en av verdens fremste filosofer, vår største rurale filosof og mannen som vandret i Øverskreien i sin ungdom).

Alle disse fire er essensielle for å forstå førkrigsgenerasjonens storhet, vårt lands totale forfall til Kjøpesenterlandet, samt ødeleggelsen av grenda mi og engene dens, slik at den ikke lenger kan fly.

Selv kommer jeg mest sannsynlig til å skaffe meg et sted hvor jeg kan bo og ha et galleri nede i bygda, da husmannsplassen min, hvor vi har vært i 7 generasjoner, i praksis har blitt ubeboelig. Samtidig vil jeg forsøke å holde på den, for å frigjøre den, da jeg ser det slik at uten at grenda mi får tilbake engene sine, er Toten og Norge fortapt for all framtid.

Om det er mulig å stable på plass et slikt selskap i vår tid, gjenstår å se?

Wednesday, September 12, 2018

Ved veiens ende

Så langt har utbygginga av ny Rv. 4 gjennom Viggadalen på Hadeland kommet (2015). Fremskrittet skal fram, og for Fremskrittet ofrer man gjerne Norges beste matjord og flotteste kulturlandskap.

"New map reveals shattering effect of roads on nature"

-Wikimedia.

Dette er et bilde jeg tok da jeg fremdeles var stolt lastebilsjåfør for fabrikken min. Før jeg begynte å kjøre lastebil og å fotografere, hadde jeg vært med å sende rundt 20.000 kubikk plank gjennom maskinene, hvorav mesteparten for egen maskin. Dessverre ble ikke denne innsatsen verdsatt.

Men til poenget, som er at det er først og fremst vegene som har suburbanisert landet vårt, med det resultat at all rural og urban kultur har forsvunnet, hvor husmannsplassen og grendekulturen min kun er en liten del av alt som forsvant ned i sluket med bilkulturen.


Derfor vil jeg gjerne anbefale John Jacobis nye essay om hva vi kan gjøre for å bli kvitt bilkulturen, hvilket vil si å bli kvitt bilvegene. Kjerreveger derimot, det kan vi aldri få for mye av!

  • In the proper location, it is possible for a group of people, using only their hands, to fill a road with enough boulders and other debris to act as an effective barrier to most vehicles. While a vehicle with a winch, a bulldozer, or a crew of workers might be able to clear the road to permit passage, most casual ORVers will be stymied. If this kind of minor ecotage of roads occurred often enough and in enough locations, many marginal roads would be abandoned. This type of road trashing can be done casually by a group on a hike, taking care that they aren’t caught by ORVers while doing it and being sure that they aren’t trapping some poor old fogey in a jeep on a dead-end jeep trail. Although extremely effective, this form of monkeywrenching bears fewer dangers than other kinds.
  • To effectively close roads, strike at numerous points along a single road, and at many roads within the road network surrounding a wild area. Maintain your campaign against the roads in the area — after they are repaired, strike again, and again, and again. Eventually it will become too costly for the Forest Service or whoever to continue repairing them and roads will begin to be abandoned.
  • Keep in mind that as your campaign against roads becomes more effective and costly, your security precautions will need to become more stringent to avoid being caught in an increased law-enforcement campaign to protect the roads.
  • Concern about the federal deficit, budget overruns, and deficit timber sales are conducive to citizen road closures. Forest Service and BLM budgets will be tighter in the future. A massive but dispersed campaign of nibbling away at the road infrastructure on the public lands will soon exhaust agency road repair and construction budgets.
  • Many Forest Service roads have gates which allow the Freddies to close the roads at will for a variety of purposes (wildlife protection is one reason, but these gates may also be used to keep protesters out of a timber sale area). You can cause confusion by getting cheap padlocks at a city hardware store and closing and locking such gates yourself. A little Liquid Solder in the key-hole prevents the lock from being picked. Most FS gates have a casing around the lock to prevent them from being cut with bolt cutters. See the section on Jamming Locks in the chapter on Miscellaneous Deviltry for other ideas.
  • Close a road near the beginning. This keeps vehicles out.
  • One of the cleverest monkeywrenching escapades involved a controversial landing strip in the middle of the Selway-Bitterroot Wilderness Area in Idaho. In 1986, an unknown person dug 21 holes with a posthole digger in rows three-abreast along the strip. Salt was put into each. Elk and deer pawed up the holes to get the salt and made the dirt strip unusable for aircraft landing.

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...