Tuesday, August 30, 2016

Axel Ford med sitatkampanje fra "Det biologiske mennesket"

Axel Ford innleder en sitatkampanje fra "Det biologiske mennesket":

Takk for tall, JAP. Huff.

Men nå må snart den internasjonale kapitalismens pengeprofittører og alle vi andre som er deres mer eller mindre aktive tannhjul forstå at hverken sedler, mynter, rentepapirer (hjæælp) eller digitale penger i datamaskiner kan brukes til å lage mat, klær, bolig og helse til våre etterkommere. Det kan kun lages innenfor bærekraftige, selvfornyende økosystemer, og vi lever på en jord som har absolutte ressursbegrensninger og en absolutt tåleevne for vårt økologiske fotavtrykk. Kapitalismens innbygde sammenbrudd og derav uvergelig følgende konflikter og konkurranse om de virkelige verdiene blir kun utsatt ved fortsatt sk. vekst som gir pengelønnsomhet. Kapitalister lever konsekvent etter prinsippet om allmenningenes uregulerte tragedier, jeg parafraserer Bongard & Røskaft: «Om ikke jeg hogger ned det siste treet på Påskeøya, gjør jo han nabokødden det uansett.» Det sitter et stykke inne for en som er grunnleggende skeptisk til store, toppstyrte strukturer og innbitt motstander av globalisme i betydningen nedbygging av nasjonalstatsprinsippet og selvråderett å rope på en form for toppstyrt økonomi. Men jeg gjør det likevel. Det vi har nå VET vi ikke går stort lenger. Og allverdens presidentvalg og kriger blir i det lange løp betydningsløse i et samfunns- og bærekraftsperspektiv, i hvert fall såfremt ikke krigene kverker så mange «Homo Uansvarlicus Kjempebløffiens» at det virkelig monner på verdens befolkningstall. Vi er altfor mange. Det er en av de ubehagelige sannhetene vi må ta inn uten at noen skal begynne å kverullere rundt «hvem som liksom er til overs? Mine eller dine barn?»

Vi må finne strategier for nedbygging av folketall og forbruk, samt en fordeling som ikke skaper for stor misnøye og misunnelse i store grupper. Alt annet blir å helle bensin på bålet. Det gjelder dessverre også f.eks. sk. grønne energikilder, så lenge pengelønnsomhet styrer verden. De vil ikke erstatte noe, men komme i tillegg, og føre til fortsatt over- og feilproduksjon og overforbruk.

Jeg har tenkt å kjøre en liten kampanje i kommentarfeltet fremover med viktige poenger og sitater fra Bongard & Røskafts «Det biologiske mennesket». 99% av det som står der har større verdi enn 99% av det jeg kan si selv uten hjelp.

Dagens sitater (s. 259-260):

Pensjonsfondet og verdens børsmarked er i praksis bobler som vil sprekke når ressursgrunnlagene svikter. Pensjonfondet bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker ved at den totale produksjonen øker.

Pensjonsfondet tømmer ekte ressurser som er pensjonistenes mat, hus og klær. Framtidas mat, hus og klær må lages i framtida, de kan ikke lages nå. Ressursene som trengs til dette, må lagres, resirkuleres og forvaltes. Symbolpenger er ikke lagrede ressurser.

( … )

Hver og én kjenner en medfødt belønningsfølelse ved å ha noe «på kistebunnen», for å ha spart litt til dårligere tider. Det kjennes svært lett å argumentere for at vi må «spare til etterkommerne». Pensjonsfondet er til for framtidas unge og gamle. Symbolet «penger på bok» gir den samme følelsen som faren når han viser skogen til sønnen: «Denne skal bli din en dag, og da kan du bygge hus og bytte til deg mat mot ved, mens du planter til min sønnesønn.» Følelsene lurer oss til å tro at det er mulig å lagre ekte verdier som symboler.

( … )

Pengenes symbolverdi blir gjennom investeringer bestemmende for hvilke ressurser som skal utvinnes og bearbeides, og hvilken teknologi som skal brukes i prosessene. Bærekraft brukes bare i festtaler i denne sammenheng. Paradokset er i klartekst at farten i oljeutvinningen tømmer oljeressursen på rekordtid og omsetter den i kapital som brukes til å stimulere verdens overutnyttelse av de ressursene som skulle være mat, hus, klær og helse til framtidas unge og pensjonister.

Pensjonsfondet bør bytte navn. Det gjør framtida utrygg for både pensjonister og deres etterkommere. Et bedre navn er Pyramidespillfondet.

( … )

Hva kan pensjonsfondet brukes til i en framtidig verden hvor både livsmiljø og produksjon av reelle verdier som mat er så usikker? Er det mulig å bitvis selge aksjer for å kjøpe flybåren mat produsert i den siste regnskogresten? Hvor lenge vil aksjer eller penger kunne byttes i ressurser eller få folk her hjemme eller i verden ellers til å arbeide for oss? 
Forståelse av at penger er selvbedrag, er en forutsetning for å kunne tenke ut nye løsninger omkring demokrati, produksjon og bærekraft.
Sitat slutt.

Jeg ville jo ikke vært meg om jeg ikke avrundet med noe forsøksvis vittig, og her synes jeg det passer godt med en låt-tittel fra bandet Farmers Markets glimrende album «Surfin’ USSR»:

One Day, Son, All I Own Will Still Belong to the State

-----------------------

Se også denne artikkelen av Steigan og min kommentar, som også er gjengitt nedenfor. Se også kommentar her.

En transformasjon til allmenningheten eller fellesskapet?

James Alexander Arnfinsen arbeider for tiden med en helhetlig modell for bærekraftig transformasjon, i en essayserie hos Levevei som kan følges her. Nedenfor gjengir jeg en av mine kommentarer til seriens andre del.

Ps! Gå for all del ikke glipp av podcasten med Bollier!
Her er et nytt intervju med David Bollier om betydningen av å ha suksessfulle allmenninger å strekke oss etter: http://www.writersvoice.net/2016/08/david-bollier-juliana-barbassa-rio/

Jo flere slike prosjekter som lykkes, jo større håp om at det kan finnes en verden forbi kapitalismen og utgruppe-konkurransen. Spørsmålet er om vi virkelig kan klare å bygge internasjonale nettverk av allmenninger som på sikt kan utkonkurrere den globaliserte kapitalismen, slik Bauwens tror: https://blog.p2pfoundation.net/post-capitalist-strategy-p2p-foundation/2016/07/11

Er det mulig å transformere verden til en eneste stor allmenninghet uten å tøyle menneskenaturen gjennom aktiv bruk av inngruppa som politisk verktøy? Bongards svar på dette ville være nei, Bauwens svar ville være ja.

Bongard er den beste menneskekjenneren, men kjenner ikke til teknologiens muligheter til å bygge nye allmenninger gjennom delt kunnskap, slik Bauwens gjør. Uansett er Bongard for tida plassert på sidelinja, mens Bauwens er en aktiv midtbanespiller. Men jeg håper vi kan hente fram igjen Bongard med tida. Jeg tror det blir vanskelig å nå målet til Bauwens om en eneste stor allmenninghet uten ham med på laget.

Imens bør vi alle forsøke å bygge nye allmenninger, lokalt og globalt, og det er her din modell kommer inn i bildet som et transformasjonsverktøy.

Jeg benytter her ordet allmenningheten som et alternativ til ordet fellesskapet, hvor dette er oppbygd av delte allmenninger. Ordet "fellesskapet" er for mye belastet av sosialdemokratisk tenkning og en overordnet formynderstat, mens innen allmenningheten har man en underordnet tjenerstat.

Hva som er best stratigi framover, å etablere et nytt begrep eller å fylle et gammelt begrep med nytt innhold, vet jeg ikke?
Aryana underviser i permakulturens sonetenkning, som har mye til felles med Arnfinsens transformasjonsmodell

Monday, August 29, 2016

Hva mener Kristian Hoff-Andersen om elvebyen Drammen?

Les kommentaren hos våre svenske venner i Arkitekturopproret.
Drammen har fostret en ny, ung og lovende arkitekt som bekjenner seg til den klassiske arkitekturtradisjonen, Kristian Hoff-Andersen: http://hoff-andersen.blogspot.no/

Skulle vært interessant å høre hva han mener om den nye elvebyen Drammen? Uansett heldigvis mye bedre enn den nye fjordbyen Oslo med sitt Barcode, som har blitt så utskjelt at ingen enda tør å si “se til Barcode”. Men det kommer nok det også.

Heller sier ingen “se til Grunerløkka”, i alle fall ikke når det gjelder byfornyelse. Den eneste bydelen i Oslo hvor man kan oppleve en skikkelig urban rus.

Må innrømme at jeg begynner å bli litt lei av mantraet “se til Drammen”. Har ikke selv opplevd den nye elvebyen, men kjørt over enkelte av bruene. Mitt inntrykk er at de har gjort en fantastisk jobb med å ta tilbake elva, og at de har unngått stjernearkitekturen, men kan ikke se at de har kommet opp med noen flotte nye klassiske byggverk. Minner litt for mye om Aker brygge, ok å ta en pils mens man nyter Oslofjorden eller Drammenselva, men ikke den helt ultimate urbane opplevelsen slik man finner det på Grunerløkka.
Dessverre har jeg kun et foto av Drammensfjorden hos Wikimedia.

Hoff-Andersen inviterte meg en gang til å ta en kaffekopp sammen i Oslo, men dessverre har jeg enda ikke fått mulighet til å samtale med denne spennende arkitektstudenten, som stolt står fram som en beundrer av den klassiske arkitekturtradisjonen.

Men jeg vil nok nå heller foretrekke å ta en rusletur med ham etter Drammenselva, for å høre hans mening om den nye elvebyen.

Måtte vi en gang få til dette!

Sunday, August 28, 2016

Langsomt friluftsliv ved Eiktunet

Det langsomme friluftsliv eller "Slow Adventure" er en ny internasjonal trend i sterk vekst, hvor vår egen friluftslegende Nils Faarlund har blitt en maskot og et forbilde, for tiden en av Norges mest trendy menn. Ikke verst for en som snart fyller 80 år!

Fordelen ved å ha med barn på tur er at de er langsomme og har tid til å undres. Slik blir de garantister for det langsomme friluftsliv. Veslejenta har nå gått 3-kilometeren i Øverbymarka helt alene for andre helg på rad, hun har slått seg til ro med at det ikke lenger er vits i å spørre pappa om å bære, da han har fått en stygg skiveutglidning.

Friluftslivsboka av Nils Faarlund, "Friluftsliv - En dannelsesreise", kan lastes ned som fri ebok fra lille Ljå forlag, men jeg anbefaler å lese den langsomt mellom to permer. Denne boka er et MUST for alle trendy mennesker, som meg selv!

Eiktunet friluftsmuseum var det fuglekassesnekring med selveste ordføreren!

Karussfiske

Karuss er en liten karpefisk som tåler å bli bunnfryst om vinteren

Stangfiske med dupp er en selvfølgelig ingrediens i det langsomme friluftsliv

Denne dagen ved Eiktunet fikk man så mye survelling man ville. Jeg kunne ha spist hele gryta, men beskjeden som jeg er nøyde jeg meg med to porsjoner. Dette er skikkelig bondekost laget av surost og spises med melk og sukker.

Avslutter med en liten grønn Deutz.

Wikimedia.

Friday, August 26, 2016

"En reise i Europas sydlige hjerte" hos Kulturverk

Kulturturistens Nirvana

En reise i Europas sydlige hjerte

Min reiseskildring fra Granada ble tatt vel imot av KV, og de har benyttet det meste av teksten. Imidlertid ble jeg litt skuffet over at de ikke benyttet fotografiene mine, da jeg ønsket å framstå som reisefotograf. Derfor kommer jeg til å sette opp reisebrevet her på PermaLiv med mine fotografier slik jeg selv hadde satt dem inn i teksten. I mellomtiden kan dere se dem nedenfor.

Boken Granada av Radwa Ashours er oversatt til norsk, denne er fin å lese for å få en innsideforståelse av maurernes liv og tidsepoken for deres storslagne kulturs tilintetgjørelse.

  1. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_1._Lille_Rio_Darro_tilbyr_en_av_Europas_st%C3%B8rste_elvevandringer.jpg
  2. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_2._Det_er_ikke_mye_man_ser_til_Alhambra_nede_fra_Valle_del_Darro.jpg
  3. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_3._Plaza_Nuvea_med_rettsbygningen_for_Andaluc%C3%ADa_til_venstre._Santa_Ana-kirken_skimtes_oppe_til_h%C3%B8yre.jpg
  4. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_4._Maurisk_minaret_omgjort_til_kirket%C3%A5rn_ved_%C3%A5_sette_p%C3%A5_et_kors._Rio_Darro_ender_sin_ferd_i_det_fri_ved_siden_av_Santa_Ana-kirken.jpg
  5. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_5._Carrera_del_Darro_begyner_sin_ferd_etter_Rio_Darro_ved_Santa_Ana-kirken.jpg
  6. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_6._De_fem_broene_over_Rio_Darro_er_langt_fra_like_spektakul%C3%A6re_som_de_over_Moldau,_men_har_sin_egen_sublime_skj%C3%B8nnhet._Her_passerer_ei_skolejente_over_Cabrera-broen.jpg
  7. http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_7._Fasaden_til_badehuset_El_Banuelo_er_den_samme_i_dag_som_da_Ferdinand_og_Isabella_ankom_byen._-_Granada.jpg
  8. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_8._Hvelvingen_i_det_st%C3%B8rste_av_de_tre_baderommene._Tenk_hvilke_samtaler_som_tok_plass_under_denne_stjernehimmelen_-_el_banuelo_star_roof_last_hall_beautiful_albaicin_granada_holmstad.jpg
  9. https://www.flickr.com/photos/pat_mcdonald/9573243093/
  10. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_10._Sacromonte_med_sine_hvitkalkede_hulehus.jpg
  11. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_11._Slik_kunne_ei_sig%C3%B8ynerhule_ta_seg_ut_innvendig._Litt_trist_uten_vinduer_kanskje...-_Bildet_er_fra_The_Interpretation_Centre_i_Sacromonte.jpg
  12. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_12._Sig%C3%B8ynerhuler_med_fellesbalkong._Hvilken_stemning_var_det_ikke_her_den_gang_flamencomusikken_fylte_kveldslufta...-Bildet_er_fra_The_Interpretation_Centre_i_Sacromonte.jpg
  13. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_13._Alhambra_til_venstre,_Sacromonte_til_h%C3%B8yre,_to_vidt_forskjellige_kulturer_skilt_av_Valle_del_Darro._Men_kanskje_ville_ikke_flamencomusikken_blitt_like_heftig_uten_dette_heft.jpg
  14. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_14._Etter_Sacromonte_fortsetter_Rio_Darro_inn_i_den_vakre_bymarka_ovenfor_Granada._Ta_med_deg_tursekken_og_legg_s%C3%B8ndagsturen_til_en_vandringsled_i_dette_spennende_landskapet.jpg
  15. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_15._I_dalsida_p%C3%A5_motsatt_bredd_av_Rio_Darro_observerte_jeg_flere_eremitter_som_hadde_gravd_seg_ned_i_tide._N%C3%A5r_den_industrielle_sivilisasjon_faller_og_vi_siviliserte_d%C3%B8r_som_flu.jpg
  16. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_16._Kaktusblomster._-_A_BLOSSOMING_CACTUS_ON_SACROMONTE_IN_SPAIN_2016.jpg
  17. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_17._Hulesamfunnet_nedenfor_den_gamle_bymuren_over_El_Albaic%C3%ADn_er_kanskje_det_n%C3%A6rmeste_man_kommer_Hobsyssel_i_dagens_verden._De_forseggjorte_hagene_med_sine_mange_kreative_detalj.jpg
  18. http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_18._Hulehagene_danner_n%C3%A6rmest_en_form_for_risterrasser_oppover_lia._Utsikta_er_mildest_talt_spektakul%C3%A6r,_med_utsyn_til_to...-_CAVE_DWELLERS_IN_FRONT_SEEN_FROM_SACROMONTE_2016.jpg
  19. http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_19._Innunder_maurernes_gamle_bymur_har_huleboerne_gr%C3%B8nnsakshagene_sine._-_Granada_Moorish_wall_above_Albaicin.jpg
  20. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_20._Solnedgangen_over_Andaluc%C3%ADa_nytes_fra_plassen_foran_Ermita_de_San_Miguel_Al-kirken._Det_var_mest_unge_folk_som_hadde_tatt_turen_opp_bakkene,_kanskje_noen_av_byens_60.000_stu.jpg
  21. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Figur_21._Kulturturistens_Nirvana._-_after_sunset_albaicin_2016.jpg

Håper dere satte pris på bildene?

Wednesday, August 24, 2016

My Image in the Times of Israel

Czechs to up security of ‘threatened’ Jewish institutions

I'm happy to see my image in the Times of Israel! It's from the Old New Synagogue, the oldest in Europe still in use.

Wikipedia.

KunstlerCast #111: Brutalism

James Howard Kunstler explains the origins of brutalism, the modernist architectural style that resulted in the horrible, poured concrete bunker-like buildings found all across the world. JHK explains why these concrete buildings age more rapidly, and less gracefully, than Roman concrete buildings. He also tells the story of how Hitler inspired (indirectly) these despotic structures. Specific examples of brutalist buildings discussed in this episode are: Boston City Hall, Troy City Hall, the Paul Rudolph building at Yale University and The Third Church of Christ, Scientist, in Washington, D.C.
Direct download: KunstlerCast_111.mp3
Category:podcasts -- posted at: 3:17pm EDT

Kvasibrutalisme på Toten.

Wikimedia.

Tuesday, August 23, 2016

Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

Original article here. By Mark T. Mitchell.

Norwegian introduction:

I forbindelse med at jeg postet noen kommentarer til artikkelen "När staden blir ansiktslös" hos Arkitekturopproret, kom jeg til å lese opp igjen denne artikkelen om Wendel Berrys filosofi om fellesskap. Og jeg ble slått av hvilken fantastisk artikkel det er om hva et ekte fellesskap må inneholde.

Hovedingrediensen i hva som har tatt knekken på fellesskapet er spesialiseringen, eller spesialistene. Spesialiseringen tok også knekken på grenda mi!

- Mitt Alhambra

Den kvinnelige spesialisten fra kommunen som var på befaring ved herr Fossemøllens øyensten mente at deres oppgave var å se helheten. Etter å ha lest denne artikkelen tror jeg vi kan slå fast at Wendell Berry ville ha ristet oppgitt på hodet av henne. Grenda mi og slektsgården min har blitt et skrekkbilde på antitesen av hva Wendell Berry definerer som er et ekte fellesskap. Her som vi for en to-tre generasjoner siden fant en av landets sterkeste grendekulturer. Takk til spesialistene!

Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

Wikimedia
Kearneysville, WV. The decline of community is a theme taken up by many today both on the right and the left. The solitary bowler, a memorable image from Robert Putman’s book Bowling Alone, represents the loss that many feel and confirms the intuition that, despite the many advantages the modern world provides, something has indeed been lost. But what exactly is a community? Does any group of individuals living in close proximity to each other constitute a community? Does a healthy community exist more easily in an urban, suburban, or rural environment? Although he does not argue that a good life is only possible on the farm, Wendell Berry writes out of the agrarian tradition, and his vision of community is articulated in a rural context centered around a small town. Berry’s work is useful in developing a sense of the various ingredients necessary for a viable community. However, it is necessary to ask if and how this vision of community, if indeed it is compelling, can be translated into urban and sub-urban contexts. Ultimately, the discussion of community is rooted in the question of human flourishing, and, interestingly, both Berry as well as certain urban designers point to the modern affinity for specialization as a prime culprit in the destruction of modern communities.
Wendell Berry’s Agrarian Vision
For Berry, the ascent of the specialist (or what in later writings he calls the “professional”) represents culturally the victory of narrow analysis over holistic knowledge. The difference between the two approaches to reality is striking: the former reduces complexity in an effort to control all variables and thereby completely circumscribe the object or problem; the latter is open to the experience at hand, seeking to understand but content with untidy remainders. The former is characterized by a desire to dominate a problem and ultimately reality itself, while the latter is characterized by humility and love.
According to Berry, “the corruption of community has its source in the corruption of character.” And this corruption of character is the result of the inability or unwillingness to understand the complex and often messy whole. It follows, then, that “the disease of the modern character is specialization.” Specialization fragments tasks, fragments competencies, fragments individual character, and ultimately fragments the idea of community.
The first, and best known, hazard of the specialist system is that it produces specialists—people who are elaborately and expensively trained to do one thing. We get into absurdity very quickly here. There are, for instance, educators who have nothing to teach, communicators who have nothing to say, medical doctors skilled at expensive cures for diseases that they have no skill, and no interest, in preventing. More common, and more damaging, are the inventors, manufacturers, and salesmen of devices who have no concern for the possible effects of those devices. Specialization is thus seen to be a way of institutionalizing, justifying, and paying highly for a calamitous disintegration and scattering-out of the various functions of character: workmanship, care, conscience, responsibility.
This modern specialist tends to be consumed by the idea of progress. He is not only alienated by the narrowness of his focus from an understanding of the whole, he is, because of his singular concern for the future, alienated from the present as well as the past. For anyone infatuated with progress, the past was, by definition, a backward place peopled by benighted, miserable wretches. On the other hand, the future is bright. The Enlightenment dream of autonomy eventually severed the limiting ties to a transcendent order to which men were obligated. But the Christian vision of a perfect future, which for the Christian was achievable only outside of history, remained. With the transcendent realm sacrificed on the altar of autonomy, the dream of perfection necessarily had to be reconfigured. Its realization must now be in time. It must be achieved by human effort. But since we are smarter than any of our race who have come before, we are surely up to the task. In this cult of the future the past is denigrated, traditions are eschewed, as this modern man, unencumbered by the barnacles of the past strides boldly to claim his prize. Heaven has been forced into time, and that time is the future. As Berry puts it, “the modern mind longs for the future as the medieval mind longed for Heaven.”
The problem of specialization manifests itself in the way we have envisioned our communities. Berry argues that a healthy community, and ultimately a healthy culture, is one in which people live where they work and work where they live.
Nowhere is the destructive influence of the modern home so great as in its remoteness from work. When people do not live where they work, they do not feel the effects of what they do. The people who make wars do not fight them. The people responsible for strip-mining, clear cutting of forests, and other ruinations do not live where their senses will be offended or their homes or livelihoods or lives immediately threatened by the consequences. The people responsible for the various depredations of ‘agribusiness’ do not live on farms. They—like many others of less wealth and power—live in ghettos of their own kind in homes full of ‘conveniences’ which signify that all is well. In an automated kitchen, in a gleaming, odorless bathroom, in year-round air-conditioning, in color TV, in an easy chair, the world is redeemed.
Here we can see the radical nature of Berry’s vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.”
Urban and Suburban Communities
Berry’s vision for healthy communities, and in turn, a healthy culture informed by such ideals as hard work, neighborliness, thrift, and love is presented in the context of a rural agrarian setting. And while his description of the possibilities latent in such a community are attractive and often even inspiring, it is a simple fact that the vast majority of Americans no longer live on farms, and for practical as well as personal reasons, the vast majority of American are not going to move to rural agrarian communities regardless of how taken they are by Berry’s work. In reality, most Americans today reside in urban and suburban areas and are quite content to purchase their pasteurized milk from the grocery store and their chickens nicely cleaned and plucked. But this fact raises an important question: does something about the modern, urbanized world militates against the formation and sustenance of robust local communities? And if so, are there ways healthy communities can be realized apart from an agrarian context? If not, then it would seem that, given current demographic realities and trends, the possibility for cultivating strong local communities is correspondingly dim. If, on the other hand, there are possibilities latent in the fundamental structure of urban life itself, then the kind of community that humans naturally seek may be possible without abandoning the cities in favor of the farm. Indeed, far from denigrating cities as less suitable for human flourishing, Aristotle, for instance, argues that the best kind of human life is only possible in the context of a city. The city is the proper end (telos) of humans and to flee the city signals something either seriously wrong with the person or the city. Perhaps, then, the present maladies of our cities are not intrinsic to cities but, rather, are the result of modern notions of cities that have seriously misunderstood the purpose and possibilities of urban existence.
In the same way that Berry identifies specialization–and the attendant urge to establish control by imposing an artificial simplification upon reality–as the core of the modern fragmentation of agrarian life, so too we can find the same kind of destructive impulse at work in urban and suburban contexts. In her classic work on urban design, The Death and Life of the Great American Cities, Jane Jacobs argues that healthy cities are characterized by districts and neighborhoods that exhibit a diversity of uses that makes for vibrant and safe streets and the possibility of satisfying many of one’s daily tasks in a single place. According to Jacobs, safe streets are a necessary condition for a healthy neighborhood, and streets can be made safe only by the attentive presence of residents who feel a sense of ownership of the street and are willing to take action if necessary. Jacobs calls this “eyes upon the street.” Effective monitoring of the streets requires knowledge of the sorts of activities that take place on a particular street, and that knowledge requires time and commitment. Transient residents feel no ownership of the public realm and thus feel little responsibility to monitor it. Instead they rely on the policemen, whose presence can, to be sure, deter crime, but who all too often are involved only after the fact. Thus, effective eyes on the street requires residents who are committed to the health and welfare of the street and who, as a result, take a lively interest in monitoring the street and thereby keeping it safe.
Jacobs argues that the very methodology employed by city planners has contributed to the problems facing the city. City planners are too often trained to analyze various aspects of a city, separating the component parts of a city by use, after which they attempt to reassemble the various parts into a coherent whole. This approach, though, fails to deal with cities on their own terms, for cities are complex organisms, and to understand them properly one must treat the various moving parts concurrently as parts of a living whole rather than separate elements that can be understood in isolation from each other. As Jacobs puts it, “to understand cities, we have to deal outright with combinations of mixtures of uses, not separate uses, as the essential phenomena.”
Jacobs attempts to show how diversity of use is necessary for a safe and healthy neighborhood. In terms of safety, diversity of uses ensures an active and interesting street life, and that activity facilitates the eyes on the street that is necessary for safe sidewalks. For example, if a district is devoted exclusively to retail stores, then that district will be virtually devoid of people after regular business hours. The absence of people creates a breeding ground of crime and mischief, which further discourages people from even passing through on the way to another neighborhood. On the other hand, a district comprised of a mixture of uses, including residential, retail, restaurants, entertainment, and perhaps even light industry, will experience a constant influx of people. Active streets, for Jacobs, are safe streets, but they are also more interesting, and humans are naturally drawn to diversity and shun the “great blight of dullness.” Thus, mixed-use districts tend to attract people, and because these areas are more interesting than single-use areas, people enjoy them more. When the opportunity is available, many people choose to live in such diverse and interesting neighborhoods. For Jacobs, then, a healthy city is composed of healthy districts and neighborhoods, and these must include a mixture of uses that provides the safety, diversity, and interest that attract people and generate a sense of loyalty and ownership that creates a stable population of residents committed to the health and well-being of the neighborhood. And all of this is possible only if those charged with planning the city are willing to countenance the complexity and even messiness that a diverse and successful neighborhood requires.
But it is not merely the cities that must be re-imagined in order to create the context within which vibrant communities can come to life and persist. Early 21st century America is increasingly neither urban nor rural but a curious mix of the two that has come to be called suburban. Unfortunately, rather than securing the benefits of both city and country, the modern suburb often partakes of the disadvantages of both. The mixed-use neighborhoods extolled by Jacobs are typically replaced by isolated single-use pods of homes connected to the rest of the world by feeder roads. Shopping, schools, employment of any kind are absent, generally rendered illegal by zoning laws and home-owner associations that operate under the assumption that the best neighborhoods are those uncontaminated by non-residential buildings and uses. The automobile makes such an arrangement possible, but there are consequences. For instance, suburbs create a situation in which access to a car is necessary to participate in the wide variety of human activities not included or allowed in the suburban development. In such a context, those without access to cars, namely children and the elderly, find themselves virtual prisoners in a residential bubble devoid of many facets of human life.
The separation is a result of the underlying specialization—not of people but of places—for what could be more specialized than designing a town according to discrete zones designated by use? Of course, single use areas are simple to comprehend, and they look good on paper, for they are clean and unambiguous and easy to grasp. But such an approach often fails in practice, for it does not reflect the complexity of the human creature. Fragmentation becomes a necessity, for generally one cannot live and work in a suburban neighborhood. One cannot shop or worship or recreate. One can, we are assured live, but when these vital activities are removed, one is left wondering what, exactly, constitutes living.
This radically specialized and individualized conception of life turns the focus of citizens inward to themselves and their own private concerns. This translates into a diminished public realm as investment of time and money is directed primarily to private homes and often only on the interior of those structures. But such an inward orientation divests the public realm of the attention that it requires. Indeed, the public realm comes to be seen as little more than the space in which we move from one private space to another. Individuals connected by little more than coincidental proximity find themselves brushing shoulders with strangers as they variously pursue their private interests. But the interaction is only perfunctory and accidental. Any conception of the common good is reduced merely to creating a situation in which the most individual consumption can take place with the least amount of friction. In such a context, community of any meaningful sort is sorely hampered. A public realm, the health of which requires the investment of both time and financial resources (not to mention affection) is a necessary condition for a robust community. Thus, a successful community requires attention to more than individual desires. James Howard Kunstler recognizes that community is not a commodity that can be marketed and sold in a neatly packaged bundle of accessories.
The small town life that Americans long for when they are depressed by their city apartments or their suburban bunkers is really a conceptual substitute for the idea of community. But a community is not something you have, like a pizza. Nor is it something you can buy, as visitors to Disneyland and Williamsburg discover. It is a living organism based on a web of interdependencies—which is to say, a local economy. It expresses itself physically as connectedness, as buildings actively relating to one another, and to whatever public space exists, be it the street, or the courthouse square, or the village green.
At this point, Kunstler turns to Wendell Berry for a definition of community. “Most important, Wendell Berry writes, ‘“it must be generally loved and competently cared for by its people, who, individually, identify their own interest with the interest of their neighbors.”’ Urban critics such as Jane Jacobs and those like Kunstler who promote the so-called New Urbanism recognize that single-use districts, wherein residences are intentionally separated from other types of buildings, are the result of the specialization that deforms its subject matter as it attempts to simplify it. The result of this simplifying process is neither lovely nor lovable.
This predilection for specialization has infected those disciples that traditionally concern themselves with city design. Town planning, for example, “until 1930 considered a humanistic discipline based upon history, aesthetics, and culture, became a technical profession based upon numbers. As a result, the American city was reduced into the simplistic categories and quantities of sprawl.” Sprawl represents the culmination of this specialization which, in fact, represents the rejection of traditional urban design that had for centuries recognized the conditions necessary for vibrant and healthy human existence. Thus, the ideal sought by the New Urbanists is not new at all, for by championing mixed-use walkable neighborhoods, they are merely attempting to recover a simple truth long known and only recently forgotten: cities, towns, and neighborhoods should be constructed to facilitate human flourishing and not to simplify the job of urban designers.
Here we encounter an irony: the success of specialization leads to the demise of healthy communities, but the destruction of local communities leaves a cultural vacuum that is filled with a homogeneous culture that is as bland as it is broad. Specialization, then, leads to homogenization, and homogenization leads to boredom, apathy, and a diminished sense care or responsibility.
In such a context, we would do well to turn our attention to the revitalization of our cities and towns. If we hope to create a context within which human lives can be lived with dignity and joy, then we must turn our attention to preserving local culture, local customs, local beauty, local economies, families, and memories. This, obviously, cannot be accomplished primarily by political action at the national level; although, local zoning laws and ordinances are often impediments that need to be changed. Ultimately, healthy communities will only be realized when individuals commit a particular place and to particular neighbors in the long-term work of making a place, of recognizing and enjoying the responsibilities and pleasures of membership in a local community. These good things are not the unique provenance of agrarian or rural settings. They can and have been achieved in urban and town settings. The means to this end are clear. What is needed is the energy and creativity to bring it into existence and the will to sustain it.

Little Gaudi in Little Barcelona

Victor Beltri was a student of famous architect Antoni Gaudí. While big Gaudi put his mark upon big Barcelona, little Gaudi (Beltri) put his mark upon little Barcelona (Cartagena) some south down the Spanish coastline.

Cartagena is a small city with a big atmosphere, except for some typical modernist buildings by the waterfront. Modernists are very found of destroying waterfronts for otherwise great cities.

Cartagena has a very nice car free street interior which starts with Mayor Street by the harbor. Several of Beltri's jugend buildings are located here, like the town hall, but they are also spread around the rest of the city. Get a map with Beltri's buildings and go on a jugend safari in Cartagena!

I spot some of Beltri's buildings, although missing out some as well. I'll try to make a collection later.

The above house is to be found on Puerta de Murcia.

Wikimedia.

Monday, August 22, 2016

Stammesamfunnet - en sterk historie å tro på

Kommentar med tråder her:
Mobilisering uten en sterk felles historie å tro på er nytteløst. Dette har våre fiender skjønt. Vi må lage nye beretninger som mobiliserer og samler. Les følgende gode intervju med forfatter Yuval Noah Harari hos Harvest.

HOMO SAPIENS KAN FORANDRE SEG RASKT – HVIS VI FINNER EN STERK HISTORIE Å TRO PÅ

Dessverre er mediene samlet på våre fienders hender, hvor de indoktrinerer oss med sine historier, til sin fordel. Vi må derfor, som Steigan sier, gå sammen og danne mediakanaler som kan utkonkurrere deres historier. I bunn trenger vi dog en sterk, samlende historie. Denne må bli historien om at vi kan bygge et nytt stammesamfunn. Dette er en historie som støttes av Pål Steigan, derfor håper jeg denne historien kan samle de nordiske land i vår felles kamp. Reposter min kommentar hos Harvest her:

«Ja, hvordan skal vi presentere RID-modellen som en sexy historie? Terje Bongard har stadig snakket om at han har for lav sosioøkonomisk status til å slå igjennom med sine ideer, men jeg tror også at han har vært for dårlig til å selge historien rundt inngruppa.

Kulturverk hadde en artikkel en gang med tittel «Fra massesamfunn til stammesamfunn». Egentlig er dette en veldig flott tittel. Kanskje burde alle gode krefter gå sammen om å lage en god bok for å selge den spennende historien til Bongard om at vi kan skape en moderne form for stammesamfunn, både gjennom et nytt økonomisk demokrati organisert rundt inngruppa, og gjennom nye lommenabolag og lommelandbyer organisert rundt samme prinsipp.

At MEDOSS ble vraket i 2014 var en stor nedtur, og hadde forskningsprosjektet til Bongard vært på skinner nå ville framtida vært langt tryggere. Vekstens tid er forbi, og dermed fungerer ikke utgruppekonkurransen lenger, som kapitalismen bygger på. Vi må få et system som utnytter de gode sidene i menneskenaturen, de som kommer fram der inngruppekreftene i handikapprinsippet næres. Tilliten vår er knyttet opp mot penger, rakner denne tilliten rakner samfunnet, og denne tilliten vil rakne med vekstens endelikt i en endelig verden. Denne tilliten må erstattes med tilliten i inngruppa gjennom et inngruppesamfunn!

For øvrig er pengefølelsen vel så viktig som tillit for å opprettholde det nåværende økonomiske systemet.»
En meget spennende historie av David Bollier om stammesamfunnets fortreffelighet!

Sebastian Junger’s Meditation on Tribes

Sunday, August 21, 2016

Ræklingblåbær i Dag & Tid

Hyggelig å se at min favorittavis Dag & Tid har benyttet et av mine foto!


Litt å lære om blåbær. Men ikke tro at planteomega3 kan erstatte marint omega3, da omegakjedene er annerledes.


Bæra er plukket i Ræklinga på Totenåsen, men dessverre var ikke kvaliteten den beste. I år var det elendig med all slags bær på åsen, og vi har knapt to liter blåbær i fryseren.

Saturday, August 6, 2016

Stabburet til tippoldefaren min

 Originalt var stabburet okergult med rød taktegl, slik som våningshuset i Holmstadengen. Det feirer 100-års jubileum i 2020.

-Flickr.

Dette er det flotte stabburet etter tippoldefaren min, en refleksjon av den vakre tida det ble bygget i. Stabburet var ofte det flotteste bygget på gården, som om man ønsket å si takk for maten. Du, kjære tippoldefar, levde i Grythengens og Kronborgsætergrendas blomstringstid. Heldig var du som ikke fikk oppleve etterkrigsgenerasjonen. De har ødelagt landet, og den sterke rurale kulturen som nådde et høydepunkt etter grenda de, er det i dag kun bitre fragmenter tilbake av.

Den suburbane kulturen til General Motors er hva som råder nå, og denne er verken fugl eller fisk, verken urban eller rural, en ikke-kultur, en vakuum-kultur. Kronborgsætergrenda har blitt omforvandlet til en innholdsløs underavdeling av Los Angeles, verken mer eller mindre.

Grythengen ligger som en inngangsportal til grenda de, og hadde arven etter deg fått leve videre ville det i sannhet vært litt av en portal. Du var en dyktig jordbruker, minst like dyktig som din gode venn Magnus J. Dahl oppe i Holmstadengen, som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Jeg tenker dere satt her på stabburstrappa titt og ofte og diskuterte livet i grenda, det siste møtet på bedehuset nederst i grenda, og kanskje sang dere noen strofer fra Pris Herren mens dere nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien.

Hvor gjerne jeg ville videreføre din arv, hvor gjerne jeg skulle sett det lille småbruket ditt som en storslått inngangsportal til grenda de, innhyllet i et malerisk kulturlandskap, av dyr, barn og natur. Å, som jeg ville vært den stolte bærer av herr Fossemøllens øyensten! Herr Fossemøllen, vår store forfar, men din far, som så mange totninger i dag hærstammer fra. Men de ser ut til å ha glemt sitt stolte husmannsopphav fra steinrøysa oppunder Totenåsen. Denne steinrøysa som du og de av din kultur omforvandlet til noe dere hadde all grunn til å være stolte av. Hva vi har gjort med hva dere overgav oss er noe helt annet.

Kun skyggene står tilbake, og pappaen min vil ikke at jeg skal være skyggevokterinnen av herr Fossemøllens skygge. Jeg håper at du og herr Dahl ikke ser hva det har blitt av grenda deres? Måtte vår far i himmelen skjerme dere for denne sorgen. Fordi dere ville sett hva som har gått tapt, dere så den sanne verdien av herr Fossemøllens øyensten. Det suburbane mennesket kan ikke forstå disse verdiene, men dere var rurale, av de siste rurale mennesker på Toten.

Herr Fossemøllens øyensten var ikke stor, den var unnselig og plassert i utkantene av bygdenorge. Allikevel tror jeg den hadde en langt større verdi enn hva noe moderne menneske er i stand til å forstå. Aller minst teknokratene, modernitetens voktere og håndhevere. Snart kommer de med pumpehuset sitt, rett nedenfor der brønnen var. Hvilken ironi. Her hentet de reint vann rett opp fra grunnen i generasjoner, nå skal det pumpes opp fra Mjøsas dyp. Selv ikke under den beryktede tørkesommeren av 1947 gikk brønnen tørr, mens nabogardene måtte hente vannet fra Grythengen.

Kjære tippoldefar, takk uansett for stabburet ditt! Det står fremdeles her og skinner, et vitnesbyrd om en tapt kultur og en svunnen tid. Jeg er glad fordi jeg har fått kjenne noen varme vindpust fra din storhetstid denne sommeren. Og sannelig ser det ikke ut til at det kan bli noen fossemøllingsepler i år, fra treet som fremdeles kaster sine livfulle skygger på stabburet ditt. Et seiglivet tre, som trolig herr Fossemøllen selv spiste av. Søte er de, slik din tid var det. Den siste lenken mellom meg og min tipp-tippoldefar.

Hos Debatt1.

Fra låve til pumpehus



Wikimedia

Dette er Grythengen i sin storhetstid, merk at skrivemåten kartverket benytter, Gryteengen, er feil. Småbruket er den første av to enger etter Kronborgsætergrenda, den andre er Holmstadengen. Da bildet ble tatt huset låven 1 hest, 3 kyr, 1 gris, 5 sauer og 85 høner. Slik skulle det selvsagt vært også i dag, Grythengen skulle stått som en stolt inngangsportal for grenda i et underbart kulturlandskap fullt av dyr. Slik ville Kronborgsætregrenda vært et sted det var godt å komme hjem til!

Kronborgsætergrenda sett fra Holmstadengen mot Grythengen.

Wikimedia.

Istedenfor kommer et nytt pumpehus omtrent der låven var, som vil vanskeliggjøre bygging og drift av ny låve. Pumpehuset burde vært plassert på nedsida av krysset, helst nede ved Blåveissvingen, men for teknokratene betyr vanntrykket mer enn kulturlandskapet. De to andre alternativene var allikevel verre, ved siden av terrassen eller i skogen min, som jeg heldigvis fikk skilt ut.

Blåveissvingen, hvor pumpehuset burde vært plassert til høyre.

Wikimedia.

Etter å ha sett på dette gamle fotografiet av Grythengen har det blitt mer og mer klart at for at en ny låve skal kunne fungere godt må det være god plass rundt hele låven, slik at man enkelt kan komme til for kjøring av møkk opp på jordene. Pumpehuset skal etter reglene plasseres 8 meter fra senter av vegen, pluss snaut tre meter for bredden av pumpehuset pluss et par meter for lyd-/skjermingsvoll. Til sammen ca. 13 meter. Da blir det ikke igjen stor plass rundt låven, hvis noe over hodet.

Det nye pumpehuset skal plasseres her hvor den gamle låven stod. Ved bygging av ny låve vil dette vanskeliggjøre eller umuliggjøre transport og infrastruktur rundt låven.

Wikimedia.

Derfor vil jeg oppfordre til å plassere pumpehuset nedenfor krysset. Går ikke dette bør man søke om å kunne se vekk fra 8-meters regelen, av særlige hensyn. Fire meter nærmere vegen vil kunne bety mye for framkommeligheten rundt låven.

Ved plasseringen av pumpehuset nedenfor den gamle brønnen vil dette framstå som et seiersmonument over den unike rurale kulturen som rådde i grenda mi. Hver dag skal jeg bli minnet om den suburbane kulturens seier over den rurale kulturen jeg høyakter, når jeg svinger opp til Grythengen. Derfor bør man søke å plassere det lenger ned, selv om kontrakt er signert.

Under gravearbeidene bør det legges ny lavspent i samme grøft for ny lavspenttrase, slik at Eidsiva Nett kan komme i gang med å flytte traseen vekk fra skogen, slik jeg ble lovet i 2010. Slik jeg har forstått det kan lavspentkabel legges sammen med vannrør, og dette bør derfor utføres samtidig.

Grythengen har blitt kvalt under et lokk av tyngende subeksurban infrastruktur og subeksurbane eneboliger, var det ikke for disse ville all denne infrastrukturen vært unødvendig. Uten Grythengen blir grenda lik et uttæret, rotbarket tre. Kanskje vil det beste i en slik situasjon være å gi jorda til storgarden Holmstad, da dette ville gledet Marie Andersdatter Holmstad sitt hjerte, da hun ikke ønsket å være fossemølling uansett, men holmstading. Herr Fossemøllens øyensten ser allikevel ut til å være tapt.

Det riktige ville vært å rekonstruere grenda, for slik å frigjøre Grythengen fra det subeksurbane og gjenoppbygge stedet som en velkomstsportal til grenda. Det subeksurbane er allikevel tomt og meningsløst, og de subeksurbane ville kunne fått mye rikere liv i ei grendeklynge rundt Holmstadengen, som vokterne av hjemmet til Totenåsens apostel. Mens jeg og mine etterkommere kunne vært de stolte vokterne av herr Fossemøllens øyensten, inngangsportalen til Kronborgsætergrenda.

At jeg og mine etterkommere skal leve som skyggevokterne av herr Fossemøllens skygge er uaktuelt.

I herr Fossemøllens grønne enger. Dessverre kommer neppe hans etterkommere til å løpe rundt i hans enger for framtida, da vi ikke ønsker å eksistere lik spøkelser, som skyggevokterne av herr Fossemøllens skygge.

Flickr.

Men kanskje knekker snart rammestrukturen til AKIS (avanserte konkurranse-industrielle samfunn) under sitt eget voksende komplikasjonsfettberg? Gail Tverberg tror dette. Hun er mitt siste håp.
I talked about low-ranking workers being a vulnerable part of the system. It is clear from Joseph Tainter’s comments that another vulnerable part of our current system is the various “connectors” that allow us to have our modern economy. These include the electric grid, roads and bridges, the pipeline systems, the water and sewer systems, the internet, the financial system, and the international trade system. Even government organizations such as the Eurozone might be considered vulnerable connecting systems. The energy cost of maintaining these systems can be expected to continue to rise. Rising costs for these systems are part of what makes it difficult to maintain our current economic system. - Gail Tverberg




Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

Holmstadengen - småbruket i Øverskreien på Toten hvor Magnus J. Dahl bodde i årene 1895-1931.


Magnus Johansen Dahl var Totenåsens apostel. Han bodde størstedelen av sitt liv i Holmstadengen etter Kronborgsætergrenda på Toten, hvor han hadde noen av sine mest trofaste disipler. Ute på tunet ved den første av engene etter grenda, Grythengen, kan jeg se for meg Dahl og min oldefar sitte på stabburstrappa og diskutere grendepolitikk. Vegen gikk over tunet den gang, og når Dahl hadde vært til kremmers nederst i grenda var nok en tur innom på Grythengen fast prosedyre. Ikke for det, oldefar var selv denne kremmeren en periode, på Olterud landhandleri. Ei lykkelig tid, med eget landhandleri og egen kultur, som bandt folk sammen.

Stabbur ved Grythengen.


Holmstadengen kan synes å ligge helt i utkantene i dag, men for Dahls gjerning som apostel for bygdene rundt Totenåsen bodde han midt i smørøyet. Vestover til Ytre Kolbu gikk vegen over tunet hans og videre nærmest i luftlinje oppunder åsen, hvilket gjorde forbindelseslinjene meget kortere enn etter dagens bilveg. Fellesmisjonen, som Dahls følgere dahlitterne etter hvert valgte å kalle seg, hadde sterke vennesamfunn her. Fra Kolbu vandret Dahl over Totenåsen til ytterkantene av Hadeland, hvor hans følgere var mange. Han ligger gravlagt ved Moen kapell.

Etter å ha forkynt for vennesamfunnene på Hadeland tok Dahl vegen etter Skrukkelia ned til Hurdal, hvor Fellesmisjonen stod aller sterkest. Etter å ha sett om vennene her og han måtte hjem og se til bruket sitt på Toten fulgte han Kongevegen til nordenden av Skjeppsjøen, hvor han tok av nedunder Grytenholmsvarden mot Hongsetra, hvorfra det var strake vegen hjem. En fin runde!

Etter den gamle Skrukkelivegen ned mot Hurdal.


Slik vandret Totenåsens apostel trofast rundt åsen år etter år, hvor hans gjerning knyttet småbygdene omkring åsen sammen i et nettverk av vennesamfunn. På denne tiden var ikke folk redde for å gå litt, slik at vennesamfunnene utviklet et godt samhold, og de gikk i flokk og følge rundt og over Totenåsen til forskjellige samlinger. Mangt et interbygdalt ekteskap ble inngått i Dahls fotspor.

Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel, i sine yngre år.

Det har blitt på moten med ledsvandringer, og det er på høy tid at Dahlsleden lanseres som nyeste tilskudd. Turen rundt Totenåsen i Dahls fotspor går gjennom et fascinerende og variert landskap, tidvis med ei spektakulær utsikt, som kanskje kommer aller best til sin rett ved Dahls hjemsted Holmstadengen. Slagordet må naturligvis bli ”Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel”.

Fra Holmstadengen er et vidunderlig skue.

Mye av Dahlsleden er allerede tilrettelagt, som Kongevegen over Totenåsen, hvor Olavskilden arbeidslag har nedlagt en formidabel innsats med å oppgradere gamle kulturminner. Over Kolbu til Hadeland vil man kanskje stykkevis kunne følge pilegrimsleden mot Trondheim, fra Hadeland til Hurdal har vi den gamle Skrukkelivegen, og fra Hurdal kirke nordover mot Kongevegen er den gamle Prestvegen i relativt godt hold.

Ved Grue gård i Hurdal, som ligger rett nedenfor Prestvegen i det som går under betegnelsen ”utvalgt kulturlandskap” etter Knai, ved det som skal bli ei ny landsbygate i Hurdals urbane landsby, håper jeg å kunne etablere et museum for Fellesmisjonen i det gamle stabburet etter oldefaren min. Dette kan også tjene som pilegrimssenter for Dahlsleden samt huse Fellesmisjonskafeen, hvor vi vil servere kringlene etter bestemor. Disse var fast tilbehør ved Fellesmisjonens samlinger rundt åsen, og oppskrifta er fremdeles en godt bevart hemmelighet. På varme sommerdager vil disse kunne akkompagneres av toner fra Pris Herren utenfor stabburet mot den nye landsbygata. Men dette fordrer at det blir gjort noe med den intense trafikken på vegen, noe jeg forventer ved etablering av ny miljøgate. Her må til solide tiltak.

Utvalgt kulturlandskap etter Knai i Hurdal.


Dahlsleden krever ei skikkelig guidebok, med tittel ”I fotsporene til Totenåsens apostel”. Allerede har jeg begynt å samle bilder til denne boka hos Wikimedia under kategorien Fellesmisjonen. Men her trengs en dugnad, og for de som har gamle fotografier vil jeg oppfordre til å skanne disse og laste dem opp hos Wikimedia, sammen med en forklarende tekst. De gamle bedehusene til vennesamfunnene rundt åsen bør fotograferes, og ellers hjemstedene til særegne personer i misjonens virke. Også gamle gjenstander bør fotograferes og dokumenteres, som alle de fine skrifttavlene som hang rundt på bedehusveggene.

Dahls virke har av ukjent grunn blitt ignorert av institusjonene, som Mjøsmuseet, noe hans hjemsted bærer preg av. Skjebnen til Grythengen nederst i Kronborgsætergrenda, som huset en av Norges mest særegne grendekulturer, er også et trist kapittel. Denne første av de to engene etter grenda skulle stått som en malerisk inngangsportal og ledet opp mot Holmstadengen, hvor Dahls liv ble presentert i levende form. Jeg ønsket å redde grenda mi og å løfte fram den unike grendekulturen som rådde her, men har møtt liten forståelse.

Nå har jeg presentert tre ideer:

A) Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel.

B) Bokprosjektet ”I fotsporene til Totenåsens apostel”.

C) Fellesmisjonsmuseet, Fellesmisjonskafeen og et pilegrimssenter for Dahlsleden i stabburet etter oldefar ved den nye landsbygata i Hurdal. Dette er et vakkert stabbur og vil bli som et smykke etter landsbygata.

Fellesmisjonen stod særlig sterkt i Hurdal, derfor håper jeg disse forslagene kan bli godt mottatt der.

Hjemmet til Totenåsens apostel forfaller i stillhet.

Wikimedia.

Stedet er preget av et forunderlig vakkert forfall.

Wikimedia.

Her kom Dahl hjem mang en gang til sin kjære eng etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar rundt åsen.

Wikimedia.

Dette var siste artikkel av min julitriologi 2016 fra Øverskreien. Les første og andre del:


Stabburet til tippoldefaren min

En tidligere artikkel hos Kulturverk:

Herr Fossemøllens øyensten (original her)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...