Skip to main content

Posts

Showing posts from July, 2018

A Real Viking Helmet

PermaLiv AS i front for kosmolokalisme i Norge

Jippi! Endelig blir kosmolokalisme tatt på alvor og det bevilges 10 millioner kr. til et forskningsprosjekt om temaet. Ledet av en av P2P-Foundations aktivister fra Estland. Som Norges første selerklærte kosmolokalist og langvarig støttespiller for P2P-Foundation, er jeg ikke lite stolt😄

- First ever ERC Starting Grant at Ragnar Nurkse Department of Innovation and Governance
Dr. Kostakis will use the €1.1 million ERC Starting Grant for a four-year research project titled “Cosmolocalism” that will advance understanding of the future of work in the age of automation and beyond.

“We will create an interdisciplinary team consisted of three postdoctoral researchers and at least four PhD students. We will utilize our networks with global changemakers, from governments and top-universities such as Harvard, MIT, and ETH Zurich to prominent NGOs such as the Greenpeace or the P2P Foundation, to create awareness of new forms of production that may be more free, fair, and sustainable,” says Kosta…

Tors hammer og det kristne kors

The New Human Race of Inhumans

When Nikos Salingaros looks at the United States’ mesh of cities and suburbs, he sees a geometry problem: The scale accommodates cars, not people. “It makes humans into a new race of inhumans,” says Salingaros, a mathematics professor at the University of Texas at San Antonio. His uniquely scientific perspective allows the architectural gadfly to tap the latest laboratory findings to explain how our current urban trajectory is not only aesthetically challenged but also unhealthy. He calls for retrofitting the suburbs with mixed-use zoning, pedestrian byways, and public spaces—small interventions that let people move about, interact with nature and neighbors, and stay human. - Nikos A. Salingaros

Our Scientific World View is False

By empirical standards, this is a startling proposal. All these forms of making are dependent on perceptions and actions that might be imagined as appropriate and natural for a 14th-century Christian monk, or for a Sufi saint. They are far removed from the current late-20th century version of our scientific world view, and what it tells us to do. - Christopher Alexander

Gatehund i bånd

Min visjon for Grythengen (Rosendals Trädgård by Stockholm)

Dahls dobbeltgjenger, min kommende utstilling hos Fotografiska, samt litt om Nordens fotohovedstad

Gjøvikregionens fremste fotograf, Tore Engen, publiserer for tiden en portrettportefølje av Dahls dobbeltgjenger. Her følger noen kommentarer til portrettene:

Se portrett 1 her.
Hvilket vidunderlig gjenskinn har du ikke fått i øynene! Portrettet ligner svært mye på de gamle portrettmaleriene som hang i bedehusene rundt Totenåsen av emissær M.J. Dahl i Holmstadengen her i Øverskreien, der han stirret mot himmelen med et himmelsk gjenskjær i øynene, med et mykt ansiktsuttrykk. Minner meg på at jeg må prøve å få fatt i ett av disse portrettmaleriene for å forevige det plassert i hans kjære Holmstadengen, før plassen hans faller ned. Men nå fikk jeg a73 sammen med ny tamron 28-75 f.2.8 på onsdag, og debuterer med kameraet under stockholmsturen neste uke. Og både kameraet og linsa er så små at jeg er sjokkert, linsa er både mindre og lettere enn min tilsvarende aps-c-linse fra Canon. Og dette er fullformat!Se portrett 2 her.
Flott, flott! Denne fyren du stadig portretterer minner meg igjen …

Överbefolkningen är den primära orsaken både till den systematiska förstöringen av naturen och den omgripande civilisatoriska fulheten

Genomförande av en ekologisk estetik kräver att vi inviterar döden in i vår kultur och gör den till hedersgäst i de kommande generationerna. Den explosiva ökningen av mängden människor på jorden under de senaste 150 åren är utan motstycke mänsklighetens största problem. Överbefolkningen är den primära orsaken både till den systematiska förstöringen av naturen och den omgripande civilisatoriska fulheten. Det finns ingen som helst möjlighet att vi med en befolkning som ens är i närheten av sin nuvarande storlek kan skapa stabila, hälsosamma och vackra villkor för livet på jorden. Överbefolkningen kommer oundvikligt att betyda fortsatt utarmande av planetens upplagrade reserver av energi, mineraler, färskvatten och fruktbar mylla. Vi kommer att fortsätta förstöra de ekologiska systemen och tränga bort allt fler djur- och växtarter från jordens yta. Människans egen lott kommer att bli ökad ofred och elände. Endast om vi reducerar vårt antal dramatiskt, kommer det att bli plats för livets…

Riddarholmen sett fra Mariaberget

Ryggmargstilliten som knakk

Ikke godt å si nøyaktig, men det vil i hvert fall med nødvendighet senest gå over når alt vi kjente som den norske velferdsstaten – tillitsbasert som det har vært mulig å ha den pga. en liten og relativt homogen populasjon, økonomisk utjevning til slaveklassens fordel, en trygg, nasjonal identitet, all fremtidsoptimisme og all tilbakelent tilfredshet med et usedvanlig fritt og lettlevd samfunn der man ikke til stadighet føler seg som en fremmed, er ugjenkallelig og fullstendig pulverisert. Da vil det endelig ta slutt. Såpass kan jeg love uten å ta kjeften for full. Om det gjør saken veldig mye bedre er vel mer tvilsomt, men man kan ikke få alt heller. Makan. - Achsel Ford
***
Ingen dårlig førsteplass fra vår nabo i sør. Skal vi imidlertid bevare tilliten i Skandinavia, som møysommelig har blitt bygget opp gjennom århundrer, må vi få stanset innvandringen fra land med lav tillit i befolkningen. Sosial tillit er den tilliten vi har til andre mennesker selv om vi ikke kjenner dem.

De ta…

Nathan Lewis' Definition of Urbanism

My definition of an urban environment is one where it is easier to not own a car than to own one. New York, London, Paris, Hong Kong, Tokyo, and Singapore fit this description. Oddly enough, it is not necessary to be in a big city to be in an urban environment. There are many small towns/cities around the world that also fit this description, like the aforementioned Italian hill towns, or maybe little towns on the sea in Greece. Note that I said it is easier not to own a car, meaning that one can go about the business of life (going to work, shopping etc.) without a car. It may well be more fun to have a car, if you can afford it, which is also the case for New York, but even in this case the car tends to be used only every other weekend. - Nathan Lewis

“Within Walking Distance”
What a difference from my own town. Here cars have more worth than people. And almost nothing is within walking distance.
I simply LOVE this car-free atmosphere ;-)
People move well on their feet. This primiti…

Mitt første A73-foto

Ripsbærminne

Du gamle ripsbusk i hagen står, med friske bær, år etter år. Eit lite sumarminne vart du i kveld, i ein liten barnemunn, full av raude ripsbær. Slik du det eingong her var for hennar tippoldefar. Ho skulle fått vekse opp i lag med deg, men herr Fossemøllens augnestein er ikkje lenger ein plass for små barnetær. Sjølv om du er full av herlege ripsbær.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Storgarden Holmstad i Øverskreien

Solnedgang over et kulturmiljø som forsvant

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Våningshusreisa

Ei underleg reise har du gjort, gamle våningshus,
frå oldefar forma deg
like etter århundreskiftet, til i dag. I ungdomen svingte du deg
i spenstig sveitserstil, lafta med stilig planketømmer
frå Kloppen Trævarefabrik, målt i gråkvit linoljefarge,
med raud og frisk taktegl
frå Skreia.  Riktig fyrug var du då.
Som middelaldrande vart folka dine
forførte av modernismen, og freista å få deg til å likne trist kassefunkis. I alderdomen ynskte eg at du skulle få fylgje kjære Holmsdadenga di i grava, men gamlefar var ikkje å stogge, og rusta deg opp att i lågmælt empire. Skulle ynske alle var like lågmælte
som deg,
i vørdnad for kva her var.
Den fyrste tida di feira du
fridomen frå husmannsuvesenet
og svenskane,
friare enn kva du var då,
kan ein ikkje bli. No har fridomen din vorte teken ifrå deg. Omringa og fastbunde er du, av framand kultur og teknologi, det er like før du vert ein villa. Tristare skjebne finst ikkje, for eit gamalt våningshus.
Mange menneskeborn
stammar frå denne plassen…

Politiske prosessar

Dei seier eg ikkje skjønar meg på politiske prosessar, og dei har rett. Eg skjønar meg berre på generative prosessar. Desse er langsame, dei formar seg etter anda åt plassen, steg for steg.
Slik ynska eg å leva på plassen vår, steg for steg, dag for dag, år for år. Utstyrt med ei lang rekkje små historiepenslar, kvar til sitt bruk. Etter å ha teke eit lite historiestrok, ville eg respektfullt ha trekt meg attende, for å grunde på om kuløren harmonerte med dei gamle kulørane.
Dei som plasserte pumpehuset ved tunet på Grythengen, gjorde ikkje det. Då eg kom heim att frå Dyssekilde økolandsby, stod det berre der, høgt, skakt og heseleg, skrudd fast i undergrunnen. Utan eit snev av respekt for det historiske tunet oppe på garden vår.
Slik er dei politiske prosessane våre, dei øydelegg alt som er verdt å leva for. Gardstuna våre, grendene våre, byane våre. Vi har vorte Kjøpesenterlandet!
Nei, takke meg til dei generative prosessane til Christopher Alexander og oldefaren min, han som bygde…

Under epletreet

Nokre gonger når det er heilt stilt og vinden kviskrar i lauvet, sit eg under epletreet i hagen med kaffekoppen, i sumarsola.
Då hendar det at dei som var her før vågar seg ut frå våningshuset, og fyller hagen, tunet og gamlevegen. Eg kan sjå dei gå med lærstøvlar og vadmålsbukser bakom stakitten. På tunet leikar borna, og attmed meg tek oldefar seg ei velfortent dugurdskvile i slåttonna.
Brått brytast stilla,
og dei vert alle skremde inn att i tryggleiken åt våningshuset. Eg trur eg går inn, eg òg.

Sammen med Holmstadengen inn i solnedgangen

Kveldshimmel over Øverskreien

Historiehjulet som stogga

Kva gjer du her, gamle historiehjul?
Eg har lett etter deg,
og fant deg til slutt
rustna fast
i botnen av Olteruddalen.
Kvifor kasta vi deg utfor dalsida,
for å gløymast?

Du har køyrt deg fast
i seinmoderniteten,
den som etsar sund
alt som var før.
Inga olje kan løyse deg,
slik at du kan byrja å rulle att,
på den gamle plassen din.

Ingen saknar deg lenger no,
gamle historiehjulet mitt.
Menneskja i dag
rasar berre av garde
i stor fart
på syntetiske gummihjul,
som endar opp
som mikroplast
i hava.
Mens du endte dagane dine
her i Olteruddalen,
og gjer inkje skade.

Det seinmoderne mennesket
trur det klarar seg vel
utan deg,
utan røter,
utan ei kjelde.
Men kva ville Olterudelva vore
utan Tjuvåstjernet?
Takk uansett for den lange tida
du fekk lov til å rulle
på plassen vår,
og i grenda vår.
Trist tykkjer eg det er,
at du aldri her skal rulle att.

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.

Solhaug, Grythengen, Sundby og Grythe i en tunhalvsirkel

Stabburstunet

Tre gamle venar er dei, gardsepletreet, stabburet og syrinen. Epletreet skjenker oss stendig av dei søte fossemøllingsepla sine, her det står og hyllar stabburet.
Truleg åt stamfaren vår,
herr Fossemøllen,
av fruktene dine,
og slik bitt du oss saman i tida
med sødmen din.
På andre sida står syrinen og gjev stabburet ein kjempeklem. Mykje glade har dei vorte i einannan, den lange tida dei har fått dele saman. Eg vil tru syrinen vart planta samstundes med stabburet, i 1920. Han luktar vedunderleg kraftig, slik livet var her, eingong.
Stabburet sjølv hyllar Gud og skaparverket, då det er ein inkarnasjon av dei femten transformasjonane til Christopher Alexander. Ei gåve til Gud er det, i kvar ein detalj.
Saman står denne trioen og syng om svunne tider og gløymde minne. Ein stille song, som vart overdøyve av framand
teknologi og livsførsel
frå Amerika.

Inkje av dette høyrer heime her i dette eingong so levande historiemåleriet, i kulturlandskapet på Toten. Hadde det hengt på Nasjonalgalle…

På stabburstrappa

Dei seier di ikkje hadde tid til å gle dykk over venleiken i dykkar tid. Då undrast eg, kvifor fylde di då stabburet med slik ein venleik? Eg trur stabburet gledde dykk heile tida, og at venleiken di omgav dykk med var som ein energidrykk, den hjalp dykk med å holde ut slitet uti seine kveldar.
Sjølv om di ikkje hadde mykje tid til å sitja ned i dykkar tid, hadde di i det minste noko å gle dykk over, den stutte stunda di sat her på stabburstrappa. No er inkje å gle seg over, anna enn tapte minne, då tunhjartet åt stabburstunet har slutta å slå.
Kan hende, ja kan hende, at sjølve apostelen oppi Holmstadengen
tok seg stunder til å sitja ned her på stabburstrappa i Grythengen, for å syngje inn den vene solnedgangen over Øverskreien til tonane frå Pris Herren, saman med disippelen han hadde kjær.
No veks graset høgt kring stabburstrappa, her tråkkar ikkje lenger slitte arbeidsstøvlar fulle av gråsteinsjord. Kan hende gav denne gråsteinsjorda dykk, meir frygd, enn kva komfortmennesket tru…

Grythengsko

So står du atter på gamal jord, du litle barnesko. Kan hende hundre år sida er det no, sidan sist du leikte her. Du står på gamlevegen over Grythengtunet, der du har so mange minner kjær.
I mange, mange år, i flisloftet på Grythengen du låg, til gamlefar ein dag brått deg fant, ein skatt du var, heidersplassen du gjeve vart. Og i dag fekk du sjå att det gamle tunet ditt.
I sanning, du høyrer heime på dette tunet, eg kan sjå det no. Korkje adidas, nike eller puma, ville gjort seg her. Mens du ein pryd er!
Oppi Holmstadengen vart du nok forma, av jordbrukaren, emissæren, husmannssonen, vandraren og skomakaren, som levde der. Med trenagler gjennom såla. Du vart laga i kjærleik til borna som i grenda hans leikte, med omhug i kvar ein søm. Jordnær var han som få, og jordnære vart dei som fekk vekse opp
i skorne hans.
I sumar atter små barneføter leikar på gamletunet ditt. Ei lukke ville det vore om dei her fekk vekse opp, men den lukka som her var, fare har. Men tenk ikkje på det no, du g…