Monday, February 26, 2018

Three Rules for Starting a Neighborhood

By Christopher Alexander. Original text here. Also here.

Consider a neighborhood, or neighborhood-to-be, which is now receiving your attention for the first time. Let us assume that a rough boundary of the area has been established. The area may be part of an existing city, in need of new life or refurbishing. It might equally well be a green field site near a town, or on the edge of an existing town or village.


Chinese village.

Rule 1. Let us ask ourselves which place in the area dedicated to the neighborhood most inspires us by its life or potential for life, and also has the greatest capacity for becoming the spiritual and emotional center of the new neighborhood?

In order to do this, we need to walk around the place many times, with others, and alone, asking ourselves which place has the natural magnetism to pull us to go there, which makes us want to stay there, which has the power (potentially) to give us life merely from being there.

On a green field site, where a neighborhood does not exist, this feeling will most likely be generated by a view, by the form of the land which has a natural protected area, a declivity, or by a high spot which looks out. Great trees, are also capable of giving us such a place, naturally occurring water, the edge of a forest, the bottom of a cliff. It is impossible to predict with any general principles, what feature of a particular piece of land will have this character. Each piece of land is different, and will tell you, in its own way, what unique feature, on that land, is best suited to become the spiritual center of a future neighborhood built there.

On a site that is part of an existing neighborhood, or part of an existing town, the procedure is not very different, though it may turn out to be more complicated. ....


Rule 2. Let us now ask ourselves how the place we have chosen as the most natural center, may be enhanced and made profound. What we are asking here, is what kind of actions will support the essence of the place, make it convenient and natural for people to come to it, protect it from surrounding influences, so that it can have its own peacefulness and life.


Rule 3. Let us now ask ourselves how this place, which has been activated (in principle) by our response to Rule 2, may also be made beautiful and tranquil, as a work of architecture.

The way to achieve this is to spend time, gazing on the land, at the place where the building is to be, or at the space itself, as a place and as a beautiful entity in itself. Ask yourself -- standing there, and closing your eyes -- how high it is, what line will enhance the place, where you would most expect to find the front edge of the building, if it is a peaceful and gentle place.

It will not be out of place, either, to ask childish things, of your inner eye. What color is it? When you close your eyes, what color do you see? What kind of windows does it have? When you close your eyes, what shape are the windows, what figure gives them inspiration, and makes the place worth being in?

What kind of windows does it have?

Conclusion


As you see, these three rules are not rules in quite the usual sense. The rule does not tell us, magisterially, Do this! Do that!

Instead it is a rule, but the rule says to you, Ask yourself this, and this and this -- and it works this way, because the rule knows that if you follow it, the vision of your own heart will answer the question correctly, and know what to do. And it knows, too, that when several of you, do the same -- that is, do what this rule tells you, in the way of asking yourselves these questions -- then , for the most part, you will find yourselves in agreement with your fellows.

And that is where a lasting sense of unity and harmony within the neighborhood can come from: the results are not arbitrary, but found in the deepest place in your heart. It will last.

Kumøkkhuset på Ottestad

Dette halmhuset fra Ottestad ved Hamar er pusset med rein kumøkk, ingen tilsetningsstoffer! På Hedemarken ligger man langt foran Vestoppland i halmhusbygging, så også her må vi se oss parkert av hedemarkingene.

Et nydelig eksemplar av de mange halmhusene man finner på Hedemarken. På Toten tror jeg ikke det finnes et eneste eksemplar. Kanskje et resultat av de mange bygdedyrene som ikke kom seg over Totenåsen, den gang Tor Jonsson jaget dem ned fra Gudbrandsdalen?

Foto: Rolf Jacobsen

Naturligere overflatebehandling enn dette får man ikke, dritfersk kumøkk! Men det må være møkk fra kyr som går på natureng, silofor duger ikke.

Foto: Rolf Jacobsen

Mountain Dolls

Handmade dolls from the Andes Mountains in South America.

Sumpisbjørkeskog

Saturday, February 24, 2018

Effektiv kattehale

-Wikimedia.

I går aften ble jeg en smule stolt da jeg hentet minsta i barnehagen, og personellet entusiastisk fortalte hvor effektiv hun hadde vært med kattehalen. De andre barna hadde møysommelig lim på en og en krøllpapirdott, som de nitidig satte på halen, mens jenta mi smurte lim over hele halen og satte på alle kreppapirdottene på en gang, rattatatatt, så var det gjort😃

Jeg kunne fortelle dem at denne kreativiteten hadde hun fra bestefar, som liker å tenke effektivt og få unna ting i en fei.

Faded Glory

The small farm Holmstadengen by Skreia, laying at the foot of the Totenåsen Hills.

-Flickr.

It might be hard to imagine, but 2000 years of Christianity peaked in this house. This is because the form of Christianity that was found here, Norwegian Layman's Christianity, peaked together with a peak in rural culture and the commons.

Never has the commons been stronger in Norway than in the years the preacher who lived here, Magnus J. Dahl, worked. He was the apostel of the Totenåsen Hills. The farmers who lived there were very poor, many former "husmenn", which in some aspects was worse than serfdom. Now they owned their small plots of land, and they even got their own apostel and religion. Where they themselves were the priests.

And the woodlands of the Totenåsen Hills was a commons, where they all could cut their lumber and graze their cattle. They had their own bathhouse as a commons, the same with the small diary, the "bedehus" (kind of prayer house), and so on. The commons were so strong!

Further Dahl was a "rosenianer", inspired by the Swedish theologian Carl Olof Rosenius, who preached a quite forgiving kind of Christianity, full of graze.

So for sure, 2000 years of Christian history peaked in this house!

Lukas Memborns skriftserie

Artikkelen hos Arkitekturupproret.

Göteborgsarkitekten Lukas Memborn, som vi intervjuade nyligen, har tidigare skrivit en serie om 7 småskrifter om olika sätt att förbättra dagens stadsplanering. Arkitekturupproret har fått lov att göra dessa tillgängliga även för våra läsare.

Malostranské náměstí (Prague)

-Flickr.

De rikligt illustrerade skrifterna laddas ned som pdf:

infill 1 – Stadsradhus
infill 2 – Haga station
infill 3 – Trafikstrategi efter innerstadens logik
infill 4 – Gångvänlig stad
infill 5 – Stadsplanering för mångfald
infill 6 – Arkitektur för mångfald
infill 7 – Landshövdingehus

De är tidigare publicerade på Archileaks och som inlägg i YIMBY Göteborg för den som hellre vill läsa dem på nätet:

Infill 1 om möjligheterna till småskalig förtätning med stadsradhus
Infill 2 om hur man bäst tar tillvara möjligheterna med Västlänkens station i Haga
Infill 3 om hur man anpassar trafikplaneringen till innerstadens logik
Infill 4 om hur vi kan skapa en gångvänlig stad
Infill 5 om hur vi kan skapa mångfald
Infill 6 om arkitektur för mångfald
Infill 7 förslag till markanvisningstävling för Göteborgs framtida landshövdingehus

Här är några föredrag med Memborn där han presenterar sina idéer:


Wednesday, February 21, 2018

Kolbu kirke

-Flickr.

Kolbu kirke er en korskirke fra 1730 i Østre Toten kommune, Oppland fylke.

Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Noe inventar fra tidligere kirke. Første kirke stod på Dyste.

Dahls Kafé på Gjøvik?

Underholdningen ser jeg for meg at mine døtre kan ta seg av, med sanger fra Pris Herren. Eldstejenta har allerede blitt en habil kornettspiller, og yngstejenta har ei sangstemme som man nok knapt finner en av på tusenet.


Under en fotoutflukt til Kolbu nylig gledet jeg meg stort over det flotte kulturlandskapet på Toten, til tross for alle "totenbunkerne" og kraftledningene som skjemmer landskapsbildet, et unødvendig innfyll mellom de mange vidunderlige gamle gårdstunene. Altfor ofte har man også dratt en slik steril bunker inn på selve gårdstunet, hvilket forringer den rurale sjarme og ethvert potensielt fotografi.

- Kolbu in February

Vidunderlig gammelt gårdstun💖

"Tunet er gårdens hjerte"

Etter at jeg ble rykket ut av min 1000-årige industrihistorie med 4 timers varsel etter en skitur i fjor, har jeg befunnet meg i en tilstand av sjokk og vantro. Totninger skal jo liksom være litt langsomme av seg, og at vi huser verdens fremste maskot for det langsomme friluftsliv, ja jeg vil si langsomt liv overhodet, Nils Faarlund, er neppe en tilfeldighet. For en totning som meg å bli rykket opp fra sine industrirøtter, som er svært dype og går tilbake til middelalderen etter Lenaelva på Toten, er derfor ingen spøk.

Den siste tiden har jeg grublet mye på hva jeg skal fylle resten av mitt korte og halvlevde liv på jorden med? Var på jobbmesse med NAV forrige uke, men ble grepet av avsky og selvforakt over en potensielt nedrig tilstand som arbeidsmarkeds-prostituert. Aldri om noen noensinne igjen får meg inn på ei arbeidsmarkeds-messe eller til et jobbintervju!

Selv har jeg mest lyst til å ta noen år i Tolfa, allmenningenes hovedstad i Europa, eller ved internasjonal skole på den smellvakre øya Bohol på Filippinene, naboøya til Cebu, hvor min kone kommer fra.

Smellvakre Bohol💘

-Flickr.

Av en eller annen grunn virker det allikevel som om hun har forelsket seg litt i Gjøvik, denne nitriste industribyen ved Mjøsa, som blir mer og mer konturløs for hvert år som går. Grunnet konturløse arkitekter og byplanleggere.

Men du verden hvilket kulturlandskap denne stadig styggere andungen ved Mjøsas bredder er omgitt av! Og hvilken kulturhistorie!

En av de store kulturhistoriene, glemt og neglisjert, er historien om dahlitterne rundt Totenåsen, følgere av Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel. Under min vandring i Kolbus vinterlandskap slo det meg med ett; hvorfor ikke slå mynt på denne kulturarven og starte Dahls Kafé i Gjøvik? Omtrent som Jeremia gjorde da han plantet et tre, mens han så sitt folk bli ført i fangenskap til Babylon (jødisk legende fra talmud). Det var da vitterlig også presteskapet som innførte kafé-tradisjonen til Norge, som et alternativ til svir og fyll. Her fører man istedenfor dannede samtaler, som under kaffepausene på bedehuset.

- To menn av taigane

Her i finstuggun på Holmstadengen, hvor Dahl hadde sin base, ble nok fortært anselige mengder kaffe, akkompagnert av dypsindige samtaler om skriften og livet i grenda og rundt Totenåsen.

Kan man gjenopplive denne ånden i Dahls Kafé på Gjøvik?

Se flere fotografier fra ødegården Holmstadengen her.

Mitt høyeste ønske er naturligvis å være kulturbærer av herr Fossemøllens øyensten, velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, men denne drømmen ble meg fratatt av etterkrigsgenerasjonen. Et godt alternativ kan dog være å være kulturformidler, og for dette formål kan en liten kafé i Gjøvik sentrum være midt i blinken.

Aller hyggeligst ville det vært hvis vi kunne funnet et sted som fungerte på gamlemåten, med kafé og galleri i første etasje og bolig i andre etasje😊

Har noen tips om lokaler vennligst ta kontakt på 48023242.

-Flickr.

Aller hyggeligst er det naturligvis hvis vi kan servere bæssmorkringler etter min bestemors oppskrift, men går det ikke å få tak i denne oppskrifta bør det være mulig å innlede et samarbeide med Holmstad Hjemmebakeri, som baker totenkringler i den samme tradisjonen. Disse var også fast tilbehør til bedehuskaffen ved bedehusene rundt Totenåsen i sin tid.

Underholdningen ser jeg for meg at mine døtre kan ta seg av, med sanger fra Pris Herren. Eldstejenta har allerede blitt en habil kornettspiller, og yngstejenta har ei sangstemme som man nok knapt finner en av på tusenet.

Sangskatten Pris Herren.

Bedehuskulturen er i ferd med å miste sitt stempel som kitsch-kultur, og blir mer og mer ansett som en kult-kultur. Dahls Kafé vil således være en kult-kafé.

Selv om Dahls Kafé vil orientere seg rundt arven etter Totenåsens apostel, er selvsagt et mål å benytte den som et galleri for salg av egne fotografier av mjøslandskapet. Å tjene på salg av fotografier over internet er meget vanskelig, men får jeg meg høyoppløst fullformatskamera bør det være mulig å selge gode fotografier til turister, fra det unike kulturlandskapet rundt Mjøsa.

Tilbudsplakatene er allerede klare.

Her er jeg ved det store spørsmålet; mitt Canon 70D er på ingen måte godt nok, med et elendig dynamisk omfang, som ikke på noe vis rettferdiggjør min superskarpe APS-C-zoom. Mange er ulidelig trette av å vente på fullformats systemkamera fra Canon, og skifter til Sony. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg kjøpe en billig 80D når 90D kommer, og vente på Canon, med sine værtettede og svært robuste kameraer, med sin unike fargevitenskap? Eller skal jeg ønske meg en Sony A7R3 til 50-års dagen min? Kan Canon noensinne hamle opp med Sonys unike øyefokus? Denne er jo nærmest et must skal man fotografere mennesker med fullformatsoptikk.

Dette valget må tas nå før mitt lille jubileum. Det er jo også avgjørende at jeg begynner å bygge opp en solid portefølje av fotografier fra Mjøsas kulturlandskap. Samt ikke minst dokumentasjonen av arven etter Totenåsens apostel. Er svært skeptisk til om taket på våningshuset i Holmstadengen vil motstå de voldsomme snømengdene i vinter, og har ingen illusjoner om at det vil bli måket!?!

Med skrekk og gru ser jeg for meg at taket på våningshuset i Holmstadengen kollapser i løpet av vinteren, før jeg får dokumentert hjemmet til Dahl i fullformat!!!

Om somrene håper jeg å kunne spe på inntektene som tur-guide for turister etter grenda mi, men en forutsetning er at jeg får vekk pumpehuset og får erstattet dette med et lite grendemuseum. Pumpeteknologien er det god plass til nede i pumpebrønnen, og hverken kommunen eller mjøsregionen bør se seg tjent med å forspille en slik mulighet for positiv promotering.

- Løsninger for pumpehuset ved Grythengen 

Videre må jeg se til å få dokumentert den siste resten av bedehuskultur rundt Totenåsen ved Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, hvortil Dahl først ankom da han la ut på sin vandring nordover fra en husmannsplass ved Spydeberg i Østfold. Samme fylke hvor Hans Nielsen Hauge tidligere hadde vandret ut fra sin husmannsplass for å bringe evangeliet til Norges befolkning. Men mens Hauge var pietist, var Dahl rosenianer, hvor døren var langt høyere og porten videre enn for haugianerne. Hauge ble Norges apostel, Dahl ble Totenåsens apostel. En arv å være stolt over!

Gjøvik sett mot nord. Dahls Kafé vil imidlertid ha sitt fokus vendt sørover, mot Totenåsen.

-Flickr.

Aas kirke (Vestre Toten)

-Flickr.

Aas kirke er en korskirke fra 1921 ved Bøverbru i Vestre Toten kommune, Oppland fylke. Den var tidligere hovedkirke for hele Vestre Toten, og før Toten prestegjeld ble delt i Østre og Vestre Toten i 1826 var Aas kirke annekskirke under daværende hovedkirke og sokneprest i Hoff kirke som ligger i Østre Toten.

Byggverket er i stein og har 500 plasser. Nyromansk stil. Nåværende kirke er den 4. kirke på samme sted. Den første kirken var en stavkirke. Tidligere tømmerkorskirke fra 1789 brant i 1915 etter lynnedslag i spiret. Store deler av innredningen, f.eks. kirkebenker, altertavle, m.m., ble reddet ut av bygdefolket før kirka brant helt ned. Altertavle og prekestol er fra 1600-tallet og ble laget av daværende sokneprest for Toten Knut Sevaldsen Bang.

En av landets få og best bevarte kirkestaller står nedenfor kirka. Det var opprinnelig tre kirkestaller ved Aas kirke, men to har blitt revet etter at bilen kom og det ble mindre vanlig og kjøre med hest når en skulle til kirken.

Soknepresten i Aas bor på prestegården Kallerud i nærheten av kirka.

Det gamle kommunelokalet for Vestre Toten kommune ligger like nedenfor kirka. I dag ligger kommuneadministrasjonen på Raufoss.

Tuesday, February 20, 2018

Monday, February 19, 2018

My Image of Garmo Stave Church at Maihaugen in Norwegian American Weekly

-Flickr.

- Progress along St. Olav’s Way: The sights from Hamar to Lillehammer

Maihaugen, one of the largest open-air museums in Europe, is a definite must-see. It has over 200 historic and modern buildings and I learned a lot about Norwegian history from the Middle Ages to modern times. I encountered many actors along the way, representing people from various time periods.

If you want to visit this museum yourself, go to YouTube for a very interesting video tour at:

Ringsaker kirke - Ringsaker Medieval Church by Lake Mjøsa

Ringsaker kirke er den staseligste av middelalderkirkene rundt Mjøsa, og er en av ca. 150 middelalderkirker i Norge. Den ble solgt til menigheten av Kristian kvart, som hadde pådratt seg stor gjeld etter den store nordiske krig på 1700-tallet. Summen kirkesognet måtte ut med tilsvarte prisen for to storgarder på Hedemarken, altså ingen ubetydelig pengesum.

Ringsaker kirke var kun en av mange kirker som danskekongen måtte selge for å dekke inn gjelda.

-Flickr.

Ringsaker church (Ringsaker Kirke) is a Medieval era stone basilica built in the 1150s. It was first mentioned in historical documents in 1170. The choir enlarged in gothic 1200s, In the late 13th century the church transept was enlarged. The edifice is made of limestone and has 400 seats. The tower spire was added in 1694. Two large candlesticks on the altar are from 1540. The crucifix above the chancel arch is carved in 1683. The pulpit and baptismal font are carved and date to 1704. A number of murals were uncovered in various places in the church during the restoration of the church from 1960 to 1964. [8] - Wikimedia

Vakre buede hvelv og søyleganger. Kirka har en spesiell klang som gjør det vanskelig å oppfatte hva presten taler om, men denne klangen skal være ypperlig for gregoriansk sang, som det jo var mye av i middelalderen.



Alterrommet, vet dette har et annet navn, men kommer ikke på det i farten. Altertavla lukkes hver faste, slik at bildene fra Jesu lidelse kommer fram. Når altertavla er åpen, slik som her, kan man se disse hvis man går bak alteret. Altertavla åpnes igjen ved en høytidelig seremoni påskemorgen.

Døpefonten har enda ikke fått noen fast plass.

Sidealter for stille bønn.

-Flickr.

Disse freskene er fra seinmiddelalderen, og de ble oppdaget under restaureringsarbeider ved kirka på 1960-tallet.

Prestegården ved Ringsaker kirke. Her er også rom for vandrende pilegrimer på vei til Nidaros.

Shoe by Shoemaker M.J. Dahl

This shoe was found in the "stubbloft" between the roof and the floor under restoration work on the farm of Grythengen by Skreia. It's a child's shoe, probably from around year 1900, and most likely made by the shoemaker, preacher and farmer Magnus Johansen Dahl at the neighboring farm Holmstadengen. The sole is fastened to the shoe with wooden nails.

This shoe will of course get a special place at the forthcoming Dahls Cafe😊

-Wikimedia.

-Wikimedia.


Note the wooden nails.

-Wikimedia.

Saturday, February 17, 2018

FFF - Endelig narsissist- & psykopat-fri!!!


"Helt spontant vil jeg snakke litt om fremtiden etter man har erfart mishandlere og overgripere i livet. Å lære å forstå disse individene, hva som skjedde oss og hvorfor er tungt stoff, vanskelig materie, mørkt og ofte veldig smertefullt. Livet til de fleste er snudd totalt på hodet og innholdet ristet ut og strødd utover et ukjent landskap. Mange opplever at livet aldri blir som før narsissisten, men likevel at livet blir godt og verdt å leve. Og det vil jeg snakke litt om nå, for det er både lys i tunellen og håp om et godt liv med gode, oppriktige mennesker, når man kvitter seg med giftige individer som ikke vil deg vel."

"Jeg snakker om den fantastiske friheten vi får og kan nyte på så mange plan, når vi ikke har disse individene tett på livet mer som saboterer oss. Vi slipper å kjøre gjennom livet med bremsene på eller forsøke å løpe i vann med en narsissist eller 2 hengende fra halsen i tillegg. Du blir fri til å være den du er, slippe å gå på tåhev og prøve å forstå hva deres neste vanvittige trekk er. Du trenger ikke veie hvert ord, sile alt du skal si for å ikke å trigge et raserianfall eller straff fra narsissisten. Du kan snakke med hvem du vil, når du vil uten å bli forhørt og hundset gjennom natten. Listen over alt du slipper av negativitet er så lang, at du vil kjenne på kropp og sjel at du er fri. Det er en fantastisk følelse jeg unner alle som har opplevd dette og en følelse verdt å feire så mye som mulig." - Anita Sweeney



Zeit = Geld - Krieg = Geld

Hey you!

Thanks again for the use of your picture. I sent my work in and it is now hanging somewhere in Berlin, thanks. I made it to the national round but actually I don't care, I just really enjoyed working on it. Maybe you will like it. I send the work in with a list of all the photographers that asked for credit. Hope you are doing fine!

Have a nice day!

Denise

They want war. Do you? Then don't listen to their lies.

Skviset ut i suburbia

Dessverre ser det ut til at de fleste reflekterte og hensynsfulle mennesker før eller siden presses ut i det suburbane:

Last ned original-faksimilen til Grøndalen her.
"Man skal ikke tåle så inderlig vel, den feilslåtte design som ikke rammer en selv."
Grøndalen er ikke på noen måte alene med sine erfaringer! Dette kunne vært unngått med større fokus på nevroergonomisk design:


Bjørn Grinde har fortalt meg at å få forskningsmidler fra Norges forskningsråd til nevroergonomisk design, er plent umulig. Hvorfor prioriterer ikke forskningsrådet forskning på livskvalitet? Til slutt fikk han midler fra et britisk fond.
– Ser du en sammenheng mellom bomiljøer og en skrantende psykisk helse?

– Jeg er overbevist om at det er en sammenheng. Det store spørsmålet er hvilke faktorer som betyr noe. Jeg har prøvd å skaffe penger til forskning rettet mot mer konkrete faktorer, men har dessverre ikke lykkes. Biologi er fortsatt et lite populært fagfelt for de som styrer med samfunnsvitenskapelige forskningsmidler. Men det fine med livskvalitet er at det ikke krever mye penger. Klarer du å bygge opp sterke og varige forhold til medmennesker, så er dette langt viktigere enn forbruksvarer. Bofellesskap gir mulighet for sosial tilknytning. Det er mulig å legge forholdene bedre til rette for slik boligbygging, men samtidig tror jeg man trenger en holdningsendring. Ved å opplyse folk om hva som egentlig betyr noe for livskvaliteten, klarer vi kanskje å få til en slik endring.
Les intervju med Bjørn Grinde:

Bjørn Grinde om bofellesskap innenfor inngruppa
Da jeg leste Roger Aarli-Grøndalens kommentar “Naboer er best på litt avstand“, ble jeg litt trist. Ingen tvil om at Grøndalen er en høysensitiv mann, noe han bør være stolt av. Dessverre tror jeg de fleste høysensitive, men også mange normalsensitive, til slutt ender opp som Grøndalen: desillusjonerte i den suburbane eneboligen. - Les mer hos KV

Kunnskapssamfunnets paradokser


"1. Vi har mer og mer kunnskap, men mindre og mindre forståelse:

Vitenskap og teknologi er kunnskapsproduksjon, og på dette området er det innkassert store seire. Aldri før har et samfunn forvaltet så mye kunnskap og lærdom, så mange høyt utdannede spesialister på ulike felt, så mye litteratur og så mange databaser av ulike slag. På den annen side har det aldri vært så vanskelig å ha oversikt over og forståelse av hva som egentlig foregår. Ekspertene blir mer og mer spesialiserte. Dermed blir forutsetningene for kommunikasjon mellom eksperter innbyrdes og mellom eksperter og publikum dårligere og dårligere. Det finnes ikke lenger noen felles referanseramme. Forståelse erstattes med informasjon.

2. Teknologi reduserer risiko, men er selv opphav til nye farer:

Hovedeksempelet er miljøproblemene. Vi bruker i dag teknologi som innenfor en kort tidshorisont gjør livet enklere, bedre og mindre farefullt, men som på lengre sikt kan undergrave naturen og samfunnet.

Et annet eksempel er dataregistre. De kan kan redusere farene for feilbehandling, tap og svindel og gi økt rettferdighet i forvaltningen. Samtidig gir de også overvåknings- og kontrollmuligheter som tidligere politistater bare kunne drømme om.

3. Teknologi forenkler livet, men gjør det også vanskeligere:

Livet er blitt lettere å leve, det krever en mindre grad av fysiske anstrengelser, og vi er stort sett bedre skjermet for vær og vind. På den annen side stilles vi overfor flere valg, og teknologien skaper en rekke nye problemer for oss. Stress og forventningspress ligger  på et høyere nivå enn tidligere, og beslutninger fattes på et dårligere grunnlag siden verden er blitt mer kompleks.

4. De teknologiske kommunikasjonsmulighetene har økt dramatisk, men fellesskapsfølelsen er redusert:

Våre økte kommunikasjonsmuligheter har ikke bidratt til økt naboskapsfølelse. Fjernsynet for eksempel, erstatter andre former for samhandling og kommunikasjon, slik at selve kommunikasjonsbegrepet blir tvetydig. Datamaskinen kan beskyldes for å ta livet av kroppsspråket etter hvert som mer og mer kommunikasjon går via data (Internett), uten visuell kontakt mellom sender og mottaker.

5. Vi har flere materielle goder, men mindre grad av tilfredshet:

Det moderne samfunnet er framfor alt et rastløst samfunn. Den økte tilgangen på materielle goder leder til frustrasjoner på andre områder. Materiell velferd er ikke det samme som følelsesmessig velferd.

6. Vi har flere valgmuligheter, men mindre tid til å velge:

Det moderne samfunnet er hektisk. Beslutninger taes i høyt tempo. Samtidig blir vi stilt overfor langt flere valg og følgelig flere beslutninger enn før. Vi har mindre oversikt over valgene og deres konsekvenser. Resultatet er at kvaliteten på hver enkelt beslutning trolig blir dårligere.

7. Vi har mer utdanning, men mindre kritisk sans og sosialt ansvar:

Utdanningsparadokset er i en viss forstand en parallell til kunnskapsparadokset. Vi har mer kunnskap, men mindre klokskap. Utdanningen er spesialisert og instrumentell, og gir et dårligere grunnlag for helhetlig og dyptgående forståelse. Dette gir dårlig vilkår for politisk aktivitet og deltakelse i samfunnsdebatten. Mangelen på helhetsforståelse fremmer dessuten en problemforståelse der man primært leter etter tekniske løsninger. Betydningen av sosiale forhold og samfunnsansvar kommer i bakgrunnen."

Av Edward Wenk jr.

Fra boken Frankensteins dilemma utg. 1992 av Håkon Width Andersen og Knut Holtan Sørensen, og som kan leses i sin helhet her - https://www.nb.no/nbsok/nb/0441a9774d66317469564e96579f9445?lang=no#0

Takk til Ole John Saga som postet denne flotte teksten.

Sitron som rengjøringsmiddel

Foto: André Karwath aka Aka

Rengjøringsmidler kan redusere lungefunksjon tilsvarende det å røyke mellom 10 og 20 sigaretter om dagen i 20 år. Det viser ny studie.


Moderne rengjøringsmidler er dyre og livsfarlige. Og dessuten helt meningsløst, da sitron gjør jobben mer enn bra nok 😌

Les artikkelen:

- Denne gjør rent hjemme for bare 3 kroner

Jenta på halmballen

På trykk som dagens bilde i Oppland Arbeiderblad fredag 6. september 2013.

Ettersom storballer har blitt vanlige har man begynt å benytte disse i halmhus. Fordelen med disse i forhold til småballer er at de er selvbærende, man trenger altså ikke ekstra skjellet eller forsterkninger for å holde veggene oppe under snøtyngden. Les mer om bygging av halmhus med storballer her.

Vestoppland ligger langt etter Hedemarken når det gjelder halmhusbygging, hvor man har en rekke halmhus. Så også på dette området slår hedemarkingene oss. Halmen burde ikke være noe dårligere på denne sida av Mjøsa.

Klikk på bildet for en forstørrelse.

Dagens bilde i OA var morsomt den gang man hadde Origo. Nå har det blitt ei slags meningsløs fb-greie jeg ikke ønsker å delta i.

VARFÖR HAR ARKITEKTER FEL SMAK?


Idag presenterar vi en artikel som är skriven av en professor och arkitekturteoretiker. Han förklarar varför arkitekter ogillar skönhet och levande arkitektur för att istället hylla lådor, abstrakta former eller tomma ytor:

- Vad arkitektutbildningen gör med blivande arkitekter

David Brussat comments on the essay here.
Exakt! Förr byggde man så vackert som möjligt, för att imponera och visa sin rikedom. Idag bygger man så billigt som möjligt för att öka sin rikedom! - Agneta Olsson Wiberg
Merparten av dagens arkitekter har ett gemensamt med merparten av dagens konstnärer. De kan inte rita klassiskt om de så ville. De saknar utbildning och/eller talang till det. Då blir det kuber och rektanglar inom arkitekturen och naiva figurer, streck och kladd med färger inom bildkonsten. Sedan måste de ju naturligtvis försvara sina revir, och vi vet hur det brukar låta; se ned på klassicismen som förutsägbar, ointressant och passé. - Torbjörn Persson
 Fast historien efter 1930 går bra att flirta med, och även kopiera rakt av. - Inger Glimmero
Det var inga udda vinklar i äldre hus. Det är modernistiska hus som har sådant. Det är en myt att det är så oerhört dyrt att bygga vackert, det handlar mer om mode och ideologi. - Henrik Ekeberg
 Flere kommentarer hos FB.

Relatert


Hur bor arkitekterna? – Lådmodernisternas dubbelmoral

Friday, February 16, 2018

Speak Your Truth and Let Go

In principle, an extremely valuable contribution I can make to a group decision is to discern my own truth and share it with the group. Deep inside, what do I really feel? This requires me to cut through the clutter of all that's on my mind. Discerning my truth requires me to be in touch with my feelings, to be honest with myself.

Sharing my truth requires courage. It might make me feel vulnerable. It might unleash other truths.

Protecting myself requires that I speak my truth and let go of the outcome. How others react to my truth is not my responsibility. Detachment is the secret to peace.

Practical Tip: Speak what's on your heart rather than what's on your mind. Don't get mired in calculating the consequences. Speak your truth and let go of the outcome. One way to be sure you are speaking truth: say only what you feel. No one can argue with what you feel.

Once I was in a meeting and spoke my truth. Afterwards, I became terribly afraid of the consequences. I asked someone, "Did I say the right thing?" The response came without hesitation: "How could you not have?" they replied, "You spoke from your heart."

- Craig Freshley

Speak your truth and let go of the outcome.

Thursday, February 15, 2018

Energi, penger og teknologi – sett som deler av en superorganisme

Profilert innlegg hos Debatt1.

Terje Bongard har tidligere vist stor entusiasme for Nate Hagens forelesninger. Håper han også vil sette pris på denne:



Vi burde fått Hagens til Norge for å holde dette foredraget, hvoretter Bongard presenterer RID-modellens muligheter i møte med de utfordringer Hagens her legger fram for oss. Aller helst i sammenheng med en lansering av "Det biologiske mennesket" på engelsk, sammen med en ny norsk praktutgave av boka.

Se fra 36 min. Superstøtte til RID!

Se fra 45 min, hvor Hagens kommer inn på hva han kaller "the great simplification". Det er her RID må slå inn, og det er derfor vi trenger å få gjennomført MEDOSS nå, slik at vi står klare til å møte dette gigantiske veiskillet i menneskehetens historie.

Samt selvsagt den atferdsøkologiske biten fra 27 min.🙊 Her framlegger Hagens fremragende argumentasjon for de chapinske lommetunene, ved at mennesker er tilfredse med å leve i småhus så lenge naboene har tilsvarende.

Har fordøyd hele forelesningen nå, og dette var virkelig inspirerende. Ikke minst har det blitt enda klarere for meg hvor viktig det er å få på plass RID. Slik at inngruppa kan erstatte penger som samfunnslimet. Men for alle mine livsmål var dette en inspirasjon og hjelp til å stille fokus enda skarpere enn før.

En interessant ting til, fra 1t. 16min. ser Hagens for seg at vi vil kunne ta langt bedre beslutninger hvis 5% av befolkningen forstår hvordan økonomien, økologien og hjernen fungerer.

Terje Bongard er den som best forstår sammenhengene mellom disse tre, og at hans bok ikke har skapt større debatt er en tragedie. Som han sier: "Det er mennesket selv som står i vegen."

For egen del kan det kjennes frustrerende å være en av de opplyste, en av de ytterst få som forstår hvordan menneskehjernen fungerer, og sammenhengene mellom humanøkologi, økologi og økonomi, samtidig som man blir ansett som en dust av duster.

Verdens overlevelse avhenger av denne forståelsen, "the great simplification" kan ikke gjennomføres uten slik helhetlig kunnskap og tenkning som jeg representerer. Trolig er jeg en av verdens ti viktigste tenkere, med Bongard på toppen, men blir hverken forstått eller respektert.
"Dette er tragedien ved å ha en unik hjerne, man blir venneløs." - Øyvind Holmstad

Adapt, migrate, or perish

Again, brilliant from Craig Freshley! King Solomon, you're finally beaten by a wiser man😪For myself I've wanted to migrate to Tolfa in Italy for a long time, but I always became the victim of wishful thinking. Stupid me🙈🙉🙊
In principle, when faced with discomfort, there are basically three choices: adapt, migrate, or perish. These are the alternatives available to species, communities, companies, governments, and individuals. 
To adapt is to change one's own behaviors. It's about doing things differently. Although change is hard and often resisted, evolution has taught us that adaptation is the key to survival. In business terms, innovation is the key to prosperity.

To migrate is to leave one's situation for a better one. This is sometimes the appropriate response to external factors. If your group, your partner, your company, or your community are doing you wrong and unlikely to change, you might exercise your choice to leave. But if your discomfort is caused by something internal, some attitude or habit that only you can change, when you leave you will simply take the discomfort with you. Best to adapt: the solution is to change something in yourself.

To perish is an option not to be overlooked. Sometimes the best choice is to actually go out of business, disband, surrender. This is often the way to peace.

Homo sapiens, with our enlarged brains, are inclined towards a fourth choice: wishful thinking. When faced with discomfort I am likely to spend huge amounts of energy wishing that things were different, complaining, trying to get others to adapt to me, denying my part in my discomfort, justifying why I am right and others are wrong, and being angry at the situation with all manner of adverse consequences. These approaches rarely, if ever, improve my comfort over the long run.

Practical Tip: If you or your group don't like things the way they are, adapt, migrate, or perish. - Craig Freshley
Perishing into a new world.

Wednesday, February 14, 2018

The Stress Reservoir

Christopher Alexander, The Phenomenon of Life, pages 376 – 378:


We shall understand the negative effect of environment on human freedom more deeply by considering the phenomenon of stress.

Broadly speaking, the reaction to each unsolved problem, or annoyance, or conflict that is encountered creates in the individual some level of stress (1). Stress is initially functional and productive. It’s purpose is to mobilize the body in such a way that problems get solved. Adrenaline and other agents are mobilized throughout the system, creating special alertness and energy. All these help to address conflicts, unwind them, and to remove sources of annoyance. Each conflict or difficulty that the organism encounters, so long as it remains unsolved, adds to the stress that is mobilized. But there is a limited capacity of stress in every human individual. Varying from person to person, it is nevertheless quite finite in all of us.

Image: Stuartpilbrow at Flickr

There is, in effect, a stress reservoir in the body. The amount of stress being coped with fills this reservoir, to different levels at different times. But as the stress reaches the top of the reservoir, the organism’s ability to deal effectively with the stress decreases. This then gives rise to the ”stress,” as used in its popular meaning. The organism is overloaded. There are more problems occurring than can be solved. The total stress mobilized is beyond what the organism can cope with effectively. Slowly the situation deteriorates. When the stress is too great, creative functioning is impaired. Sometimes it finally breaks down altogether.

Perhaps the most important finding of modern research on stress is that stress is cumulative, because it is all in one currency. Stress from many worries, stress from physical pain, stress from an unresolved argument, stress from light shining in one’s eyes – it is all stress, and it is all one kind of stress. So each of these apparently disparate stress effects fills the same stress reservoir.

Almost any unresolved problem, even when small, adds to the reservoir of stress, and can reduce a person’s ability to function well. So long as challenges faced are within the limits of the stress reservoir, a person is actively solving problems, and becomes more alive, more capable, more rewarded in the process of meeting the challenges. When the stress reservoir fills to impossible levels, the effect is opposite, and the accumulated stress prevents productivity, prevents loving relationships, prevents artistic and intellectual creativity, prevents people from being effective.

The wall outside the University Art Museum in Berkeley

To see more exactly how the accumulation of stress, and disruption of the healthy relation between living structures in the environment and human freedom works, look at the case of a wall outside the University Art Museum in Berkeley, California. This wall has sloping sides, unlike a normal wall which has straight sides. Both ground surface and wall are made of concrete, and the concrete slopes and curves continuously from the flat ground to the vertical surface of the wall to form the wall. I suppose the architect supposed this would be fun, or exiting – or perhaps just “different.” But what it actually does is to create very tiny amounts of stress. A person walking along cannot quite tell where the sloping part starts, so there is a chance of tripping. One has to walk away from the wall, minding one’s feet, and has to give up what one is thinking in order to concentrate on not bumping into the wall. And if you were inclined to sit on the wall, you could not. The top of it is too far back from the flat part on the ground; your legs don’t quite reach. So this wall, apparently fun and interesting, is actually a little expensive in needless stress, and in discomfort. This could have been avoided with an ordinary wall 16 inches high, thick enough to sit on, with a wide top, where you can see what it is when you walk by, and where you can sit down if you are tired, wait for a friend, or have a sandwich.

"This could have been avoided with an ordinary wall 16 inches high, thick enough to sit on, with a wide top, where you can see what it is when you walk by, and where you can sit down if you are tired, wait for a friend, or have a sandwich." See also pattern 243, Sitting Wall.

Of course, this example is small scale. Human life would be easy if we only had a few problems of this kind to contend with. It seems almost petty to mention it; perhaps too critical of the architect who was, conceivably, just having fun.

Let us now consider a rather more troublesome example from architecture. This concerns the life of small families with small children on the fifth or sixth floor, or higher, in apartment buildings. The problem has been well documented: the mother with small children; the apartment usually small. Naturally the children – when they are home – want to go out to play with their friends, on the ground, six stories below. The mother wants them to be able to play there. But she cannot easily keep an eye on them, and she can’t get to them quickly if something happens. But she can’t keep them in the apartment, which is too small anyway. So the children go down. She worries constantly, thinking perhaps about kidnapping, or a car accident. But there is no alternative. If she finds it too stressful, she keeps them in the apartment, but after an hour the children romping about breaking things in the apartment, which is too small to contain many friends, she gives up and goes back to the inevitable. She lives with this stress day in, day out. If she tries to go down to watch the children, from the ground, then the cooking doesn’t get done, and all kinds of other negative consequences come from it. There is no way to win. One way or another, this condition remains in her for the few years when her children are young enough to need supervision, but young enough to keep at home. This stress cycle contains a series of factors linked in a “can’t win” pattern. It is just one example of a negatively charged system of conflicting forces which occurs in certain kind of apartments: one of the many other things that might be said about not very good apartment buildings.


The main point is that we here have a second example, in structure like that of the museum wall, of a system which absorbs energy and makes living more difficult, and thus interferes with a positive development of people’s lives. This example is somewhat larger in scope and in its effects than the art museum wall. The nature of the stress that is induced is the same.

Each example adds to the total reservoir of stress people must contend with. It makes everything else more difficult, and a meaningful life just that little bit harder to attain. By themselves, the stress from these two cases could not fill up a person’s stress reservoir. But when these small items increase, and multiply, they begin to have a cumulative effect which is not positive, but negative.

It is in the subtle interplay of factors of this kind that the environment has its effect – positive or negative – on human life.


(1) Stress, and the stress reservoir model I summarize here, has been studied extensively, by Hans Selye and others. Hans Selye, THE STRESS OF LIFE (New York: McGraw-Hill, 1984).

Published at P2P-Foundation on March 8, 2014.

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...