Friday, December 29, 2017

De nye allmenninger

Det er verken statssosialisme eller kapitalisme, eller en blanding av disse, som kan gi oss stabile, bærekraftige samfunn. Svaret ligger i allmenningene, med RID-modellen som det nye universalverktøyet for å ta kontroll på oss selv.


Fra artikkelen "2017: Året da Civita skulle kuppe revolusjonshistorien" av Pål Steigan:
“Byvsjije ljudi er et gammelt russisk uttrykk som betegner personer som har falt fra en (relativt) privilegert posisjon.”
Ja, men da vet jeg hva jeg er, en “byvsjije ljudi”, etter det store bedriftskuppet på Toten 2017, hundre år etter bolsjevikenes “kupp”.

Heldigvis er det slik at individet blomstrer best i inngruppa, eller for å si det slik, uten kollektivisme, ingen individualisme!
“Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers. Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.” - Ukjent opphav fra person i nettverket til Terje Bongard
Videre fra artikkelen:
«Det fortelles at den berømte vitenskapsmannen Pavlov skal ha blitt forskrekket over at Lenin betraktet de behavioristiske hundeeksperimentene hans som manual for sosial ingeniørkunst. «Mennesket kan korrigeres», skal Lenin ha svart: «Mennesket kan bli til det vi ønsker at det skal være».»
Ja, er det noe vi nå vet er det at mennesket IKKE kan korrigeres. Litt kanskje med transhumanisme, men da all interaksjon mellom dyr og hos mennesker har sitt utgangspunkt i handikapprinsippet og vinner- og taperstrategier, er det ikke mye man kan gjøre. Den universelle gyldigheten til handikapprinsippet er mest sannsynlig årsaken til at vi ikke har funnet intelligent liv i universet, da sivilisasjoner blomstrer opp en kort stund og forsvinner, fordi de blir ofre for egen natur. Vi er i ferd med å lide samme skjebne.

Imidlertid har vi nå oppdaget handikapprinsippet, muligens som den første sivilisasjon i universets historie, og har slik mulighet til å designe samfunn hvor vi kan ta kontroll på oss selv. Terje Bongard på NINA er sannsynligvis den første intelligente skapning siden Big Bang som har tenkt ut hvordan dette kan gjøres. Det handler da ikke om å endre på oss selv, men om å samarbeide med gode, gamle Homo Sapiens som best vi kan, med alle sine evolusjonære svakheter og feil.
Pål Steigan: “Ja, vi tror ikke lenger på “det nye mennesket”, gjør vi vel? Det er gode gamle HS med alle sine svakheter som må prøve å samarbeide på en vettug måte. Terje B har skrevet fornuftig om dette.”
Ellers har JMG et glimrende essay denne uka: - Systems That Suck Less

Det er hverken statssosialismen eller kapitalismen som er svaret, men allmenningene (the Commons), hvor Tolfa er av de beste forbilder. Håper å kunne ta turen ned til sommeren, hvis jeg får leie ei klostercelle billig av Steigan? (max 10.000 kr for en måned, evt. en teltplass og mulighet for en arbeidskrok med internett i klosteret). Investerer trolig i en a7r3 på nyåret, og ønsker å dokumentere Tolfa-allmenningen for p2p-foundation og steigan.no.

RID (Representative Inngruppe-Demokrati)-modellen kan gi oss de ultimate allmenninger, hvor vi både kan frigjøres fra byråkratenes og kapitalistenes makt. Selvsagt i kombinasjon med en utdanningsrevolusjon om atferdsøkologi i skoleverket, slik at vi bedre kan forstå oss selv.

Trond Andresen skriver godt om dette:

“Analysene av de mislykka forsøkene på å skape sosalistiske samfunn er mange nå i forbindelse med det russiske revolusjonsjubileet. Man peker på at partiet blei diktatorisk, og sjøl velmente forsøk på opposisjon blei slått ned. Etter hvert blei også partiet korrupt, ikke bare diktatorisk. Dette gjelder i samtlige land som har forsøkt seg på revolusjonær sosialistisk maktovertaking.

Man framholder kritiske folk som Rosa Luxembourg som et alternativt ideal. Nå fikk hun jo aldri anledning til å prøve seg som statsleder under vanskelige forhold, men la gå. Jeg mener uansett at analyser og konklusjoner om “ettparti-systemet er årsaken”, “arven fra tsarveldet”, “partiet fikk for mye makt”, “makt korrumperer”, “arbeiderne blei parkert på sidelinja” etc. ikke er tilstrekkelig, sjøl om slikt er nødvendig.

For at menneskeheten skal kunne løfte seg opp av myra og skape stabile bedre samfunn som ikke degenerer, er det nødvendig med en opplysningsrevolusjon i forståelsen av menneskenaturen. Denne forståelsen må innebære en sterk bevissthet om våre betenkelige medfødte mentale trekk (som er evolusjonært utvikla). Evolusjonspsykologisk innsikt* i menneskenaturen må bli et viktig pensum i skolen.

I tillegg burde man kunne snakke åpent om både egne og andres oppførsel basert på slik innsikt. Dette blir jævlig vanskelig, men det er nødvendig. Det blir vanskelig fordi det innebærer et totalt brudd med tabuet om å sky unna det som noen norske filosofer kaller*** “mistankens hermeneutikk”. (Tabuet har sterk støtte fra blant andre Klassekampens redaktør**.)

Man må åpent kunne snakke om hverandres sannsynlige vikarierende motiver og baktanker. Ikke bare skal du akseptere at andre sier til deg at “jeg tror du egentlig har følgende mindre smigrende motiv for det du forsøker her”, du må også akseptere at andre sier slikt (sjølsagt med begrunnelse) til deg – for eksempel på et møte, ja til og med i andres påhør!

Og journalister må kunne snakke åpent om maktpersoners og rikingers “egentlige motiver” (slik journalister gjør seg i mellom i dag), og til og med spørre dem rett ut, f.eks. slik:

“Stoltenberg, mange vil betrakte din hjelpsomhet overfor USA ved å ta Norge med i Libya-krigen som en slags svenneprøve hos USA for å gjøre internasjonal karriere og bli NATO-sjef. Kommentar?”

Osv. Ganske uhemma og tydelig tale og spørsmål om

– spesielt – maktmenneskers motiver.

I et samfunn hvor slikt blir normalt, vil man kunne hindre at gode sosialistiske forsøk degenerer — og bare da!

Fra en engelsk powerpoint:
• On evolutionary psychology: Controversies exist, but it is now widely agreed that some problematic in-built mental traits were favourable in producing descendants in a stone age setting …

• … hard-wired into us by evolution over tens of thousands of generations. Evolutionary selection does not apply only below the neck.

• First, for balance, some nice traits: empathy, loyalty, self-sacrifice, caring for children, curiosity, sociality, cooperativity. All contributed to having descendants that could have further descendants.

• BUT: aggression, selfishness, narcissism (we want to be noticed), greed, climbing strategies (suck up to the alphas, dump on your rivals), intrigues, herd mentality, need to be right at any cost, hostility to the outgroup, manipulativeness and cheating.

• We have to recognize and face this to reduce the effects of this bad psychological baggage, not only be self-gratulatory about the good!



Vi er stinne av vikarierende motiver, og de er i virksomhet hele tida. Mange av dem er vi ikke klar over sjøl, fortrengning er en del av vår mentale bagasje. Og vi har diverse strategier for å hindre at de blir avdekka. En viktig strategi å er å bli blodig fornærma. En annen er å bli “djupt såra”. Og det finnes mange flere.”

************

Er RID-modellen syndikalisme uten profittmotivet?


Endelig fikk jeg tid til å lese Greers essay inngående, og undres om man kan kalle RID-modellen til Bongard syndikalisme uten profitt-motivet?

- Systems That Suck Less

I RID-modellen eier jo arbeiderne arbeidsplassen sin, ved at de selv bestemmer hvordan de ønsker å organisere seg og løse oppgavene sammen. Poenget er at man forsøker å finne en mest mulig ideell inngruppestørrelse for hver arbeidsplass, som Bongard anslår til +-25 individer, som var vanlig størrelse i steinalderen.

Det fine med RID-syndikalisme, hvis jeg kan kalle den det, er at man slipper profittmotivet, slik at man helt og fullt kan konsentrere seg om bærekraft.

Profit can be achieved in following ways:

- The workers get paid less than what products are sold for.

- The products are sold for more than their value.

- The products are made as cheap and with as short life span as possible to increase the turnover.

- You use as little money as possible on working conditions, just enough to not adversely influence production.

- Raw materials and resources are sourced as cheaply as possible and in large enough quantities to make them cheap.

- You use as little money as possible to deal with and dispose of waste.

Noen av disse punktene vil falle vekk med Greers syndikalisme, men med Bongards syndikalisme ville de alle falle vekk, hvilket må være å foretrekke.

Videre har man med Greers syndikalisme kun demokrati på arbeidsplassen, mens man med Bongards syndikalisme integrerer arbeidsplassdemokratiet i det lokale og det nasjonale demokratiet. Jo mer demokrati, jo bedre, derfor er Bongards syndikalisme også på dette punktet å foretrekke over Greers.

Et par tekstutdrag:

"Since 1945 the conventional wisdom across most of the world has insisted that there are two and only two possible systems of political economy: socialism on the one hand, capitalism on the other. That’s very convenient for socialists and capitalists, since it allows both sides to contrast an idealized and highly sentimental picture of the system they favor with the real and disastrous failings of the one they don’t, and insist that since the two systems are the only available options, you’d better choose theirs. This allows both sides to ignore the fact that the system they prefer is just as bad as the one they hate."

"I think that’s potentially within reach, even given the many other pressures on the United States and industrial society in general as we lurch through the opening phases of the Long Descent. If such a thing is going to be possible, though, the first step is to break out of the mental rut that insists that the only choice we’ve got is between capitalism and socialism, two systems that both unquestionably suck. Attention to the ownership of the means of production is one tolerably effective way to leave that rut and start exploring the vast and interesting spaces outside it."

Thursday, December 28, 2017

Listen

In principle, just because a person is talking doesn’t necessarily mean they are contributing, or that they are the only one contributing. Most of the time in a group decision setting, listening is the best contribution we can make. It is through listening, not talking, that we develop understanding, compassion, and creative solutions.

Practical Tip: Bite your tongue, hold your horses, cool your jets. To listen, don’t talk. Don’t be distracted by planning your talk.

If I let you talk first while I listen, it gives me some practical advantages:

1. To hear where you are coming from helps me choose my words. You have likely provided me some new information that I can incorporate.

2. Once you’ve got your words out you are more likely to be open to hearing mine.

3. Not talking first gives me time to listen within, listen to my own thoughts and feelings.

I help the group’s decision process when I consider my inner thoughts, how I really feel about something, so that when my words are spoken they are aligned with inner truth.

– Craig Freshley

Monday, December 25, 2017

Fra bedehusland til kjøpesenterland

Skal bedehuskulturen omsider få sin rettmessige plass i vårt historiske minne? I alle fall har Erlend Berge fått solid støtte for å reise land og strand rundt for å dokumentere restene etter denne unike kulturen, som folk flest ser ut til å se på som en slags kitsch-kultur, ala elg i solnedgang, som de helst vil glemme. Men nå blir det bok, og prosjektet har fått bred omtale hos NRK. Ikke verst!

I 1974 ble det talt 2.621 bedehus i Norge. Lekmannsbevegelsen på 1700-tallet førte til vekkelser. Mange begynte å tro, og det ble for lite å samles hjemme hos folk.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte arbeidet med å bygge bedehus. De lignet på bolighus, men med spesielle vinduer, nesten som i kirker, og med navn som Bethel, Zion og Bethania.

Lekfolk eller predikanter, var ikke ordinerte prester. Men på bedehuset kunne de framføre sitt kristne budskap. Ingen stram regi som i kirken, og gjerne med et kjøkken, slik at forsamlingen kunne arrangere ulike typer aktiviteter. Alle hadde et hus som var sitt, og de lå tett, slik at folk kunne spasere til møtet, basaren eller juletrefesten.

I dag er flere bedehus omgjort til bolighus, restauranter og museer. Noen står til nedfalls.
Kristin Norseth er teologiprofessor på Menighetsfakultetet i Oslo. Hun forteller om en kultur vi er i ferd med å miste. Det haster å dokumentere den.

– Lekmannsbevegelsen har vært svært viktig. Ikke bare i norsk kirkeliv, men i norsk kulturliv og historie. Å dokumentere bredden i denne bevegelsen er usedvanlig viktig, sier hun. 
-Wikimedia.

Tror jammen jeg kaster meg på bølgen og lager mitt eget prosjekt for å dokumentere bedehusene etter Fellesmisjonen, som hovedsakelig holdt til i grendene rundt Totenåsen. Selv trodde jeg at jeg hadde støtte for min gjerning fra min tidligere bedrift, da det var akkurat denne typen prosjekter jeg ønsket å bedrive, sammen med at jeg kjørte litt rundt omkring med lastebilen. Men nei, de andre hovedaksjonærene bare himlet med øynene over slike tåpeligheter, og kastet meg ut fra fabrikken hvor jeg hadde deltatt i 38 år, etter en skitur sist vinter. Godt hjulpet av korrumperte medhjelpere i Bede Ho og Nordeania. Dette hadde jeg ikke fortjent! Jeg fortjente å bli tatt vare på og respektert for et blodslit de færreste fatter hva er, og å ende min karrière på en verdig måte, hvor jeg i større grad engasjerte meg for samfunnsrelaterte saker. Samtidig som jeg hadde et stabilt økonomisk fundament.
"Norge har gått fra å være bedehuslandet til å bli kjøpesenterlandet!"
Ikke heller har jeg opplevd særlig støtte for mitt arbeide for å dokumentere historien etter grenda til Totenåsens apostel, og i særdeleshet ikke fordi jeg har våget å sette spørsmålstegn ved den kulturen som erstattet bedehuskulturen, nemlig den suburbane konsumentkulturen fra Amerika, skapt av General Motors. Norge har gått fra å være bedehuslandet til å bli kjøpesenterlandet! 
Med gremmelse konstaterer jeg at de få bedehusene som bygges i dag, ser akkurat ut som kjøpesentre. Et vitnesbyrd om at vårt land har lidd et totalt forfall.


Uansett tror jeg jammen at jeg vil søke litt støtte rundt omkring for prosjektet mitt. Først og fremst burde jo Nordeania gi en solid støtte for å dokumentere bedehusarven etter Fellesmisjonen, da de var så usedvanlig behjelpelige med å legge til rette for å få kastet meg ut av min bedrift. Så de skylder mye i avlat, skal de noensinne ha håp om å komme ut fra Skjærsilden.

Holmstadengen, den tidligere husmannsplassen hvor husmannssønnen M.J. Dahl fikk sitt bosted av holmstadslekta. Han stod for den største vekkelsen i grendene rundt Totenåsen noensinne, som her i Skreien, i Lensbygda, Kolbu, Moen på Hadeland, Skrukkelia og Hurdal.

I vinduet til venstre satt Dahl og min oldefar i finstuggun og diskuterte grendepolitikk. I vinduet nedenfor hadde han sitt arbeidsværelse med fantastisk utsikt mot Mjøsa, hvor han samlet sangskatten "Pris Herren". Nede på endeveggen var kjøkkenet, hvorfra han så nedover grenda si og alle brukene som her var, og rett nedpå nabobruket Grythengen, hvor min oldefar, som også var husmannssønn, holdt til.

Holmstadengen er nå en ødegard, men hvilken historie som her ligger!

Mange har sikkert fått med seg høstens bokutgivelse "Norske ødegårder - historien om stedene vi forlot", med den anerkjente fotografen Pål Hermansen. Holmstadengen hadde absolutt fortjent et kapittel i denne boka.

Men da den ikke ble med får jeg prøve å gjøre jobben selv, selv om jeg som fotograf ikke har mulighet til å komme opp på Hermansens nivå. Lærer jeg meg Photoshop og får nytt kamera kan det nok allikevel hjelpe litt, selv om det selvsagt er personen bak kamera som sitter med hovednøkkelen. Noen bilder har det da dog blitt, og når jeg ser på dem nå liker jeg særlig vinterbildene, som det er færrest av. Får se om det kan bli en ny skitur i nysne forbi stedet i vinter.


Se flere fotografier fra Holmstadengen her.
"Fraflyttede og forlatte steder har en egen tiltrekningskraft. De kan vitne om noe dramatisk, eller om noen som bare pakket sammen og reist sin vei. Aldri har så mange gårder blitt lagt ned som i vår tid. Ødegårder er steder der det ikke bor noen, der ingen ferierer. Langsomt overtar naturen husene og spor viskes ut. I denne boken tar forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen deg med til forlatte gårder over hele Norge. Noen gårdsbruk ble forlatt i middelalderen, andre for bare noen år siden. Sammen vitner de om svunne tider, deler av vår norske historie. I tekst og bilder gir Norske ødegårder gripende glimt av fortidens liv." - Vigmostad & Bjørke

Relatert


Litt om PermaLiv AS sin misjon

Næringsfaglig vurdering ble ikke helt relevant ifht. innholdet av PermaLiv AS. Dette er langt mer
enn å utvikle en hobby, foto. De siste år har jeg hatt med kameraet i lastebilen for å dokumentere
steder og kirker for Wikimedia Commons, disse illustrerer nå hundrevis av Wikipedia-artikler
over hele verden, på en rekke språk. Imidlertid må jeg nå lære meg Photoshop, som er helt
essensielt for alt videre arbeid. Var på kurs i Abelvær i november, det var like før jeg reiste på
kurset jeg fikk krav om mer dokumentasjon, og alt dette lovet saksbehandler å ta hånd om mens jeg
var borte. Dette ble ikke gjort.

Jeg, min gamle Sprinter og mitt Canon 550d var et uslåelig team, og vi gjorde en svært viktig jobb i å dokumentere Norge for verdensleksikonet Wikipedia. Våre fotografier illustrerer nå hundrevis, hvis ikke tusenvis av artikler hos Wikipedia på en lang rekke språk. Imidlertid ble ikke vår innsats verdsatt av mine medaksjonærer i mitt gamle firma, som først vraket Sprinteren, og deretter meg.

Vrakpanten på meg ble utstedt av banksjefen hos Nordeania på Lena, med pant i mine eierandeler, uten at jeg ble informert.

Papirarbeidet tok revisoren hos Bede Ho på Gjøvik seg av med stor vellyst, da det ut fra kontrakta var tydelig de mente jeg var klar for vraking.

Les mer:

"Samfunnets institusjoner er flygende aper"

Merkenavnet PermaLiv ble skapt i 2010, og jeg har sikret meg domenenavnet PermaLiv.com, som
jeg ønsker å utvikle videre. På Blogger ligger jeg mellom 500-5000 sidevisninger per dag, og har vært oppe i 67000 sidevisninger per måned. Et profesjonelt nettsted som er optimert mot søkemotorer
har derfor et godt potensial, som bør være interessant for annonsører innenfor spekteret
materialøkologi. Har allerede et omfattende materiale om materialøkologi, som sammen med
merkenavnet PermaLiv bør kunne være et godt grunnlag å bygge videre på. På sikt har jeg et ønske
om å utvikle meg til bygningsbiolog, godkjent av det tyske bygningsbiologiske instituttet
Baubiologie, som nå tilbyr kurs på engelsk.


Videre mener jeg bestemt at jeg er Norges fremste ekspert på tunfellesskapet og hvordan bygge
gode tun. Har skrevet og oversatt flere artikler om/av den amerikanske tunbyggeren Ross Chapin,
som er verdens fremste tunekspert, og som har høstet stor internasjonal anerkjennelse for sine
prosjekter og bøker. Ross Chapin setter virkelig pris på mitt arbeide for å fremme hans ideer og å
oversette hans artikler til norsk, han vil kunne være en god referanse.

Eva Røyrane, som har skrevet bestselgeren Norges Låver, arbeider nå med et nytt bokprosjekt om
de norske klyngetunene. Hun har takket meg for mitt arbeide for å spre det glade budskap. Når
hennes bok kommer på markedet tror jeg tunfellesskapet vil oppleve en renessanse i Norge, og da
vil PermaLiv AS kunne ligge helt i forkant. I denne forbindelse ønsker jeg å lage til en
videopresentasjon om tunfellesskapet for mitt nye nettsted, gjerne med en hilsen fra Ross Chapin,
på en slik måte at jeg kan oppnå troverdighet som rådgiver og foreleser om de nye klyngetunene.

Jeg har lest Ross Chapins bok om gode tunfellesskap fra ende til annen, samt oversatt deler av denne og flere av Chapins artikler til norsk. På samme vis som Ross Chapin Architects er de fremste tunbyggerne i USA, er det PermaLiv AS som sitter på spisskompetansen for ekstraordinære tunfellesskap i Norge. Men så er da både jeg og Ross nesegruse beundrere av arkitekturfilosofen Christopher Alexander!

John Michael Greer, som er en mye lest blogger og forfatter, ble meget entusiastisk over den nye
boka Eva Røyrane arbeider med, og ønsker å få den oversatt på et av sine forlag for et amerikansk
publikum. Jeg og en venn arbeider for tiden med å oversette Greers essay for Kulturverk.

Jeg er en svært god venn av Terje Bongard, landets første og fremste humanetolog. Han også setter
stor pris på mitt arbeide for tunfellesskapet, og vil helt sikkert kunne skrive en anbefaling, evt. delta
i videopresentasjonen.

Over nyttår bærer det til NTNU i Trondheim for et lengre intervju med Terje Bongard for Mot Dag AS.

Har god kontakt med Pål Steigan, hvor jeg har kjøpt meg inn i hans nye medieselskap Mot Dag AS. Her håper jeg på sikt å få til et samarbeide.

Er en god venn av Michel Bauwens, stifter av P2P-Foundation. Han er velkjent i sitt fødeland
Belgia og ellers for sitt arbeide internasjonalt. PermaLiv AS ønsker et samarbeide med P2P-
Foundation, særlig med tanke på å dokumentere de sterke allmenningstradisjonene som rådde rundt
Totenåsen. Både i forhold til åsen som allmenning, men ikke minst vennesamfunnene predikanten
og husmannssønnen M.J. Dahl etablerte rundt Totenåsen, som var et svært lavkirkelig allmennings-
fellesskap, i stor grad bestående av tidligere husmenn.

Michel Bauwens er den personen som har gitt meg den karakteristikken jeg setter aller størst pris på:

"En antiintellektuell intellektuell"

Kanskje stikker jeg innom hans residens i Thailand en dag?

Har hatt noe kontakt med Jan Bojer Vindheim, grunder av Miljøpartiet de Grønne, som har fulgt og
anbefalt min blogg PermaLiv. Når jeg får lært meg Photoshop og nytt kamerasystem tenker jeg å
kontakte ham for å forhøre meg om det kan være mulig med et samarbeide mellom MdG og
PermaLiv AS.

Håper ellers å kunne utvikle meg til en såpass dyktig fotograf at jeg kan påta meg profesjonelle
fotooppdrag.

Mine mange tusen bilder hos Wikimedia Commons bør kunne organiseres med tanke på salg på
mitt nye nettsted, evt. i samarbeide med et mindre bildebyrå. Mange av disse vil kunne forbedres i Photoshop.

Dessverre kan jeg ikke sette opp noe budsjett før jeg passerer 50.000 kr. i omsetning og slik kan
registreres i momsregisteret. Å kjøpe PC og fotoutstyr i PermaLiv AS er ikke fordelaktig før jeg kan
få tilbakebetaling av moms, da dette vil tære på egenkapitalen, som skal benyttes til lønn
tilstrekkelig til å komme innunder folketrygden. Dessuten har jeg en meget god privat
reiseforsikring, som dekker stjålet utstyr. Å ha to forsikringer er bare dumt så lenge man ikke har
noen fordeler av dette.

Selvsagt er det svært viktig for meg å kunne komme innunder momsregisteret, dette vil være av
mine første mål.

PermaLiv AS sitt hovedfokus er å bygge samfunnsverdier, IKKE pengelønnsomhet. På sikt er
allikevel målet at PermaLiv AS kan være selvforsørgende, også ifht. lønn. Er imidlertid bevisst på å
leve en asketisk livsstil med minimalt forbruk, og trenger derfor ikke stor lønn.

Mvh,
Øyvind Holmstad
v/PermaLiv AS

Shakespeare: Original pronunciation


- Snakket tidligere briter amerikansk?

Shakespeare performing before Queen Elizabeth and hr court, as imagined in a nineteenth-century American engraving.

Sunday, December 24, 2017

Uten plasser intet fellesskap

"IT TAKES A PLACE TO CREATE A COMMUNITY AND A COMMUNITY TO CREATE A PLACE." - PPS
Hvorfor har Norge så mange dårlige plasser? Og så få gode plasser? Fordi vi ikke lenger har noe fellesskap! Fordi vi har overlatt plasslagingen til teknokrater og profesjonelle! Men det er kun beboerne som kan skape ekstraordinære plasser, fordi de elsker sitt sted. Her har vi en negativ spiral, da stygge plasser avler stygge mennesker, som avskyr enhver plassmaker av hjertet. Disse menneskene har blitt like forkvaklet som plassene sine, og steiner de som ønsker å omdanne alle disse stygge andungeplassene til skinnende svaner. Fordi da vil de bli avslørt i all sin gru!

La oss gripe plassens muligheter i fellesskap.

Bli en plassmaker du også.

Ikke stein plassmakerne.

Tunhjertet

Jeg ønsker å bo i et tunfellesskap omgitt av rauset, omsorg og tillit, hvor det delte rom står i sentrum. Hvor man ser seg selv som oss og ikke meg. Hvor det er vår livskvalitet som gjelder, ikke din og min. Hvor vi alle er plassmakere og hele tiden skaper en ekstraordinær plass i fellesskap. For i et tunfellesskap har man et tunhjerte. Hvis ikke har man intet der å gjøre!

Et tunhjerte banker for tunfellesskapet og gråter for de som har falt ned i et lommehull.

Illustrasjon: Nevit Dilmen

Saturday, December 23, 2017

God jul til Bongard og PermaLivs lesere

God jul til alle og spesielt til Terje Bongard! Veldig synd at hans bok i påkostet hardcover-versjon med glanset ark oppdatert til den nyeste forskningen, ikke ligger under juletreet i år, men håper dette lar seg gjøre til neste år!

Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon, har vært min styrke i det turbulente året som har gått, hvor jeg på sinnsvakt vis ble kastet ut av mitt firma av hva jeg trodde var inngruppa mi. Eneste viset jeg har klart å holde en viss avstand på er ved at jeg forstår alle strategiene som ble benyttet, samt egne og min kones reaksjoner i lys av handikapprinsippet og humanetologien.

Men det har da skjedd noe positivt også, og Mot Dag AS med Pål Steigan avslutter året med flott, ny nettavis. Over nyttår tenker jeg å ta turen til NTNU for et lengre intervju med Bongard, som jeg håper å kunne publisere her.

I siste liten fikk jeg med meg egenkapitalen inn i nytt firma, PermaLiv AS, og vil gjerne benytte anledningen til litt egenreklame😁


Grekerne i forkant av utviklingen

Kommentar her.

Legg forresten merke til at i intervjuet med Douglas Rushkoff viser han at byvalutaene som utviklet seg i seinmiddelalderen alle var en form for demurrage, og knyttet opp mot lokal naturkapital, ikke luftige løfter for framtida.

Hvis da naturkapitalen er eid som allmenninger, vil man effektivt hindre utviklingen av klasser. Så vidt jeg forstår er det noe slikt Michel Bauwens ser for seg med sin «commons transition», der naturkapitalen er allmenninger som allmenningheten distribuerer/organiserer, og som danner grunnlaget for økonomien etter felles kjøreregler.

Slik jeg forstår det var det mange økonomier som fungerte nettopp slik i seinmiddelalderen, og som man enkelte steder i Europa fremdeles ser spor av, og som nå kanskje er i ferd med å utvikle seg på nytt i Hellas.

Se Commons Transition: http://commonstransition.org/

Ser vi nå en deflasjonær kollaps tror jeg det på utgangen av denne vil være vanskelig å etablere lommedemokratiet i etterkant, når vi ikke fikk det til i forkant. F. eks. vil vi da mangle datamaskiner, elektrisitet, satelitter og vitenskapsfolk til å kartlegge økosystemtjenestene, industribedrifter, universiteter, skoler, tog, biler og fly, med mer.

Derfor, lykkes vi ikke med å få opp lommedemokratiet, tror jeg det kan være lurt nå å studere de mange allmennings-økonomiene man fant i seinmiddelalderen. Er vi inne i et deflasjonært kollaps vil derfor grekerne ha en enorm fordel ifht. oss, da de ligger i forkant av utviklingen!

Alternativet er å falle tilbake i føydalsamfunnet.

Tolfa-allmenningen, hvor Mot Dag AS har hovedkvarter, er av de mest levende allmenninger som er tilbake i Europa.

Friday, December 22, 2017

Mennesket - en organisk robot

Kommentar av Tarjei V. i diskusjonstråd.

Ifølge Wiki er Lorentzen ikke lenger leder for Norsk faglitterær forfatterforening, takk og lov.
Ellers er Norge på mange måter et intellektuelt u-land. Her holder vi oss med myter og forestillinger som passer den norske godheten, og enigheten. (Godheten kan diskuteres, og enigheten er ofte mer å ligne med en kataton virkelighetsfornektelse). 

Tenk bare: Ingen av Steven Pinkers bøker foreligger på norsk. Det samme gjelder Dennett, Hamilton, E.O.Wilson, Harris (både Sam og Judith!), Saad, Wright, Ridley – listen kan lett forlenges, og felles for dem alle er at de er sentrale i anglosfærens diskusjoner, ikke bare om menneskets natur, men om samfunnsspørsmål generelt, all den stund vår biologi underbygger alt vi er, og alt vi gjør. I norsk debatt er de fraværende, eller vaker i en randsone få får med seg. Særlig trist er jo dette med tanke på den eksplosive utvikling som for tiden finner sted innenfor genetikken, både mht eugenisk manipulasjon av menneskegenomet (ikke tvil: Kineserne kommer til å sette i gang dette så fort det er praktisk mulig, de holdes sjelden tilbake av tertefine etiske anfektelser) – men også mht hva den forteller oss om oss selv. Da tenker jeg på «genome wide association studies», og andre metoder som i større og større grad prikker inn forbindelsen mellom gener og adferd, også korrelert for etnisitet. Ikke bare er vi mennesker roboter i langt større grad enn vi liker å innbille oss, men kjønn og etnisitet er også helt grunnleggende premissgivere, ikke bare for fysiologiske og anatomiske egenskaper, men også for hvilken type adferd, og hvilke evner, vi legger for dagen. Dette er selvfølgelig en innsikt som flyr rett i ansiktet på globalistmangfoldtenkningen, som har som sin dypeste beveggrunn å *standardisere mennesket*, for derigjennom å flytte makt fra lokalt nivå, og opp til et globalt nivå, der den kan kontrolleres av de store korporasjonene.

I de nærmeste tiårs kulturkamp, kommer dette til å være kanskje den viktigste aksen for meningsbrytning, den er også allerede en stor del av årsaken til den voldsomme polariseringen vi ser i samfunnsdebatten, ikke minst i USA. Antifa og deres likesinnede insisterer på at alle ulikheter i samfunnet er et resultat av undertrykking, da særlig fra hvite mot ikke-hvite, fra menn mot kvinner, og fra s.k. cis-normative mot LGBTQJHDVS-whatever-personer. Landegrenser er en uting, og den dagen disse rives ned og det såkalte patriarkatet knuses, så ligger et utopisk lykkeland for våre føtter, hvor millenniers undertrykking og ulikhet omsider er en saga blott. Vi som skjønner biologi ser jo lett at dette innvarsler en katastrofe, og ikke en frigjøring. Det er en krig mot menneskenaturen som må gå galt. Det ironiske er at denne agendaen også er de store korporasjonenes agenda, det tror jeg få av de som pusher den innser. Takk igjen til steigan.no, hvor vi som har hjertet (for en stor del) på venstre side, kan komme og få lese oss opp på, og diskutere med, venstreside-stemmer som innser at nasjonalstater, grenser, lokalt styre, og fravær av demografiske og politiske revolusjoner ikke står i strid med, men faktisk er en forutsetning for, en samfunnsutvikling i progressiv retning, ikke minst med tanke på alminnelige arbeidsfolks vilkår.

Mht ovenstående artikkel, så er et poeng i denne sammenheng at automatisering, jfr Mikael Nybergs herværende artikkel fra 29.11, vil gi makthaverne enda en tommeskrue å sette på de mennesker som fremdeles jobber i manuelle yrker. Og mange teoretiske yrker også, for så vidt. Standardisering, overvåking og umyndiggjøring av arbeidstagere vil bare intensiveres, når de skal forholde seg til maskiner på alle kanter. Selv om vi mennesker også er maskiner, tenkende, følende, javisst, men biologiske maskiner, med helt klare grenser for adferd og samfunnsmodeller vi kan trives i. Men det er altså en ganske fremmed tanke Norge.

Det aller meste av menneskelige strategier er forhåndsprogramerte ut fra handikapprinsippet, som styrer all atferd på jorden og i resten av universet.

-Wikimedia.

Relatert


- Derfor er det så viktig å være kul. Det kan se ut som om mennesket heller er en organisk kopimaskin.

Thursday, December 21, 2017

Borgerlønn - første skritt mot en deflasjonssikker økonomi

Endelig diskuteres borgerlønn!

Humanetologen Terje Bongard har lenge ivret for en demokratisk fundamentert borgerlønn: http://www.levevei.no/2013/02/...
"Ære være deg for din innsats, Øyvind. Et par ting: Det bør hete samfunnslønn, da mister vi færre tilhengere på venstresida. Og det er ikke økosystemtjenester vi skal fordele demokratisk, det er prissettingen av dem som må bestemmes demokratisk." - Terje Bongard
Gi ham penger til forskningsprosjektet sitt nå!
"Vi har så bombastiske meninger om hvordan økonomien fungerer. Disse meningene står ofte i veien for eksperimenter, sier han."
Slik fungerer menneskehjernen i møte med det komplekse, den foretar forenklinger. Men egentlig er økonomien et mysterium ingen helt forstår.
"Our economy is a mystery to almost everyone, including economists." - Gail Tverberg
"Et høyt skattenivå, økt levealder og fallende oljepris gir heller ikke næring til en diskusjon om borgerlønn her i landet, påpeker Fløtten."
Det er nettopp derfor vi trenger borgerlønn. Skal vi takle problemene i møte med verdensveggene må vi organisere oss slik at vi kan klare oss med mindre. Beste måte er å fordele ressursene demokratisk gjennom en borgerlønn, selvsagt innenfor et nytt økonomisk demokrati. Det politiske demokratiet er klart for historiens skraphaug.

Med robotenes inntog rykker dessuten deflasjonsspøkelset raskt nærmere. Roboter opprettholder ikke forbruket, heller ikke de rike, det er arbeiderklassen som bærer forbruksøkonomien gjennom sitt store forbruk av forbruksvarer. Den dagen produksjonen av forbruksvarer ikke lenger er profitabelt, faller korthuset. Borgerlønn kan utsette dette punktet. På lengre sikt er allikevel et nytt økonomisk demokrati eneste løsning for å takle deflasjon. Kalle Moene ser ut til å være i stand til å forstå dette. Er han villig til å ta det store skrittet og stille seg bak MEDOSS?

Amotz Zahavi studerte araberskriketrosten i Negevørkenen i 40 år. På samme vis gikk israelittene gjennom Sinaiørkenen i 40 år, før de inntok det lovede land. Jesus ble fristet av Djevelen i 40 dager og 40 netter i ørkenen. I sannhet, frelsen kommer fra Israel!

Studiet av denne sosiale flokkfuglen ligger til grunn for handikapprinsippet, og er dermed selve fundamentet for lommedemokratiet.

Foto: Yitzchak Ben Mocha (Tel Aviv University)

Min asketer-lastebil

Fra min tid som amatørfotograf. Min aller lykkeligste tid var som sjåfør i en gammel Sprinter, sammen med min eos 550d, et flott amatørkamera. Som asket elsket jeg hver en lapp på kapellet. Ulykken begynte da en sløser kjøpte ny lastebil bak min rygg, da sløsere ikke tåler å se bøtelapper og rustflekker.

Imidlertid holder ikke sløsere ut med asketer heller, og etter en skitur i Øverbymarka forrige vinter ble jeg ikke bare kastet ut av min gamle lastebil, men også ut av fabrikken hvor jeg hadde arbeidet i 38 år, i ekte fyrstestil. Godt hjulpet av en Nordens bank, som overøste fyrsten med gjeldsotika med pant i mine eierandeler, uten at jeg ble informert. Fyrster og bankfolk ser ut til å trives godt sammen.

Det er selvsagt trist at jeg, min gamle Sprinter og 550d ikke fikk lov til å fortsette å dokumentere moderlandet, en mengde kirker og steder illustrerer nå wikipedia-artikler over hele verden fra vår ferd sammen. Vi var et flott team!

I siste liten fikk jeg imidlertid med meg aksjekapitalen inn i nytt firma, PermaLiv AS, men kan love at dette var på hengende håret. For asketer får ingen hjelp og rådgivning, og finanseliten var sikkert overlykkelige over å kunne kaste meg ned i skyggenes dal, da mitt hovedmål er å erstatte dem med inngruppas nådeløse kontroll.

Å bli sviktet av inngruppa er ikke hyggelig. Heller ikke er det trivelig å bli sendt ned til arbeiderklassen og underklassen som en annen kasteløs, eller dalit (må ikke forveksles med dahlit, følgere av M.J. Dahl, Totenåsens apostel), av fyrster og finansfolk. For en dedikert idealist og asket kjennes dette uhørt krenkende, og måten det skjedde på er hinsides enhver fornuft.

Å måtte bli profesjonell er ikke enkelt, samt langt mer anstrengende enn som fri og frank amatør. Men man får gjøre et forsøk ;-)

Stadig trekkes fram episoden med lastebilen for å dekke over kognitiv dissonans etter kuppet av min bedrift forrige vinter. Imidlertid er der intet som kan rettferdiggjøre dette kuppet, og det at en sløser kjøper ny lastebil bak en askets rygg, kan best sammenlignes med en ateist som gir blodoverføring til et Jehovas vitne uten samtykke.

Imidlertid fikk jeg stadig ros for min gamle lastebil, og folk syntes det var morsomt når jeg kom med varelast. Etter at jeg fikk ny lastebil fikk jeg kun flåsete kommentarer for denne sværpruppbilen.

Eneste fordelen var når jeg satt fast i rushen i tunnelsystemene under hovedstaden, hvor jeg kom ut halvdød med det elendige filtreringssystemet i den gamle lastebilen. Dette hjalp meg imidlertid ikke lenge, da jeg ble kastet ut fra min bedrift ikke lenge etterpå, og jeg holdt ut kun en tur hvor jeg istedenfor ble kvalt av sorg og skam over tapet av min bedrift.
«True empathy requires that you step outside your own emotions to view things entirely from the perspective of the other person.«

The Urban Farming Guys: Farmin’ in the HOOD 2

A very inspiring video on the end of the year!


Relatert


Derfor blir det dyrket frukt og grønnsaker rett over Operatunnelen i Oslo

Saturday, December 9, 2017

Et minne fra allmenningenes blomstringstid

Tiden da min oldefar levde var allmenningenes blomstringstid over Totenåsen. Han var en husmannssønn, husmannsvesenet var en slaveordning vokst fram av den industrielle revolusjon, uten beskyttelse av tradisjonene. Disse husmennene var nå frigitte og stolte småbrukere med allmenningsrett, en del av de mange allmenninger som velsignet hans tid.

-

Hans religion, med husmannssønnen M.J. Dahl som deres apostel, var en allmenningsreligion uten verdslige autoriteter, selvorganisert av småkårsfolket rundt og på åsen. En sann delingskultur! Min venn Petros fra Freelab i Polen minnes sine samtaler med den tidligere presten i Hurdal, som fortalte ham om lekmannskristendommens stilling i Norge, som en av hans fineste og største aha-opplevelser fra sine reiser omkring i landet .

- In Search of the Commons

En annen allmenning fra min oldefars tid var grendas badehus ved Sagelven, hvor grendefolket samledes på lørdager for å rense kroppen, før de samledes på bedehuset for å rense sjelen på søndager.

Videre var mange av setrene på åsen sterke allmenninger, fiskeretten i allmenningene, vegene, meieriet nede ved Olterud, etc. Aldri, hverken før eller siden, har vel Norge opplevd en slik oppblomstring av allmenningene som i tiden under min oldefar. Han levde i en spesiell tid. Allmenningene over Totenåsen er av de vakreste oppblomstringer i norgeshistorien!

Som en sann allmenninger og personlig venn av Michel Bauwens, stifter av P2P-Foundation og kanskje verdens fremste frontfigur for allmenningenes tilbakekomst, kjenner jeg meg forpliktet til å utforske alle disse allmenningene over åsen. Mitt første essay om temaet tenker jeg å gi tittelen "Allmenningenes blomstringstid over Totenåsen".

Kanskje kan dette markere startskuddet for en større utforsking av denne allmennings-tiden? Selvsagt trenger jeg da et team bestående av kunnskapsrike mennesker i allmenningene, lekmannskristendommen, lokalhistorie etc.

Vi får se, vi får se...

Stabbur bygget av min oldefar under allmenningenes blomstringstid over Totenåsen. Denne arven, som Petros fra Freelab i Polen gledet seg slik over å oppdage, ser jeg det som min plikt å utforske og å dele, nasjonalt som internasjonalt, gjennom P2P-Foundation.

Mitt lodd skulle vært som retrovativ kulturbærer av dette stedet og denne arven. Men mitt lodd ble meg fratatt av Servoglobus og den anti-rurale suburbane kulturen fra USA, implementert av etterkrigsgenerasjonen. Som erstattet allmenningenes blomstringstid med rå materialisme og individualisme.

Istedenfor ble jeg den utstøtte. Først fra min rurale arv, så fra min industriarv, som gikk tilbake til middelalderen ved Kvernumsstrykene i Lenaelva, og fem slektsledd tilbake ved Kloppen.

Forbannet være vår fortapte tid!

Saturday, December 2, 2017

Samfunnets institusjoner er flygende aper

Samfunnets instanser opererer som store, flygende aper.

Les hos debatt1.

Sist vinter ble jeg fratatt min bedrift på uverdig vis. Det var ingen som helst annen grunn enn at fyrsteparet måtte finne på noe for å bygge videre på grågartnerportalen sin, etter at de var ferdige med å investere i hytte, hus og bil. Alt på dette tidspunktet tilsa at vi kunne nyte noen fredelige, investeringsfrie år.

En grunn som ble framlagt var at de ønsket å unngå arvestrid på et seinere tidspunkt. Men jeg gledet meg til å være onkel for nevøen min, som har arvet sine bestefedres gener, og ville med glede ha overgitt min eierandel til ham meget rimelig når tiden var moden. Selv har jeg kun to døtre som jeg på intet vis ville skulle å ha noe med bedriften å gjøre, og ville vært stolt over å hjelpe fram min nevø. Imidlertid tror fyrsteparet at alle er som dem, reine materialister som kun tenker på seg selv. Slik ødela de for et godt forhold mellom meg og min nevø.

Fyrsteparet mente de måtte få bedriften slik at de kunne utvikle den videre for sine barn. For det første har vi også barn, og for det andre har min kone slekt og familie på Filippinene som hun har et forsørgeransvar for. Så vi trengte en god og stabil inntekt for våre forpliktelser fram til pensjonsalder. Videre ønsket jeg å bevare bedriften for min nevø, men da kan man ikke ha lønninger og en investeringsiver som er helt ute av alle proporsjoner og går over stokk og stein. Man trenger noen i styret som kan holde igjen litt. Derfor mente jeg at vi nå hadde en gylden mulighet til å få en stabil bedrift ved at min søster solgte seg ut til en god partner for bedriften, samt at daglig leder ikke fikk være styreleder. Til gjengjeld tilbød jeg dem 40 prosent av aksjene, samt en avtale der jeg overførte min eierandel rimelig til min nevø hvis han en dag ønsket å lede bedriften. Dette var meget generøst av meg, jeg og min nevø kunne fått et godt forhold, bedriften kunne fått stabilitet, fornuftige lønninger, forsiktige og veloverveide investeringer, i det hele tatt ei god framtid for alle parter.

Dessverre var overhodet ikke fyrsteparet villige til å lytte til mine synspunkter, og de valgte å kaste meg ut på en ydmykende måte, som ikke minst har skuffet min utkårede. Slik har de både ødelagt sitt forhold til henne og hennes barn, samtidig som de har fratatt meg min mulighet til å være stolt onkel. Så havesyke har sin pris!

Imidlertid ville fyrsteparet vært maktesløse uten alle de flygende apene som har lagt ut den røde løperen for dem! Særlig gjelder dette banken og revisjonsselskapet. Hvorfor i all verden gav Nordeania dem dette lånet uten å forhøre seg med styret? Tror de jeg synes det er noe hyggelig at de hjelper til med å kaste meg ut av min bedrift, hvor jeg har arbeidet i 38 år og har min identitet og mine minner? I tillegg kunne de gjerne tatt en telefon og fortalt meg at dette lånet de utøste bak min rygg ble gitt med pant i min eierandel, og at hvis ikke fyrsteparet overholdt sine forpliktelser ville jeg miste alle verdiene mine. Å oppdage dette lenge etter at kontrakt var signert var selvsagt et kjempesjokk!
Hele det kapitalistiske systemet er absurd teater og produserer greske tragedier på løpende bånd. - Ø.H.
Samtidig har vi dette revisjonsselskapet som har skrevet alskens avtaler og kontrakter og det eine med det andre etter Fyrstens ordrer, slik at han kunne presse gjennom viljen sin. Men at de i tillegg legger til rette for og rettferdiggjør avtalesvik, gjør meg fullstendig oppgitt. Ikke bare har jeg etter hva som har skjedd helt tapt troen på vårt kapitalistiske system, som lar hybrismonstre herje fritt og ødelegge alt for alt og alle, men vårt samfunns institusjoner er jo ikke annet enn store flygende aper, i tjeneste for Brorskapet av den mørke triadens personligheter. Våre samfunnsinstitusjoner undergraver tilliten til samfunnet! Selv har jeg mistet all tro på banksystemet og revisjonssystemet etter hva jeg har opplevd. Ja, jeg har totalt mistet enhver tillit til vårt samfunnssystem, og ser fram til et samarbeide med Mot Dag AS for å rive det i filler. Fordi vårt samfunns institusjoner river i filler samfunns-tilliten!

Her ser vi en representant for en samfunnsinstitusjon motta sine ordrer fra et medlem av Brorskapet av den mørke triadens personligheter, som han lydig flyr bort for å gjennomføre.

Sannsynligvis ble min og min utkåredes forhold til fyrsteparet ødelagt for alltid da de ydmyket meg til å fraskrive meg mitt livsverk mot min vilje etter en skitur sist vinter, foran min vantro kone. La det være helt klart, dette ville ikke kunnet skje uten de flygende apenes, banken og revisjonsselskapets medvirkning. Så jeg klandrer dem minst like mye for å ha lagt ut den røde løperen for disse menneskene.

Imidlertid er det to hendelser i etterkant som ikke har gjort oss særlig mer lykkelige. Det første var da jeg kjøpte en avskjedsgave til meg selv, for å feire 38 års innsats sammen med familien. Dette gjorde Fyrsten rasende, jeg ble anklaget for å være kriminell, så denne lommekniven måtte jeg levere tilbake. På dette tidspunktet var jeg fremdeles medeier i firmaet.

Det andre er at en av de to forutsetningene som vi fikk klort inn i timene før avtalen ble undertegnet, ble brutt. En av forutsetningene avtalte vi med gamlefar, denne ble selvsagt overholdt, selv om den kun var muntlig.

Den andre forutsetningen ble avtalt med Fyrsten, og den var skriftlig. Denne ble brutt med revisjonsselskapets hjelp, og det sjokkerende er at både revisjonskontoret og regnskapskontoret står last og bram med Fyrsten i sviket. Naturligvis gidder ikke jeg å begi meg på dette revisjonsselskapet med sin hærskare av advokater til disposisjon her og i London, så de får leve sine liv i syndens pøl.

Ved reforhandling av avtale, hva jeg trodde var en tilleggsavtale, falt av en eller annen merkelig grunn punkt e bort. De andre punktene ble fortsatt gjeldende.

Slik ble jeg fratatt min bedrift vha. trusler, manipulasjon og til sist svindel. Alt lagt til rette for og støttet opp under av de flygende aper.

Grunnen til at jeg ville reforhandle avtalen var at jeg fant ut at jeg kunne spare mye skatt ved å overføre min aksjekapital i et holdingselskap. Ja ikke bare det, jeg fant ut at jeg kunne ha spart utrolig mye skatt hadde jeg opprettet holdingselskap ved skattereformen av 2005. Jeg spurte revisjonsselskapet om hvorfor de ikke hadde opplyst meg om dette i 2005, men de unnskyldte seg med at de hadde sendt ut en konvolutt med noe informasjon. Denne kom selvsagt aldri meg i hende, da jeg på dette tidspunktet dreiv på gulvet og sleit.

Så grunnet at revisjonsselskapet hadde latt meg skure og gå for lut og kaldt vann, uten å gi meg denne informasjonen hverken da eller nå, alt måtte jeg finne ut av selv, måtte avtalen reforhandles nå. Slik ble jeg påført et dobbelt svik, både i 2005, ved at jeg ikke ble informert om den gyldne muligheten som lå i opprettelsen av personlig holdingselskap, samt at jeg nå i 2017 mistet etterlønnen min fordi jeg ikke hadde opprettet holdingselskap før avtalen med Fyrsten ble signert.

Nå ser det ut til at jeg får dagpenger for oppstart av firma, da jeg får prøve å fylle dette firmaet med noe fornuftig, men denne støtten blir kun halvparten av hva den kunne ha vært hadde jeg fått etterlønnen min.

Det sies at alle gode ting er tre, men det ser jammen ut til at alle onde ting er tre også:
  1. Jeg ble manipulert og tvunget til å fraskrive meg min bedrift etter en skitur, med ca fire timers betenkningstid.
  2. Jeg fikk ingen avskjedsgave etter 38 års innsats.
  3. Jeg fikk ikke etterlønn, en av de to forutsetningene jeg klarte å forhandle fram i de fire timene før jeg fraskrev meg mitt livsverk.
Så slik er det. Ingen, aller minst samfunnets svikefulle institusjoner, de flygende aper, har noen som helst interesse av å lytte til min historie, så jeg får notere ned mine nedtegnelser her for de som skulle være interessert.

Litt om flygende aper:

- Er du en flygende ape? – psykopaters medhjelpere og medskyldige

- Flyvende aper – psykopatens medhjelpere

Pussig å tenke på hvordan jeg og gamlefar startet denne bedriften tilbake i 1979. Husker fremdeles jeg var med og hjalp ham med å dirigere på plass flissiloen, mens han kjørte trucken. Var da 11 år. På lørdager var det fast soping på fabrikkgulvet, mens vi spilte countrymusikk. Feriene gikk med til å arbeide, lønna husker jeg var 12 kr. timen. Seinere ble det oppstart av lamineringsfabrikk, som var et forferdelig slit, men morsomt de første årene. Særlig den tiden oppfinneren var med, en skikkelig luring, som nå arbeider hos IDT. Men jeg fant da på en hel del selv også. Og ikke minst gamlefar!

Ellers får jeg takke gamlefar som holdt verdien oppe på firmaet helt til det siste, uten hans innsats ville jeg fått med langt mindre enn verdien av etterlønna. Så takk for det!

Nå går veien videre med nytt firma. Noe særlig i lønn og utbytte blir det neppe, hvis det blir noe overhodet? Men det finnes da annet av verdi også. Noe min venn og våpendrager Achsel Ford minner om på en særdeles god måte!
ⒶF
September 14, 2017 at 12:18 pm

Hei, Don “Donkey Shot” Quijoivind! Takk for at du deler en sterk og personlig erfaring med oss i en så lesbar og, tross det bitre innholdet, underholdende form!

Jeg håper i det minste det ligger en viss lindrende effekt i å kunne være den som skriver historien ned for ettertiden, og så herlig dra karakterene velfortjent etter nesa gjennom sin egen gjørme og historiens kronologi – noe som jo om ikke annet er et brudd med den gamle sannheten om at det er seierherren som har dette privilegiet. Jeg er nokså overbevist om at Fyrsten ikke hverken formår eller har noe ønske om å skrive et eneste komma han ikke regner med å tjene penger på. Humor er sannsynligvis heller ikke Fyrstens førstevalg av retorisk hjemmebane, så siste ord om saken er ditt. Fyrsten får nøye seg med pengene og posisjonen, og det er det som er den egentlige fattigmanns trøst, Don Q. En fri sjel ser fort hvem som er den virkelige vinneren og taperen her. For som det står i bibelen, fritt etter hukommelsen; hva hjalp det en mann å vinne hele verden, om han tapte sin sjel? Den form for jag etter det materielle er en av de sikreste veiene til evig misnøye vi har klart å finne i den vestlige verden, og om det er noen trøst, kan jeg forsikre at Fyrsten med dette idiotiske stuntet har truffet blink og satt en solid spiker i sin egen lykkes kiste.

Jeg blir sittende i takknemlig ettertanke overfor det faktum at jeg selv vokste opp i en familie der ingen hadde slike trekk eller i det hele tatt var særlig opptatt av materiell status. Jeg vokste opp på et rekkehusfelt to mil utenfor Oslo med mye grønt fellesareale og lekeplass i midten, en slags merkelig hybrid av lommetunet og det suburbane, det var noen hundre beboere på feltet, og vår familie tilhørte den lille håndfullen som ikke tok del i det obligatoriske spillet omkring status og synlig materiell velstand. Det var ingen nød i vår middelklassetilværelse, men det ble aldri jobbet for å bli rik eller skaffe luksus, penger var mer en nødvendig og kjærkommen bieffekt av å jobbe, og i den grad det var en motivator i seg selv, var det kun innenfor rammene av overlevelse, altså for å få det til å gå rundt fra måned til måned og klare forpliktelsene. Hos oss ble ting målt på en annen verdiskala, det var musikk, litteratur, kunst og kultur som var livets goder, og det å være veldig opptatt av og la seg motivere primært av penger, ble egentlig ansett som en smule vulgært og rett og slett litt stakkarslig. Vi var vel også én av kun to husstander som ikke hadde bil på den tiden. Dette skapte selvfølgelig en type atmosfære i mitt barndomshjem som var annerledes enn hos de fleste familiene på feltet vårt, og dette var noe alle mine lekekamerater visste og var umåtelig tiltrukket av. De syntes alltid det var veldig spennende, og samtidig veldig trygt og uformelt hjemme hos oss, og det var alltid åpent hus og mange gjester, både store og små. At noen av gjestene av og til også var ganske allment kjente personer, såkalte kulturpersonligheter (artister, skuespillere og forfattere) gjorde det nok ikke mindre spennede, men det var den generelle annerledesheten som primært var trekkplasteret hos oss. En oppvekst man noen ganger nå for tiden faktisk føler at man bør underspille eller holde for seg selv for å beholde troverdighet i diskusjoner av politisk eller økonomisk art, da “kultureliten” har seilt opp som sterkt skjellsord og syndebukk i manges øyne ettersom misnøyen med samfunnsutviklingen har tiltatt, og noe som er definert som et klassemessig svik er identifisert. Uten at jeg personlig kan huske å ha hatt noe særlig med det å gjøre. Uansett, ingen fra familien eller nye generasjoner har siden vært noe unntak, alle er godt fornøyde med en økonomi som ikke tillater fråtsing eller sløsing, og vi har stadig våre interesser og gleder helt andre steder enn på konto i banken. Derfor har vi alle selv hjem som folk liker å komme til, og derfor er vi alle også veldig gode venner som hjelper hverandre og alltid koser oss i hverandres selskap. Det er en stor velsignelse og en uvurderlig trygghet og styrke å ha en sammensveiset familie uten noen kompliserte eller dysfunksjonelle interne forhold.

Jeg runder av med en fin historie fra en vennefamilie av meg her nede på sørlandet hvor jeg nå bor, i min mors gamle hjemby. Dette er også veldig fine folk uten sans for det prangende, og helt uten behov for å delta i familære intriger over materielle goder. Det finnes derimot en annen gren av denne familien som er av en helt annen støpning. Og det var i forbindelse med oppgjør av et dødsbo, at to brødre fra den eldre generasjonen satte seg i bilen og kjørte til Oslo for å møte den andre familiefraksjonen og bli enige om en del ting ifbm. arveoppgjøret, det gjaldt da ikke større materielle verdier som hus o.l., men personlige ting med affeksjonsverdi, og som delvis muntlig var “gitt” til ulike av avdødes familiemedlemmer på forhånd. Den ene av brødrene er faren til min jevnaldrende venn, som da var tenåring og også med på Osloturen, og det er fra ham jeg har historien.

Da de kom frem til åstedet, var der full aktivitet i tantes hus med nedpakking og bortkjøring av personlige eiendeler, nærmest som et røvertokt i full fart etter først-til-mølla-prinsippet. En håndfull gjenstander mine venner etterspurte med en rimelig forventning, ble én etter én forklart som “annektert”, “deponert”, “anbragt” og i andre forskjønnende vendinger henvist til som allerede fordelt og fjernet. Altså “rappa fra dødsboet”, sagt på vanlig norsk. Det var frekt og ulovlig, og ganske uvirkelig for dem som kom dit med de mest beskjedne ønsker, og forsåvidt hadde stått den avdøde tanten ganske mye personlig nærmere enn den andre familiegrenen, og stilt opp mer så lenge hun var i live, tross lengre avstand. Men dette er karer med de rette verdiene og den rette innstillingen, så de gadd ikke å kaste et minutt ekstra på den typen uverdig kjekling om materielle ting, bare ristet på hodene, lot gribbene slåss videre i fred og satte seg i bilen og la i vei på hjemturen uten mer bagsje enn de hadde med innover. Dog, skulle det vise seg, med en ytterligere styrket tro på at de tross alt selv hadde knekt koden for livets kunst adskillig bedre enn dem som ble igjen i tantes hus for å slite hennes jordiske gods i filler mellom seg i det patetiske forsøket på å få den største halvparten av alt med seg hjem.

Stemningen var ganske laber, og det gikk visstnok nesten til Drammen før det første ordet ble sagt på turen nedover E18. Dialogen ble innledet av Torgeir, den ene av brødrene, og lød som følger:

-Du Jens …

-Mm.

-Jeg er så innmari glad for en ting, jeg.

Jens ruller rolig og omstendelig ferdig en røyk, slikker papiret og kniper tobakksendene av før han responderer.

-Mm?

Torgeir tar seg god tid og får plassert bilen i det feltet og det tempoet han vil, og legger inn sin innebygde autopilot før han tenner sin egen rullings, som har hengt utent i høyre munnvik siden avgang fra Oslo.

-Og det er det, atte sånn som de derre folka der, Jens …

-Mm.

-Sånn kan heldigvis vi aldri bli, vi!

Så kom et “high five”-klask og et herlig, felles latterbrøl, dette forløsende mirakel som alltid knytter oss til det evige, kosmiske perspektiv på tilværelsen, før Torgeir setter på noe saftig rock’n’roll, trykker inn gassen og kjører de virkelige seierherrenes triumfmars bort fra usselhetens verden med fryd og hjemlengsel i hjertene.

Friday, December 1, 2017

Arkitekten, naturen & underkastelsen

Av Peter Olsson,
Ekonomistuderande, Handelshögskolan. Se: www.arkitekturupproret.se.

”Min klient har inte bråttom”, ska den legendariske arkitekten Antonio Gaudí ha sagt angående att hans kanske mest kända byggnad, Sagrada Familia, skulle ta närmare 150 år att genomföra. Men vad menade han egentligen? Och vad skiljer dåtidens arkitekter från nutidens?

Sagrada Familia i Barcelona, av Antonio Gaudí. Bygget påbörjades 1882 och beräknas stå klart 2026. Många menar dock att det är en alltför optimistisk beräkning och att det kommer ta längre tid än så.

Det kan låta främmande för många idag, men klienten som han talade var varken någon byggherre, politiker eller kund i traditionell mening. Enligt Gaudí utformades arkitekturen nämligen för, och var en hyllning till, Gud. Genom att inspireras av naturen, Guds verk, med dess mjuka kurvor och böjliga former, så gjorde man den ”rätta” arkitekturen enligt Gaudí. Synsättet var dock, trots att han själv var religiös, i grunden inte hans eget. Dåtidens tillit till naturens ingenjörskonst och effektivitet var nämligen stor.

Inom grekisk mytologi talade
man om Kronos
som tidens gud.
Om det är han som bestämmer
vad som speglar vår tid
är oklart.
Idag, i en annan och klart mer sekulär tid, är det sällan arkitekter talar om att hylla Gud. Tankesättet att vi bygger för något större än oss själva är dock högst närvarande. Guden av vår tid är dock inte Herren själv utan guden för vår tid är just, vår tid. Man hör ofta arkitekter tala om att ”vi måste låta arkitekturen spegla vår tid”. Man talar om det med självklarhet, som att vad som symboliserar vår tid är en objektiv sanning. En naturlag som måste följas. Detta synsätt kallas historicism och bygger på en tro att historien är förutbestämd. Det är en av de viktigaste pelarna i den modernistiska ideologin. Denna syn har dock kommit att kritiseras allt mer och sågas bland annat grundligt i boken Historicismens elände av Karl Popper.

Hur vår tid ser ut kan väl inte ha undgått någon då den mer eller mindre sett likadan ut sedan modernismens intåg för cirka 70 år sedan. Den är nästan uteslutande kantig, detaljfattig, asymmetrisk och byggd i kalla material som betong och glas. Vår tid står alltså i tydlig kontrast till Gaudís idéer om naturens mjuka och böljande former.

Tilliten till naturens design var dock inte bara specifik för Gaudís tid, den behövde inte heller hänga ihop med tron på Gud. Naturen har, mer eller mindre medvetet, präglat i princip all arkitektur fram till modernismens intåg. Anledningarna att inspireras av naturen är nämligen många.

”Inget är konst, om det inte är från naturen”, ska Gaudí ha sagt. Även om han kanske var mer extrem än andra i sitt synsätt så har arkitekturen alltid mer eller mindre funnit inspiration av naturens former, proportioner och färger. På bilden syns San Miguel De Allende, Mexico.

Under 70-talet genomförde makarna Kaplan studier av hur vistelse i vildmarken i Norra Michigan i USA påverkade ett antal personer. Slutsatsen var att naturen har så kallat återställande effekter. En vistelse i naturen kan ge mental avkoppling, kraftpåfyllning och återhämtning. Enligt Kaplan & Kaplan beror detta på att naturen stimulerar den så kallade ”spontana uppmärksamheten”. Denna typ av uppmärksamhet skiljer sig från den ”riktade uppmärksamheten”, som vi använder i vardagens beslutsfattande, planering, minneshantering med mera. För att klara av sådant arbete behöver vi helt enkelt rikta vår uppmärksamhet och stänga ute resten av all den information som pockar på vår uppmärksamhet. Denna process är väldigt energikrävande och kräver återhämtning för att mental utmattning skall undvikas.

Den spontana uppmärksamheten utgör friskhetsfaktorn i systemet. Den gör att vi kopplar bort den riktade uppmärksamheten och motverkar mental utmattning. Det kan ske i naturen och ger oss en sorts ”vaken vila”.

Makarna Kaplan undersökte hur människor påverkades av att vistas i naturen i North Michigan, USA.

Arkitekturupproret har även tidigare lyft flertalet undersökningar som visar estetikens påverkan på såväl vår fysiska som mentala hälsa. Forskning visar att vi generellt föredrar traditionell arkitektur som med sina varierade former, proportioner och material ofta anknyter till naturens design framför den ofta kantiga, hårda och detaljfattiga modernistiska arkitekturen. Det finns också en mycket omfattande studie från Universtity of Warwick som antyder att arkitektur som upplevs som vacker har samma positiva hälsopåverkan som naturens skönhet.

Fördelen med att utgå från och inspireras av naturens design och former är alltså många – inte minst i dagens samhälle där stressnivån är hög och allt fler flyttar till större städer.

Fördelen med att ”spegla vår tid” är desto otydligare. Det vanliga argumentet är att det är viktigt att man kan läsa av vilken tid olika byggnader är uppförda i. Arkitekturupproret ifrågasätter dock meningen med detta. Som Albert Svensson skrivit i en tidigare artikel bör staden inte byggas för en liten grupp bebyggelseantikvariskt intresserade skall kunna se dess ”årsringar” och ”läsa av staden” som byggnader vore föremål på en utställning.

Detta med att ”vår tid måste synas” blir ofta övertydligt. Denna byggnad uppfördes nyligen mitt i Göteborgs gamla välbevarade stenstad strax intill Avenyn. Arkitekt är Gert Wingårdh.

Framförallt är det väl så att dessa årsringar uppstår även om vi inte aktivt strävar efter det. Anledningen till att musik från 60-talet låter annorlunda än den inspelad på 80-talet är inte för att musikerna bestämt sig för att försöka tolka sin tid. Det beror snarare på att de spelade den musik som de själva tyckte om, som andra under den tiden tyckte om och med de instrument och den teknik som var tillgänglig då.

Genom att bygga vad folket som lever i vår tid efterfrågar med de material, den teknik och den kunskap som finns tillgänglig så speglas tiden av sig självt, det är inget vi behöver tolka eller aktivt eftersträva. Att arkitekturen ser annorlunda ut i olika tider är snarare en naturlig konsekvens av en allt större ackumulerad kunskap, utvecklad teknik och trender.

För att skapa omtyckt och vacker arkitektur är det viktigt att vi drar lärdom av historien. Det behövs en djupare förståelse för vad som gör att människor skattar viss arkitektur högre än annan. Att människan vänjer sig vid byggnaderna efter 40-50 år är inte bara en ytlig, utan också en felaktig analys vilket historien har visat. En lärdom vi kan dra av de lösningar som våra förfäder presenterat är just att våga söka inspiration i naturen. Naturen blir nämligen aldrig omodern.

Park Güell. Gaudí fann inspiration i den spanska naturen och hans verk utgör idag en viktig del av Barcelonas själ.

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...