Et føydalsamfunn uten føydalherren

Du har helt rett i at kommunismen ikke har fungert. Det har derimot føydalismen, og hva Steigan og Bongard foreskriver er egentlig en form for føydalisme, hvor man føyer seg for inngruppa istedenfor føydalherren.

Les forøvrig Greers essay; 

- Dark Age America: The End of the Market Economy

Nå som markedsøkonomien er i ferd med å ta kvelertak på seg selv, vil vi etter en overgangsperiode med diverse krigsherrer og fascisme falle tilbake i føydalsamfunnet. Hva Steigan og Bongard tilbyr oss er å hoppe bukk over krigsherre-epoken og rett inn i et føydalsamfunn, men uten føydalherren og føydalsamfunnets tradisjonelle forbannelser.

Ved å føye oss for inngruppa og inngruppekreftene kan vi forhåpentligvis få det forholdsvis bra i en ressursknapp verden, kanskje til og med unngå en ny mørketid, i alle fall i vårt hjørne av verden.

Kanskje kan inngruppe-demokratiet og -samfunnet med tida også manifistere seg som en slags tradisjon, og fungere så bra at det langsomt sprer seg utover verden med Norge som utgangspunkt, gjennom den kommende middelalderen. Om lag slik kristendommen gjorde det under den forrige.

La oss erstatte føydalherren med inngruppa! (Portrait of Ikeda Yoshinori the 12th (the last feudal lord of Tottori clan))

Oppfølgende kommentar

Føydalisme er ikke noe godt begrep, siden det var uløselig knyttet til nettopp adelskapet. Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers. Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.

Mitt svar

Det har du nok rett i, å føye seg har en negativ klang. Ordet kommunisme er også knyttet opp mot diverse sosialistiske skrekkvelder, men dessverre har vi ikke det gode engelske ordet «commons» i norsk språk, ordet kommunisme klinger tross alt bedre enn «allmenningheten». Med det har isme-endingen som jeg heller ikke liker, så jeg håper det kan utvikle seg et helt nytt norsk begrep med tida.

«Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.»

Dette er det så utrolig viktig å få fram! Folk er flasket opp med tanken på at man kun kan få utløp for ambisjoner og at ambisjoner trives best, i en konkurransesituasjon. Det triste er at disse ambisjonene altfor ofte går utover fellesskapet. Noe vi ikke minst ser i arkitekturen, der de mange moderne bygningene skriker ut arkitektens ambisjoner og ønske om å synes.

Christopher Alexander mener at arkitekturen skal foregå som en form for adaptiv morfogenese, der man bygger et «pattern language» i bunn ut fra dybdeintervjuer og aktiv deltagelse fra beboere, brukere og berørte. Han er også klar på at straks profittmotivet kommer inn, går det hele galt.

«This is, of course, a rampant nod to commercialism, which, if we did not live in such a commercial era, would be seen for what it is. The life of a community cannot be held hostage, by a person or corporation who seeks to make money and profit from the construction of its streets and buildings. The streets and buildings are part of the neighborhood’s life blood, the city’s life blood, and they must be interwoven with the activities and life of the people themselves. Anything less leads inevitably to drug abuse, crime, teenage violence, anomie, and despair – the very earmarks of modern urbanism.» – Christopher Alexander

Så de ambisjonene som finner sitt uttrykk gjennom utgruppe-konkurranse er som regel tvers igjennom motbydelige og direkte skadelige for fellesskapet.

De ambisjonene som kommer til uttrykk gjennom et inngruppe-nettverk er derimot styrkende for fellesskapet, da det ikke tillates at disse går på tvers av nettverkets felles interesser. Så istedenfor å synes ved å gjøre seg selv til en form for reklameplakat, aller best tydeliggjort gjennom dagens stjernearkitektur, søker man status og respekt gjennom å bidra til fellesskapet og inngruppa.

Slik man ser det hos araberskriketrosten i Negevørkenen.