Monday, April 30, 2018

Min New Deal

Oppklarende kommentar på innlegget fra the Boss:

"Ære være deg for din innsats, Øyvind. Et par ting: Det bør hete samfunnslønn, da mister vi færre tilhengere på venstresida. Og det er ikke økosystemtjenester vi skal fordele demokratisk, det er prissettingen av dem som må bestemmes demokratisk." - Terje Bongard

Diskusjonen med Bongard om samfunnslønn fortsetter her:

- Bongard om samfunnslønn
************

Holmstad vil redde Europa, men han lanserer en alternativ måte å gjøre det på. Han kaller det The European New Deal, og den består av fem punkter:
  1. Storstilt «grønn» investering, basert på permakulturen. 
  2. En sysselsettingsgaranti gjennom det Representative Inngruppe-Demokrati (RID-Modellen). 
  3. Absolutt demokrati ved at demokratiet integreres i økonomien gjennom RID-Modellen. 
  4. Demokratisk bestemt borgerlønn, hvor man fordeler tilgjengelige økosystemtjenester. 
  5. En rett for alle til å bo i nærende, biofile miljøer, fortrinnsvis orientert rundt inngruppa, som i de chapinske lommetun.
Basert på artikkelen Milliardærene vil lansere EU-staten som «progressiv» av Pål Steigan. Ps! I forumet oppstod en meget fruktbar diskusjon, ikke minst grunnet Achsel Fords gjenkomst.

************

Utrolig bra og en fin oppfølger til Sagas essay!

- Klimaproblemet er systemet

"Det som trengs er systemendring. Alt annet, inklusive techno-fiks og troen på «decoupling», er symptombehandling, sidespor og utsettelser som gjør endringene som tvinger seg fram enda vanskeligere enn de behøvde å være, i en enda alvorligere situasjon for verdens klima og miljø. Barn og barnebarn, som vet hvor mye vi har visst, vil ikke se til vår unnlatelse og endringsvegring med storsinn, men med berettiget raseri. Business as usual er tyveri fra framtiden."

Amen!

"Så vil noen si at det genuine moralske spørsmålet er et annet, nemlig: Hvilken rett har vi, i et av verdens rikeste land, basert på inntekter fra fossil energi, til å si til kineserne at det vil være moralsk galt av dem å adoptere vår livsstil? Har kinesere mindre rett til hver sin privatbil og feriereiser til fjerne land enn det vi i Norge, eller USA, har nytt godt av? Trekker verdens rikeste stigen opp etter seg?"

Vi har ingen som helst rett til dette, men plikter å gå foran med et godt eksempel, ved å gjennomføre og å implementere MEDOSS. Dette vil være å kaste ut ei livbøyle, istedenfor å dra opp stigen etter oss.

Nærende biofile miljøer MÅ bli en menneskerett!

Min nye Fjellgård seng

Ahh! Endelig er senga på plass, ei Fjellgård seng fra Kvande&Nordvik. Jeg bestilte den ubehandlet, slik at jeg kunne nyte treets ekthet og varme kontakt, som en kontrast til de sterile gipsplateveggene og den kalde parketten.

Jeg valgte denne senga fordi den har hele 28 mm gods i vangene! Dette gir en robust følelse, som igjen gir en mer robust personlighet for brukeren. Videre har den gode opptrappinger mot endene av sidevangene, som gir en lun følelse og beskytter hode og føtter mot kuldestråling fra vinduene.

Den eneste skuffelsen med senga var at den ikke har gode, gammeldagse beslag for sammenkobling av vangene. Senga fikk derfor en del slark i hjørnene, for å bøte på dette måtte jeg skru fast sengebotna.

Det er også viktig at du bestiller med sidelistene til sengebunnen løst, da disse originalt tilpasses for 15 cm skumgummimadrass, mens en rammemadrass gjerne er 20-30 cm tykk. Jeg fikk også med pyntelistene løst, dette var en feiltakelse, be derfor om at disse festes. Be også om at det ikke tas ut standard hull for midtbjelken, jeg måtte tette disse med møbelplugger. Senga bør også bestilles med lukkede endegavler, selv om man ikke skal ha skuffer, da dette gir et mye mer majestetisk inntrykk.

Ei herlig robust seng med flotte detaljer! En liten detalj dog, pynteknappene over skruehullene bør være i eik, slik at de tåler bedre å tas ut ved flytting.

-Wikimedia.

Jeg behandlet senga med naturvoks fra Biofa, med et svakt innslag av kvitpigment. Dette har jeg forøvrig gjort med alle de gamle og gulnende furumøblene mine, og de har fått et friskt kvitskjær, samtidig som man demper kontrasten mot kvistene noe. For all del, benytt aldri maling eller lakk på treverk, da kan du liksågodt kjøpe ei plastikkseng!

Sunday, April 29, 2018

The Most Important Prayer

This is a world view in which acceptance of the whole and efforts to heal the whole, in the built world, can be seen as the most profound and most important forms of prayer. They are consistent with modern science and yet call into question some of science’s most deeply rooted assumptions. - Christopher Alexander

Prayers at the Sensoji Temple, Tokyo.

-Flickr.

Vår tids religion

Konsumtionen av varor är det närmaste vi kommer en egentlig religiös praxis i detta samhälle. Det finns inget budskap som har en mer framträdande prioritering eller större lyhördhet än uppfordran att använda pengarna och köpa. Överallt i det offentliga rummet, i medierna och på gatan talar reklamer till oss. De berättar för oss vad vi saknar och hur allting kan bli bättre. Var vi än vänder blicken frestar reklam och lockar oss med bilder och ord. De lovar, att vi kan få del i märkesvarornas emblematiska kraft och att våra liv kommer att bli fyllda med ljus och lätthet om vi bara gör de rätta inköpen. Allt vi behöver är pengar och om vi saknar så fattas det inte erbjudanden om kreditkort och snabba konsumtionslån, för ingen i detta samhälle skall behöva gå till sängs med otillfredsställd köplust. Konsumtionen är ett tillstånd vi befinner oss i, är något som hela tiden finns i våra tankar. Det har visserligen frivillighetens karaktär men det är också ett slags påbud, för vad skall vi göra om vi inte konsumerar? Det samhälle vi lever i producerar ingen annan mening eller någon annan gemenskap. De stora köpcentra är vår tids verkliga katedraler. Vi förflyttar oss gärna långt för att få förena oss med deras överväldigande och koncentrerade utbud av varor. Här kan vi komma bort från oss själva och låta oss styras av stimuli och respons som viljelösa disciplar på vägen mot kassaapparatens välsignelse av inköparen och det inköpta. - Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 68-69

-Flickr.

Broene over Hunnselva

Dette er Gjøviks vakreste bro i dag, ingen stor bragd, men så er heller ikke konkurransen så hard i toppen innen denne genren i byen vår. Litt konkurranse kunne gjort seg! En større oppløsning av fotoet er tilgjengelig her.

-Flickr.

Innen genren Gjøviks styggeste bro er konkurransen derimot beinhard, og dette eksemplaret hevder seg godt i toppen, dvs. et absolutt bunnmål. I tillegg er dette den siste brua over Hunnselva ned mot Mjøsa, en svært uverdig avslutning for denne elva som tross alt har lagt grunnlaget for byens eksistens. En større oppløsning av fotoet er tilgjengelig her.

-Flickr.

Relatert


Saturday, April 28, 2018

När Domus kom till stan

Klicka för att se den sorgligaste dokumentär som någonsin har spelats in i Sverige. Filmen förklar varför lådmodernisterna förstörde våra stadskärnor. Den handlar om de så kallade rekordåren då hela stadskärnor med flera hundra år gamla byggnader revs för att göra plats åt enorma varuhus, i synnerhet Domusvaruhus, och tillhörande parkeringshus, exempelvis Caroli City i Malmö. KF kunde i nära samarbete med lokala politiker se till att varuhusen fick ett så centralt läge som möjligt, något som ska ha bidragit till den största stadsomvandlingen i Sverige genom tiderna.

I filmen har man besökt 14 städer (Eskilstuna, Ronneby, Ljungby, Karlskrona, Kristianstad, Kalmar, Skövde, Västervik, Norrköping, Västerås, Sala, Enköping, Gävle och Härnösand) för att se hur varuhusen påverkat städerna. Varuhusen Domus och Epa har numera försvunnit för att ersättas av gallerior.

I början av dokumentären intervjuas konstnären Sven Ljungberg, som målade av sin stad Ljungby innan delar av dess centrum revs för att ge plats åt varuhusen. Youtube har alla de sex olika avsnitten. Dokumentären ger en mycket bra bild om varför vi har så fula städer. - Arkitekturupproret fb, følg gjerne denne lenken for å lese de mange kommentarene







Friday, April 27, 2018

A House of the Commons

Published at P2P-Foundation on March 14, 2018.

The "våningshus" of the small farm Holmstadengen by Skreia.

-Flickr.

Norwegian Layman's Christianity peaked in this house. The man who lived here for almost 40 years, Magnus Johansen Dahl from Spydeberg, was the son of a "husmann", which in some aspects was worse than serfdom. Serfs were many places well protected by traditions. In spite of his background, Dahl became the apostel of the Totenåsen Hills.

About 1900 the "husmannsvesen" ended, and the smallholders around and on the Totenåsen Hills were now independent, proud farmers. The forests of the Totenåsen Hills was a commons where they could grass their livestock in summertime, and cut firewood and and timber for their personal needs during wintertime. Some too worked for the sawmills during the winter, and even these were run like cooperatives, like the diaries. By Sagelven River they had a common bathhouse where they gathered to clean their bodies on Saturdays, before they went to their "bedehus" on Sundays. A "bedehus" was a kind of prayer house, but without clerks, because in Norwegian Layman's Christianity they were all priests.

These former "husmenn"-slaves were now not just proud and independent farmers, they were even priests with their own religion and apostel. This was a religion of the commons, as they organized themselves free from the State, they had their own songbook gathered by Dahl, Pris Herren, and their own music Associations, which formed several talented musicians. Knut Anders Sørum is the last in this chain of musicians going back to M.J. Dahl, a bestselling Norwegian artist.

Almost everything was a commons in these days, their religion, the forests, their businesses, their songs and so on. And in the center of all this was the preacher, shoemaker and farmer M.J. Dahl, the apostel of the Totenåsen Hills. He came from Østfold County, the same county where Hans Nielsen Hauge, too a son of a "husmann", wandered out from some years earlier. Hauge became the apostel of Norway, as he walked around the whole of Norway spreading his gospel. While Dahl walked around the Totenåsen Hills, connecting the congregations which grew up here in his footsteps.

A child's shoe most likely made by the shoemaker M.J. Dahl.

These smallholders with their newly won freedom put much pride in being good farmers, with Dahl as their example. Dahl was widely recognized for how he run his small farm Holmstadengen, and even got a diploma for his farming skills from the Norwegian Agricultural Association.

Magnus Johansen Dahl was a commoner, one of Norway's most important commoners of all times, with his farm Holmstadengen as the nave for these proud commons he represented in every aspect of his life. He was an apostel living in the midst of his followers, being one of them and their example for life, like Jesus. He toiled in the soil, walked on his feet and worked as a craftsman. And the door of his home was always open, so that everyone who needed advice or to be prayed for, could just step inside.

This is why this house represents a peak in the Norwegian commons and culture, and in my regards is Norway's most important house, as our most valuable values were found here.

The fields where the apostel of the Totenåsen Hills toiled in the soil.

************

I want to add two relevant comments by Alexander Viken at Kulturverk, unfortunately in Norwegian language.
"Nå må man nærmest velge sin fortid og fremtid ut fra trender man ikke kjenner historien til og idéer man egentlig ikke forstår, og dermed virrer selv oppegående mennesker hit og dit på jakt etter noe de ikke vet hva er." - Alexander Viken
"Ikke at symboler, riter, historier og merkedager ikke kan ha stor betydning, men fordi symbolene er som gravstener i samtiden. Symbolene er ikke tegn på det levende og aktive lenger, men det døde og glemte, suttekluter for en sivilisasjon som har fortapt seg selv i endeløse spekulasjoner." - Alexander Viken

Related


Syv historiske plasser som Europa har glemt (Holmstadengen kommer innunder denne kategorien.)

Få norske bygder har hatt større klasseskiller enn Østre Toten (Sett i et historisk lys var det en utrolig klassereise disse forhenværende husmennene i grendene oppunder Totenåsen gjorde i tiden under M.J. Dahl, selv en husmannssønn. Min tippoldefar var en lavt aktet husmann, som nå med ett ble småbruker, prest og allmenninger, med egen kultur hvor alle stod på likefot.)

In Search of the Commons (Av Petros største aha-opplevelser var den norske lekmannskristendommens rolle, under samtaler med den tidligere presten i Hurdal)

Urbane kafégjester oppfører seg i tråd med forfedrenes levebrød (Dette kan nok også forklare hvorfor lekmannskristendommen, som på mange vis var en delereligion, ble så sterk i Norge, og da særlig i karrigere strøk, som i grendene rundt Totenåsen. På Vestlandet og tildels Sørlandet hadde man i tillegg klyngetunene.

Nede i bygda på Toten slo ikke lekmannskristendommen rot på langt nær samme vis som i de karrige grendene oppunder Totenåsen, fordi de hadde ikke samme behov for å samarbeide. Storbøndene holdt seg heller inne med geistligheta.)

Wednesday, April 25, 2018

Åldersfördelningen

Den betydande minskningen av befolkningsmängden som är helt nödvändig för att skapa en ekologisk balans mellan människan och naturen, kommer dessutom att medföra att det i många generationer fram i tiden kommer att vara överskott på gamla individer i den samlade populationen. Denna dramatiska förskjutning i åldersfördelningen, från ett stort flertal av unga framstormande, ivriga men oerfarna individer till ett flertal människor som fysiologiskt och mentalt är i färd med att sakta ner farten, kommer i sig själv att bidra till att ändra civilisationens kurs. – Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 301

Old man tending his beautiful flower balcony in Albaicin, Granada, Spain.

-Flickr.

Relatert


Livets teknologi – ei innleiing

I dag kallar eg meg for teknologioptimist, fordi dette omgrepet har fått eit nytt innhald for meg. Den tradisjonelle teknologioptimisten er vel ein som reknar med at økonomisk vekst vil leia til ny teknologi som ska redde verda frå konsumerismen sine skuggesider, og at det ikkje finst nokon grunn til å endre livsstilen vår, snarare tvert om. Men eg er redd dette ikkje er nok. For å staka ut ein ny kurs må vi endre heile oppfatninga vår av kva teknologi er og korleis han nyttast.


Her er vi ved eit kjernepunkt i den framifrå essayserien av Michael Mehaffy og Nikos A. Salingaros, som vart trykt i det New York baserte arkitekturmagasinet Metropolis Magazine i haust. Teknologi ikkje som noko statisk, men meir som ein morfologisk og utfaldande prosess av livet sjølv, djupt samanvevd med det livet vi er ein del av. Dette er det dei nemnde herrar kallar for livets teknologi, i motsetnad til ”dødens teknologiar”, som er rådande for vår livsutfalding i dag. Adaptiv design er òg ei god nemning.

På eit vis har ”teknologioptimistane” og ideologane same syn på verda då dei begge ser menneskesamfunna som skilde frå naturen, noko ein kan kalla ein reduksjonistisk ståstad. Ideologi er fåfengd så lenge han nyttar seg av ”dødens teknologiar”. No som vi har lagt bak oss ideologiane sitt hundreår og entra eit nytt millennium, er det på høg tid å sjå bortom ideologiane og heller byggja menneskesamfunna på livets teknologi. Dette synet har eg gjort greie for i ein annan artikkel som eg har kalla From Ideology to Technology.

Men kven er herrane bak desse metropolisessaya? Michael Mehaffy har eg ikkje kjennskap til frå før av, men CV-en hans er imponerande. Han er nyurbanist, og arbeider som forskar, planleggar og prosjektleiar innan nyurbanismen. Det eg merkar meg mest er at han har samarbeida med Christopher Alexander, mellom anna med å utvikle nye klassar av ”generative kodar” og ”pattern languages” (her vel eg å ikkje omsetja til ”mønsterspråk”, då det vert for tvitydig).

Om CV-en til Mehaffy er imponerande, kjem han i skuggen av den til Nikos A. Salingaros, som du finn her. Han er professor i matematikk ved The University of Texas at San Antonio, og har gitt monalege forskingsbidrag innan matematikk og fysikk. I 1983 byrja han eit samarbeid med Christopher Alexander, og hjelpte han med å redigere det monumentale bokverket The Nature of Order. Sidan den gongen har han publisert ei imponerande mengd essay og artiklar, samt nokre bøker. Den siste boka, Twelve Lectures on Architecture; Algorithmic Sustainable Design, har eg omtala her. I tillegg til å vera ein akta føredragshaldar er Salingaros tilsett ved arkitekturfakultet ved universitet i Italia (han snakkar flytande italiensk), Mexico (snakkar og spansk) og Nederland. Engelske Wikipedia gjev ein fin presentasjon av arbeidet hans.

Den fyrste som byrja å utforske den djupe koplinga mellom arkitektur og vitskap, og då særleg med matematikk, fysikk og biologi, var Christopher Alexander. Ikring honom har det etter kvart danna seg ein krins av arkitektar, forfattarar og intelektuelle, mellom dei Charles, prinsen av Wales. Dei fem fyrste essaya i metropolisserien omhandlar den radikale teknologien til Christopher Alexander; radikal, men djupt forankra i forsking og vitskap. Dette kan ein ikkje kan seia om dei ideologisk baserte doktrinane som dominerer hjå ”stjernearkitektane”, og dessutan hjå dei fleste arkitekturuniversiteta. Dei nektar å sjå sanninga i auga, lik blinde trellar under ”dødens teknologiar”. Les meir om Nikos si fortviling over det vonlause som pregar samtidsarkitekturen i det tidlegare essayet Cognitive Dissonance and Non-adaptive Architecture: Seven Tactics for Denying the Truth.

Men det er ikkje pessimismen som rår i metropolisessaya, her er det løysingane som får bløma, eller ”nyteknologioptimismen” om du vil. Sjølv har eg vorte svært glad i ”pattern”-teknologien til Christopher Alexander, som kan nyttast i nær sagt alle felt innan samfunnsbygging, men òg innan forsking og teknologi. Paradoksalt nok er det mellom programutviklarar denne har vorte mest omfamna. Arkitektane vel stort sett å forteie eller fornekte A Pattern Language, ei av dei viktigaste bøkene i det førre hundreåret. Nikos har utvikla denne teknologien vidare i artiklane The Structure of Pattern Languages og Connecting the Fractal City. Sjølv har eg nett skrive ein artikkel om kjøpesenter som eit av dei mest øydeleggjande anti-”patterna” i den norske samtidskulturen.

Metropolisessaya avsluttar med å omtala såkalla ”biofilisk design”, ein term skapt av krinsen kring Alexander, men som òg har vorte ”kopiert og misbrukt” av nokre av dei mest nihilistiske samtidsarkitektane. Eigentleg er det biofilisk design heile denne essayserien handlar om, at vi for å skapa heilskap må etterlikne og samarbeide med naturen og dei livsprosessane som omgjev oss. Dette er til vårt eige beste på alle nivå, psykologisk so vel som økonomisk. Eit system som ikkje tar omsyn til heilskap styrer mot kollaps, og det er dit vi er på veg no.

Essaysamlinga omtala i artikkelen finst her.

Artikkelen er publisert hos kulturverk.com.

Bongard om å innrømme feil

Nei, der var'n igjen gitt👍 Og jeg som var sikker om at Bongard hadde gått i insektkjelleren på NINA for godt. Vanskelig å innrømme feil, særlig for menn, og aller mest for menn som er litt høyt på strå. Så for meg er det jo ikke videre vanskelig å innrømme feil lenger, etter at jeg brått havnet som en "deplorables" og kvitt arbeiderklassesøppel her i industribyen Gjøvik.

Men mine feil er ikke så alvorlige, verre er det med den store feilen vi har begått som nasjon, nemlig at vi IKKE gjennomførte MEDOSS og implementerte InnGruppe-Demokratiet til Terje Bongard. Hadde vi tatt Bongard på alvor ville vi vært klare for framtidas store demokratireform NÅ!

Lytt til samtalen hos NRK P1:

- Terje Bongard om å innrømme feil - hos Norgesglasset

Livet er kronglete og består gjerne av uforutsette svinger og brå vendinger, så det kan være lett å gjøre en liten eller en stor feil både her og der. Å innrømme feil derimot, nei det kan sitte svært langt inne!

-Flickr.

Foto: Helmer Holmstad

Hyggelig å høre Bongard igjen, vi har jo vært så gode venner i mange år nå, men aldri møttes. Hadde nå vært moro å treffe fyren da, og han virket overraskende kvikk og opplagt. Får se når jeg blir litt bedre kjent med min nye venn, min splitter nye kameravenn A7III. For skal man treffe Bongard må man jo selvsagt forsøke å få til noen minneverdige portretter, i tilfelle vår sivilisasjon skulle ha noe for seg, noe den bare har hvis vi begynner å ta Bongard på dødsens alvor!!!!

Relatert


Problematiske følelser er normal biologi

Elimineringen av "somewheres"

Anywheres» representerer noen av de mest progressive og dynamiske kreftene i historien. Men de må utvise mer sosial intelligens i møte med dem de er politisk uenige med, mener han.
"Anywheres" og deres stedløse arkitektur dominerer over "somewheres" og deres stedbundne integritet, som her ved City of London.

- Kan populisme forklares med «somewheres» og «anywheres»?

Det gjør de da overhodet ikke, da det er "anywheres" som står bak og implementerer modernismen over hele verden, slik at de kan kjenne seg like hjemme overalt!

"Anywheres" søker å utslette ethvert spor av lokal identitet, slik as "somewheres" blir "nowheres" og til slutt dør ut. Lik et stille folkemord. Illustrasjon: Pushwagner

Dette skjer i Gjøvik, og nå skal også Totentroll skjende Totens høyeste ås på Østhøgda med et modernistisk ikon, på tross av at totningene i all hovedsak består av "somewheres". Et seiersmonument på toppen av Toten, et symbol på "anywheres" seier over "somewheres". Selv kommer jeg aldri til å besøke nye Rausteinshytta, da denne representerer et voldsomt angrep på min identitet.

Gamle Rausteinshytta representerte min identitet, ringeaktet av kultureliten i TotenTroll. Dette var rett og slett ei svært vakker hytte!

Det samme i Gjøvik, hvor den gamle tårnarkitekturen utslettes av "anywheres", som regjerer arkitekturkontorene og kommuneadministrasjonen. Gjøvik er en industriby, men det er "anywheres" som regjerer over oss med sin arkitektur, for å utslette vår identitet og stolthet over en by med egenart og historiske linjer.

- Victoria Hotell i Gjøvik år 1900

I Gjøvik har "anywheres" i sin avsky for arbeiderklassen og "somewheres", snart erodert enhver lokal identitet, stolthet og tilhørighet.

Arkitekturupproret hadde for en tid tilbake en artikkel kalt "När staden blir ansiktslös", hvor "anywheres" syn på stedsidentitet tas på kornet:
Takvåningen eller terrasslägenheten med full utsikt över staden har blivit ett bostadsideal inom alla grupper. Stadsbor idag avser alltmer sällan bosätta sig i ett hus för gott. Den som fortfarande hyser föreställningen att familjebostaden ska ärvas av barn och barnbarn måste förr eller senare inse att yngre människor betraktar ett hus mer som en börda än som ett eftersträvansvärt mål. 2000-talets moderna människa är flexibel, alltid på språng till ett nytt jobb och till en annan stad (som den amerikanske sociologen Richard Sennett redan för 15 år sedan skrev på ett slående sätt).

Under dessa förutsättningar har den utbytbara lägenheten med köksskåp och badrum blivit det ideala boendet, först införd av dem som förespråkade det ”nya boendet” (das Neue Bauen) som rationellt boende för lägenhetssökande i Berlin och Frankfurt am Main. På samma sätt som bilen möjliggör transporterna ska lägenheten likt en maskin åstadkomma ett angenämt, friktionsfritt boende – inte mer än så. Detta mål uppnår den moderna lägenheten tvivelsutan i de tårtbitsliknande blocken. Man kan känna sig hemma överallt i de praktiska lägenheter som inte är präglade av en viss ort. Behovet av komfort och säkerhet är fyllt, mer behövs inte.

Specifika önskemål om att byggnaderna ska anpassas till regionen, eller rentav mer vittgående estetiska krav, framförs inte av de boende. Dekorationer som ännu på 1980- och 90-talen ofta prydde bostadshusen (antydningar till torn, risaliter och andra utsmyckningar) ses numera bara som en kostnad, något överflödigt som man bör spara in på.
"Anywheres" ideal er det identitetsløse stedet, den identitetsløse byen, et sted hvor "somewheres" kjenner seg fullstendig hjemløse og ignorert. Imens dunker "anywheres" hverandre på ryggen med priser og ovasjoner over deres identitetsløse makkverk og overgrep. Nye Rausteinshytta kommer naturligvis til å få en rekke priser og store ovasjoner!

Min identitet er lokal, og den tilhører fortiden. Jeg er fortapt i samtiden.

- Grenda mi kunne oppnådd kultstatus

- Bevar Kvernum for kvernene

"Anywheres" hovmodige undertrykkelse av "somewheres", en forakt vi finner igjen i arkitekturen, hvor "anywheres" totalitære skrekkvelde råder grunnen.

Saken er å forstå at du ikke har noe å leve for, og så gjøre noe utav det. Lage et ornament utav kaos. - Pushwagner

Relatert


Totscana med Dahls Kafé & Galleri (57 unike fotografier fra Toten)

Mitt mål er å etablere PermaLiv AS som innlandets fremste leverandør for høykvalitets fotografier av kulturlandskapet på Toten og rundt Mjøsa.

Et begrep jeg ble klar over under slåttekurset på Stenberg i sommer er Totscana, med henspilling på det totenske landskapet som Norges Toscana. Og ja visst er sammenlikningen på sin plass! Selv er det intet jeg ønsker mer enn å kunne få bidra til å styrke dette kulturlandskapet, men regner ikke med å få mulighet til det.

Skulle gjerne vært ute med kameraet disse fine høstdagene og foreviget mer av det totscanske landskapet, men har ikke en gang tid til å plukke tyttebær for tida. Så jeg søkte opp noen av mine gamle bilder på Wikimedia Commons.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

Håper denne lille bildeserien gav et lite inntrykk av Norges svar på Toscana? Her er det mye å ta av, ei Sareptas krukke!

Del II fortsetter like nedenfor...

************

Del II


I år igjen (2018) ble jeg oppringt av TotenTroll for å bidra med et fotografi, hvor jeg laget til ei lita liste med forslag. De er i jpeg og derfor ut fra hva jeg har forstått kun å få i sRGB, som er optimalisert for internett og ikke utskrifter. Hvor mye dette har å si i praksis vet jeg ikke?

For Dahls Kafé og Galleri tenker jeg å midlertidig etablere denne i stabburet på Grythengen, til vi finner egnede lokaler på Gjøvik. Hvor mye cafe-drift her blir er ikke godt å si? Kanskje vil vi kun servere grupper etter bestilling?

For "bæssmorkringler", en av de mange totenkringle-variantene, har jeg nå lyktes i å få tak i ei svak oppskrift for disse. Trolig er denne nok for et utgangspunkt, da jeg husker utmerket godt hvordan de smakte, men sannsynligvis venter ei klar oppskrift snart.

I påvente av egnede lokaler på Gjøvik tenker vi å etablere Dahls Kafé & Galleri i stabburet etter min oldefar på Grythengen, i rommet til venstre straks man kommer inn døra. Stabburet har 100-års jubileum i 2020.

-Flickr

Om jeg kan printe jpeg-bildene mine for gallerisalg gjenstår å se? Uansett begynner jeg snart å fotografere med fullformat i RAW, slik at man kan velge mellom RGB og sRGB. Det dynamiske omfanget vil også øke betraktelig. Så gjenstår det å skaffe ny, akseptabel optikk. De to problemene med fullformat er kantskarphet og størrelse på optikken, størrelsen kan man gjøre noe mindre for speilløst i vidvinkelsegmentet, opp til 35 mm.

Endelig et foto fra RAW! Selv om dette er fra mitt Canon 70D ser man virkelig kvalitetsøkningen. Bildet er fra hjemmet til lekpredikant, husmannssønn, skomaker og jordbruker Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, som levde det meste av sitt liv her i Holmstadengen.

Dahls Kafé har sitt navn herfra, da det var her reformasjonen nådde sitt høydepunkt gjennom utviklingen av allmenningheten. Reformasjonen gikk fra å være et middel til statsbygging, til å bli et fundament for noen av verdens vakreste allmenninger noensinne.

Stabburet på Grythengen var opprinnelig malt i okergult, som dette våningshuset.

-Flickr

Låven til den rurale kjempen Dahl i Holmstadengen, også fra ei RAW-fil og en sterk kandidat til å henge på veggen i stabburet.

-Flickr.

Skal bli herlig å slippe mer av utbrente himler! Når jeg ser på disse gamle fotografiene er det dette som irriterer meg mest. Er allikevel glad for at jeg har tatt vare på dem.

I do now run the one man company PermaLiv AS. I appreciate very much a payment of 250 N.Kr for my images for volunteer organizations and 500 N.Kr for commercial use. I can refresh images in Lightroom for free.

-Flickr.

Ned Østhøgda.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

På Slagsvoldsjordene.

-Flickr.


Olterudelva nedenfor Grythengen.

-Flickr.

-Flickr.

Måtte bare ha med dette her fra de kommende lokaler til Dahls Kafé & Galleri. Hyggelig også å kunne avslutte med to bilder fra Holmstadengen (okergult ovenfor, slik stabburet var i sin tid) og Grythengen, disse to engene, elvebrukene og husmannsplassene som holder hverandre i hånda etter Olterudelva. Hvor de deler en felles historie og skjebne.

Da ble det 55 bilder fra Toten til 50-års dagen min. Hvor jeg begynner del II av livet med fullformat og RAW. Sony A73 blir min 50-års gave til meg selv.

Så nå er det bare å stå på! PS! Vennligst vær litt overbærende med meg om jeg og min A73 blir observert i innmark på sommerstid og kanskje noen ganger blir litt nærgående. Husk at dette er Toten-reklame av beste sort :-)

Velkommen til Dahls Kafé & Galleri i stabburet på Grythengen litt utpå seinsommeren!

Relatert


A Study in Light, Shadows, and Landscapes

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...