Skip to main content

The Most Important Prayer

This is a world view in which acceptance of the whole and efforts to heal the whole, in the built world, can be seen as the most profound and most important forms of prayer. They are consistent with modern science and yet call into question some of science’s most deeply rooted assumptions. - Christopher Alexander

Prayers at the Sensoji Temple, Tokyo.

-Flickr.

Comments

  1. Hello Øyvind. I have been following your work for some time, with great interest. I would be honored if you took a peek at my post called Permadesign, and maybe shared feedback.

    http://leavingbabylon.wordpress.com

    ReplyDelete
  2. Thank you very much! I will definitely look into your work! In one month my parents in law are coming here to take care of our baby and our house, hope to get more time for studying and working out articles then. Your work is of great importance, thank you for joining forces against the current paradigm!

    ReplyDelete
  3. Good to see you both on EB and on my blog! I wonder, Øyvind, if you can recommend other permies who understand something of complexity and Alexander and would be up to thinking through permadesign... taking it the next step.

    Leavergirl (vera)
    (I have terrible time posting here so I pick the anonym version.)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Hei Vera! So many people are commenting on your blog! I can recommend Federico Mena Quintero, he's into permaculture and cooperates with Nikos Salingaros, I have a post with him here:

      http://permaliv.blogspot.com/2011/07/en-kvalitet-uten-navn.html

      His email is:

      federico@gnome.org

      Also you can ask to become a member of the Peer-to-peer urbanism discussion group, initiated by Nikos Salingaros:

      p2p-urbanism-world-atlas@googlegroups.com

      I know that at least Franz Narda is part of this group, and I've seen him writing about permaculture. Probably you'll find others there too into permadesign.

      Delete

Post a Comment

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…