Skip to main content

Arme Blåveissvingen

Til min overraskelse oppdaget jeg at denne lille billedserien har oppnådd 1834 sidevisninger. Hyggelig å se at man kan fortelle historier folk setter pris på med kameraet. En del fotografier ble det fra prosjektet, håper med tiden å samle de beste sammen med en oppsummering av prosjektet. Om de kan printes for en utstilling, da de er i jpeg og sRGB og ikke i RAW, gjenstår å se?

Dette var et vondt prosjekt, som endte vondt, da pumpehuset ble helt feilaktig plassert under en tur i Danmark.

- Løsninger for pumpehuset ved Grythengen

Avvisningen jeg ble møtt med fordi jeg forsøkte å få kommunen til å bytte ut styrofoam fra Finland med glasopor fra Fredrikstad, tror jeg ettertiden vil stille seg undrende til.

- Mikroplast er sannsynligvis overalt

Selvsagt skulle denne grenda, hvor reformasjonen nådde et absolutt høydepunkt og vi fant Norges flotteste delingskultur, det ypperste av norsk rural kultur, vært ei historisk kulturgrend preget av retrovasjons-teknologi, hvor kulturbærerne ble båret på gullstol. Dessverre en avskyelig tanke for teknokratene, våre herrer. Skal uansett forsøke å få til å oversette John Michael Greers banebrytende retrovasjons-essay for Kulturverk ved anledning.

- A TIME FOR RETROVATION

Men nå gjelder det å få på plass Dahls Kafé & Galleri, samt å etablere seg som innlandets fremste fotograf for kulturlandskapet på Toten og rundt Mjøsa.


************

Blåveissvingen har fått seg en skikkelig blåveis fra AKIS's jernneve. Det blir lenge til den kommer seg etter denne trøkken!

AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) er et akronym skapt av den naturfilosofiske høvdingen Sigmund K. Setreng, som tråkket sine ungdomssko i Øverskreien.

Som kulturbærer og vokteren av herr Fossemøllens øyensten hadde jeg ikke bruk for all denne teknologien. Var det ikke for de subeksurbane som har okkupert herr Fossemøllens land og invadert grenda til Totenåsens apostel, ville jeg hatt reint vann i brønnen til evig tid.

Det er bare å innse at grenda mi har gått fra Kristus til Servoglobus, og at mitt sted og min kultur er tapt. Jeg er den siste fossemølling, min skjebne er den samme som for den siste mohikaner.

Wikimedia.

AKIS's jernneve. Selv Fantomets høyrehook kommer til kort mot denne her!

Wikimedia.

Jernnevens eier, med kraftig overarm.

Wikimedia.

Grøfta graves fire meter dyp med PVC-rør nederst for kloakk, deretter PE-rør for vann og to lag isolerende polystyren. Det hele dekkes med steinmasser og blir umulig å grave opp igjen når AKIS faller.

Dette skal graves ned på kryss og tvers over herr Fossemøllens øyensten, slik at de subeksurbane ikke skal dø i bunkerne sine.

Romernes sivilisasjonsprosjekt er med dette fullført. Selv her i steinrøysa oppunder Totenåsen er barbarene nord for Rhinen endelig temmet, og koblet opp mot sivilisasjonen i alle bauger og kanter.

Julius Cæsar ville glist i sin grav hvis han fikk se dette her!

"Plast, et miljøproblem"

Wikimedia.

Dette var velkomstportalen for grenda til Totenåsens apostel. Her var en gang et levende kulturlandskap. I dag beiter gravemaskinene her.

Nå er det grenda til Le Corbusier.

By og land er endelig forenet i Corbusiers ånd.

Hurra!

Wikimedia.

Et lite knippe kvit blåveis fra Blåveissvingen i våres.

Nå er deres røtter revet opp, på samme vis som mine historiske røtter er revet av.

I min barndom ville denne buketten blitt plukket på veg hjem fra skolen for å varme et moderhjerte.

Wikimedia.

Blåveissvingen i høst, i grått, i sorg for hva som venter rundt neste sving.

Etter denne vegen vandret så mange stolte kvinner og menn, som borgere av en av landets ypperste grendekulturer.

Her gikk Totenåsena apostel Magnus Johansen Dahl til kremmers hos min oldefar nede på Olterud landhandleri. Noen ganger slo de kanskje følge opp igjen, tro hva de diskuterte, til elvas sang?

Min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) spaserte her sprekkeferdig av stolthet, da det var klart at han fikk overta husmannsplassen Grythengen, hvortil han ble hentet fra Kvernumsstrykene ved Skreia for å drive sagverk og mølle i Olterudelva under Grythe.

Nå vandrer jeg her, den siste fossemølling, med et tomt hjerte og grått sinn.

Wikimedia.

Comments

Popular posts from this blog

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166