Herr Fossemøllens øyensten

Jeg ble født til jorden for å hegne om og videreføre herr Fossemøllens øyensten. Av hjertet er jeg helt og fullt en fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det.

Publisert hos Kulturverk søndag 31. januar 2016.

Maskinen er komplisert. Det er ikke naturen og heller ikke menneskesamfunnet. La oss kalle det som aksepterer og bygger på tid for det komplekse. Det kompliserte er stivt; det komplekse er mjukt og bøyelig og gir etter litt når det trengs, og derfor er det varig. Det alvorlige med vår samfunnsutvikling er at den utgjør et forsøk på å styre det komplekse som om det var komplisert. Når de styrende er væpnet med et teknogrep om jorden kan dette forsøket gå langt. Så langt at ødeleggelsen blir total når demningene er overfylte, når tida tar sitt igjen. – Sigmund Kvaløy Setreng, Elvetid (2014)

"I stedet for å styrke og nære våre røtter gjør vi vårt beste for å rive dem opp. Fremskrittet helliger all udåd!"

I løpet av det siste året har jeg blitt bevisst at jeg er en fossemølling, etter min forfar Even Michelsen Fossemøllen, født 1798. Han utvandret til Amerika i 1871, 73 år gammel. Ingen dårlig bragd for en så gammel mann på den tiden. Mye har jeg undret over hvorfor han tok dette navnet. Var han en møllermester nede ved Kvernumsstrykene på Skreia? Disse betydde mye for den lokale økonomien.

Jeg mener å ha lest at de som satt på fallrettighetene i sin tid måtte skatte tilsvarende fem storgårder på Toten. Men så viktige var de neppe på slutten av 1800-tallet, med dampmaskinen og den industrielle sivilisasjons inntog. Kanskje ble Fossemøllens mølle utkonkurrert og han forlot sitt livsverk for å søke lykken over havet på sine gamle dager?

Hans sønn Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble ikke møllermester, men husmann under gården Grythe i Øverskreien, bygda oppunder Totenåsen. Husmannsplassen fikk han kjøpt på slutten av 1800-tallet, og jeg kan føle på den gleden han måtte oppleve over å være fri bonde på dette vakre stedet. Han kalte stedet Grythengen, hvilket tyder på at han slett ikke hadde hatt det så verst under modergården. Gryteengen var herr Fossemøllens øyensten.

Grythengen var en vever liten skjønnhet, og man kan enda sanse hennes grasiøsitet fra tiden før hun ble berørt av det “avanserte konkurranse-industrielle system”, også kjent som akronymet AKIS. Dette kjennemerket for vår tids hegemoniske orden ble fanget i ord av den tidligere øverskreiingen Sigmund Kvaløy Setreng, På engelsk er det betegnende at denne metastrukturen forkortes som ACID [syre]: ”Advanced Competitive Industrial Dominion”.

Fossemøllens ruindam

Dessverre måtte herr Fossemøllen oppgi sitt stolte navn for å få sin utkåredes hånd, Marie Andersdatter Holmstad fra storgården Holmstad litt lenger oppe i grenda. Dette fordi hun syntes hun fikk så lite i medgift at hun i allfall ville beholde navnet. Utrolig synd! Jeg er ingen holmstading. Av hjertet er jeg en fossemølling, et elvemenneske.

I vest avgrenses Grythengen av Olterudelva, min barndoms elv, hvor jeg ble formet som elvemenneske. Dette var den gangen elva var rik på bekkeørret. Min far var ekspert på å fange disse med hendene, noe han lærte i sin barndom. Jeg husker vi kom hjem med y-kvister fulle av ørret, de største kunne være oppunder halvkiloen.

Selv lærte jeg aldri teknikken, men har senere lest at man må nærme seg dem langsomt og stryke dem varsomt. Trolig aktiverer man da paringsinstinktene, slik at de blir som paralyserte. På 1980-tallet kollapset imidlertid bestanden av bekkeørret i Olterudelva. Min teori er at all grøftingen oppe på Totenåsen medførte ustabil vannføring, og kanskje tørket den rett og slett ut?

Kronborgsetergrenda ligger på 400-500 meters høyde. Når det er en halvmeter med snø nede ved Mjøsa kan det være halvannen meter her oppe ved Totenåsen. Under siste istid ble også all steinen skjøvet opp fra flatbygdene og etterlatt her oppe. Men det var ikke bare steinen innlandsisen skjøv med seg oppunder Totenåsen, men også den rike jorda som er gammel havbunn. Å finne fossiler av blekkspruter og trilobitter er ikke uvanlig langt oppe i Olterudelva. Så selv om det er mye stein, vokser det som om jorda var magisk. Etter en av Totens bygdebøker er det kun i lommer i Skåne og i svartjordsbeltet i Ukraina man finner tilsvarende jordsmonn.

Der elva renner forbi Grythengen vitner mange spor om en rik aktivitet. Flere kjerreveier for hest går på skrå opp dalsiden. Det ble også konstruert en demning over elva med fallkanal og vannhjul, om denne først drev ei mølle vites ikke? Uansett er det sikkert at Fossemøllens sønn Johan Solhaug etablerte sin første trevarebedrift på stedet.

Da herr Fossemøllen byttet bort sitt slektsnavn for sin fagre brud, ble hans eldste sønn hetende Helmer Holmstad. Han var småbruker på Grythengen, landhandler på Olterud og satt i styret til A/S Handelslaget for Skreia. Aller mest kom han til å bety for arbeidet i Fellesmisjonen, hvor han var i styret for Skreiens misjonsforening, var aktiv i oppbyggingen av Skreiens bedehus og var søndagsskolelærer i Lensbygda.

Fellesmisjonen var et barn av husmannssønnen, skomakeren og lekpredikanten Magnus J. Dahl fra Spydeberg. Hans følgere ble lenge kalt “dahlitterne”. Særlig sterkt stod fellesmisjonen nord i Hurdal og sør på Toten, derav de mange giftermålene som ble inngått over Totenåsen. Helmer var av de første som ble omvendt ved et vekkelsesmøte på gården Holmstad i 1893.

Hjul fra gammel slåmaskin i Olteruddalen

"Av hjertet er jeg helt og fullt en fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det."

MASTENE

Min bestefar forpaktet storgårder rundt omkring på Østlandet, men i motsetning til sin bror Markus – som ble storbonde på Hammastad i Vestbygda – ble han aldri sittende på noen av dem. En gang mens han forpaktet en gård ved Kløfta og skulle hjem på sommeren for å se om småbruket Grythengen på Toten, stod høyspentmastene der. Han hadde ikke hørt noe om dette på forhånd og ble nok litt forbannet, men fikk forhandlet seg fram til en liten erstatning i ettertid.

Høyspentmastene står etter det meste av dalkanten, de krysser dalen over Grythengen to steder og passerer rett foran våningshuset. Også lavspenttraséene gjør små innhogg. Ifjor vår kom noen og hogg ned en stor hegg som hadde lent seg over bekken fra jeg var barn. Uheldigvis lente den seg også over strømkabelen. For meg ble det så tomt etter den. Relativt til sin størrelse er herr Fossemøllens øyensten meget preget av ledningstraséer. De går som kloremerker gjennom skogen der denne avsluttes brått åtte meter til hver side av mastene.

PLASTRØRENE

Fram til siste halvdel av forrige århundre var Grythengen en oase av rent vann. Brønnen kom fra ei sikker ile. Selv under tørkesommeren i 1947 kunne man stole på denne. I brønnen var det sluppet bekkeørreter som levde i rundt 20 år, fram til de ble spiddet på høygaffelen av en ubarmhjertig sjel. Øverst i jordene skal det være ei vannåre en halvmeter under bakken, hvorfra min bestefar anla vanningsanlegg med selvfall. I skogen springer det fram to små bekkeløp fra grunnen, og nede i dalen går Olterudelva med vann fra Tjuvåsen. Stedet ville fortont seg som et fata morgana for størstedelen av jordens folk.

For å sikre kommunens innbyggere beste vannkvalitet ble det til slutt bestemt å hente råvann fra Mjøsas dyp, som er et sjikt som er helt upåvirket av overflatevann og begynner ved omkring 200 meters dybde. Nå skal også Kronborgsetergrenda tilknyttes Skreia renseanlegg og sirkelen sluttes. Man pumper vann fra 100 meter under havets overflate til 500 m.o.h, for så å føre kloakken ned igjen til Skreia og slippe renset vann ut i Mjøsa. Den godeste herr Fossemøllen ville ristet på hodet og tenkt at vi er fullstendig gale.

ENEBOLIGENE

De eneboligene som i dag sitter på Grythengens skuldre tynger henne ned, og hun ville framstått med en helt annen utstråling og letthet uten disse. De burde selvsagt ikke vært bygget, noe som er enkelt å se i ettertid da de er ektefødte barn av moderniteten. Allikevel er det ikke vanskelig å forstå at man tenkte annerledes på denne tiden, med den massive propagandaen som ble satt i gang for den suburbane eneboligen av General Motors, Walt Disney Company og amerikanske myndigheter.

Funksjonalismens sjefsideolog Le Corbusier promoterte eneboligen som fremtidssamfunnets fremste velsignelse, og det er påfallende hvordan den første av disse ved herr Fossemøllens øyensten er som en oppfyllelse av denne arkitektens profeti fra 1935:

By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle.

 Se opprinnelsen til de suburbane bunkerne som har kvalt mitt Alhambra, og som hele dette vanvittige vann-/avløpssystemet de nå bygger er til for, fra ca 10 minutter.

Kunstler er klar i sin tale, ikke bland by og land!

At totningene heller vil ha disse meningsløse bunkerne enn herr Fossemøllens øyensten, er ubegripelig.

ET STEDS-OG GRENDETAP

Jeg ble født til jorden for å hegne om og videreføre herr Fossemøllens øyensten. Av hjertet er jeg helt og fullt en fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det. Som Sigmund Kvaløy Setreng skrev i boka Elvetid:

Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.

Men det er ikke kun jeg som har mistet identitet, også grenda har lidt et identitetstap. På alle nivåer er Grythengen vevd sammen med grendas historie. Småbruket ligger som en inngangsportal nederst i Kronborgsetergrenda, og når rotstokken er syk har heller ikke treet det bra.

Som Grythengen er en del av Kronborgsetergrenda, er grenda en del av Toten. Derfor vil også bygda som helhet miste identitet, og Totens kulturlandskap forringes. Mange totninger nedstammer fra den enkle husmannen Fossemøllen og nye slekter har oppstått i hans kjølvann. Grythengen er en del av våre røtter og vi burde vært meget forsiktig med disse. I stedet for å styrke og nære dem gjør vi vårt beste for å rive dem opp. Fremskrittet helliger all udåd!

Fossemøllingseple

"Kanskje vil en etterkommer av min datter i en fjern framtid kunne bøye seg mot jorden på Grythengen og kysse den, slik at stedet kan vekkes til nytt liv?"

TILKNYTNINGEN TIL SERVOGLOBUS

Mitt håp var at det gjennom arbeidet med nytt vann- og avløpssystem kunne startes en prosess for å tippe Grythengen over mot hva Christopher Alexander betegner for system-A, gjennom adaptiv morfogenese (responderende stegvis omforvandling). Men selvsagt ble jeg ignorert, som om jeg var en stein på bunnen av Olterudelva. De styrendes teknogrep om herr Fossemøllens øyensten skal vris om enda noen hakk. For dem er alt hva som ikke kan veies og måles irrelevant, og mine følelser for Grythengen betyr like lite for dem som Nils Faarlunds opplevelse av fri natur.

I brevet fra teknisk etat står det at det vil utbetales erstatning for det nettverket av syntetiske plastrør de skal grave ned på kryss og tvers av Grythengen, og trærne de skal hogge skal jeg sjenerøst nok få beholde. Men hva skal vi med disse digitale pengene etter en deflasjonskollaps? I beste fall blir det da små sølvmynter som blir gangbar mynt.

Intet kan kompensere for bortfallet av herr Fossemøllens øyensten. Allikevel ville jeg vært takknemlig hvis man kunne skape en økolandsby på Skreias tak, hvor min og andres familier kunne få leve meningsfylte liv. Nå ønsker de også å ødelegge Skreia, det mest autentiske tettstedet rundt Mjøsa, ved å krone det med hva urbanisten Nathan Levis beskriver som et suburbant helvete (se “Skreia er tapt i mitt hjerte“).

Grythengens skjebne er nært knyttet til tilknytningen til Servoglobus, den industrielle sivilisasjons gudinne og Gaias motstykke. Herr Fossemøllens øyensten har blitt liggende i veien for tilbedelsen av Servoglobus, og har blitt ofret til hennes velbehag. Sigmund Kvaløy Setreng beskrev denne entiteten slik i boka Elvetid:

[…] en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell […] hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robotoperasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig […] en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske.

Stabbur på Grythengen

HÅPET

Om kveldene leser jeg eventyr for min eldste datter, og av hennes favoritter er fortellingen om Tornerose. Det slår meg at Grythengen er som Tornerose, da herr Fossemøllens øyensten er stukket av AKIS og blitt forgiftet. Men kanskje kan forbannelsen en dag brytes? Kanskje vil en etterkommer av min datter i en fjern framtid kunne bøye seg mot jorden på Grythengen og kysse den, slik at stedet kan vekkes til nytt liv? Derfor har jeg kommet til at det beste man nå kan gjøre er å la arven etter herr Fossemøllen falle inn i sin tornerosesøvn, og sove giften av seg. Skogen ved dalen vil vandre over vegen og dekke jorda herr Fossemøllen sleit på for å skaffe mat til seg og sine. Hvor småfuglene, sammen med elvas sang, kan få ære herr Fossemøllens minne.

Valget er klart: “Hvis vi ikke bor der vi arbeider forspiller vi livene våre, og vårt arbeid også.” – Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

ETTERORD

Herr Fossemøllen levde i en tid hvor alle aspekter ved livet var integrert i det lokale, teknologiske så vel som det sosiale. Den suburbane livsstilen er tredelt, hvor man veksler mellom fritid, arbeid og hjem. Bilen er hva som holder det hele sammen. Johan Solhaug skrev i sin beretning at det var ei svært mørk tid i Skreien før vekkelsen kom til bygda. Og det virker som om tida etter at predikant Magnus J. Dahl kom til Øverskreien var preget av optimisme og samhold. Vekkelsen startet etter Kronborgsetergrenda, hvor Dahl drev småbruket Holmstadengen, som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her stod lekkristendommen sterkt lenge. Nå er både nærbutikken og bedehuset i bunnen av grenda borte, og hjemmet til denne karismatiske forkynneren som fikk slik betydning for vårt distrikt neglisjeres.

Bekkeørreten er borte. Gryte, Sundby, Vestby og Holmstadengen har forsvunnet som levende gårdsbruk og herr Fossemøllens øyensten har sluttet å skinne. Til slutt en stor takk til Inger-Marit Østby og det fantastiske arbeidet du har gjort for å dokumentere historien etter grenda vår! Du vokste opp øverst i Kronborgsetergrenda, på Østby, jeg i bunnen av grenda. Et par ganger har jeg sett deg etter veien, men fikk aldri snakket med deg, et symptom på vår atomiserte tidsalder. Østbys artikler er en uvurderlig kilde til å forstå den rike historien etter Kronborgsetergrenda, som Grythengen, herr Fossemøllens øyensten, var en levende del av.

Artikler av Inger-Marit Østby:

Fellesmisjonen

Skreiens misjonsforening

Skreien (Østre Toten)

Vevegrenda

Helmer Holmstad

August Holmstad

Johan Solhaug

Magnus Johansen Dahl


Relatert

Elvens hemmeligheter

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design-nøkler for lommenabolaget

Lommedemokratiet

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

Fri natur og forutsetningene for vårt folkekjære friluftsliv

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

Why Family Farms Must be Protected

Se flere fotografier her.