Skip to main content

Viljefellesskap (Intentional Communities)

Man må leve ut det samfunnet man vil realisere, mennesket av idag er trette av de store tanker, de behøver igjen å knytte forbindelse til det nære for igjen å kunne løfte blikket mot himmelen i ydmyke undring og uredd erobrertrang. Samtidig må man ikke være naiv å innbille seg at man vil bli latt i fred av sentralstaten og masseamfunnet om man vokser til en kraft, man må være rede til å kjempe for sin væren, både indre og ytre sett. Den indre krigen er den bestemmende for utfallet av den ytre. - Alexander Viken
Nordmenn er suburbanere, ute av stand til å forestille seg annet enn det suburbane, med atskilte eneboliger, dobbeltgarasje og kjøpesentre.

Det er sørgelig å lytte til når de samtaler om eneboligene sine, statussymboler uten fellesskap. Prisgitt bilen, et selvfølgelig statusvedheng, lik påfuglhalen.
De australske gartnerfuglene, også kalt ”jålefugler”, er utmerkede for å illustrere utgruppestrategier. Navnet gartner bærer de med rette, da de ”kultiverer" dekorative planter for å tiltrekke partnere. Gartnerne utgjør en egen fuglefamilie, Ptilonorhynchidae, med rundt 20 arter. Disse fuglene er velkjente for den spesielle kurtiseatferden, hvor hannen lager en form for portal og gjerne pynter med fargete steiner (eller plast- eller glassbiter). Grågartneren har til og med utviklet en slags optisk illusjon, som får ham til å virke større enn han i virkelighjeten er.

Det er akkurat de samme strategiene mennesker benytter seg av når de bygger store eneboliger, gjerne med søyler og ruvende arker som kan lede tankene mot langt større byggverk, som templer og slott. En menneskelig form for ”optisk” illusjon. Eller sportsbilen i garasjen, også kalt ”penisforlenger”. Slike strategier dominerer i utgruppe-settinger, som i et typisk norsk boligfelt. - Øyvind Holmstad
Suburbia er en forbruksmaskin, her er intet delesamfunn, kun individualisme. Her er intet "WE", kun "ME". Den loceanske eiendomsretten er det aller helligste trosdogme. Nåde den som begynner å snakke om det delte rom. Kun cartesiansk atomisme her takk!

Viljesfellesskap nei takk!

Australsk børstekalkunhann, men typen finnes over hele verden.

Leveregel nr. 1 er:
Det kommer til å bli jævlig vanskelig!
Tro ALDRI at vårt teknokrati og vår markedsliberalisme er i stand til å hoste opp et levende nabolag. Hvis noe ligner på et fellesskap, f.eks. et lommenabolag, vit at det er intet annet enn et fata morgana, hvor den suburbane ånd råder. Et vrangviljesfellesskap!

Skal vi skape gode alternativer hvor menneskesjelen trives, må dette bygges av oss selv, gjennom viljesfellesskap!

Leveregel nr. 1 er:
Det kommer til å bli herlig enkelt!
"An intentional community is a planned residental community designed from the start to have a high degree of social cohesion and teamwork. The members of an intentional community typically hold a common social, political, religious, or spiritual vision and often follow an alternative lifestyle."
Til slutt noen gode ord fra Rosemary:
Mange mennesker i dag er misfornøyde og klager over det moderne samfunnet. Likevel er de færreste villig til å forlate dette for å skape noe nytt. Med idealisme følger det ofte også «utenforskap». Jeg har lenge vært nysgjerrig på hvorfor enkelte mennesker trosser denne ensomheten for å gjøre det de mener er riktig. Med det dokumentariske kunstprosjektet Idealstaten har jeg fått anledning til å snakke med og observere dette andre livet, utenfor de etablerte økonomiske og sosiale strukturer.

På USA´s østkyst møtte jeg de mest radikale hjemmeskolererne som går under betegnelsen «unschoolers», og jeg fotograferte bonden som sverget til arbeidshester som erstatning for motorkraft. Her i Norge har jeg blant annet fotografert illegal distribusjon av upasteurisert melk og i Lofoten fotograferte jeg den selvbygde hytta til to surfegutter, en times gange fra nærmeste bilvei, utelukkende bygget av ilanddrevede materialer.

Bildene som vises her er fra mitt besøk ved Schloss Tonndorf i det tidligere Øst-Tyskland. Slottet som ble påbegynt på 1400-tallet ble for ti år siden kjøpt opp av en gruppe idealister som lenge hadde vært på utkikk etter et velegnet sted å starte opp en «intentional community». I dag huser slottet 60 mennesker som sammen prøver å leve et mest mulig selvberget liv, med egen gårdsdrift, bikuber, meieri, barnehage, felles husholdning og kjøkken.

Idealstaten er et pågående prosjekt og første del av dette prosjektet ble vist ved Akershus Kunstsenter i februar 2014. Jeg vil i årene fremmover fortsette å samle inn materiale som belyser dette fra vidt forskjellige vinkler. Vinteren 2016/17 kommer det en bok med det jeg har samlet i løpet av disse årene. - Una Line Ree Hunderi
Les mer om boka til Grinde her.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?