Thursday, June 30, 2016

Poor Animals!

The whole financial system is only available because of the energy humans are able to appropriate. We could not build bank buildings, or make coins, or have enough extra time for people to learn how to set up bookkeeping accounts, if humans didn’t have supplemental energy of some sort–not necessarily fossil fuels, but enough to “win” over the contest with animals.

I would argue that “money” should be included in the list of things that are not sustainable over the long run. It is a function of the extra energy we have gained that have allowed us to grow bigger brains, have language, and set up a civilization that animals were not able to do. - Gail Tverberg

Wednesday, June 29, 2016

Våre utfordringer

En god artikkel som gir oss et innblikk i omfanget av utfordringene vi må takle som menneskehet:

We're Not Going To Make It... (Without Real Sacrifice)
«He and a colleague argue in the journal Energy Policy that during each hour of every day 3.7 million barrels of oil are pumped from wells; 932,000 tons of coal are dug; 395 million cubic metres of natural gas are piped from the ground; and 4.1 million tons of CO2 is released into the atmosphere.

In that same hour, another 9,300 people are added to the global population. By 2100, the world will be home to 11 billion of us.

“It would require rates of change in our energy infrastructure and energy mix that have never happened in world history and that are extremely unlikely to be achieved,” he says.

“So the question becomes, how will they be fed and housed and what will be their energy source? Currently 1.2 billion people in the world do not have access to electricity, and there are plans to try to get them on the grid. The numbers you start dealing with become so large that they are difficult to comprehend,” Professor Jones says.

“To even come close to achieving the goals of the Paris Agreement, 50% of our energy will need to come from renewable sources by 2028, and today it is only 9%, including hydropower. For a world that wants to fight climate change, the numbers just don’t add up to do it.”»
Selv fatter jeg ikke at folk kan få seg til å tro at dette ikke har konsekvenser for økosystemene!

Monday, June 27, 2016

Hva er en delingsøkonomi?

Kommentar her.

Å kalle parasitter som Uber, Airbnb etc. som eksempler på en delingsøkonomi er uverdig og stygt, da en delingsøkonomi springer ut av og reinvesterer i allmenningene:
Michel Bauwens and I shared an onstage conversation about “open cooperativism,” and especially the new efforts to devise “platform cooperativist” models to challenge Uber, Airbnb and other “death star” platforms that exploit social communities without reinvesting in them or sharing the benefits.
http://bollier.org/blog/city-c...

Her er en god rapport om delingsøkonomien: http://www.localgovsharingecon...

Michel Bauwens, som er verdens fremste ekspert på delingsøkonomi, har nedtegnet delingsøkonomiens 10 bud. Uber, Airbnb og annet som ikke innretter seg etter de 10 bud, kan man ikke og skal man ikke kalle en delingsøkonomi!

- Ten Commandments of Peer Production and Commons Economics: http://p2pfoundation.net/Ten_C...

Velferdsstaten har ingen framtid, til det er det altfor mye entropi i verdensøkonomien, i form av økende gjeld, økende forurensning og økende statlig og korporativ overbygning: https://ourfiniteworld.com/201...

Derfor må vi få til en distribuert velferdsstat med allmenningene i sentrum, og hvor staten fungerer som allmenningenes tjener og tilrettelegger. Slik det er nå har dessverre staten inngått et predatorisk samarbeid med det kapitalistiske markedet, som paratiserer på og underminerer allmenningene. Som jeg skriver det i et essay hos Kulturverk:
Jeg har stor sans for Bauwens tredelingsmodell, hvor ”Netarchical Capitalism” kan danne ei bro til fullbyrdelsen av visjonen. Men er det kraftig nok lut for å redde sivilisasjonen og forhindre at vi faller tilbake i en ny mørketid?

Bauwens søker å videreføre staten og markedet, om enn i en helt annen form enn i dag. Hovedhensikten er å tjene allmenningene. Terje Bongards RID-modell (Representative Inngruppe-Demokrati) søker å oppløse både markedet og staten. Noen vil kanskje si at Bongards modell gjør oss selv til hva Bauwens beskriver som en partnerskapsstat. Selv ser jeg det slik at den vil bringe oss til de ultimate allmenningene.

Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse. Demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og allmenningene gjennom inngruppa. Inngruppemekanismene, som henter energien fra den positive kraften i handikapprinsippet, blir her driveren.

Slik går vi tilbake til menneskets urtilstand, hvor alt ble organisert som allmenninger eller fellesskap gjennom stammesamfunn. På norsk har imidlertid ordet allmenning ikke helt den samme tyngden, klangen og røttene som det engelske ordet ”commons” [ii].

Med RID-modellen ville for første gang denne styringsformen kunne overføres til et massesamfunn, organisert gjennom mange små stammesamfunn. Slik ville sivilisasjonens og tidens sirkel sluttes, og vi ville finne tilbake til våre røtter. Vårt innerste selv. En annen viktig forskjell på tredelingsmodellen og RID-modellen er at førstnevnte er en visjon, noe å strekke seg etter, mens Bongards modell er et verktøy i seg selv. RID-modellen er både en visjon og samtidig verktøyet vi trenger for å bygge denne visjonen.

Med en gang vi bestemmer oss for å ta i bruk dette verktøyet kan visjonen fullbyrdes, så og si over natta. Den kan derfor også ses på som ei redningsbøye, og dette kan vi saktens trenge nå som den sjette store utryddelsen er over oss.
http://www.kulturverk.com/2014...

Min overbevisning er at et peer-to-peer samfunn med distribuert teknologi og velferd i allmenningenes hender, hvor staten kun har en underordnet tilretteleggerrolle, best kan realiseres ved å knytte en distribuert teknologi opp mot RID-Modellen til Terje Bongard. Å få innført dette systemet haster!

Nylig oppsummerte Terje Bongard 7 punkter fra et mini-foredrag: http://permaliv.blogspot.no/20...
Det er et faktum at i løpet av få år vil verden være totalt forandret enten vi vil eller ikke, og flere forhold gjør det nødvendig å ikke gi opp forsøkene på å finne løsninger:

1. Ingen aner hva verden vil endres til. Vi vet bare dette sikkert: Matproduksjon, transport og økosystemenes gjendannelse av livsgrunnlaget er umulig å opprettholde med dagens forbruksnivå innenfor de nærmeste tiår. Verden har en viss mengde ressurser og økosystemtjenester. Kunnskapen om mengdene er blitt svært mye bedre de siste årene (www.teebweb.org). Vi kan ikke hogge alt, dyrke alt eller fiske alt uten at de store systemene bryter sammen. Vi lever for øyeblikket høyt på å ta ut mer enn det gjendannes, så vi har det bra nå, men vi lever ikke bærekraftig på noe område.

2. Vindmøller eller solkraftverk vil ikke brukes til så-og-så mange «husstander», men inngå i globale kraftmarkeder med formål å oppnå kapitalvekst gjennom økt omsetning. Science-fictionløsninger kan kanskje finnes, kunstig fotosyntese, matkilder som kan dyrkes, men dette må skje innenfor hva som er mulig, og uten å knekke livsgrunnlaget. Alt en kunne ønske seg er dessverre ikke mulig. “Grønn vekst” er en paradoksal kortslutning.

3. Endringene som kommer er ikke diskutert, forberedt eller planlagt gjennom demokratisk styring, det er kapitalens behov for vekst som bestemmer hvor det bærer hen. I hverdagen må vi ta det som kommer, og det vil vi fortsette å måtte svelge framover. Fra gift i maten til kapitalens jobbomstillinger og trusler mot livsgrunnlaget. Det er ingen partier å stemme på som har ideer til en politisk løsning på pyramidespilløkonomien eller hvordan vi kan bygge en demokratisk, bærekraftig, trygg framtid. Erna eller Jens betyr kosmetiske ulikheter. Rasmus eller Audun har heller ikke knekt kodene. FIVH, ZERO osv er helt på sidelinja, moraliserer eller flørter med kapitalen. Framtida blir tredd ned over ørene våre akkurat nå.

4. Begrepet «arbeidsplasser» skyves foran. Kan leseren være så snill å stoppe opp og tenke seg om hva en arbeidsplass er i dag, og hva den bør være? Stikkord: En innsats for å skaffe det som er nødvendig for å leve trygt, godt, interessant, kulturelt spennende, kjenne at man gjør noe viktig og bygger framtida for sine kjære etterkommere? I dag er en arbeidsplass en direkte trussel mot disse ekte verdiene. Heng i stroppen, bli mer effektiv eller forsvinn, du har lite og ingenting du skal ha sagt, er hverdagen for de fleste.

5. «Verdiskaping» ødelegger framtida. For noen år siden sa finanskomiteens daværende leder, Torgeir Micalsen (AP) på TV at “nå har vi så mange penger at vi kan leve av dem til evig tid”. En liten avisdebattrunde fulgte, uten at det hjalp noen ting. Rattsøutvalget fulgte opp med at matproduksjon i Norge er pengemessig ulønnsomt. Mat bør importeres billig fra en overbefolket verden. Under dagens økonomi, som er frikoblet fra virkeligheten, har Rattsø rett. Norges landbruk er langt fra bærekraftig i dag, det lever høyt på olje og import av kraftfor, industrielt produsert av mais og soya og transportert over halve verden. Det må vi nødvendigvis gjøre noe med, men av helt andre grunner enn pengelønnsomhet.

6. Historien viser at mennesket til alle tider har kjempet om restene, barn og barnebarn står foran en utrygg verden. De «snille» blir færre jo nærmere nøden kommer. Bakgrunnen for at vi blir mer farlige under press er en del av menneskets felles arv. Livet på jorda vil klare seg, og evolvere nye arter, det er mennesker som er menneskets største trussel.

7. Det er svært få som engasjerer seg. Det har skjedd en strategiendring siden 70-tallet (Kapitel 4 i boka). Topputdannede, professorer og forskere har fokus på sine publikasjoner, og gidder ikke/tør ikke/finner på unnskyldninger for manglende engasjement. Studenter konkurrerer seg syke med å pugge pensum og få gode karakterer i kampen om jobb, og har jo ikke noe troverdig alternativ å engasjere seg for. Venstresida/miljøorganisasjonene har sviktet. Mitt siste forsøk var å invitere meg selv til De Grønne i Trondheim i høst. En høflig, positiv tone tilbake, men nå er det snart april og det er blitt stille. Jeg kan ikke tvinge noen, men uten at flere står sammen, går dette ikke bra.
En framtid basert på en egosentrisk kapitalistisk kvasidelingsøkonomi frastøter meg på det sterkeste, og dette er noe jeg ikke vil ha det minste med å gjøre. Å forsøke å frastjele delingsøkonomien dens innhold etter Bauwens, Bollier og Helfrich mangeårige innsats, er å underminere vår felles framtid!

Silke Helfrich har her tydeliggjort forskjellen på en meget lettfattelig måte: http://permaculturenews.org/20...

Både David Bollier og Michel Bauwens er intervjuet av Arnfinsen hos Levevei.

- Episode 90: Peer to peer as an approach to governance, production and distribution of knowledge: http://www.levevei.no/2014/01/...

- Episode 106: The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing: http://www.levevei.no/2014/09/...

Sunday, June 26, 2016

A Cup of Coffee for Kunstler

Comment here.

I wish I could have a cup of coffee with Kunstler, one of the world's brightest thinkers!

This is my coffee cup by the way.

Support Kunstler with a cup of coffee you too, go here.

Kunstler is the BEST man describing how things have gone and are going, while Tverberg is the best one describing how things are likely to go.
So it is clear that if the industrial system were once thoroughly broken down, refrigeration technology would quickly be lost. The same is true of other organization-dependent technology. And once this technology had been lost for a generation or so it would take centuries to rebuild it, just as it took centuries to build it the first time around. Surviving technical books would be few and scattered. An industrial society, if built from scratch without outside help, can only be built in a series of stages: You need tools to make tools to make tools to make tools…. A long process of economic development and progress in social organization is required. And, even in the absence of an ideology opposed to technology, there is no reason to believe that anyone would be interested in rebuilding industrial society. The enthusiasm for “progress” is a phenomenon peculiar to the modern form of society, and it seems not to have existed prior to the 17th century or thereabouts. – Kaczynski (2010)
It has often been said that, if the human species fails to make a go of it here on Earth, some other species will take over the running. In the sense of developing high intelligence this is not correct. We have, or soon will have, exhausted the necessary physical prerequisites so far as this planet is concerned. With coal gone, oil gone, high-grade metallic ores gone, no species however competent can make the long climb from primitive conditions to high-level technology. This is a one-shot affair. If we fail, this planetary system fails so far as intelligence is concerned. The same will be true of other planetary systems. On each of them there will be one chance, and one chance only. – Fred Hoyle (1964)
http://wildism.org/hg/1/3/hg1-3-question-of-revolution.html

I’ve decided to support Kunstler with one cup of coffee a month, roughly 5 dollars I guess. He deserves that!

By the way, here’s an update from our Easter Holidays: http://permaliv.blogspot.no/2016/03/paske-ved-herr-fossemllens-yensten.html
Become a patron of Kunstler here.

Saturday, June 25, 2016

Gail Tverberg about Multiculturalism

There is a difference between when there are plenty of resources for everyone and when there are not. When there are plenty of resources, it is easy to be generous. Race relations can easily be good; no one worries much about ethnic differences. There is plenty for everyone.

Once we start encountering scarcity–perhaps not enough jobs, or not enough good jobs, then there is much more of a tendency of in-groups to fight against out-groups. It is easy for someone to stir up hatred against some group that is for some reason not to be liked. This can be done by stories fostering baseless aggression. I think this is the problem we are running into now. There no longer seems to be enough to go around. - Gail Tverberg

Friday, June 24, 2016

David Cameron: Tear down failed social housing estates

I just received the following tip from Audun Engh:
Prime Minister David Cameron on the social problems caused by modernist planning ideology:
- "you’re often confronted by concrete slabs as if dropped from on high, brutal high-rise towers and linked walkways that become a gift to criminals and drug dealers.These places actually design in crime, rather than out.
So I can announce today: we’re going to tear them down."

Wednesday, June 22, 2016

Stories

In principle, all stories are true and some of them really happened. Stories are kernels of truth passed on in colorful ways that help us understand the truths they contain. Most of us relate to stories much better than we relate to facts and figures. It's not so important that a story really happened but how is the story like my story, like our story? What truth does the story contain about human experience, about our nature?

Practical Tip: Make time in your group for story telling - within meetings, before and after meetings, while sharing food. Read and hear stories of other like groups, other like people. Pass on stories that ring true for you.

It is by telling and hearing stories that we come to understanding. It is by understanding that we come to good group decisions.

PS: Like most principles among these pages, I didn't make this one up. I heard it somewhere, added a little color, and passed it on. - Craig Freshley

Tuesday, June 21, 2016

Løpere som ikoner?

Kommentar her.
Tro om ikke løpere kan sammenlignes med ikoner? Som vi vet styrkes graden av levende struktur med de 15 transformasjonene, og Alexander har benyttet mye tid på å utlede disse fra gamle tepper.

- Foreshadowing of 21st Century Art: The Color and Geometry of Very Early Turkish Carpets:

http://www.amazon.com/Foreshadowing-21st-Century-Art-Geometry/dp/B000OJWCTO/ref=asap_bc?ie=UTF8

Du har kanskje fått med deg professor Bin Jiangs nye "beautymeter":

https://www.researchgate.net/publication/272159333_Wholeness_as_a_Hierarchical_Graph_to_Capture_the_Nature_of_Space

Meningen er ikke at alt skal fylles med så mye levende struktur som mulig, dette bør forbeholdes hellige steder eller kunst, hvor man ønsker å komme særlig nær Gud eller "the I". Alexander mener at der hvor de 15 transformasjonene materialiserer seg i sterk grad møter vi "the I" og blir del av dette. Løpere kan således være et medium for denne kontakten med "the I", på samme vis som ikonmaleriet i ortodoks kristendom.
Relatert:

Monday, June 20, 2016

Dette nyrike ”oljegliset”

Kommentar her.
Det var med sorg jeg i sin tid så ”När Domus kom till stan” på SVT, og denne dokumentaren var vel en av grunnene til at jeg våknet og begynte å se hvordan vi har ødelagt våre omgivelser. Dokumentaren ligger på YouTube for de som ikke har sett den, og jeg har samlet alle episodene her:

http://permaliv.blogspot.no/2012/05/nar-domus-kom-till-stan.html

Det samme skjedde forøvrig i Norge, hvor man bl.a. rev hele den gamle sentrumskjernen i Hamar, byen på østsiden av Mjøsa. De gamle gråter fortsatt over denne ugjerningen. Heldigvis var Norge fattigere enn Sverige på 1960-tallet, og noen byer hadde rett og slett ikke råd til å rive det gamle for å bygge nytt. Dette gjelder bl.a. Halden og Ålesund (jugendbyen). Men mye forferdelig har skjedd i Norge seinere, som en følge av oljerikdommen. Det bør være nok å nevne Barcode i Bjørvika, dette nyrike ”oljegliset” som møter alle som ankommer Oslo sjøveien.
Hovedstadens nyrike "oljeglis".

Wikimedia.

Sunday, June 19, 2016

Det vestlige konsum-demokrati

Gjennombruddet kom i Berlin, denne hovedstaden med sin merkelig fragmenterte og tragiske historie. I Berlin kunne man i de dager, hvis man lette, finne mennesker som hadde opplevd intet mindre enn fem politiske system. Keiserriket, Weimar-republikken, Det tredje riket, DDR og det vi i mangel av noe bedre begrep foreløpig får kalle det vestlige konsum-demokrati. Det finnes ingen tilfeldigheter, sies det, og dermed fantes det vel heller ikke noen tilfeldighet i at jeg en varm høstdag i Weissensee satt meg ned for å spise matpakken på en benk rett ved strandbadet. Der Indira Gandhi møter Berliner Allee. 
Jeg ble aldri kommunist. Jeg prøvde hardt en stund, men jeg fikk det ikke til. Av en eneste grunn. Jeg nektet å anerkjenne nettopp materiens seier over ånden som den drivende kraft for alle menneskers adferd og kultur. Men her jeg sitter nå, ved et kafebord på et kjøpesenter med fasade inspirert av Akropolis og betrakter hyperkonsumister som har tatt med seg barna i tempelet for å dyrke sin gud i førjulstiden, innser jeg at når ånden er død, har kommunisten rett. Ikke denne nye typen, som nå fullstendig forvirret ser proletariatet blottet for ånd og språk låne seg inn i lenker det engang kostet så mye blod og tårer å bryte. Nei, den gamle typen, den som hele tiden har forstått at den nye fascismen – det er konsumterroren. Og at konsumterrorens seier hviler på kunnskapsløshet, feighet og åndslivets decrecendo.

Jeg ser gullkortene danse over terminalene. Fangenummer tastes inn og friheten er enda fjernere enn før forrige jul. Tristheten oppleves bunnløs før hun plutselig trenger seg inn i min bevissthet. Den kokette ungpioneren i gammel innpakning den høstkvelden i Berlin for så uhyggelig lenge siden. - V. Maro

Saturday, June 18, 2016

Det er på høy tid at vi erstatter Gud med inngruppa!

Kommentar her.
Ja, Norge har vært en lutheransk tillitsnasjon, hvor vi har sett oss sett av Gud, den store dommeren. Dette henger nok noe igjen, men ettersom velferdsstaten ikke har noen framtid og vi oppslukes av den globale konsumkulturen og multikulturalisme, forsvinner den lutherske tilliten raskt: http://www.kulturverk.com/2016/03/14/menneskelighet-og-umenneskelighet-i-folkevandringstiden/

Ærlighet forutsetter at vi blir sett! Terje Bongard er krystallklar på dette i sin bok "Det biologiske mennesket-individer og samfunn i lys av evolusjon": http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5347209

Skal vi fortsette å ha et ærlig samfunn uten korrupsjon, er det derfor på høy tid at vi erstatter Gud med inngruppa! Hvor man blir "sett" av inngruppa istedenfor av Gud!

Lytt til den paradigmatiske samtalen med Norges ledende menneskelige atferdsøkolog, Terje Bongard, hos Levevei!

- Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati: http://www.levevei.no/2013/02/episode-66-inngruppa-som-styrende-prinsipp-i-et-baerekraftig-samfunn/

Thursday, June 16, 2016

Genier er skoletapere

Skummelt å tenke på at landet styres av skolevinnere, hvilket vil si de mest konforme og minst kreative mennesker som tenkes kan. Med denne typen personligheter i utøvende maktposisjoner er det ikke rart at vi mangler den evnen til nytenkning som skal til for å redde den industrielle sivilisasjon fra kollaps. Gail Tverberg og Terje Bongard er hederlige unntak!

Personlighetskrise i forelesningssalen
Det alvorligste – skal vi tro undersøkelsen – er likevel ikke hvor få det er på Ås som ligner på Jobs og Einstein og Mandela. Det er karakterene til de som ligner på dem.

De fikk dårligere karakterer enn de regelbundne og pliktoppfyllende i fagene matematikk, økonomi, kjemi, ledelses- og organisasjonspsykologi og filosofi.

Alt dette er fag med et innslag av matematikk.

– Alle de ni fagene vi her undersøkte favoriserer tydeligvis de som bygger kunnskapen sin opp trinnvis med jevn arbeidsdisiplin, sier Helge Brovold til forskning.no.

Brovold er psykolog og seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for realfagsrekruttering. Han har skrevet artikkelen om studien i tidsskriftet Uniped sammen med professor Solve Sæbø og førsteamanuensis Trygve Almøy, begge statistikere ved NMBU.
Myers-Briggs-personlighetstypene er her ordnet i rekkefølge etter hvor mange av hver gruppe det var i undersøkelsen til Sæbø og Brovold på NMBU på Ås. De klart fleste tilhørte typen ISTJ, det vil si introverte, logiske og regelstyrte detaljstyrte praktikere. Tallene over hver gruppe viser rekkefølge og antall i hver gruppe. (Figur: Jake Beech, Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported license.)

Tuesday, June 14, 2016

7 Reasons Why High-Rises Kill Livability

By Taz Loomans. Original text here.

Wikimedia

What do you do when you’re the city of Portland and millions of people are supposed to move into your city in the coming decades and you have an urban growth boundary? Build up, right? To a certain extent yes, but not above the fifth floor, says world-renown architect Jan Gehl. “I would say that anybody living over the fifth floor ought generally to be referring to the airspace authorities. You’re not part of the earth anymore, because you can’t see what’s going on on the ground and the people on the ground can’t see where you are,” he warns. As the Portland Comprehensive Plan update is underway, residents are looking on with alarm as the city is proposing to allow building heights up to 40 stories in such questionable places like historic neighborhoods and bridgeheads all in the name of density.

The high-rise is not the only answer to density. In fact, it may be a very unsuitable solution that undermines the character, livability, social fabric and even the public health of a city.

Below are 7 reasons why high-rises kill livability:

1. High-rises separate people from the street

According to Gehl, a city is best viewed at eye-level. Sure the views from a high-rise can be stunning, but you aren’t able to see people in a way that allows for connection. Because it’s not as easy as walking out your front door, people who live on the high floors of a high-rise are less likely to leave their houses. This separates people from the outdoors, the city and from other people. “What high-rise does is separate large numbers of people from the street, so we end up with a city that is detached from street life, we end up with a city that is based on enclaves and gated communities,” says urban planning expert Michael Buxton.

And Gehl maintains that “meaningful contact with ground level events is possible only from the first few floors in a multi-story building. Between the third and forth floor, a marked decrease in the ability to have contact with the ground level can be observed. Another threshold exists between the fifth and sixth floors. Anything and anyone above the fifth floor is definitely out of touch with ground level events.”

2. High-rise scale is not the human scale

High-rises are simply so tall that they make no visual sense to a pedestrian at eye-level. You can’t even see the whole building unless you’re in another high-rise. You become lost and engulfed in glass and steel canyons which can be isolating and dehumanizing.

The Preservation Institute tells us that when you walk through a traditional urban neighborhood, with buildings five or six stories high, you can see the faces of people looking out of their windows, and you can see personalizing details such as flowerpots in windows. When you walk through a high-rise neighborhood, you cannot see this sort of thing in most of the building’s facade. In other words, you lose sight of the human-scale in high-rise neighborhoods.

3. High-rises radically reduce chance encounters and propinquity

Because high-rises tend to separate people from the street and each other, they greatly reduce the number of chance encounters that happen, which are crucial to the liveliness of a city and to creatingsocial capital. And because people are cooped up in tall buildings, they are less likely to experiencepropinquity, a concept introduced to me by architect and urban designer, Kevin Kellogg.

Propinquity is “one of the main factors leading to interpersonal attraction. It refers to the physical or psychological proximity between people. Propinquity can mean physical proximity, a kinship between people, or a similarity in nature between things,” according to Wikipedia. Propinquity happens in public spaces – on the street, in parks, public transportation and city squares. High-rises diminish people’s participation in public spaces and therefore diminish propinquity.

Living in a high-rise creates a very finite and encapsulated world in and of itself. The high-rise becomes your world, especially those which include a restaurant, market, gym and other amenities. You never have to go outside or encounter other people. Plus, this phenomenon creates the opposite effect of public spaces. It ensures that people mostly interface with others of the same socioeconomic strata. High-rises literally create silos, both physical, social and psychological.

4. High-rises are vertical sprawl

How could high-rises possibly be sprawl as they take up so little actual land? Sprawl is when something is built inefficiently and takes up too much space. With high-rises, they take up too much vertical space for something (in this case dense housing) that could be achieved with much less height.

Think of the South Waterfront in Portland, a sea of speculative high-rises that largely remain empty. Not unlike suburban sprawl that promotes isolation and is often devoid of people on the streets, high-rises offer up the same problems, but just from a vertical perspective. Plus, not unlike the vast swaths of suburban tract homes that are built during an economic bubble that often end up empty, high-rise bubbles can be just as unrealistic.

5. High-rises=gentrification and inequality; Low/Mid-rises=resiliency and affordability

According to Suzanne H. Crowhurst Lennard, co-founder and director of the Making Cities Livable International Council, “the construction industry is a powerful engine for fueling economic development. Tall buildings offer increased profits for developers. However, the higher a building rises, the more expensive is the construction. Thus, the tallest buildings tend to be luxury units, often for global investors. Tall buildings inflate the price of adjacent land, thus making the protection of historic buildings and affordable housing less achievable. In this way, they increase inequality.”

On the other hand, says Making Cities Livable, “small footprint shops and apartments in a fine textured urban fabric yield smaller profits, spread out among many individuals and businesses in the community. Over centuries, this human scale urban fabric has proved to be adaptable to changing political and economic times, making the community resilient, and durable. The City of Paris, with buildings no taller than 100’, supports continuous retail along the street, making every neighborhoodwalkable.”

6. Are High Rises Even Green?

Contrary to public opinion, which thinks high-rises must be sustainable because they allow for so much density, Patrick Condon of the University of British Columbia says that high-rise buildings are not green at all. He says, “high-rise buildings are subject to the effects of too much sun and too much wind on their all-glass skins. And all-glass skins are, despite many improvements to the technology, inherently inefficient. Glass is simply not very good at keeping excessive heat out, or desirable heat in. Our high-rises, according to BC Hydro (the province of British Columbia’s main electric utility) data, use almost twice as much energy per square metre as mid-rise structures.”

Moreover, Condon says that high-rise buildings are less adaptable than mid-rise structures, and therefore are inherently less sustainable. Furthermore, he says, high-rise buildings are built largely of steel and concrete and are less sustainable than low rise and mid-rise buildings built largely of wood; steel and concrete produce a lot of GHG. Wood traps it. Concrete is 10 times more GHG-intensive than wood.

7. High Rises are not good for your health

This assertion may sound laughable to some, but the effects of the high-rise on mental health have been researched and documented. Psychologist Daniel Cappon writes in the Canadian Journal of Public Health that high-rises keep children and the elderly from getting the exercise the extra effort it takes to get outside encourages them to stay at home and flip on the TV. High-rises, he says, also deprive people and especially children of “neighborhood peers and activities.” And he believes that the level of alienation and isolation, things that have been proven to negatively impact health and even shorten people’s lives, increase with the height of the building.

In conclusion, I’ll quote Cappon at length:
“What is there to say? We must have the incontrovertible evidence and the mechanism whereby the high-rise leads to the low fall of urban humanity. Meanwhile, we must not go on blindly building these vertical coffins for the premature death of our civilization.
What shall we do instead while we are wanting to learn the ultimate facts? We can satisfy the economy needs for high density per land acre, which of itself is not likely to produce ill health, while restricting heigh and redistributing spaces in terraced, human-scale fashion, supporting social confluence and relationships or, at least, not impeding the nurturing of precious human resources.”
See too:

- Understanding Density and High Density (pdf)

Monday, June 13, 2016

Handikapprinsippet er den drivende årsak bak alt som skjer mellom mennesker

Kommentar her.
"Luther mener at Gud er den drivende årsak i alt som skjer, godt og ondt. Han er allmektig."
I dag kan vi vel si at handikapprinsippet er den drivende årsak bak alt som skjer mellom mennesker, godt og ondt, slik dette er beskrevet i Terje Bongards bok "Det biologiske mennesket". Amotz Zahavi kan ses som en parallel til Luther, da han reformerte evolusjonsteorien med sin tese om handikapprinsippet i 1975. Dette ut fra sitt 40-årige studium av den sosiale flokkfuglen araberskriketrost i Negevørkenen. Igjen ser vi at frelsen kommer fra det hellige land. Det er nå mulig å organisere menneskesamfunn slik at vi kan tøyle vår nedarvede ondskap, eller arvesynden om man vil:  
Med hovudet i Riftdalen – frå olje veks ingenting
Terje Bongard, vår tids viktigste filosof. Den første som skaper et helhetlig samfunnssyn basert på reformatoren Amotz Zahavis tese om handikapprinsippet.

For egen del er jeg stolt av å være en nær disippel av Norges fremste tenker!

Saturday, June 11, 2016

Ingen opplever Gamla Stan i Stockholm som knugende!

Av Audun Engh.
Millioner av mennesker må de kommende tiårene skaffes boliger, og utbyggingen må hovedsakelig skje i byer med høy utnyttelse, hvis vi skal redde natur- og landbruksområder. Etter min vurdering tilbyr den klassiske europeiske byen gode modeller for å oppføre nye, humane byområder. Det sentrale Paris, der det nesten ikke finner bygninger over 7 etasjer, har omtrent like stor tetthet som Hong Kong og Manhatten. Svært få klager over at Paris er for massivt utbygd. Nøkkelen ligger i hvordan bebyggelsen utformes. Dessuten er det slik at folk trives med større tetthet hvis arkitekturen er i samsvar med deres estetiske behov. Ingen opplever Gamla Stan i Stockholm som knugende, selv om tettheten er ekstremt høy. Det er de fleste steder ulovlig å bygge så tett som Gamle Stan idag. Se bildet. Årsaken til bydelens attraktivitet er åpenbart at bebyggelsen er variert og vakker. Den er i menneskelig skala og oppført i naturlige materialer. Velger man velprøvd, tradisjonsbasert arkitektur, er det vanskelig å gjøre feil. Man trenger ikke høyhus for å bygge en tett by som kan huse millioner av mennesker. Kvartalsstrukturen er meget arealaffektiv. Høyhus motvirker dessuten mulighetene til å skape et mangfold av aktiviteter på gateplan, slik at folk kan få sine daglige behov imøtekommet uten transportbehov.
Gamla stan og Baggensgatan. Det nærmeste man kommer en Village Town i Skandinavia!

Gå til Wikimedia for å se detaljer av Gamla stan på sitt vakreste!

Thursday, June 9, 2016

A Tour of Ancient Rome in 320 CE


Rome Reborn 2.2: A Tour of Ancient Rome in 320 CE from Bernard Frischer on Vimeo.
This video presents a fly-through of the latest version of Rome Reborn (2.2). The new version incorporates some new content (including the Pantheon) and for the first time includes animations.

Rome Reborn is an international initiative to create a 3D digital model of the ancient city as it might have appeared in A.D. 320. For more about the project, please see: romereborn.virginia.edu.

Wednesday, June 8, 2016

If You Don’t Warn The People, Their Blood Could Be On Your Hands

Original text by Michael Snyder here.

On this drawing you can see how intense Ezekiel warns people, but those passing by choos to ignore him or at best offering him an angry eye.

To be honest not one single person has thanked me for my warnings about what's coming. But at least, their blood is not on my hands.

Image: Jim Padgett, courtesy of Sweet Publishing.

Why are so few voices warning the people about what is coming? We stand at the door of a period of distress that will be unlike anything that any of us have ever known before. And even though the signs are all around us, very few individuals appear to be willing to stand up and sound the alarm. Instead, there seems to be a large number of people that are quite eager to criticize the watchmen. Earlier today, I was having a conversation with a very prominent voice in the alternative media, and we were reflecting on this. There are so many individuals out there that love to shoot arrows at those that are sounding the alarm, and yet they are doing so little to make a difference themselves.

It is easy to sit back on your sofa munching on potato chips as the world around you goes to hell, and it is easy to criticize those that have chosen to have the courage to stand up and warn the people.

But it is not easy to stand up and say the hard things that need to be said in a society that does not want to listen.

Yes, there are some watchmen out there that are doing a great job of proclaiming the warning message. I have personally met a number of them, and I am proud to be their friends.

Unfortunately, they are few and far between. Most people either don’t believe that we are on the precipice of disaster, they don’t care enough to warn others, or they are too busy criticizing those that are trying very hard to warn others.

And of course you don’t need a media platform to sound the alarm. We all have family members that need to be warned about what is coming. We all have friends that need to be warned about what is coming. Each one of us is uniquely positioned to reach others that may not be able to be reached any other way.

In the end, we all have a choice to make. If we sound the alarm and people choose not to listen, the responsibility for failing to act falls on them.

But if we know what is coming and we choose to do nothing to warn others, then we may end up being responsible for their blood. This is a principle that we even seen in the Scriptures. The following is what Ezekiel 33:1-6 says…
Again the word of the Lord came to me, saying: 2 Son of man, speak to the children of your people and say to them: If I bring a sword upon a land, and the people of the land take a man from among them and set him for their watchman, 3 and he sees the sword come upon the land and blows the trumpet and warns the people, 4 then whoever hears the sound of the trumpet and does not take warning, and a sword comes and takes him away, his blood shall be upon his own head. 5 He heard the sound of the trumpet yet did not take warning. His blood shall be upon himself. But he who takes warning delivers his soul. 6 But if the watchman sees the sword come and does not blow the trumpet and the people are not warned and a sword comes and takes a person from among them, he is taken away in his iniquity. But his blood I will require from the hand of the watchman.

Tuesday, June 7, 2016

Økolandsbyen er den beste arenaen for ekte kvinnelig frigjøring!

Kommentar her.

Økolandsbyen er den beste arenaen for ekte kvinnelig frigjøring! «Det trengs en landsby for å oppdra et barn» er et gammelt afrikansk ordtak. Med landsbyen i ryggen trenger man heller ikke hushjelp. I tillegg til at husene blir så forbannet store hvis man ikke underkastes de gode handikappkreftene, som trives i en landsbysetting.

– Sick Suburban «Homes» are Increasing while Income is Decreasing: http://permaliv.blogspot.no/2015/11/sick-suburban-homes-are-increasing.html

Vi kan aldri få ekte kvinnefrigjøring i syke suburber. Syke McMansioner i suburbia kan ikke eksistere uten hushjelper. Økolandsbybevegelsen oppsto delvis som en grein av dansk feminisme på 70-tallet, som et ønske om at familier og kvinner kunne avhjelpe hverandre med barnepass, matlaging etc. Grunnen til at vi fremdeles har kun en dysfunksjonell økolandsby i Norge, er at landsbyen forener mennesker, og dette er ikke i kapitalistenes interesse. Som Douglas Rushkoff formulerer det:
DR: Fra 1920-tallet til 1970-tallet ble en ikonografi utviklet som viste korporasjonene som våre helter. I stedet for å kjøpe noe fra folk jeg kjenner, stoler jeg mer på «Quaker Oat Man» enn deg. Dette er et resultat av PR-kampanjer, og utviklingen av PR som et yrke.

PN: Har økningen av PR bare skjedd, eller gjorde de dette for å hindre ting fra å komme ut av kontroll?

DR: De måtte gjøre det for å hindre ting fra å komme ut av kontroll. De viktigste stegene i utviklingen av PR var alle i krisetider. For eksempel arbeiderbevegelsen; det var ikke bare det at arbeiderne gjorde opprør, men at folk så at de organiserte seg i motstandskamp. Det var et behov for å omskrive det som skjedde slik at folk ville tro at arbeideraktivister var dårlige og skumle mennesker, slik at vanlige folk foretrakk å flytte til forstedene og isolere seg fra dette mylderet av arbeidere, fra «massene». Eller for å gå tilbake til «Quaker Oats»-eksemplet, hvor man var vant til å se på produkter fra fjerntliggende fabrikker med mistro. Her er en vanlig brun boks langt bortefra, hvorfor skal jeg kjøpe dette i stedet for noe fra en person jeg har kjent hele livet? Massemedier er nødvendige for å gjøre deg mistroisk til naboen din, for så å overføre denne tilliten til en abstrakt entitet, et aksjeselskap, og tro at dette vil medføre en bedre morgendag og alt det der.

Det ble som mest utspekulert etter andre verdenskrig, da alle soldatene skulle hjem. Franklin D. Roosevelt rådførte seg med PR-folk. Traumatiserte veteraner var kommet tilbake fra andre verdenskrig, og alle visste at disse gutta var «freaked out and fucked up». Vi hadde tilstrekkelig med psykologi og psykiatri til å forstå at disse gutta var ute å kjøre, de visste hvordan å behandle våpen, og – dette var ille! Hvis veteranene vendte tilbake til den samme arbeiderbevegelsen som før andre verdenskrig, ville det ha vært over og ut. Så ideen var å skaffe et hus for disse gutta, å sørge for at de kjente seg bra, og vi fikk etableringen av Levittown og andre nøye planlagte boområder utformet med hjelp fra psykologer og samfunnsvitere. La oss plassere disse veteranene i et hus, la oss feire kjernefamilien!

PN: Så hjemmet blir en ting, i stedet for en rekke relasjoner?

DR: Definisjonen av hjemme slik folk bruker ordet nå betyr «mitt hus», snarere enn hva det hadde vært tidligere, som var «hvor jeg er fra». «Mitt hjem er New York, hva er ditt hjem?»

PN: Akkurat, min by.

DR: Hvor er du fra? Ikke den «strukturen». Men de måtte redefinere hva hjemme betyr, og de brukte en masse av det offentliges penger for å få til dette. De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg – det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene. De foretrakk menn som var opptatt med sine plener og med sine tre frukttrær i hver sin hage, med stadige oppussingsprosjekter; for kvinne vil kjøkkenet være bakerst i huset, der de kan se barna leke i bakgården.

PN: Slik at de ikke ser naboen gå forbi. Ingen verandarom.

DR: Alt måtte være individuelt, dette ble planlagt! En mann med et boliglån å betale kommer ikke til å bli revolusjonær. Med et slikt beløp å tilbakebetale har han en eierandel i systemet. Sant nok, han er på feil side av gjeldsøkonomien, men i 30 år kunne han eie sitt eget hjem.
Suburbia og det suburbane er den viktigste arenaen eller verktøyet for å splitte arbeiderklassen og undertrykke kvinner!

Monday, June 6, 2016

Hvorfor Trump vinner

Kommentar her.

Trump er en mester i å identifisere seg med "the wage class", og det er derfor han vinner. Hatet til "the salary class" er stort, og Trump utnytter dette til sin fordel med kirurgisk presisjon:
The man is brilliant. I mean that without the smallest trace of mockery. He’s figured out that the most effective way to get the wage class to rally to his banner is to get himself attacked, with the usual sort of shrill mockery, by the salary class. The man’s worth several billion dollars—do you really think he can’t afford to get the kind of hairstyle that the salary class finds acceptable? Of course he can; he’s deliberately chosen otherwise, because he knows that every time some privileged buffoon in the media or on the internet trots out another round of insults directed at his failure to conform to salary class ideas of fashion, another hundred thousand wage class voters recall the endless sneering putdowns they’ve experienced from the salary class and think, “Trump’s one of us.”

The identical logic governs his deliberate flouting of the current rules of acceptable political discourse. Have you noticed that every time Trump says something that sends the pundits into a swivet, and the media starts trying to convince itself and its listeners that this time he’s gone too far and his campaign will surely collapse in humiliation, his poll numbers go up? What he’s saying is exactly the sort of thing that you’ll hear people say in working class taverns and bowling alleys when subjects such as illegal immigration and Muslim jihadi terrorism come up for discussion. The shrieks of the media simply confirm, in the minds of the wage class voters to whom his appeal is aimed, that he’s one of them, an ordinary Joe with sensible ideas who’s being dissed by the suits.

Notice also how many of Trump’s unacceptable-to-the-pundits comments have focused with laser precision on the issue of immigration. That’s a well-chosen opening wedge, as cutting off illegal immigration is something that the GOP has claimed to support for a while now. As Trump broadens his lead, in turn, he’s started to talk about the other side of the equation—the offshoring of jobs—as his recent jab at Apple’s overseas sweatshops shows. The mainstream media’s response to that jab does a fine job of proving the case argued above: “If smartphones were made in the US, we’d have to pay more for them!” And of course that’s true: the salary class will have to pay more for its toys if the wage class is going to have decent jobs that pay enough to support a family. That this is unthinkable for so many people in the salary class—that they’re perfectly happy allowing their electronics to be made for starvation wages in an assortment of overseas hellholes, so long as this keeps the price down—may help explain the boiling cauldron of resentment into which Trump is so efficiently tapping.

http://thearchdruidreport.blogspot.no/2016/01/donald-trump-and-politics-of-resentment.html
Ellers kan Amerika aldri bli stort igjen, den sjansen er forspilt, hele nasjonen har blitt til en gigantisk suburban søppelplass. Her følger dessverre Norge storebrors fotspor hakk i hæl:
Hillary’s dumb riposte to Trump’s dumb slogan — make America great again! — was “…America never stopped being great.” I guess she’s been traveling around the strip-mall wastelands of Carolina failing to notice the carnage that lays upon this land like a mortal scrofula. America has been committing suicide by bad choices for decades.
We took the collateral winnings of World War II and poured it into a suburban sprawl alt-universe so depressing that our citizens are the most over-medicated people in the world. That alone might help to explain how Hillary and Trump lumber inevitably toward their respective nominations. The cheering “folks” marshaled out in the Piggly Wiggly parking lots are so buzzed on Klonopin and Zoloft that they can’t tell how these two odious celebrities epitomize the very forces behind their pharmaceutically-masked despair.

A nation sunk in such falsity is sure to suffer life-threatening blowback and it looks like the first thing to go will be the life of the political parties. Both Democrats and Republicans have gone full Whig, riding into the 2016 election on the garbage barge of history. Hillary went on hyper-gloat after last week’s South Carolina primary, where she stuffed her pander-bag with black votes reaped on empty promises to re-boot the Civil Rights era. It was painful to watch that get-me-outa-here smile stretched across her face as she hugged the last selfie-snapper and slouched toward the ordeal of Super-Tuesday.

http://kunstler.com/clusterfuck-nation/going-full-whig/

Sunday, June 5, 2016

Skal vi beholde "velferdsstaten" må vi innføre en demokratisk økonomi

Les den matnyttige diskusjonstråden kommentaren er hentet fra her.

Min absolutte overbevisning er at skal vi beholde velferdsstaten må vi innføre en demokratisk økonomi med demokratiske markeder! I en verden som er på full fart inn i den ene verdensveggen etter den andre, ser jeg ingen annen mulighet. Det at lavstatusarbeidere stadig tynes for lønninger er meget alvorlig, og er som å gi full gass inn i den første og alvorligste av verdensveggene, «affordability»-veggen.


Steigan har i flere artikler gjort det klart at vårt politiske demokrati har blitt til en vits og et skuebrødsdemokrati. Jeg har over hodet ingen tro på det politiske demokratiet i en verden som stadig blir fattigere og overflømmes av økologiske kriser. Det politiske demokratiet kan kun overleve under de kapitalistiske markedene så lenge det finnes rom for vekst. Det gjør det ikke lenger.

Som jeg skrev det i en annen kommentar hos bloggeren Eivind Berge i formiddag:
«Det idiotiske med vårt økonomiske system er at det forutsetter stadig mer effektivitet på bekostning av resiliens. Uten effektivitetsøkning kollapser systemet, men pga. dette vil alt av resiliens være fjernet når den industrielle sivilisasjon først kollapser. Man kan virkelig si at vi sager av den greina vi sitter på!

Slik sett var det utrolig synd at sivilisasjonen ikke kollapset på 1970-tallet, med oljekrisa da. Den gang hadde vi mer resiliens å falle tilbake på enn nå.»
Terje Bongard var meget skuffet over den kalde skulderen han fikk fra fagforeningene! Han ønsket å samarbeide med dere, men dere avviste ham med samme ignoranse som Norges forskningsråd. Hadde dere støttet ham kunne vi nå vært i god gang med å bygge det neste systemet.

Å mimre om storhetstiden til det systemet som var er spilt møye. Alt vi har er bygd opp av gjeld og falske løfter som aldri kan innfris. Les Gail Tverberg på OurFiniteWorld dot com.

Som Terje Bongard nylig svarte meg da jeg tipset ham om forelesningen på You Tube med tittel «A birds eye view of the future – Nate Hagens speaks at UH Hilo»:
«Veldig bra. Jeg forsøker jo å holde slike foredrag, men det er svært krevende å holde hodet kaldt hele tiden. Se særlig 40.20 og 45.50. Det eneste han mangler er en politisk løsning ala RID-modellen. Vi har nå startet oversettelsen av boka vår, og håper å få den ferdig i år. Vi må ha noe mer å gå for, noe som kan erstatte vekstøkonomien.»
Fagforeningene har ingenting å gå for som kan erstatte vekstøkonomien! Man kan mimre og filosofere og publisere tonnevis med triste fakta, så lenge dere ikke har en engasjerende visjon å strekke dere etter for å erstatte vekstøkonomien, blir det hele som å kave i kvikksand.

Alle som leser Steigans blogg har vel nå fått med seg min markedsføring av Bongards samtale hos Levevei mens han ennå hadde gløden: «Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati».

Allikevel, kommer dere og banker på døra hans en kveld med ønske om hjelp til å utarbeide et nytt system og en ny visjon som kan erstatte vekstøkonomien, slik at dere får noe MER å strekke dere etter, tenker jeg nok det finnes ei glo dypt der nede som kan vokse og fatte ild!

Saturday, June 4, 2016

Bygg resiliens med gamle storferaser

Original kommentar her.

Gamle storferaser ved Maihaugen.

Wikimedia.

Ja Christopher, vi har fremdeles igjen gamle storferaser, men ikke mye å bygge på etter en kollaps. Ser i en NRK-artikkel at det i sin tid var opp mot 60000 av vestlandsk fjordfe, mens det i dag kun er igjen 400-500 individer. Hvor mange år vil det da ikke ta før man får tilbake en god bestand? Sannsynligvis blir disse siste vestlandske fjordfeene raskt fortært ved kollapsen, og vi står igjen med kun NRF-fe.
"Den vanlegaste ku-rasen i landet i dag er Norsk raudt fe (NRF). Vestlands fjordfe er litt mindre enn NRF-kua og er ikkje fullt så kresen i matvegen.

Berntsen meiner det er viktig å ta vare på ur-kua.

– Det er ei lita og nøysam ku som er utruleg flink til å utnytta beiteressursane me har i landet vårt, særleg utmarksbeite. Desse et ting vanlege kyr ikkje vil ha, seier han."
"Leiar i Laget for Vestlandsk fjordfe, Nils S. Drabløs, seier dette ikkje er enkelt å ta var på Vestlandsk fjordfe.

– Det er mindre kjøt og mindre mjølk i denne kua. Slik jordbrukspolitikken er i dag, er dei ikkje effektive nok. Dette er den eldste levande kulturhistoria i landet vårt, derfor er det viktig å ta vare på den."
Det idiotiske med vårt økonomiske system er at det forutsetter stadig mer effektivitet på bekostning av resiliens. Uten effektivitetsøkning kollapser systemet, men pga. dette vil alt av resiliens være fjernet når den industrielle sivilisasjon først kollapser. Man kan virkelig si at vi sager av den greina vi sitter på!

Slik sett var det utrolig synd at sivilisasjonen ikke kollapset på 1970-tallet, med oljekrisa da. Den gang hadde vi mer resiliens å falle tilbake på enn nå.

Du har nok rett, skal man bygge personlig resiliens bør man satse på de gamle storferasene, som vestlandsk fjordfe, og å benytte okser, evt. kuer som trekkdyr. Kan man benytte kuene til trekkdyr har dette den fordelen at man får ekstra melk med mindre for, viktig om vinteren. Dette kan muligens kompensere for den lavere trekkraften energieffektivt sett under ett. Man får da større energiavkastning av innsamlet høy om sommeren, og som Gail sier det; "The Only EROEI that Matters is Energy Return on Human Labor Invested":

Vil takke for all informasjon om okser, og særlig boka om oksen som nyttedyr! Kommer jeg i en slik situasjon at jeg kan ha dyrehold, vil jeg definitivt satse på å få meg noen vestlandske fjordfe og lære meg å benytte disse som trekkdyr.

- Ur-kua står i fare for å bli utrydda

ET SIKKERT OG FARLIG VÅRTEGN

Oxen: A Teamster's Guide to Raising, Training, Driving & Showing (Story's Working Animals)

Friday, June 3, 2016

The Growth Trap

The growth trap is the assumption of business that growth and health are the same thing – and I understand how they got back that way – that when you have a debt-based monetary system it has to pay back to the central banks more than was borrowed and that requires growth. So if you have a currency that requires growth in order to have value you’re going to have all these businesses biased towards growth rather than everything else. - Douglas Rushkoff

Thursday, June 2, 2016

Vi høysensitive og vindmølleparker

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.

"The wholeness after construction of the turbines, which destroys virtually all the structure that was previously there."

Båtstøene ved Verevågen med vindmøller i Lista Vindkraftverk i bakgrunnen. (Foto: Svein Grønvold / NTB Scanpix)

Det er helt klart at de som i utgangspunktet er mest skeptiske til vindmølleparker, er de høysensitive, som utgjør rundt 20 prosent av befolkningen. De lider mest over ødeleggelsen av landskapet og av den etterfølgende støyen. Hos høysensitive oppfattes inntrykk opptil 5 ganger sterkere enn hos resten av befolkningen!

Lær mer om høysensivitet: http://www.hsperson.no/:/hsp/:...

En informativ pdf: http://www.hsperson.no/minorg/...

Med den nye forskningen til økofilosofen Andreas Weber håper jeg synet på vårt forhold til våre omgivelser kan få en renessanse! Det er den følte verden som er den ekte! Hans utrolig viktige tanker og oppdagelser er endelig utgitt i engelsk språkdrakt, vi får tro hans funn også snart utgis på norsk. Les omtalen av Webers nye bok.

- Andreas Weber’s “Biology of Wonder”: Aliveness as a Force of Evolution and the Commons: http://bollier.org/blog/andrea...

Fra anmeldelsen:
Future historians will look back on this book as a landmark that consolidates and explains paradigm-shifting theories and research in the biological sciences. Biology of Wonder explains how political thinkers like Locke, Hobbes and Adam Smith have provided a cultural framework that has affected biological inquiry, and how the standard Darwinian biological narrative, for its part, has projected its ideas about natural selection and organisms-as-machines on to our understanding of human societies. Darwinism and "free markets" have grown up together. - David Bollier
Det er heller ingen tvil om at vindmøllene på bildet er strukturødeleggende. Les denne pdf'en av Christopher Alexander, som står Weber nær. (Se s. 20 om hvordan vindmøller ødelegger landskapsstrukturen. "Figure 7b. The wholeness after construction of the turbines, which destroys virtually all the structure that was previously there.")

- Harmony-Seeking Computations: a Science of Non-Classical Dynamics based on the Progressive Evolution of the Larger Whole: http://www.livingneighborhoods...

Å leve med en slik strukturødeleggelse av landskapet er sammen med støyen uutholdelig for en høysensitiv person!

Wednesday, June 1, 2016

Hvor langt står ikke World Economic Forum fra dypøkologen Sigmund Kvaløy Setreng!

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.

Hvor langt står ikke World Economic Forum fra dypøkologen Sigmund Kvaløy Setreng!
Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget. – Setreng
Det globale mennesket er det identitetsløse mennesket!

Vil også ta med en oppsummering av filosofien til poeten Wendell Berry:
Her ser vi den radikale natur i Berrys visjon. Hele vår økonomi, vår kultur og vårt arbeid, fritid og hjem, er bygget rundt ideen om enkel mobilitet og oppløsningen av ulike aspekter av våre liv. Vi bor ett sted, arbeider en annen plass, handler et annet sted, tilber på et nytt sted igjen, og i fritiden reiser vi vekk. Ifølge Berry er et integrert liv, et liv med integritet, preget av medlemskap i et samfunn der man bor, arbeider, tilber, og gjennomfører de aller fleste andre menneskelige aktiviteter. Valget er klart: «Hvis vi ikke bor der vi arbeider forspiller vi livene våre, og vårt arbeid også. – Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects
I Europa i dag er Tolfa av de stedene som ligger nærmest virkeliggjørelsen av Berrys visjoner for et rikt og integrert liv. Her spiller Steigan en viktig rolle i å gjøre Tolfa til et eksempel for etterfølgelse for resten av verden. Vi trenger gode eksempler å holde fram for å bekjempe den globaliserte kapitalismen!

Til slutt, de som må gjøre «drittjobbene» trenger en særlig anerkjennelse av fellesskapet, som f.eks. å få en høyere fastsatt borgerlønn demokratisk bestemt i et nytt økonomisk demokrati, med demokratiske markeder. Borgerlønnen bør fastsettes ut fra arbeidets meningsdybde, hvor de med lavest grad av meningsfylt arbeid kompenseres med høyere borgerlønn. Dette vurdert ut fra økofilosofiens 5 kjennetegn ved det meningsfylte arbeidet.

Meningsfylt arbeid er en aktivitet som oppfyller fem kjennetegn:

1) Den framstår med klar nødvendighet som materielt livsgrunnlag.

2) Utfordringene er mangfoldige og har sammenheng, slik at menneskets eget, alltid medfødte mangfold av evner lokkes fram og fører til personlighetens utfoldelse og modning; – blant annet utfordrer kroppen ved en så variert omgang med landskap og en så direkte kontakt med natur, materialer og emner at den bygger ferdigheter i å skjelne mellom kvaliteter, blant annet god og dårlig form.

3) Utfordringene er slike at menneskets evne til solidaritet, lojalitet og dets samarbeidsferdigheter utvikles.

4) Produktene (varer og tjenester) fremmer liv – i natur og samfunn – og bryter ikke ned, skader, forurenser.

5) Arbeidet frambyr samfunnsmessig viktige områder hvor barn kan delta i det – ikke bare som lek, men på en måte som både voksne og barn oppfatter som nyttig; det samme gjelder for gamle, og i prinsippet for alle grupper innen et samfunn.

Sigmund Kvaløy Setreng, «Identitet og meningsfylt arbeid», Elvetid, side 127

Mellom filosofien til Sigmund Kvaløy Setreng og World Economic Forum ligger et avgrunnsdyp!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...