Skip to main content

Handikapprinsippet er den drivende årsak bak alt som skjer mellom mennesker

Kommentar her.
"Luther mener at Gud er den drivende årsak i alt som skjer, godt og ondt. Han er allmektig."
I dag kan vi vel si at handikapprinsippet er den drivende årsak bak alt som skjer mellom mennesker, godt og ondt, slik dette er beskrevet i Terje Bongards bok "Det biologiske mennesket". Amotz Zahavi kan ses som en parallel til Luther, da han reformerte evolusjonsteorien med sin tese om handikapprinsippet i 1975. Dette ut fra sitt 40-årige studium av den sosiale flokkfuglen araberskriketrost i Negevørkenen. Igjen ser vi at frelsen kommer fra det hellige land. Det er nå mulig å organisere menneskesamfunn slik at vi kan tøyle vår nedarvede ondskap, eller arvesynden om man vil:  
Med hovudet i Riftdalen – frå olje veks ingenting
Terje Bongard, vår tids viktigste filosof. Den første som skaper et helhetlig samfunnssyn basert på reformatoren Amotz Zahavis tese om handikapprinsippet.

For egen del er jeg stolt av å være en nær disippel av Norges fremste tenker!

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?