Hva er en delingsøkonomi?

Kommentar her.

Å kalle parasitter som Uber, Airbnb etc. som eksempler på en delingsøkonomi er uverdig og stygt, da en delingsøkonomi springer ut av og reinvesterer i allmenningene:

Michel Bauwens and I shared an onstage conversation about “open cooperativism,” and especially the new efforts to devise “platform cooperativist” models to challenge Uber, Airbnb and other “death star” platforms that exploit social communities without reinvesting in them or sharing the benefits.

http://bollier.org/blog/city-c...

Her er en god rapport om delingsøkonomien: http://www.localgovsharingecon...

Michel Bauwens, som er verdens fremste ekspert på delingsøkonomi, har nedtegnet delingsøkonomiens 10 bud. Uber, Airbnb og annet som ikke innretter seg etter de 10 bud, kan man ikke og skal man ikke kalle en delingsøkonomi!

- Ten Commandments of Peer Production and Commons Economics: http://p2pfoundation.net/Ten_C...

Velferdsstaten har ingen framtid, til det er det altfor mye entropi i verdensøkonomien, i form av økende gjeld, økende forurensning og økende statlig og korporativ overbygning: https://ourfiniteworld.com/201...

Derfor må vi få til en distribuert velferdsstat med allmenningene i sentrum, og hvor staten fungerer som allmenningenes tjener og tilrettelegger. Slik det er nå har dessverre staten inngått et predatorisk samarbeid med det kapitalistiske markedet, som paratiserer på og underminerer allmenningene. Som jeg skriver det i et essay hos Kulturverk:

Jeg har stor sans for Bauwens tredelingsmodell, hvor ”Netarchical Capitalism” kan danne ei bro til fullbyrdelsen av visjonen. Men er det kraftig nok lut for å redde sivilisasjonen og forhindre at vi faller tilbake i en ny mørketid?

Bauwens søker å videreføre staten og markedet, om enn i en helt annen form enn i dag. Hovedhensikten er å tjene allmenningene. Terje Bongards RID-modell (Representative Inngruppe-Demokrati) søker å oppløse både markedet og staten. Noen vil kanskje si at Bongards modell gjør oss selv til hva Bauwens beskriver som en partnerskapsstat. Selv ser jeg det slik at den vil bringe oss til de ultimate allmenningene.

Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse. Demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og allmenningene gjennom inngruppa. Inngruppemekanismene, som henter energien fra den positive kraften i handikapprinsippet, blir her driveren.

Slik går vi tilbake til menneskets urtilstand, hvor alt ble organisert som allmenninger eller fellesskap gjennom stammesamfunn. På norsk har imidlertid ordet allmenning ikke helt den samme tyngden, klangen og røttene som det engelske ordet ”commons” [ii].

Med RID-modellen ville for første gang denne styringsformen kunne overføres til et massesamfunn, organisert gjennom mange små stammesamfunn. Slik ville sivilisasjonens og tidens sirkel sluttes, og vi ville finne tilbake til våre røtter. Vårt innerste selv. En annen viktig forskjell på tredelingsmodellen og RID-modellen er at førstnevnte er en visjon, noe å strekke seg etter, mens Bongards modell er et verktøy i seg selv. RID-modellen er både en visjon og samtidig verktøyet vi trenger for å bygge denne visjonen.

Med en gang vi bestemmer oss for å ta i bruk dette verktøyet kan visjonen fullbyrdes, så og si over natta. Den kan derfor også ses på som ei redningsbøye, og dette kan vi saktens trenge nå som den sjette store utryddelsen er over oss.

http://www.kulturverk.com/2014...

Min overbevisning er at et peer-to-peer samfunn med distribuert teknologi og velferd i allmenningenes hender, hvor staten kun har en underordnet tilretteleggerrolle, best kan realiseres ved å knytte en distribuert teknologi opp mot RID-Modellen til Terje Bongard. Å få innført dette systemet haster!

Nylig oppsummerte Terje Bongard 7 punkter fra et mini-foredrag: http://permaliv.blogspot.no/20...

Det er et faktum at i løpet av få år vil verden være totalt forandret enten vi vil eller ikke, og flere forhold gjør det nødvendig å ikke gi opp forsøkene på å finne løsninger:

1. Ingen aner hva verden vil endres til. Vi vet bare dette sikkert: Matproduksjon, transport og økosystemenes gjendannelse av livsgrunnlaget er umulig å opprettholde med dagens forbruksnivå innenfor de nærmeste tiår. Verden har en viss mengde ressurser og økosystemtjenester. Kunnskapen om mengdene er blitt svært mye bedre de siste årene (www.teebweb.org). Vi kan ikke hogge alt, dyrke alt eller fiske alt uten at de store systemene bryter sammen. Vi lever for øyeblikket høyt på å ta ut mer enn det gjendannes, så vi har det bra nå, men vi lever ikke bærekraftig på noe område.

2. Vindmøller eller solkraftverk vil ikke brukes til så-og-så mange «husstander», men inngå i globale kraftmarkeder med formål å oppnå kapitalvekst gjennom økt omsetning. Science-fictionløsninger kan kanskje finnes, kunstig fotosyntese, matkilder som kan dyrkes, men dette må skje innenfor hva som er mulig, og uten å knekke livsgrunnlaget. Alt en kunne ønske seg er dessverre ikke mulig. “Grønn vekst” er en paradoksal kortslutning.

3. Endringene som kommer er ikke diskutert, forberedt eller planlagt gjennom demokratisk styring, det er kapitalens behov for vekst som bestemmer hvor det bærer hen. I hverdagen må vi ta det som kommer, og det vil vi fortsette å måtte svelge framover. Fra gift i maten til kapitalens jobbomstillinger og trusler mot livsgrunnlaget. Det er ingen partier å stemme på som har ideer til en politisk løsning på pyramidespilløkonomien eller hvordan vi kan bygge en demokratisk, bærekraftig, trygg framtid. Erna eller Jens betyr kosmetiske ulikheter. Rasmus eller Audun har heller ikke knekt kodene. FIVH, ZERO osv er helt på sidelinja, moraliserer eller flørter med kapitalen. Framtida blir tredd ned over ørene våre akkurat nå.

4. Begrepet «arbeidsplasser» skyves foran. Kan leseren være så snill å stoppe opp og tenke seg om hva en arbeidsplass er i dag, og hva den bør være? Stikkord: En innsats for å skaffe det som er nødvendig for å leve trygt, godt, interessant, kulturelt spennende, kjenne at man gjør noe viktig og bygger framtida for sine kjære etterkommere? I dag er en arbeidsplass en direkte trussel mot disse ekte verdiene. Heng i stroppen, bli mer effektiv eller forsvinn, du har lite og ingenting du skal ha sagt, er hverdagen for de fleste.

5. «Verdiskaping» ødelegger framtida. For noen år siden sa finanskomiteens daværende leder, Torgeir Micalsen (AP) på TV at “nå har vi så mange penger at vi kan leve av dem til evig tid”. En liten avisdebattrunde fulgte, uten at det hjalp noen ting. Rattsøutvalget fulgte opp med at matproduksjon i Norge er pengemessig ulønnsomt. Mat bør importeres billig fra en overbefolket verden. Under dagens økonomi, som er frikoblet fra virkeligheten, har Rattsø rett. Norges landbruk er langt fra bærekraftig i dag, det lever høyt på olje og import av kraftfor, industrielt produsert av mais og soya og transportert over halve verden. Det må vi nødvendigvis gjøre noe med, men av helt andre grunner enn pengelønnsomhet.

6. Historien viser at mennesket til alle tider har kjempet om restene, barn og barnebarn står foran en utrygg verden. De «snille» blir færre jo nærmere nøden kommer. Bakgrunnen for at vi blir mer farlige under press er en del av menneskets felles arv. Livet på jorda vil klare seg, og evolvere nye arter, det er mennesker som er menneskets største trussel.

7. Det er svært få som engasjerer seg. Det har skjedd en strategiendring siden 70-tallet (Kapitel 4 i boka). Topputdannede, professorer og forskere har fokus på sine publikasjoner, og gidder ikke/tør ikke/finner på unnskyldninger for manglende engasjement. Studenter konkurrerer seg syke med å pugge pensum og få gode karakterer i kampen om jobb, og har jo ikke noe troverdig alternativ å engasjere seg for. Venstresida/miljøorganisasjonene har sviktet. Mitt siste forsøk var å invitere meg selv til De Grønne i Trondheim i høst. En høflig, positiv tone tilbake, men nå er det snart april og det er blitt stille. Jeg kan ikke tvinge noen, men uten at flere står sammen, går dette ikke bra.

En framtid basert på en egosentrisk kapitalistisk kvasidelingsøkonomi frastøter meg på det sterkeste, og dette er noe jeg ikke vil ha det minste med å gjøre. Å forsøke å frastjele delingsøkonomien dens innhold etter Bauwens, Bollier og Helfrich mangeårige innsats, er å underminere vår felles framtid!

Silke Helfrich har her tydeliggjort forskjellen på en meget lettfattelig måte: http://permaculturenews.org/20...

Både David Bollier og Michel Bauwens er intervjuet av Arnfinsen hos Levevei.

- Episode 90: Peer to peer as an approach to governance, production and distribution of knowledge: http://www.levevei.no/2014/01/...

- Episode 106: The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing: http://www.levevei.no/2014/09/...