Skip to main content

Posts

Showing posts from June, 2018

Rustna lukke

Lukka i grenda mi er gamal og rustna der ho heng i entreen i Holmstadengen i form av ein hestesko.
Ikkje mykje er att av lukka di fann i grenda no. Som askeladdar kjende di dykk, frie frå husmannslekkjer, der di eigde gråsteinsjorda di sleit i
sjølve.
Kristus gav meining åt slitet, di var sjølve prestane i ein ny åsreligion. Er det då noko rart att de kalla songboka som ljoma rundt åsen for Pris Herren?
No syng ingen lenger frå songboka dykkar i grenda dykkar, heller ikkje eg, då eg ikkje orkar å opne ho.
Moderniteten var det som tok knekken på lukka, den etsa ho vekk. Vonom hesteskoen i entreen i Holmstadengen ned av veggen dett.

Gamlevegen over tunet

Her gjekk gamlevegen over tunet på Grythengen, attmed stakitten, bakom låven på Sundby, over tunet på Holmstadengen.
Nedover gjekk han til nærbutikken og bedehuset. Her tala oldefar min med grendefolket då dei gjekk forbi. Der dei skulle til kremmers, eller anna ærend. Nokre gonger kom flokkar av vener frå andre sida av åsen, frå Hurdal, til stevne på bedehuset. Med dei du slo lag.
Du fekk veta nytt om alt og alle i heile grenda, kring heile åsen. Nokre inviterte du inn, som apostelen oppe i Holmstadengen, han som gav deg trua di. Mykje hadde de å tala om, då di hadde alt i lag, jordbruket, trua og songen. Mang ein gong song du og Dahl lystig i lag frå Pris Herren på stabburstrappa, medan di naut den vene solnedgangen over Øverskreien.
Her gjekk Per Post, pedellen ved Skreiens bedehus, med lette steg, som postberar. Då han kom til Grythengen var han riktig glad, då han nett hadde gått forbi potetåkeren sin.
Berre veike spor er att etter gamlevegen. No passerer grendefolket i stor far…

Drømmetunet

Hvorfor, hvorfor, hvorfor er den engang så stolte tunnasjonen Norge nå ute av stand til å designe et eneste velfungerende lommenabolag? Hvorfor velter vi oss i boligporno når vi kan få dette her? Hvorfor hater nordmenn tunfellesskapet? Hva er galt med oss? Bunkerhjerner og tomtenisser er vi alle mann 😢
Here's an eye-candy video made by a realtor to promote the sale of a cottage at the Conover Commons neighborhood we designed in Redmond, WA. This particular cottage is named "Jardin del Colibri" — which is Edgemoor Cottage from our GoodFit Collection. Turn down the sweet music, put up with the wide lens and slightly saturated colors, and enjoy. - Ross Chapin

Relatert
Aksel Tjora: Hva er fellesskap?

Dei grøne enger

I dei grøne enger i Grythengen, der ville eg bu, men her er inkje ro, det er ikkje til å tru.
Her er berre motkultur, støy, stemmer og pumpedur. By og land, hand i hand, Subeksurbania vann.
Tunet er garden sitt hjarte, og Noreg si sjel, tunet skal gje næring og von, åt dei som kulturlandskapet ber.
Gamlefar ville gje deg åt meg, men eg takka nei, eg orkar ikkje å eige deg, då altfor mykje eg elskar deg, men du er tapt for meg.
Åleine er eg om å sjå, kva for en augestein som her låg, dei vanvørde deg, dei håna meg, slik er stoda no.

Sumarved

Vinterveden rakk gjennom vinteren, og har no vorte til sumarved, der han ligg og slumrar i sola.
Nyt ho no, dette vert nok den siste sumaren din, til vinteren skal du varme heimen min.
Trist er det lell, då det er Blåveissvingen som ryk ut ur pipa mi. Barndomsminne er som røyk, med vinden dei fer, slik er livet her.
Takk lell for den siste reisa di.

Geitramsvollen

Her på vesle vollen i Grythengen køyrde oldefar min vekk fjortenhundre hestelass med stein. Ein bragd det var, du var litt av ein kar, eg fekk veta det av far.
Låven din er borte no, det same med dyra som beitte her, kulturlandskapet forfell, men framleis står geitramsen og prisar verket ditt.
Noreg er ikkje meir ein kulturnasjon, då vi ikkje lenger vil ha kulturberarar, vollar med beitedyr og nærande gardstun. Vi vil berre ha bunkrar,  høgspentgater, og pumpehus.
Om nokre år er òg geitramsen borte, eten opp av skogen. Best ville det vera om han åt opp heile landet vårt, då vi ikkje lenger er det verdig.
Men geitramsen er verdig vollen din, humlene gler seg over han, der dei summar so fint, i lag med songen frå Olterudelva nedom vollen din.

Stabbursnykelen

Han sit so godt i stabbursdøra, stabbursnykelen. Her har han sete i snart hundre år. Han var for stiv til å verta bøygd, for stor til å rotast bort, for ven til å gløymast.
Fjerde generasjonen held han i handa no, det vart nesten femte, men tippoldefar min døyde året før stabburet stod fullgjord, i 1920.
Han vart smidd av grove smedhender, for å verta heldt av træla arbeidsnevar. Døra han sit i er ei himmeldør, då stabburet vart laga den gongen grenda stod på høgda.
Bob Dylan seier at nykelen til framtida er å finna i kva som er att etter fortida. Den nykelen han talar om er stabbursnykelen til oldefar min.

Potetåkeren til Per Post

Per Post han levde eit enkelt liv, som postbud og pedell ved Skreiens bedehus. Nedst i Grythengen hadde han potetåkeren sin, attved Olterudelva han låg so fint. Jorda var full av gråstein og muld, og nypotet.
Potetåkeren din var ikkje stor, jobben som pedell var ein ringe post, stillinga som postomberaer var inga høgakta stilling. Men du klarte deg, eit gjeldfritt liv fekk du nok leva, mange vener møtte du etter vegen. Og grythengpotet var ingen dårlig mat, næra av gammal havsbotn skoven opp frå flatbygda.
Hadde ikkje far min tala om deg, ville eg ikkje visst at den jamne mosebotna i skogen er eit minne frå potetåkeren din. Ei heller at den nedfalne steingarden, som no er grensegarden, er eit verk av ditt slit.
Du vandrar ikkje lenger ikring i Øverskreien med posten og eit gudsord på vegen. Berre rådyra gjeng over potetåkeren din no, rådyrstigen over mosebotna er klar og fin, dei elskar å kvile på mosen din. Trekryperne sett stor pris på dei tjukke granleggene, som veks der no, med g…

Blåveissvingen

Dei sa det ville verta som før, men det vart ikkje det. Dei sa det ville verta litt ugreit ei stund, so veks det til og alt vert gløymd. Men spora er ikkje her lenger, dei som minna var knytte til.
Det gamle grustaket i svingen, der eg ynskte å gøyme vekk pumpehuset, er viska vekk. Same med spora frå gamlevegen, som ein gong gjekk opp framom svingen. Sødmen hjå dei siste jordbæra frå jordbæråkeren til bestefar, som hadde forvilla seg ned i vegkanten. Men mest av alt all blåveisen, der vi plukka buketter til mødrene våre om våren, på veg heim frå skulen. No veks her berre prestekragar.
Blåveissvingen er ikkje meir, han har vorte Prestekragesvingen. Trea som verna blåveisen og nærte han med lauvet sitt, er hogge. For komfort har større verdi enn blåveis og minne.
Her passerte so mang ein rural kjempe, fedrane mine,
kjerringar og ungar. Johan Sønsteby, då han køyrde høy frå Østby til Vestby.

Blåveissvingen var det fyrste som møtte ein, då ein kom til Grythengen, småbruket som var velkom…

Empati - en mirakelkur?

Øyvind Andersen spør:
Er det mulig å skjære vekk de verste utvekstene og skape en «kapitalisme med et menneskelig ansikt»? Hva vi ser utfolde seg i finanssektoren er menneskets ansikt, eller mer korrekt, menneskets janusansikt. Vårt ansikt har to sider, og den siden vi ikke liker å se, dukker stadig fram. Man kan nærmest si at menneskets janusansikt speiler seg i kapitalismen.

Den kuren mange forespeiler for en skakkjørt kapitalisme er empati, eller troen på det nye mennesket, som kapitalismen nå har overtatt fra kommunismen. Noe de trygt kan gjøre uten at noen merker det, da kommunismen er død.

Av de siste som skriver ut empati-medisinen, denne mirakelkuren som kan kurere alt, er Dag O. Hessen, biolog ved Universitetet i Oslo:

- Vår gode natur

Å skrive om menneskets gode natur er sikkert populært og gir anseelse og penger i kassa, men dessverre er det ikke våre empatiske sider som må løftes fram skal vi ha håp om et bedre samfunn. Som Trond Andresen ved NTNU skriver:
Hessen er en “pos…

Kaffedebatt1 & Grendepoesi

Sendte nettopp følgende melding til debatt1: Takk! Her er en idé til et kafé-konsept du kan supplere debatt1 med:

- Make Shift Coffee House

Hva med en kafé-kjede knyttet opp mot debatt1 rundt omkring i landet, hvor mennesker kan komme sammen for å forstå hverandres synspunkter også ansikt til ansikt. Eller i alle fall lære å respektere hverandres synspunkter.

Et navn på kjeden som falt meg inn er Kaffedebatt1. Kunne kanskje konkurrere med Starbucks?

God søndag!

Øyvind Som PermaLivs følgere vet er PermaLivs mål å etablere Dahls kafé og galleri i Gjøvik. Men kanskje bør jeg knytte meg opp mot et nytt kjede-konsept rundt debatt1? Uansett vil jeg ha som krav at mine fotografier skal henge på veggene, samt at jeg vil gjøre det klart at jeg driver kafeen som lommedemokrat, et politisk konsept basert på zahavisme, motsatsen til darwinisme, da Terje Bongard er Ayn Rands motpol.

For tida arbeider jeg på prosjektet grendepoesi, som jeg håper kan ende opp i ei lita kaffebordbok til å ha på kaffe…

Ny artikkel fra en av bygningsbiologiens frontkjempere i Norge, dansken Piet Jensen

Lenge siden det har vært noe videre med bygningsbiologi her på PermaLiv, som tross alt var bloggens opphav. Her er imidlertid en flott, ny artikkel fra en av bygningsbiologiens frontkjempere i Norge, dansken Piet Jensen:

- Lineærhuset versus kretsløpshuset

Som PermaLivs lesere vet er Norge verdens verste land å bo i, med sin kombinasjon av menneskefiendtlige boliger og bomiljøer. Utbyggerne bryr seg mindre og mindre om beboerne, de er kun ute etter sin velbehagelige, kortvarige profittorgasme, hvor de går fra offer til offer. Hvilke tragedier de etterlater seg i sitt kjølvann er dem revnende likegyldig, de ser seg aldri tilbake!
For organisk isolering, i form av resirkulerte aviser, tre-, lin- og hampfiber eller halm, med tilsvarende isolasjonsverdi som mineralull, har mye større kapasitet til å håndtere fukten. Dermed trengs ikke den innvendige damptette plastduken, og det kan bygges diffusjonsåpent, – populært uttrykt som pustende hus.

Overflødig blir også det omfattende ventilasjons…

WHOLENESS: THE FOUNDATION OF A LIVING NEIGHBORHOOD

By Christopher Alexander. Original text here.

Published at P2P-Foundation on 13th December 2014.

EVERY ACT IS TAKEN IN THE CONTEXT OF SOME WHOLENESS The wholeness exists to begin with as a structure in the land and in the surrounding built environment The act which is taken must try to extend and enhance that wholeness There is then a new wholeness in that place The next act must then do its best to extend that second wholeness This is true for a neighborhood It is true for an extension to an existing neighborhood And it is true for every individual building, window, door, and garden, within that neighborhood For life to occur, EVERYTHING is governed by the wholeness from which it came At any given moment, in any part of the world, there is a deep wholeness that exists there. This is the structure of the whole: the largest and deepest physical configuration that is present there. It can be felt and seen.

The most fundamental way to treat the land – whether it is an open field, an existi…

Fremtidsdystopi på Hovdetoppen

Stats/markeds-duopolet går sammen om en UFO-landing på Hovdetoppen, et monument for Fremskrittet midt i Gjøvik by. Hvorfor kunne de ikke bare ha bygd opp igjen den gamle og hyggelige restauranten som brant, istedenfor denne gigantiske etterligningen av Apples hovedkvarter i California?

Trodde disse planene var stanset av MDG, men neida, og det skal ikke forundre meg om de støtter dem denne gangen. Hadde tenkt meg på visning i Bassengvegen i dag, men da jeg så i Gjøviks blad at disse planene er tatt fram igjen i et enda større format enn forrige gang, med hele 200 rom for UFO-hotellet på selve toppen pluss 350 boenheter i solhellinga nedenfor toppen, vil denne grønne lunga midt i byen bli ødelagt.
Resultatene fra vår forskning viser at elementer fra den fredelige atmosfæren - stillhet, varierte muligheter, god sosial atmosfære og tilknytning til steder gjennom for eksempel historiske bygg - er veldig viktig. De stille og fredelige steder er gjerne knyttet til opplevelse av parker, vann…

En anti-autonom og anti-rural kultur

Hva er dette? Ja, det lurer jeg jammen på. Teknisk sett er det vel et pumpehus, men det er også noe langt mer, noe jeg ikke fatter. Aldri har jeg følt på slik en ondskap som hos dette huset, så det må være et ondskapens hus, kanskje et åndenes hus? Bor det en Nazgûl der inne? I alle fall føles det slik, som om her holder til en ondskapens vokter, da innvollene vrenges når man nærmer seg det. Dette er ondskap. Saurons øye. Et tempel for Servoglobus.

Trist var det at dette her skulle erstatte velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, grenda hvor reformasjonen slo ut i all sin prakt. Johan Solhaug skrev i sine memoarer at det var en mørk tid i Øverskreien før Magnus J. Dahl kom vandrende over åsen. Men nå har et annet mørke inntatt denne grenda, en mørk ondskap jeg aldri tidligere har erfart noe annet sted i verden. Jeg fatter ikke hva det er, bare at det er ren ondskap som må bekjempes med nebb og klør, og de som ikke er med meg er mot meg.

Oppe på tunet er det som om to kref…

Raknehaugen og våre slektsgårder

På Toten råder omtrent samme grad av toleranse som under Taliban i Afghanistan, hvor enhver som ikke underkaster seg drømmen om Subeksurbania* er en kjetter og må steines eller utstøtes av det gode selskap. F.eks. er det blasfemi å hevde at slektsgårdene er våre fedrealtre og skal få ligge i fred i kulturlandskapet, lik gravhaugene. Man ribber ikke fedrealtrene og plyndrer ikke gravhaugene, fordi da mister de sin funksjon og sitt innhold!
Grunnen til at det er slik skyldes et dypt hat til vår rurale arv, fordi denne ikke kan forenes med de subeksurbane idealer. Trist, men sant😰


*Så langt jeg kan se etter søk på flere søkemotorer er begrepet Subeksurbania eller Subexurbania ikke tidligere benyttet, og må derfor anses som en ny betegnelse eller et nytt ord. Ordet Subexurbania eller Subeksurbania, motsatsen av Narnia, ble skapt i mitt hode søndag 17. juni 2018, og første gang benyttet i denne tekst 19. juni 2018.

Feiende flott trapp i en fart

Når de som skulle ha støttet har sviktet, er det godt å vite at ikke Wikimedia-fellesskapet har det. Rørende er det hvordan de oppretter mappesystemer over bildene mine fra Holmstadenga og Grythengen og andre steder, og ellers legger dem i alle relevante mapper. Dette er mye jobb, og man føler stor takknemlighet over å bli tatt slik på alvor av mennesker man ikke kjenner.
Virkelig inspirerende er det, og dette oppmuntrer til å ta mange flere bilder fra grenda mi. Den dagen Holmstadengen har falt ned og blitt til jord, og Grythengen er solgt til fremmede fordi jeg ikke orket mer av all motstand og fiendskap, tipper jeg noen omsider vil vite å verdsette min innsats.

Riktig fint ville det vært hvis man også fikk inn noen fotografier som er over 70 år gamle, som er utløpsdatoen for åndsverk i Norge.

Gamle Stange skole

To parasitter

Parasitten ved domkirken i Lund og parasitten ved Grythengen på Toten har mye til felles, de stikker begge ut og opp, mangler et historisk formspråk og er vettløst plassert i sårbare historiske miljøer. Mens domkirken er et sted hvor geistligheten påkaller Gud, var Grythengen himmelporten eller velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, hvor lekmannskristendommen slo ut i full blomst i Norge.

Kampen mot parasitten i Lund har fått stor oppslutning, mens i kampen mot parasitten ved Grythengen står jeg fortsatt alene. Dette på tross av at det er åpenbart at pumpehuset parasitterer på og bryter ned det historiske formspråket oppe på tunet.
Traditional form languages evolved richness of expression, to accommodate human life and all the higher applications of social interaction and culture. Design innovation within adaptation is possible only with a complex form language that has a robust grammar. If a form language’s organized complexity is below a threshold, then it can never e…

Coco og de falmende minner

Var og så på animasjonsfilmen Coco i dag (9. juni 2018), årets vakreste film. Særlig ble jeg grepet over bildet på den annen død i de dødes land, hvor denne inntreffer når man ikke lenger minnes av noen. Hva som slo meg er at snart ingen minnes, ja ikke bare det, man ønsker å glemme arven etter våre forfedre. I særlig grad gjelder dette arven etter Totenåsens apostel, som ingen lenger forstår, fordi den var en delekultur. Noe det labre oppmøtet ved grendevandringen etter Kronborgsætergrenda i 2017 vitner om.

Når jeg kjører gjennom Toten-landskapet, som sist mandag da jeg passerte kulturlandskapet i Ytterkolbu, slår det meg at det er som å kjøre på en tynn garnityr, hvor kulturen under har forsvunnet. Eller som om ei nøytronbombe har slått ned og utslettet all kultur, hvor kun kulissene står tilbake.
Fra bedehusland til kjøpesenterland til moskéland. En underlig utvikling, men kjøpesenterlandet var da heller ikke noe særlig. Bedehuslandet ligger i ruiner:

- Ødegården Holmstadengen på To…

Sommerhilsen til Bongard

Fin artikkel som viser hvor vanskelig det er å få til viktige endringer på mikronivå, annet enn for å få "den gode følelsen":

- The Transition Towns Movement … going where?

Hva artikkelen ikke nevner er alle tapertrostene som sitter parat og straks de får en mulighet kommer flygende til med taperstrategiene sine, slik at de ikke risikerer at noen stikker seg fram med gode ideer og prosjekter🙄

Vel, fb er nytteløst, blogger også for den saks skyld, og det beste man kan gjøre er å nyte en kald sommerpils og gjerne poste den på sosiale medier hvis man ønsker litt oppmerksomhet. Den kommer uansett til å få mer blest enn Ted Trainers glimrende artikkel😎

La allikevel inn en liten kommentar, så fikk jeg i alle fall en liten godfølelse, til håpløsheten tar tak igjen:

Not localism, but cosmo-localism!

"None of us knows what that theory is (I’ll sketch my view below), but we had better think hard about what it is if we are to have any chance of getting it right and not going down…

Badekulpen