Monday, September 29, 2014

UN: Only Small Farmers and Agroecology Can Feed the World

Original article by Nafeez Ahmed in The Ecologist here.
Excerpt:

Modern industrial agricultural methods can no longer feed the world, due to the impacts of overlapping environmental and ecological crises linked to land, water and resource availability.

The stark warning comes from the new United Nations Special Rapporteur on the Right to Food, Prof Hilal Elver, In her first public speech since being appointed in June
"Food policies which do not address the root causes of world hunger would be bound to fail", she told a packed audience in Amsterdam.
One billion people globally are hungry, she declared, before calling on governments to support a transition to "agricultural democracy" which would empower rural small farmers.

Agriculture needs a new direction: agroecology


“The 2009 global food crisis signalled the need for a turning point in the global food system”, she said at the event hosted by the Transnational Institute (TNI), a leading international think tank.
“Modern agriculture, which began in the 1950s, is more resource intensive, very fossil fuel dependent, using fertilisers, and based on massive production. This policy has to change.
“We are already facing a range of challenges. Resource scarcity, increased population, decreasing land availability and accessibility, emerging water scarcity, and soil degradation require us to re-think how best to use our resources for future generations.”
The UN official said that new scientific research increasingly shows how ‘agroecology’ offers far more environmentally sustainable methods that can still meet the rapidly growing demand for food:
“Agroecology is a traditional way of using farming methods that are less resource oriented, and which work in harmony with society. New research in agroecology allows us to explore more effectively how we can use traditional knowledge to protect people and their environment at the same time.”

Small farmers are the key to feeding the world


“There is a geographical and distributional imbalance in who is consuming and producing. Global agricultural policy needs to adjust. In the crowded and hot world of tomorrow, the challenge of how to protect the vulnerable is heightened”, Hilal Elver continued.
“That entails recognising women’s role in food production – from farmer, to housewife, to working mother, women are the world’s major food providers. It also means recognising small farmers, who are also the most vulnerable, and the most hungry.
“Across Europe, the US and the developing world, small farms face shrinking numbers. So if we deal with small farmers we solve hunger and we also deal with food production.”
And Elver speaks not just with the authority of her UN role, but as a respected academic. She is research professor and co-director at the Project on Global Climate Change, Human Security, and Democracy in the Orfalea Center for Global and International Studies, University of California, Santa Barbara.
She is also an experienced lawyer and diplomat. A former founding legal advisor at the Turkish Ministry of Environment, she was previously appointed to the United Nations Environment Program (UNEP) Chair in Environmental Diplomacy at the Mediterranean Academy of Diplomatic Studies, University of Malta.

Industrial agriculture grabs 80% of subsidies and 90% of research funds


Hinting at the future direction of her research and policy recommendations, she criticised the vast subsidies going to large monocultural agribusiness companies. Currently, in the European Union about 80% of subsidies and 90% of research funding go to support conventional industrial agriculture.
“Empirical and scientific evidence shows that small farmers feed the world. According to the UN Food & Agricultural Organisation (FAO), 70% of food we consume globally comes from small farmers”, said Prof Elver.
“This is critical for future agricultural policies. Currently, most subsidies go to large agribusiness. This must change. Governments must support small farmers. As rural people are migrating increasingly to cities, this is generating huge problems.
“If these trends continue, by 2050, 75% of the entire human population will live in urban areas. We must reverse these trends by providing new possibilities and incentives to small farmers, especially for young people in rural areas.”If implemented, Elver’s suggestions would represent a major shift in current government food policies.

A small abandoned Norwegian farm. Image credit: Randi Hausken / Wikimedia Commons

Related:

Støy fra tørkevifter


Det finnes de som tror at man finner ro og fred på landsbygda. Det gjør man selvsagt ikke. Den eneste muligheten som gjenstår er at vi kjøper opp store områder som legges ut som natursamfunn, gjerne en hel kommune eller et dalføre.

Sunday, September 28, 2014

Privatrettslig: et aldeles grusomt forferdelig ord

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.
Takk for dette intervjuet! Det er tid for å skape vår felles fremtid, "the Commons". Jeg benytter bevisst ordet "commons" fram til vi får en bedre betegnelse på norsk enn allmenningen, da det engelske ordet dekker opp for mer enn det norske, og har sterkere røtter, noe jeg har redegjort for i en annen kommentartråd: http://www.levevei.no/2014/08/...

David Bollier har også utgitt ei annen banebrytende bok, den første innen en ny tematikk, noe som til fulle viser hvilken stor og nytenkende tenker Bollier er.

- "Green Governance: Ecological Survival, Human Rights, and the Law of the Commons": http://commonslawproject.org/

Jeg har ikke lest denne boka, men har ved et par anledninger spurt kommunen om hjelp og råd, og da har jeg fått til svar at "dette er et privatrettslig anliggende som kommunen ikke har noe med".

Ordet "privatrettslig" får det virkelig til å grøsse nedover ryggen på meg, jeg synes det er et aldeles grusomt forferdelig ord. Det leder tankene mot det atomiserte individet og alles kamp mot alle, med røtter i de verste sosialdarwinistiske forestillinger. Den private eiendomsretten er også innbakt her, som bl.a. ble utformet for å rettslig kunne tilrane seg landet fra de opprinnelige amerikanerne: http://leveveg.blogspot.no/201...

Så jeg sitter igjen med en sterk følelse av at Bolliers lovforståelse er av den ytterste betydning for å skape en felles bærekraftig fremtid. Norges lover bør revideres med utgangspunkt i Bolliers verk, slik at hva som nå er privatrettslig blir erstattet med "commons"-lov. Vi er jo alle del av et utvidet fellesskap, det privatrettslige er kun en illusjon og et symptom på et sykt samfunn.

Håper "Green Governance: Ecological Survival, Human Rights, and the Law of the Commons" blir et sentralt verk ved lovfakultetene for framtida. 
Dessuten MÅ Bolliers bøker oversettes til norsk!
Norges lover bør revideres med utgangspunkt i Bolliers verk, slik at hva som nå er privatrettslig blir erstattet med "commons"-lov
Relatert:

Saturday, September 27, 2014

"The Commons" er ingen tragedie, men sivilisasjonens redning, vår felles fremtid!

Dessverre faller Erik Tunstad i den vante fella og sprer den falske myten til Garret Hardin om "allmenningens tragedie" til det norske folk.

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.
Bra artikkel, men dette er ikke allmenningens tragedie. 
Allmenningen er tvert imot en modell for økolokisk styring!
- The Commons as a Model for Ecological Governance: http://bollier.org/blog/common...

"But Hardin was not describing a commons. He described a scenario in which there were no boundaries to the grazing land, no rules for managing it, and no community of users. That is not a commons; it is an open-access regime or free-for-all. A commons has boundaries, rules, social norms, and sanctions against “free riders.” A commons requires that there be a community willing to act as a steward of a resource.

Yet, Hardin’s misrepresentation of actual commons as a failed paradigm – a “tragedy” – stuck in the public mind and became an article of faith. Economists and conservative pundits saw the story as a useful way to affirm their ideas that private property rights and markets are the best way to manage shared resources." - David Bollier

James Alexander Arnfinsen har nettopp intervjuet commoner-kjempen David Bollier hos Levevei.no!

- Episode 106: The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing: http://www.levevei.no/2014/09/...

Det norske ordet allmenning dekker ikke helt opp for det engelske ordet "the commons"

"Alain Lipietz, a French political figure and student of the commons, traces the word "commons" to William the Conquerer and the Normans - not the English, interestingly. The term "commons" supposedly comes from the Norman word commun, which comes from the word munus, which means both "gift" and "counter-gift", which is to say, a duty.

I think this etymology gets to the nub of the commons. We need to recover a world in which we all receive gifts and we all have duties. This is a very important way of being human. The expansion of centralized political and market structures has tragically eclipsed our need for gifts and duties. We rely on the institutions of the Market and the State for everything, leaving little room for personal agency or moral commitment. And so we have largly lost confidence in what Ivan Illich called the vernacular domain, the spaces in our everyday life in which we can create and shape and negotiate our lives." - David Bollier

Her er noen lenker til "tragedy of the commons" hos p2p-foundation: http://p2pfoundation.net/Campa...

Jeg er hjertens enig i hva du skriver, men slutt å spre denne falske og ødeleggende myten til Garret Hardin!

Det er tvert imot markeds/stat-duopolet som er den store trusselen mot vår verden:

"Once you learn to identify the commons and understand its dynamics, it becomes quite clear that the privatization and commodification of the commons is one of the great unacknowledged scandals of our time. Its pernicious effects are everywhere." - David Bollier

Så "the Commons" er ingen tragedie, men sivilisasjonens redning, vår felles fremtid!

- THE WEALTH OF THE COMMONS - A WORLD BEYOND MARKET & STATE: http://wealthofthecommons.org/







Alle videoene er samlet her.

Friday, September 26, 2014

Paul Krugman sitt angrep på Richard Heinberg og ærverdige Post Carbon Institute

For noen uker siden varslet bloggeren John Michael Greer et forventet angrep på seriøse forsvarere av vekstparadigmets avslutning, som f.eks. Richard Heinberg. Han fikk rett, Paul Krugman angriper nå Heinberg og Post Carbon Institute (PCI) i New York Times.

Den nynorske ukeavisa Dag og Tid trykker ukentlig Krugmans artikler. Jeg vil oppfordre dem til også å trykke Heinberg sitt motsvar.

Paul Krugman’s Errors and Omissions, av Richard Heinberg

Også Greer følger opp:

Dark Age America: The Senility of the Elites

Hva skyldes denne desperasjonen fra elitene, slik vi ser det fra Krugman, en av elitenes og det nåværende systemets fremste talsmenn?

En del av bildet er utvilsomt den mesterlige nye boka til Naomi Klein; This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate.

Her følger min kommentar i relasjon til en anmeldelse av Kleins bok (mine tilføyelser i feit skrift):
De fleste har vel fått med seg bokslippet til Naomi Klein; This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate.

Her er en av mange anmeldelser (og intervjuer) av boka: http://blog.p2pfoundation.net/...

"“What is really preventing us from putting out the fire that is threatening to burn down our collective house?” Klein asks early on, before observing: 
= I think the answer is far more simple than many have led us to believe: we have not done the things that are necessary to lower emissions because those things fundamentally conflict with deregulated capitalism, the reigning ideology for the entire period we have been struggling to find a way out of this crisis. We are stuck because the actions that would give us the best chance of averting catastrophe—and would benefit the vast majority—are extremely threatening to an elite minority that has a stranglehold over our economy, our political process, and most of our major media outlets." 
Her treffer hun spikeren på hodet. De fleste opplever det nok som truende å skulle avslutte kapitalismen, meg selv inkludert. Men dess sterkere posisjon man har innenfor det kapitalistiske systemet, dess mer truende blir det selvsagt. Ved å frasi seg kapitalismen vil de miste posisjon og mulighet til å sikre egne gener for framtida. Dette er sterke evolusjonære drivkrefter.
"- More fundamentally than any of this, though, is deniers’ deep fear that if the free market system really has set in motion physical and chemical processes that, if allowed to continue unchecked, threaten large parts of humanity at an existential level, then their entire crusade to morally redeem capitalism has been for naught. With stakes like these, clearly greed is not so very good after all. And that is what is behind the abrupt rise in climate change denial among hardcore conservatives: they have come to understand that as soon as they admit that climate change is real, they will lose the central ideological battle of our time—whether we need to plan and manage our societies to reflect our goals and values, or whether that task can be left to the magic of the market."

Bedre studieobjekt for denne reaksjonen enn vår egen landbruksminister Sylvi Listhaug, skal man lete lenge etter: http://harvest.as/artikkel/le-...

Listhaugs latterliggjøring av klimaforskningen skyldes naturligvis at denne totalt undergraver hennes egen ideologi og verdensbilde. Latterliggjøring er en vanlig reaksjon hvis man utsettes for sterk kognitiv dissonans. 
Sylvi Listhaug er et kroneksempel på klimafornekteren, liberalisten som nekter å ta innover seg klimakatastrofen, da hun vet at dette vil sparke beina under hennes eget verdensbilde og ideologi. Foto: FrPMedia

Men Naomi Klein langer også ut til venstresiden og arbeiderbevegelsen:

"- This is where the right-wing climate deniers have overstated their conspiracy theories about what a cosmic gift global warming is to the left. It is true…that many climate responses reinforce progressive support for government intervention in the market, for greater equality, and for a more robust public sphere. But the deeper message carried by the climate crisis is a profound challenge to large parts of the left as well as the right. It’s a challenge to some trade unions, those trying to freeze in place the dirtiest jobs, instead of fighting for the good clean jobs their members deserve. It’s a challenge to the overwhelming majority of center-left Keynesians, who still define economic success in terms of traditional measures of GDP growth, regardless of whether that growth comes from rampant resource extraction."

Dette ser vi altfor tydelig når det gjelder LO og åpning for oljeutvinning i Lofoten!
Elitene er i sjokk etter bokslippet til Naomi Klein, og langer i desperasjon vilkårsløst ut i alle retninger. Heinberg kan vel i denne sammenheng sees som et vilkårlig offer for et av nobelprisvinner Krugman sine sleivspark. 

Noen flere introduksjoner til Naomi Kleins bok:
Et annet sted hvor Heinbergs artikkel ble gjengitt hadde også en meget god kommentar for hva vekst består av:
Really as long as the current notion of GDP being the barometer of society's success is accepted, we are screwed. GDP practically has an inverse relationship to ecological well-being. The current idea of "growth" amounts to nothing more than more people, buying more homes, building more shopping malls, while those new people in their new homes go and buy more crap from those new shopping malls. I wish there was more to it, but there isn't. That is basically what the American economy bases its success on. - David
En kommentar fra meg hos Kulturverk:
Selv blir jeg stadig mer overbevist om at flertallet av befolkningen er drevet av en form for fremtidstro, og at slike som deg og meg blir sett på som en slags kjettere som bør bekjempes.
Bloggeren Greer hadde i fjor en serie om fremtidstroen, som han innledet med essayet: - The Religion of Progress: http://thearchdruidreport.blog...

Kanskje er det til og med slik at nå som det kapitalistiske systemet og vekstdogmet er i ferd med å rakne, blir folk enda mer fanatiske i sin fremtidstro?

Paul Krugmans lite fine angrep på Richard Heinberg og Post Carbon Institute kan tyde på dette: http://www.postcarbon.org/blog...

Aller verst står det selvsagt til med elitene, som kan sees som yppersteprestene og vokterne av vekstparadigmet, dette aller største dogmet som den rådende fremskrittstroen hviler på: http://thearchdruidreport.blog...

At Krugman raser mot Heinberg og lille PCI i New York Times, blir i denne sammenheng ikke så underlig.

Så ja, du og jeg er kjettere, og i sannhet omgitt av fiender!

Tuesday, September 23, 2014

The Handicap Principle is a Force for Good or Evil

Terje Bongard was treated
with the same ignorance by
the Research Counsil
of Norway, as Galileo Galilei
was by the inquisition
Published at P2P-Foundation here.

The handicap principle is a concrete force, it's the driver of human behaviour and interaction, and we can use this force for good or for evil.

The handicap principle is there, just like the sun is there. We can learn to harvest its energy, like with solar energy, for the benefit of human civilization.

The Research Council of Norway didn't understand this fact. If Terje Bongard's application was for harvesting solar energy, he would most surely got fundings for his research project MEDOSS.

The Research Council of Norway is just as narrow minded as the inquisition, those men who didn't accept that the Sun is the centre of our solar system. The same way is the handicap principle the force that directs human behaviour.

Here is the answer I gave to a comment from my good friend Vera Bradova:
The RID-Model is a down-up system, but as a democracy it has to include everyone. If one hawk is free to predate on the system, it will fail. It has to include everyone into the system, so it has to be implemented top-down, as you say. It has to be equal for everyone at once.

The RID-model will be focused around production, every in-group to be responsible for their own little part of the production system. This is because the production system is what threatens our survival, still it’s outside of democratic control.

What is the point of the ingroup-model is to harvest the fruits from the “positive” side of the handicap principle, which is the driver of human behavior. This “good force” we can use to organize every aspect of society. No matter how it comes alive, bottom up or top down, the fruits of this force are the same, cooperation, sacrificing, modesty etc.

You see this aspect of the handicap-principle most clearly among the social flock bird the arabian babbler, which Amotz Zahavi, the “founder” of the handicap-principle, studied in the Negev Desert for 40 years. See the book: The handicap principle: A Missing Piece of Darwin’s Puzzle. 1997, Oxford, UK: Oxford University Press. By Amotz and Avishag Zahavi.

On the contrary, our capitalist and modernist system, almost entirely grows the “dark side of the force”, the “janus face” of human nature. Terje Bongard exemplifies this in his book “The biological human being” (http://blog.p2pfoundation.net/the-biological-human-being-individuals-and-societies-in-light-of-evolution-first-chapter/2014/01/30) with using the Australian satin bowerbird as an example of a “capitalist”, that mean growing the “destructive” force of the handicap principle in human society. If a society is organized around this side of the handicap principle, you get a bunch of egoists.

Earlier people instinctively organized to harvest the benefits from the handicap principle, like in the tribe. Or in the alexandrine pattern 37: http://www.patternlanguage.com/apl/aplsample/apl37/apl37.htm

The RID-Model would create the ultimate commons, dissolving both the market and the state, making us all part of a superorganism. Where every individual had an equal say. This is a highly scientific model stemming from the best knowledge available about human behavioral biology.
Terje Bongard's RID-Model is a gateway to create the ultimate commons for humanity. A key to give back hope for future generations and our Earth.

Terje Bongard's book The Biological Human Being, preliminary only in Scandinavian language, gives the answers to what a human being really is. It explains why we act as we do, and reveals how we can use inherited biological drivers to design for cooperation and sustainability. 

A model of the ultimate representative democracy, adjusted for Norway. Larger nations will need one more level of ingroups.

Related:

Sunday, September 21, 2014

KOMPLEKSITET kontra KOMPLIKASJON

Følgende tekst er utdrag fra en diskusjonstråd hos podcast-showet Levevei.no:

Episode 75: Peak oil – krise, mulighet eller begge deler? (del 2)

Kom nettopp over et sitat fra SNL om den store økosofen Sigmund Setreng:
I Setrengs filosofi er de to motsatte begrepene kompleksitet og komplikasjon viktige. Livsstrømmens historie gjentar seg aldri; den er alltid kompleks – ulik maskinen som er komplisert, problematisk, men aldri noe annet enn den var før. Naturen er kompleks; den er kvalitativt mangfoldig og er en strøm av hendelser som aldri gjentar seg. Den er altså prinsipielt forskjellig fra enhver maskinstruktur, fordi det grunnleggende kjennetegnet ved maskinen er at vi kan starte og styre den; den er nettopp det i verden som vi kan kontrollere. Naturen kan vi prøve å mestre så godt det er mulig, men vi gjør det bedre jo mer vi tar hensyn til dens mangfoldige foranderlighet.
https://nbl.snl.no/Sigmund_Set...

For meg fortoner dette sitatet seg som en åpenbaring av ny innsikt. Det er nettopp hva jeg har forsøkt å si hele tida, uten å finne ord. Vår sivilisasjon er bygd opp rundt den rasjonelle modernismen, som ser på samfunnet som en maskinstruktur. Derfor bygger ikke vår samfunnsstruktur på kompleksitet, men på KOMPLIKASJON.

Naturen derimot er kompleks, fordi den aldri gjentar seg selv!

Dette er også grunnen til at vi må bygge samfunnet rundt adaptiv morfogenese, slik Alexander mener.
I sannhet er kompleksitet kjernen i det gode liv. Mens vårt samfunn kun verdsetter komplikasjon, og derfor ikke gjør livet verdt å leve.
Les mer om Setreng hos Harvest:

EN NATURVERNER FOR VÅR TID?

Her er et sitat fra artikkelen hos Harvest:
Sigmunds naturoppfatning innbefattet også mennesket; vi er en del av naturen – å tro noe annet, slik vi har vært forledet til i noen generasjoner nå, er en (fatal) misforståelse. Et bærekraftig, natur- og menneskevennlig samfunn kjennetegnes, hevdet Sigmund, ved at det tar naturens og tilværelsens mangfold og prosesskarakter på alvor. Prosesskarakter, det vil si: I vår moderne tilværelse oppfatter vi naturen som noe statisk, noe som står i ro og som vi derfor kan putte inn i et regneark og gjøre kalkyler med, sette opp prognoser på, manipulere, til og med skru tilbake dersom noe skjærer seg.

Kort sagt, vi oppfatter den som en komplisert maskin, og nettopp begrepet komplisert er vesentlig. Sigmund gjør et poeng ut av forskjellen på det kompliserte og det komplekse. En maskin er komplisert, det samme er visse, gjerne byråkratisk oppbygde, samfunnsstrukturer. Naturen derimot, og menneskesamfunn som er i pakt med den, er komplekse. Det kompliserte kan gjerne være svært avansert, men vil til syvende og sist alltid kunne plukkes fra hverandre og forstås av mennesker. Samtidig kan det fremstå som ytterst uoversiktlig. I et komplisert samfunn vil mennesket for eksempel lett føle seg fremmedgjort. Moderne storbyer kan ha dette preget, likeledes ulike organisatoriske systemer, ikke minst slike som er bygd opp etter prinsippet for New Public Management.

Det komplekse, derimot, innebærer en erkjennelse av at ting er sammenvevd, i naturen og i menneskers samspill med den og med hverandre. Det komplekse kan ikke overskues, ikke plukkes ned i enkeltkomponenter, ikke puttes inn i noe regneark. Selvsagt kan vi forstå naturen et langt stykke på vei, men ikke til bunns. Og det henger sammen med det prosesspregede, for naturen står aldri i ro, den er alltid på vei til noe annet, i en prosess. I den kompliserte virkelighetsforståelsen er det først og fremst tid som skapende faktor vi glemmer å forholde oss til; vi har lært oss til å tenke på tid utelukkende som noe kvantifiserbart, altså noe som bare er en romlig størrelse. Virkelig tid derimot, er en strøm vi befinner oss i. I den kan vi manøvrere, men vi kommer bare i begrenset grad noen vei med firkantede planer og kalkyler. Manøvrering i virkelig tid forutsetter i stedet improvisasjon som grunnleggende strategi, altså: heller enn å legge detaljerte planer for alt som skal skje, slik en komplisert tankegang tilsier at man skal og kan, bør man basere seg på å håndtere utfordringer og gripe muligheter etter hvert som de oppstår. Dette betyr ikke at man aldri skal planlegge noe som helst. Poenget er at det vil være en illusjon å tro at alt kan gjennomkalkuleres - uforutsette faktorer kan alltid slå inn.

Naturen er altså kompleks, ikke komplisert, den kan forutses og kalkuleres kun til en viss grad. Mennesker og menneskesamfunn som lever i pakt med naturen har dette som en grunnleggende holdning. Man vil finne at de er mestere i kollektiv improvisasjon, også det et sentralt begrep i Sigmunds tenkning. Den kollektive improvisasjonen har Sigmund gjerne illustrert ved hjelp av jazzmusikk, en musikkform han hadde store kunnskaper om og et lidenskapelig forhold til. I et jazzorkester improviseres det hele tiden, og musikerne må gjøre det sammen, som en enhet, intuitivt og i selve musikkflyten; de kan ikke stoppe opp og samrå seg. For å få dette til kreves at de er tett samspilte, kjenner hverandre, har felles musikalske referanser, behersker sine instrumenter osv; i sum gir dette en skapende kommunikasjon som driver musikken fremover. Denne kommunikasjonen kan imidlertid aldri analyseres uttømmende og settes på formel. Kroppsspråk, blikkontakt, små tegn og signaler, de blir til der og da, men kan ikke brukes opp igjen, for til neste gang har musikken og samspillet gått over i noe nytt. Musikken blir til på nytt, hver gang den spilles.

Slik naturen og menneskene også stadig blir til på nytt og alltid er på vei over i noe annet. Og der mennesker og samfunn som er i samspill med naturen, nettopp også møter den gjennom slik kollektiv improvisasjon. Disse samfunnene må da, som jazzorkesteret, være små og oversiktlige, selvstyrte, og med rom for alle til å delta i den skapende prosessen. Folk må leve tett nok inn på hverandre til å ha den nære og naturlige kommunikasjonen som trengs, og de må ha grunnkunnskapene å improvisere ut fra; omtrent som jazzmusikerne behersker sine instrumenter, må de kunne sine håndverk, kjenne prosesser og rutiner i natur og omgivelser. Og viktig: folk må være allsidige, i stand til å møte ulike utfordringer. Et samfunn med bare spesialister er et sårbart samfunn.

I dette ligger også et poeng som har med livskvalitet å gjøre. Mennesker som stilles overfor allsidige utfordringer vil også måtte bruke langt mer av seg selv enn det man må i høyt spesialiserte samfunn. Dette er et gode i seg selv, en kilde til et rikere liv, der alle evner tas i bruk.
Dette er så vidunderlig å lese. Akkurat nå kjenner jeg meg sterkt beveget over at vi i Norge har en filosof, Sigmund Setreng, som har satt ord på dette jeg selv har følt på og forsøkt å sette ord på.

I sannhet er kompleksitet kjernen i det gode liv. Mens vårt samfunn kun verdsetter komplikasjon, og derfor ikke gjør livet verdt å leve.

Relatert lesning:
I et komplikasjonssamfunn er også lykken maskinell, og den gjennomsnittlige lykkelige nordmann er intet annet enn en lykkemaskin, framstilt av konsumentsamfunnet gjennom komplikasjon.

Kompleksitetslykke er den rake motsetning til komplikasjonslykke, fordi den aldri gjentar seg selv, men lik naturen alltid deriveres gjennom et nettverk av interaksjoner framstilt av adaptiv morfogenese.

Kompleksitet kan ikke oppstå ut av modernistisk liberalisme, som er navnet på det siamesiske monsteret som kontrollerer våre liv, det sammenvokste stats/markeds-duopolet.

Derimot oppstår kompleksitet som den naturligste ting av verden gjennom "the Commons".
Jeg liker begrepet "generert kompleksitet". Jeg tror på langsomme prosesser og langsiktig utvikling. Robuste systemer, hvis de skal være bærekraftige, må jo være i balanse. Her har vi mye å lære av biologiske prossser. - James Alexander Arnfinsen
Fra "Simple Living" til "Complex Living"

Vil til slutt legge til at utgangspunktet for "Simple Living"-bevegelsen er helt feil! Skal vi igjen kunne leve meningsfylte liv på jorden, noe vi ikke gjør i dag, kan vi ikke forenkle våre liv. Vi må tvert imot søke å kompleksifere våre liv!

Enkelhet er ikke det motsatte av komplikasjon, derimot er komplikasjon en form for naiv enkelhet, som med en rasende styrke bringer oss alle mot avgrunnen.

Kompleksitet gjør dog til syvende og sist livet forunderlig enkelt å leve. Dette fordi den følger enkelhetens veg.

Personlig håper jeg derfor med tiden å kunne starte en ny "Complex Living"-bevegelse.
Lykken er kompleks!
Det gode liv er komplekst!
Livets kjerne er kompleksitet!

Thursday, September 18, 2014

Dear Sandra, Welcome to the World!

I'm so proud of you Sandra. I'm happy to be your big sister.

My girls

You are welcome!

Sandra is a child of optimism. When I decided to have her it was partly because I was sure Terje Bongard would carry through his research project MEDOSS, and that Norway and later the world should become transformed into a representative ingroup democracy.


I knew a long time that our industrial civilization has come to an end, but I hoped we could transform it into something much better, the ultimate commons through Bongard's RID-Model.

Now, instead, the return of the Dark Ages are looming ahead of us:

Dark Age America: The Senility of the Elites






I'm not particularly in favor of the collapse of our civilization into a new dark age; I just see it as inevitable, given the idiotic choices of the recent past. - John Michael Greer
Of all these idiotic choices the Research Council of Norway made the worst!

This blog has about 2000 hits from the USA a month. If a "rich uncle" over there happens to stumble upon this blog, please consider to support Terje Bongard with funding for his research project to create the ultimate commons and democracy. He needs about 42 million Norwegian kroners. His contact info is to be found here.

Meditating at the hospital I've come to that there are two major battles I must fight for my daughters.

1) The Battle for the Life and Beauty of the Earth

In any environment we build—building, room, garden, neighborhood—always, what matters most of all is that each part of this environment intensifies life. We mean that it intensifies human life, animal life, emotional life, the life of storms, the life of wild grasses and lilies, the life of fish in a stream, the life of human kindness in a rough place where it may not be easy to find. - Christopher Alexander
2) The Battle for the Restoration and Reintroduction of the Commons in All Aspects of Human Life and Civilization

We have a choice: Ignore the commons and suffer the ongoing private plunder of our common wealth. Or Think Like a Commoner and learn how to rebuild our society and reclaim our shared inheritance. - David Bollier


See more Commons in Action - videos here.

Sunday, September 14, 2014

Totscana

Et begrep jeg ble klar over under slåttekurset på Stenberg i sommer er Totscana, med henspilling på det totenske landskapet som Norges Toscana. Og ja visst er sammenlikningen på sin plass! Selv er det intet jeg ønsker mer enn å kunne få bidra til å styrke dette kulturlandskapet, men regner ikke med å få mulighet til det.

Skulle gjerne vært ute med kameraet disse fine høstdagene og foreviget mer av det totscanske landskapet, men har ikke en gang tid til å plukke tyttebær for tida. Så jeg søkte opp noen av mine gamle bilder på Wikimedia Commons.

Klikk i bildet for en forstørrelse.










Håper denne lille bildeserien gav et lite inntrykk av Norges svar på Toscana? 

Viser Østre Toten kommune meg velvilje kommer jeg til å kjøpe fullformatskamera og legge ut mengder av bilder fra Totscana på Wikimedia, samt lage artikler for Kulturverk og andre nettfora. Her er det mye å ta av, ei Sareptas krukke!

Norge trenger et nytt lovverk

Forfatterne Burns Weston og David Bollier sitt bidrag for å skape et nytt lovverk med utgangspunkt i "the commons"

Norges lover er utformet for utplyndringen av naturen gjennom det siamesiske trollet stats/markeds-duopolet og den private eiendomsretten, og har som formål å undertrykke "the commons". Dette er også hovedformålet med den Europeiske Union, som vi er underlagt gjennom EØS.
Once you learn to identify the commons and understand its dynamics, it becomes quite clear that the privatization and commodification of the commons is one of the great unacknowledged scandals of our time. Its pernicious effects are everywhere. - David Bollier
Burns Weston og David Bollier har gjennom boka "Green Governance" gitt oss et fundament for å skape et nytt norsk lovverk, med formål å bevare naturgrunnlaget og å styrke "the commons" mellom mennesker.

Michel Bauwens ser for seg en likefordeling mellom "the commons", markedet og staten. Personlig ser jeg heller for meg en modell som ligner vannmolekylet, hvor "the commons" utgjør oksygenatomet og dagens stats/markeds-duopol er splittet til to små vedheng lik hydrogenatomene, der disse helt er underordnet "the commons".

Med innføringen av IGD (Inn-gruppe-Demokratiet) vil staten og markedet opphøre, i alle fall i nåværende form, og bli oppslukt av "the commons".

Nettsida til "Commons Law Project" ligger her:

Saturday, September 13, 2014

Hvem leser Permaliv?

Permaliv er en liten blogg, så vidt stor nok til at det ikke føles meningsløst å holde den levende. Det er dog verdens eneste blogg som arbeider aktivt for å innføre Inn-Gruppe-Demokratiet (IGD) til Terje Bongard, menneskehetens eneste håp for å unngå å falle inn i en ny mørk middelalder, som kommer til å parkere den forrige. Bloggen har derfor en misjon som langt overgår dens beskjedne besøkstall.

Jeg er allikevel stolt over den fine internasjonale fordelingen av lesere, her for sist måned:

OppføringSidevisninger
USA
2091
Norge
2033
Tyskland
771
Ukraina
697
Frankrike
517
Kina
386
Russland
244
Tyrkia
156
Litauen
58
Polen
58

Friday, September 12, 2014

Norge, et land av modernistisk slum

Når jeg farter rundt i Norges land blir jeg i stadig større grad grepet av angst over den modernistiske hesligheten som brer seg ut over alt. Enten i form av den suburbane eneboligen, corbusianske bomaskiner eller bokseforretningsbygg. Som Christopher Alexander sier det i følgende video: "small scale crap and large scale crap".


Det jeg ser er slum, estetisk og åndelig slum, Norge er et land i forfall. De som har lest litt i Alexanders "The Nature of Order" vil glede seg over de mange vakre fotografiene av det vi i vesten vanligvis vil kalle for slum, men som er fulle av liv, en ekte glede over livet.

Norge bruker oljeinntektene til selvpining og modernistisk slum, det vi ser her i Bjørvika er en form for oljesøl i strandsona. Noen vil kanskje si at modernismen tilhører et moderne samfunn, det gjør den ikke, den er et uttrykk for ondsindig ideologi.

Mens Bjørvika representerer vertikal slum, er suburbia et uttrykk for horisontal slum

Leon Krier forklarer i følgende video forskjellen på vertikal og horisontal slum.

But how did the modern system of development and consumption — our “technological-consumerist” system — come about? Was it not an inevitable part of the evolution of science and technology, and an inevitable response to the desires of consumers — in short, our destiny?

No it was not. In fact this system was invented — planned by industrialists and political leaders in the early years of the 20th Century, primarily in the USA. The story was documented well in the 2002 film by BBC documentarian Adam Curtis, “The Century of the Self”, and in particular the first episode titled Happiness Machines. Leaders of Wall Street joined with political leaders to solve a twin problem: how to keep the masses engaged in productive and wealth-generating activities, which would also quell potential political unrest.

Their answer was to create a new kind of consumer society — the one we take for granted today, and the one that is still used to sell consumer products (including modern architecture in Dwell magazine, for example). This new idea was perhaps explained best in 1924 by Banker Paul Mazur of Lehman Brothers — the same company whose notorious collapse in 2008 helped trigger the global financial crisis and great recession. “We must shift America from a needs-culture to a desires-culture”, said Mazur. “People must be trained to desire, to want new things, even before the old have been entirely consumed. […] Man’s desires must overshadow his needs.”

Central to this fascinating and poorly-understood story was Edward Bernays, a remarkably important and yet almost unknown figure in modern history. Bernays was the nephew of Sigmund Freud, and his brilliant idea was to use Freud’s own ideas on subconscious desires to create powerful new strategies for advertising, public relations, and propaganda. Among Bernays’ “accomplishments” was getting millions of women to smoke for the first time and essentially inventing the modern political campaign, with all its emotional manipulations. (Freud, to his credit, strongly protested this manipulative, exploitative, and fundamentally antidemocratic use of his ideas.)

Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them. - Salingaros & Mehaffy
Storboksfenomenet, et annet kjennetegn ved modernismen

James Kunstler viser i følgende video flere skremmende eksempler på "big box"-fenomenet og andre former for slum som kjennetegner den suburbane tradisjonen.


Alle typologiene nevnt ovenfor er et uttrykk for separasjon og ikke-tilknytning, både i forhold til naturen, medmennesker og Gud (Alexander bruker betegnelsen "the I"). Når tilknytningen til naturen, andre mennesker og Gud er brutt, står man tilbake med et reint Helvete. Og det er nettopp dette Norge er i ferd med å bli. 

Dette faktum gjør meg svært vondt.

For å forstå hvordan vårt kjære fedreland kunne bli forvandlet til en nihilistisk slum, kjøp boka "Anti-Architecture and Deconstruction: The Triumph of Nihilism", av min gode venn Nikos A. Salingaros, her.

Salingaros er rangert som den ellevte viktigste urbane tenker gjennom alle tider, og som en av de 50 mest innflytelsesrike intellektuelle som endrer verden. Han er en av de fremste rådgiverne ved arkitekturfakultetet til den katolske kirke. Til daglig arbeider han som professor i matematikk ved universitetet i Austin, Texas. Tidligere arbeidet han med kjernefysisk forskning og utvikling av fusjonsenergi.

Han har til meg uttalt at jeg er en av de som forstår hans arbeider best. Hva han mener med dette for en som nesten strøk i matematikk på ungdomsskolen, vet jeg ikke? Kanskje han mener å forstå med hjertet?

Uansett, han har gitt meg mange oppmuntringer, og er bekymret fordi det er så vanskelig for meg å finne roen til å skrive.

Men hvordan kan man finne ro i vårt samfunn, som hverken verdsetter biofilia eller "the commons"?
“What are the ideas and aims of the current architectural elite? And what might explain why these flawed ideas have such a powerful hold on so many people? This is a stunning and deep book, as interesting for its analyses of psychology and politics as it is for its discussion of architecture.” — Ray Sawhill
Det norske flagg er vakkert, hva vi gjør med vårt fedreland er ikke like vakkert, vi har ikke lenger noen grunn til å være stolte over oss selv
A world in which we value ourselves according to the beauty of the places we have carved out, and modified, and taken care of, and in which we have woven our lives together with that of other people, animals, and plants - Christopher Alexander
Naviana, en av grunnleggerne av den norske natursamfunnsbevegelsen, deler mitt syn:
Øyvind Holmstad:
Flott sitat! :) Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9% av norsk arkitektur... hehe. Det er interessant at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er egentlig en veldig intens følelse. Noen ganger tenker jeg at dersom folk kunne sett hvor mye fantastisk som er mulig å skape, så vil de slutte å bygge alt dette stygge og sjelløse... men som du sier må vi vel finne en mening med livet og en tilknytning til noe mer hellig, sjelfullt eller spirituelt... noe som gjør at vi strekker oss lenger enn kun det helt grunnleggende for å få livet til å så vidt gå rundt. - Naviana
Relatert:
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...