Norge, et land av modernistisk slum

Når jeg farter rundt i Norges land blir jeg i stadig større grad grepet av angst over den modernistiske hesligheten som brer seg ut over alt. Enten i form av den suburbane eneboligen, corbusianske bomaskiner eller bokseforretningsbygg. Som Christopher Alexander sier det i følgende video: "small scale crap and large scale crap".

Det jeg ser er slum, estetisk og åndelig slum, Norge er et land i forfall. De som har lest litt i Alexanders "The Nature of Order" vil glede seg over de mange vakre fotografiene av det vi i vesten vanligvis vil kalle for slum, men som er fulle av liv, en ekte glede over livet.

Norge bruker oljeinntektene til selvpining og modernistisk slum, det vi ser her i Bjørvika er en form for oljesøl i strandsona. Noen vil kanskje si at modernismen tilhører et moderne samfunn, det gjør den ikke, den er et uttrykk for ondsindig ideologi.

Mens Bjørvika representerer vertikal slum, er suburbia et uttrykk for horisontal slum

Leon Krier forklarer i følgende video forskjellen på vertikal og horisontal slum.

But how did the modern system of development and consumption — our “technological-consumerist” system — come about? Was it not an inevitable part of the evolution of science and technology, and an inevitable response to the desires of consumers — in short, our destiny?

No it was not. In fact this system was invented — planned by industrialists and political leaders in the early years of the 20th Century, primarily in the USA. The story was documented well in the 2002 film by BBC documentarian Adam Curtis, “The Century of the Self”, and in particular the first episode titled Happiness Machines. Leaders of Wall Street joined with political leaders to solve a twin problem: how to keep the masses engaged in productive and wealth-generating activities, which would also quell potential political unrest.

Their answer was to create a new kind of consumer society — the one we take for granted today, and the one that is still used to sell consumer products (including modern architecture in Dwell magazine, for example). This new idea was perhaps explained best in 1924 by Banker Paul Mazur of Lehman Brothers — the same company whose notorious collapse in 2008 helped trigger the global financial crisis and great recession. “We must shift America from a needs-culture to a desires-culture”, said Mazur. “People must be trained to desire, to want new things, even before the old have been entirely consumed. […] Man’s desires must overshadow his needs.”

Central to this fascinating and poorly-understood story was Edward Bernays, a remarkably important and yet almost unknown figure in modern history. Bernays was the nephew of Sigmund Freud, and his brilliant idea was to use Freud’s own ideas on subconscious desires to create powerful new strategies for advertising, public relations, and propaganda. Among Bernays’ “accomplishments” was getting millions of women to smoke for the first time and essentially inventing the modern political campaign, with all its emotional manipulations. (Freud, to his credit, strongly protested this manipulative, exploitative, and fundamentally antidemocratic use of his ideas.)

Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them. - Salingaros & Mehaffy

Storboksfenomenet, et annet kjennetegn ved modernismen

James Kunstler viser i følgende video flere skremmende eksempler på "big box"-fenomenet og andre former for slum som kjennetegner den suburbane tradisjonen.

Alle typologiene nevnt ovenfor er et uttrykk for separasjon og ikke-tilknytning, både i forhold til naturen, medmennesker og Gud (Alexander bruker betegnelsen "the I"). Når tilknytningen til naturen, andre mennesker og Gud er brutt, står man tilbake med et reint Helvete. Og det er nettopp dette Norge er i ferd med å bli. 

Dette faktum gjør meg svært vondt.

For å forstå hvordan vårt kjære fedreland kunne bli forvandlet til en nihilistisk slum, kjøp boka "Anti-Architecture and Deconstruction: The Triumph of Nihilism", av min gode venn Nikos A. Salingaros, her.

Salingaros er rangert som den ellevte viktigste urbane tenker gjennom alle tider, og som en av de 50 mest innflytelsesrike intellektuelle som endrer verden. Han er en av de fremste rådgiverne ved arkitekturfakultetet til den katolske kirke. Til daglig arbeider han som professor i matematikk ved universitetet i Austin, Texas. Tidligere arbeidet han med kjernefysisk forskning og utvikling av fusjonsenergi.

Han har til meg uttalt at jeg er en av de som forstår hans arbeider best. Hva han mener med dette for en som nesten strøk i matematikk på ungdomsskolen, vet jeg ikke? Kanskje han mener å forstå med hjertet?

Uansett, han har gitt meg mange oppmuntringer, og er bekymret fordi det er så vanskelig for meg å finne roen til å skrive.

Men hvordan kan man finne ro i vårt samfunn, som hverken verdsetter biofilia eller "the commons"?

“What are the ideas and aims of the current architectural elite? And what might explain why these flawed ideas have such a powerful hold on so many people? This is a stunning and deep book, as interesting for its analyses of psychology and politics as it is for its discussion of architecture.” — Ray Sawhill

Det norske flagg er vakkert, hva vi gjør med vårt fedreland er ikke like vakkert, vi har ikke lenger noen grunn til å være stolte over oss selv

A world in which we value ourselves according to the beauty of the places we have carved out, and modified, and taken care of, and in which we have woven our lives together with that of other people, animals, and plants - Christopher Alexander

Naviana, en av grunnleggerne av den norske natursamfunnsbevegelsen, deler mitt syn:

Øyvind Holmstad:
Flott sitat! :) Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9% av norsk arkitektur... hehe. Det er interessant at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er egentlig en veldig intens følelse. Noen ganger tenker jeg at dersom folk kunne sett hvor mye fantastisk som er mulig å skape, så vil de slutte å bygge alt dette stygge og sjelløse... men som du sier må vi vel finne en mening med livet og en tilknytning til noe mer hellig, sjelfullt eller spirituelt... noe som gjør at vi strekker oss lenger enn kun det helt grunnleggende for å få livet til å så vidt gå rundt. - Naviana

Relatert:

• BIOPHILIA AS A MECHANISM FOR HEALTH