KOMPLEKSITET kontra KOMPLIKASJON

Følgende tekst er utdrag fra en diskusjonstråd hos podcast-showet Levevei.no:

- Episode 75: Peak oil – krise, mulighet eller begge deler? (del 2)

Kom nettopp over et sitat fra SNL om den store økosofen Sigmund Setreng:

I Setrengs filosofi er de to motsatte begrepene kompleksitet og komplikasjon viktige. Livsstrømmens historie gjentar seg aldri; den er alltid kompleks – ulik maskinen som er komplisert, problematisk, men aldri noe annet enn den var før. Naturen er kompleks; den er kvalitativt mangfoldig og er en strøm av hendelser som aldri gjentar seg. Den er altså prinsipielt forskjellig fra enhver maskinstruktur, fordi det grunnleggende kjennetegnet ved maskinen er at vi kan starte og styre den; den er nettopp det i verden som vi kan kontrollere. Naturen kan vi prøve å mestre så godt det er mulig, men vi gjør det bedre jo mer vi tar hensyn til dens mangfoldige foranderlighet.

https://nbl.snl.no/Sigmund_Set...

For meg fortoner dette sitatet seg som en åpenbaring av ny innsikt. Det er nettopp hva jeg har forsøkt å si hele tida, uten å finne ord. Vår sivilisasjon er bygd opp rundt den rasjonelle modernismen, som ser på samfunnet som en maskinstruktur. Derfor bygger ikke vår samfunnsstruktur på kompleksitet, men på KOMPLIKASJON.

Naturen derimot er kompleks, fordi den aldri gjentar seg selv!

Dette er også grunnen til at vi må bygge samfunnet rundt adaptiv morfogenese, slik Alexander mener.

I sannhet er kompleksitet kjernen i det gode liv. Mens vårt samfunn kun verdsetter komplikasjon, og derfor ikke gjør livet verdt å leve.

Les mer om Setreng hos Harvest:

- EN NATURVERNER FOR VÅR TID?

Her er et sitat fra artikkelen hos Harvest:

Sigmunds naturoppfatning innbefattet også mennesket; vi er en del av naturen – å tro noe annet, slik vi har vært forledet til i noen generasjoner nå, er en (fatal) misforståelse. Et bærekraftig, natur- og menneskevennlig samfunn kjennetegnes, hevdet Sigmund, ved at det tar naturens og tilværelsens mangfold og prosesskarakter på alvor. Prosesskarakter, det vil si: I vår moderne tilværelse oppfatter vi naturen som noe statisk, noe som står i ro og som vi derfor kan putte inn i et regneark og gjøre kalkyler med, sette opp prognoser på, manipulere, til og med skru tilbake dersom noe skjærer seg.

Kort sagt, vi oppfatter den som en komplisert maskin, og nettopp begrepet komplisert er vesentlig. Sigmund gjør et poeng ut av forskjellen på det kompliserte og det komplekse. En maskin er komplisert, det samme er visse, gjerne byråkratisk oppbygde, samfunnsstrukturer. Naturen derimot, og menneskesamfunn som er i pakt med den, er komplekse. Det kompliserte kan gjerne være svært avansert, men vil til syvende og sist alltid kunne plukkes fra hverandre og forstås av mennesker. Samtidig kan det fremstå som ytterst uoversiktlig. I et komplisert samfunn vil mennesket for eksempel lett føle seg fremmedgjort. Moderne storbyer kan ha dette preget, likeledes ulike organisatoriske systemer, ikke minst slike som er bygd opp etter prinsippet for New Public Management.

Det komplekse, derimot, innebærer en erkjennelse av at ting er sammenvevd, i naturen og i menneskers samspill med den og med hverandre. Det komplekse kan ikke overskues, ikke plukkes ned i enkeltkomponenter, ikke puttes inn i noe regneark. Selvsagt kan vi forstå naturen et langt stykke på vei, men ikke til bunns. Og det henger sammen med det prosesspregede, for naturen står aldri i ro, den er alltid på vei til noe annet, i en prosess. I den kompliserte virkelighetsforståelsen er det først og fremst tid som skapende faktor vi glemmer å forholde oss til; vi har lært oss til å tenke på tid utelukkende som noe kvantifiserbart, altså noe som bare er en romlig størrelse. Virkelig tid derimot, er en strøm vi befinner oss i. I den kan vi manøvrere, men vi kommer bare i begrenset grad noen vei med firkantede planer og kalkyler. Manøvrering i virkelig tid forutsetter i stedet improvisasjon som grunnleggende strategi, altså: heller enn å legge detaljerte planer for alt som skal skje, slik en komplisert tankegang tilsier at man skal og kan, bør man basere seg på å håndtere utfordringer og gripe muligheter etter hvert som de oppstår. Dette betyr ikke at man aldri skal planlegge noe som helst. Poenget er at det vil være en illusjon å tro at alt kan gjennomkalkuleres - uforutsette faktorer kan alltid slå inn.

Naturen er altså kompleks, ikke komplisert, den kan forutses og kalkuleres kun til en viss grad. Mennesker og menneskesamfunn som lever i pakt med naturen har dette som en grunnleggende holdning. Man vil finne at de er mestere i kollektiv improvisasjon, også det et sentralt begrep i Sigmunds tenkning. Den kollektive improvisasjonen har Sigmund gjerne illustrert ved hjelp av jazzmusikk, en musikkform han hadde store kunnskaper om og et lidenskapelig forhold til. I et jazzorkester improviseres det hele tiden, og musikerne må gjøre det sammen, som en enhet, intuitivt og i selve musikkflyten; de kan ikke stoppe opp og samrå seg. For å få dette til kreves at de er tett samspilte, kjenner hverandre, har felles musikalske referanser, behersker sine instrumenter osv; i sum gir dette en skapende kommunikasjon som driver musikken fremover. Denne kommunikasjonen kan imidlertid aldri analyseres uttømmende og settes på formel. Kroppsspråk, blikkontakt, små tegn og signaler, de blir til der og da, men kan ikke brukes opp igjen, for til neste gang har musikken og samspillet gått over i noe nytt. Musikken blir til på nytt, hver gang den spilles.

Slik naturen og menneskene også stadig blir til på nytt og alltid er på vei over i noe annet. Og der mennesker og samfunn som er i samspill med naturen, nettopp også møter den gjennom slik kollektiv improvisasjon. Disse samfunnene må da, som jazzorkesteret, være små og oversiktlige, selvstyrte, og med rom for alle til å delta i den skapende prosessen. Folk må leve tett nok inn på hverandre til å ha den nære og naturlige kommunikasjonen som trengs, og de må ha grunnkunnskapene å improvisere ut fra; omtrent som jazzmusikerne behersker sine instrumenter, må de kunne sine håndverk, kjenne prosesser og rutiner i natur og omgivelser. Og viktig: folk må være allsidige, i stand til å møte ulike utfordringer. Et samfunn med bare spesialister er et sårbart samfunn.

I dette ligger også et poeng som har med livskvalitet å gjøre. Mennesker som stilles overfor allsidige utfordringer vil også måtte bruke langt mer av seg selv enn det man må i høyt spesialiserte samfunn. Dette er et gode i seg selv, en kilde til et rikere liv, der alle evner tas i bruk.

Dette er så vidunderlig å lese. Akkurat nå kjenner jeg meg sterkt beveget over at vi i Norge har en filosof, Sigmund Setreng, som har satt ord på dette jeg selv har følt på og forsøkt å sette ord på.

I sannhet er kompleksitet kjernen i det gode liv. Mens vårt samfunn kun verdsetter komplikasjon, og derfor ikke gjør livet verdt å leve.

Relatert lesning:

• Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet
• Sigmund Kvaløy Setreng hos Vindheimbloggen
• Peer-to-Peer Themes and Urban Priorities for the Self-organizing Society
• PatternDynamics: Following The Way Nature Organizes Itself to Deal with Complexity
• The Meaning of Complexity
• Cognitive Dissonance and Non-adaptive Architecture: Seven Tactics for Denying the Truth
• NEW CONCEPTS IN COMPLEXITY THEORY
• ARCHITECTURAL COMPLEXITY IS BETTER FOR HUMANITY
• Complexity and Urban Coherence
• Development of the Urban Superorganism
• Life and Complexity in Architecture From a Thermodynamic Analogy

I et komplikasjonssamfunn er også lykken maskinell, og den gjennomsnittlige lykkelige nordmann er intet annet enn en lykkemaskin, framstilt av konsumentsamfunnet gjennom komplikasjon.

Kompleksitetslykke er den rake motsetning til komplikasjonslykke, fordi den aldri gjentar seg selv, men lik naturen alltid deriveres gjennom et nettverk av interaksjoner framstilt av adaptiv morfogenese.

Kompleksitet kan ikke oppstå ut av modernistisk liberalisme, som er navnet på det siamesiske monsteret som kontrollerer våre liv, det sammenvokste stats/markeds-duopolet.

Derimot oppstår kompleksitet som den naturligste ting av verden gjennom "the Commons".

Jeg liker begrepet "generert kompleksitet". Jeg tror på langsomme prosesser og langsiktig utvikling. Robuste systemer, hvis de skal være bærekraftige, må jo være i balanse. Her har vi mye å lære av biologiske prossser. - James Alexander Arnfinsen

Fra "Simple Living" til "Complex Living"

Vil til slutt legge til at utgangspunktet for "Simple Living"-bevegelsen er helt feil! Skal vi igjen kunne leve meningsfylte liv på jorden, noe vi ikke gjør i dag, kan vi ikke forenkle våre liv. Vi må tvert imot søke å kompleksifere våre liv!

Enkelhet er ikke det motsatte av komplikasjon, derimot er komplikasjon en form for naiv enkelhet, som med en rasende styrke bringer oss alle mot avgrunnen.

Kompleksitet gjør dog til syvende og sist livet forunderlig enkelt å leve. Dette fordi den følger enkelhetens veg.

Personlig håper jeg derfor med tiden å kunne starte en ny "Complex Living"-bevegelse.

Lykken er kompleks!
Det gode liv er komplekst!
Livets kjerne er kompleksitet!