Stakk så vidt nedom Hekshus i dag, men forholdene var ikke så fine da jeg kom ned som da jeg bestemte meg for å kjøre ned, da det da var en mørk bue over Nessundet bru, som var borte da jeg kom fram.
Fotografiet er skutt på 75 mm og f5.0 med min Tamron 28-75 mm. Leser meg opp på Tamrons nye 28-200 mm reiselinse, og hva som virkelig forundrer meg er at denne er skarpere enn min 28-75 mm på f11, egentlig på høyde med Sonys 24-105 mm på denne blenderen. Linsa mi er faktisk best på f8.0, slik at jeg i fortsettelsen vil satse mer på f8.0 for landskap. På 50 mm er den best på blenderne f.4-f5,6.
Se de meget interessante tabellene i artikkelen nedenfor!
Så denne reiselinsa er utmerket for landskap på f11, man må bare huske på å ta med et reisestativ, da den ikke har OS. At den i tillegg har utmerkede makro-egenskaper gjør den enda bedre.
Parer man denne med to primes, hvor jeg tenker å supplere min GM 24 mm med en Samyang 75 mm f1.8, er man meget godt utrustet for reise-fotografiet.
En ting som er litt artig, er at min 28-75 mm Tamron er god på f16 på 75 mm. Så da skal jeg i fortsettelsen ikke være redd for diffraksjon ved stor dybdeskarphet på den lange enden:-)
Artikkelen ovenfor er en av Kalbs beste, vil derfor anbefale alle PermaLivs følgere å gå til et dypdykk i disse tankene av vår kanskje aller største tenker, denne regnværssøndagen!
M.J. Dahl skulle bare ha visst at nøden her i grenda hans knapt 70 år etter hans død, er sju ganger så stor som hos hedningene i Afrika.
"Hedningernes nød er større enn nogen formår at skildre den", skreiv M.J. Dahl etter sitt opphold i Afrika. Men nå er det akkurat slik det har blitt her i grenda, nøden har blitt så stor at den ikke går å skildre, ikke engang med kameraet.
Videre står det i Fellesmisjons-boka på side 110:
"Holdninger til verdier er forandret, respekten for det som har vært regnet for hellig synes å ha blitt borte i store deler av befolkningen."
Ja, jeg har blitt overbevist om at ikke bare filosofi-bjørka til oldefar er hellig, men enga mi og elva mi med, ja hele grenda mi, men nå har vi vanhelliget alt sammen.
Videre står på side 112:
"...en utvikling bort fra "de gamle stier".
Og da tenker jeg på våre forfedres sætersti mellom Holmstadsveen og Nedre Hongsætra, høvlet ned og omgjort til skitrase-motorveg, uten at noen har tenk på hvor denne utviklingen bort fra de gamle stier fører oss hen?
Jeg ble da altså ferdig med Fellesmisjons-boka i dag, og er slik sett klar til å dokumentere bedehusene rundt Totenåsen, hvor jeg tenker å begynne med Rustad bedehus. Men først vil jeg lage til noen enkle fotobøker og prints, slik at jeg vet jeg kan klare å vise fram dokumentasjonen av dette gamle bedehuset i etterkant.
Samtidig begynner jeg å komme langt i dokumentasjonen av grenda mi og himmelengene, og håper dette også kan begynne å materialisere seg utover vinteren. Da denne grenda var den viktigste av alle etter Dahlsleden rundt Totenåsen, er det viktig å belyse alle sider ved den. Hva som var her før M.J. Dahls komme, hva bedehuslandet var og hvordan dette transformerte grenda vår, hvorfor det hele gikk galt og kollapset, samt hva som kunne vært gjort for å bringe grenda vår tilbake til livet.
I morgen tror jeg jammen at jeg satser på å gå etter Sagelva, det skal bli grått og trist, men det skal det bli lenge nå, og får jeg gjort denne turen før vinteren, vil det hjelpe meg til å falle til ro. Dessuten har jeg lyst til å fotografere huldrestry i Torsæterlia, kanskje rekker jeg også dette i år? Til neste år må jeg prøve å finne Fuglefossen etter Riselva, samt at jeg vil begynne med å dokumentere de gamle asketrærne på Toten, da det kommer noe østfra som man tror vil ta knekken på dem, husker ikke hva det var, ei bille eller en sopp, men dokumenteres før de forsvinner må de.
På kjøkkenbenken i Holmstadengen stod det nok mye deilige kaker under husmøtenes tid🍰
"Ethnic culture is a web of common habits and understandings that grows up among people who live together for centuries that makes it possible for them to cooperate in ways that take into account the whole range of human concerns." - James Kalb
Vår etniske kultur her etter kulturelva vår fra Tjuvåsen nådde høyden under apostelen i Holmstadengen, en svær fyr i et lite våningshus, med en bitte liten kjøkkenbenk. Vi opplevde en kulturell topp under bedehuslandet, sammen med felles vaner og forståelser utviklet over århundrer, slik at det var mulig for oss å samarbeide på måter som omfattet hele menneskelivet.
Tenk det, her som høybedehuslandet slo ut i full blomst, har absolutt alle felles forståelser og vaner forsvunnet, ikke engang gardskoronaens betydning finnes noen som helst forståelse for, ei heller stillheten, mørket og skjønnheten.
Ikke bare det at vi ikke er i stand til å samarbeide lenger, vi har også mistet evnen til å snakke sammen, da fellesskapet er oppløst i individet, hvor hvert enkelt individ flyter omkring i sitt selvkonstruerte univers.
Under slike forhold er det viktig å studere hva bedehuslandet var, en forunderlig tid hvor alle, ja vi snakker om alle her i grenda og Øverskreien, begynte å besøke hverandre slik at det ikke lenger var plass i husene, hvor folk elsket hverandre, her hvor vi nå sitter på hver vår tue i hver vår Toten-bunker og skuler på hverandre, hvor vi presser hver vår andel av den like friheten til det ytterste, og speider etter skamminger som ikke helt og fullt har underkastet seg den liberale orden.
Et siste minne fra naturplenen fra i sommer, slått med ljå, slik det seg hør og bør i grenda for husmannstroen.
Disse kortklipte gressklipper-plenene er en arv fra den skotske adelen, det var de som begynte med gress-trimming, for slik å vise at de hadde råd og overskudd til å holde på med noe så meningsløst som å klippe gresset bare for å klippe det, uten annen hensikt enn å vise sin status.
Dette blir på samme vis som at det ble gjevt å være brun, da dette viste at man hadde ressurser til å reise til Spania, etter at det tidligere var høystatus å være bleik, for å vise at man hadde tilgang til så store ressurser at man ikke trengte å arbeide på markene.
Da det var nettopp "adelen" og geistligheta våre forfedre befridde oss fra gjennom husmannstroen, representerer disse gressklipper-plenene en ringeakt mot våre forfedres tro og alt hva de vant for oss!
"We are, after all, living beings with natural, historical, cultural, and spiritual dimensions rather than abstract economic agents, self-creating supermen, or components in an industrial process." - James Kalb
Dette er et eksepsjonelt sitat av Kalb! Grythengen har store naturlige, historiske, kulturelle og spirituelle dimensjoner, beliggende ved kulturelva vår etter Dahlsleden rundt Totenåsen. Naturlige, historiske, kulturelle og spirituelle dimensjoner, som nå er kvalt i et hav av modernitet. I betydelig grad et resultat av grendeklynga til Klaus, Even Helmer og Johan Albert, da de burde latt enga vår ligge i fred for å utføre sin gjerning, som Grythes eneste naturlige satellitt.
Dette fordi det i dag kun er vi som ønsker å ivareta våre naturlige, historiske, kulturelle og spirituelle dimensjoner, vi ønsker å leve som reaksjonære, som husmannstroende, omgitt av mørke, stillhet og skjønnhet, i meditasjon over husmannstroen, for at denne eldgamle husmannsenga vår skal få ligge lik et ikonmaleri i det aller viktigste troslandskapet etter Dahlsleden rundt Totenåsen.
Dessverre forventer alle her i grenda, alle i slekta mi, alle slektene etter herr Fossemøllen den yngre, alle i kommunen, alle totninger, at vi skal leve her som abstrakte økonomiske agenter, selvskapte supermenn (og superjenter), samt som komponenter i en industriell prosess.
Dette er forkastelig, en hån mot husmannstroen, vår apostel, de fem store og alt hva de vant for oss!
Artikkelen ovenfor av James Kalb er meget klargjørende, den belyser nær sagt alle sider av vår tragedie, derfor vil jeg i fortsettelsen forsøke å filosofere litt over denne artikkelen, i relasjon til vår situasjon.
Det menes og synses utrolig mye rart i vår tid, derfor er det greit å stort sett holde seg til James Kalb, da han er mannen med størst kunnskap, som ser videst og tenker dypest. Mannen ser ut til å kjenne til alle politiske tenkere helt fra Moses, alle filosofer, alle paver, hele kirke-historien, hele verdens-historien, han ser ut til å ha lest alle bøker av betydning, han har en master-grad i matematikk, virker som advokat i verdens hovedstad New York, og har bak seg et treårig filosofi-studium.
Så slik jeg tenker er det best å la Kalb holde oversikten og sette sammen puslespillet til en stor helhet, så får heller vi vanlige dødelige lese Kalb og forsøke å sette hans tenkning inn i vår situasjon og vår hverdag.
Et gammelt fotografi av ei potet-løe i Kolbu som stod for sletting i Lr CC, men så syntes jeg at det talte slik til meg, at jeg ikke klarte å slette det. Fokus er nok ikke helt satt, men hva gjør vel det, når man ser formen?
"I dag er jeg en fremmed som rusler rundt i mitt eget land." - Þekkja
Ah, det var godt skrevet! Akkurat slik kjenner jeg det også, her jeg rusler rundt i enga, grenda og landet mitt, sammen med min a7III. Her har jeg hele min historie, mine tradisjoner, min tro og mitt landskap, men så er det borte alt sammen, ingen snakker lenger sammen, fordi vi ikke lenger har noe sammen. Landet vårt har forsvunnet, bedehuslandet, himmelengene, her som våre forfedre hadde alt sammen, de var familie, storfamilie, vennesamfunns-familie. De delte tradisjoner, minner, historier, kosmologi, arkitektur, sangbok, bedehus og badehus. Men det er borte, vi lever i et suburbant ødeland, hvor vi vandrer omkring lik avanserte, liberale skjeletter.
Men så har vi James Kalb da, som vet alt, ser alt og forstår alt. Man må bare lese James Kalb, hvis ikke kan man komme til å tro at det er seg selv det er noe galt med. Nei, det er ikke det, det er kun vi som kjenner oss som fremmede i eget land, som er sunne og friske. Det forstår man straks man leser litt av Kalb.
Samtidig skal regjeringen benytte 36 milliarder kroner på nye kontorer til seg selv. Ville det ikke vært bedre å redde himmelengene, tilbakeføre sæterstien til våre forfedre mellom Holmstadsveen og Nedre Hongsætra, sette i stand igjen sæterbygningene, samt få tilbake bekkørreten i Olterudelva? For vi trenger verken regjeringskontorer, vindkraftverk eller motorveger, men levende enger og noe å tro på. Slik at vi kan kjenne at dette er vårt land!
I grunnen er det ingenting som gir mening lenger i dette landet, da vi er som fremmede her. Ute i enga mi får jeg ikke gjort noe som helst, da den er nedsenket i motkultur, og uten felles tradisjoner, minner og historie er det umulig å samarbeide om noe, hvor man heller ikke har noe å snakke om. Dessuten har jeg ingen identitet, ingen innflytelse, ei heller noen som helst slags sosioøkonomisk posisjon, ja, jeg ligger i rennesteinene.
Da er det godt å ha damer som Kasia Zmokla, hun er min absolutte favoritt nå, og virkelig løfter en opp av gjørma og inn i fotografiets vidunderlige virkelighets-flukt!
Kanskje kommer hun også på besøk en dag, da hun har lyst til å se Norge? Vel, da får hun komme til Toten og Oppland, da resten av landet har gått fullstendig til grunne i vindkraftverks-infernoet.
Da ble det fem fotografier i dag også, rart med det, tilfeldige bilder i hverdagen, men allikevel så flotte at det overgår min fatteevne. Nå gjelder det bare å få noe av alt dette ned fra nettet, ut fra data-maskina, inn i bøker og opp på veggen.
Totenåsen Skyline, fremdeles velsignet vindturbin-fri😊 Men nå gjelder det å slå tilbake vindkriger-korsfarerne over hele landet, der de sloss for fremskrittets idé.
"Merk at seksjonssjefen for vindkraft i NVE ble kronet til ridder av vindkrigarkorset med sverd og diamant, samme år som vi seiret over dem på Totenåsen. De pønsket nok ut en ny strategi etter dette, hvor de gikk stealth, før de plutselig overrumplet oss med et Armageddon av vindkraftverk. Så det er helt klart at NVE ser på seg selv som krigere og riddere av vindkrigarkorset, rett og slett et korstog mot vår natur og vårt fedreland!" - PermaLiv
Min oldefar var filosofen av de fem store i grenda mi, en fredsæl og glad mann ble det sagt om ham, som ikke gjorde mye av seg, uten store ambisjoner, i motsetning til sin bror, industribyggeren. Men så levde han da også på et elvebruk ved Olterudelva, hvor han nok kjente på en særlig samhørighet med denne gamle kulturelva vår, der han vandret filosofi-stien sin fra kjørbrua ned til filosofi-bjørka si ved Olterudelva, om våren omgitt av ufattelige mengder blåveis.
Filosofi-stien er det bare igjen en liten bit av ned dalsida, låven er borte og begravet under låvegrava, men filosofi-bjørka ved elva, som han fredet, og jeg tror også helligkåret, står der fortsatt.
Som kjent var ikke Martin Luther særlig begeistret for det hellige, for som han hevdet er ikke den hellige grav i Jerusalem det spor mer hellig en kyrne i Sveits. For Luther var det kun Ordet, Ordet alene, og jeg kan ikke annet enn tenke at dette er grunnen til at vi vanhelliger alt her til lands, gode lutheranere som vi er, nå til slutt materialisert gjennom vindkraftverks-infernoet.
Kyr ja, storbøndene og geistligheta etter Balke-høgda så vel på disse tidligere husmenn og leilendinger her i gråsteinsjorda i Øverskreien, omtrent som om de var kyr. Så Luther kunne like gjerne uttalt at den hellige grav i Jerusalem er ikke det spor mer hellig enn leilendingene og husmennene i gråsteinsjorda i Øverskreien.
Men nå satt da min oldefar her da, under filosofi-bjørka si ved Olterudelva, hvor han lyttet til den liflige klukkingen av elva, mens han filosoferte over hvor gjevt alt var blitt.
Konventikkelplakaten var revet ned og lå i papirkurven, det lutherske standssamfunnet var avviklet, husmanns-uvesenet var opphevet, Ordet var fratatt geistligheta og lagt i de tidligere leilendingers og husmenns hender her i Øverskreien, de holdt seg med egen apostel, som var kommet over til dem fra Østlandets perle, etter å ha blitt kalt hit av Andreas Berg, ja, han hadde attpåtil bosatt seg i naboenga til min oldefar her etter Olterudelva, de hadde egen sangbok samlet av deres apostel, unike sanger med ukjent opphav og uten notetekst, som utviklet lokal karakter fra grend til grend rundt Totenåsen, som var knyttet sammen av vennesamfunn, rosenianske vennesamfunn, da deres apostel var rosenianer, altså en skikkelig glad-kristen, som vandret rundt åsen med sin dobbelt-halsede gitar og sang vidunderlige sanger for dem med sin dype røst, om lag som Johnny Cash lød hans røst, men så var da også Totenåsen Norges svar på Appalachian Mountains, country-musikkens vugge, i denne tid.
Nå er alt borte, med unntak av filosofi-bjørka til oldefar ved Olterudelva, Husmannstroens katedral i Grythengen, samt våningshuset til vår apostel i Holmstadengen. Relikvier fra en tapt tid, fra bedehuslandet, de siste bindeledd til en tro og en kultur ingen her lenger aner hva var.
Snart forsvinner disse også, og da har vi tapt alt hva våre forfedre vant for oss, Ordet ligger ikke lenger i våre hender, det lutherske standssamfunnet har vendt tilbake, men denne gangen uten Gud og tradisjonene som korrigerende faktorer. Kun menneskets vilje står tilbake, den sterkestes rett.
Da er det for seint å klage, dessuten har vi ingen andre å klandre enn oss selv, som ikke visste å verdsette våre forfedre for alt hva de vant for oss, etter lang tids strid.
Da begynner jeg på igjen, med ny tittel, dagbok-fotografiet, hvor jeg fra nå av også inkluderer "Old Gold of PermaLiv", som det kun ble en utgave av. Vil forsøke å begrense meg til omtrent 50 fotografier per utgave.
Har mye bilder nå, og kom på at jeg har masse gavekort fra JapanPhoto for små foto-bøker etter alt utstyret jeg har kjøpt, og da kona ikke lenger gidder å lage foto-bøker, får jeg prøve selv. Får jeg brukt opp alle disse blir jeg kjent med systemet deres, vil forstå litt mer av sekvensering etc.
Etterpå prøver jeg å lage foto-bok hos Flickr, og til slutt kanskje hos Blurb, hvor Daniel Milnor arbeider, så får jeg se hva som faller mest i smak.
Videre må jeg i løpet av vinteren få lastet opp noen filer til print hos Etsy.
Dette enkle fotografiet av et høstløv på nysnøen, er tatt nede i Olteruddalen.
Dasspapir som aldri råtner. Dette er etter Olterudelva, men etter Lenaelva er det ille nå, man må rett og slett plukke plaststrimler før man fotograferer, hvor det allikevel hender man oppdager noe i post man må forsøke å klone ut.
Så dette er ikke bra, og plastposer blir bare avlat. I Italia var det ille med plastposer, men her i landet er det landbruksplast som er verstingen.
Ser stadig flere forlatte, punkterte traktoregg på mine vandringer i Mjøslandet. Hva er det som skjer? Hvorfor forlater traktormødrene sine håpefulle? Er det alle sprøytemidlene som gir tragtoreggene altfor tynne og skjøre skall?
Dette traktoregget ligger ensomt og forlatt ved Olterudelva.
I tillegg til plast på avveie i havet er også plast i jord et økende problem. Plasten, gjerne i form av partikler på under fem millimeter i størrelse, kan havne i jord via en rekke ulike forhold, deriblant tilførsel av biogjødsel.
I henhold til regelverket skal innholdet av fremmedelementer større enn fire millimeter, ikke overstige 0,5 vektprosent av tørrstoffet i bioresten. Men regelverket beskytter i liten grad mot mikroplast, altså plast som er under 5 millimeter. Per i dag finnes det nemlig ikke enkel og rutinemessig teknologi som kan kontrollere om bioresten inneholder mikroplast eller ei, forteller Coutris.
Avløpsslam representerer også en kilde til mikroplast i landbruksjord. En stor andel plast og mikroplast finner nemlig veien via kloakksystemet til kommunale renseanlegg. Mikroplasten havner gjerne i avløpssystemet gjennom plastfibre som slites av ved vask av syntetiske tekstiler, slitasje fra bildekk, utslipp av mikroplastslipemidler fra kosmetikk og hudpleieprodukter, samt nedbryting av større plastprodukter.
– Til tross for at norske avløpsrenseanlegg renser effektivt mikroplast, har stikkprøver vist at over 90 prosent av mikroplasten i innkommende avløpsvann ender opp i avløpsslammet, forteller Coutris.
Landbruksplast er også en kilde til mikroplastspredning i jord. Det norske jordbruket bruker nemlig over 12 000 tonn plastemballasje hvert år, hovedsakelig i form av rundballeplast og gjødsel- og såkornsekker. Plastfilm blir dessuten brukt for å dekke jorden, blant annet for å gi bedre overvintring, hindre vekst av ugress og holde på fuktighet.
Brukt landbruksplast skal sendes til gjenvinning i Norge, men dette gjelder ikke alltid for plasten som brukes på åkeren. Her bruker enkelte bønder nemlig det som kalles for biofilm, som i likhet med de såkalt komposterbare matavfallsposene skal være nedbrytbar. Det betyr at mange bønder velger å kjøre plasten ned i jorda når de pløyer, i stedet for å sende den til gjenvinning.
– Problemet med dette er at plasten ikke nødvendigvis vil brytes ned under norske temperaturer. Så da står vi overfor en situasjon der biofilmrester i form av mikroplast blir værende i jorda, og at det hvert år hoper seg opp enda mer, eventuelt blåser til havs, sier Coutris.
Eller blåser til Mjøsa, vil PermaLiv legge til. Heller er ikke nevnt all akrylplasten som havner i naturen grunnet den nye akrylmalingen, som tok over for oljemaling for å beskytte våre låver og hus.
Det kvite skjærer en i øynene, på makro- som på mikronivå.
I vår var det så flott på Toten, da alle traktoreggene var spist opp etter forrige års tørkesommer. Men nå, etter denne regnsommeren, er det mye traktoregg nå. Det ligger store og små hauger overalt i kulturlandskapet, ja selv halmen pakkes inn i krympeplast og stables i digre hauger, som her etter Skreiabanen.
Selv kunne jeg godt ha tenkt meg å arbeide som avløser på si, men jeg ville aldri klart å fått meg til å åpne et eneste traktoregg, da jeg brekker meg i vemmelse over dem.
Plutselig kom det tre kjempestore plastsauer ned fra Totenåsen i dag, hvor de spiste opp hele vollen i en eneste stor jafs. Tippoldefar ville stått lamslått tilbake. Ser de har forsvunnet nå. Tro hvor de tok vegen? Ja, for man finner disse plastsauene på de underligste steder. I bekkedaler, i dammer, selv langt inne i skogen. Så selv om de ser litt klumpete ut, er de gode til å ta seg fram.
En svært trist artikkel og jeg føler virkelig hvor deprimerende plast-jordbruket har blitt. Den største kilden til mikroplast er allikevel bildekk, og det er forstemmende hvordan Totenpark-prosjektet med store Totenbunkere og ekstrem soning har ført til en vanvittig kjøring omkring i kulturlandskapet dagen lang, hvor det står 2-10 biler parkert omkring hver en bunker. Nå har man også gjort om Skreia til et totalt bilbunker-mareritt, istedenfor å bygge en herlig, gangbar urban landsby.
Jordene gjødsles med mikroplast og annen dritt, mens store tilhengere med traktoregg pakket inn i krympeplast blåsende omkring, lignende digre spøkelsesskip, kjører omkring i kulturlandskapet. Og disse tilhengerne flasser noe fryktelig, hvor det ligger igjen masse små flak av krympeplast etter vegkanten.
Som om ikke dette er nok har man på Toten byttet ut bedehusene rundt annenhver sving, med en motorklubb rundt annenhver sving, hvor man på Skreia hvert 1. mai feirer "Happy Motoring Day", hvor man paraderer gjennom hovedgata med kjøretøyene sine, på samme vis som man i middelalderen bar sine helgenikoner i prosesjon gjennom landsbyens hovedgate under viktige høytidsdager.
Skomakeren i Holmstadengen derimot, han gikk på egenproduserte lærstøvler med trenagler i!
Så i sannhet, vi lever som slegger i kulturlandskapet, mens våre forfedre levde lik fjær, i pakt med et uendelig vakkert kulturlandskap, som vi nå har ødelagt.
Har blitt lenge siden jeg postet noe her, tror jeg overfører alt gammelt gull også til mine fotografiske dagboks-rablerier, og kaller det hele for dagboks-fotografiet? Hvor man reflekterer litt over nytt og gammelt, vakkert og heslig, i skjønn forening.
Kom over igjen dette fotografiet i går, det ble skutt på min 70D, som jeg nå desperat forsøker å selge, men EF-fatningen er helt klart døende, så det er nok ikke mye man får for dette her. Men fikk lyst til å forsøke å friske det opp litt i Lr CC, og jeg ble tilfreds med resultatet, selv om hadde jeg behersket Photoshop, kunne jeg nok gjort mye mer utav det.
Bildet er fra Østvollen, som nå bare får gro til. Tunet og våningshuset får jeg forsøke å skjerme som best jeg kan den tiden vi er her, for å dokumentere landskapet og historien etter bedehuslandet.
Det har blitt altfor klaustrofobisk rundt denne eldgamle husmannsenga vår, dessverre, altfor tungt, altfor progressivt, altfor brutalt, altfor påtrengende, så det er ikke annet man kan gjøre enn å dokumentere.
Synd, for egentlig skulle Grythengen vært et levende ikonmaleri i grenda til vår apostel etter Dahlsleden rundt Totenåsen. For landskapet vårt, troen vår, kulturelva vår og bedehuslandet vårt var helt avhengig av at himmelengene fikk leve.
Håper allikevel det kan være mulig å ta med stabburet, slik at det kan gjenoppta sin gjerning, i en eller annen form?
Kom over dette gamle fotografiet fra 2014 i en artikkel hos Havforskningsinstituttet, det viser Ingrid Knutsen (ship, 2013) i Skagerrak, og er tatt fra Danskebåten til Hirtshals. Lurer på om ikke denne har sluttet å gå nå? Til min store overraskelse fant jeg at fotografiet er benyttet en mengde steder, samt at det er laget en egen kategori for det.
Frisket det derfor opp igjen i Lr CC, skarpet det opp skikkelig og la på litt korn, og synes det ble riktig så bra. Et godt minne fra Danskebåten, nå en saga blott.
Eldstejenta i sving med gitaren, kanskje gitaren til M.J. Dahl? Kan den settes i stand igjen, slik at hun kan lære seg å spille på den, slik at "himmelengenes døtre" kan spille og synge sanger fra "Pris Herren" ved Solhøy bedehus i Nord-Hurdal?
Uansett, må få studert nærmere boka om Fellesmisjonen før vi tar turen over til Solhøy bedehus etter korona-krisa en gang, har blitt for mye foto-relatert, mye å lære seg og holde styr på, men disse brennsætringene er jo så utrolig kunnskapsrike, at det nytter nok ikke å komme dit som en noksagt. Vi har allerede vanæret vår arv nok som det er.
I boka "Kristenliv i Namdalen" skriver Jacob Straume følgende:
"Av yrke var han (M.J. Dahl) skomaker. Han bodde på Skreia på Toten (...naboenga mi, Holmstadengen) og ble i Namdalen kalt Toten-Dahl. Han var en sprek kar, hadde en stor og sterk kropp med jernhelse (...er det noe rart at Nygardsæterdammen var så uutgrunnelig dyp i min barndom, med den største bekkeørreten i hele Olterudelva. Dahl hadde selvsagt kastet kampesteinene under Nygardsæterbrua oppover dalsida og arbeidet seg langt nedover i elvebunnen, slik at han kunne sitte med fiskestang på brua og fange den beste ørreten i elva, som han fortærte med gråsteinspotet og meierismør til.) og et spartansk sinn som kunne fornekte seg utrolig meget (...ja, her må jeg si at bedehusslekta på Toten har tatt etter sin apostel gitt, de fornekter seg det meste de.). Talte noen vondt om ham, så svarte han helst bare med å vise i livet at han var uskyldig. Om noen betrodde sorgene sine til ham, så gjemte han dem vel. Han var både en vekker og en trøster, og til Namdalen kom han i femti år på rad. Og alltid hadde han samme utstyret; ei håndveske med en bibel i, en dobbelthalset gitar og en paraply."
Dette fikk meg til å tenke på gitaren etter Johannes Lindstad i Kloppen, som nå står på Grue gård i Hurdal, kunne dette være gitaren til gitar-Dahl? Kan det være at oldefar laget denne gitaren til M.J. Dahl, og at han fikk den tilbake ved hans død? Fascinerende å tenke på at Dahl selv kan ha spilt på denne gitaren under sine vandringer i Namdalen og rundt Totenåsen, eller i alle fall en tilsvarende gitar, laget av min oldefar, fra småbruket Lindstad i Øverskreien.
"Fortvilelse", Edvard Munch, 1894.
Tenkte jeg skulle tatt avskjed med Munch på Tøyen før han flyttes ned til autovernet i Bjørvika, men det fikk jeg ikke, til stor fortvilelse.
Så det får bli med dette besøket i Nasjonalgalleriet i 2017. Forresten flyttet ned i Bjørvika det også, til dobbelt fortvilelse.
Across a great divide we have the deplorable bitter clingers that President Obama and Secretary Clinton used to complain about. These are people who are less oriented toward career and abstract freedom than the everyday habits and connections that have normally been ordered by tradition, transcendent loyalties, and settled social relationships. - James Kalb
Ja, man hadde deplorable allerede i 1894, hvor de vellykkede vender ryggen til de overflødige, de som ikke finner seg til rette med karriere, konsum og politisk korrekthet, som mål for livet. Uten tradisjoner, transcendentale lojaliteter og nedarvede sosiale forbindelser, er vi fortapt. Ikke engang mine industrielvetradisjonsklær skulle jeg få beholde! Fordi vår siste levende gud, vår industrielvegud, måtte dø, slik at jeg skulle bli en deplorabel, fordi jeg ikke ville underkaste meg den liberale orden!
So the deplorables are a problem, for themselves and everybody else. If we were all managers and professionals totally oriented toward career, money, consumption, and political correctness, there would be utopia. - James Kalb
Ja, jeg vet at jeg var et problem, vel, forresten, at jeg var et problem for meg selv, det visste jeg ikke, men jeg overhørte Fyrsten snakke om at jeg var i ferd med å bli et problem for bedehus-slekta på Toten, fordi jeg ikke var totalt orientert mot karrière, penger, konsum og politisk korrekthet, slik deres apostel var det, slik Haakon Sæteraasen var det, slik haugianerne var det. Eller var de det? Kunne det være at de selv har kastet vrak på den haugianske ånd, og at de selv har forlatt haugianernes kommunitaristiske idealer? Kjørte Haakon Sæteraasen Jaguar? Reiste han på luksus-hotell i New York? Hadde han hytte-palass på fjellet? Nei, sannelig, så vidt jeg husker var han stolt av å kjøre rundt på en gammel moped i Nord-Hurdal hele livet, samt at han syntes ikke det var noen vits i å reise lengre enn til Totenåsens mange tjern, hvor han fant ly under ei gammel gran, mens han ventet på at duppen skulle duppe, hvor han mediterte over Skriften.
The latter claim is obviously self-serving. It tells us that the people at the top deserve everything they have, and the deplorables have nobody to blame but themselves. Further, their preference for settled habits and local connections is the source of the racism, sexism, and general bigotry that (we are told) is the only real flaw in an otherwise just and meritocratic system. - James Kalb
Ja, de er kvitt meg nå, og fyrsteparet og bedehus-slekta på Toten, de fortjener alt de har, mens vi deplorable har ingen andre å klandre enn oss selv. Vi, den siste kilden til rasisme, sexisme og generelt trangsyn, den eneste feilen i et ellers rettferdig og meritokratisk system. Organisert av disse uklanderlige, vidunderlige, rasjonelle, vidsynte, kunnskapsrike, høyt utdannede, ultraliberale, fremskrittsorienterte, progressive kommunalsjefene våre!
Mottok nettopp en epost om at Wikipedia har laget til en artikkel for Bilitt, hvor de har benyttet mitt fotografi, samt at de har lagt det til i lista for kulturminner på Østre Toten, og slikt er jo hyggelig. Dette fikk meg til å re-redigere denne gamle jpeg-fila en smule i Lr CC, for nypublisering her hos PermaLiv. Les artikkelen:
Nok et fotografi fra 2013, et helt utrolig aktivt år ser jeg i ettertid, med mange flotte bilder. Men ikke alltid like teknisk gode, ovenstående var nokså uskarpt, derfor korningen:-) Tro hvordan torghandlerne i San Pedro del Pinatar har det i disse korona-tider? De må vel spise all denne herlige frukten selv, mens de sitter og koser seg i vårsola, slik at de blir fulle av både D og C - vitaminer, hvorpå alle korona-virus preller av som vann på teflon🙋
Mottok nettopp en epost om at Wikimedia har opprettet en egen mappe for Billerud på Kapp, samt lagt til mitt fotografi av Billerudløken hos Wikipedia, hvor jeg ble minnet om fotografiet ovenfor. Ser at 2013 var et meget aktivt foto-år for meg, og det er jo flotte farger fra min eos 550d da, men ellers er kvaliteten så som så. Heldigvis lar de aller fleste av disse gamle jpeg-filene seg forbedre forbløffende godt i Lr CC, hvor jeg skarper opp og legger på korn, som skjuler oppskarpingen, slik at fotografiet ikke blir plastisk.
Billerud gård har blitt senter for Helgøya-maler Peder Balke, som har laget til noen flotte vegg-malerier her i våningshuset. På kafeen selger de deilig is fra, uff, glemte stedet, men det er der Kjell Magne Bondevik bor, litt sør for Oslo. Særlig kirsebær-smaken er fortreffelig:-)
Senteret blir vel stengt denne sesongen, men hagen er vel verdt et besøk, den er stor med nydelig utsikt over Mjøsa, slik at "sosial distancing" ikke blir noe problem. Så hvorfor ikke ta en piknik i Billerud-hagen til sommeren:-) Les om senteret hos Wikipedia her.
Ja, Kolbotn er det. Kafeen selger kuleis fra Kolbotn, og den er så god at man skulle tro den var fra Italia🍧
Nok et gammelt minne, denne gangen et blått minne fra Stockholm, fanget av min eos 550d. Slik kunne vi hatt det dere, var det ikke for bilen, med det påfølgende bunker-marerittet, USA's og Norges største tragedier, konkluderer James Howard Kunstler. Og han har så rett, så rett, den menneskelige skala er helt utslettet. Derfor ble vi umenneskelige.
Å spasere etter Strandvägen i Stockholm sommerstid er helt fantastisk, her er et båtliv man knappest finner noe annet sted i verden, som denne bedagelige sjarken i Nybroviken.
Drottningholm (ship, 1909), the ferry from Stockholm to Drottningholm Palace, on Lake Mälaren.
Båten vi tok fra Stockholm til Drottningholm slott, idet den legger ut fra brygga igjen. Vi fikk frokost på båten, og minnes det var en flott tur. Faktisk kan man tilbringe hele sommeren med båtturer med utgangspunkt i Stockholm, da det er uendelig mange båter til minst like mange lokalisasjoner, både i skjærgården og innover Mälaren.
"Kina slott" or Chinese Pavilion by Drottningholm Palace in the Stockholm vicinity.
Båtturen ut til Drottningholm slott ved Mälaren er verdt å få med seg, sammen med Kina slott, som egentlig er finere, eller i alle fall koseligere, enn hovedslottet.
Igjen er jeg imponert hvor mye jeg kan gjøre med disse gamle jpeg-filene fra min eos 550d, i Lr CC. En viktig grunn til å beholde dette programmet inntil videre, da gamle minner blir som nye. Tror ikke noe annet redigerings-program er i stand til det samme.
Sembrafuru-alleen ved Gjøvik gård, med Drengestua til venstre, hvor man kan leie andre etasje til 3600 kr/uke, og nå som krona er så lite verdt blir jo ikke det så mye. Verre er det at det blir dyrere å printe i utlandet, men vil allikevel satse på å benytte Flickrs nye printe-tjeneste, da dette er en fantastisk bildelings-tjeneste man bør støtte, i det demokratiske fotografiets navn.
Vil i første omgang satse på noen prints på stabburet, så får vi se hvordan alt er når denne trippelkrisa vi nå er inne i, forhåpentligvis begynner å stabilisere seg litt.
Fotografiet er fra 2013 og er skarpet opp med hele 103 prosent i Lr CC, men legger man på godt med korn i etterkant, går dette overraskende bra.
Det forrige bildet fikk meg til å undersøke om jeg hadde flere fotografier fra Feiring, men det var dårlige saker, fant kun dette her som jeg måtte konvertere til svart-kvitt, da fargene var så grelle, men komposisjonen er herlig. Uansett, Skreifjella er jo et spennende sted, så ryker camping-turen rundt Vänern til sommeren, kan Skreifjella være et godt alternativ. Som Mjøslandets tårefotograf bør jeg jo absolutt prøve å skaffe meg en liten portefølje herfra, da dette er det mest spektakulære vi har rundt Mjøsa.
Dessverre ser det ut til at Tamrons 70-180 mm ryker ut for sommeren også, da de har utsatt produksjons-oppstart grunnet koronaen. Så får satse på å gå i vidden med min 24 mm GM. En god nyhet er at Nisi har sendt et nytt adapter til meg, som jeg kan reise inn og hente når korona-epidemien er over, og i tillegg vil de etter min henvendelse vurdere å lage en egen adapter-ring med større justerings-hjul for vinterbruk, slik at man slipper å ta av hanskene.
Må nevne at Knut Hamsun var med på å bygge Fylkesveg 33 her gjennom Skreifjella, mannen som hevdet at sant framskritt, det er menneskets trivsel. Noe å tenke på for utvalget for samfunns-avvikling på Østre Toten.
I dag da jeg skulle fyre opp så jeg i Eidsvolds blad at utedoen til Statens vegvesen ved Strandlykkja etter E6 fikk en prislapp på 16,7 millioner, og det fikk meg til å huske dette bildet jeg hadde tatt fra taket av denne utedoen, den gang jeg fremdeles tilhørte borgerskapet. Måtte opp på taket for å unngå kablene til toget nedenfor, hvor vi ser mot Feiring, som nå tilhører Eidsvoll.
Tenk det, 16,7 millioner for en do. To doer og himmelenga mi kunne vært berget. Men det driter man i.
Plutselig oppdaget jeg at dette bildet av litt hestemøkk på brostein i Baggensgatan, Gamla stan, har 478 sidevisninger hos gode, gamle Flickr. Frisket det opp litt og lastet opp en ny versjon, men lot den gamle stå. Tidligere ble fjerdeparten av den dyrkede jorda benyttet til hestefor i USA, kjenner ikke til tallene for Norge, men det var nok mye møkk i gatene. Allikevel å foretrekke framfor alt svevestøvet.
Skal prøve å få gjort mer utav Flickr-kontoen min, så får vi krysse fingrene for at de overlever!
I Praha vet man å sette pris på elva si, hvor Karlsbrua er det reineste smykke, dekorert med en mengde helgener man kan legge hendene på for å be en bønn eller få styrke i hverdagen. Så ikke for Mjøslandets helligste elv, og den som våger å hevde at Olterudelva ikke er like mektig som Voltova, bør ta seg en tur opp på Neshøgda, for det er helt utrolig hvor vilt og mektig Olteruddalen kaster seg ned fra Tjuvåsen nedover Øverskreien.
Når ikke noe lenger er hellig, da utarmes vi som mennesker, hevder Karsten Isachsen. Her vil jeg legge til at landskapet utarmes også, for er ikke noe hellig, i god luthersk ånd, da er selvsagt heller ikke landskapet hellig, men bare noe vi kan gjøre med som vi lyster, lik ei skjøge.
Over Olterudelva skulle vi selvsagt hatt ei bru like flott som Karlsbrua, ikke like lang og bred naturligvis, men like flott, og dette skulle vært ei bru for vår apostel, som vi nok burde utrope til husmannstroens helgen. Som vi kunne legge hendene på og be om styrke hver gang vi passerte Olterudelva, slik våre forfedre fant styrke i hverdagen av Totenåsens apostel, som kom og kledde opp disse tidligere husmannsslaver i verdighetsklær.
Åh, dette var nydelig! Trodde jeg hadde blitt flinkere med årene, men det kan jeg ikke ha blitt, da jeg ikke klarer å ta det ringeste bedre bilder i dag. Se så fint jeg har bøyd meg ned i gresset, som har samme farge som vinduene. Fotografiet er fra Glomdalsmuseet i 2012, da jeg, min eos 550d og gamle Sprinter var et team. Jeg tilhørte fremdeles en respektfull stand den gangen, og standssamfunnet var heller ikke like materialisert på begynnelsen av forrige tiår, som nå på starten av vårt nye tiår.
Mellom disse to herlige, gamle, ærverdige, klassiske, avstressende og biofile bygningene, vil jeg sterkt oppfordre PermaLivs følgere til å lese grundig, meget grundig, min alexandrinska venn Nikos Aron Salingaros nyeste essay😊
The establishment, smug with its hegemony of implementing weird and often inhuman environments, is not very happy with the Classical threat to its continued dominance. Nor is it receptive to our proposals. Contemporary practitioners who adhere to current fashions are suspicious of us Alexandrians even more than they are of Classical architects.
Da fikk prestegården i Hurdal en liten oppfriskning. Forstår ikke at man kan gjøre så mye med gamle jpeg-filer fra 2014 og min gamle 550d. Nå blir det nok 850d i løpet av året, hvis ikke koronaviruset setter en stopp for fabrikkene i det fjerne Østen?
Blir vel steinerskole her nå. Litt synd man ikke får en skole fundamentert på lekmanns-kristendommen, som frigjorde oss fra standssamfunnet, gjorde oss til borgere i eget land og gav oss demokratiet. Men det var liksom undertrykkende greier, dette. For det er våre nye herskere som skriver historien nå. Og de vil gjerne rettferdiggjøre sin rolle i det nye standssamfunnet som skrider fram.
Et oppfrisket fotografi fra vedlageret til pensjonistene i Øverbymarka, ja, gutta, de har vært flinke de, og sikkert kvinnfolka også, som serverer kaffe. Så det er utrolig hva man får gjort, er man mange nok, selv om kaffepausene helt sikkert er mange og lange:-)
Bildet er tatt med min 70d, som jeg nå trolig vil bytte ut med en 850d, da jeg ble helt nostalgisk i dag, hvor minnene om min 550d, som var en del av mitt gamle team sammen med den blå og røde Sprinteren vår, strømmet på. Har liksom aldri blitt helt fortrolig med min 70d, ja, jeg vet denne har større og klarere søker, innebygd water og mye mer, men den er så stor og klumpete, samt at jeg synes 550d hadde mer mettede jpeg-farger.
Trolig kjøper jeg til en liten 24 mm, som tilsvarer 35 mm på fullformat, slik at jeg får et lite, hendig kamera å fotografere familien og hverdagen med i jpeg. For familiebilder bare hoper seg opp, slik at man aldri rekker å redigere råfiler allikevel.
Igjen poppet det opp noen meldinger om at noen gamle fotografier er re-katalogisert hos Wikimedia, og jeg valgte ut to stykker for en liten oppfriskning. Her fra Akershus festning.
Ble minnet om dette fotografiet i kveld, da noen hadde re-katalogisert det hos Wikimedia, slik at jeg fikk en epost. Det er fra kafeen hos Dyssekilde økolandsby i Danmark, hvor vi oppholdt oss under den famøse plasseringen av pumpehuset her nedenfor Grythengen.
Nå har økolandsbyen i Hurdal fått kjøpe det gamle COOP-bygget ved siden av gården vår der for å drive kafé, men til hvilken nytte? For Hurdal er jo ingenting uten et levende kulturlandskap etter Knai. Våre politikere tror liksom de bare kan verne et landskap, slik de har gjort det med landskapet her, uten å verne om kulturen, men da har man ikke lenger et kulturlandskap. Derfor er første bud å hegne om gårdstunet, da dette er gårdens, og dermed kulturlandskapets hjerte.
Nordmenn er et villa-folk, men villaen hører ikke på noe vis sammen med gårdstunet, da villa-kulturen er anti-rural og kveler gårdstunet, og derfor også kulturlandskapet. Slik det gikk med gården vår i Hurdal.
Av denne grunn er bærekraftsdalen tapt, på samme vis som grenda mi og Mjøslandet.
Norge er i sannhet verdens mest ulykkelige land!
(Korreksjon: Det ser ut til at økolandsbyen i Hurdal foreløpig kun leier de tidligere COOP-lokalene.)
Så hyggelig da, at Universitetet i Stavanger har benyttet juletreet til gamlefar fra Grue gård i Hurdal, til å illustrere en flott artikkel om juletresangenes opphav.
Skarpet opp fotografiet litt, la på litt korn og synes det ble riktig bra:-)
Når man ser et slikt bilde og leser om de norske julesangene, da kan man jammen bli både sint og frustrert over at vårt vakre land har blitt maltraktert, og nå har havnet i hendene på noen av verdenshistoriens aller største skurker!
Kom tilfeldigvis over dette gamle fotografiet fra Slussen på Sødermalm, og syntes det hadde en fin stemning, slik at jeg frisket det opp litt og poster det her til glede for nye lesere.
Slussen er ikke akkurat det vakreste stedet i Stockholm, men nå skal 1960-talls bebyggelsen rives for å gi rom for noen absolutt inhumane strukturer.
Da jeg gikk til Oksbakken i dag for å hente klyvøksa, da jeg slo av den i Grythengen, kom jeg til å tenke på dette bildet igjen, som skal benyttes i ei bok for hager og kulturlandskap i Tyskland. De lovte å sende meg et eksemplar til sommeren, så jeg gleder meg til å se mitt fotografi fra Generalife på trykk. Hva som fikk meg til å huske bildet var allikevel ikke like hyggelig, da de har begynt å hogge selje-trellisen etter jordene i Holmstadengen, som er siste parti av hva jeg kaller husmannstroens veg her i grenda. Så ja, ingen skjønnhet skal bli tilbake😰
Men det er jo ikke bare landskapet som skal tilintetgjøres, det samme gjelder mennesker med fargeintelligens og empati, vi også skal tilintetgjøres sammen med landskapet vi elsker, gjennom å stemple oss som hatister, reaksjonære og skamminger.
Tro om det finnes et lite sted for oss hvor vi kan få lov til å trekke oss tilbake i fred og ro med tårefotografiet? Har mest lyst til å flytte til Tolfa, men kona vil ikke bli med. Tenker på området rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, et lite småbruk der. Men da jeg gikk og vandret kom jeg også til å tenke på området opp mot Stenberg og Sletta igjen, da det her er mange flotte vandringsleder, som ikke fører til nye Rausteinshytta.
Er det noen som vet om et sted hvor jeg og jentene mine kan få nyte samme harmoni som hva man finner i de mauriske hagene i Generalife, er vi uendelig takknemlige.
the Deutsche Gesellschaft für Gartenkunst und Landschaftskultur (DGGL) - German Society for Garden Design and Cultural Landscapes - is a non-profit organization, which was founded in 1887.
We are mainly landscape architects, art historians, gardeners, but also garden lovers of different professions, who all work volunteerly for the sponsoring of historical and modern gardens, man-made landscape and site preservation.
Next year we will edit a publication about 'garden and music'. For this publication I have written together with a co-author an essay about the "garden of sounds" - a concert of new classical music, which was performed 2016.
In this context I would very much like to demonstrate the connection between water in gardens and water as a theme in compositions by showing your picture of the waterplay in Generalife, which I found on Wikimedia.
Since we do the publication in voluntary work, we rely on sponsoring for picture rights, printing and other costs. So would you allow us to use your photograph for this purpose without a fee? I would appreciate this very much.
Kind regards
Rita Hombach"
Nok et fotografi fra Historiska museet i Stockholm, dette ser ut til å være amuletter av Tors hammer. I grunnen ligner den på et opp-ned kors, underlig hvordan man gikk fra å bære et krigersymbol til et lidelsesymbol. Frøya var ment å være øya for vår norrøne kulturarv, slik grenda mi skulle vært bærer av vår kristne kulturarv, hvor de begge har mistet sin mening og sitt innhold. Hvordan skal vi kunne leve videre i dette landet?
Selv holder jeg på og pynter opp stabburet for 100-års jubileet i år, vi får tro vi får en flott syrinblomstring, da jeg har kommet til at stabburet etter oldefar er husmannstroens katedral. Rart å vite at de som bor omkring her nå, de forstår absolutt ingenting av hva husmannstroen var, de har vel helst skrullete ideer om mørkemenn og hvor frie vi er under vårt progressive, liberale tyranni.
"The developments we’ve been discussing are part of the process whereby universal formal organizations like global markets and transnational bureaucracies are gaining influence at the expense of more local, traditional, and value-laden institutions like family, religion, local community, and particular culture. That process leads to an utterly inhuman society!" - James Kalb
Ubegripelig hvordan himmelenga mi, hvor husmannstroens katedral ligger midt i, endte opp som en ytterst inhuman plass. Det finnes ikke øyenfred noe sted. Gardskoronaen er borte, og alt som her var er nå glemt eller foraktet, hvor jeg, som skulle vært stolt kulturbærer av husmannstroen, endte opp som skammingen i engen.
Som sagt har jeg for tiden lagt bort min a7III, da jeg har for stort etterslep på ting som må ordnes, dessuten tikker det raskt mot at garantien utløper for min laptop, så må snarest få tømt denne og sendt den inn, da den har skader etter svigermors opphold i fjor.
Ser allikevel litt på gamle bilder, og synes dette krusifikset, som henger i Historiska museet i Stockholm, ble et slikt godt bilde på husmannstroen. Mulig det har vært malt i sin tid, men slik det framstår her er det uendelig kreaturlig, og dette var jo husmannstroen også.
Erich Auerbach var en nærleser, som tok utgangspunkt i det uvesentlige, for så å tolke hele verden ut fra dette uvesentlige, slik at det ikke ble uvesentlig allikevel, men en forklaringsmodell på vår vestlige sivilisasjon. Auerbach konkluderte med at storheten i vestlig litteratur og sivilisasjon, skyldtes kollisjonen mellom det opphøyde i hellenistisk kultur og det kreaturlige i judeo-kristen kultur, på lignende vis som Himalaya steg fram som en følge av det indiske subkontinentets kollisjon med det asiatiske kontinentet.
Ut fra et auerbchskt verdensbilde er det derfor, slik jeg tolker dette, slettes ikke urimelig å hevde at den kreaturlige kristendom nådde sitt høydepunkt eller sin fullendelse nettopp her i grenda, i steinrøysa oppunder Totenåsen. For mer kreaturlig og uvesentlig kan det ikke bli!
Derfor tror jeg også det blir rett å kalle stabburet etter oldefar for husmannstroens katedral.
Skulle ønske mennesker kunne hatt litt mer ydmykhet for himmelengene, stabburet til oldefar og vår fedrearv. Kan hende er ikke vår fedrearv det ringeste å skamme seg over? Er hva vi bør skamme oss over, at alt som ble oss overdratt, har gått fortapt?
Kanskje finnes et lite småbruk for oss rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, hvortil vi kan ta med oss husmannstroens katedral?
Hvilken drømmehytte, eller rettere sagt drømmegamme💖 Ville vært morsomt hvis jeg kom så langt en gang, at jeg fikk satt opp noe slikt. Eller gravd ned? For her er vel halvparten under bakken.
Nok et viktig bidrag til allmenningene fra PermaLiv. Tenk om alle våre bidrag i livet kunne vært til allmenningene. Slik det ville blitt under lommedemokratiet. Og slik det var under Totenåsens apostel. Hele hans liv var et bidrag til allmenningene!
Kom på at jeg mens jeg fremdeles har Lr Mobile, vil gå gjennom noen av mine gamle jpeg-filer, og forsøke å gi dem en liten oppfriskning. Nå kommer jeg meg jo knappest vekk fra Mjøslandet, mens jeg dengang reiste rundt på hele Østlandet. Egentlig var planen å etter hvert også gjøre noen reiser til Vestlandet og Nord-Norge, men slik gikk det ikke. Nå går uansett hele landet dit høna sparker, med alle de nye vindkraftverkene, så vet ikke helt lenger om jeg orker å reise mer rundt i fedrelandet? Har mer lyst til å reise rundt i Transylvania, for å nyte intakt kulturlandskap, samt å besøke Tolfa, for å erfare hva Skreia skulle blitt.
Første bilde i serien ble fra et uidentifisert sted, muligens Nedre Romerike?
