My Blog List

Thursday, October 30, 2014

Nok et slag er tapt i makten over maten!

Kommentar knyttet til kulturverksartikkelen Makten over maten, av Emma Gerritsen.
- Miljøministeren tillater genmodifisert mais: http://www.nrk.no/sorlandet/re...

Dette er ikke først og fremst et helsespørsmål, slik som ministeren forsøker å fremstille det, men et maktspørsmål. Skal makten over maten tilhøre allmenningheten eller korporasjonene?

- Beware the Corporate Takeover of Seed Under Many Guises: http://permaculturenews.org/20...

Privatiseringen og korporativiseringen av frøet er et voldsomt angrep på en av historiens og alle kulturers viktigste allmenning, frøallmenningen. Vi snakker her om en rasering og utslettelse av en av sivilisasjonens mest sentrale allmenninger siden mennesket første gang grep om sigden! 
- The Corporate Enclosure of Seeds Intensifies: http://bollier.org/blog/corpor...

Fra David Bolliers artikkel:
In a sign of how far the forces of enclosure have come, the US Supreme Court ruled unanimously on Monday that re-using seeds that are patented, knowingly or not, amounts to an act of piracy. Of course, re-using seeds has been the tradition in agriculture for millennia, just as re-using songs and text is an essential element of culture.

No matter. The masters of "intellectual property" hold the whip hand, and they don't want us to re-use and share seeds as the natural course of things. If you think that a farmer ought to be able to use the seeds from one crop in the next season, you are entertaining illegal ideas. (Just be happy that Google doesn't have access to your mind yet -- although Google Glass may be a leading gambit!)

The Supreme Court case involved 75-year-old farmer Hugh Bowman, who bought bean seeds from a grain elevator and planted them in his fields. Since nearly all soybeans are now genetically engineered to be pesticide resistant, Bowman suspected, correctly, that the beans he bought might also be Roundup-resistant like the earlier generation of seeds. It turns out they were – and so Bowman grew them several seasons, using the next generation of seeds each time. But here’s the catch – the original generation of seeds are patented, and he didn’t pay Monsanto for the right to use the second-generation of seeds for planting. 
This amounts to an act of intellectual property theft, according to the Court, because farmers should not presume to have the right to re-plant seeds from prior harvests. Companies like Monsanto now hold property rights in seeds, and they don’t like the competition from the commons. The commons is the radical idea that the abundance of nature (self-reproducing plants) ought to be shareable. 
It is a sign of the bankruptcy of liberalism that it now joins the Court's pro-business majority in sanctifying the propertization of life itself. Writing for the Court, Justice Elena Kagan wrote that Monsanto’s patents extend into future generations of seeds. In effect, the very generativity of the seeds can be owned. She said that without this reach-through protection of property rights, farmers could get something for nothing – and Monsanto would not get its due rewards for its innovation. 
Funny, I didn’t realize that Monsanto had invented the regenerative properties of seeds. Did Justice Kagan stop to think that without the gifts of nature or the innovations of millions of farmers acting as commoners, Monsanto would never have had a new seed to “invent”? Isn’t something due to the commons in return? Apparently not."
Vil oppfordre til å lese hele artikkelen av Bollier.

Den amerikanske bonden er i ferd med å totalt miste makten over maten. Bonden blir som en husmann under Monsanto. Eller enda verre, da husmannen i det minste fikk lov å benytte egne frø, og tross alt var del av en frøallmenning.

En slik framtid ønsker miljøministeren, og ikke minst landbruksminister Sylvi Listhaug for norske bønder. En bonde som ikke har mer kontroll over maten enn kassadama på Rema. Er det en slik framtid vi ønsker?

I alle fall ikke for leserne av Kulturverk. Takk for en viktig artikkel i rett tid!

Wednesday, October 29, 2014

Festen over for olje-Norge

Jeg ser dette som perioden for avsløring og kritikk, analyse og strategiutvikling. Det må ikke bare bygges opp nye strategier og organisasjonsformer, det må også skapes nye narrativer som kan bære dem. - Pål Steigan

Festen går mot en slutt for olje-Norge, og tilbake ligger et herjet land av moderne slum, nedbygd matjord og sønderrevne lokalsamfunn.


Vi ser slutten av oljealderen

av Pål Steigan

– Allerede nå ser vi slutten av oljealderen, sier sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken Capital Markets til E24.
– Vi har begynt på perioden der oljeaktiviteten ikke lenger er en vekstmotor. Dette vil utvikle seg slik at vi til slutt ikke lenger er en oljenasjon. Det blir en voldsom omstilling, sier Mork.

Handelsbanken slipper tirsdag sin halvårige konjunkturrapport, med oppdaterte prognoser for norsk økonomi.

I avslutningen av sin innledning i rapporten, skriver Mork: 
«Dette dramaet har knapt nok begynt. Og selvfølgelig er det mulig at Norge igjen kan ha flaks og unngå det hele. Men politiske myndigheter bør forberede beredskapsplaner allerede nå».
I denne bloggen har jeg lenge forsøkt å få folk til å forstå at norsk oljealder er på vei mot slutten. Jeg skrev for eksempel for tre år siden at daværende oljeminister Ola Borten Moe tok fullstendig feil da han sa: «Jubelstemninga er til å ta og føle på i oljebransjen, etter at Statoil har funnet olje som vil holde petroleumsalderen levende i mange tiår til.» – Klassekampen, 14. oktober 2011.

Norsk oljeproduksjon nådde toppen i 2001, og er siden da blitt mer enn halvert. I 2011 hadde man pumpet opp 83% av den oljen som fantes på feltene. I stedet for å ta konsekvensene av dette og forberede tida etter oljealderen har Statoil med staten på slep mangedoblet investeringene på sokkelen, slik at de i år ligger på over 230 milliarder. Den blå oljeministeren Tord Lien har vært like ute av kontakt med virkeligheten som sin forgjenger og snakket så seint som 3. juni 2014 om en «økning av oljevirksomheten». Dessverre har samtlige medier i Norge fungert som rene avskrivningsbyråer for Statoil, så de har gjengitt sånt som dette fullstendig ukritisk. Men elefanten under teppet lar seg ikke skjule lenger, slik intervjuet med Mork viser. Som jeg har advart om tidligere, kommer så kapitalens svar på dette. Mork: «Det kan for eksempel være at vi må bygge ned velferdsstaten.»


Skal vi etter oljealderen velge en hjerterå kapitalisme eller Bongards InnGruppe-Demokrati (IGD)?


Jeg vet heller ikke hva «statens klassekarakter» betyr. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at uten inngruppa som styrende prinsipp for demokratiet, vil ALLE som får makt bli korrupte. Makt korrumperer, uansett hvilken karakter man hadde før man fikk makt:

Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

Steigan kunne sikkert stå imot bedre enn de fleste, men på et eller annet tidspunkt ville selv han korrumperes. For min egen del tror jeg at jeg ville dukke under av selvtilfredshet og nytelse raskere enn de fleste. Så sant jeg ikke sto ansvarlig for inngruppa!

Personlig ser jeg det slik at IGD ville oppløse staten og markedet i allmenningheten, og samfunnet slik ville vende tilbake til menneskehetens urtilstand.

Terje Bongard sier det slik:
«Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt.»
Hvordan blir det i Norge framover ettersom konsumer-stimuliet avtar? Jeg tror reaksjonen vil kunne sammenlignes med den narkomane som ikke lenger får stoff.

Norge følger Italia


Norge og Italia er to langstrakte og fjellrike land i hver sin ende av Europa. For å se Norges framtid er det nok å se til Italia. Økonomien knirker, men vi har fremdeles mer olje å smøre med enn Italia. Vi lever nå på den siste olje, og internasjonal mafia er i ferd med å slå kloa i vårt land. Snart innhenter vi Italia på alle fronter. Men uten fremragende italiensk vin til trøst.

Noen triste fakta fra Italia:
  • I første halvår 2013 falt bensinforbruket med 7,3%
  • På fire år er 9000 tradisjonsrike firmaer lagt ned
  • I konkurranseevne ligger Italia på 49-ende plass i verden
  • Italienske familier reduserte forbruket sitt med 8% fra 2012 til 2013
  • Landets totale gjeld (staten, private, bedriftene og bankene) er på 400% av BNP
  • I 2014 vil statsgjelda passere 134% av BNP mot 123,8% i 2012
  • Ungdomsarbeidsløsheten er på 44,2%
  • Siden 2007 er tallet på fattige doblet til 5 millioner
  • Siden 2007 har Italia hatt et akkumulert fall i BNP på 8,8%, noe som er helt uten tidligere paralleller
  • Industriproduksjonen er falt med 17,8% siste ti år
  • Familienes kjøpekraft er falt med 94 milliarder euro siden krisa startet
Relatert:

Tuesday, October 28, 2014

En oppmuntring fra J.A. Arnfinsen hos Levevei.no

Hei Øyvind,

Når responsen uteblir fra omverden så er jo dette også feedback til ens eget system. Jeg tror det er viktig at vi alltid søker etter "blinde punkt" i vår egen måte å kommunisere ut i verden på. Hvorfor treffer ikke budskapet? Hvordan "bærer jeg" meg selv inn i den aktuelle samfunnsdiskursen?

Otto Scharmer har en rekke tanker om dette (min utheving): 
"Successful leadership depends on the quality of attention and intention that the leader brings to any situation. Two leaders in the same circumstances doing the same thing can bring about completely different outcomes, depending on the inner place from which each operates. I learned this from the late Bill O’Brien, who’d served as CEO of Hanover Insurance. When I asked him to sum up his most important learning experience in leading profound change, he responded, “The success of an intervention depends on the interior condition of the intervenor.” The nature of this inner place in leaders is something of a mystery to us."
http://www.dailygood.org/story/450/uncovering-the-blind-spot-of-leadership-c-otto-scharmer/

Artikkelen anbefales.

La oss ikke miste motet. Vi kan alltid øve oss i å velge åpenhet, nysgjerrighet, tålmodighet, standhaftighet, tillitt og empati til alt som møter oss på livets vei, selv det som innebærer vår egen eksistensielle utslettelse (enten dette forstås individuelt eller kollektivt).

Alt godt fra meg
James

Akkumulasjonen må stanses

Øyvind Holmstad
8. oktober 2014 klokka 08:11
Men dette er jo bare slik det må være så lenge vi holder fast på kapitalismen. For korporasjonene er det kun en ting som gjelder, akkumulere eller dø. De akkumulerer stadig mer av våre fellesverdier, som her mediene, men også det menneskelige genomet, grunnvannsressurser, radiobølger, sanger som Happy Birthday, ideer, frø, jordbruksland, fossefall, etc. Hvis de kunne ville de til slutt akkumulere hele universet.

Så kanskje bør vi til syvende og sist ikke skylde på korporasjonene, de gjør bare jobben sin, men på oss selv, som ikke gjør opprør mot kapitalismen?

Douglas Rushkoff har skrevet ei bra bok: "Life Inc: How Corporatism Conquered the World, and How We Can Take It Back".

Hele våre liv er i ferd med å bli «inkorporerte», noe de fleste ser ut til å synes at er helt greit. Med unntak av moder jord!
Svar

Pål Steigan
8. oktober 2014 klokka 09:26
De er få, vi er mange. Klart vi kan ta dem. Men for at antall skal bety noe krever det bevissthet og organisasjon. Foreløpig jobber jeg med å skape bevissthet.
De er få, vi er mange. Klart vi kan ta dem. - Pål Steigan

Sunday, October 26, 2014

I'm a Luddite!

I’ve a long time felt that I’m different, actually from I was a child. I remember how I reacted with anger when the road outside our house was paved, I think I was about 7 years at that time. Today I hate the view of cars, power lines, the sound of fans and so on. My cell phone has buttons, probably they still make a few just for old people, but touch screens are against my nature. I use the old laptops after my brother. Just to mention some.

Until now I've not known that there is a term describing my condition. But there actually is, and there are many like me out there. What a release! We are the Luddites!

The gravel road outside our home before it was paved. I can still recall the anger I felt when it was paved. I didn't knew then that I felt like this because I'm a Luddite.

Visit the Luddite Website here.

From the website's description of the Luddites:
It doesn't really make sense to make an anti-tech website, does it? Also, you're wearing glasses. And you're wearing a shirt made by machines.

This is a commonly asked question, but with a little contemplation anyone can see how ridiculous it is.

First, it thoroughly misunderstands what Luddism is. Luddism is not the hatred of particular technologies, but of a technological system. In fact, some Luddites might very well like some particular kinds of technologies while realizing that those technologies are the product of a vast system that ought to be given up.

Luddites are also only against a specific kind of technology called organization-dependent technology, or technology that is predicated on vast systems and already-existing infrastructure to exist. The other kind of technology is small-scale technology and Luddites do not mind that kind. For more on the difference between the two kinds of technologies, read the essay, “The Technology Problem.”

“The Technology Problem” by John Jacobi

Secondly, this question assumes that the Luddite position is merely a personal one. But the technology problem is a social and global one, and it cannot be fixed with personal changes. In fact, many personal changes Luddites might want to make are impossible because of the technology problem itself. Because Luddites hope to change the world rather than retreat from it, they have to operate within it as it exists. That doesn’t mean they like it.
Lastly, this question ignores a basic common sense principle: If you want to reach people, you have to go where they are. People are on the internet. Luddites are going to have to use it and other communication systems if they want to make the widest possible change.

Friday, October 24, 2014

En kommunist som elsker tradisjonell arkitektur!

Jeg trodde ikke det var mulig, men verden har en kommunist som elsker tradisjonell arkitektur! Hans navn er Pål Steigan, og han bor i den vakre Italienske fjellbyen Tolfa. Alle som kjemper mot vårt modernistiske tyranny er mine venner. For meg er dette det fremste kjennetegnet på en ekte venn.
Enig med deg. Også i arkitektursynet. En kommunistisk arkitektvenn av meg sa halvt spøkfullt at jeg da hadde et fascistisk arkitektursyn. Det er to haker ved en slik påstand: 1. Fascistene var futurister, også i arkitekturen. Fascismens hus i Como er typisk modernisme. 2. Som jeg sa til ham: jeg legger ikke vekt på det arkitektene tegner, jeg ser hvor de bor, og de er overrepresentert i vakre historisktiske bygårder. 
Ellers har jeg satt meg foran gravemaskiner som skulle rive Rodeløkka og vært med på ulovlig demonstrasjon mot riving av bygårder på Grünerløkka, og stort sett vært med på å redde store områder med vakre arbeiderbydeler både i Oslo og i andre byer. Oss kjettere i mellom. - Pål Steigan

 Gale entreprenører vil ødelegge indre Oslofjord og Nesodden

av Pål Steigan

Tirsdag 22. oktober 2014 lanserte Sweco sin idé for by- og transportutvikling i Oslo mot 2070. Planen er noe av det mest sinnssvake som er presentert siden planene på sekstitallet om å rive hele Grünerløkka og bygge motorvei på Karl Johan. Planen er åpenbart inspirert av den futuristiske galskapen i oljediktaturet Qatar. Enda så sprøtt det hele er, er det nok nødvendig å ta det på alvor og gjøre alt mulig for å hindre det.

Nesodden i 2035 i følge Sweco

Forslaget kommer fra Sweco

Konsulentselskapet Sweco eies av svenske Sweco AB, som er et multinasjonalt selskap der familien Nordström eier 34,5% av aksjene. Selskapet ønsker å anlegge fire kunstige øyer, hvorav tre øyer i Bunnefjorden og én utenfor Nesoddtangen.
– Idéen vår er å bygge ut områdene Bygdøy, Nesodden og Holmlia, og la Nesodden gi rom til et nytt sentrum. Området vil da utgjøre den sørlige delen av en omfattende fjordring, som igjen vil trekke det urbane sentrum litt lenger sørover, ut i fjorden, sier Malin Andersson, prosjektleder for Oslo 2070 i en pressemelding.
Resirkulert versjon av «Stilluf-byen»

I 2012 foreslo Bernt Stilluf Karlsen, styreleder i Oslo Havn KF, at det skulle bygges ei øy av overskuddsmasse i Bunnefjorden. Forslaget vakte voldsom motstand, og på tross av at utbyggingskamerater i Høyre og Arbeiderpartiet i utgangspunktet var positive, endte det med at befolkninga på Nesodden og kommunestyret senket hele planen på dypt vann. Nesodden Rødt oppsummerte det slik i april 2013:
Stillulføya ble lansert med voldsomt reklameopplegg og vakre drømmer om en ny naturperle. Mange syntes ideen var forlokkende. Aksjonsgruppa for bevaring av Storeflua ble raskt etablert og klarte på få uker å skaffe fram kunnskap om miljøkonsekvensene som skrapte vekk glansbildene. Grundig dokumentasjon og godt opinionsarbeid gjorde at de politiske støttespillerne i kommunestyret kastet kortene etter bare 4 måneder. Stillulf Karlsen, Oslo Havn, Ruter og Oslo kommune gikk på et viktig nederlag. Det biologiske mangfoldet i Bunnefjorden er litt mindre presset.
Men når er altså Sweco på banen med et forslag av samme type, som er minst like ille. Så da er det på’n igjen!

Relatert:

Thursday, October 23, 2014

Hvorfor mannen er det sterke kjønn og hvorfor kvinner blir husbyggermonstre ved overgangsalderen


1) Hvorfor er mannen det sterke kjønn?

Svar: Fordi kvinnene valgte de mennene som var best egnet til å skaffe ressurser, og vi menn derfor er etterkommere av et fåtall menn, de grådigste og råeste. Så kvinnen har ingen grunn til å klage på oss, da hun har skapt oss.

2) Hvorfor bygger så mange middelaldrende ektepar på huset når barna flytter ut?

Svar: Statusgenet hos kvinnen slås automatisk på når hun mister sin ungdom og skjønnhet, og hun forvandles fra yndig husfrue til et husbyggermonster.

Et resultat av statusgenet som slås på når kvinnen nærmer seg overgangsalderen og hun forvandles til et husbyggermonster. Ceaușescus palass var først og fremst hans kones prosjekt, og hun drev bygningsarbeiderne til vanvidd. Og hun ikke kun ruinerte sin manns økonomi, men et helt lands økonomi.

For oss menn er det viktig å være klar over dette latente genet, slik at vi ikke blir tatt på senga og kan forberede mottiltak når det slår inn.

Foto: Mihai Petre

Ellers viser intervjuet at kapitalismen er ei mannegreie vi bør spare kvinnene for.
Humanbiolog og forsker Terje Bongard viser til evolusjonen. Ifølge ham har utviklingen gjennom flere hundre tusen år gitt menn egenskaper som passer bedre for å lykkes i dagens kapitalistiske konkurransesamfunn.

- Når det gjelder ambisjonsnivå, spisse albuer og behovet for å lykkes og synes, er det en medfødt forskjell mellom kjønnene, sier mannen med en doktorgrad i menneskets adferdsøkologi.

- Menn har et større indre driv etter dette enn kvinner. Det er et resultat av statuskampen mellom menn. Blant alle arter og til alle tider har det vært de mennene som lyktes med å skaffe ressursene, som fikk posisjoner og status - og dermed ble attraktive som fedre.

I dag er vi etterkommere av færre menn enn kvinner.

Vi stammer med andre ord fra menn som har vært drevet av et konkurranseinstinkt.

- Når menn i dag er mindre sykmeldt enn kvinner, er det fordi de tåler presset bedre og ikke blir like slitne av det, sier Bongard.

- Betyr det at menn har det bedre i dagens samfunn?

- Det tror jeg ikke. Livet er tøft både for kvinner og menn. Det sykefraværsstatistikken forteller, er bare at menn holder ut mer og går sjeldnere til lege.

Når det er sagt, må jeg legge til at dagens kvinner, som skal lykkes både hjemme og ute, i mine øyne utsettes for et nærmest umenneskelig press.

Hvor kommer dette presset egentlig fra? Når kvinner gjør hjem og familieliv til en konkurransearena på sosiale medier, legger de samtidig et stort press på seg selv.

For Bongard har det en enkel forklaring: Det handler om attraktivitet.

- Både kvinner og menn kjemper bevisst og ubevisst om å være attraktive, men kjønnene har ulike attraktive egenskaper. For kvinner har det alltid handlet om ungdom og skjønnhet.

Men når de blir eldre, dukker status og posisjon opp også hos dem. Og et flott hjem og et rikt liv gir både synlighet, status og etterkommere.

 The American (also the Norwegian) Dream Vs. The Off-Grid Way Of Life


Upgrading to a larger house or a bigger car is exciting. And the sense of achievement and pride that come with it? Priceless!

But downsizing? Absolutely degrading! After all, it’s the American dream, right? No one would actually do it unless they really have to, right? Wrong.

Bidding goodbye to many of their prized possessions, and even risking loss of prestige, perceived or real, many people are opting for minimizing. And those who have already taken the plunge enjoy a more carefree life without a backward glance.

Other than easing the financial burden, or freeing themselves up to cruise round the world, could there be other benefits in minimizing?

Well, minimizing can bring you a number of health benefits, both mental and physical. They may not persuade you to downsize, but they’ll definitely give you some more reasons to smile if you’re considering a major shift in the right direction.

Many Americans have gone off grid because they wanted to escape the rate race, because they simply didn’t care to “keep up with the Jones.” They’d rather focus on needs than wants and desires. So they downsized. Read on...


Som dere ser av artikkelen ovenfor, enkelte former for ikke-tilknytning er av det gode. Som å koble seg av fra statusjaget, myndighetenes elektrisitetsnettverk, deres vann- og avløpssystemer og annen sentralisert maktutøvelse. I USA blir man kastet i fengsel hvis man ønsker å frikoble seg fra statsutøvelsens mange nettverk, fordi de frykter allmenningheten. Tro hvordan myndighetene i Norge vil reagere etter hvert som natursamfunnsbevegelsen får sterkere fotfeste? 

Les min natursamfunnsartikkel hos KOTE:

Dette er ikke vanskelig: Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt. - Terje Bongard

Wednesday, October 22, 2014

Eneboligens posisjon i den norske folkesjela er essensiell for å forstå den menneskekulden som råder i vårt land

Et moment som ligger i kjernen av allmenningenes oppløsning er utviklingen av vårt mekaniske verdensbilde, hvis røtter vi kan spore til Descartes:
The mechanistic idea of order can be traced to Descartes, around 1640. His idea was: if you want to know how something works, you can find it out by pretending that it is a machine. You completely isolate the thing you are interested in – the rolling of a ball, the falling of an apple, the flowing of the blood in the human body – from everything else, and you invent a mechanical model, a mental toy, which obeys certain rules, and which will then replicate the behavior of the thing. It was because of this kind of Cartesian thought that one was able to find out how things work in a modern sense.

However, the crucial thing which Descartes understood very well, but which we most often forget, is that this process is only a method. This business of isolating things, breaking them into fragments, and of making machinelike pictures (or models) of how things work, is not how reality actually is. It is a convenient mental exercise, something we do to reality, in order to understand it.

Descartes himself clearly understood his procedure as a mental trick. He was a religious person who would have been terrified to find out that people in the 20th century began to think that reality itself is actually like this. But in the years since Descartes lived, as his idea gathered momentum, and people found out that you really could find out how the bloodstream works, or how the stars are born, by seeing them as machines – and after people had used the idea to find out almost everything mechanical about the world from the 17th century to the 20th century, people shifted into a new mental state that began treating reality as if this mechanical picture really were the nature of things, as if everything really were a machine.

For the purpose of discussion, in what follows, I shall refer to this as the 20th century mechanistic viewpoint. The appearance of this 20th century mechanistic view had tremendous consequences, both devastating for artists. The first was that the “I” went out of world picture. The picture of the world as a machine doesn’t have an “I” in it. The “I”, what it means to be a person, the inner experience of being a person, just isn’t part of this picture. Of course it is still there in our experience. But it isn’t part of the picture we have of how things are. So what happens? How can you make something which have no “I” in it, when the whole process of making anything comes from the “I”? The process of trying to be an artist in a world which has no sensible notion of “I” and no natural way that the personal inner life can be part of the picture of things – leaves the art of building as a vacuum. You just cannot make sense of it.

The second devastating thing that happened with the onset of the 20th century mechanistic world-picture was that clear understanding of value went out of the world. The picture of the world we have from physics, because it is built only out of mental machines, no longer has any definite feeling of value in it: value has become sidelined as a matter of opinion, not intrinsic to the nature of the world at all.

And with these two developments, the idea of order fell apart. The mechanistic idea tells us very little about the deep order we feel intuitively to be in the world. Yet it is this deep order which is our main concern. – The Phenomenon of Life, by Christopher Alexander, page 16
Tenk for eksempel på den suburbane eneboligen, som i manges bevissthet er den ultimate lykke. Før Descartes ville en slik ide vært utenkelig, da eneboligen representerer en oppstykking av helheter ned i de enkelte deler, løsrevet fra enhver interaksjon. Inkarnasjonen av det mekaniske verdensbilde, eller hva jeg vil kalle Helvete, hvor enhver forbindelse er brutt. Helvete er et sted hvor alle interaksjoner er brutt, hvor til slutt også forbindelsen til Gud, eller hva Alexander kaller "the I", også brytes. Så at nordmenn ser den suburbane eneboligen som den naturligste ting av verden, viser med all tydelighet hvor gjennomdrenkte vi er av det mekaniske verdensbildet.

Byggefelt er menneskeørkener, på lik linje med plantefelt av sitkagran. De er anti-allmenninger. Le Corbusiers "Tårnet i parken"-typologi er selvsagt også en refleksjon av et mekanisk verdensbilde.

Plantefelt av sitkagran. Her kan intet godt slå rot. Parallelen til de norske byggefelt er slående! Foto: Orcaborealis

Derfor er det viktig at vi får fram mange eksempler på levemåter som gjenreiser allmenningene, slik som de nye natursamfunnene, hvor alt er forbundet gjennom en mengde interaksjoner eller mønstre, fundamentert i et helhetlig verdensbilde.

Mye av grunnen til den fiendtlige innstillingen mot alternative boformer er at disse ønsker å gjenreise allmenningene og et alexandrinsk verdensbilde. Dette fordi disse viser at den falske visjonen mange bygger sin livsdrøm på, den ikke-tilknyttede eneboligen, er et mareritt. Det mekaniske verdensbildets ultimate mareritt. Et Helvete!

For å gjenreise allmenningene og allmenningheten som kjernen i samfunnet, som det må være i et bærekraftig samfunn, er det derfor av uvurderlig betydning at vi etablerer et nytt post-cartesiansk verdensbilde, eller hva jeg vil kalle et alexandrinsk verdensbilde.

Jeg håper etter hvert å oversette ovennevnte utdrag av Alexander til norsk.

Vil til slutt nevne at den suburbane eneboligen også er knyttet opp mot de mest destruktive kreftene i handikapprinsippet. Eneboligens posisjon i den norske folkesjela er derfor essensiell for å forstå den menneskekulden som råder i vårt land.

Det at nordmenn ser den suburbane eneboligen som den naturligste ting av verden, viser med all tydelighet hvor gjennomdrenkte vi er av det mekaniske verdensbildet

Dette innlegget er opprinnelig en kommentar til min Kulturverks-artikkel: David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Tuesday, October 21, 2014

Limits to Growth: Where We Are and What to Do About It

by Nate Hagens


In this talk, Nate Hagens synthesizes the current landscape of global energy, environment and financial risks while offering suggestions on what to do as a hominid living on a full planet. He raises the question of whether it is possible to degrow our economies with conscious effort before our options are constrained by external forces. After a quick summary of the situation, he leads a conversation with the audience on appropriate responses to these challenges. Are large climate rallies accomplishing anything? If they aren’t, what is a better plan of action?

Recorded October 14th in Vancouver, BC. The event was part of New Economy Week 2014.

Monday, October 20, 2014

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene


Utestengelsen og marginaliseringen av allmenningene har foregått over århundrer. Men det er først i nyere tid, med framveksten av globale korporative strukturer og sammensmeltingen av disse med styresmaktene, at angrepet på de tradisjonelle allmenninger har antatt uhyrlige proporsjoner.

Publisert hos Kulturverk 19. oktober 2014.

James Kalb har gitt dette monsteret navnet “liberalismens tyranni”. David Bollier kaller det for det predatoriske markeds/stats-duopolet. Bollier har valgt å ta opp kampen mot dette uhyret, og slåss på vegne av oss alle. Han betegner dette som en av vår tids største skandaler. Kanskje den største? Og allikevel helt fraværende i den offentlige diskusjonen. Neppe så underlig i et samfunn hvor markeds/stats-duopolet sitter med definisjonsmakten og begge endene. Vi ser det nå aktualisert i forslaget med å privatisere Statsskogs eiendommer. Kanskje kunne disse eiendommene gis til de nye natursamfunnene, som kunne få forvalteransvar for sine områder til vårt felles beste?

Raseringen av allmenningene er enda tydeligere i Afrika. Folk som har livnært seg gjennom enkelt jordbruk i en allmenning i Etiopia, opplever så at jorda blir kjøpt opp av fremmede land og selskaper. De kan da ikke lenger benytte landet som var en allmenning gjennom generasjoner. De blir dermed tvunget til å arbeide i f.eks Shoe City, en gigantisk fabrikkby kineserne har opprettet i Etiopia, hvor de tjener nok til å komme seg over FNs fattigdomsmål. Kan man egentlig si at de har fått det bedre? Jeg tror disse menneskene var langt lykkeligere som ekstremt fattige, men med tilgang til fedrenes jord og som en del av urgamle tradisjoner, enn som lønnsslaver i Shoe City.

Angående tradisjoner er dette et tema som Bollier er opptatt av. Ikke overfladiske gravsteinstradisjoner slik som i Norge, tappet for alt av innhold, men rotekte tradisjoner som et fundament for allmenningene. Tradisjonene har i realiteten vært allmenningenes voktere, uten dem står vi tilbake med hva Garret Hardin feilaktig kaller ”allmenningens tragedie”. I virkeligheten er dette et uregulert tilgjengelighetsregime.

Bollier beskriver det slik: ”But Hardin was not describing a commons. He described a scenario in which there were no boundaries to the grazing land, no rules for managing it, and no community of users. That is not a commons; it is an open-access regime or free-for-all. A commons has boundaries, rules, social norms, and sanctions against ”free riders.” A commons requires that there be a community willing to act as a steward of a resource.

Yet, Hardin’s misrepresentation of actual commons as a failed paradigm – a ”tragedy” – stuck in the public mind and became an article of faith. Economists and conservative pundits saw the story as a useful way to affirm their ideas that private property rights and markets are the best way to manage shared resources.”

David Bollier

Det gleder meg stort å se at Bollier holder fram Christopher Alexanders bok A Pattern Language, som en syntetisering av tradisjonenes visdom. Med den frykt stats/markeds-duopolet kjenner for allmenningheten, er det ikke det minste rart at de forakter, fortier og latterliggjør dette verket.

Michel Bauwens utforsker høyteknologiens verktøy for å bringe allmenningene tilbake til menneskeheten og Terje Bongard gransker de innerste kroker av menneskesinnets atferdstrekk med samme formål. Bollier på sin side, utforsker tradisjonenes betydning for virkelige fellesskap.

Dessverre er allmenningene kun et svakt minne for de fleste moderne mennesker. Vi mangler ord for å beskrive dette paradigmet, som en gang var enerådende. En annen av Bolliers nære samarbeidspartnere, Silke Helfrich, har derfor laget en god oversikt hun har kalt “Commons Way of Life vs. Market Way of Life“.

Intervjuet med David Bollier bygger på hans bok Think Like a Commoner, som gjorde et mektig inntrykk både på undertegnede og intervjuer James Alexander Arnfinsen. Jeg vil derfor på det varmeste oppfordre om å avsette tid til å lytte til samtalen mellom Bollier og Arnfinsen på Levevei.no. Vi trenger slike som David Bollier for å utfordre makten til stats/markeds-duopolet. For hva dette monsteret har røvet og ødelagt tilhører oss, vi er allmenningheten!


Lytt til intervjuet:

Episode 106: The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing


Relatert:

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Andelslandbruk – mat som viser bondens ansikt

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn

Reisebrev fra Europas midte: Verden gjennom nåløyet

BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land

Russlands økologiske mirakel

Sunday, October 19, 2014

Kommentar til Bongards kommentar (Bongards kommentar til meg er knyttet til artikkelen "Modeller for et post-kapitalistisk scenario?"

Les stykket kommentaren er knyttet til her.
Hva Terje Bongard sier om tredelingsmodellen: 
"Boblemodellen er altfor vanskelig, altfor åpen for misforståelser."

Det er interessant å merke seg at Bongard kaller tredelingsmodellen for en "boblemodell". Ei boble er vakker, men svevende og altfor skjør. Et lite stikk så sprekker den.

Jeg ville allikevel ta den med for å illustrere hvordan allmenningheten, staten og markedet skulle stått på likefot i et sunt samfunn, hvor staten og markedet fungerte som allmenninghetens tjenere og tilretteleggere. Mens i dag har staten og markedet vokst sammen til et siamesisk monster som predaterer på allmenningheten. Lik en gal hund som angriper sin herre og river ham i stykker.

Men vi må nok bare innse at så lenge staten består av mennesker vil den aldri kunne bli allmenninghetens tjener og vokter, med mindre den selv transformeres til en del av allmenningheten, som er nettopp hva som vil skje med en implementering av Bongards RID-modell. Også staten må bli en integrert del av nettverket, for å si det slik. Michel Bauwens snakker mye om partnerskapsstaten, men skal denne bli virkelighet må vi selv bli staten og staten bli oss. Staten må fanges inn av nettverket, hvis ikke vil den først og fremst arbeide for egen vinning og interesser, grunnet at den består av mennesker. 
Bongard sier det slik:

"Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet."

På samme vis må markedet eller økonomien bli en del av nettverket.

Bongard sier det slik:

"Dette er ikke vanskelig: Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt."

Personlig er jeg også en disippel av Christopher Alexander, og jeg synes det er interessant å se hvordan man i "A Pattern Language" finner flere mønstre som går rett inn i denne tematikken, hvor vi kan organisere de fysiske omgivelsene slik at de maner fram samarbeid og interaksjon mellom mennesker. Mønster 37 er et opplagt eksempel: http://www.patternlanguage.com...

Om dette mønsteret sier Bongard:

"MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR."

Men vi har også andre mønstre, som mønster 87, hvor dette gjennom en tabernastruktur kan bygge et lite stammesamfunn av stolte kjøpmenn: http://www.resilience.org/stor...

I likhet med RID-modellen danner "A Pattern Language" en nettverksstruktur som innbyr til samarbeid og demper uønsket atferd.

Bongards RID-modell er også interessant fordi den danner et "Holarchy": http://blog.p2pfoundation.net/...

Slik reflekterer den alt liv på jorden.

Personlig er jeg også helt overbevist om at for å knekke forbrukersamfunnet må biofilia spille en kjernerolle, for å erstatte det stimuliet som forbruk utgjør i dag: http://permaculturenews.org/20...

Dette betyr at vi må kaste på sjøen alt av moderne arkitektur og planleggingsregimer, og erstatte dette med en morfogenetisk arkitektur i Alexanders ånd.

Dessverre begynner Bongard å bli sliten og desillusjonert etter mange års nytteløs kamp:

"Har kjempet i mange år, holdt et utall foredrag, men det er for mye å formidle, for mange vet for lite, og jeg begynner å bli forbanna. Det er et dårlig utgangspunkt. Jeg tror det må brukes en annen strategi, basisgruppe evt., usikker."

Noen har kanskje fått med seg vekstapologeten Paul Krugmans nylige angrep på Richard Heinberg og andre som stiller spørsmålstegn ved vekstparadigmet: http://www.resilience.org/stor...

Det er trist at Dag og Tid og andre trykker Krugmans artikler for New York Times, fordi folk heller lytter til falske profeter som ham enn til Bongard, da Krugmans ord kiler dem i ørene.

Derfor er det viktig at vi bygger våre egne plattformer, som Kulturverk, hvorfra sanne profeter som Bongard kan få fremføre sitt budskap. A. Viken sier det slik:

"Systemets plattformer vil ikke åpne opp for radikal systemkritikk, det er sannheten, ergo må egne arenaer etableres.

Som nevnt, KV har vokst på motstanden mot konsensus, slik Bongards ord vekker oppsikt grunnet at de går mot rådende konsensus, det må ikke demotivere, men motivere til handling.

Hils ham så mye fra oss og alt godt."

Dessverre behandler det moderne Norge Bongard like dårlig som det gamle Israel behandlet sine profeter, og vi har nå stuet vekk denne generalen og vår fremste menneskekjenner for å studere insekter for luselønn. Vi burde skamme oss!
Profeten Jeremia stuet vekk i ei fengselscelle for å holde kjeft. Vår egen "profet", Terje Bongard, har vi stuet vekk på et kontor for å studere insekter, slik at han holder kjeft. Hva er forskjellen? Illustrasjon: Jim Padgett
Helge Lund gir vi derimot millioner for å undergrave våre barns framtid!

Til slutt et lite råd Bongard gav:

"Du må passe deg for fremmedorda, Øyvind. 99 % detter av med en gang det dukker opp –ismeord, nye begreper el.lign. Inkludert meg, er jeg redd, for jeg er veldig opptatt av at det vi skriver skal være lett for minst 9 av 10 å lese."
RID-Modellen danner et "Holarchy"

Nathan Lewis: People Who are Not Directly Involved in Agriculture Should Live in Urban Places

Published at P2P-Foundation on Octobre 19, 2014.

My place Totenby some named "Totscana" as a Norwegian counterpart of famous Italian Toscana, has lost much of its charm by suburban houses spread all over this pleasant landscape. This is a horrible thing to do! This way the beautiful landscape is reduced to a kind of Los Angeles like Suburban Hell!
Suburban housing doesn't belong to the countryside, like in "Totscana". People who are not directly involved in agriculture should live in urban places. Otherwise the countryside becomes reduced to a kind of Suburban Hell, a favourite phrase of Nathan Lewis.
Read Nathan Lewis' essay:
From the essay:
We don't try to mix "the city" and "farms." Urban places are dense and distinct from farming areas. People who are not directly involved in agriculture should live in urban places -- whether tiny country villages, or huge metropolises.

European village

European village. Although this village is in an agricultural region, this village itself is a dense urban place, and there is a distinct transition to farmland.

We don't try to mix the "city" and "farms" -- i.e. suburbia.

Chinese village

Chinese village. Again, a dense urban place, and farmlands. Don't mix them.


It seems the US Americans have been teaching children that surburbia is good and urbanism is bad ever since 1952. Thanks alot! - KRISTIAN HOFF-ANDERSEN
But of course, modernist "urbanism" is not urbanism, it's nihilism! Only traditional urbanism can support pleasure of life. Nathan Lewis is one of the best urbanist writers, so go on to his fabolous archive to learn more:

Traditional City/Heroic Materialism Series


Using A Pattern Language we can create urban spaces more joyful than the New Jerusalem in the book of Revelation
The Eco-Technic Civilization. Try to imagine it. If you can imagine it, you can have it! It is actually cheaper and easier to do than today's Suburban Hell. - Nathan Lewis
Related:

Saturday, October 18, 2014

Borgund stavkirke som dagens bilde hos Wikimedia Commons

En god start på dagen, Borgund stavkirke som dagens bilde hos Wikimedia! Et smykke, den sorte diamant, en av Christopher Alexanders favoritter. Les om Navianas møte med denne uvurderlige skatten her. Foto: Simo Räsänen

La de nye natursamfunnene få forvalteransvar for Statsskogs eiendommer

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.
Nei, det med eplesortene har jeg fra David Bollier. Glemte boka hans hos foreldrene mine, men husker jeg det skal jeg finne igjen disse opplysningene så du får nøyaktige data. Han har forresten nylig gitt et intervju hos Levevei: http://www.levevei.no/2014/09/episode-106-the-commons-as-an-approach-to-governance-sustainable-resource-management-and-social-wellbeing/

Personlig er jeg nok litt mer filosofisk anlagt, og samler ikke så mye på statistikk o.l. Derfor er jeg veldig glad fordi du gjør denne jobben så utmerket! Godt å kunne ty til steigan.no når man trenger litt fakta på bordet. Ikke alle lar seg imponere så lett av luftige filosofiske betraktninger.

Tolfa virker som et fantastisk sted, ikke minst fordi det er del av en slik stor og vidunderlig allmenning.

Selv blir jeg rasende over den foreslåtte privatiseringen av Statsskogs eiendommer! Hvorfor kan de ikke heller gi forvalteransvar for disse eiendommene til den nye natursamfunnsbevegelsen: http://www.natursamfunn.no/

Natursamfunnene skal organiseres som sterke allmenninger, men de sliter med å skaffe land. Disse kunne bety en revitalisering av allmenningene, slik det var i middelalderen. Hvor man fullt ut baserte seg på allmenningen som et felles naturgrunnlag for økonomi og fellesskap.

Jeg har skrevet mer om dette her: http://www.magasinetkote.no/artikler/2014/3/25/grendeklynga-en-modell-for-framtida

Jeg hater virkelig dette predatoriske markeds/stats-duopolet som har tatt makta i Norge, for meg fremstår dette som et siamesisk monster som river i filler allmenningheten og alt av fellesverdier.

Her på Gjøvik forsøkte senterpartiet å privatisere kommuneskogene for noen år tilbake, forslaget ble nedstemt med en stemmes overvekt. Nå forsøker regjeringa seg på det samme med Statsskog. Alt skal privatiseres for å mette uhyrets umettelige appetitt. I virkeligheten skulle staten og markedet være allmenninghetens tjenere, men dette er snudd på hodet, og dette siamesiske monsteret predaterer på og river i filler allmenningene og våre fellesverdier, som det egentlig skulle beskytte. Som en gal hund som angriper sin herre og river ham i filler.
Alt skal privatiseres for å mette uhyrets umettelige appetitt. I virkeligheten skulle staten og markedet være allmenninghetens tjenere, men dette er snudd på hodet, og dette siamesiske monsteret predaterer på og river i filler allmenningene og våre fellesverdier, som det egentlig skulle beskytte. Som en gal hund som angriper sin herre og river ham i filler.

Relatert lesning:

Thursday, October 16, 2014

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Dagens system har utviklet seg til å bli allmenningenes fiende. Dette skyldes hva David Bollier kaller ”det predatoriske markeds/stats-duopolet”, som fortærer allmenningene (et trist eksempel er Sandvika storsenter). Vi har ikke lenger motpolene staten og markedet, men disse har gått sammen i en symbiose og blitt til et siamesisk monster.

Publisert hos Kulturverk den 15. oktober 2014.
Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse. Demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og allmenningene gjennom inngruppa.
Dette som følge av den korporative makt og kapitalismens behov for å akkumulere, derfor må våre fellesverdier privatiseres. F.eks. er 20 prosent av det menneskelige genomet nå privatisert, en absolutt galskap. Våre folkevalgte og byråkratiet fungerer som lydige marionetter for dette monsteret. Som Pål Steigan er inne på: ”Så lenge kapitalakkumulasjonen og dens eksponentielle prinsipp opprettholdes, så vil rovdriften pågå til hele det biologiske systemet vår sivilisasjon hviler på bryter sammen.”

Og Michel Bauwens legger til (les mer her): “For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:

1) Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode. La oss kalle denne funksjonen løpsk ”pseudo-overflod”.

2) Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur. La oss kalle dette trekket tvungen ”kunstig knappleik”.


Michel Bauwens sitt mål er en tredelingsmodell av samfunnet, hvor allmenningene gjenerobrer sin rettmessige plass og står på likefot med staten og markedet. Bauwens har skissert sitt idealsamfunn i følgende illustrasjon:

Post-kapitalisme
Kilde: FLOK Society Research Plan
Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.
Bauwens regner seg som kulturell katolikk. Kanskje kan hans tredelingsmodell sammenlignes med kirkens forestilling av Gud, hvor Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd står på likefot og sammen utgjør en høyere enhet? Bauwens er iallfall innforstått med at vi ikke kan “fortsette med et system som skaper velstand, men som også ødelegger jorda og skaper så mye sosial ulikhet. Etter 400 år med dette tror jeg vi vet at dette ikke fungerer. Vi trenger et nytt system for å gjenerobre alle disse fellesverdiene“.

Bauwens modell bygger på mange måter videre på situasjonen i senmiddelalderen, hvor vi hadde blomstrende lokale økonomier fundamentert i sterke allmenninger og demurrage [i]. Denne tiden med demurrage, som er motsatsen til kapitalismen fordi dette økonomiske systemet bygger på at pengene avtar i verdi, slik at akkumulasjon blir meningsløst, gav en utrolig oppblomstring av kreativitet og livsglede, symbolisert gjennom de store katedralene.

Maktens tinder kunne ikke godta denne utviklingen og konstruerte derfor kapitalismen, som en videreføring av føydalismen. Er man nedsyltet i gjeld står man naturligvis på likefot med den livegne. Kapitalismens tilblivelse er mesterlig redegjort for av Douglas Rushkoff, som bl.a. har skrevet boka Life Inc: How Corporatism Conquered the World, and How We Can Take It Back. Det finnes også et usedvanlig matnyttig intervju med ham fra 2011 i Hilobrow, av Peggy Nelson (som kan leses her).

Mens senmiddelalderens mange blomstrende økonomier var knyttet opp mot reelle fornybare og lokale ressurser, først og fremst korn, bygger dagens kapitalisme fullt ut på pengefølelsen. I intervjuet med Rushkoff redegjør han for denne overgangen. Fram til 1970-tallet var dollaren knyttet opp mot gull. Men dette måtte man selvsagt før eller seinere oppgi grunnet kapitalismens behov for evig vekst.


Jeg har stor sans for Bauwens tredelingsmodell, hvor ”Netarchical Capitalism” kan danne ei bro til fullbyrdelsen av visjonen. Men er det kraftig nok lut for å redde sivilisasjonen og forhindre at vi faller tilbake i en ny mørketid?

Bauwens søker å videreføre staten og markedet, om enn i en helt annen form enn i dag. Hovedhensikten er å tjene allmenningene. Terje Bongards RID-modell (Representative Inngruppe-Demokrati) søker å oppløse både markedet og staten. Noen vil kanskje si at Bongards modell gjør oss selv til hva Bauwens beskriver som en partnerskapsstat. Selv ser jeg det slik at den vil bringe oss til de ultimate allmenningene.

Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse. Demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og allmenningene gjennom inngruppa. Inngruppemekanismene, som henter energien fra den positive kraften i handikapprinsippet, blir her driveren.

Slik går vi tilbake til menneskets urtilstand, hvor alt ble organisert som allmenninger eller fellesskap gjennom stammesamfunn. På norsk har imidlertid ordet allmenning ikke helt den samme tyngden, klangen og røttene som det engelske ordet ”commons” [ii].

Med RID-modellen ville for første gang denne styringsformen kunne overføres til et massesamfunn, organisert gjennom mange små stammesamfunn. Slik ville sivilisasjonens og tidens sirkel sluttes, og vi ville finne tilbake til våre røtter. Vårt innerste selv. En annen viktig forskjell på tredelingsmodellen og RID-modellen er at førstnevnte er en visjon, noe å strekke seg etter, mens Bongards modell er et verktøy i seg selv. RID-modellen er både en visjon og samtidig verktøyet vi trenger for å bygge denne visjonen.

Med en gang vi bestemmer oss for å ta i bruk dette verktøyet kan visjonen fullbyrdes, så og si over natta. Den kan derfor også ses på som ei redningsbøye, og dette kan vi saktens trenge nå som den sjette store utryddelsen er over oss.

Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens vei vi vandret på i senmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens vei mot avgrunnen?
Som Terje Bongard skrev til meg: ”Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring….”

Et tredje moment hvor RID-modellen virkelig kunne føre til en revolusjon, ville være for en overgang fra effektivitetsfokus til resiliensfokus. Det er ikke det at resiliens og effektivitet ikke kan forenes, men i et bærekraftig samfunn vil resiliens alltid trumfe effektivitet. I en kapitalistisk samfunnsmodell er dette motsatt, hvor effektivitet alltid trumfer resiliens som en logisk følge av akkumulasjonsprinsippet.

Penger er i dag limet i store samfunn. Med RID-modellen ville inngruppa overta som limet i store samfunn, noe som ville overflødiggjøre både profittmotivet og effektivitetspresset. Da ville det bli lett å prioritere resiliens. Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.

Charles Eisenstein sier følgende om dette: ”Konvensjonelt jordbruk søker ikke å maksimere avkastningen per dekar; det søker å maksimere avkastningen per tidsenhet. Hvis vi hadde 10 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket istedenfor dagens 1 prosent, kunne vi lett brødfø befolkningen uten petro-kjemikalier eller giftsprøyting.”


Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens vei vi vandret på i senmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens vei mot avgrunnen? Jeg ønsker ham all lykke og min fulle støtte for sitt prosjekt.

Men størst tro har jeg allikevel på Terje Bongard og hans vei tilbake til selveste urmennesket. RID-modellen betyr ikke å gå tilbake til steinalderen, men steinaldermennesket skal vi ikke forakte. Innerst inne er vi alle stammemennesker, og vi bærer i oss lengselen eller stammefellesskapet.


Relevante linker

Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing

Peer to peer as an approach to governance, production and distribution of knowledge


Relatert

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Foredrag av Pål Steigan: Kampen om jordas energiressurser

Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Apokalypsens fire ryttere – del II

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen


Fotnoter

[i] En blomstrende økonomi eller blomsterøkonomi vil si at alt resirkuleres, og er derfor fullt ut bærekraftig. Blomster bygger heller ikke på uttømmelige ressurser. Å kalle norsk økonomi for ”blomstrende” henger derfor ikke på greip.

[ii] David Bollier om etymologien til ”commons”: “Alain Lipietz, a French political figure and student of the commons, traces the word “commons” to William the Conquerer and the Normans – not the English, interestingly. The term “commons” supposedly comes from the Norman word commun, which comes from the word munus, which means both “gift” and “counter-gift”, which is to say, a duty.

I think this etymology gets to the nub of the commons. We need to recover a world in which we all receive gifts and we all have duties. This is a very important way of being human. The expansion of centralized political and market structures has tragically eclipsed our need for gifts and duties.

We rely on the institutions of the Market and the State for everything, leaving little room for personal agency or moral commitment. And so we have largly lost confidence in what Ivan Illich called the vernacular domain, the spaces in our everyday life in which we can create and shape and negotiate our lives”.