Dette fotografiet av Olterudelva fra 2019 er ikke med i min portefølje hos Adobe, uvisst av hvilken grunn? Kanskje har jeg glemt det, kanskje ble det avvist, eller kanskje likte jeg det ikke?
Her var det mye inspirasjon å hente for mitt pågående fotodokumentariske prosjekt:
"Avslutningen av Grythengen, Norge og den vestlige sivilisasjon".
Neste fotodokumentariske prosjekt blir:
"Våre nye liv som franskmenn og gjenfødelsen av den vestlige sivilisasjon, med Notre Dame med tradisjonelt kirkespir, som utgangspunkt".
Ellers ser jeg at mine gamle fotografier fra tiden på Gjøvik, hvorfra vi ble jaget tilbake til kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, av universets ondeste covert-høne, fremdeles er å finne i Wikipedia-artikkelen om byen, sammen med min tekst:
I Syria er det ikke særlig hyggelig for tiden, men heldigvis ser det ut til at vi har fått mange hyggelige syrere på Toten.
Da tok Tyrkia innersvingen på Syria, hvor vel da Israel er neste, for å etablere Erdogans nye Stor-Tyrkia fra ruinene av det Ottomanske riket. Synd jeg ikke har slike karer til disposisjon for gjenerobringen av Stor-Grythengen, dette kunne vært noe!
Eit stendig gjenteke spørsmål i norsk presse er kva vi skal leva av etter olja? Sett i ljos av at vi bruker rundt sju kaloriar, det meste frå olje, for å bringe fram ein kalori i form av mat til sluttbrukar, kan dette tykkjast som eit godt spørsmål. Men det er neppe dette journalistane har i tankane.
Truleg tenkjer dei mest på korleis vi skal kunne oppretthalde forbruk, velferdssystemet og pensjonane, og ikkje so mykje på brødet på bordet. Rett nok lev ikkje menneska av brød åleine, men mykje tyder på at vi bør fokusere meir på basisbehova.
Eit betre spørsmål frå journalistane ville vore å spørje korleis vi skal overleva i framtida, men dette er ikkje ei overskrift som sel aviser. Framleis vert dei fleste eg talar med distanserte eller nærast aggressive når eg reiser desse perspektiva, og dei parerar gjerne med noko slikt som at dommedagsprofetar har vore rundt i tusenar av år. Rett nok kjem desse åtvaringane òg ovanfrå, men diverre er det ikkje ein vreid Gud som trugar menneskjeslekta med armod og pinsler denne gongen, men ei rekke satellittar som går i bane rundt moder jord og overvakar helsetilstanden hennar.
Det er absurd å være biolog i dag. Vi beskriver daglig hvordan verden i et umerkelig tidsglimt ødelegges og tømmes for ressurser. På noen tiår endres de globale økosystemene. På 12 måneder brukes nå 17 måneders naturproduksjon. Seksti prosent av jordas økosystemer er sterkt skadet. Klimaendringene er bare en bit av dette. Dette er ikke «å tegne et dystert bilde», slik Torgeir Micaelsen sier. Det er å vise til hva FN, UNEP og de store forskningsinstitusjonene advarer verden med (se www.grida.no og www.cs-n.org). Kan vi tro på at ny teknologi kan gjenskape rent vann, matproduksjon og erstatte rensende økosystemer på globalt nivå? Det kan nå se ut som om «vi» tar sjansen på at mirakelløsninger vil dukke opp. Når oljen blir borte er krisen et faktum. Det vil de unge oppleve.
I denne settingen jobber forskning, private og offentlige institusjoner i alle land kortsiktig og enøyd med «verdiskaping, innovasjon og utvikling av nye markeder», med formål å produsere flere dingser, reiser, forbruk eller tjenester som skal konkurrere ut andre. Arbeidsplasser brukes som skalkeskjul. Bærekraftig industri blir aldri satset på om det ikke er profittgivende; målet for hele økonomien er å generere penger. Til dette forbrukes natur, de ekte verdiene som er framtidas mat, hus og klær. Det jaktes på mer energi, ressurser, mineraler, fiber, arealer og mat som omdannes i «markedet» til symboler. Pengesymboler som i børsene bare kan ses på dataskjermer og utskrifter.
Torgeir Micaelsen kaller symbolene «eierskap i verdens produksjonskapasitet». Hva skjer når verdens vegger av begrensede ressurser nås, og produksjonen stopper? Vil verden ha datasymbolene våre, i bytte mot at «vi» tar mat og klær ut av munnen på de som jobber? I en verden av knapphet er børsservere verdiløst spesialavfall. I dagens politiske virkelighet er de redningen for barn og barnebarn. – Terje Bongard og Eivin Røskaft
Kvifor vert ein møtt med ein slik likesæl, latterleggjerande eller aggressiv reaksjon viss ein peiker på at økosystema ikkje taklar livsstilen vår, sjølv om ein gjer sitt beste for ikkje å vera moraliserande? Sjølv trur eg det har å gjera med at det rører ved sjølve eksistensen vår, våre djupaste drifter.
For mellom cirka 2,2 millionar og 200.000 år sidan evolverte slekta Homo seg ikring Riftdalen i Aust-Afrika, i ei verd som tyktest uendeleg. Menneskehjernen er forma av desse tilhøva, og er fyrst og fremst eit reiskap for å bringe genane vidare. Hjernen er på eit vis påfuglhalen vår, då han både er energikrevjande og gjer fødsler til ein risikosport. Evolusjonært er poenget med hjernen å tilegna seg status og ressursar, for hankjønnet direkte og for kvinnekjønnet indirekte gjennom makeval.
Litt om Riftdalen ved Afrikas horn.
Det vert sagt at ein rik mann er alltid vakker. Dette vart godt illustrert i den klassiske Burger King-studien av Townsend og Levy (se studien fra 1990), der vakre og mindre vakre modellar av begge kjønn vart utkledde med uniformer som signaliserte ulik status. Hos kvinner trumfa Rolex-klokka over Burger King-uniforma, sjølv om hamburgarmannen hadde mykje flottare utsjånad. Denne samanhengen fann ein ikkje hjå menn.
Clinton og Trump, døme på menn med høg sosio-økonomisk status.
Det er sjølvsagt lite flatterande for mennesket å sjå seg sjølv i dette ljoset, i grunn og botna er vi fikserte på sosial og økonomisk, såkalla sosioøkonomisk status. I dag, grunna det tradisjonelle ekteskapet si oppløysing, ser vi dette tydeleggjort gjennom den auka tendensen med seriepolygami, der menn med høg sosioøkonomisk status inngår både to og tre kull. På eit vis er dette ein meir brutal form for polygami enn den tradisjonelle, der ein i det minste haldt på den gamle kona. Delen av barnløyse menn i førtiåra er aukande, med dei konsekvensane det fører med seg for samfunnet.
Syndefallet kom ikkje like brått som ein kan få inntrykk av gjennom skrifta, men kan heller sjåast som ein langdryg evolusjonær prosess. Ein ting er i alle fall sikkert, arvesynda er eit faktum, vi vert fødde som aggressive, grådige, baktalande, ambisiøse, makt- og ærekjære egoistar. Heller ikkje dette er noko å vera stolte over. Kombinert med eit system som let desse eigenskapane bløme fritt, den globale kapitalismen, implementert gjennom snart ni milliardar menneske, ser framtida dyster ut. Ikkje minst ser vi dette gjennom Kina sin aggressive globalkapitalisme dei seinare åra, driven fram av millionar av testosteronbombar som slåst om gunsten til eit stort mindretal fruktbare kvinner grunna eittbarnspolitikken.
Ein tredje orsak til at folk ikkje orkar å ta inn over seg konsekvensane av sviktande økosystem, trur eg ligg i at denne erkjenninga gjer arbeidet vårt meiningslaust.
Ressursene som trengs til framtidas mat, hus og klær må lagres, resirkuleres og forvaltes slik at de vil være tilgjengelig i framtida. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og overfokuserte. En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida. – Terje Bongard og Eivin Røskaft
Ingen arbeidsplass som er vikla inn i det kapitalistiske systemet slepp unna, vera det seg som lækjar eller utmarksforvaltar. Løna er ei avkasting av verdas produksjonskapasitet, som parasitterer på produksjonskapasiteten til økosystema. Det kapitalistiske systemet er som ein parasittisk sopp som snart har infisert alle økosystema med eit fint nettverk av pengemycel.
Det norske samfunnet, forskning, EU og internasjonal kapital gjør sitt ytterste for å omsette klodens ressurser til symbolet penger. All kapital, også Pensjonsfondet, investeres videre i produksjon som bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker over hele jorda. Lønnsomhet bygger jo nettopp på forbruk av ressurser, i form av olje, metaller, transport, matproduksjon eller andre varer eller tjenester. Pensjonsfondet bruker derfor opp ekte ressurser som både er pensjonistenes og deres barnebarns mat, hus og klær. Verken gull, kunst eller kapital kan spises eller bos i. Pensjonsfondet bør derfor omdøpes til Pyramidespillfondet. – Terje Bongard og Eivin Røskaft
Å bora i Lofoten for so å dytte ytterlegare milliardar inn i Pensjonsfondet, vil berre framskynde dette sitt fall. I same stunda risikerer vi å øydelegge naturkapitalen, den verkelege kapitalen som gjev mat i magen. Lofoten er gytegrunna for mykje av fisken i Barentshavet, desse områda heng i hop. Forsking viser at torskelarvar er særleg ømfintlege for oljeutslepp. Lofoten – Barentshavet husar 93 prosent av torsken, 85 prosent av hysa, 64 prosent av silda, 57 prosent av rekene og 50 prosent av seien. Tall frå Fiskeridirektoratet viser at Lofoten og Vesterålen i einskilde år stend for opp mot 17 prosent av den norske fiskefangsten.
Diverre sit politikarane våre fast i kva Bongard kallar for pengefella, då kjenslene våre sidestiller ein fullstappa bankkonti med å ha stabburet fullt av mat og skålen full av ved. Men når verdsøkonomien stangar hovudet i ressursveggen er det berre naturalia som vil vera noko verdt, ein pengeservar vert då inkje anna enn spesialavfall.
Det vert sagt at folket får dei politikarane dei fortener. Eg veit ikkje, politikarane er vel berre som folk flest, med hovudet godt planta i Riftdalen. Eg skjønar dei vel, å klatre opp på kanten av denne dalen er inga trivelig oppleving, kvar ifrå vi kan skode ned på oss sjølve i all vår gru. Her oppe frå kanten av Riftdalen ser vi òg at verda ikkje er uendeleg, ho har svært skjøre grenser.
Berre eit fåtal av oss har våga å stikka hovudet over kanten til Riftdalen. Ikkje det at vi er noko betre enn andre, vi er alle som brikker i eit stort maskinmonster som riv verda i filler, og vi maktar ikkje å koma oss laus. Men vi er ikkje stolte av det arbeidet vi gjer for dette monstret, vi skammar oss over å gå på jobb, då vi veit at vi riv grunna unna føtene på ungane våre.
Ofte vaknar eg tidleg om morgonen full av kval over framtida til den toårige dotter mi, der ho søv so umedvete om alt dette eg ligg og grublar på, pensjonsfondet på 3700 milliardar gjev meg inga ro. Folk er so hysterisk opptekne av pensjonar for tida, det er mest som om kva du kan venta å få i pensjon er hovudoppslag i media annankvar dag. Helst skulle eg vel allereie ha starta ei pensjonsforsikring for dotter mi, ho som søv so trygt innåt mor si. Men eg er ikkje oppteke av det, kanskje får eg sjølv nokre slantar i pensjon, for dotter mi har eg inga von om det. Får ho oppleva å eta fersk skrei til middag på sine gamle dagar, i lag med barneborna sine, slik vi åt det i dag, er dette mitt høgste ynskje. Eg har ikkje noko høgare ynskje for framtida.
Å ha hovudet i Riftdalen er som å ha hovudet under armen, vi er dummare enn strutsen som stikk hovudet i sanda. For dei få av oss som ser kor det ber har vi ikkje noko parti å stemme på. Vi treng eit parti som vil investere i produksjonskapasiteten til økosystema framom til den globale pengemaskina.
Og Terje Bongard går i boka si ”Det biologiske mennesket” òg lenger enn som so. Han tilbyd ein ny modell for demokratiet, eit inngruppe-demokrati, der ein spelar på dei gode sidene hjå mennesket, kor ein framelskar dei gode kvalitetane vi viser i nære relasjonar. Mennesket er ikkje vonlaust, vi er òg medfødt rause, empatiske, snille, samarbeidande, oppdragande og ansvarlege. Men desse eigenskapane vert kvelte i store massesamfunn, dei kan berre bløme i samanhengar som etterliknar dei gamle stammesamfunna i Riftdalen. Her ligg vona hjå menneskeslekta, den einaste vona vi har att.
Det er ei trøystesløyse i eit valår å stå på kanten av Riftdalen og sjå ned i mørke avgrunna, utan å ha noko parti å stemme på. Difor er det er på høg tid at vi får eit nytt parti som tek desse perspektiva på alvor. Underleg nok, løysninga på dei problema som Riftdalen sitt snevre hjerneperspektiv har gjeve oss, ligg òg i Riftdalen, i stammen, i det nære fellesskapet mellom menneskje, men utvida til eit nasjonalt og globalt perspektiv.
Vi veit no kven mennesket er, på godt og vondt. For tida nyttar vi mest den vonde sida av oss, vi nyttar ho til å produsere pengar. Men vi treng ikkje pengar, vi treng naturkapital gjeven oss frå friske økosystem og sosial kapital gjeven oss frå livgivande menneskesystem. Dette kan vi oppnå gjennom inngruppe-demokratiet. Den beste investeringa vi kan gjera for framtida, den beste gåva vi kan gje borna våra.
Relatert
Verdibørsen om evolusjon, miljø og samanbrot (Terje Bongard, Lise Tingstad og Pål Steigan diskuterer her korleis det
kan ha seg at menneskeslekta ikkje ser ut til å ta inn over seg dei
globale miljøkrisene. Ein unik samtale med to av Noregs mest visjonære, kunnskapsrike og intelligente menn!)
"I speak on behalf of Norway, we move to Nouvelle-Aquitaine, as you cannot have meaningful fun here anymore. We don't want that kind of fun Lev Tolstoy mocks, as an escape from a nihilistic life, which is the only fun you can have in Norway, as everything here is nihilistic. I speak of real fun with deep cultural roots!" - PermaLiv
"Light pollution destroys the dark in Norway, so there's no point in winter anymore. I guess it's the same in Sweden? But you might not have all these "cabins" and so many people on the countryside? Now to wind turbines everywhere, flashing 40 time per minute with hinder lights every time an airplane is in the vicinity. So the magic of the winter is gone!" - PermaLiv
Learn more about Linda Bergqvist at Doomstead Diner.
Reverse Engineer lever, han har bare byttet domenenavn: K-Dog
I 2015 var han på sykehus hele tida, men han må ha kommet seg:-)
Husker jeg var så imponert over denne unge dama i 2015, hvor jeg tenkte hun var Sveriges svar på Gail Tverberg. I nyere tid ble Tollef Hovig min foretrukne samfunns-økonomiske analytiker, men dessverre får jeg ikke lest ham lenger.
De snakker om "cult of optimism", hvor noen også ønsker å etablere en slik kult på Toten, selvsagt med seg selv som kult-ledere. Vel, jeg blir i alle fall ikke med, da jeg ikke vet om mer deprimerende folk.
Rett etter den første videoen så jeg denne, av Craig Roberts, hvor jeg etterpå stakk ned i Olteruddalen og eksperimenterte litt med blendere. Jeg redigerte sju fotografier, et med f2.8, to med f16 og fire med f1.4, så får vi se hva Adobe tenker?
Godt man har fotografiet, ellers ville alt bare blitt helsvart. Kanskje ville jeg tom. blitt fristet til å bli med i denne falske og kyniske, nye optimist-kulten på Toten?
Her var nok alle episodene nedenfor med flere samlet i en mega-dokumentar om frankerne! Må innrømme at jeg ikke har kommet videre, og dette kan vel da passe bra, slik at jeg kan nyte hele denne dokumentaren i jula, håper jeg😌
Det blir dessuten ekstra hyggelig å nyte den, nå som Notre Dame åpner igjen✋
Tenk det, hadde modernistene fått viljen sin, hvor Notre Dame hadde fått nytt, modernistisk kirketårn, da ville jeg bare ha spydd av hele Frankrike, og aldri satt min fot i Paris😒
Men så seiret vi da altså, med vår egen Audun Engh i front🙏 Lovet være Auduns minne denne jula, og en kjempestor klem til deg fra jentene mine, fordi du var med å berge vårt nye fedreland💖
Jeg vet du og himmelens englekor gleder seg veldig til i morgen, ja hele helga, med gjenåpningen av Notre Dame. Måtte dette bli starten på en fornyelse for Paris, Frankrike og Europa🙋
Jeg, Elina og jentene kommer, for å hjelpe til med Europas gjenfødelse, vi skal bare avslutte Grythengen og Norge først💥
Selv hadde jeg håpet og fått til både minnesti og minnebok til 150-års jubileet vårt, men det nytter ikke, så stien etter elva vår gror nok bare igjen, hvor historien vår forsvinner ned i det Orwellske Minnehullet og blir borte for godt, mens vi forsvinner til Nouvelle-Aquitaine i Frankrike. Så alt bare forsvinner!
Her går stien i dalen over det gamle elveleiet øverst i Grythengen, hvor elva skiftet leie på begynnelsen av 1950 - tallet, og kværnenga vår på forunderlig vis ble litt større igjen. Ellers har den jo bare krympet og krympet.
Bestill fadografiet av hva som skulle vært minnestien vår, men som nok dessverre ser ut til å ende opp som glemmestien, her:
Og det er vel dette de vil, slik at de kan få leve i fred som patetiske simulasjoner av the Matrix!
Jeg har fra før tenkt å vandre Via Transilvanica, etter at jeg har fått parkert jentene i en bilfri landsby i Nouvelle-Aquitaine, slik at jeg slipper å være sjåfør døgnet rundt. Men nå ser jeg at Israel også har en nasjonalsti, som ser ut til å ha blitt ferdig omtrent til 7. oktober. Så nå får vi tro de snart får gjort ende på presteskapet i Iran og deres proxier, slik at de kan få vandre i fred igjen. Kanskje tar jeg da selv denne vandringen, sammen med min a7III med Sigma 50 mm f2.0?
Det beste er hvis jødene får ha hele landet sitt i fred, inklusive Judea og Samaria, som er deres kjerneland, slik at de også kan legge til Jeriko på denne vandringen.
Det nytter ikke å dele Israel, vet dere, på samme vis som det ikke nytter å dele Grythengen. Og egentlig burde man selvsagt heller ikke delt Grythe, det ble bare tull dette også. Samtidig er det i Grythengen vår viktigste historie ligger nå. Men denne historien nytter det ikke å levendegjøre igjen, så da er det liksom ingen vits i, samtidig som vi neppe orker å leve uten en levende historie. Derfor blir det nok til at vi bare kutter denne gordiske knuten ved en reetablering i Nouvelle-Aquitaine. Skjolden kunne nok også gått bra, med en ny identitet som Petter-Øyvind Kvåle, men da må de få laget til en skikkelig urban landsby i dragestil for oss først. Man må da kunne stille visse minimumskrav til tilværelsen, dette har med vårt rokokko fundament å gjøre, eller en søken etter lykken.
Ah, her glemte jeg nesten det at uten at man kan gå tur til Tjuvåskampen, da nytter ingenting, og det er ingen vits i noenting. Så først og fremst må man få ned turbinene over Odalen!
Oppdaterer med Israels nasjonalparker, som vel er verdt å få med seg, samtidig som man er ute og vandrer:
Så da har dere litt mere å tygge på, i vente på at det skal bli litt fredeligere å vandre etter Israels nasjonalsti. Minnestien i Grythengen blir det vel ikke noe av, var der oppe som bildet ovenfor ble tatt, i går, og du verden hvor mange trær som må plantes oppover dalsida, for at det skal bli hyggelig igjen! Men vi får se hvor langt vi kommer, før vi kommer oss til Nouvelle-Aquitaine, for deretter å vandre Israels nasjonalsti, sammen med Via Transilvanica, og sikkert mange andre flotte vandringer i Pyreneene, Dordogne og Biscayabukta😊
Jeg ser det er mange teorier om "Balsam av Gilead", men satser på at det er fra denne busken, fra et 1000 år gammelt frø. Uansett morsomt at man klarer å hente tilbake gamle arter, nå som så mange arter dør ut.
Hm, ser ut til å kurere det meste dette her. Tror jeg stikker bortom og prøver den for faryngitten min, når jeg allikevel er ute og vandrer. Kanskje litt av denne busken, sammen med et bad i dødehavet, gjør susen?
Tar også med denne inn i adventstiden, hvor vi får vite litt, eller rettere sagt imponerende mye, om situasjonen for de kristne i det hellige land i 2024.
En til fra samme kanal, har ikke sett den enda, men er den like bra som forrige, er dette svært bra!
Da har jeg sett den :-)
"Elsewhere I've learned that both Israeli Jews and Palestinians are of about 50% Canaanite ancestry, on average. So they are essentially cousins who were separated genetically almost 2000 years ago." - Alex_Plante
Denne studien er også omtalt i boka til Terje Bongard, om "Det biologiske mennesket".
Så hvor stor betydning innvandring fra det Ottomanske riket har betydd, sammen med arbeidsinnvandring, er ikke godt å si? Men mye tyder vel på at palestinere og jøder er broderfolk, hvor de som dro ut foredlet en jødisk identitet, mens de som ble tilbake, assimilerte inn i en arabisk identitet. Tar allikevel med kommentaren nedenfor :-)
"Palestinian is Not an ethnicity, nor a nationality, but a political identity created by the KGB and PLO in 1964. Many people considering themselves Palestinians are not from Palestine. They are Muslim refugees invited into the land by the Ottomans from Europe and Africa. Bosniaks, Circassians, Chechins, Turkemans, and Sudanese are not Palestinians!!
Most are recent immigrants from Arab Levantine lands as laborers in the 1900s under the British became of the prosperity brought by the Jews reclaiming the land. Egyptians, Syrians, Iraqis, Jordanians and Lebanese are not Palestinians!!" - shainazion4073
Grunnet den falske, kyniske suburbane identiteten, som har okkupert kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, hvor alles øyne er i de grønne enger, og ikke i levende gater, slik Jane Jacobs foretrekker det, må vi forlate dette falske, kyniske og identitetsløse landet, til fordel for litt ekte urbanisme i Nouvelle-Aquitaine.
Det billige, patetiske bilhelvetet av et suburbant ødeland i utkantene, som Grythengen og Øverskreien har blitt, skal det sannelig bli godt å komme vekk fra. Vi skulle naturligvis helst levd selvbreget med permakultur her i Grythengen, men dette nytter selvsagt ikke, når vi ikke får leve i fred med Grytheng-rettene våre.
Så det er jo veldig trist å hverken ha et landskap, en kultur eller en historie lenger, hvor man da heller ikke har noen identitet. Fordi den falske og kyniske suburbane identiteten, som har okkupert Grythengen, vil vi aldri ta til oss😡
Bilen er på verksted igjen på Lillehammer, så det suburbane billandet Norge er bare stress og styr! Men det ble da i alle fall et lite minne fra gågata i Lillehammer. Dette er vel den eneste gata i hele Mjøslandet, som har et snev av urbane kvaliteter. Ellers står det like ille til med de urbane kvalitetene i bygdebyene våre, som med de rurale kvalitetene i Grythengen.
Personlig fatter jeg ikke at folk orker å leve i dette svineriet, så det skal bli godt å komme seg vekk!
Dette blir som den suburbane identiteten i Grythengen, fullstendig kynisk denne også, og er kun skapt for å gjøre ende på kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer!
"The place "not worth caring about" is not just the ugly isolated architecture, but the loss of a beautiful town square, of a sense of belonging to a community with multiple overlapping relationships. Walking the dog should occur in the central park town square surrounded by your neighbours who are having coffee, eating in the local diner, reading the paper, buying a book, collecting their dry cleaning, buying a few groceries, getting their hair done, grabbing a pizza, and all the other varied activities in the local neighbourhood. We've lost street life, a sense of place. The problem with suburbia is there's no there, there." - eclipsenow5431
"We've lost street life, a sense of place. The problem with suburbia is there's no there, there."
Alles øyne skulle vært i gata, ikke i Grythengen, suburbanittene hører hjemme i landsbyen, i det urbane. Her er ikke lenger noe her, og hvordan skulle det kunne være noe her her, når alt her er tapt, alle biokulturelle koblinger, alle nyromantiske lengsler, alle pietistiske teknologier?
Har noen av alle disse menneskene hørt om Jane Jacobs?
