My Blog List

Sunday, October 26, 2014

I'm a Luddite!

I’ve a long time felt that I’m different, actually from I was a child. I remember how I reacted with anger when the road outside our house was paved, I think I was about 5-6 years at that time. Today I hate the view of cars, power lines, the sound of fans and so on. My cell phone has buttons, probably they still make a few just for old people, but touch screens are against my nature. I use the old laptops after my brother, who is a techno-fanatic. Just to mention some.

Until now I've not known that there is a term describing my condition. But there actually is, and there are many like me out there. What a release! We are the Luddites!

The graveled road outside our home before it was paved. I'm in the stroller. I can still recall the anger I felt when the road was paved. I didn't knew then I felt like this because I'm a Luddite.

Visit the Luddite Website here.

From the websites description of the Luddites:
It doesn't really make sense to make an anti-tech website, does it? Also, you're wearing glasses. And you're wearing a shirt made by machines.

This is a commonly asked question, but with a little contemplation anyone can see how ridiculous it is.

First, it thoroughly misunderstands what Luddism is. Luddism is not the hatred of particular technologies, but of a technological system. In fact, some Luddites might very well like some particular kinds of technologies while realizing that those technologies are the product of a vast system that ought to be given up.

Luddites are also only against a specific kind of technology called organization-dependent technology, or technology that is predicated on vast systems and already-existing infrastructure to exist. The other kind of technology is small-scale technology and Luddites do not mind that kind. For more on the difference between the two kinds of technologies, read the essay, “The Technology Problem.”

“The Technology Problem” by John Jacobi

Secondly, this question assumes that the Luddite position is merely a personal one. But the technology problem is a social and global one, and it cannot be fixed with personal changes. In fact, many personal changes Luddites might want to make are impossible because of the technology problem itself. Because Luddites hope to change the world rather than retreat from it, they have to operate within it as it exists. That doesn’t mean they like it.
Lastly, this question ignores a basic common sense principle: If you want to reach people, you have to go where they are. People are on the internet. Luddites are going to have to use it and other communication systems if they want to make the widest possible change.

Friday, October 24, 2014

En kommunist som elsker tradisjonell arkitektur!

Jeg trodde ikke det var mulig, men verden har en kommunist som elsker tradisjonell arkitektur! Hans navn er Pål Steigan, og han bor i den vakre Italienske fjellbyen Tolfa. Alle som kjemper mot vårt modernistiske tyranny er mine venner. For meg er dette det fremste kjennetegnet på en ekte venn.
Enig med deg. Også i arkitektursynet. En kommunistisk arkitektvenn av meg sa halvt spøkfullt at jeg da hadde et fascistisk arkitektursyn. Det er to haker ved en slik påstand: 1. Fascistene var futurister, også i arkitekturen. Fascismens hus i Como er typisk modernisme. 2. Som jeg sa til ham: jeg legger ikke vekt på det arkitektene tegner, jeg ser hvor de bor, og de er overrepresentert i vakre historisktiske bygårder. 
Ellers har jeg satt meg foran gravemaskiner som skulle rive Rodeløkka og vært med på ulovlig demonstrasjon mot riving av bygårder på Grünerløkka, og stort sett vært med på å redde store områder med vakre arbeiderbydeler både i Oslo og i andre byer. Oss kjettere i mellom. - Pål Steigan

 Gale entreprenører vil ødelegge indre Oslofjord og Nesodden

av Pål Steigan

Tirsdag 22. oktober 2014 lanserte Sweco sin idé for by- og transportutvikling i Oslo mot 2070. Planen er noe av det mest sinnssvake som er presentert siden planene på sekstitallet om å rive hele Grünerløkka og bygge motorvei på Karl Johan. Planen er åpenbart inspirert av den futuristiske galskapen i oljediktaturet Qatar. Enda så sprøtt det hele er, er det nok nødvendig å ta det på alvor og gjøre alt mulig for å hindre det.

Nesodden i 2035 i følge Sweco

Forslaget kommer fra Sweco

Konsulentselskapet Sweco eies av svenske Sweco AB, som er et multinasjonalt selskap der familien Nordström eier 34,5% av aksjene. Selskapet ønsker å anlegge fire kunstige øyer, hvorav tre øyer i Bunnefjorden og én utenfor Nesoddtangen.
– Idéen vår er å bygge ut områdene Bygdøy, Nesodden og Holmlia, og la Nesodden gi rom til et nytt sentrum. Området vil da utgjøre den sørlige delen av en omfattende fjordring, som igjen vil trekke det urbane sentrum litt lenger sørover, ut i fjorden, sier Malin Andersson, prosjektleder for Oslo 2070 i en pressemelding.
Resirkulert versjon av «Stilluf-byen»

I 2012 foreslo Bernt Stilluf Karlsen, styreleder i Oslo Havn KF, at det skulle bygges ei øy av overskuddsmasse i Bunnefjorden. Forslaget vakte voldsom motstand, og på tross av at utbyggingskamerater i Høyre og Arbeiderpartiet i utgangspunktet var positive, endte det med at befolkninga på Nesodden og kommunestyret senket hele planen på dypt vann. Nesodden Rødt oppsummerte det slik i april 2013:
Stillulføya ble lansert med voldsomt reklameopplegg og vakre drømmer om en ny naturperle. Mange syntes ideen var forlokkende. Aksjonsgruppa for bevaring av Storeflua ble raskt etablert og klarte på få uker å skaffe fram kunnskap om miljøkonsekvensene som skrapte vekk glansbildene. Grundig dokumentasjon og godt opinionsarbeid gjorde at de politiske støttespillerne i kommunestyret kastet kortene etter bare 4 måneder. Stillulf Karlsen, Oslo Havn, Ruter og Oslo kommune gikk på et viktig nederlag. Det biologiske mangfoldet i Bunnefjorden er litt mindre presset.
Men når er altså Sweco på banen med et forslag av samme type, som er minst like ille. Så da er det på’n igjen!

Thursday, October 23, 2014

Hvorfor mannen er det sterke kjønn og hvorfor kvinner blir husbyggermonstre ved overgangsalderen


1) Hvorfor er mannen det sterke kjønn?

Svar: Fordi kvinnene valgte de mennene som var best egnet til å skaffe ressurser, og vi menn derfor er etterkommere av et fåtall menn, de grådigste og råeste. Så kvinnen har ingen grunn til å klage på oss, da hun har skapt oss.

2) Hvorfor bygger så mange middelaldrende ektepar på huset når barna flytter ut?

Svar: Statusgenet hos kvinnen slås automatisk på når hun mister sin ungdom og skjønnhet, og hun forvandles fra yndig husfrue til et husbyggermonster.

Et resultat av statusgenet som slås på når kvinnen nærmer seg overgangsalderen og hun forvandles til et husbyggermonster. Ceaușescus palass var først og fremst hans kones prosjekt, og hun drev bygningsarbeiderne til vanvidd. Og hun ikke kun ruinerte sin manns økonomi, men et helt lands økonomi.

For oss menn er det viktig å være klar over dette latente genet, slik at vi ikke blir tatt på senga og kan forberede mottiltak når det slår inn.

Foto: Mihai Petre

Ellers viser intervjuet at kapitalismen er ei mannegreie vi bør spare kvinnene for.
Humanbiolog og forsker Terje Bongard viser til evolusjonen. Ifølge ham har utviklingen gjennom flere hundre tusen år gitt menn egenskaper som passer bedre for å lykkes i dagens kapitalistiske konkurransesamfunn.

- Når det gjelder ambisjonsnivå, spisse albuer og behovet for å lykkes og synes, er det en medfødt forskjell mellom kjønnene, sier mannen med en doktorgrad i menneskets adferdsøkologi.

- Menn har et større indre driv etter dette enn kvinner. Det er et resultat av statuskampen mellom menn. Blant alle arter og til alle tider har det vært de mennene som lyktes med å skaffe ressursene, som fikk posisjoner og status - og dermed ble attraktive som fedre.

I dag er vi etterkommere av færre menn enn kvinner.

Vi stammer med andre ord fra menn som har vært drevet av et konkurranseinstinkt.

- Når menn i dag er mindre sykmeldt enn kvinner, er det fordi de tåler presset bedre og ikke blir like slitne av det, sier Bongard.

- Betyr det at menn har det bedre i dagens samfunn?

- Det tror jeg ikke. Livet er tøft både for kvinner og menn. Det sykefraværsstatistikken forteller, er bare at menn holder ut mer og går sjeldnere til lege.

Når det er sagt, må jeg legge til at dagens kvinner, som skal lykkes både hjemme og ute, i mine øyne utsettes for et nærmest umenneskelig press.

Hvor kommer dette presset egentlig fra? Når kvinner gjør hjem og familieliv til en konkurransearena på sosiale medier, legger de samtidig et stort press på seg selv.

For Bongard har det en enkel forklaring: Det handler om attraktivitet.

- Både kvinner og menn kjemper bevisst og ubevisst om å være attraktive, men kjønnene har ulike attraktive egenskaper. For kvinner har det alltid handlet om ungdom og skjønnhet.

Men når de blir eldre, dukker status og posisjon opp også hos dem. Og et flott hjem og et rikt liv gir både synlighet, status og etterkommere.

 The American (also the Norwegian) Dream Vs. The Off-Grid Way Of Life


Upgrading to a larger house or a bigger car is exciting. And the sense of achievement and pride that come with it? Priceless!

But downsizing? Absolutely degrading! After all, it’s the American dream, right? No one would actually do it unless they really have to, right? Wrong.

Bidding goodbye to many of their prized possessions, and even risking loss of prestige, perceived or real, many people are opting for minimizing. And those who have already taken the plunge enjoy a more carefree life without a backward glance.

Other than easing the financial burden, or freeing themselves up to cruise round the world, could there be other benefits in minimizing?

Well, minimizing can bring you a number of health benefits, both mental and physical. They may not persuade you to downsize, but they’ll definitely give you some more reasons to smile if you’re considering a major shift in the right direction.

Many Americans have gone off grid because they wanted to escape the rate race, because they simply didn’t care to “keep up with the Jones.” They’d rather focus on needs than wants and desires. So they downsized. Read on...


Som dere ser av artikkelen ovenfor, enkelte former for ikke-tilknytning er av det gode. Som å koble seg av fra statusjaget, myndighetenes elektrisitetsnettverk, deres vann- og avløpssystemer og annen sentralisert maktutøvelse. I USA blir man kastet i fengsel hvis man ønsker å frikoble seg fra statsutøvelsens mange nettverk, fordi de frykter allmenningheten. Tro hvordan myndighetene i Norge vil reagere etter hvert som natursamfunnsbevegelsen får sterkere fotfeste? 

Les min natursamfunnsartikkel hos KOTE:

Dette er ikke vanskelig: Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt. - Terje Bongard

Wednesday, October 22, 2014

Eneboligens posisjon i den norske folkesjela er essensiell for å forstå den menneskekulden som råder i vårt land

Et moment som ligger i kjernen av allmenningenes oppløsning er utviklingen av vårt mekaniske verdensbilde, hvis røtter vi kan spore til Descartes:
The mechanistic idea of order can be traced to Descartes, around 1640. His idea was: if you want to know how something works, you can find it out by pretending that it is a machine. You completely isolate the thing you are interested in – the rolling of a ball, the falling of an apple, the flowing of the blood in the human body – from everything else, and you invent a mechanical model, a mental toy, which obeys certain rules, and which will then replicate the behavior of the thing. It was because of this kind of Cartesian thought that one was able to find out how things work in a modern sense.

However, the crucial thing which Descartes understood very well, but which we most often forget, is that this process is only a method. This business of isolating things, breaking them into fragments, and of making machinelike pictures (or models) of how things work, is not how reality actually is. It is a convenient mental exercise, something we do to reality, in order to understand it.

Descartes himself clearly understood his procedure as a mental trick. He was a religious person who would have been terrified to find out that people in the 20th century began to think that reality itself is actually like this. But in the years since Descartes lived, as his idea gathered momentum, and people found out that you really could find out how the bloodstream works, or how the stars are born, by seeing them as machines – and after people had used the idea to find out almost everything mechanical about the world from the 17th century to the 20th century, people shifted into a new mental state that began treating reality as if this mechanical picture really were the nature of things, as if everything really were a machine.

For the purpose of discussion, in what follows, I shall refer to this as the 20th century mechanistic viewpoint. The appearance of this 20th century mechanistic view had tremendous consequences, both devastating for artists. The first was that the “I” went out of world picture. The picture of the world as a machine doesn’t have an “I” in it. The “I”, what it means to be a person, the inner experience of being a person, just isn’t part of this picture. Of course it is still there in our experience. But it isn’t part of the picture we have of how things are. So what happens? How can you make something which have no “I” in it, when the whole process of making anything comes from the “I”? The process of trying to be an artist in a world which has no sensible notion of “I” and no natural way that the personal inner life can be part of the picture of things – leaves the art of building as a vacuum. You just cannot make sense of it.

The second devastating thing that happened with the onset of the 20th century mechanistic world-picture was that clear understanding of value went out of the world. The picture of the world we have from physics, because it is built only out of mental machines, no longer has any definite feeling of value in it: value has become sidelined as a matter of opinion, not intrinsic to the nature of the world at all.

And with these two developments, the idea of order fell apart. The mechanistic idea tells us very little about the deep order we feel intuitively to be in the world. Yet it is this deep order which is our main concern. – The Phenomenon of Life, by Christopher Alexander, page 16
Tenk for eksempel på den suburbane eneboligen, som i manges bevissthet er den ultimate lykke. Før Descartes ville en slik ide vært utenkelig, da eneboligen representerer en oppstykking av helheter ned i de enkelte deler, løsrevet fra enhver interaksjon. Inkarnasjonen av det mekaniske verdensbilde, eller hva jeg vil kalle Helvete, hvor enhver forbindelse er brutt. Helvete er et sted hvor alle interaksjoner er brutt, hvor til slutt også forbindelsen til Gud, eller hva Alexander kaller "the I", også brytes. Så at nordmenn ser den suburbane eneboligen som den naturligste ting av verden, viser med all tydelighet hvor gjennomdrenkte vi er av det mekaniske verdensbildet.

Byggefelt er menneskeørkener, på lik linje med plantefelt av sitkagran. De er anti-allmenninger. Le Corbusiers "Tårnet i parken"-typologi er selvsagt også en refleksjon av et mekanisk verdensbilde.

Plantefelt av sitkagran. Her kan intet godt slå rot. Parallelen til de norske byggefelt er slående! Foto: Orcaborealis

Derfor er det viktig at vi får fram mange eksempler på levemåter som gjenreiser allmenningene, slik som de nye natursamfunnene, hvor alt er forbundet gjennom en mengde interaksjoner eller mønstre, fundamentert i et helhetlig verdensbilde.

Mye av grunnen til den fiendtlige innstillingen mot alternative boformer er at disse ønsker å gjenreise allmenningene og et alexandrinsk verdensbilde. Dette fordi disse viser at den falske visjonen mange bygger sin livsdrøm på, den ikke-tilknyttede eneboligen, er et mareritt. Det mekaniske verdensbildets ultimate mareritt. Et Helvete!

For å gjenreise allmenningene og allmenningheten som kjernen i samfunnet, som det må være i et bærekraftig samfunn, er det derfor av uvurderlig betydning at vi etablerer et nytt post-cartesiansk verdensbilde, eller hva jeg vil kalle et alexandrinsk verdensbilde.

Jeg håper etter hvert å oversette ovennevnte utdrag av Alexander til norsk.

Vil til slutt nevne at den suburbane eneboligen også er knyttet opp mot de mest destruktive kreftene i handikapprinsippet. Eneboligens posisjon i den norske folkesjela er derfor essensiell for å forstå den menneskekulden som råder i vårt land.

Det at nordmenn ser den suburbane eneboligen som den naturligste ting av verden, viser med all tydelighet hvor gjennomdrenkte vi er av det mekaniske verdensbildet

Dette innlegget er opprinnelig en kommentar til min Kulturverks-artikkel: David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Tuesday, October 21, 2014

Limits to Growth: Where We Are and What to Do About It

by Nate Hagens


In this talk, Nate Hagens synthesizes the current landscape of global energy, environment and financial risks while offering suggestions on what to do as a hominid living on a full planet. He raises the question of whether it is possible to degrow our economies with conscious effort before our options are constrained by external forces. After a quick summary of the situation, he leads a conversation with the audience on appropriate responses to these challenges. Are large climate rallies accomplishing anything? If they aren’t, what is a better plan of action?

Recorded October 14th in Vancouver, BC. The event was part of New Economy Week 2014.

Monday, October 20, 2014

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene


Utestengelsen og marginaliseringen av allmenningene har foregått over århundrer. Men det er først i nyere tid, med framveksten av globale korporative strukturer og sammensmeltingen av disse med styresmaktene, at angrepet på de tradisjonelle allmenninger har antatt uhyrlige proporsjoner.

Publisert hos Kulturverk 19. oktober 2014.

James Kalb har gitt dette monsteret navnet “liberalismens tyranni”. David Bollier kaller det for det predatoriske markeds/stats-duopolet. Bollier har valgt å ta opp kampen mot dette uhyret, og slåss på vegne av oss alle. Han betegner dette som en av vår tids største skandaler. Kanskje den største? Og allikevel helt fraværende i den offentlige diskusjonen. Neppe så underlig i et samfunn hvor markeds/stats-duopolet sitter med definisjonsmakten og begge endene. Vi ser det nå aktualisert i forslaget med å privatisere Statsskogs eiendommer. Kanskje kunne disse eiendommene gis til de nye natursamfunnene, som kunne få forvalteransvar for sine områder til vårt felles beste?

Raseringen av allmenningene er enda tydeligere i Afrika. Folk som har livnært seg gjennom enkelt jordbruk i en allmenning i Etiopia, opplever så at jorda blir kjøpt opp av fremmede land og selskaper. De kan da ikke lenger benytte landet som var en allmenning gjennom generasjoner. De blir dermed tvunget til å arbeide i f.eks Shoe City, en gigantisk fabrikkby kineserne har opprettet i Etiopia, hvor de tjener nok til å komme seg over FNs fattigdomsmål. Kan man egentlig si at de har fått det bedre? Jeg tror disse menneskene var langt lykkeligere som ekstremt fattige, men med tilgang til fedrenes jord og som en del av urgamle tradisjoner, enn som lønnsslaver i Shoe City.

Angående tradisjoner er dette et tema som Bollier er opptatt av. Ikke overfladiske gravsteinstradisjoner slik som i Norge, tappet for alt av innhold, men rotekte tradisjoner som et fundament for allmenningene. Tradisjonene har i realiteten vært allmenningenes voktere, uten dem står vi tilbake med hva Garret Hardin feilaktig kaller ”allmenningens tragedie”. I virkeligheten er dette et uregulert tilgjengelighetsregime.

Bollier beskriver det slik: ”But Hardin was not describing a commons. He described a scenario in which there were no boundaries to the grazing land, no rules for managing it, and no community of users. That is not a commons; it is an open-access regime or free-for-all. A commons has boundaries, rules, social norms, and sanctions against ”free riders.” A commons requires that there be a community willing to act as a steward of a resource.

Yet, Hardin’s misrepresentation of actual commons as a failed paradigm – a ”tragedy” – stuck in the public mind and became an article of faith. Economists and conservative pundits saw the story as a useful way to affirm their ideas that private property rights and markets are the best way to manage shared resources.”

David Bollier

Det gleder meg stort å se at Bollier holder fram Christopher Alexanders bok A Pattern Language, som en syntetisering av tradisjonenes visdom. Med den frykt stats/markeds-duopolet kjenner for allmenningheten, er det ikke det minste rart at de forakter, fortier og latterliggjør dette verket.

Michel Bauwens utforsker høyteknologiens verktøy for å bringe allmenningene tilbake til menneskeheten og Terje Bongard gransker de innerste kroker av menneskesinnets atferdstrekk med samme formål. Bollier på sin side, utforsker tradisjonenes betydning for virkelige fellesskap.

Dessverre er allmenningene kun et svakt minne for de fleste moderne mennesker. Vi mangler ord for å beskrive dette paradigmet, som en gang var enerådende. En annen av Bolliers nære samarbeidspartnere, Silke Helfrich, har derfor laget en god oversikt hun har kalt “Commons Way of Life vs. Market Way of Life“.

Intervjuet med David Bollier bygger på hans bok Think Like a Commoner, som gjorde et mektig inntrykk både på undertegnede og intervjuer James Alexander Arnfinsen. Jeg vil derfor på det varmeste oppfordre om å avsette tid til å lytte til samtalen mellom Bollier og Arnfinsen på Levevei.no. Vi trenger slike som David Bollier for å utfordre makten til stats/markeds-duopolet. For hva dette monsteret har røvet og ødelagt tilhører oss, vi er allmenningheten!


Lytt til intervjuet:

Episode 106: The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing


Relatert:

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Andelslandbruk – mat som viser bondens ansikt

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn

Reisebrev fra Europas midte: Verden gjennom nåløyet

BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land

Russlands økologiske mirakel

Sunday, October 19, 2014

Kommentar til Bongards kommentar (Bongards kommentar til meg er knyttet til artikkelen "Modeller for et post-kapitalistisk scenario?"

Les stykket kommentaren er knyttet til her.
Hva Terje Bongard sier om tredelingsmodellen: 
"Boblemodellen er altfor vanskelig, altfor åpen for misforståelser."

Det er interessant å merke seg at Bongard kaller tredelingsmodellen for en "boblemodell". Ei boble er vakker, men svevende og altfor skjør. Et lite stikk så sprekker den.

Jeg ville allikevel ta den med for å illustrere hvordan allmenningheten, staten og markedet skulle stått på likefot i et sunt samfunn, hvor staten og markedet fungerte som allmenninghetens tjenere og tilretteleggere. Mens i dag har staten og markedet vokst sammen til et siamesisk monster som predaterer på allmenningheten. Lik en gal hund som angriper sin herre og river ham i stykker.

Men vi må nok bare innse at så lenge staten består av mennesker vil den aldri kunne bli allmenninghetens tjener og vokter, med mindre den selv transformeres til en del av allmenningheten, som er nettopp hva som vil skje med en implementering av Bongards RID-modell. Også staten må bli en integrert del av nettverket, for å si det slik. Michel Bauwens snakker mye om partnerskapsstaten, men skal denne bli virkelighet må vi selv bli staten og staten bli oss. Staten må fanges inn av nettverket, hvis ikke vil den først og fremst arbeide for egen vinning og interesser, grunnet at den består av mennesker. 
Bongard sier det slik:

"Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet."

På samme vis må markedet eller økonomien bli en del av nettverket.

Bongard sier det slik:

"Dette er ikke vanskelig: Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt."

Personlig er jeg også en disippel av Christopher Alexander, og jeg synes det er interessant å se hvordan man i "A Pattern Language" finner flere mønstre som går rett inn i denne tematikken, hvor vi kan organisere de fysiske omgivelsene slik at de maner fram samarbeid og interaksjon mellom mennesker. Mønster 37 er et opplagt eksempel: http://www.patternlanguage.com...

Om dette mønsteret sier Bongard:

"MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR."

Men vi har også andre mønstre, som mønster 87, hvor dette gjennom en tabernastruktur kan bygge et lite stammesamfunn av stolte kjøpmenn: http://www.resilience.org/stor...

I likhet med RID-modellen danner "A Pattern Language" en nettverksstruktur som innbyr til samarbeid og demper uønsket atferd.

Bongards RID-modell er også interessant fordi den danner et "Holarchy": http://blog.p2pfoundation.net/...

Slik reflekterer den alt liv på jorden.

Personlig er jeg også helt overbevist om at for å knekke forbrukersamfunnet må biofilia spille en kjernerolle, for å erstatte det stimuliet som forbruk utgjør i dag: http://permaculturenews.org/20...

Dette betyr at vi må kaste på sjøen alt av moderne arkitektur og planleggingsregimer, og erstatte dette med en morfogenetisk arkitektur i Alexanders ånd.

Dessverre begynner Bongard å bli sliten og desillusjonert etter mange års nytteløs kamp:

"Har kjempet i mange år, holdt et utall foredrag, men det er for mye å formidle, for mange vet for lite, og jeg begynner å bli forbanna. Det er et dårlig utgangspunkt. Jeg tror det må brukes en annen strategi, basisgruppe evt., usikker."

Noen har kanskje fått med seg vekstapologeten Paul Krugmans nylige angrep på Richard Heinberg og andre som stiller spørsmålstegn ved vekstparadigmet: http://www.resilience.org/stor...

Det er trist at Dag og Tid og andre trykker Krugmans artikler for New York Times, fordi folk heller lytter til falske profeter som ham enn til Bongard, da Krugmans ord kiler dem i ørene.

Derfor er det viktig at vi bygger våre egne plattformer, som Kulturverk, hvorfra sanne profeter som Bongard kan få fremføre sitt budskap. A. Viken sier det slik:

"Systemets plattformer vil ikke åpne opp for radikal systemkritikk, det er sannheten, ergo må egne arenaer etableres.

Som nevnt, KV har vokst på motstanden mot konsensus, slik Bongards ord vekker oppsikt grunnet at de går mot rådende konsensus, det må ikke demotivere, men motivere til handling.

Hils ham så mye fra oss og alt godt."

Dessverre behandler det moderne Norge Bongard like dårlig som det gamle Israel behandlet sine profeter, og vi har nå stuet vekk denne generalen og vår fremste menneskekjenner for å studere insekter for luselønn. Vi burde skamme oss!
Profeten Jeremia stuet vekk i ei fengselscelle for å holde kjeft. Vår egen "profet", Terje Bongard, har vi stuet vekk på et kontor for å studere insekter, slik at han holder kjeft. Hva er forskjellen? Illustrasjon: Jim Padgett
Helge Lund gir vi derimot millioner for å undergrave våre barns framtid!

Til slutt et lite råd Bongard gav:

"Du må passe deg for fremmedorda, Øyvind. 99 % detter av med en gang det dukker opp –ismeord, nye begreper el.lign. Inkludert meg, er jeg redd, for jeg er veldig opptatt av at det vi skriver skal være lett for minst 9 av 10 å lese."
RID-Modellen danner et "Holarchy"

Nathan Lewis: People Who are Not Directly Involved in Agriculture Should Live in Urban Places

Published at P2P-Foundation on Octobre 19, 2014.

My place Totenby some named "Totscana" as a Norwegian counterpart of famous Italian Toscana, has lost much of its charm by suburban houses spread all over this pleasant landscape. This is a horrible thing to do! This way the beautiful landscape is reduced to a kind of Los Angeles like Suburban Hell!
Suburban housing doesn't belong to the countryside, like in "Totscana". People who are not directly involved in agriculture should live in urban places. Otherwise the countryside becomes reduced to a kind of Suburban Hell, a favourite phrase of Nathan Lewis.
Read Nathan Lewis' essay:
From the essay:
We don't try to mix "the city" and "farms." Urban places are dense and distinct from farming areas. People who are not directly involved in agriculture should live in urban places -- whether tiny country villages, or huge metropolises.

European village

European village. Although this village is in an agricultural region, this village itself is a dense urban place, and there is a distinct transition to farmland.

We don't try to mix the "city" and "farms" -- i.e. suburbia.

Chinese village

Chinese village. Again, a dense urban place, and farmlands. Don't mix them.


It seems the US Americans have been teaching children that surburbia is good and urbanism is bad ever since 1952. Thanks alot! - KRISTIAN HOFF-ANDERSEN
But of course, modernist "urbanism" is not urbanism, it's nihilism! Only traditional urbanism can support pleasure of life. Nathan Lewis is one of the best urbanist writers, so go on to his fabolous archive to learn more:

Traditional City/Heroic Materialism Series


Using A Pattern Language we can create urban spaces more joyful than the New Jerusalem in the book of Revelation
The Eco-Technic Civilization. Try to imagine it. If you can imagine it, you can have it! It is actually cheaper and easier to do than today's Suburban Hell. - Nathan Lewis
Related:

Saturday, October 18, 2014

Borgund stavkirke som dagens bilde hos Wikimedia Commons

En god start på dagen, Borgund stavkirke som dagens bilde hos Wikimedia! Et smykke, den sorte diamant, en av Christopher Alexanders favoritter. Les om Navianas møte med denne uvurderlige skatten her. Foto: Simo Räsänen

La de nye natursamfunnene få forvalteransvar for Statsskogs eiendommer

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.
Nei, det med eplesortene har jeg fra David Bollier. Glemte boka hans hos foreldrene mine, men husker jeg det skal jeg finne igjen disse opplysningene så du får nøyaktige data. Han har forresten nylig gitt et intervju hos Levevei: http://www.levevei.no/2014/09/episode-106-the-commons-as-an-approach-to-governance-sustainable-resource-management-and-social-wellbeing/

Personlig er jeg nok litt mer filosofisk anlagt, og samler ikke så mye på statistikk o.l. Derfor er jeg veldig glad fordi du gjør denne jobben så utmerket! Godt å kunne ty til steigan.no når man trenger litt fakta på bordet. Ikke alle lar seg imponere så lett av luftige filosofiske betraktninger.

Tolfa virker som et fantastisk sted, ikke minst fordi det er del av en slik stor og vidunderlig allmenning.

Selv blir jeg rasende over den foreslåtte privatiseringen av Statsskogs eiendommer! Hvorfor kan de ikke heller gi forvalteransvar for disse eiendommene til den nye natursamfunnsbevegelsen: http://www.natursamfunn.no/

Natursamfunnene skal organiseres som sterke allmenninger, men de sliter med å skaffe land. Disse kunne bety en revitalisering av allmenningene, slik det var i middelalderen. Hvor man fullt ut baserte seg på allmenningen som et felles naturgrunnlag for økonomi og fellesskap.

Jeg har skrevet mer om dette her: http://www.magasinetkote.no/artikler/2014/3/25/grendeklynga-en-modell-for-framtida

Jeg hater virkelig dette predatoriske markeds/stats-duopolet som har tatt makta i Norge, for meg fremstår dette som et siamesisk monster som river i filler allmenningheten og alt av fellesverdier.

Her på Gjøvik forsøkte senterpartiet å privatisere kommuneskogene for noen år tilbake, forslaget ble nedstemt med en stemmes overvekt. Nå forsøker regjeringa seg på det samme med Statsskog. Alt skal privatiseres for å mette uhyrets umettelige appetitt. I virkeligheten skulle staten og markedet være allmenninghetens tjenere, men dette er snudd på hodet, og dette siamesiske monsteret predaterer på og river i filler allmenningene og våre fellesverdier, som det egentlig skulle beskytte. Som en gal hund som angriper sin herre og river ham i filler.
Alt skal privatiseres for å mette uhyrets umettelige appetitt. I virkeligheten skulle staten og markedet være allmenninghetens tjenere, men dette er snudd på hodet, og dette siamesiske monsteret predaterer på og river i filler allmenningene og våre fellesverdier, som det egentlig skulle beskytte. Som en gal hund som angriper sin herre og river ham i filler.

Relatert lesning:

Thursday, October 16, 2014

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Dagens system har utviklet seg til å bli allmenningenes fiende. Dette skyldes hva David Bollier kaller ”det predatoriske markeds/stats-duopolet”, som fortærer allmenningene (et trist eksempel er Sandvika storsenter). Vi har ikke lenger motpolene staten og markedet, men disse har gått sammen i en symbiose og blitt til et siamesisk monster.

Publisert hos Kulturverk den 15. oktober 2014.
Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse. Demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og allmenningene gjennom inngruppa.
Dette som følge av den korporative makt og kapitalismens behov for å akkumulere, derfor må våre fellesverdier privatiseres. F.eks. er 20 prosent av det menneskelige genomet nå privatisert, en absolutt galskap. Våre folkevalgte og byråkratiet fungerer som lydige marionetter for dette monsteret. Som Pål Steigan er inne på: ”Så lenge kapitalakkumulasjonen og dens eksponentielle prinsipp opprettholdes, så vil rovdriften pågå til hele det biologiske systemet vår sivilisasjon hviler på bryter sammen.”

Og Michel Bauwens legger til (les mer her): “For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:

1) Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode. La oss kalle denne funksjonen løpsk ”pseudo-overflod”.

2) Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur. La oss kalle dette trekket tvungen ”kunstig knappleik”.


Michel Bauwens sitt mål er en tredelingsmodell av samfunnet, hvor allmenningene gjenerobrer sin rettmessige plass og står på likefot med staten og markedet. Bauwens har skissert sitt idealsamfunn i følgende illustrasjon:

Post-kapitalisme
Kilde: FLOK Society Research Plan
Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.
Bauwens regner seg som kulturell katolikk. Kanskje kan hans tredelingsmodell sammenlignes med kirkens forestilling av Gud, hvor Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd står på likefot og sammen utgjør en høyere enhet? Bauwens er iallfall innforstått med at vi ikke kan “fortsette med et system som skaper velstand, men som også ødelegger jorda og skaper så mye sosial ulikhet. Etter 400 år med dette tror jeg vi vet at dette ikke fungerer. Vi trenger et nytt system for å gjenerobre alle disse fellesverdiene“.

Bauwens modell bygger på mange måter videre på situasjonen i senmiddelalderen, hvor vi hadde blomstrende lokale økonomier fundamentert i sterke allmenninger og demurrage [i]. Denne tiden med demurrage, som er motsatsen til kapitalismen fordi dette økonomiske systemet bygger på at pengene avtar i verdi, slik at akkumulasjon blir meningsløst, gav en utrolig oppblomstring av kreativitet og livsglede, symbolisert gjennom de store katedralene.

Maktens tinder kunne ikke godta denne utviklingen og konstruerte derfor kapitalismen, som en videreføring av føydalismen. Er man nedsyltet i gjeld står man naturligvis på likefot med den livegne. Kapitalismens tilblivelse er mesterlig redegjort for av Douglas Rushkoff, som bl.a. har skrevet boka Life Inc: How Corporatism Conquered the World, and How We Can Take It Back. Det finnes også et usedvanlig matnyttig intervju med ham fra 2011 i Hilobrow, av Peggy Nelson (som kan leses her).

Mens senmiddelalderens mange blomstrende økonomier var knyttet opp mot reelle fornybare og lokale ressurser, først og fremst korn, bygger dagens kapitalisme fullt ut på pengefølelsen. I intervjuet med Rushkoff redegjør han for denne overgangen. Fram til 1970-tallet var dollaren knyttet opp mot gull. Men dette måtte man selvsagt før eller seinere oppgi grunnet kapitalismens behov for evig vekst.


Jeg har stor sans for Bauwens tredelingsmodell, hvor ”Netarchical Capitalism” kan danne ei bro til fullbyrdelsen av visjonen. Men er det kraftig nok lut for å redde sivilisasjonen og forhindre at vi faller tilbake i en ny mørketid?

Bauwens søker å videreføre staten og markedet, om enn i en helt annen form enn i dag. Hovedhensikten er å tjene allmenningene. Terje Bongards RID-modell (Representative Inngruppe-Demokrati) søker å oppløse både markedet og staten. Noen vil kanskje si at Bongards modell gjør oss selv til hva Bauwens beskriver som en partnerskapsstat. Selv ser jeg det slik at den vil bringe oss til de ultimate allmenningene.

Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse. Demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og allmenningene gjennom inngruppa. Inngruppemekanismene, som henter energien fra den positive kraften i handikapprinsippet, blir her driveren.

Slik går vi tilbake til menneskets urtilstand, hvor alt ble organisert som allmenninger eller fellesskap gjennom stammesamfunn. På norsk har imidlertid ordet allmenning ikke helt den samme tyngden, klangen og røttene som det engelske ordet ”commons” [ii].

Med RID-modellen ville for første gang denne styringsformen kunne overføres til et massesamfunn, organisert gjennom mange små stammesamfunn. Slik ville sivilisasjonens og tidens sirkel sluttes, og vi ville finne tilbake til våre røtter. Vårt innerste selv. En annen viktig forskjell på tredelingsmodellen og RID-modellen er at førstnevnte er en visjon, noe å strekke seg etter, mens Bongards modell er et verktøy i seg selv. RID-modellen er både en visjon og samtidig verktøyet vi trenger for å bygge denne visjonen.

Med en gang vi bestemmer oss for å ta i bruk dette verktøyet kan visjonen fullbyrdes, så og si over natta. Den kan derfor også ses på som ei redningsbøye, og dette kan vi saktens trenge nå som den sjette store utryddelsen er over oss.

Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens vei vi vandret på i senmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens vei mot avgrunnen?
Som Terje Bongard skrev til meg: ”Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring….”

Et tredje moment hvor RID-modellen virkelig kunne føre til en revolusjon, ville være for en overgang fra effektivitetsfokus til resiliensfokus. Det er ikke det at resiliens og effektivitet ikke kan forenes, men i et bærekraftig samfunn vil resiliens alltid trumfe effektivitet. I en kapitalistisk samfunnsmodell er dette motsatt, hvor effektivitet alltid trumfer resiliens som en logisk følge av akkumulasjonsprinsippet.

Penger er i dag limet i store samfunn. Med RID-modellen ville inngruppa overta som limet i store samfunn, noe som ville overflødiggjøre både profittmotivet og effektivitetspresset. Da ville det bli lett å prioritere resiliens. Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.

Charles Eisenstein sier følgende om dette: ”Konvensjonelt jordbruk søker ikke å maksimere avkastningen per dekar; det søker å maksimere avkastningen per tidsenhet. Hvis vi hadde 10 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket istedenfor dagens 1 prosent, kunne vi lett brødfø befolkningen uten petro-kjemikalier eller giftsprøyting.”


Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens vei vi vandret på i senmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens vei mot avgrunnen? Jeg ønsker ham all lykke og min fulle støtte for sitt prosjekt.

Men størst tro har jeg allikevel på Terje Bongard og hans vei tilbake til selveste urmennesket. RID-modellen betyr ikke å gå tilbake til steinalderen, men steinaldermennesket skal vi ikke forakte. Innerst inne er vi alle stammemennesker, og vi bærer i oss lengselen eller stammefellesskapet.


Relevante linker

Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing

Peer to peer as an approach to governance, production and distribution of knowledge


Relatert

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Foredrag av Pål Steigan: Kampen om jordas energiressurser

Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Apokalypsens fire ryttere – del II

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen


Fotnoter

[i] En blomstrende økonomi eller blomsterøkonomi vil si at alt resirkuleres, og er derfor fullt ut bærekraftig. Blomster bygger heller ikke på uttømmelige ressurser. Å kalle norsk økonomi for ”blomstrende” henger derfor ikke på greip.

[ii] David Bollier om etymologien til ”commons”: “Alain Lipietz, a French political figure and student of the commons, traces the word “commons” to William the Conquerer and the Normans – not the English, interestingly. The term “commons” supposedly comes from the Norman word commun, which comes from the word munus, which means both “gift” and “counter-gift”, which is to say, a duty.

I think this etymology gets to the nub of the commons. We need to recover a world in which we all receive gifts and we all have duties. This is a very important way of being human. The expansion of centralized political and market structures has tragically eclipsed our need for gifts and duties.

We rely on the institutions of the Market and the State for everything, leaving little room for personal agency or moral commitment. And so we have largly lost confidence in what Ivan Illich called the vernacular domain, the spaces in our everyday life in which we can create and shape and negotiate our lives”.

Saturday, October 11, 2014

Et jordsekkhus og grottene i Rojales

Jordbagger er en god konstruksjonsmåte, men å legge huset så ned i bakken vil gjøre det vanskelig å oppfylle det alexandrinske mønsteret om lys fra to sider i alle rom. Men dominerende i omgivelsene blir det i alle fall ikke!


Består grunnen av løs sandstein kan man grave husene direkte ut av bakken, som ved Grottene i Rojales, Spania


Mange av grottene er i dag overtatt av kunstnersjeler, her bodde ei meget dyktig svensk malerinne. Hun kunne fortelle at i denne grotta levde ei svært vakker sigøynerjente som var vidgjeten for sin flamencodans, så folk samlet seg her for å se henne danse.


Grottene ble gravd ut av sigøynere som flyttet sørover etter at de ble overflødige ved kullgruvene i Catalonia. Det var hundrevis av grotter, mange er i dag skjult av byen, men er allikevel ofte i bruk som en bakenforliggende del eller kjellerdel av huset over bakken. Kun på toppene ovenfor byen er det originale grottemiljøet bevart.

Hvilken kosekrok! Christopher Alexander, en av verdens ytterst få arkitekter med vettet i behold, er besatt av nisjer. Her ser vi hvorfor!

Her var det nok liv den gang fyrrige sigøynere dominerte området






Kunstverk malt direkte på fjellet

Blendingsskjerm. Akk, ja, her kunne nordmenn hatt noe å lære. Så lite skal det til for å gi dine omgivelser et mer behagelig lysmiljø. Å bli blendet er en stygg ting!

Luftepipa er alt man ser av boligene over bakken

Ei sigøynerkone som fremdeles holdt stand

Turister

Velkommen til Naturfilosofisk seminar 2014

Litteraturhuset/Amalie Skram lørdag den 1. november 10:00 - 16:00

Siste sjanse for å bli med på naturfilosofisk seminar 2014!


Ny norsk naturpolitikk

Naturfilosofisk seminar ønsker å drøfte vårt forhold til naturen og til naturvennlig utvikling. Seminaret har til hensikt å gi mennesker med ulike tilnærminger og holdninger til natur og naturforståelse en møteplass for utveksling av ideer. Ved å skape et tverrfaglig forum får vi belyst forskjellige sider ved forholdet mellom natur og kultur og de spørsmål om verdier og forvaltning dette reiser. Med deltakelse fra offentlig og privat sektor så vel som fra ulike organisasjoner, håper vi å bidra til en vårløsning for en kultur som er frosset fast på kollisjonskurs med naturen.

På høstens seminar innbyr vi til debatt om en ny, norsk naturpolitikk. Hvor står vi i dag, og hvilke muligheter har vi fremover? Tankekorset er den stadig sterkere forvekslingen av naturpolitikk med miljøpolitikk, hvor hensynet til naturen forveksles med menneskets tilrettelegging av naturen i en eller annen nytteforstand. En slik ideologi forfølger en stykkevis- og delt naturpolitikk, hvor naturen behandles som et ta-og-forsyn-deg-selv-bord. I kontrast til denne ideologien utfordrer seminaret deltagerne til å tenke naturen og mennesket som en helhet. Spørsmålene er: Hvorledes kan en helhetlig og naturvennlig praksis i det politiske og sosiale livet virkeliggjøres? Hva innebærer dette av konsekvenser for det enkelte individet og for samfunnet generelt? Med andre ord: Hvorledes vil hverdagen se ut om vi tar naturen på alvor?

Naturfilosofisk seminar utgjør en seminarrekke med årlige møter. Bidragene fra de første fem årene er blitt publisert i ”Naturfilosofisk årbok”. Det første møtet ble avholdt på Turtagrø høsten 1995. Seminaret arrangeres på ideell basis. Arrangører av seminaret er stiftelsen Naturfilosofisk seminar (Hans Kolstad, Nils Faarlund, Øystein Dahle, Anne Mari Aamelfot Hjelle, John Riise, Sverre Sivertsen, Oddvin Lund og Sigmund Hågvar.)
                                        
Program:
  • Dag Hessen, professor ved UiO, forfatter: Status for ny norsk naturpolitikk
  • Hans Kolstad, filosof, forfatter: Naturfilosofisk perspektiv på samfunnsutviklingen
  • Rasmus Hansson, biolog, stortingsrepresentant for MDG: Ambisjoner for naturpolitikken
  • Hanna Melhus, leder for landsstyret i DNT Ung: Appell
  • Hilde Charlotte Solheim, direktør Virke Reiseliv og kultur: Hva er mulig?
  • Björn Tordsson, førsteamanuensis ved HiT: Hvilken betydning kan naturen ha for å få til en endring av livsstil - med oppsummerende betraktninger 
Det blir tyve minutters innledninger og inntil en halv times tilknyttet samtale – idédugnad!

Påmelding skjer ved innbetaling av deltakeravgiften til kontonummer 7874.06.22667 innen mandag 13. oktober. Deltakeravgiften er kr 400,- inkludert lunsj - for studenter kr. 200,- Merk innbetalingen med 'Naturfilosofi' og din e-postadresse!

Ps! Vi fra Vestoppland reiser samlet inn til Oslo fra Eina stasjon kl. 07:54. Herfra reiser også friluftsgiganten Nils Faarlund, klatrekamerat med legenden Arne Næss, som han var med å etablere økosofien sammen med.

Friday, October 10, 2014

Intervju med skoletaperen Samuel Massie

Et herlig intervju i Harvest med skoletaperen Samuel Massie:

- Et sted i isødet

Det er ingenting jeg elsker mer enn skoletapere som blir vinnere!

Min kommentar:
Herlig! Selv har jeg ingen tillit til skolevinnere, da de slik har bevist at de er tjenere av det systemet som er i ferd med å undergrave oss selv.

Overskrifta minner om min egen skoletid, jeg husker den som en tid i isødet langt inne i skoddeheimen, uten et eneste lysglimt, helt uten konturer og uten minner. Kun en tid jeg ønsker å glemme. Skolen har kun en misjon, å gjøre oss til marionetter av systemet. Den som ikke passer inn eller er med på leken, må ut, må vrakes, er en trussel, en taper, som skal ned i rennesteinene.
Derfor ser jeg på skolevinnere som de virkelige taperne!

Thursday, October 9, 2014

Update by Simon Michaux

Siv Jensen. Photo: Kjetil Ree
It's absurd these days seeing our financial minister Siv Jensen presenting the state budget for 2015. She talks with great enthusiasm about the glorious future of Norway and our children and grandchildren. I cannot remember to have seen a politician ever before so fanatically indoctrinated by The Religion of Progress. But after all she's representing a party with the idiotic name The Party of Progress or in Norwegian "Fremskrittspartiet".

Sometimes I wonder if our politicians and leaders are genetically manipulated by aliens to self-destruct our civilization, so that they can easily take over planet Earth when we are gone? At least, to listen to Siv Jensen and our current political leadership appears much more scary to me than any horror movie I can think about.

I want to repeat the last part of Michaux's update:
Current political leadership are engaging in squabbling over the dregs of what resources are left and maintaining the status quo. We are using the last of the easy to get resources, to do the equivalent of straightening bananas. All of this indifference does suggest a certain outcome.
Simon Michaux's recently added comment to his brilliant lecture:
Data has been collected since this was uploaded and this presentation has evolved.  I now have data to show that the year 2005 was a turning point.  Oil supply became inelastic and at the same time Chinese demand for raw materials accelerated.  Metal prices (Au, Ag, Ni, Pb, Cu, Fe, Zn, etc) spiked and became very volatile.  The 2008 economic correction  of the GFC did not resolve these issues and return metal prices to the levels prior to 2005 nor did it create a new level of stability.  This means that the underlying issues were not addressed and market speculators were not the controlling force.

We are now 8-9 years into an era of industrial transformation.  I believe this is a signature for the start of transformation as a consequence of Peak Oil.  All of our resources are following this pattern.  Peak oil is certainly not the only problem we are faced with. Our financial and economic systems are far too fragile and disconnected from reality to engage in the required industrial reform.

There are some technological solutions which might help if applied correctly.  The real constraint is now time.  We are out of time.  We really need 10-20 years to manage the transition after the political will has been established.  These problems here now.  Current political leadership are engaging in squabbling over the dregs of what resources are left and maintaining the status quo.  We are using the last of the easy to get resources, to do the equivalent of straightening bananas.  All of this indifference does suggest a certain outcome.
Eivind Berge recommends Michaux's lecture:
Thanks for posting that, Øyvind. Simon Michaux has been a big influence on my thinking about peak oil and mining as well. His lecture on peak mining is a real eye-opener and highly recommended.

Did you dare to see Michaux's lecture? Or do you prefer to remain blissfully ignorant as long as possible?

Published at P2P-Foundation on Octobre 4, 2014.


A comment by Norman Pagett:
Noam Chomsky summed things up very well: Do you think anyone would care if the main export of Libya was asparagus?



WW2 was an energy war. The Germans and Japanese had no oil of their own, so had to grab somebody else's to drive their war machine. The USA was awash with the stuff, The losers were the ones who ran out of gas first.

We are now in WW3, again fighting over energy and the Arabs aren't stupid. They don't buy the idea that Christian oil accidentally got put under Muslim deserts, and so oil must continue to prime the pumps of western industry. 
They know full well that when the oil is gone, their guntrucks stop and they go back to goat herding and camel trading. So they are grabbing what they can, right now, in a (vain) attempt to hold onto what's left of their lifestyle, just as we are. 

Our politicians and economists convince us that we can have more, just as the imams convince their followers they can have more, if only warfare continues.

But as ive tried to point out in my book http://tinyurl.com/oa854gt there really isn't any more. And Ive even been taken to task for offering no solutions. There are no solutions. We are conditioned to fight over energy sources until we reduce ourselves to a mean level where conflict becomes pointless and unsustainable. In the case of muslim ideology, this appears to be based somewhere in the 14th century.


Here in the developed west we are as yet only dimly aware that our 100 year cycle of constant growth is slipping away from us. We regard current outbreaks of conflict as a minornuisance in faraway places. Our supermarket shelves are still full, and pumps still dispense fuel so where's the problem?, 

The problem is of course that as resources slip into severe depletion, and become less available to everyone, resource wars will take many forms, in many different places..not just desert nations 5000 miles away. A century of constant growth, doubling every decade or so, means that no one is alive who knows differently. Not your problem?

Right now in the USA oil fracking is staving off reality for--what? Five years at most. The country produces 10mbd, but burns 17Mbd. And substiutes printed money to make up the difference. It takes 2500 wells in the Bakken to deliver 1 Mbd, the same even in Iraq only takes 50 wells. THAT is oil economics.

When fracked oil finally peters out, reality will kick in, and you will have resource wars literally on your doorstep. Forget about the Middle east. A fully armed population will not take kindly to being told that there is no more. When the fighting over what's left is over, we too will be left with the economics of the 14th century.