"Har dere sett, de har vindturbiner i Bulgaria også, og dette da som en bakgrunn for det viktige nasjonale landskapet til Shipka Pass! Tenkte på å besøke dette området, men det kommer ikke på tale å ta turen opp til Shipka Pass, for å smertes over et ødelagt landskap. Like lite som jeg kommer til å ta turen opp til Tjuvåskampen, hvis vi får vindturbiner vestover på Lauvhøgda, Eina/Trevatna eller Sjukuåsen ved Fjorda. Samt like lite som jeg kommer til å ta med familien opp til Hervenknappen på Totenåsen, et av de utsiktspunktene hvor man ser mest av Norge, hvis vi får 252 meter høye vindturbiner på Stangeåsene, som da plassert på toppen av disse åsene, vil rage nesten like høyt som Hervenknappen selv." - PermaLiv
Nå har verden blitt mer surrealistisk enn Salvador Dali!
Teksten ovenfor skreiv jeg i vinter, mens jeg planla turen til Bulgaria vi skulle vært med på med venner i sommer, men så måtte jeg bare til Sognefjorden, og takk og lov for det!
En ting var jeg sikker på, jeg skulle ikke opp på Shipka Pass med alle vindturbinene i horisonten, som vi ser oppe i høyre hjørne først i videoen. Hvor vi kommer hjem fra Sognefjorden, hvor vi vel hjemme opplever akkurat det samme på Tjuvåskampen, som jeg for alt i verden ville unngå å utsette meg selv for på Shipka Pass!
Nå i 2024, fem år etter at teksten nedenfor ble skrevet, og fotografiet av stabburet tatt, spør jeg igjen, med referanse til fotografiet ovenfor, fra Lustrafjorden:
Er dette patetisk?
Fordi det er jo ikke kun kampen om engene som er tapt, men selve kampen om Norge. Hvor da alt våre forfedre kjempet fram for oss, først med haugianerne, så med nasjonalromantikerne, som yndet å samles i Munthe-huset her ved Lustrafjorden, er tapt.
Dette ble meget klart etter turen til Tjuvåskampen i går, hvor jeg føler meg stabbet i ryggen. Fordi her har jeg kjempet for utsikta vestover, så kom vindkraftverket over Tjuvåskampen fra sør-øst. At Odalen lå her, og at det skulle komme et vindkraftverk her mens vi fordypet oss i Sognefjorden, dette er ufattelig!
Fordi det var jo på Tjuvåskampen jeg satt og drømte meg vekk til Sognefjorden. Dette er den åsen jeg har vokst opp med, og det er Tjuvåsen Olterudelva kommer fra, denne mytiske åsen med alle sine sagn og legender. Hvorfra stenelven Grýta slynger seg så stilig ned mot bygda, hvor kværnenga Grythengen var elvebruket, som skulle gitt liv til kulturelva vår.
Hvor nå all mystikk, alt eventyr, all kulturarv, er borte. Å komme til Tjuvåskampen nå er et angstmareritt, og det samme er det å gå ned fra Tjuvåsen sørover, hvor liksom Hurdalen, Østlandets perle, tok imot en med åpne armer.
Nå kun vindterror!
Man kan ikke leve med dette, ikke engang i Skjolden, ikke engang i verdens flotteste urbane landsby i dragestil!
…men det må jo være litt patetisk å vie sitt liv til en kamp man er nødt til å tape. - NN
Her må jeg si meg uenig! Selv har jeg viet mitt liv til kampen for engene, Mjøslandets høylys, selv om de er tapt og fortapt for all framtid. Er jeg da en patetisk person? Selv mener jeg ikke det, da jeg tror at selv tapte kamper er verdt å kjempe. Dette dreier seg ikke kun om å vinne, men er et verdispørsmål. Allerede har jeg eksponert flere hundre, hvis ikke tusen fotografier, i min kamp for engene, samt videreeksponert et titalls grendepoetiske stykker. Selv om kampen er tapt, og jeg har tapt hele min identitet, livsgjerning og livsmening, tror jeg disse fragmentene allikevel kan bli verdifulle for ettertiden, om hva her var, og hva som har gått fortapt.
The Village Repair branch of Gaiacraft is a local grassroots initiative growing in the mossy cedar rainforests of Mt. Elphinstone, British Columbia, Canada. In the Heart Gardens and surrounding downtown core of our coastal village, a unique community comes together to build foundations for a regenerative future. Here we can see social permaculture vignettes intended to inspire creative placemaking in small towns and villages around the world. Village Repair focusses on creating relationships, gathering places and habitat that promotes healthy interactions between people, animals, birds, reptiles, insects, plants, fungi and all other living and non-living links in the ecological community. As an activated social permaculture program and transition initiative, Village Repair hopes to inspire communities to redesign their own neighbourhoods into thriving, abundant and diverse ecosystems which support the web of life for all living and non-living things. Visioned by Delvin and designed by Lunaya, this community media platform includes a team of visionaries and new thinkers, artists and activists, conscious businesses and cultural creatives. Gratitude to Mia Van Meter, Eddit Hooker, and Mark Lakeman of City Repair in Portland for creating the placemaking movement that has wholeheartedly inspired this media platform. - Delvin Solkinson
Min nye fotografiske akse Sognefjorden-Fjellregionen kommer ikke til å vare lenge! Selv ikke om kongen og Luster kommune bygger en herlig urban landsby i dragestil for oss i Skjolden, er det ikke tale om at vi vil leve i Norge, uten at vi kan nyte et vindturbin-fritt skue fra Tjuvåskampen!
Men jeg skal nå allikevel forsøke å få fotografert ned min nye fotografiske akse, før vi stikker til Alpes Mancelles, da jeg ser dette som en del av mitt oppdrag, for å avslutte Norge.
Austerdalsbreen, en brearm av Jostedalsbreen, hadde minket forskrekkelig mye siden jeg og kona sist var her!
Vi fortalte Petter-Jon om dette, hvor han fortalte at han og noen kamerater en gang hadde gått opp brearmen vi ser her til venstre, og over Jostedalsbreen til Fjærlandsfjorden. De hadde startet grytidlig og kom ned igjen i Fjærland seint på kvelden.
Det ville vært fryktelig morsomt hvis også Petter-Øyvind kunne følge opp denne brevandringen, før han slår seg til ro i Frankrike. Men da bør han nok bli i litt bedre form først.
Petter-Jon fortalte også at han hadde fått oppdraget med å bygge vegen som nå går over Fjærland, stamvegen mellom Sogndal og Førde. Det var et navn på denne vegen, som jeg ikke husker, men vi syntes alle det var en fin veg å kjøre på.
Som vi har fortalt tidligere var det Petter-Jon som foreslo, prosjekterte og bygget Lærdalstunnelen, verdens lengste biltunnel. De andre ingeniørene ville ha en 17 km. lang tunnel, som endte et sted oppe ved Stegastein, men Petter-Jon stod på sitt, og fikk til slutt viljen sin gjennom.
Petter-Jon forklarte oss en del om geologien rundt Sogndal, men slik jeg forstod det skulle han nok gjerne tatt oss med på flere turer omkring i Sogn og Fjordane, for å fortelle oss mer om geologien der.
Tror dere ikke minsta hadde rett, det har kommet opp 22 overbevisende grunner over Tjuvåskampen for å stikke til Frankrike så fort som katta i Grythengen stakk til skogs på Laupen, da en maur beit den i øyet!
Så torsdag 19. september 2024 ble min siste tur til Tjuvåskampen, hvor jeg også setter dette som avslutningsdatoen for tusenårsriket Norge!
Pussig nok traff jeg på oldebarna til Andreas Berg i berget ned igjen i bratta fra Tjuvåskampen, da det var Andreas som hentet M.J. Dahl over fra Mortens etter den gamle kirkevegen i Hurdal, der han var oppvokst. Hvor dette fikk meg til å tenke på at egentlig var det ikke bare i Grythengen at Even Helmer feiret jubelåret for den vestlige sivilisasjons fullbyrdelse, nei, dette var et jubileum som fant sted over hele Totenåsen.
Men nå er det ingen jubel over Totenåsen mer, det er bare vindterror, både fra Torsæterkampen, Bjørnåsen, og nå da også Tjuvåskampen, hvor da dette var den røde streken for meg! Nå er vredens beger fullt!
Dette må faktisk være vindkraftverket i Odalen, så det er nok da kun Engerfjellet vindkraftverk de har fullført tidligere, hvor da vindturbinene over Odalen har kommet opp i sommer. Dette blir mot sør-øst sett fra Tjuvåskampen, hvor man får denne djevelskapen rett i syningom når man kommer opp på selveste kampen, og da videre ned igjen mot Hurdal.
Så det er tragedie på tragedie. Første sjokk etter sogneturen var at Gjøvik sentrum er totalrasert og stengt inne med de nye profitt-kassene til BaneNor etter Gjøvik stasjon, og nå da vindkraftverket over Tjuvåskampen, som har ødelagt all naturglede for hele åsen vår.
Som sagt peiler vi oss inn mot Alpes Mancelles etter de øvre deler av Sarthe-elven, nærmest mulig den gamle mølla. Sarthe-elven ser ut til å være ei god padleelv, så satser på å få med kajakken.
Tror dere ikke minsta hadde rett, hun kom hjem fra klasseturen i går blid som ei sol, og fortalte at hun hadde sett 20 vindturbiner oppe fra Tjuvåskampen. Lite forstår hun nok av at dette var slutten for Norge, hvor Frankrike er hennes nye hjemland. Heldigvis gav vi jentene internasjonale navn.
Jeg var sikker på at Odalen vindkraftverk var fullført, og speidet etter vindturbiner mot Buskerud, men så fikk jeg hele sulamitten rett i fleisen fra sør-øst.
Så dette ble siste tur til den kampen i hele Norge, som betyr mest for meg. Etter Tjuvåskampen gir vi bare opp kampen mot vindterror, og stikker fra hele psykopat-landet vårt.
Bestill fadografiet av Tjuvåskampen sett fra Kolbu her.
Så til gårsdagens tekst:
Utsynet som møtte meg fra bakruta i subaru'n etter at jeg hadde sovet ut i forsøket på å nå Høgronden💖
Jeg må nå bare si at dette er mektigere enn Tjuvåskampen, jeg da. Men nå var minsta på klassetur på Tjuvåskampen i dag, i alle fall hevder hun dette, hvor hun videre hevder at hun telte 20 vindturbiner der oppe fra. Så hun må da ha vært på Østhøgda og sett vindkraftverket over Engerfjellet, annet kan ikke være mulig, selv om jeg ikke har vært på Tjuvåskampen siden vinterferien.
Men jeg tar meg nå bare en tur opp der i morgen, jeg da, for å sjekke det ut, for sikkerhets skyld. Dette måtte i så fall være et vindkraftverk borte i Buskerud eller noe, som jeg ikke har fått med meg, som de har oppmontert i løpet av sommeren.
Skulle så være tilfelle, da er løpet kjørt, da får kona si opp jobben til jul, så forsvinner vi til Frankrike så fort som vi klarer det. Fordi vindturbiner aksepterer jeg ikke i syningom fra Tjuvåskampen😡
Ellers ble jeg nå bare helt paff i dag, tror dere ikke det var ei kassadame på Lena som husket meg fra åsen i vinter, og lurte på om jeg var ute og fotograferte noe mer? Så dette var merkelig, jeg kjenner jo ingen lenger, og husker enda færre. Så det at noen hadde lagt merke til meg og attpåtil husket meg, dette var nå nesten litt rørende😌
Reisefotograf Mitchell Kanashkevich farter stadig rundt i Sør-Amerika med bobilen og familien sin, hvor dattera hans har hjemmeundervisning. Dette har han vel gjort siden hun ble født, så da burde nå vi kunne klare en tid i campingvogn i Skjolden og Frankrike. De har jo da også stresset med å måtte leie seg inn er sted, når bobilen er ute av drift, hvilket nok skjer fra tid til annen, med de veiene de farter rundt på. På den annen side er det nok langt billigere å skaffe seg et midlertidig krypinn i Sør-Amerika.
Ellers ruslet jeg litt nede ved Hoff i kveld, mens eldstejenta hadde konfirmantundervisning, hvor jeg ikke hadde noen glød lenger, hverken foto-glød eller annen glød. Olterudelva er jo aldeles flott der den svinger seg opp mot sagnomsuste Tjuvåsen sett her nede fra, men dette er ei død elv, da både bekkeørreten og elvekulturen er borte fra denne elva. Man ser det så godt herfra, at det er stenelven Grýta som knytter bygda sammen med åsen, så når denne elva er død, da er alt dødt.
Jeg kjente det også på meg da jeg gikk bortover gutua her, at jeg er nå maks 10% Øyvind Holmstad, og minimum 90% Petter-Øyvind Kvåle. Det er Sognefjorden som er mitt landskap nå, hvor min nye fotografiske akse er Sognefjorden-Fjellregionen. Så bygger kongen og Luster kommune en skikkelig urban landsby i dragestil for oss i Skjolden, da bytter vi navn til Petter-Kvåle hele familien!
Uansett, skulle jeg få øye på en vindturbin fra Tjuvåskampen i morgen, da bærer det rett til Frankrike!
Selv i fredelige Einunndalen, Norges lengste og best bevarte sæterdal, er det bare galninger. Jeg hadde det travelt med å hente jentene på leir på Gålå, da jeg kjørte feil i et kryss og havnet i Oppdal bygdealmenning, hvor jeg fikk en bil like oppi meg, selv om jeg lå i både 100 og 110 km/t. Til slutt måtte jeg bare slippe ham forbi, hvor han forsvant videre innover her, som ei kule!
Men selv om jeg hadde det travelt, måtte jeg bare stoppe på litt her, da jeg fikk Rondane-fjellene i syningom😍
Etter Sognefjorden og Fjellregionen, ble det bare så flatt, konturløst og energifattig på Toten, at jeg har helt mistet foto-gleden. Hver morgen sjekker jeg værmeldinga for Skjolden og Folldal, og lengter tilbake. Egentlig var dette veldig synd, da jeg frykter at jeg kommer til å gjøre det samme i Frankrike.
Så nå håper jeg bare at det kommer noen vindkraftverk her snart, fordi da blir det bare så mye enklere å ta farvel til all denne naturherligheten!
""Pathetic bullshit of this so called world!" So true! People think it's better in Norway, but it's worse!" - PermaLiv
"Pathetic bullshit of this so called world!"
Hvilken fantastisk treffende spikeren på hodet beskrivelse av dagens verden! Hvor jeg vil fortsette:
"Pathetic bullshit of this so called Grythengen!"
Men i det minste skal jeg ikke overføre denne eldgamle kværnenga til min datter, etter 2025 og det siste store jubileet over våre 150 år her, det har jo vært store og viktige jubileer nesten hvert eneste år siden vi ble jaget tilbake hit av hamas-harpyen i D i 2018, er det over og ut. Dessverre blir det vanskeligere å ikke la mine døtre overta denne forferdelige verdenen etterkrigsgenerasjonen har laget til for oss, godt hjulpet av velferdsstaten, som fulgte i kjølvannet av velferdspietismen.
Det er jo også ganske forferdelig at vi skulle ende opp med dette svineriet av et land og en verden, når vi tenker på hva Hans Nielsen Hauge og pietistene ofret for oss alle, hvor Even Helmer fikk feire jubelåret for Hauges seier over det lutherske standssamfunnet her i Grythengen.
Så endte vi opp lik den fortapte sønn, som forspilte sin fedrearv. Ja, vi kunne jo innført lommedemokratiet da, men dette er det bare jeg og kaptein Bongard som ønsker, så da får vi bare gå til grunne da😡
"Shout out to my mans Justin for keeping it real and having the balls to talk about the real un-sugar-coated truth of this life, that the A-holes , the naive , the ignorant, the programmed bot people and the foolish can't accept, understand or see. I'mma say it again Justin - I appreciate your content. Keep doing what you doing man. I always look forward to you lifting the curtins and exposing the real raw reality of this cruel, indifferent, unfair and unpredictable planet." - willpowerman8817
Tar med denne også, ikke like bra, men grei nok. Uansett er det helt klart at menneskeheten er en komplett vits nå, bare at denne vitsen er like dårlig som den dårligste vitsen minsta leste i går, fra kransekakesmellbommene bestefar hadde tatt med til henne. Denne var nok skrevet helt på tampen av fredagen, før kransekakevitseskriveren skulle ta helga. Så slik er vitsen menneskeheten, en så dårlig vits at egentlig er det ingen vits lenger. Heller ikke er det noe smell i kransekakesmellbommene lenger, far fortalte at i hans barndom smalt de som kinaputter, hvor man fikk vondt i ørene. Nå må man nesten ha høreapparat for å høre dem.
Grythengen har vel blitt den aller dårligste vitsen av alle, hvor vi ikke har noen ambisjoner om å leve her til spott og spe for verden, etter jubielumsåret 2025. Ikke det at vi bryr oss, fordi å bli verdsatt i det samfunnet vi har i dag, er ikke noe videre av kvalitetsstempel. Selv ser jeg det som et kvalitetsstempel å være samfunnsforlatt, baktalt, utstøtt, ringeaktet og misforstått, hvor jeg synes jeg gjør store fremskritt i så måte.
Coolness started with jazz musicians, and still has something of the spirit of the night, of escape from everyday reality, of unconditioned freedom, of improvisation without a goal. It’s the liberal equivalent of the divine grace that bloweth where it listeth and none can define.
It has something in common with sanctity. The cool are in the world but not of it. They possess a certain disengagement, so that they are independent of their surroundings and not easily flustered or excited. They’re not conventional, and recognize immediately whatever they’re presented with. That gives them a sort of perfect pitch in matters of perception, expression, and practical decision.
Of course, coolness is also very different from sanctity. Sanctity is about eternity, coolness about today. It has religious aspirations, but its hedonism and individualism means it goes nowhere. The lives of the saints have enduring interest because they point to something beyond themselves, the lives of the hipsters don’t. – James Kalb
Nok en gang er jeg fjetret over James Kalbs skarpsyn, og jeg begynner å undres om han kan være vår tids mest skarpsynte mann?
Vi har et ny type borgerskap, for de er veldig kule og progressive, og de skaper et inntrykk av at det ikke finnes noen klassekonflikt lenger. Det er veldig vanskelig å gå imot hipsterne når de sier at de bryr seg om de fattige og minoritetene. Men i virkeligheten er de i høyeste grad medskyldige i å henvise arbeiderklassen til kulissene. Ikke bare har de enorme fordeler av den globaliserte økonomien, men de har også produsert en dominerende kulturell tenkemåte som ekskluderer arbeiderklassen. Tenk på Hillary Clintons utsagn om «the deploreables». Det samme synet på arbeiderklassen finnes i Frankrike og Storbritannia. De blir sett på som om de var en stamme i Amazonas. Problemet for eliten er at dette er en veldig stor stamme. - Christopher Guilluy
Det er akkurat denne typen kulhet Kalb beskriver, som det nye borgerskapet har ikledd seg, for å ta rollen som vår tids helgener, hvor vi deplorable er hatister og reaksjonære, de kules, eller vår tids helliges motpol.
Merk: "Det er veldig vanskelig å gå imot hipsterne når de sier at de bryr seg om de fattige og minoritetene."
Hvorpå James Kalb svarer: "Sanctity is about eternity, coolness about today. It has religious aspirations, but its hedonism and individualism means it goes nowhere. The lives of the saints have enduring interest because they point to something beyond themselves, the lives of the hipsters don’t."
Så overklassen eller det kule borgerskapet har ikledd seg kulhetens kappe, som Kalb har avslørt som keiserens nye klær. Personlig kan jeg ikke forstå annet enn at Guilluy har lest eller kanskje tom. samtalt med Kalb, da det er lenge siden Kalb beskrev de kule som vår tids nye helgener, lenge før Guilluy begynte sine studier. Vi skal også være klar over at Kalb, som forhenværende overklasse-advokat i New York og konvertert katolikk, er aldeles rasende på den overklassen han var en del av, og står helt og fullt på de gule vestenes side.
Geografen Christopher Guilluy vakte i 2014 stor oppmerksomhet med sin studie av La France périphérique – det perifere Frankrike. Den viste hvordan de arbeidende klassene i Frankrike, som stort sett bor utenfor de store byene, er ekskludert fra det økonomiske, kulturelle og politiske livet. Den satte søkelyset på de sosiale betingelsene som seinere skulle skape fenomenet de gule vestene. Guilluy har seinere utdypet dette teamet i bøkene No Society og The Twilight of the Elite: Prosperity, the Periphery and the Future of France.
Så her står da altså jeg i dag, så langt ute i periferien som det er mulig å komme, ekskludert fra det økonomiske, kulturelle og politiske livet, uten noen form for fellesskap, i grenda til Totenåsens trubadur, hvor min oldefar var av de første som ble hans følgere. Her overlever jeg med kameraet som medisin, og James Kalb som terapeut!
“I started taking self-portraits and photographs from a place of pain instead of a place of joy.” Mariangela Serrano, a Venuzalen born photographer, found herself locked in an abusive relationship. A once optimistic, confident creator, soon became riddled with self-doubt and low self-esteem. But photography would become her savior. It would give her the message she needed to realize something was wrong. In other words, photography set her free. Not only that, photography acted as her anchor in life and was her way of medicating to heal emotional wounds.
"Jeg er anti-kul. Selv liker jeg ikke jazz, det ligger over min bevissthet, men jeg kjenner allikevel fantastiske, anti-kule folk, som elsker jazz. Uansett, kule mennesker har overtatt helgenenes posisjon i samfunnet, derfor forakter jeg dem. Her er arkitektene i forsetet, de ønsker å være de kuleste av de kule. Nei, heller da en skikkelig gammeldags helgen og et middelaldersk kloster!" - PermLiv
"What about Alpes Mancelles and the Sarthe River?"
"Cool places!" - Expat Explorer
Ja, ja, så får vi vel da benytte ordet kult, med alle sine annatasjoner. Grythengen var verdens kuleste sted, men endte opp som et «apparatlandskap» og spysuburbia. Allikevel kult å komme fra hva som var verdens kuleste sted!
Interessant video om situasjonen i Gaza, blir ikke Israel tvunget til å oppgi Filadelfiakorridoren, er vel Hamas dager talte.
Nå får vi bare tro at pinsevennene flytter inn i Filiadelfiakorridoren, og bygger opp en masse filadelfiaer der.
Grythengens dager derimot er nok talte. Men kanskje er vi bare her for å ta ned historien vår, samt å avslutte Norge, fordi dette landet er fordømt?
Uansett kan alle takke Hamas-dama i D fordi vi er her. Men forbli her, dette blir vi ikke, hvor det etter 2025 heller ikke finnes tilbake et eneste lite poeng i å være her.
Og hva er da poenget med Norge?
To arabiske gutter skulle bevise at det er trygt for jøder å gå med kippa i Berlin. Vel, det gikk ikke helt som forventet.
Her ser vi forresten også grunnen til at vi ikke liker å gå tur i Øverskreien.
Fordi her er vi jo heilt æinsles, nettopp fordi vi er rokokko, nyromantiske seinpietister og kværnfolk i pietistenga til Even Helmer og kværnenga til herr Fossemøllen.
På samme vis som St Finian’s Well, Clonmacnoise, County Offaly, er den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, tapt og funnet, bare at vi har funnet at den tapte brønnen er fortapt og nå renner i plastrør sammen med overflatevannet.
Dette er dypt tragisk, da den magiske brønnen var den helligste av alle brønner, like hellig som alle disse 50 andre brønnene til sammen.
Fordi kværnenga Grythengen ble jo etablert her under folkevandringstiden, som en del av trianglet Grjótholmr, Holmrstadir og Grythengen, for å brygge øl til kultsamlinger ved bygdeborgen Borgen.
Videre var den et vitne om Jesus, som kilden som flyter over av livets vann og aldri går tørr, ikke engang under tørrsommeren 1947! Derfor kan vi ikke videreføre søndagsskole-tradisjonen til Even Helmer.
Heller ikke kan vi servere Grýta-øl til stolte Wisconsinnites under det store årlige Grytheng-spelet på festsletta øverst i Stysjin.
Mer om den magiske brønnen og kværnenga til herr Fossemøllen.
Var ute en tur, og stemmer det at røret var 5-6 meter, ser det ut til at denne balja eller hva det var har stått omtrent jevnt med nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein. Trolig gikk dette røret i lufta, hvor det tidligere muligens gikk i ei trerenne? Husker far tidligere kalte den en dam, så trolig er dette en gammel dam, hvor man seinere kan ha plassert ei slags balje, kanskje trebalje, oppe i denne.
Røret hadde en så stor diameter som far kunne vise i en sirkel med to hender, og han har større hender enn meg. Her rant det fullt av vann hele tiden, forklarte han, det silderet ikke, det rant skikkelig. Så det var ikke en vanlig brønn man fant nedenfor kjørbrua i Grythengen, dette var et ordentlig oppkomme, helt på høyde med oppkommet i Øvre Nygardsætra, hvor de fremdeles har drikkevannet sitt fra!
Under tørrsommeren 1947 tørket flere brønner ut, hvor de måtte til brønnen i Grythengen, for å hente vann, sa far.
Oppdatering!
"Hei! Røret fra brønnen var et vanlig vannrør i jern (far kalte dette et foil-rør). Ca. 6 meter tenker jeg. Det gikk i friluft." - Jon Helmer Holmstad
Siden røret gikk i friluft, må dammen ha ligget jevnt med den delen at kjørbrua som er i stein, fordi ellers måtte man ha skrevet over dette røret hver gang man skulle under låven for å mate grisene.
Bekreftet! Far var her i dag, han kastet en pinne ned dit dammen lå, og dette var jevnt ut ca 2 meter mot elva fra nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein.
Jeg tror ikke far helt husket hva denne balja utenfor kjørbrua, hvor man også skyllet tøyet etter at det var kokt på vedkomfyren og skuret på trappa under den store årlige klesvasken om våren, var laget av. Så er det noen som husker denne, er jeg takknemlig for flere opplysninger. Skal også spørre far igjen ved anledning, fordi etter en tid husker han ofte litt mer.
Kom også på at jeg har glemt å spørre om det var tak og sveiv for bøtte over brønnen, skal også se om jeg husker på å spørre om dette.
Nye oppdateringer!
Ringte far nå, hvor han fortalte de hadde ei håndpumpe over vasken på kjøkkenet for å pumpe opp vann fra brønnen, på veggen mot finstua mot døra. Pumpestaget svingte de da fram og tilbake, men det var viktig at pumpa var tett. Noen ganger fungerte den ikke, så da tok de bare og hentet vann i ei bøtte. Over brønnen var et enkelt trelokk. Brønnen var alltid full av vann, slik at det var bare å senke bøtta ned i brønnen.
Om sommeren fortalte han at barna gjerne tok med seg en kopp ut, hvor de satt rundt brønnen og drakk vann, mens de så på de to bekkeørretene, som svømte rundt der nede.
Disse var hentet i Olterudelva og sluppet ned i brønnen av Gunnar Opsahl, hvor de fikk svømme rundt i brønnen i 12 år, før de plutselig en dag ble spiddet på høygaffel, mens familien bodde på Lauti på Kløfta.
Far husket enda ikke om balja ut fra kjørbrua var av tre eller blekk, men han helte mest mot at den var laget av tre.
"Kanskje 1,5 m og ca en m. vann (dybde)." - Jon Helmer Holmstad
Brønnen var 1,5 meter dyp, med 1 meter vann.
"Omtrent som på Olavskilden. (lokket)" - Jon Helmer Holmstad
"Tja... 1,5 m. kanskje (diameter på brønnen)." - Jon Helmer Holmstad
Brønnen var faktisk også omkring 150 cm i diameter. Far fortalte den hadde et lignende lokk som på Olavskilden ved Skjeppsjøen, men jeg husker ikke helt dette, så kommer med oppdatering fra lokket ved Olavskilden seinere i sommer.
Som vi ser nedenfor var lokket til brønnen firkantet, og da var nok også brønnen dette. Snakket med far i dag, og det var da ei luke i midten av en trelem. Barna satt da på denne trelemmen og drakk kildevann fra koppene sine, mens de så ned på de to ørretene i brønnen gjennom luka. De holdt da gjerne hendene over øynene for sola, slik at de kunne se godt.
Så dette var hverdagen for barna i Grythengen, man satt rundt brønnen, lekte i Stysjinbekken, og fanget ørret i Olterudelva. I dag alt umulig, kun dataspill er tilbake for barna i Grythengen nå, da all kulturarv er utslettet. Så her kan ikke lenger noen barn få oppleve en verdig barndom, slik som barna til Nils og Eli Grythestuen på 1700-tallet!
Ringte far nå etter at vi var der med høna og hanen i går, for å høre om brønnlokket var rektangulært eller kvadratisk, hvor det viste seg å ha vært kvadratisk. Mener å huske at brønnlokket over Olavskilden er rektangulært, men dette skal jeg sjekke seinere i sommer, og i alle fall før vi flytter til Frankrike!
I morgen er det St. Hans - aften, da skulle vi egentlig holdt det store Grytheng-spelet og drukket Grýta-øl på festsletta øverst i Stysjin. Men her er alle biokulturelle forbindelser avrevet, slik at det å opprettholde noen som helst slags form for levende kulturarv, har blitt umuliggjort😕
Hanen for forresten ut av asken sin og innunder låven på Grue gård, så det var et svare styr å få den fram igjen og inn i det nye buret sitt, hvor den ble liggende helt utmattet. Men nå skal den være i fin form igjen, hvor de to gjenværende hønsene våre ser ut til å stortrives i Hurdal. Trampe skulle selvsagt også vært i pensjon i Hurdal, men han forsvant natt til 16. mai 2024, og har fremdeles ikke dukket opp igjen.
Den siste tiden spiste han visst kun druer og bananer, så kanskje er Trampe på veg til Spania?
Er den magiske brønnen i Grythengen fra Olav den hellige?
Men er ikke Olavskilden firkantet? Var brønnen firkantet? Skal spørre om dette før vi reiser på avskjedsturneen vår for Norge!
"Ja. Lokket var i hvert fall det (firkantet)." - Jon Helmer Holmstad
Brønnen i Grythengen var da altså akkurat slik som Olavskilden ved Kongevegen over Totenåsen, denne ble til ved at Olav den hellige slo på berget, for at hestene og hans følge skulle få drikke. Kan dette bety at Olav med sine menn har vært i Grythengen og slått på berget med staven sin også, og i tilfelle hvorfor?
Hva jeg tror er at Olav har tatt turen oppom krigergården Grjótholmr (Gryttenholm) etter at han kom over Torsæterskaret i år 1021, hvor han fikk så godt Grýta-øl, at han måtte hit ned i kværnenga vår, for å se hvordan dette ølet ble laget.
Mye av grunnen til det gode ølet var det høykvalitets kornet de oppe på Holmrstadir dyrket nedover det næringsrike og godt drenerte Holmstadjordet, hvor de her i Grythengen benyttet vann fra Holmstadbekken, som den gang rant nedover draget i Stabbursjordet. Graver man seg litt ned under stabburet til Even Helmer, finner man skikkelig elvegrus.
Olav den hellige mente nok da at et slikt godt øl, måtte ha skikkelig kildevann, hvor han slo på berget nedenfor kjørbrua, slik at vannet bare sprutet opp!
Hvor da dette livets vann, som gav Mjøslandets beste øl, og som aldri gikk tørt, ikke engang under tørrsommeren 1947, nå har slått følge med overflatevannet og renner i plastrør, hvor den magiske brønnen til Olav den hellige er erstattet med et stort og dystert pumpehus, som durer og går, i tjeneste for SERVOGLOBUS!
Er det noe rart at himmelens krefter nå ser ut til å skulle gjøre ende på landet vårt, slik vi har stelt oss?!?
Reportasje fra Olavskilden ved Kongevegen følger, så følg med!
