My Blog List

Monday, July 27, 2015

Grua

Jeg hater induksjonstopper! Nylig måtte induksjonstoppen min på reparasjon, 1350 kr for et par løse ledninger! Hva kan skje i ei grue? Jo, det kan løsne en murstein eller to.Noe enhver med to tommeltotter kan fikse. Med induksjonstoppen blir man med en gang slave av AKIS.

AKIS =  det Avanserte konkurranse-industrielle systemet, en term skapt av øverskreiingen og økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng. Hans far var lærer på Stange skole, hvor han bl.a. underviste i tegning.

Grua betyr derfor en frigjøring fra AKIS, samtidig som man står mye bedre rustet til å møte det forestående kollapset av vår industrielle sivilisasjon. Skal jeg bygge nytt hus en gang er derfor grua en selvfølge.

Det prakteksemplaret av ei grue som er avbildet her er å finne i stuebygningen fra Øvre Engum i Snertingdal (1750), som står på Eiktunet friluftsmuseum på Gjøvik. Den var i daglig bruk helt fram til 1950-tallet, da de som bodde her ikke ønsket å underkaste seg Servoglobus.

”’Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske.” – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102

Sunday, July 26, 2015

Faarlunds mønstergjenkjennende tenkning

Svært gledelig med en slik tilbakemelding til min KV-artikkel "Lommedemokratiet".
Kjære Øyvind!

Mange takk for en opplysende og velargumentert
artikkel! Boken "Elvetid" er en veldig fin påmin-
nelse om den tenkningen Sigmund førte an i.
På 1970-tallet skapte jo denne tenkningen
grobunn for en 'grønn' politikk og åpnet for
samfunnskritisk forskning og praksis. Med
oljerevolusjenen – Norges industrielle revolusjon –
ble denne 'bærebølgen' for 'kompleks' tenkning
effektivt dempet, slik olje er kjent for å dempe
bølger…

Mens Sigmund fortsatte med sitt politiske
arbeid, valgter jeg å satse på regissering av
verdidannende læring i fri natur for studenter,
lærere og ledere. Det gjorde at jeg utviklet et
mer livsnært ordforråd ut fra tanken om at ordene
er tankens redskap, er ordene sløve, blir tankene
sløve. I 68-språket het det: "Språk er makt!".

Med tiden kom jeg derfor til å kritisere den
naturvitenskapelige tenkemåte som 'regeltenkning',
der Sigmund brukte betegnelsen 'kompliserthet'.
Når jeg fremholder Askeladdens – og Einsteins –
tenkemåte som mønstergjenkjennende tenkning,
er det et forsøk på å gjøre 'kompleksitet' mer
forståelig. Her er et paktisk eksempel: (se nedenfor)

Med naturvennlig hilsen Nils
Faarlunds alternativ til Setrengs "kompliserthet" er altså "regeltenkning", mens alternativet til "kompleksitet" blir "mønstergjennkjennende tenkning".

Er det da noe rart at teknokratiet har lagt Christopher Alexanders monumentale verk og bestselger "A Pattern Language" for hat! Dette fordi de ikke ønsker denne formen for tenkning, men å fortsette sin regeltenkning, for slik tjener de best AKIS (avanserte-konkurranse-industrielle-systemet).

En ting en bærekraftig kultur må bestå av er mønstre. Alexanders mønstre er jo nettopp en ekstrakt av allmenngyldige mønstre på tvers av kulturer og tid, fram til vår tid, hvor AKIS har drept disse.

For teknokratene kan det se ut som om de tolker et mønster som et MONSTER, noe de frykter og skyr som pesten.

Faarlunds alternativer er mer folkelige enn Setrengs, og bør derfor i størst mulig grad benyttes i dagligtale. Allikevel tror jeg ikke de til fulle utfyller Setrengs tenkning i alle sammenhenger.

Begrepet Servoglobus, som ved første øyekast kan synes litt tungt, synes jeg allikevel er et morsomt begrep. Jeg vil ta med en frodig beskrivelse av Setreng:
’Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102
Mønstergjenkjennende tenkning er også helt sentralt innen permakulturen, jeg vil si selve fundamentet for denne kulturen, slik at den kan bli permanent. Mønstre leser man ut av kulturen og naturen, de skapes ikke, men oppdages! Dette blir litt som Askeladden, som fant og fant. Slik kan man også oppdage mønstre på sin veg, hvis man ikke har blitt sløvet av AKIS.

Før vi går over til Faarlunds tekst vil jeg henvise til et ypperlig intervju med ham hos av alle steder Dagens Nærlingsliv:

Utenfor allfarvei

Så over til Faarlunds stykke om mønstergjennkjennende tenkning som utgangspunkt for et rikt friluftsliv.

Den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien


Om skadeforebyggende arbeid ved Nils Faarlund

Den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien forholder seg til naturens farer slik de naturnære kulturene har gjort i hundrevis av generasjoner. Erfaringsoverføringen med gyldighet for friluftsliv og utendørs fritidsaktiviteter fikk særlig stort omfang da det europeiske borgerskapet ble tourister. Ansporet av Romantikkens kunstnere og filosofer ”dro de rundt” i de storslagne og sublime fjelltraktene i selskap med ”de edle ville” som Jean Jacques Rousseau kalte de innfødte i fjelltraktene i Alpene. Etter at vi i Europa fikk landsomfattende organisasjoner til fremme av ferdsel i fjellet, ble det skadeforebyggende arbeidet en hovedsak for de tillitsvalgte. Den grunnleggende forutsetningen for dette arbeidet var den fortrolighet med naturen som byfolket fikk med seg fra sine fjellferder i fri natur og kulturlandskap. Mens kulturlandskap er tilrettelagt natur, er fri natur ikke begrenset i sin væremåte. Fri natur har sine frie rytmer i behold: Årstider, døgnrytmer og vekstrytmer.

Fortrolighet med natur er mer enn kunnskap om natur: Naturvitenskapelige teorier og formler eller algoritmer. Fortrolighet med vann er mer en å kunne formelen H2O og huske frysepunkt og kokepunkt. Det krever kjennskap. Den som har gjort seg kjent med snø, er fortrolig med vann i fast form – H2O(s) – og leter etter fingerfast, finkornet snø i ”passe høye” toppskavler til snøbivuakk. Den abstrakte kunnskapen er grei nok når vi ønsker å regne ut hvor tung en blokk i et flakskred er, men den gir oss ikke den tryggheten (sinnsro) som følger med det vi har gjort oss kjent med. Fortrolighet med natur gir oss den nødvendige (treff)sikkerhet i vurderingen av forholdene (vær, føre, strøm, o s v) og sinnsro til hensiktsmessig handling. Vi skjønner at fortrolighet ikke er noe vi kan tilegne oss i form av kurs- og modulbaserte studier. Den blir til som langvarig ”undervegs læring”, der ferdighetene vokser frem sammen med kjennskapen. Slik fullmoden fortrolighet blir til som fomling og famling og går under navnet mesterlighet. Sondre Nordheims biograf, Torjus Loupedalen fra Seljord, brukte i 1943 forresten uttrykket leug om telemarksvinernes stilfulle ferd i ”ufse-låmene” (på ”nytt-norsk”kalles det nå ”å droppe”).

For å kunne forebygge skader i møte med farene i natur, må den som skal føre regien for grupper som ferdes i fri natur og kulturlandskap, også opparbeide evnen til sikker vurdering av egne og andres forutsetninger: Fortrolighet og ferdigheter. Mens regelbunnen risiko- og sikkerhetsanalyse regner med ”restrisiko”, holder den mønsterorienterte sikkerhetsfilosofien seg til sikkerhetsmargin. Denne tenkemåten gir seg ut fra norsk friluftslivs tradisjonelle verdier (”kjøl og ror” for vurdering): Menneske- og naturverd. Vi spiller ikke hasard med sikkerheten. En gruppes forutsetninger må vurderes (ordet kommer av verdi) i forhold til de krav som følger med et vegvalg. Som profesjonelle utøvere skylder vi gjester og kursdeltakere omsorg (menneskeverdet), en omsorg som også må gjelde den natur vi velger å ferdes i (naturverdet). Våre vegvalg bør altså sikre ferd etter evne. I denne sammenhengen er det også på sin plass å peke på at det er de færreste blant deltakere i organiserte opplegg som har glede av hjertet-i-halsen-vegvalg.

******

Fra innledningen til ” Dreiebok” for vegledning i skadeforebyggende arbeid av Nils F

Tverberg with More Advices on How to Prepare for the Future

I am not sure I know the answer to the question. Usually, survivors are ones that have the most resources at their disposal. Some would argue that the group with most resources is today’s top 1%. Others would argue that a person needs to store up food and water, at least to outlast those who don’t take such precautions.

Others look to gardening/ farming and storing up tools, solar panels, fences, proper grading of land using today’s equipment, etc., together with their knowledge of how to make these all work.

Some look to high tech devices–fancy water filters and cooking stoves that use little fuel.

Some suggest storing up things to trade (bottles of whiskey, band aids, aspirin, etc) or silver or gold coins.

Some suggest that being part of a group that together can provide all of the needs of the group is a better strategy than “going it alone”.

Some suggest that being nimble is the most important characteristic–being willing to move to a better location if things go badly where a person is; finding niches where a person fits in.

I guess I would suggest a little diversification-is helpful–maybe a little of all of the above. If you can’t be one of the top 1%, make yourself valuable to some other people. Keep on good terms with family (including siblings and adult children). Figure out what you might be able to eat in your area. If you can grow some yourself, that would be good too. Store up at least a little bit to get past short outages in food/water supply. - Gail Tverberg

Svalestup

Veggmaleri av den berømte maleren Peder Aadnes i inngangshallen til prestestua på Eiktunet

Saturday, July 25, 2015

Seterhytte på Eiktunet

Det er underlig hvordan de gamle seterhyttene på Knaisetra i Hurdal fyller sinnet med ro og fred, mens de suburbane hyttene ved det nye hyttefeltet ved Søndre Huetjernet på Totenåsen fyller sjelen med angst og fortvilelse

Norges regnskoger i fare!

Nordmenn er svært engasjerte i å bevare regnskog på fjerne kontinenter, og den norske regjering slår seg på brystet og sender milliarder av oljekroner for bevaring av regnskog i Amazonas og på Borneo. 

Når det gjelder vår egen boreonemorale kystregnskog er derimot entusiasmen heller laber, og truslene mot denne står i kø. Vel, det er som kjent lett å være storkar og raus når det ikke rammer en selv!

Norsk kystregnskog. Foto: Andrew Bowden

Les den meget opplysende artikkelen om temaet av Hans H. Blom.

Visste du at vi har regnskog på Vestlandet?
Fattig boreonemoral regnskog forekommer relativt hyppig innenfor utbredelsesområdet. Hotspot-habitatet utgjør likevel en liten del av skoglandskapet, kanskje så liten som én til tre prosent. Dette er arealer som nå trues av utbygging. Det er sterk befolkningsvekst i mange av kystkommunene, og boliger og hyttefelt bygges i nærheten av byene og tettstedene. Den nye stamveien mellom Bergen og Stavanger er planlagt lagt gjennom flere av kjerneområdene for boreonemoral regnskog. Utbygging, både av veier, hytter og hus, og utbedring av veinettet er derfor reelle trusler mot de små arealene av hotspot-habitatet og artene der.

En annen sentral trussel mot boreonemoral regnskog er algebegroing. Alger på trestammene er ikke uvanlig i områder med høyt nitrogennedfall. Vi ser at det er lavere forekomst av regnskogsepifytter der det er høy algevekst på trærne. Den negative effekten av algevekst er sannsynligvis størst i den sørlige delen av utbredelsesområdet for hotspot-habitatet, der nitrogennedfallet er høyest.

De boreonemorale regnskogene er ikke økonomisk viktige i skogbruket. Virket er ikke av høy kvalitet, og avvirking i bratt terreng er ressurskrevende. Men mange av lokalitetene ligger innimellom plantefelt av gran og sitkagran. Når disse plantefeltene avvirkes, kan det gi uheldige effekter på hotspot-habitatet. Kanteffekter kan gi endrete fuktighetsforhold, og regnskogsmiljøer blir dessuten utsatt for hogst langs uttaksveiene.

Friday, July 24, 2015

Nicole Foss Forecasts that Norway is Going Down the Same Trajectory as Iceland

Spinnerokk

En nydelig, blåmalt spinnerokk på Eiktunet. Her ser vi virkelig hva økofilosofen Sigmund K. Setreng mener med at god form var en allestedsnærværende del av den tradisjonelle kulturen. Hvilke forflatede liv vi lever i dag, omgitt av heslighet, hvor arbeidet har mistet sin egenverdi.

Se også den sjette alexandrinske egenskapen for utfoldelse av helhet:

Good Shape

Thursday, July 23, 2015

Big-box-syndromet til Skreia?

Innlegget er publisert hos Oppland Arbeiderblad lørdag 25. juli 2015.

Da jeg bladde gjennom en avisbunke med sommerens aviser fikk jeg hakeslepp. Det skal settes opp en storboks eller såkalt "big-box" på Jeriko nord-tomta på Skreia, på 1300 kvadratmeter! Her ser det ut til at Rema 1000 skal etablere seg. Konkurranse kan være bra, men med dette bygget kommer de i alle fall til å slå konkurrentene langt ned i støvlene i heslighet. Denne formen for konkurranse er ikke Skreia tjent med.

Tidligere på sommeren hadde jeg ruslet rundt i Skreia for å ta bilder for Wikipedia, og de som vil kan gå inn på bokmålsartikkelen for Skreia på Wikipedia og se resultatet i galleriet jeg opprettet til artikkelen. Særlig inntektsbringende er det ikke å være frilandsfotograf for Wikipedia, men jeg har blitt invitert til det årlige julebordet deres for min innsats.

Noe av det som gledet meg mest på min rusletur i Skreia med kameraet over skulderen, var alle saltakene. Og jeg tenkte at dette må være innlandets svar på Lom, hvor saltak er lovfestet på alle bygg. Der har til og med Rema 1000 måtte se seg nødt til å bygge med saltak!

Dessverre har ikke Østre Toten vært like forutseende som Lom, noe Skreia nå ser ut til å måtte lide stygt for. Ja, stygt er det rette ordet. For å se hvor ille det kan gå er det nok å ta turen til Råholt på Øvre Romerike, som fullstendig har druknet i big-box-syndromet.

Ekstra ille blir denne likegyldigheten til stedets egenart hvis man tar en titt på den nærliggende Sandberggården, som både har saltak og murstein. Riktignok ikke rød murstein som det gamle meieriet med den flotte teglsteinspipa på motsatt side av gata, bygget av lokal murstein av leire ved Lenaelva, men i alle fall murstein. De som bygget denne gården har respektert stedets identitet.

Er det noe vi ikke har for mye av i dagens Norge er det identitet! Skreia har fremdeles mye identitet, stikkord kan være saltak, teglstein, Lenaelva og Totenåsen. Disse saltakene som ligger på rekke og rad langsetter skreiagata kan faktisk minne om alle toppene mellom bekkedalene i bakgrunnen opp mot Totenåsen, som danner et mektig bakteppe til Skreia, porten til Totenåsen.

Saltakene ligger på rekke og rad etter skreiagata, som en refleksjon av toppene mellom bekkedalene ned fra Totenåsen.

Se større foto her

Økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng flyttet til Øvre Skreien som tolvåring. Han er svært opptatt av identitet, og hevder at hvis mennesket mister sin identitet mister det seg selv. Identitet skapes ikke i et vakum, men gror opp av kulturen, arkitekturen, stedstilknytning og historie. Å dumpe en storboks midt i Skreia sentrum vil være svært ødeleggende for stedets egenverdi og identitet!

Kanskje har man på Toten blitt blinde for hvor flott det er på Skreia? Big-box-syndromet er en svært alvorlig tilstand som dessverre har rammet flertallet av norske byer og tettsteder, hvorav noen er fullstendig ødelagt. Vær så snille å spare Skreia for denne sykdommen!

Jeg vil oppfordre de styrende på Skreia og Østre Toten til å ta kontakt med Lom kommune straks de setter seg i kontorstolen etter ferien, for å få noen gode råd. Saltak må bli lovfestet på Skreia, umiddelbart, før en eneste big-box får slått rot!

Kan Ross Chapin redde Skreia?

Jeg har nå i et åpent brev oppfordret den amerikanske arkitekten Ross Chapin til å vurdere om det er noe han kan gjøre for Skreia. Les brevet hos P2P-Foundation:

A Lost Opportunity for Skreia (A letter to Ross Chapin)

Kan den prisbelønte amerikanske arkitekten Ross Chapin hjelpe til med å redde Skreia? Eller er politikerne på Toten for  inngrodd i utdaterte suburbane typologier til at de evner å tenke nytt?

Human Beings are Right Up There with Rats and Cockroaches in Our Ability to Adapt to Different Environments

Bill, exactly. Human beings are right up there with rats and cockroaches in our ability to adapt to different environments, a classic generalist species well adapted to sudden change and disruption. Given the geographic spread and the diversity of environments currently inhabited by Homo sap., too, we're an exterminator's nightmare. I expect global population to bottom out in two centuries or so at well under half a billion people, but that's an ample breeding population for long term survival, to say nothing of the impact of all that Darwinian selection. - John Michael Greer
An amazing story proving that Greer is right is the one about the Lykov family. Their story gives a good insight into what our post-industrial future might will look like as well. It will be hard lives, no doubt. But still I think it will be worth it, as life will get back meaning and we'll regain silence and darkness.

Anyway, either you long for or fear for, or both, our post-industrial future, which might be knocking on our doors just now, this is a story everybody who wants to be prepared should read.

- For 40 Years, This Russian Family Was Cut Off From All Human Contact, Unaware of World War II

Rats and humans have a lot more in common than we might like to think. No wonder that we always have had a close, but odd relationship. Image: JSharp

Wednesday, July 22, 2015

Lommedemokratiet hos Kulturverk

Les mitt siste essay, skrevet i frisk fjelluft, hos Kulturverk:

- LOMMEDEMOKRATIET
Look over the histories of fallen civilizations, and far more often than not, societies don’t have to be dragged down the slope of decline and fall. Rather, they go that way at a run, convinced that the road to ruin must inevitably lead them to heaven on earth. Arnold Toynbee, whose voluminous study of the rise and fall of civilizations has been one of the main sources for this blog since its inception, wrote at length about the way that the elite classes of falling civilizations lose the capacity to come up with new responses for new situations, or even to learn from their mistakes; thus they keep on trying to use the same failed policies over and over again until the whole system crashes to ruin. That’s an important factor, no question, but it’s not just the elites who seem to lose track of the real world as civilizations go sliding down toward history’s compost heap, it’s the masses as well. - JMG
Så gjenstår det å se, vil politikerne våre kjøre vår sivilisasjon i grøfta med å repetere den gamle, forfeilede politikken, eller vil de ta til seg lommedemokratiet?

Ross Chapin i lommenabolaget. Måtte han, sammen med Terje Bongard, løftes fram som representanter for en ny tid, hvor vi bygger vårt samfunn på de beste egenskaper i menneskenaturen.

Vikingmiljøet i Skandinavia

NRK har en stor artikkel og radioreportasje om vikingmiljøet i Norge og Scandinavia, kalt Vikinglengsel:

http://p3.no/dokumentar/vikinglengsel/

Det er en meget lang artikkel, jeg beit meg allikevel merke i følgende lille utsagn:
Så har du det med autentisk følelsesliv. Det skjer noe med meg når jeg omgir meg med ting som gir meg assosiasjoner til «gamle dager». Når jeg lever som viking har jeg ikke en eneste plastbit rundt meg, og det appellerer til meg og mitt følelsesliv, og får meg til å føle meg hjemme og mer autentisk.
Det autentiske og biofile, identitet til naturen og kulturen. Nettopp hva vår kultur mangler!

Viking-langhuset i de svenske skoger, et godt eksempel på "Sheltering Roof"

Feststua på Eiktunet

Den gamle prestestua på Eiktunet, som er fra Skumsrud på Biri, benyttes flittig til bryllupper og utstillinger. Skulle jeg giftet meg i dag ville definitivt festen blitt holdt her! Dette er ikke kun Gjøviks, men hele Vestopplands vakreste bygg.

Da bildet ble tatt var det utstilling av maleren Tove Haukeli, som er en veletablert kunstner. Vi likte maleriene hennes godt, men de fleste var i duse farger, og da vi begge er duse mennesker trengte vi noe i sterke farger som motvekt. Det var et maleri av blåbærlyng, nok malt om høsten, som vi begge falt for. Men dessverre ser vi etter et avlangt maleri, og dette var på høykant.

Storesøster kjøpte allikevel ei hjemmestrikket nålepute-bamse, i friske farger.

Tuesday, July 21, 2015

Høyløa

Før i tiden lå det høyløer overalt i landskapet, i skogene og på myrene. Du verden hvilken skjønnhet! Operaen i Oslo blir ingen ting i forhold.

Høyløene hadde en enorm "Simplicity & Inner Calm", som er den fjortende transformasjonen for helhet. Dette fordi de simpelthen kun var ment som høyløer, og intet annet.

Denne høyløa på Eiktunet er en av få som ennå kan nytes, integrert i sitt rette element.