Thursday, September 18, 2014

Dear Sandra, Welcome to the World!

I'm so proud of you Sandra. I'm happy to be your big sister.

My girls

You are welcome

Sandra is a child of optimism. When I decided to have her it was partly because I was sure Terje Bongard would carry through his research project MEDOSS, and that Norway and later the world should become transformed into a representative ingroup democracy.


I knew a long time that our industrial civilization has come to an end, but I hoped we could transform it into something much better, the ultimate commons through Bongard's RID-Model.

Now, instead, the return of the dark ages are looming in front of us:







This blog has about 2000 hits from the USA a month. If a "rich uncle" over there happens to stumble upon this blog, please consider to support Terje Bongard with funding for his research project to create the ultimate commons and democracy. He needs about 42 million Norwegian kroners. His contact info is to be found here.

Meditating at the hospital I've come to that there are two major battles I must fight for my daughters.

1) The Battle for the Life and Beauty of the Earth

In any environment we build—building, room, garden, neighborhood—always, what matters most of all is that each part of this environment intensifies life. We mean that it intensifies human life, animal life, emotional life, the life of storms, the life of wild grasses and lilies, the life of fish in a stream, the life of human kindness in a rough place where it may not be easy to find. - Christopher Alexander
2) The Battle for the Repair and Reintroduction of the Commons in All Aspects of Human Life and Civilization

We have a choice: Ignore the commons and suffer the ongoing private plunder of our common wealth. Or Think Like a Commoner and learn how to rebuild our society and reclaim our shared inheritance. - David Bollier

Tuesday, September 16, 2014

Skviset ut i suburbia

Dessverre ser det ut til at de fleste reflekterte og hensynsfulle mennesker før eller siden presses ut i suburbia:


Grøndalen er ikke på noen måte alene med sine erfaringer! Dette kunne vært unngått med større fokus på nevroergonomisk design:


Bjørn Grinde har fortalt meg at å få forskningsmidler fra Norges forskningsråd til nevroergonomisk design, er plent umulig. Hvorfor prioriterer ikke forskningsrådet forskning på livskvalitet? Nå har han omsider fått midler fra et britisk fond.

Les intervju med Bjørn Grinde:

Sunday, September 14, 2014

Totscana

Et begrep jeg ble klar over under slåttekurset på Stenberg i sommer er Totscana, med henspilling på det totenske landskapet som Norges Toscana. Og ja visst er sammenlikningen på sin plass! Selv er det intet jeg ønsker mer enn å kunne få bidra til å styrke dette kulturlandskapet, men regner ikke med å få mulighet til det.

Skulle gjerne vært ute med kameraet disse fine høstdagene og foreviget mer av det totscanske landskapet, men har ikke en gang tid til å plukke tyttebær for tida. Så jeg søkte opp noen av mine gamle bilder på Wikimedia Commons.

Klikk i bildet for en forstørrelse.










Håper denne lille bildeserien gav et lite inntrykk av Norges svar på Toscana? 

Viser Østre Toten kommune meg velvilje kommer jeg til å kjøpe fullformatskamera og legge ut mengder av bilder fra Totscana på Wikimedia, samt lage artikler for Kulturverk og andre nettfora. Her er det mye å ta av, ei Sareptas krukke!

Norge trenger et nytt lovverk

Forfatterne Burns Weston og David Bollier sitt bidrag for å skape et nytt lovverk med utgangspunkt i "the commons"

Norges lover er utformet for utplyndringen av naturen gjennom det siamesiske trollet stats/markeds-duopolet og den private eiendomsretten, og har som formål å undertrykke "the commons". Dette er også hovedformålet med den Europeiske Union, som vi er underlagt gjennom EØS.
Once you learn to identify the commons and understand its dynamics, it becomes quite clear that the privatization and commodification of the commons is one of the great unacknowledged scandals of our time. Its pernicious effects are everywhere. - David Bollier
Burns Weston og David Bollier har gjennom boka "Green Governance" gitt oss et fundament for å skape et nytt norsk lovverk, med formål å bevare naturgrunnlaget og å styrke "the commons" mellom mennesker.

Michel Bauwens ser for seg en likefordeling mellom "the commons", markedet og staten. Personlig ser jeg heller for meg en modell som ligner vannmolekylet, hvor "the commons" utgjør oksygenatomet og dagens stats/markeds-duopol er splittet til to små vedheng lik hydrogenatomene, der disse helt er underordnet "the commons".

Med innføringen av IGD (Inn-gruppe-Demokratiet) vil staten og markedet opphøre, i alle fall i nåværende form, og bli oppslukt av "the commons".

Nettsida til "Commons Law Project" ligger her:

Saturday, September 13, 2014

Hvem leser Permaliv?

Permaliv er en liten blogg, så vidt stor nok til at det ikke føles meningsløst å holde den levende. Det er dog verdens eneste blogg som arbeider aktivt for å innføre Inn-Gruppe-Demokratiet (IGD) til Terje Bongard, menneskehetens eneste håp for å unngå å falle inn i en ny mørk middelalder, som kommer til å parkere den forrige. Bloggen har derfor en misjon som langt overgår dens beskjedne besøkstall.

Jeg er allikevel stolt over den fine internasjonale fordelingen av lesere, her for sist måned:

OppføringSidevisninger
USA
2091
Norge
2033
Tyskland
771
Ukraina
697
Frankrike
517
Kina
386
Russland
244
Tyrkia
156
Litauen
58
Polen
58

Friday, September 12, 2014

Norge, et land av modernistisk slum

Når jeg farter rundt i Norges land blir jeg i stadig større grad grepet av angst over den modernistiske hesligheten som brer seg ut over alt. Enten i form av den suburbane eneboligen, corbusianske bomaskiner eller bokseforretningsbygg. Som Christopher Alexander sier det i følgende video: "small scale crap and large scale crap".


Det jeg ser er slum, estetisk og åndelig slum, Norge er et land i forfall. De som har lest litt i Alexanders "The Nature of Order" vil glede seg over de mange vakre fotografiene av det vi i vesten vanligvis vil kalle for slum, men som er fulle av liv, en ekte glede over livet.

Norge bruker oljeinntektene til selvpining og modernistisk slum, det vi ser her i Bjørvika er en form for oljesøl i strandsona. Noen vil kanskje si at modernismen tilhører et moderne samfunn, det gjør den ikke, den er et uttrykk for ondsindig ideologi.

Mens Bjørvika representerer vertikal slum, er suburbia et uttrykk for horisontal slum

Leon Krier forklarer i følgende video forskjellen på vertikal og horisontal slum.

But how did the modern system of development and consumption — our “technological-consumerist” system — come about? Was it not an inevitable part of the evolution of science and technology, and an inevitable response to the desires of consumers — in short, our destiny?

No it was not. In fact this system was invented — planned by industrialists and political leaders in the early years of the 20th Century, primarily in the USA. The story was documented well in the 2002 film by BBC documentarian Adam Curtis, “The Century of the Self”, and in particular the first episode titled Happiness Machines. Leaders of Wall Street joined with political leaders to solve a twin problem: how to keep the masses engaged in productive and wealth-generating activities, which would also quell potential political unrest.

Their answer was to create a new kind of consumer society — the one we take for granted today, and the one that is still used to sell consumer products (including modern architecture in Dwell magazine, for example). This new idea was perhaps explained best in 1924 by Banker Paul Mazur of Lehman Brothers — the same company whose notorious collapse in 2008 helped trigger the global financial crisis and great recession. “We must shift America from a needs-culture to a desires-culture”, said Mazur. “People must be trained to desire, to want new things, even before the old have been entirely consumed. […] Man’s desires must overshadow his needs.”

Central to this fascinating and poorly-understood story was Edward Bernays, a remarkably important and yet almost unknown figure in modern history. Bernays was the nephew of Sigmund Freud, and his brilliant idea was to use Freud’s own ideas on subconscious desires to create powerful new strategies for advertising, public relations, and propaganda. Among Bernays’ “accomplishments” was getting millions of women to smoke for the first time and essentially inventing the modern political campaign, with all its emotional manipulations. (Freud, to his credit, strongly protested this manipulative, exploitative, and fundamentally antidemocratic use of his ideas.)

Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them. - Salingaros & Mehaffy
Storboksfenomenet, et annet kjennetegn ved modernismen

James Kunstler viser i følgende video flere skremmende eksempler på "big box"-fenomenet og andre former for slum som kjennetegner den suburbane tradisjonen.


Alle typologiene nevnt ovenfor er et uttrykk for separasjon og ikke-tilknytning, både i forhold til naturen, medmennesker og Gud (Alexander bruker betegnelsen "the I"). Når tilknytningen til naturen, andre mennesker og Gud er brutt, står man tilbake med et reint Helvete. Og det er nettopp dette Norge er i ferd med å bli. 

Dette faktum gjør meg svært vondt.

For å forstå hvordan vårt kjære fedreland kunne bli forvandlet til en nihilistisk slum, kjøp boka "Anti-Architecture and Deconstruction: The Triumph of Nihilism", av min gode venn Nikos A. Salingaros, her.

Salingaros er rangert som den ellevte viktigste urbane tenker gjennom alle tider, og som en av de 50 mest innflytelsesrike intellektuelle som endrer verden. Han er en av de fremste rådgiverne ved arkitekturfakultetet til den katolske kirke. Til daglig arbeider han som professor i matematikk ved universitetet i Austin, Texas. Tidligere arbeidet han med kjernefysisk forskning og utvikling av fusjonsenergi.

Han har til meg uttalt at jeg er en av de som forstår hans arbeider best. Hva han mener med dette for en som nesten strøk i matematikk på ungdomsskolen, vet jeg ikke? Kanskje han mener å forstå med hjertet?

Uansett, han har gitt meg mange oppmuntringer, og er bekymret fordi det er så vanskelig for meg å finne roen til å skrive.

Men hvordan kan man finne ro i vårt samfunn, som hverken verdsetter biofilia eller "the commons"?
“What are the ideas and aims of the current architectural elite? And what might explain why these flawed ideas have such a powerful hold on so many people? This is a stunning and deep book, as interesting for its analyses of psychology and politics as it is for its discussion of architecture.” — Ray Sawhill
Det norske flagg er vakkert, hva vi gjør med vårt fedreland er ikke like vakkert, vi har ikke lenger noen grunn til å være stolte over oss selv
A world in which we value ourselves according to the beauty of the places we have carved out, and modified, and taken care of, and in which we have woven our lives together with that of other people, animals, and plants - Christopher Alexander
Naviana, en av grunnleggerne av den norske natursamfunnsbevegelsen, deler mitt syn:
Øyvind Holmstad:
Flott sitat! :) Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9% av norsk arkitektur... hehe. Det er interessant at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er egentlig en veldig intens følelse. Noen ganger tenker jeg at dersom folk kunne sett hvor mye fantastisk som er mulig å skape, så vil de slutte å bygge alt dette stygge og sjelløse... men som du sier må vi vel finne en mening med livet og en tilknytning til noe mer hellig, sjelfullt eller spirituelt... noe som gjør at vi strekker oss lenger enn kun det helt grunnleggende for å få livet til å så vidt gå rundt. - Naviana
Relatert:

Thursday, September 11, 2014

9 likes til kommentaren for "Permakultur er løsninga på alt"

Mange er i dag opptatt av likes, særlig unge jenter. For min egen del er det lenge sida jeg gav opp å bli likt, og de som blir likt blir stort sett dette grunnet status og utseende, noe som jeg ikke ser særlig poeng i. Allikevel, 9 likes er sjelden kost, og jeg må innrømme at innerst inne satte jeg pris på å for en sjelden gang bli så godt likt.

Anbefaler forøvrig på det varmeste den supre artikkelen:

- Permakultur er løsninga på alt

Min kommentar:

Hyggelig å se at Eivind fortsatt holder koken, jeg var med ham på kurs i Hugelkultur og hørte et foredrag av ham under permakulturfestivalen i Hurdal i fjor. Han var like engasjert og intenst brennende som en vekkelsespredikant, som jeg møtte mange av i oppveksten. Permakultur er virkelig det glade budskap, uansett hvilken religion man tilhører.

Det er en stor oppmuntring å se hva dere har fått til i Bærum! Selv har jeg ikke fått til en tøddel av permakultur der jeg bor siden jeg tok mitt PDC-diplom i Sverige i 2011, med unntak av et plommetre jeg har omplantet 3 ganger, et under at det har overlevd. Nå er jeg så sliten av å bekjempe neuroergonomiske blundere og anti-permakultur, at jeg enten vil flytte til et sted i utlandet med tradisjonell urbanisme, eller isolere meg på landsbygda i påvente av et natursamfunn. Bor for tida på slektsgården i Hurdal, men her er trafikken så intens og sinnssvak at jeg ser det som nær umulig å satse her. Fatter ikke at 2500 mennesker kan produsere så mye trafikk, og når rånerne drar på jobb til Gardermoen i 4-5 tida om morgenen og akselrerer fra 0-100 på 5 sek. med bassanlegg som hører hjemme på en Rolling Stones-konsert, blir det for mye for en dypøkologisk totning.
Systemet vi er inne i er som en løpsk bøling på sikker vei mot stupet. Det er absolutt ingen måte å snu det innenfra. Her kommer permakultur inn ved å bruke naturen som gjeteren som plystrer et par kjappe meldinger til gjeterhunden som på null komma niks snur hele flokken. Det er naturen som kommer til å berge oss, men da må vi alliere oss med den og la den redde oss. Vi er det mest destruktive vesenet på jorden, men vi kan bli det nyttigste. - Eivind Bjørkvåg
Et hovedpoeng i permakulturen er å se etter mønstre og sammenhenger, i det store og det små, både for menneske- og natursystemer og ineraksjonen mellom disse. Selv ser jeg på Terje Bongard som en av norges største permakulturister, da han ønsker å benytte to meta-mønstre i naturen, handikapprinsippet og inngruppa, for å organisere bærekraftige menneskesystemer. Dessverre fikk jeg nylig vite at Bongard ble så sliten etter nedturen med MEDOSS at han vurderer å trekke inn årene: http://blog.p2pfoundation.net/...

Men vi får gjøre som profeten Jeremia da hans folk ble ført i fangenskap til Babylon, han plantet et tre. Et lite bidrag i en storpolitisk verden, men det eneste fornuftige Jeremia fant å kunne foreta seg når alt syntes svart.

Ps! Mens jeg skriver dette skjærer det meg i sjela når folk knuser glass i glasskonteinerne utenfor COOP i Hurdal: http://commons.wikimedia.org/w...

Hvis noen i Hurdal økolandsby leser dette, vennligst ikke knus glass i kontainerne ved miljøstasjonen ved COOP. Dette genererer en fryktelig miljøfiendtlig støy. Vi blir nok også boende her med vår datter nr. 2 som kommer neste måned, og trenger litt ro.

Jeg kommer til å gjøre alt i min makt for å innføre mine døtre i permakulturen, bedre framtidshåp kan jeg ikke gi dem!

Bedre framtidshåp enn permakulturen kan jeg ikke gi mine døtre. Den ultimate gaven var hvis de en gang kunne få leve i et commons-fundamentert natursamfunn, omgitt av andre permakulturister, med glødende permakulturelle ektemenn, slik som Eivind i artikkelen.

Men er det mulig å skape noe så fantastisk som et natursamfunn ut av vår sivilisasjon?

Heldigvis står vår industrielle sivilisasjon for fall!

Wednesday, September 10, 2014

Snart norsk trefiberisolering!

Her på Gjøvik ser jeg nå at firmabilene til Hunton dekoreres med Norsk Trefiberisolering. De satser stort med ny fabrikk på Gjøvik, hvor første trinn for produksjon av blåseisolasjon skal stå ferdig om to år. Denne skal lages av norsk gran, i mellomtida importerer de isolasjon av polsk furu, som etter min mening ikke er like godt egnet. Dette fordi grana har vesentlig lengre fibre enn furua.


Trefiberisolasjon av polsk furu, enn så lenge. Gleder meg til å kunne fotografere isolasjon av ekte norsk gran. Skal du etterisolere eller bygge nytt, vent til du får norsk trefiberisolasjon. Med sine uovertrufne egenskaper parkerer denne alle former for syntetisk isolasjon. Og du kan få bo i et ekte trehus tvers igjennom. Nb! Husk trekvit granpanel på alle innvendige flater!

En stor takk til Hunton på Gjøvik, som snart vil gi trelandet Norge rotekte trefiberisolasjon fra norsk gran!

Sunday, September 7, 2014

Nesting Instinct, by Vera Bradova

A brilliant piece by my alexandrian friend Vera Bradova! Her essay clearly shows the advantages of the Representative In-Group Democracy, which is proposed by the human ecologist Terje Bongard. Bongard's model would have created the ultimate commons, but his research project MEDOSS was brutally rejected by the ignorant and anonymous referees of the Research Council of Norway.

A model of the ultimate representative democracy, adjusted for Norway. Larger nations will need one more level of ingroups.

Original article here.

Nesting Instinct
Governance activities are organized in multiple layers of nested enterprises.
— Elinor Ostrom
It was Elinor Ostrom who began to speak of nestedness as one of the key components of a successful co-governance of the commons. But tribal societies had long been organized along these lines. A regional tribal alliance nested within it several tribes, which each nested several bands, and those nested several affinity clusters, composed of individual human beings. This way of organizing has an organic feel to it; our own bodies are “nested enterprises.”

holarchy2

It’s a curious thing. Human (tribal) organization units — affinity clusters, bands, tribes, tribal confederacies — don’t scale up. They don’t grow by proportional increase. What happens if an affinity group is pushed to grow past its natural limit? Ill will rises amongst the members. The strengths of the group — intimacy, trust, spontaneous conversations, easy problem solving — begin to fade. The group turns dysfunctional. People leave. When it reaches some 20-25 members, the size of a small band, it begins to function again, as facilitation, talking sticks, councils, committees and other formal devices are implemented to manage group process. It looks like a band, but is it? The previous formation out of which it has grown has been destroyed. The resulting “band” is just a growing collection of individuals, no longer anchored in smaller units, and vulnerable to the misuse of power. This is the violence of “biggering” that this civilization brings into everything it touches. As hamlets grow into small towns, and towns into cities, the person’s political clout vanishes, and anonymity and deracination take their toll.
holarchyinfinite
Why don’t we learn from the growth of entities that are not known for ravaging the inheritance they have been given? A healthy cell does not grow unchecked. It divides. The divided cells form clusters, which form tissues, which form organs, and eventually, an organism arises, all without anyone dictating the development. That is how nestedness works. Some call it holarchy. They say it’s a type of hierarchy, but it seems to me the inverse of a hierarchy: there is no top or bottom, and there are no bosses. As this diagram shows, there are always more potential levels each way, as atoms give way to subatomic particles, and organisms rise together to form societies, ecosystems, and beyond.
Holarchy: a meta-system of irreducible wholes that are themselves part of larger wholes, ultimately comprising all life on earth from a single cell to the entire planetary ecosphere.
holdom
What if we were to grow communities via natural self-organization? Individuals spontaneously form affinity groups. Some flourish more than others, and divide. Out of several, a band emerges. Out of a few bands, a tribe emerges. (It would take only 7 layers starting with groups of a dozen to include every human on the face of the earth!) Note that this sort of growth does not do violence to the prior, more local, smaller groupings. They keep on flourishing, part and parcel of the logic of that particular social organism.

Holarchy
holarchic schema of a tribe

What is the advantage of this way of growth and organization, besides imitating the success of Mother Nature? Governance can take place appropriately; the smaller, earlier units largely retain their autonomy; the broader, more encompassing later units like bands and tribes deal with broader matters that pertain to bands and tribes. Easy conversations, intimacy and trust are undiminished. At the same time, the larger, later units bring with their emergence novel advantages: coordination, attention to larger parts of the commons, diversified talent pools, and clout. And the organization that remains anchored in small groups of trusted associates has a leg up on the problem of free riding. It is easy to see what other people are doing within your group; easy to apply peer pressure if needed. The genius of successful commons management summarized in Ostrom’s eight principles rests on trust which is impossible without people knowing one another well over time.

Nested systems are self-organizing, emergent, bottom-up systems. They preserve direct involvement of each member. They are polycentric, having many semi-autonomous decision nodes rather than one. This makes them robust, adaptable, and resilient. Rules too are crafted from the bottom up, and are adjustable by the members with a focus on creating a structure of incentives favorable to both trust-building and maintaining a diverse environment favorable to discovering better solutions to problems. To paraphrase Ostrom, “when large systems fail, there are smaller systems to call upon — and vice versa.” Each smaller, earlier level is influenced by, and itself influences, the broader, later levels. Each cluster, each band, each tribe is an entity unto itself, and a part of an entity larger than itself. Allowing decisions to be made as close to the scene of events and the actors involved as possible, each affinity cluster, each band is a self-regulating, open system that displays both the autonomous properties of wholes and the dependent properties of parts.

So. What’s stopping us?

Wednesday, September 3, 2014

En diskusjon om "the Commons" hos Levevei.no

Lytt til den flotte samtalen mellom Tone Wasbak Melbye og James Alexander Arnfinsen hos Levevei.no, Norges beste podcast-show:

Episode 102: To nomader på vandring gjennom livet

Kommentartråden mellom meg og Arnfinsen relatert til tematikken i showet kom i stor grad inn på "the commons", et tema som er undertrykt og følgelig underkommunisert i den norske bevissthet og debatt.

Diskusjonen rundt "the commons" mellom Arnfinsen og Holmstad

  • Her er en oversikt som på noen viktige områder viser forskjellene mellom et commons-orientert samfunn kontra vårt markedsorienterte samfunn.
    - Commons Way of Life vs. Market Way of Life: http://permaculturenews.org/20...
    Når det gjelder deres motvilje mot å etablere dere i en corbusiansk tårnet i parken-inspirert leilighet eller den suburbane eneboligen, er dette muligens en reaksjon på at begge er anti-commons-typologier. For de som leste intervjuet jeg lenket til av Douglas Rushkoff, vil de se at suburbia er bevisst designet for å undertrykke "the commons":
    "But they had to redefine home, and they used a lot of government money to do it. They created houses in neighborhoods specifically designed to isolate people from one another, and prevent men in particular from congregating and organizing — there are no social halls, no beer halls in these developments. They wanted men to be busy with their front lawns, with three fruit trees in every garden, with home fix-it-up projects; for the women, the kitchen will be in the back where they can see the kids playing in the back yard.
    PN: So you don’t see the neighbors going by. No front porch.
    DR: Everything’s got to be individual, this was all planned! Any man that has a mortgage to pay is not going to be a revolutionary. With that amount to pay back, he’s got a stake in the system. True, he’s on the short end of the stick of the interest economy, but in 30 years he could own his own home."
    Dette sitatet viser i sannhet hvor sterkt markeds/stats-duopolet frykter "the commons". For de som har lest boka til Terje Bongard vil de også forstå hvordan typologien om den isolerte eneboligen dyrker den negative kraften i handikapprinsippet og utgruppa, noe som er ideelt for å øke forbruket.
    Tårnet i parken-typologien er ikke det spor bedre, da begge innehar en trestruktur: http://www.rudi.net/pages/8755
    Det finnes i dag spredte initiativ for å motvirke dagens usunne bostruktur, som Village Towns: http://villagetowns.net/
    Men det er klart at de har det ikke lett under vårt anti-commons-paradigme.
    Når det gjelder kvasiindividualisten som jeg nevnte i en annen kommentar, og som utgjør kjernen i konsumentsamfunnet, er framveksten av denne mennesketypen fremragende skildret i Adam Curtis sin dokumentar "The Century of the Self": http://topdocumentaryfilms.com...
    "But how did the modern system of development and consumption — our “technological-consumerist” system — come about? Was it not an inevitable part of the evolution of science and technology, and an inevitable response to the desires of consumers — in short, our destiny?
    No it was not. In fact this system was invented — planned by industrialists and political leaders in the early years of the 20th Century, primarily in the USA. The story was documented well in the 2002 film by BBC documentarian Adam Curtis, “The Century of the Self”, and in particular the first episode titled Happiness Machines. Leaders of Wall Street joined with political leaders to solve a twin problem: how to keep the masses engaged in productive and wealth-generating activities, which would also quell potential political unrest.
    Their answer was to create a new kind of consumer society — the one we take for granted today, and the one that is still used to sell consumer products (including modern architecture in Dwell magazine, for example). This new idea was perhaps explained best in 1924 by Banker Paul Mazur of Lehman Brothers — the same company whose notorious collapse in 2008 helped trigger the global financial crisis and great recession. “We must shift America from a needs-culture to a desires-culture”, said Mazur. “People must be trained to desire, to want new things, even before the old have been entirely consumed. […] Man’s desires must overshadow his needs.”
    Central to this fascinating and poorly-understood story was Edward Bernays, a remarkably important and yet almost unknown figure in modern history. Bernays was the nephew of Sigmund Freud, and his brilliant idea was to use Freud’s own ideas on subconscious desires to create powerful new strategies for advertising, public relations, and propaganda. Among Bernays’ “accomplishments” was getting millions of women to smoke for the first time and essentially inventing the modern political campaign, with all its emotional manipulations. (Freud, to his credit, strongly protested this manipulative, exploitative, and fundamentally antidemocratic use of his ideas.)
    Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them." - Mehaffy og Salingaros

  • Takk for hyggelig samtale med sommerstemning til!

Friday, August 29, 2014

Oppsett av heltrepanel

Trehus krever nøyaktige vinkler og plane flater. Halmhus har den store fordelen at veggene pusses med leire, noe som gir et helt annet slingringsmonn og ikke minst artistisk frihet.

Men er man dømt til å leve i et trehus (i dag vanligvis et simpelt platehus med en tynn garnityr av tre) får man gjøre det beste ut av det. Derfor, sky som pesten ALLE typer av plater, maling og lakk! Og selvsagt plast!

Hva står man igjen med da? Jo, ubehandlet heltrepanel. Gran faspanel er å foretrekke, da fassporet ikke er så stort og derfor enklest å tilpasse rundt dører og vinduer, samt at det ikke synes så godt hvis man er litt uheldig. Behandle panelet kun med en naturbasert voks, i første omgang med kvitpigment, så får man evt. teste ut andre voksfarger seinere. Osmo er et alternativt med et godt utvalg av naturvokser, men det finnes flere gode tyske produsenter, så vidt jeg vet ingen nordiske.

For panel er det en fordel å halvblande kvitpigmentert Osmo dekorvoks med Osmo hardvoks silkematt, slik at man kan påføre voksen med kost uten at det blir for kvitt. Hardvoksen gir også ei hardere overflate som er bedre å holde rein, silkematt gir ei noe glattere overflate enn matt.

Personlig vil jeg anbefale å holde panelet trekvitt, og heller legge til en farge på listverket rundt dører og vinduer, for å friske opp litt. Kjøp ubehandlede trekvite dører og behandle disse med spennende farger av dekorvoks, men la veggene være trekvite.

Voks har den store fordelen at den ikke sprekker opp, samt at den fullt ut bevarer de gode fuktregulerende egenskapene til heltre.
The psychological need for detail at the smallest perceivable scale is illustrated by the widespread use of natural surfaces such as polished wood and stone, whenever it is economically feasible. Such surfaces provide an emotional connection to details well below 1 mm in size. The eye actually perceives the natural structures that characterize real wood or marble, even though they are at the limit of visual perception. One is not easily fooled by Formica even at a distance. - Nikos A. Salingaros
Platepanel i MDF og lignende kan ikke på noen måte lenke menneskesinnet til biofilia, noe ovenstående sitat av Salingaros understreker. I tillegg til at heltre demper romklang bedre. Naturlige overflater er essensielt for å bevare en sunn mental helse.

Prøv å beregne slik at første og siste bord blir like brede, samt at de fordeles mest mulig likt rundt dører og vinduer.

Legg gjerne 1-5 lag Isolina papp mot yttervegger, denne har en Sd-verdi på 0,65 og er armert. Flere enn 5 lag er ikke å anbefale, da dette blir for buklete.

Alternativt kan benyttes Thermo Konopi dampbrems.

Pappen vil både beskytte ytterveggen og redusere emisjoner av gammel maling etc. inn i rommet.

Mitt inntrykk er at de mest harmoniske rommene er der gulv- og himlingsbord er lagt i lengderetningen av rommet, og hvor det er benyttet 95 mm bord på veggene og 120 mm himlingsbord.

Fremgangsmåte


Veggene først
Begynn med veggene. Dette fordi vanligvis er det mest kritisk med plass i høyden av rommet. Skal man en gang skifte gulv eller tak må man da sage med feinsag etter veggen hvis man la tak og gulv først, noe som vanligvis fører til at man legger nytt tak ovenpå det gamle.

Heltre gran faspanel er det tryggeste valget, den holder seg lysere enn furua, og mange leverandører har blitt flinke til å sortere ut bord med små friske kvister. Spikre inn på skrå fra siden i fasen, og spikerrekka vil knappest synes. Dette gjelder kun for faspanel, enda en fordel med denne paneltypen.

Første bud er å rette opp veggen. Da vi ikke skal fuge/male må veggen være helt rett bak listene, hvis ikke vil det bli skjemmende glipper. Legg lekter med ca 60-80 cm (565 mm mellom lektene ved innvendig etterisolering) mellomrom. For gjerne ut 48 mm og etterisoler samtidig med naturisolasjon, f. eks. Isolina linisolasjon. Ps! Denne må skjæres til med vinkelsliper eller spesialsag!

Lektene bør skrus fast med solide treskruer, slik at man enkelt kan justere til disse. Da blir det også enkelt å evt. justere litt mens man panelerer.

Å skru inn lektene med skikkelige treskruer er genialt, disse kan man da enkelt løsne litt og justere til med fliser der det trengs. Spikrer man må man til med brekkjern, å skru litt med drillen er så mye enklere.

Legg dobbelt med lekter oppe og gjerne også nede. Dette for å gi god understøttelse for (brede) lister etter at tak/gulv har bygd ut, samt at man får godt med spikerslag opp mot taket.

Begynn alltid fra et hjørne, og begynn med å lage ei hjørnekasse som skrus og limes sammen, husk å forbore. Kontroller at sagbladet er helt i vinkel ved å prøvesage to bordbiter først. Se etter om den eine sida av sagbladet skjærer bedre enn den andre, benytt den fineste sida av sagbladet mot limfuga. På motsatt side av veggen la den siste halvmeteren være uspikret slik at du kan presse inn hjørnekassa uten å ødelegge nota og fjøra, og spikre disse etter at hjørnekassa er presset på plass.

Prøv å beregne slik at første og siste bord blir like brede. Så fremt dører/vindu er plassert midt på veggen vil panelbordene inntil disse også bli likefordelt.

Benytt hele bord og bruk avkappet over/under vinduer og over dører. Må du skjøte gjør dette på nedre halvdel av veggen. Legger man skjøten over ei lekt unngår man omkant, men det sprekker også lettere ut mot endeveden. Lar man skjøten komme tilfeldig kan nok dette gi et mer organisk inntrykk, men man får lettere omkant. Her må du vurdere hva du synes er viktigst.

Sørg for at bordene er i water, og slå dem inn i hverandre med en tung hammer og bordbit.

Himlinga og listing
Når veggene er oppe fortsetter du med himlinga. Ikke fall for fristelsen å kjøpe lakklaserte takbord, disse ødelegger både fukt- og ionebalansen og ser kunstige ut. Voks gjerne borda før de settes opp. Spikre på skrå i fassporet. Sett stiftene langsetter veden mot endene, hvor du setter 2 stifter rett inn i bordet der dette skjules av lista.

NB! Rett opp himlinga!!!

Før du begynner må du ha skikkelig rettholt og water, evt. laserwater. I og med at vi ikke maler himlinga kan vi ikke jukse med å tette ujevnheter mellom list og tak med akryl (noe svineri). Benytt så store lister som mulig.

Begynn å rette der himlinga er lavest. For ut med lekter eller skjær skrålister for å ta opp ujevnhetene. Fest disse der det skal spikres, merk opp streker først.

Også her kan det være en fordel å skru fast lektene med solide treskruer, slik at det blir enkelt å justere til.

Lister, og særlig tykke lister må være svært godt nedtørket før gjæring, hvis ikke vil man få en utvendig sprekk i gjæringa ved uttørking. Det er bedre at listene sveller litt i etterkant, da dette vil tette gjæringa utvendig. Gjæringene kan med fordel limes.

Listene spikres kun mot vegg slik at de kan bevege seg, annenhver stift oppe og nede på lista. I skjøter kan settes to stifter, men ikke nærmere enden enn 30 mm.

Gulvlistene presses ned mot gulvet med en plankebit man legger oppå lista og presser ned med kneet mens man spikrer.

Når man ikke skal male må alt være i water og uten bulker. På bildet har ikke listene vært skikkelig nedtørket, slik at det blir glippe i overkant hvor lista er bredest.

Slik skal det være, med unntak av det lakklaserte taket. Her er benyttet kvitpigmentert Osmo dekorvoks halvblandet med Osmo silkematt hardvoks, påført i to strøk, hvor man pusset over med fint sandpapir mellom strøkene. Delikat!

Se også professor Salingaros presentasjon om listverkets avgjørende betydning:


Gulvet
Legg gulvet til slutt. Også her må du passe på at gulvet er i water og uten bulker. Legg til svelleklaring mot veggene, likesom i himlinga. Prioriter tilfarergulv (bjelkelagsgulv). Unngå armeringsjern mot grunnen, da dette kan forstyrre det naturlige jordmagnetiske feltet.

Et godt alternativ mot grunnen er 50-100 cm lecakuler, skal det legges røropplegg eller det er fare for utsig av kuler, benytt løsfyll av skumglass, som pakker bedre. Isolasjonsevnen for leca og skumglass er den samme (λ = 0,10-0,15 W/mK). Pakk løsisolasjon med vibrator. Legg så et tynt lag betong oppå uten bruk av armeringsjern. Tilfarerne festes mot veggen. Legg en papp mot betongen, og isolasjon mellom tilfarerne. Mot grunn kan man benytte steinull mellom tilfarerne, i etasjeskiller må benyttes naturfiberisolasjon, Isolina linisolasjon er et godt valg.

Plater av skumglass har en meget bedre isolasjonsverdi enn løsfyll, og vil i to lag med limte skjøter utgjøre ei fullverdig radonsperre.

Heltre furugulv lagt på bjelkeunderlag, et vellykket gulv. Dessverre ble det julker etter slipemaskina.

Ps! Denne artikkelen er litt ustrukturert. Med tida kommer en mer ordnet utgave, foreløpig vil jeg kun oppdatere denne med nye bilder og erfaringer. Forhåpentligvis blir den da god nok til publisering hos Kulturverk. Tenker også å lage ei liste med punkter for hvorfor man bør velge heltrepanel.