My Blog List

Wednesday, April 1, 2015

Ikke en, men fire totenkommuner

Kommentar til artikkel av Oda Omholt hos Kulturverk.
Hva jeg misliker mest med kommunereformen er at man argumenterer med at dette vil gi bedre TJENESTER. En tjeneste vil si at mottaker er klienten, vi skal altså KLIENTELISERES. Selve hovedpoenget med "demokratiet" av i dag er altså bedre tjenester, ikke MEDBESTEMMELSE og SELVORGANISERING i ALLMENNINGER.

Staten har totalt misforstått poenget med sin egen eksistens, da den ser det som sin oppgave å skape en nasjon av klienter, og ikke stolte, selvstendige borgere og lokalsamfunn. For å si det rett ut, staten med teknokratiet ser det som sin fremste rolle å utrydde allmenningheten.

Men heldigvis finnes det gode initiativ for å motvirke denne trenden, nå nylig med lanseringen av Commons Transition: http://commonstransition.org/

Et sentralt element med dette initiativet er å transformere staten til en partnerskapsstat, hvor staten opererer som allmenningenes underdanige tjener og tilrettelegger.

Dette betyr en stat som ikke ser på sine innbyggere som klienter, mottakere av tjenester. Men som allmenninger i stand til å definere og tilfredsstille egne behov og mål. Hvor man i fellesskap former sine nærmiljø, uten noen rigid hovedplan ovenfra, men gjennom adaptiv morfogenese nedenfra. En stegvis prosess som hele tiden korrigerer seg selv, og hvor man kan spørre staten om støtte og gode råd ved behov.
Jeg vil også minne om det tolvte alexandrinske mønster; COMMUNITY OF 7000:
Problem:
Individuals have no effective voice in any community of more than 5000-10,000 persons. 
Solution:
Decentralize city governments in a way that gives local control to communities of 5,000 to 10,000 persons. As nearly as possible, use natural geographic and historical boundaries to mark these communities. Give each community the power to initiate, decide, and execute the affairs that concern it closely: land use, housing, maintenance, streets, parks, police, schooling, welfare, neighborhood services.
Her i Vestoppland er debatten om kommunesammenslåing stadig framme, hvor man hver gang fremmer argumentet om bedre tjenester. Det er tydelig at teknokratene har stor tro på de tjenestene de kan tilby. Men for egen del ønsker jeg ikke tjenester, jeg ønsker ansvar og tilhørighet. Jeg ønsker å imøtekomme egne og fellesskapets behov i fellesskap, med allmenningene som verktøy.

Derfor bør man gå motsatt veg, og ikke tillate større kommuner enn maks 10.000 innbyggere. Så istedenfor at Østre Toten søker en sammenslåing med Vestre Toten, slik det framgikk i Oppland Arbeiderblad nylig, bør man dele kommunen i to. Dette ville gi to perfekte alexandrinske kommuner, hver med ca. 7.000 innbyggere. Istedenfor en stor totenkommune, bør man heller etablere Østre -, Vestre -, Søndre - og Nordre - Toten! 
Utsyn over de fagre totenbygder
Vil til slutt anbefale å lytte til samtalen med Nils Christie hos Levevei, som også kommer inn på denne tematikken:  

Påskepynt fra barnehagen

Selv om vi har vært treige med å levere Rebecca i barnehagen etter jul, har hun heldigvis fått laget noe påskepynt. Påsken ville blitt stusselig uten hennes innsats. Her er noen smakebiter:


Den store PÅSKEFLUKTEN

Noe man kan stille et stort spørsmålstegn ved i disse påsketider er den norske hyttedrømmen, som genererer et enormt forbruk, beslag av arealer og transport. 
Hyttetradisjonen fremstilles gjerne som en moderne variant av setertradisjonen, som om nordmenn hadde setergener. Men den har like lite med denne å gjøre som den suburbane eneboligen har å gjøre med det gamle bondesamfunnet. I dag har tvert imot hyttedrømmen blitt en videreføring av det suburbane helvete, skapt av Le Corbusier og General Motors. Så man reiser fra det suburbane helvete i byen til et likeledes suburbant helvete på fjellet. Eller som Nikos Salingaros oppsummerer det:

- People buy into the utopian dream

- But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness

- Isolated houses without community

- Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature

- Replaces nature with dead typologies

Ja, alle disse punktene beskriver i høyeste grad den norske hyttedrømmen!

Det gamle seterlivet var derimot en del av et integrert liv, fullt av fellesskap og som en del av naturen. Bare se hvor organisk seterhusene på Knaisetra i Hurdal er organisert:
Knaisetra
Knaisetra var en typisk allmenning hvor man levde og samarbeidet i fellesskap, og ikke et privat eiendomsrettshelvete hvor man vil ha minst mulig med hverandre å gjøre.

Et annet symptom med den store påskeutflukten, som man vel heller burde kalle den store PÅSKEFLUKTEN, er nettopp dette at man FLYKTER fra byer, tettsteder og nærmiljø tappet for alt av fellesskap, tilhørighet, mening og tradisjoner. Eller for å sitere hvordan Wendell Berry ser det:
Here we can see the radical nature of Berry’s vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.”
Tenk da på hvordan påsken var, og fremdeles noen steder er, i de kontinentale europeiske landsbyene. Her var det ikke snakk om å rømme landsbyen i påsken, da dette var den store høytiden med prosesjoner, fest og samhold der man bor. Kort sagt, et uttrykk for et integrert liv.

Men enda finnes det leirsteder i den norske fjellheimen, som et alternativ til den standardiserte norske hyttedrømmen av i dag, et motbydelig privat hyttepalass i tømmer med boblebad, hvor utgruppestrategiene i handikapprinsippet slår ut i full blomst. Den moderne påfuglhalen, supplert med en diger SUV. Hvor "naturopplevelsen" har blitt en voldtekt av naturen!

Et av disse leirstedene er Livoll, jeg var der med familien i fjor og tidligere år, men dessverre syntes vi det ble litt mye styr å ta med minstejenta opp dit i år, og tar derfor kun turen over Totenåsen til besteforeldrene.
Livoll leirsted
Hvis man ikke er allergisk mot litt "sambandsk" påskeforkynnelse er dette et fantastisk sted å ta med familien i påsken, og man har det så meget bedre enn i de omkringliggende vulgære, suburbane, atomiserte hyttene, eller forbrukstemplene, som de mer og mer framstår som.

På familieleir på Livoll leker barna sammen, de store tar seg av de små, og det er fellesaktiviteter for barna slik at de voksne kan få slappe av. Selv om stedet er eid av Misjonssambandet, føler man det som om man er del av en allmenning når man er der, hvor alle tar sin skjerv med matlaging, oppvask, dovask etc. Man opplever akkurat det fellesskapet man så sårt lengter etter, som man hadde til overmål i de europeiske landsbyene, men som helt har forsvunnet fra våre byer og nærmiljø gjennom modernismen.

Og med et så minimalt fotavtrykk som det vel er mulig å oppnå i dagens Norge.

Tuesday, March 31, 2015

Det hyggelige avisbudet

I dag hadde jeg den store glede å overvære avisbudet til Gjøviks Blad bringe rundt avisene i lommenabolaget vårt. Han kjørte forsiktig inn på den felles parkeringsplassen med en liten, stille bil, hvor han parkerte. Deretter tok han en bunke aviser under armen og gikk rundt og la avisene i postkassene. Han var meget forsiktig da han åpnet postkassene, jeg kunne knapt høre ham. Og han var vennligheten selv, han gikk smilende omkring med avisbunken, og hilste svært høflig på min kone, som ble smittet av hans vennlighet.

Dette i sterk kontrast til avisbudet til Oppland Arbeiderblad, som kommer kjørende inn med sin bil som nærmest går på fri eksos, og kjører helt opp i soverommet i tretida om morgenen. Deretter legger han avisa i postkassa og smeller igjen lokket, for så å sette den slitte girkassa i revers og kviner ut igjen.

Jeg har vært hos distribusjonen til Oppland Arbeiderblad og bedt dem på mine knær om at avisbudet parkerer på den felles parkeringsplassen for så å bære rundt avisene, slik avisbudet fra Gjøviks Blad gjør. Men nei, det var visst jeg som var problemet, og de skulle fortsette å gjøre som de alltid hadde gjort.

Mens for det hyggelige avisbudet fra Gjøviks Blad er det å vise allminnelig folkeskikk den naturligste ting av verden, og uten oppfordring parkerer han på den felles parkeringsplassen for deretter å bringe rundt avisa til fots.

Kunne enda disse to avisbudene ha byttet jobb, da Gjøviks Blad bringes ut på dagtid, ikke natterstid, en tid på døgnet hvor denne høfligheten er særlig velkommen. At jeg har måttet forlate soverommet til min kone og flyttet inn på det triste bakrommet, slik at vi nå sover atskilt, er naturligvis lykegyldig for avisbudet til Oppland Arbeiderblad. For ham synes hovedsaken å være å vekke andre opp av sin skjønnhetssøvn, fordi han selv må opp i otta.

Uansett, denne saken viser hvordan det kan gå når man ikke følger de alexandrinske mønstre, og slipper bilen inn i lommenabolaget:

HOUSE CLUSTER

Eller hva med Village Towns!
Denne rosebuketten går til det hyggelige avisbudet for Gjøviks Blad, som er det høfligste menneske man kan tenke seg!

A Sigh from Eivind Berge

Hi Andrea,

I agree with you. If there are any long-term survivors after the dieoff, it means they found a way to base their lives on renewable resources. But I am afraid those renewables will be much more low-tech than the cornucopians imagine...

I wish we could take some steps to mitigate the collapse and deindustrialize with minimal suffering, but I don't see much hope for that. Not as long as the "experts" who inform public policy are in complete denial of the entire predicament. They are so convinced that technology will solve every problem that they literally don't see a need to pursue anything but endless growth. - Eivind Berge

Die Winter

Det er gjennom InnGruppe-Demokratiet vi kan temme lysta på mer, og dyrke fram det beste i mennesket!

Kommentar til artikkel av Oda Omholt hos Kulturverk.
Kom nå nettopp over følgende artikkel:

- 8,000 Years Ago, 17 Women Reproduced for Every One Man

Her ser vi kraften i den seksuelle seleksjonen, som slo ut i all sin gru ved jordbruksrevolusjonen. Alle menn slåss fremdeles om å være han med de 17 damene, og de 17 damene slåss fremdeles om denne ene mannen.

Da vi gikk over til å dyrke jorden var det ikke lenger den beste bueskyteren eller den raskeste løperen som dro damer, men han som hadde samlet seg mest gods og gull.

Det ble ikke lenger den som var mest generøs og delte av sitt overskudd som fikk høyest status (i stammen), men han som bygde seg det største våningshuset og hadde den flotteste gården. 
Ved jordbruksrevolusjonen ble det han med den flotteste gården og det største våningshuset, som fikk boltre seg med de 17 damene
Disse negative kreftene i handikapprinsippet, utgruppekreftene, er enda sterkere til stede i dag, gjennom vårt konkurransepregede utgruppesamfunn. Inngruppestrategier har ingen mening i massesamfunnet.

Derfor er det snart på tide at vi begynner å ta vår atferdsbiologi på alvor, og organiserer oss deretter!

Dette vil si:

A) Et egalitært samfunn hvor alles stemme teller like mye.

B) Et inngruppe-basert samfunn, hvor inngruppestrategiene i handikapprinsippet kan få komme til overflaten.

Terje Bongard har foreslått en modell som tar disse to punktene på alvor, og han har kalt modellen for InnGruppe-Demokratiet (IGD).

Dessverre skjønte ikke det inkompetente (jeg har lyst til å bruke langt sterkere uttrykk) dommerpanelet hos Norges forskningsråd dette:

- Terje Bongard: No grant for MEDOSS

Gjennom inngruppa drar man ikke damer på materiell status, men gjennom talent, omtanke og storsinn. 
I inngruppa er det talent, omtanke og storsinn som gjelder.

Se også mitt essay:

Med hovudet i Riftdalen
De som påstår at menneskets utviklingspotensial ikke kan blomstre i et egalitært samfunn er totalt utdaterte på moderne evolusjonslære, og har ikke forstått hvordan seksuell seleksjon manifisterer seg gjennom handikapprinsippet.

Selv har jeg forstått dette, det har jeg Bongards ord på. Fordi jeg har forstått dette, støtter jeg Bongard og hans modell.

Det er gjennom IGD vi kan temme lysta på mer, og dyrke fram det beste i mennesket!
Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. - Terje Bongard
Relatert:

Book: The Experience of Nature

The Experience of Nature: A Psychological Perspective by Rachel Kaplan og Stephen Kaplan. Cambridge University Press 1989.

Folk blir friskere av grønn utsikt.

Monday, March 30, 2015

Cornucopianernes svik

Dette innlegget er en kommentar til en artikkel hvor Eivind Berge går i rette med den fremtredende cornucopianeren Thina Saltvedt, sjefsoljeanalytiker hos Nordea. Les hans briljante artikkel her.
Vil legge til at det var denne gjengen av cornucopianere som tok ned MEDOSS:

http://blog.p2pfoundation.net/terje-bongard-no-grant-for-medoss/2014/03/19

Selv om Bongard var litt vel seint ute, så jeg hans initiativ som siste mulighet til å berge stumpene av en industriell sivilisasjon.

På tross av dette er jeg den eneste ut av de vel 7 milliardene på denne kloden, som har hevet stemmen mot den uretten det var å sparke beina under MEDOSS.

Nå er det eneste man kan gjøre å sette seg ned og vente på at leonardo-stikkene begynner å falle. Ettersom domen av leonardo-stikker innhyller hele verden, er det intet sted å fly.

De samme cornucopianere vil effektivt forhindre alle initiativ for å gjøre fremtiden litt mer levelig for eventuelle overlevende.

Selv har jeg gjort et lite forsøk, men vet at det er fåfengt. Deres makt er for stor.

http://permaliv.blogspot.no/2015/03/kvernum-pa-skreia.html

Uansett, takk for din innsats for å blottlegge cornucopianernes villfarelser og forræderi.
Det eneste man nå kan gjøre er å sette seg ned og vente på at leonardo-stikkene begynner å falle.

Gail Tverberg benytter denne modellen for å forklare strukturene til vår globale nettverksøkonomi.

Gå inn på Tverbergs blogg for å forstå mer:

www.ourfiniteworld.com

For egen del tror jeg at jeg vil forsøke å spare noen batterier og ei flaske vin, og lytte til Bob Dylands "I'll Be Your Baby Tonight" sammen med min utkårede, mens vi ser på Leonardo-domen falle.

Man får gjøre det beste ut av det verste, og ta farvel med stil.

Sunday, March 29, 2015

Hjemme fra årets siste akebrettur

Hjem fra siste akebrettur i Øverbymarka, og det første jeg må gjøre er å hilse på lillesøster. Hun har begynt å spise selv, her får hun avocado. Vi gikk 7-kilometeren i masse nysnø, pappa dro meg hele vegen på akebrettet vi kjøpte etter nyttår hos Europris. Det var neppe av beste kvalitet, da vi totalkræsjet ned den siste bakken og det rett og slett sprakk.

Til neste vinter ønsker jeg meg akematte. Men ikke fra Europris, et akebrett bør vare lenger enn fra jul til påske.

Syklusenes tid er forbi

Dette innlegget er en kommentar til en artikkel hvor Eivind Berge går i rette med den fremtredende cornucopianeren Thina Saltvedt, sjefsoljeanalytiker hos Nordea. Les hans briljante artikkel her.
Kom til å tenke på at noen absolutt burde ha gitt Greers bok "After Progress - Reason and Religion at the End of the Industrial Age" til Saltvedt: 
http://www.newsociety.com/Books/A/After-Progress

Det underlige med cornucopianerne er at de synes uinteressert i å undersøke opphavet til sin tro, noe som skiller dem fra andre religiøse bevegelser. Heldigvis har Greer gjort jobben for dem, og dette burde de være takknemlige for.

Greer viser hvordan cornucopianernes rettlinjede, oppadgående historiesyn og virkelighetsforståelse, har sine røtter i Augustins "Guds by", som ble skrevet for å redde kristendommen fra romerrikets fall. Gjennom forskjellige tenkere og hendelser har Augustins bok i dag tatt form av troen på framskrittet eller en evig teknologisk utvikling, selv om Oswald Spengler klart viser at historien går i sykluser.

Men etter fallet av vår industrielle sivilisasjon vil historiens gang endres, og syklusenes tid vil være forbi. Vi vil få en rettlinjet historie, men ikke en oppadgående rettlinjet utvikling, slik Saltvedt tror. Nei, menneskets gang videre vil heller kunne sammenlignes med en rett, flat strek like over bakkenivå, kanskje med noen ytterst små humper og kuler. Dette fordi vi har brukt opp engangsgavene av energi-, metall- og mineralkilder. Derfor kan vi ikke starte opp igjen en industriell sivilisasjon, og vi vil heller ikke ha til rådighet de enkelt tilgjengelige metaller og mineraler tidligere sivilisasjoner hadde. Så noe nytt Romerrike blir det neppe snakk om. Man kan si at vi er dømt til en evig fremtid på jeger/samlernivå. Forsåvidt en god nyhet for alt annet liv på kloden.

At vi kan gå ned noen hakk, f.eks. til tidlig 1800-talls nivå, og holde oss der over lengre tid, blir neppe aktuelt. Tverberg forstår bedre statistikk og matematikk enn Greer, først og fremst fordi dette er hennes hovedbeskjeftigelse. 
Litt mer om 3D-printere fra Greer:

http://thearchdruidreport.blogspot.no/2015/03/the-prosthetic-imagination.html
The impact on the prosthetic imagination on the crisis of our time is almost impossible to overstate. I wonder, for example, how many of my readers have noticed just how pervasive references to science fiction movies and TV shows have become in discussions of the future of technology. My favorite example just now is the replicator, a convenient gimmick from the Star Trek universe: you walk up to it and order something, and the replicator pops it into being out of nothing. 
It’s hard to think of a better metaphor for the way that people in the privileged classes of today’s industrial societies like to think of the consumer economy. It’s also hard to think of anything that’s further removed from the realities of the consumer economy. The replicator is the ultimate wet dream of externalization: it has no supply chains, no factories, no smokestacks, no toxic wastes, just whatever product you want any time you happen to want it. That’s exactly the kind of thinking that lies behind Stewart Brand’s fantasy of “decoupling”—and it’s probably no accident that more often than not, when I’ve had conversations with people who think that 3-D printers are the solution to everything, they bring Star Trek replicators into the discussion. 
3-D printers are not replicators. Their supply chains and manufacturing costs include the smokestacks, outflow pipes, toxic-waste dumps, sweatshopped factories, and open-pit mines worked by slave labor mentioned earlier, and the social impacts of their widespread adoption would include another wave of mass technological unemployment—remember, it’s only in the highly mediated world of current economic propaganda that people who lose their jobs due to automation automatically get new jobs in some other field; in the immediate world, that’s become increasingly uncommon. As long as people look at 3-D printers through minds full of little pictures of Star Trek replicators, though, those externalized ecological and social costs are going to be invisible to them.

Saturday, March 28, 2015

I en lysforurenset verden, finnes det noen fremtid for mørket?

Var Jesus kommet til verden i dag ville han neppe kalt seg verdens lys. For i vår tid har lyset blitt en forbannelse og mørket en velsignelse. Man kan ikke vende blikket noe sted uten å bli rammet av lyset. Velsignet være enhver som forbanner lyset. Lovet være den mørke middelalder. Måtte vår verden falle inn i et evig mørke!

Om ikke annet, var det enda en fredet øy hvor vi mørkets tilbedere kunne få trekke oss tilbake.

Les Christian Lysvågs (hvilket navn for en mørkets disippel) fenomenale tekst hos Harvest:


Mørket, en lise for sjelen, en sjelden skatt i vår opplyste tid

Rått. Rått. Rått.

Thursday, March 26, 2015

Kvinner elsker babyer

I dag ble jeg virkelig klar over hvor store kjønnsforskjellene er. Mens kona handlet satt jeg på en benk på CC med veslejenta, og du verden hvilken oppmerksomhet hun påkalte, vel og merke fra halvparten av de som gikk forbi, og denne halvparten bestod utelukkende av kvinner i alle aldre.

90 prosent av kvinnene som passerte oss klarte ikke å unngå å se på veslejenta, det var som om blikket ble dratt mot henne, og mange brøt ut i store smil. Andre ble helt salige og drømmende i blikket av å se ei lita babyjente.

Mens for mennene som passerte var veslejenta som luft, de hadde ingen interesse av henne, ikke en eneste enset henne et blikk. Dette vil nok endres om 18 år.

Det er helt klart at kvinner har en annen dragning mot barn enn menn, og dette er biologisk. Egentlig har ikke kvinner noen interesse for menn overhodet, de ser menn kun som et nødvendig onde for å få det etterlengtede barnet, og evt. som en praktisk ting som forsørger og beskytter.

Så dette ble dagens studium i menneskelig atferdsbiologi. Konklusjonen er at Terje Bongard har rett, kvinner elsker barna sine mer enn menn. Dette fordi de har en slik grunnleggende lengsel etter og dragning mot barn.

Min lille datter varmet mange kvinnehjerter på CC i dag.

Jeg og dattera mi satt på benken ved rulletrappa mens kona var ute og handlet. Å observere reaksjonene til de kvinnelige forbipasserende var forbausende, blikkene deres ble dratt mot babyen min som til en magnet. Noen brast ut i store gledessmil over hele fjeset. Andre ble salige i blikket, som om de ble satt i transe.

Mens ikke en eneste mann enset henne overhodet. Kjønnsforskjellene er mildest talt enorme.

Vil forresten benytte anledningen til å understreke at CC Gjøvik, som andre kjøpesentre, er et motbydelig privatisert kvasiurbant miljø. Selv ble jeg svært klar over dette en gang jeg gikk omkring og fotograferte og ble stoppet av ei vakt, som var på nippet til å legge meg i bakken som om jeg var en terrorist. Han forlangte å få se gjennom bildene mine, og spurte og grov.

Slik er det å bidra til allmenningheten, for mitt vedkommende gjennom Wikimedia Commons. Klart at CC må dokumenteres! At det er privat eiendom angår meg ikke. Den private eiendomsretten har antatt sinnsvake proporsjoner i vår tid. Dette for å drepe den siste rest av allmenningene.

"De eier maten vår og ødelegger byene våre"

Ett år siden GRENDEKLYNGA ble lansert

I dag er det ett år siden jeg lanserte grendeklynga som svaret på bygdenorges utfordringer. Allikevel står det ene kommunestyret etter det andre fram i Oppland Arbeiderblad og lanserer byggefelt med suburbane eneboliger på, som den ultimate drømmen om det gode liv på landet. Det gjør meg meget trist å se at mitt innlegg i KOTE har fått så lite gjennomslag, og at man holder fast på de utdaterte visjonene til Le Corbusier og General Motors fra begynnelsen av det forrige hundreåret.
The cities will be part of the country; I shall live 30 miles from my office in one direction, under a pine tree; my secretary will live 30 miles away from it too, in the other direction, under another pine tree. We shall both have our own car. We shall use up tires, wear out road surfaces and gears, consume oil and gasoline. All of which will necessitate a great deal of work … enough for all. - Le Corbusier, 1935
La det være helt klart, den suburbane eneboligen har særdeles lite med livskvalitet å gjøre, og absolutt ingenting med det gode liv på landet!

Jeg vil repetere fem punkter som beskriver suburbia, av Salingaros:

  • People buy into the utopian dream
  • But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
  • Isolated houses without community
  • Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
  • Replaces nature with dead typologies

Ja, dette er hva kommunepolitikerne på Toten og ellers omkring i Oppland, ja landet som helhet, forbinder med "det gode liv på landet". Selv ett år etter at GRENDEKLYNGA ble lansert i arkitekturmagasinet KOTE!

Jeg vil derfor be alle lesere av denne bloggen om å spre min idè og min artikkel i Magasinet KOTE utover det ganske land. For det er GRENDEKLYNGA som er modellen for framtida og levende bygder!

GRENDEKLYNGA – EN MODELL FOR FRAMTIDA?