Norges La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»). Har selv ment dette lenge. Takk for støtte! - PermaLiv- Knuser myten om det fattige Norge
Hva som plutselig slo meg er at hva som gjorde Venezia stort, er akkurat det samme som hva som gjorde grenda mi stor, under denne grendas La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»).

A) Både grenda mi og Venezia hadde en apostel i sin midte, et samlende symbol, som man æret og respekterte. Apostelen Markus var riktignok død, men så mange mirakler oppstod fra hans døde legeme, at man kan likeså godt regne ham som levende, og for venetianerne var han uansett høyst levende. På samme vis som venetianerne var stolte over sin apostel, var fattigfolket og de tidligere husmennsslaver her i steinrøysa oppunder Totenåsen, proppfulle av stolthet over å ha sin egen apostel boende blant seg.

B) Venezia har verdens mest kompliserte og mange-fragmenterte gatenettverk med en unik fraktal fordelings-struktur, hvilket gjorde så folk støtte på hverandre og inte…

Audun Engh om videoen:

"En introduksjon til tradisjonsbasert samtidsarkitektur: Video fra møtet jeg arrangerte i Oslo Gamle Rådhus tidligere i år, der arkitekt Robert Patzschke fra Berlin forteller om firmaets mange nye bygårder i klassisk inspirert stil, oppført i Berlin de siste tiårene. Roberts far og onkel startet Patzschke & Partner Architekten for 50 år siden, og Robert fører stafettpinnen videre. Vi skal oppsøke mange av Patzsche arkitekters bygårder under INTBAU Norges studietur til Berlin 26-30. november. Jeg har vært venn av Patzschke-familien i 15 år."

Tenk om vi hadde hatt slike familier i Mjøslandet! Men nei, de rike og mektige her, de investerer i Hovdetoppen utvikling, de. For å gjøre bytoppen vår til ei diskokule.

Det er noe alvorlig galt med folk på Toten og i Mjøslandet, og i går fikk denne følelsen mer kjøtt på beinet, etter Greers avsluttende essay i sin lille trilogi. Lurte litt på hvor han ville med akrobatikken sin, men så falt han ned fjellstøtt …

Thus it’s not at all surprising that Democratic politicians in the House of Representatives have launched themselves into one politically motivated investigation after another in exactly the same spirit that sent Don Quixote charging at a windmill, or that a great many people of leftward views have taken on the persona of heroic fighters against fascism in a way that invites comparison with the young man who adopted the personality of an anime character.  One of the core beliefs on which they founded their lives—the fond conviction that the world is moving toward a brighter and better future, and the policies that profit them personally are also the policies that are helping to drive that great going-forward—has shattered irrevocably around them. That’s what has them imitating the Ghost Dance and its many equivalents, dancing at the end of time, waiting for a miraculous redemption the world will not provide them. - J.M. Graar- Dancers at the End of Time, Part Three: A Mortal Splendor

…