Solastalgia for Harbaksfjellet og Tjuvåskampen

Så er da både Harbaksfjellet og Tjuvåskampen tapt!

At Tjuvåskampen skulle falle før både Muen og Molden, kunne jeg aldri forestilt meg, da jeg entret Muen på seinsommeren 2024. Tjuvåskampen er Norges helligste fjell, samt min barndoms fjell. Kan man ikke lenger gå tur til Tjuvåskampen, da er hele poenget med Norge borte!

Ps! Man kan så vidt skimte Muen fra Tjuvåskampen, som en liten sukkertopp i det fjerne. Hadde jeg tatt med teleskop, kunne jeg kanskje skimtet vindturbinene over Engerfjellet fra Muen, men heldigvis var de ikke synlige med det blotte øyet😁

Dessverre ligger både Muen og Molden på hoggestabben til vindkrafts-mafiaen. Uansett er det med stor økosorg jeg fra nå av vil bestige alle topper, åser og fjell i Norge, da tapet av Tjuvåskampen alltid vil ligge som en klump i halsen😢

"Solastalgia (/ˌsɒləˈstældʒə/) is a neologism, formed by the combination of the Latin words sōlācium (solace or comfort), 'solus' (desolation) with meanings connected to devastation, deprivation of comfort, abandonment and loneliness and the Greek root -algia (pain, suffering, grief), that describes a form of emotional or existential distress caused by negatively perceived environmental change. A distinction can be made between solastalgia as the lived experience of negatively perceived change in the present and eco-anxiety linked to worry or concern about what may happen in the future (associated with "pre-traumatic stress", in reference to post-traumatic stress)." - Wikipedia

Det er svært trist å se at all natur- og kulturarv liksom bare raser unna føttene dine, lik et jordskred, men det er nå der vi er nå. Heldigvis har jeg klart å dokumentere mye sammen med min a7III de siste seks årene, men det at jeg ble berøvet fra å feste "Vinternatt i Rondane" på kamerasensoren i tidenes nordlys, svir. Og i Nouvelle-Aquitaine skal det vel mye til at det blir særlig med nordlys. Kanskje tar jeg et år sammen med eskimoene nord på Grønland, når jeg får parkert jentene i bilfrie urbane omgivelser i Frankrike, for å fotografere nordlys?

Solastalgia ja, et ord som jeg lærte for lenge siden, men hadde glemt det. Lurer på hvem de er alle disse totningene der ute, der de durer omkring i kulturlandskapet dagen lang, på veg fra sone til sone, i pakt med tredelingsprinsippet til Le Corbusier og modernistene, med separasjonen av arbeid, bolig og fritid? De ser ikke ut til å kjenne på solastalgia, de bare konsumerer og ødelegger, for så å dø, lik patetiske simulasjoner at the Matrix. Tenk at disse veike skapningene er etterkommere av vikinger, haugianere og seinpietister, ikke til å tro!

Line Harbak:

Fra trappa mi hjemme tar det meg ca. 40 andpustne minutter opp på det lille, fantastiske Harbaksfjellet.

Rettelse: det en gang så fantastiske Harbaksfjellet. Nå er det maltraktert av menneskenes maskiner og sprengladninger.

Her oppe er det solnedgang, regn, vind, regnbue og havutsikt. Og det er pusterom for både flora, fauna og tobeinte.

Rettelse: det var pusterom. Nå er stemningen der oppe så sørgelig at det klemmer rundt lungene.

Harbaksfjellet har vært mitt hjem like mye som huset mitt. Det har vært en uendelighet av trygghet og frihet. Nå er det utrygt og ufritt.

Miljøfilosofen Glenn Albrecht bruker begrepet Solastalgia om en tilstand som oppstår når man tar inn over seg at stedet man bor på, og som man elsker, er under angrep.

Jeg er i Solastalgia. Stedet jeg elsker er under angrep, og fordi naturen er under angrep er jeg er under angrep.

Enorme områder med Åfjordsnatur er tapt og monstrene har reist seg på Storheia (vent dog bare til FN lar høre fra seg..!) men la oss for søren stå sammen med de som fremdeles har natur å kjempe for!

Forsvar Frøya, Sørmarkfjellet, Stokkfjellet og alle de andre naturområdene som ennå er tidlig i angrepsfasen!

Hva kan du gjøre? Gjør deg hørt!

La fjella leve!

(Bildene er fra Harbaksfjellet 26.05.19 og de viser ikke på langt nær den grelle virkeligheten der oppe.)

Marit By:

Ufattelig , ordløs og med stor sorg for hva som skjer på Harbaksfjellet ved Harbak-hula på Stokkøya i Åfjord kommune. De bygger vindturbiner og gruslegger mangfoldets natur. Det skjer også mange andre steder som på Frøya, Flatanger, Storheia eller ....

Jeg har seglet langs kysten i mangre somre fra Bergen til Lofoten. En av plassene jeg husker veldig godt var dette vakre og storslåtte fjellet og hula på Stokkøya 😇 med utsikt ut mot havet 💚 💚

Hvorfor skal alle vindturbiner bygges på de vakreste fjell og plasser. De har jo også for ujevn vind til å være gode for vindturbiner ! Hvem har bestemt dette og om du var med å ta del i feil beslutning er det aldri for seint og snu 👯👯👯👯. Hvor er den andre diskusjonen om de mange muligheter for energi med ny teknologi.

Ødleggelse av steder...steder som skaper fellesskapet, felles identitet, møteplasser hvor vi kan bygge nettverk - etablere økologiske samspill og lage nye fellesskapet. Det som er grunnlaget for vårt demokrati og vår natur. Når de plasser forsvinner, forsvinner identitet, vårt fellesskapet og det skapes frykt, utrygghet og mistenksomhet for hverandre. Vi mister vårt håp, vår glede for vår egen og alles natur. Vi trenger våre plasser, de med vår identitet, de som er våre katedraler, våre fjell, vår natur.

La oss slå ring, lage fellesskapet og tåle smerten og løfte opp og vise det vakre, det storslåtte. Kanskje det er veien til å vise at de som har bestemt dette kan snu. Ingen ønsker vel i sitt hjerte å ødelegge Norges uberørte natur. 💚🧡💛❤️💜💗💖

Vi dør, noe dør i oss når vi ødelegger våre katedraler og all natur. 💔

Dette kan jeg ikke tåle 😥😰😓😥😭😢. Jeg må handle .....??

Foto: Line Harbak