Friday, June 7, 2019

Solastalgia for Norge og Harbaksfjellet

FB er noe fanteri og det er Google også, som jeg publiserer på, det er bare synd at det er så utrolig enkelt å bruke, mens alternativene er noe knoteri. Da jeg prioriterer å lære fotografering, ikke minst redigering, foran å bruke all tid på ei profesjonell web-side, får det bare stå til, fram til man en dag vel blir fjernet for hat-prat og hat-fotografering.

Men det hender man kommer over innlegg på FB, ja ikke så reint sjelden i disse vindkraftverks-tider, som berører en inn til hjerterota. Her er to slike, som jeg gjengir i all ulovlighet, så får maktens herrer heller forfølge meg enn herrene over norsk natur:

Line Harbak:
Fra trappa mi hjemme tar det meg ca. 40 andpustne minutter opp på det lille, fantastiske Harbaksfjellet.

Rettelse: det en gang så fantastiske Harbaksfjellet. Nå er det maltraktert av menneskenes maskiner og sprengladninger.

Her oppe er det solnedgang, regn, vind, regnbue og havutsikt. Og det er pusterom for både flora, fauna og tobeinte.

Rettelse: det var pusterom. Nå er stemningen der oppe så sørgelig at det klemmer rundt lungene.

Harbaksfjellet har vært mitt hjem like mye som huset mitt. Det har vært en uendelighet av trygghet og frihet. Nå er det utrygt og ufritt.

Miljøfilosofen Glenn Albrecht bruker begrepet Solastalgia om en tilstand som oppstår når man tar inn over seg at stedet man bor på, og som man elsker, er under angrep.

Jeg er i Solastalgia. Stedet jeg elsker er under angrep, og fordi naturen er under angrep er jeg er under angrep.

Enorme områder med Åfjordsnatur er tapt og monstrene har reist seg på Storheia (vent dog bare til FN lar høre fra seg..!) men la oss for søren stå sammen med de som fremdeles har natur å kjempe for!

Forsvar Frøya, Sørmarkfjellet, Stokkfjellet og alle de andre naturområdene som ennå er tidlig i angrepsfasen!

Hva kan du gjøre? Gjør deg hørt!

La fjella leve!

(Bildene er fra Harbaksfjellet 26.05.19 og de viser ikke på langt nær den grelle virkeligheten der oppe.)
Marit By:
Ufattelig , ordløs og med stor sorg for hva som skjer på Harbaksfjellet ved Harbak hula på Stokkøya i Åfjord kommune. De bygger vindturbiner og gruslegger mangfoldets natur. Det skjer også mange andre steder som på Frøya, Flatanger, Storheia eller ....

Jeg har seglet langs kysten i mangre somre fra Bergen til Lofoten. En av plassene jeg husker veldig godt var dette vakre og storslåtte fjellet og hula på Stokkøya 😇 med utsikt ut mot havet 💚 💚

Hvorfor skal alle vindturbiner bygges på de vakreste fjell og plasser. De har jo også for ujevn vind til å være gode for vindturbiner ! Hvem har bestemt dette og om du var med å ta del i feil beslutning er det aldri for seint og snu 👯👯👯👯. Hvor er den andre diskusjonen om de mange muligheter for energi med ny teknologi.

Ødleggelse av steder...steder som skaper fellesskapet, felles identitet, møteplasser hvor vi kan bygge nettverk - etablere økologiske samspill og lage nye fellesskapet. Det som er grunnlaget for vårt demokrati og vår natur. Når de plasser forsvinner, forsvinner identitet, vårt fellesskapet og det skapes frykt, utrygghet og mistenksomhet for hverandre. Vi mister vårt håp, vår glede for vår egen og alles natur. Vi trenger våre plasser, de med vår identitet, de som er våre katedraler, våre fjell, vår natur.

La oss slå ring, lage fellesskapet og tåle smerten og løfte opp og vise det vakre, det storslåtte. Kanskje det er veien til å vise at de som har bestemt dette kan snu. Ingen ønsker vel i sitt hjerte å ødelegge Norges uberørte natur. 💚🧡💛❤️💜💗💖

Vi dør, noe dør i oss når vi ødelegger våre katedraler og all natur. 💔

Dette kan jeg ikke tåle 😥😰😓😥😭😢. Jeg må handle .....??
Foto: Line Harbak

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...