Wednesday, November 27, 2019

Gjøviks og Hovdetoppens tapte Shinrin Yoku (Skogsbad)

Med det samme jeg så dette bokomslaget, ble det for meg et talende bilde på Gjøviks skjebne, som har blitt stubbenes by, hvor byens skogs-allmenninger er plyndret for å privatiseres og berike de få. Så opp mot frukthagene til Bondelia husmorskole forrige dagen, hvor de gamle frukttrærne lå nedhogde, hvoretter de vel skal males opp til flis og sendes opp gjennom pipa til byens nye stolthet, sentralfyrings-anlegget på Kallerud.

Tre viktige skogs-allmenninger i Gjøvik har nå gått med i løpet av et års tid, disse var grønne lunger for allmennheten, utrolig viktige Shinrin Yoku, hvor man kunne søke seg bort fra en stresset hverdag og rense sjelen i et skogsbad.

For meg, som allmenninger, har proletariatets by ved Mjøsa, blitt det ytterste eksempel på markedsliberalismens perversjon. En by hvor byens allmenninger er plyndret og uttært, med Hovdetoppen som en vanhelliget skamplett i byens midte. Selv kjenner jeg kun på avsky, avsky for disse psykopatiske rovdyrene som har revet til seg av byens allmenninger, samt byens tafatte proletarer, som bare står med lua i hånda og lar markedsliberalismens nådeløse tyranner få herje med proletariatets by, akkurat som de lyster.

"Guy Standing’s ‘Plunder of the Commons’"
The great contribution of Standing’s book is to show how enclosure is a pervasive phenomenon in contemporary politics – yet barely remarked upon by the political classes. In this, Standing shrewdly sees the strategic value merely in talking about commons. It resurrects issues that free marketeers – Tories, corporations, investors, Thatcherites – would prefer to ignore. Plunder of the Commons acts as a corrective by drawing a straight line from the royal seizures of common lands 800 years ago, to the cruel austerity policies of Thatcher/Reagan that continue to this day. In the 1200s, roughly 50 percent of British land was managed as commons; today, about 5 percent is recognized as common land. A predictable set of political abuses and wealth inequalities have followed. 

It reveals the essential similarity of medieval kings and modern capitalists: both demand thefts of the commons. Economic growth and “progress” have always depended upon the coercive seizures of the people's wealth – something that free-market economics has striven to disguise and ex-nominate (make invisible through words). That’s why talking about the commons amounts to a political act.

I confess that my understanding of the commons differs a bit from Standing’s. He sees many “public goods” and government services as commons. I like to call such things “state-trustee commons” or simply “government services” in that there is no bottom-up governance going on, as in classic commons. The state is in charge, ostensibly acting on behalf of commoners. Some people regard the commons as a shared or shareable resource; I regard the commons, strictly speaking, as a living social system directed and controlled by commoners themselves, and not the state.


"I love walking in the forest. This gives me energy to live and keeps me calm and reduces stress. Shinrin-yoku is a Japanese term of "forest bathing", which means feeling forest with your every sense." - sensitizemusic

Hovdetoppen avkledd og naken, klar til å voldtas av byens utbygger- og investorklasse, velsignet av byens politikerkaste, med unntak av den lille, herlige MDG-kleggen:-)

-Flickr.

-Wikimedia.

Takk skal dere ha! I høst overhørte jeg to politikere som snakket sammen på en kafé i Gjøvik, hvor jeg reagerte på følgende utsagn: "Ah, MDG, de har da ikke noe de skulle ha sagt allikevel". Så det er tydelig de bare ser på MDG Gjøvik som en irriterende, liten klegg, som de ønsker å slå flat og bli kvitt. Ellers er jeg totalt rasende på Gjøviks administrasjon og utbyggere, som raserte de tre viktigste skogsbadene til min familie i løpet av et halvårs tid, rundt forrige årsskifte.

Vi hadde et godt nettverk i Nordbyen, hvor storesøster har besøk av venner fra Fredheim skole nå i helga. De savner henne, og vi savner dem, men det har blitt håpløst å flytte tilbake til Mjøslandets Sodoma, og undertegnede skal sørge for at det skal regne svovel og ild over denne vårt innlandshavs Sodoma, så lenge han lever, på samme vis som det i sin tid regnet svovel og ild over Dødehavets Sodoma! - PermaLiv



Denne filmen burde de virkelig vist på Gjøvik kino! Tenk det, denne kommunen klarte å maltraktere tre unike skogsbad på under ett år! Hovdetoppen skogsbad, Bondelia husmorskoles frukthage-skogsbad, samt Blåmann-skogsbadet i Øverbymarka, med gammelskog og mektige furulunder, for barn og eldre.

Natur-ødeleggelsene i Gjøvik er ufattelige, hvordan kan dette gjøres godt igjen? Ja, ødeleggelsen av himmelengene er også ufattelige, og likeså min kultur-økologiske sorg. De tar hele landet nå, med vindkraftverkene sine, men de bare smiler og ler, alle sammen, i lag med Erna Solberg og Balke-presten. Så dette landet og dette folket, det må ha blitt narsopatisk. Med unntak av noen en skilte frøyaværinger, og skammingen i engen. Jada, jeg vet de mener jeg er narsissist også. Dette gjør de fordi de ikke selv har prøvd å sende 20.000 kubikk plank gjennom kløyva. Selvsagt, dette er slikt narsissister gjør hver eneste dag. For de er jo så sinnsvakt glade i monotoni, og så pliktoppfyllende, de folka der.

Nei, er man empat i dette landet her, da blir man skamming!

Herlig å se at det er foreninger for skogsbad, eller Shinrin Yoku, også her til lands. Vidunderlig å komme ned i Olteruddalen, til kulturelva mi, vekk fra det stakkars, ødelagte stabburstunet mitt, hvor man er omringet av modernitet og kveles av klaustrofobiske angstanfall. Dette som skulle vært gårdens hjerte!

"Tunet er gårdens hjerte"

Mitt hjerte har sluttet å slå, hjertet til himmelenga vår, og noen hjertestarter finnes ikke💔💔💔



I Japan är det en beprövad väg till inre frid – i Sverige är shinrin yoku en ny företeelse. Vi hängde med skogsterapiguide­n Petra Ellora Cau Wetterholm ut bland träden för att varva ner med ett skogsbad.

- Skölj bort stressen med ett skogsbad

Etter at teksten nedenfor ble skrevet, har de tatt skogen som her er avbildet, alt sammen. Kun et banner for "Miljøvennlig skogbruk" hang tilbake på stolpen for blå mann, her etter 3-kilometeren. Setter derfor teksten nedenfor i parentes.

"Fremdeles kan man ta seg et shinrin yoku etter folkestiene i Øverbymarka, som her etter tre-kilometeren. Men også her krymper skogsbadene inn, et tilsvarende område ble snauhogd etter fem-kilometeren for et par år tilbake, og folkehelsen svekkes.

Gjøvik var unik med sitt storslagne skogsbad midt i byen sin, likesom Budapest er unikt med sine sentrale kurbad. For et shinrin yoku er et kurbad like bra som noe annet. Selvsagt måtte proletarbyen vår forskusle sitt største unikum😰

Tradisjonen med shinrin yoku kommer fra Japan, men sprer seg nå til hele verden. Hadde vi verdsatt og markedsført skogsbadet vårt, ville japanerne kommet hit til byen i strie strømmer, og istedenfor å bli tempelhøyden for narsissismen, kunne Hovdetoppen blitt alle skogsbads mor."

-Wikimedia.

-GP.

Hovdetoppen skulle vært fredet som byens shinrin yoku for mange år siden! Selv elsket jeg å gå opp hit for å ta meg et skogsbad når stresset presset på. Tenk å ha et slikt fantastisk sted midt i byen:-) Nå høvlet ned av respektløse politikere og mennesker som ønsker å profittere på skogen og bytoppen vår. Hvordan kan man leve i en slik by? Nå må vi få stoppet dette og omgjort Hovdetoppen til en skogsbads-oase så raskt råd er, så får vi ta fatt på det møysommelige arbeidet med å hele skogen og villmarkstoppen vår. Vi trenger et shinrin yoku mer enn noensinne! Heller bør man styrke grøntkorridoren mellom Hovdetoppen og Bassengparken. Det beste ville være hvis man kunne oppnå en sammenhengende skogsbadsvandring fra Huntonstranda, over Hovdetoppen og opp til Eiktunet og Bergstoppen!

Et nokså pistrete skogsbad dette!

Hovdetoppen skal ikke være en aktivitetspark. Vi har Øverby aktivitetspark, i tillegg til at Jernbaneparken har blitt omgjort til en aktivitetspark. Nok er nok. Hovdetoppen skal være en skogsbadsoase, byens shinrin yoku!

+

Shinrin yoku är japanska och betyder ordagrant skogsbad.

De senaste åren har metoden blivit en internationell hälsotrend som också har nått Stockholm. Men snarare än att doppa sig i en skogssjö handlar det om att bada sina sinnen i skogen.

– Blunda och lyssna, försök att vidga din hörsel så långt bort som det är möjligt att uppfatta ljud. Och så ljuden som är nära. Om det är något ljud du tycker särskilt mycket om kan du bjuda in det lite extra, uppmanar Petra Ellora Cau Wetterholm.

Vinden som susar i träden, blandas med fågelkvitter och sorlet från barn som leker en bit längre bort bland träden i Nackareservatet.

– Lägg märke till vad du känner mot huden och kroppen, till hur temperaturen kan skifta och hur du upplever luften mot ansiktet, fortsätter hon.

Fortfarande med slutna ögon sätter vi oss ner på huk och känner på marken, lyfter händerna mot näsan, öppnar munnen och andas in för att med hjälp av smaksinnet förstärka doftupplevelsen.

– Som människa kan du uppfatta över en miljon olika dofter. Det här är några av dem.

Vi öppnar ögonen och fortsätter på en långsam promenad där vi iakttar omgivningen. Grässtrån som vajar och insekter som kryper.

– Genom att rikta våra sinnen mer medvetet på det här sättet kan de successivt öppna sig mot omvärlden.

Och det är som en slags medicin för hela vår organism, menar Petra Ellora Cau Wetterholm som själv upptäckte shrinin yoku för tre år sedan. När hon kände sig extremt stressad började hon vistas mycket utomhus, meditera och gå väldigt långsamt – det var det hon drogs till och orkade med.

– Då började jag märka att det var här jag verkligen började återhämta mina krafter.

I dag är hon certifierad skogsterapiguide och håller i shinrin yoku-vandringar och leder skogsterapi som del i sitt jobb som psykolog.

I Sverige tog sig ”skogsbad” in på svenska Språkrådets nyordslista först förra året, men i Japan har shinrin yoku varit en del av landets nationella hälsoprogram sedan 80-talet.

– Det var då de myntade begreppet skogsbad, för att göra folk nyfikna och vägleda dem ut i skogen för att återupptäcka lugnet. Sedan dess har japanerna inrättat över 60 skogsbadarparker.

Där har man bedrivit forskning inom området i över trettio år och med flera studier i ryggen har man nyligen kunnat konstatera att den här typen av skogsaktiviteter både minskar stress och stärker immunförsvaret.

Men hur skiljer skogsbad sig från en vanlig skogspromenad – och varför behöver man en allt annat än billig guide?

– Många av oss har glömt bort hur det är att vara i naturen utan att ha ett särkilt mål med det, vi blir lätt rastlösa, menar Petra Ellora Cau Wetterholm.

Hennes uppgift som guide är att hjälpa oss att sakta ner genom att vägleda i ett naturligt sätt att vara närvarande och komma med förslag på hur vi kan knyta an till naturen på ett lekfullt sätt. På samma sätt som de flesta av oss säkert gjorde som små.

– Barn upptäcker och undersöker med alla sina sinnen. Genom skogsbad kan vi återväcka den nyfikenheten och det gör oss glada.

Den glade skogsbadsjenta på Hovdetoppen ruiner.

+

Å ødelegge Hovdetoppen oppfyller alle kriterier for ondskap:
Egoisme – å tenke på seg selv på bekostning av andre
Machiavellisme – å mene at målet helliger middelet
Overlegenhet – å føle seg bedre enn andre
Selvpromotering – å ville øke og vise statusen sin overfor andre
Narsissisme – å være selvopptatt
Ondsinnethet – å skade andre med vilje
Psykopati – å mangle empati
Sadisme – å nyte å skade andre
Skruppelløshet – å være samvittighetsløs
- Ondskap: Forskere avslører personlighetens mørke kjerne

Med mordet på Hovdetoppen har man skrevet siste kapittel i Gjøviks byhistorie, og lykkes disse hurtigleverne med sitt forsett, vil byen ende opp som rein dystopi. (Ja, det ble et par etterord også, med utslettelsen av blå mann og frukthagene til Bondelia husmorskole, Sørbyens siste smil:-/)

- Review by David Brussat of Making Dystopia, by James Stevens Curl. Oxford University Press. 592 pages. U.S. publication date Oct. 23, 2018.

Hovdetoppen sett fra Huntonstranda like før man fikk tynnet ferdig sida mot sentrum. På Huntonstranda kommer snart kvartalsbebyggelse i nøytral funkis, kjedelig, men heldigvis ikke narsissistisk, slik som Barcode. Man burde imidlertid ha etablert Mjøsparken her.

Skjendingen av Hovdetoppen derimot er en narsissistisk handling, en nådeløs krenkelse av byrommet. Men mennesker har blitt likegyldige. Det er noe alvorlig galt med mennesker i dag. Man har liksom mistet respekten for alt som er hellig.

+

Relatert



Mangel på estetisk strategi - Gjøvik som eksempel (pdf)

PIKETTY BESKRIVER ALTSÅ en historisk utvikling der en liten gruppe mennesker får kontroll over stadig mer av verdiskapningen. I Norge skjer det samme, men oljerikdommen, og den økonomiske hjernerystelsen den har påført oss, har til nå overskygget denne prosessen. Men det foregår en massiv overføring av verdier fra oss som kollektiv, til private interesser. De som skulle beskytte statens verdier fungerer som medsammensvorne på innsiden.
Hovdetoppen og Bondelia husmorskole, med sine frodige frukthager, ble overført til private særinteresser, av medsammensvorne på innsiden, både i Gjøviks administrasjon og politikerkaste, som tenker mer på egne karrièrer enn byens beste. Nå er proletariatets by ved Mjøsa blitt ulevelig for sanne proletarer😖

Monday, November 25, 2019

Walking the Lake Mjøsa Land XIV

Gamlevegen etter jordene i Holmstadengen, med sine mange seljetrær.

The old road along the fields of Holmstadengen farm, with its many willow trees.

-Wikimedia.

Finally I got time for a short walk and share 15 images from the trip. The weather was bad, fog and a little rain, with rotten snow. When I got home to edit the images, I found that my sensor is chocking dirty, so much dust spots against the white. Cleaned it myself for summer holidays, but do now have to clean it again. Envy EOS R, where the shutter is locked while changing lenses. But think I'll stick to my Sony, as I now know it, and maybe I don't care to learn anything more than Capture One either. After all the most important is to get out to make images, not to sit inside and see gear reviews and learn new software.

The old road between the farm of the Apostel of the Totenåsen Hills and Vestby farm.

-Wikimedia.

The outdoor toilet of Vestby farm.

-Wikimedia.

The stabbur of Vestby farm.

-Wikimedia.

Vestby farm, where the last man doing traditional agriculture at Toten lived. His son became so sad of modern life and what it became of modern man, that one day he shot himself. Since then the farm has been empty. Now there are only three options left to bear the pain, the gun, the bottle or the camera. I choose the last.

-Wikimedia.


For mine tidligere medaksjonærer var fotografiet ME, ME, ME, og det siste de kunne tenke seg var at jeg skulle være noe, derfor nektet de meg en stilling som fotograf. Men for meg er ikke fotografiet ME, ME, ME, tvert imot er det eneste mulighet jeg har tilbake for å dele noe verdifullt med verden. Men dette er verdier de ikke er istand til å se, fordi de er 1-bits mennesker. Selv ser jeg verden i 16 bit, og det gjør nesten ingen over 50 år.

The well house of the Apostel of the Totenåsen Hills.

For meg er brønnhuset synonymt med autonomi og verdighet. For de progressive, liberale tyranner, er det et uttrykk for opprør mot deres makt over enkeltmennesket og lokalmiljøet. Derfor er brønnhuset her i Holmstadengen hatsk og reaksjonært for Teknisk Etat, i likhet med apostelen som drakk av dette vannet, og gav oss livets vann.

-Wikimedia.

The farm of the Apostel of the Totenåsen Hills.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.


Det begynner å bli vanvittig mye bra bilderedigerings-programmer nå, alt fra gratis til dyrt, og selvsagt ville det vært fint å kunne alt dette her. Men skal man ta seg tid til det? Capture One er tross alt et godt alternativ, det også, og er det ikke bedre å benytte tiden til å komme seg ut på vandringer i Mjøslandet?

-Wikimedia.


En morsom video. Utrolig hvor mange dyktige vloggere det finnes der ute. Har helt gitt opp NRK og TV, det blir liksom ingenting i forhold. Ikke det at jeg liker YouTube, men bidragsyterne er fantastiske. Er nok umulig å nå opp som vlogger, så tenker jeg holder meg til fotografiet😏

Tenkte egentlig å sate på svart-kvitt i dag, og satte søkeren på svart-kvitt, men da jeg kom hjem ble det meste i farger allikevel. Men dette er i svart-kvitt.

-Wikimedia.

The barn of Holmstadengen farm.

-Wikimedia.

Toward Holmstadengen farm.

-Wikimedia.


Craig Roberts er full av godlynt, britisk humor. Og det gjelder å holde det enkelt. Vi kompliserte, vi er svært glade i alt som er enkelt. Dette fordi vi foretrekker å benytte tankekraften til å tenke, ikke til å holde styr på alt mulig rart. Enkel teknologi, enkel underholdning, enkle klær, you name it!

Avslutter vår fjortende vandring i Mjøslandet med dagens lille grendevandring, samt en tilbakelent vlog om gatefoto. Er så underlig, en gang i tiden var det fullt av liv etter gamlevegen gjennom grenda mi, nå er det kun igjen en svak glød av ilden bakenfor, som jeg forsøker å fange det siste svake lyset av, på kamerasensoren.

The Holy River.

-Wikimedia.

Ahhh, elsker grus! Elsket fabrikken min også, helt til den ble nedsenket i et hav av asfalt. Mange ønsker sikkert å legge asfalt her over Tømmerholshøgda, men da kommer jeg ikke til å fotografere denne vegen mer.

-Wikimedia.

Once I walked bold and proud, on Kloppvegen Road.

Det var en gang i tiden jeg vandret her etter Kloppvegen, som stolt klopping, men det skulle jeg ikke få lov til å fortsette med, mente husmannstroens barn. Fordi jeg ikke danset spøkelsesdansen!

Samme hvor man vandrer på Toten og i Mjøslandet nå, renner tårene. All identitet, all tradisjon, all skjønnhet, er tatt fra meg. Kun min a7III gråter med meg.

-Wikimedia.

Håjenbrua Bridge across Lenaelva River.

-Wikimedia.

A glimpse of the sun today, I jumped out of my car, it rapidly faded away. But one shot I got before driving my girls to the library, I drive them around day and night, it never stops. As at Toten everything is zoned and segregated, like visioned by the visionaries of the 1930's:

"The cities will be part of the country; I shall live 30 miles from my office in one direction, under a pine tree; my secretary will live 30 miles away from it too, in the other direction, under another pine tree. We shall both have our own car. We shall use up tires, wear out road surfaces and gears, consume oil and gasoline. All of which will necessitate a great deal of work … enough for all." - Le Corbusier, 1935

På biblioteket så jeg et skilt med følgende påskrift:

"Vi i Østre Toten kommune tar kun kort."

Dette fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, da jeg med det samme forstod at kommunens mål er å gjøre Østre Toten kontantløst, for at de, i samarbeide med Totens sparebank, kan fryse mine bankkonti, slik at vi, skammingene i engen, må gå rundt på jordene for å grave fram stivfrosne poteter og tigge fra dør til dør. For Østre Toten kommune har en covert-narsissists personlighet, hvilket PermaLiv har bevist, derfor MÅ jeg straffes!

Vi lever i sannhet i uhyggelige tider her i Mjøslandet. Anti-Krist er i ferd med å etablere seg på Hovdetoppen, kult-høyden for vår nye verdensreligion, hovdetroen, avtakeren til husmannstroen, samt at totningene går en kontantløs framtid i møte, hvor enhver som trosser kommunens "grenseløse godhet og visdom", i samarbeide med Toten-banken får frosset sine midler, hvor de ender opp lik fredløse leilendinger i de endeløse potetåkrer.

Samtidig forkynnes det fra Balkehøgda hvor grenseløst vidunderlig vi har det her på Toten. Ja, slikt er lik musikk i en covert-narsissists ører. Geistligheta og overklassen har det med å samarbeide.

-Wikimedia.
Shades of grey, with gloomy days. My shoulders were like a butterfly, I run around like a rabbit, in autumn frost with reds and greens, like a fairy tail. Now is just grey and grey, rain and snow, my joy is gone.

-Wikimedia.
Is Beauty, Then, The Purpose of Life?

Why not? The proposition makes a lot of sense. By contrast, the mechanistic view of life and humankind is technically useful, but ultimately meaningless. Traditional religion, although its rituals are man-made, provides an antidote to thinking that life is pointless. It helps to link the words “beauty” and “religion” in this larger context. If matter were truly mechanistic, then the approach to understanding the universe put forward by Alexander is only palliative; it would not change a basic reality of emptiness.

There is more at stake than feeling desperate and empty. The ongoing rift between the mechanical-material world and our perception of life and self is destroying our sense of self-worth. It is consequently destroying us, and also whatever we make. It has diminished humanity into a manipulated mass of consumers fast destroying the earth. Our architecture today is spiritually barren, the most it has ever been in human history. What “beauty” comes out of our mechanistic cosmology is arbitrary, and that act eventually turns into pretension. Art turns into the cynical fabrication of artificial images.

Profound works hardly exist in recent architecture. By forcing themselves into a tiny intellectual box, mainstream professionals have forgotten how to create living structure. Of course, hundreds of thousands of new buildings with living structure are being erected every day, but those are ignored by dominant architectural culture. Owner-built neighborhoods and modest buildings that today follow local and vernacular traditions are never shown in the media, nor featured in architectural magazines, because those are so far removed from the “official” styles. Architects making an intentional effort to capture spirituality either miss it altogether, or achieve results that are too soft, too self-conscious, and not profound enough to reach any genuine depth. Those architects may have good intentions, but their works are governed by style, image, appearance without emotion, and are consequently without substance.

In conclusion, Alexander insists that life does have meaning, and its point is to achieve union with the universe through beauty. Architecture that routinely fails to create beauty is irrelevant to life, and to the world’s larger order. It ultimately denies human beings their humanity. - Nikos Aron Salingaros
- Beauty and the Nature of Matter: The Legacy of Christopher Alexander

-Wikimedia.

Meningen med livet er å oppnå enhet med universet gjennom skjønnhet. Annen mening i livet finnes ikke. Meningen for mitt liv var å oppnå enhet med universet gjennom himmelenga mi, ikke kun for min del, men for hele Mjøslandets del. Når dette ikke lenger er mulig, er derfor Mjøslandet gått fortapt, da himmelengene var Mjøslandets høylys. Av denne grunn er de som lever i Mjøslandet nå, levende døde. Denne forbannelsen kan kun brytes ved å bringe himmelengene tilbake til liv, i post, gjennom skjønnhet.

-Wikimedia.

Pussig er det å vandre omkring i Mjøslandet, som Mjøslandets tårefotograf, og være den eneste som lever, fordi jeg er den eneste som ser at Mjøslandet vårt har gått fortapt, nå til jubileet for stabburet etter oldefar. Et stabbur som ble skapt i en tid hvor meningen i livet var skjønnhet.

-Wikimedia.

Fordi jeg er den siste tilbake som ser at meningen med livet er skjønnhet, skulle husmannstroens barn slå meg ihjel, fordi jeg viste dem at deres liv er meningsløse. Da de ikke ville kjempe for sitt fedrealter, har de kjempet mot skjønnheten, og har slik bekjempet livet, ja livets fulle mening.

Everything was so nice, now it's just black and white...

-Wikimedia.


Så rart, i New Mexico har man fremdeles tilbake unik kultur. Noen tror kanskje vi har dette på Toten, som om her var et slags Norges svar på New Mexico, men dette er bare tull. De siste spor av levende, unik kultur, har her forsvunnet. Kun skyggene fra ilden bakenfor er tilbake, og disse falmer raskt.

Kanskje finnes det igjen litt unikhet på andre sida av åsen, omkring Solhøy bedehus? Vi får se, hvis vi klarer å rote oss over åsen en gang.

The origins of the Holy River up on the Tjuvåsen Hills, part of the Totenåsen Hills. The Holy Spirit rests here now, as it could not find any soul to take dwelling in anymore, after searching for many years.

-Wikimedia.

Trengte en liten rusletur på Tjuvåsen i dag, og heldigvis ble det også noen gode minner, som jeg deler her med PermaLivs følgere. Selv elsker jeg barfrost, og håper det blir lenge til det kommer noe snø. Men noen Voigtlander blir det ikke, umulig med manuell fokus når man opererer med hansker, fryser på fingertuppene og søkeren dogger.

Tross alt er det godt man kan fotografere, for noe annet er det jo ikke noen vits i lenger, nå som vi har lagt øde hele Mjøslandet. Ja, det finnes intet annet enn maltraktert skjønnhet, og de som tror vi har noe tilbake å være stolte over sammen, eller overhodet noe som binder oss sammen, må være rimelig blokkerte. Skal man få til noe i fellesskap, må man ha en felles tro og tradisjoner, og troen og tradisjonene er nå utdødde arter. Derfor er det heller ikke noen mening i å snakke sammen lenger, da i en slik babelsk forvirring kan ingen forstå hverandre allikevel, og man vil ha langt større utbytte av å snakke med en stor gråstein i Olterudelva, eller en gammel granlegg her ute på Tjuvåsen.

Eneste realistiske mulighet ser ut til å være å forsøke å finne et sted hvor man kan trekke seg mest mulig vekk, så får man bare gå rundt å tårefotografere og ellers håpe på at vårt babelske tårn, det progressive, liberale tyranniet, snart knekker sammen. Kanskje vil da mennesker igjen forsøke å finne tilbake til sine røtter og husmannstroen? 

-Wikimedia.

Dagens beste bilde fra Østre Tjuvåstjern. Ventet på at sola skulle titte fram, men den klarte aldri å trenge gjennom skodda. Ellers slo jeg fra meg Voigtlanders nye 50 mm på turen, det nytter ikke å drive med manuell fokus når man fryser på tommeltottene og det dogger i søkeren. Så dette er nok noe som passer best for varmere breddegrader.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

This used to be the Holy Mountain of my town Gjøvik, a place of peace, wilderness and silence. A place to clean your soul with a Shinrin Yoku, Japaneese for Forest Bath. The hole top was like a huge Shinrin Yoku in the middle of our town. But our wealthy couldn't tolerate this island of silence and darkness, so they went to our politicians, who sold it to them behind our back. Now they're going to make our forest mountain into a huge disco ball!

On the slopes they will build hundreds of white, sterile apartment blocks, where there used to be birds and venison, and on the very top they will crown our top with a huge UFO-Hotel, which is an almost exact copy of Apples headquarter in Cupertino, California, United States.

Here, where I had my Shinrin Yoku when I felt tired and stressed, full of anxiety from modern life, soon will come the new Hotel King, flying in with helicopter to his top suit, with view all over town and the Lake Mjøsa Land, taking a bath in his gold bubble bath, filled with pure champagne and the most beautiful girls of my town Gjøvik.

While I, the Photographer of Tears of the Lake Mjøsa Land, will have nowhere to go with my despair, nowhere to refresh my soul with a Shinrin Yoku. The golden bubble bath filled with champagne and beautiful girls, will be just for one man. While Hovdetoppen Hill was the Shinrin Yoku for everybody living in what was my town:-(

-Flickr.

-Wikimedia.



My town Gjøvik was blessed with a huge Shinrin Yoku, this holy forest mountain was the towns heart. Now the town has become heartless, and there's nowhere to go to clean your soul anymore.

Balke Medieval Church.

-Wikimedia.
Such aspects of the current regime are exaggerated. A diverse technological society of 325 million that is increasingly integrated into a global political and economic order is not going to be run democratically or through broad-based public discussion. It’s going to be run by networks of full-time professionals and the institutions that employ them. These inevitably become conscious of their common interests and act together to promote policies and ideological perspectives that advance those interests and defuse or fend off conflicting popular concerns. - James Kalb
- Christians & the Revolutionary State

Siden julegudstjenesten 2018 har jeg fundert mye på hvem Balke-presten hadde i tankene da han snakket om OSS, VI, OSS man SKAL lytte til, i motsetning til DEM, idelistene, skammingene, narrene, de som stiller spørsmål ved de rådende narrativene, raringene det er best å la surre rundt i sin egen boble, la dem sprelle til de slites ut, visner hen og dør. Men hva Balke-presten og hans like ikke visste, det er at fotografiet, det spreller ikke, det visner ikke hen og dør. Det lever! I all evighet! Lik Kristus! I Himmelen og på Wikimedia😁

Ja, det var selvsagt disse som James Kalb så godt identifiserer, som Balke-presten assosierer seg med, da han snakket om VI og OSS. Og som han sa, VI har fremdeles arbeid igjen å gjøre, men det er like før vi entrer Singulariteten!

Og ja, Balke-presten og hans medsammensvorne har vært flinke i året som har gått. De har fullført nye Rausteinshytta, de er godt i gang med utvidelsen av Fossenfeltet, nye Bilitt Næringshage utvides stadig, og han synes vel dette er en enda vakrere rose i kulturlandskapet enn Fossenfeltet, der han skuer utover bygda fra kirka si. De som ser øyensår og ikke roser i hva som var Nord-Europas mektigste kulturlandskap, de er hatister og reaksjonære!

Glemte nesten Frøya og Kjølberget, øya til kjærlighetsgudinnen vår, toppen vår for Finnskogens mystikk. Der har de vært skikkelig flinke i året som har gått. All kjærlighet, all mystikk, har forduftet som dogg for solen!

- Den daglige manipulasjonen
Massepropaganda fungerer med enkle, men kategoriske påstander. Gjennom en påtrengende repetisjon av innhold og ved hjelp av passende nøkkelord – diktator, slakter, hersker, gal, regime etc – dannes en tilsvarende stemning og en effekt av psykologisk smitte. Også her blir prosessen forsterket av mange menneskers ønske om å slutte seg til flertallet – medløper-effekten, bandwagon-effekten – å tilhøre, i stedet for å bli marginalisert og stigmatisert for å ha avvikende synspunkter.
Så vandrer jeg omkring her i Mjøslandet da, stigmatisert av Balke-presten, marginalisert av hans menighet og husmannstroens barn. Fordi jeg har avvikende synspunkter om Himmelengene, Totenåsens Apostel og våre forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene.


Vakre Balke middelalderkirke, nå en del av Sannhetsministeriet, trist, men SANT!

PermaLivs visjoner for Skreia urbane landsby. Ja, dette kunne vært Skreia, dette, beliggende i et bend i Lenaelva, med Totenåsen i bakgrunnen.

"Development Patterns-Reinventing Local-Planning for 7 Generations"

Dessverre er denne visjonen for Totibanerne og Mjøsbarbarene ikke annet enn et uttrykk for reaksjonært hat!

Illustrasjon: Richard Elmore

What does it mean to reinvent local?

Build communities
where people enjoy
living connected lives
within walking distance

Hvilket tragisk skue😱 Se på Fossenfeltet! Det eser ut! Mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene har blitt til ei utesende billørje😩 Dette er helt McDonalds, hun som var så slank og smekker, ei man virkelig kunne svinge seg i valsen med og ta en Tolfa for to på Toten! Ja, Steigan han fikk det til han. PermaLiv prøvde også, her i vårt engang så vakre Totscana, han satset alt og tapte alt.

Totningene har blitt lik orker, der de arbeider dag og natt for å implementere Saurons rike i vår mest fruktbare jord. Tar jeg en tur ned i Skreia nå, dette som skulle vært en herlig landsby for urbant påfyll, blir jeg aldeles svimmel, jeg raver omkring grønn i ansiktet og spyr nedi Lenaelva, der jeg forsøker å kare meg over brua, klamrende til rekkverket.

Ja, så sykt har det blitt på Toten nå!

-Wikimedia.

Gjøvik trenger MDG Gjøvik

Gjøvik by til venstre i fotografiet.

-Wikimedia.

Gjøvik ligger vakkert til i kulturlandskapet rundt Mjøsa, og når man skuer mot denne byen fra det fjerne en gyllenrød seinsommerkveld, kan det være vanskelig å forstå at dette er i ferd med å bli vårt innlandshavs Sodoma. Men faktum er at byen har vært behandlet stemoderlig i lang tid, hvor den det siste året har gjennomgått det reineste Armageddon, særlig var den uventede og voldsomme nedhøvlingen at byens hellige fjell, den sentrale bytoppen og friluftslivstoppen Hovdetoppen, et stort sjokk.

Videre fortsatte man med å skamfere folkestiene i Øverbymarka ved Eiktunet friluftsmuseum, hvor blå mann for barnefamilier og eldre, gjennom gammelskog og mektige furulunder, ble helt utradert.

Som om ikke dette var nok tok man på nyåret også tidligere Bondelia husmorskole med sine frodige frukthager, Sørbyens siste smil. Dette var Sørbyens siste karakterbygg, hvor det liksom hilste en vennlig velkommen når man ankom byen sørfra, og vinket et lystig farvel når man forlot byen. Å se opp mot der husmorskolen lå i dag, en enkel klassisk bygning fra 1930-tallet, er som å stirre inn i et sort hull. Men snart kommer noe mye verre, et modernistisk krater.

Les mer om Gjøviks tidligere tragedier i nå avdøde bypatriot Einar Grastvedts innlegg i Oppland Arbeiderblad:

- Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie

I tillegg har man etter Grastvedts innlegg også fjernet byens eneste campingplass, den sentrumsnære campingen ved Vikenstranda, som det var en fryd å vandre gjennom sommerstid. Men selv om man ikke hadde plass til en liten campingplass for de med telt og små feriebudsjetter, hadde man rikelig med plass for nye, sterile boligprosjekter videre bortetter stranda, for de med feite lommebøker.

Heller ikke har man plass til Mjøsparken på Huntonstranda, som en del av Gjøviks grønne perlebånd. Nei, her må man ha signalbygg, kulturbygg og blokker. Vi vil ikke ha ro og fred noe sted. Vi trenger ikke noe grønt perlebånd å smykke oss med. Her skal kun være liv og røre og selvpromotering!

Er det noen som står opp mot all denne galskapen? Ja, faktisk er det det, MDG Gjøvik! Dette er ei lita gruppe skikkelig jordnære folk, som ikke på noe vis kan sammenlignes med økomodernistene i hovedstaden. De står opp mot boligentreprenørene og for byen sin, og nekter å la seg drive med strømmen. Stemmer du på dem, samt deres medsammensvorne i fylkeskommunen, kan det fremdeles være en liten mulighet for å redde Gjøvik, proletariatets by ved Mjøsa, fra den fullkomne selvdestruksjon!

Les hos debatt1.

Les hos Oppland Arbeiderblad.



Dommedags-profeter har en IQ på 130 eller høyere

Selv liker jeg meg best blant dommedags-profeter, derfor kom jeg og jentene aldri tilbake til Balke kirke etter julegudstjenesten i fjor, hvor presten benyttet anledningen til å oppfordre menigheten til å skygge unna slike som oss. Av mennesker jeg trives sammen med er Nikos A. Salingaros, Terje Bongard, John Greer, James Kalb, James Howard Kunstler, samt Pål Steigan, som har fått til alt jeg drømte om nede i Tolfa.

Gail Tverberg har jeg imidlertid forlatt litt de siste årene, men dette var mest grunnet Fast Eddy, en irriterende klegg i kommentarfeltet. Tverberg bommet også stygt på at økonomien ikke ville komme på fote igjen etter finanskrisa, som hun var av de få som forutså.

Men nå har tom. Pål Steigan begynt å lese Tverberg, og det var jo morsomt å se at hun holder koken, selv om jeg knappest har vært innom bloggen hennes det siste året. Og det er ikke til å komme forbi at dama setter sammen mange spennende grafer👍

- Verdens energiforbruk øker markant – EUs energiproduksjon faller

En annen dommedags-profet som markerer seg sterkt hos Steigan for tida, er Tollef Hovig, som setter knagger og ord på de tankene jeg har om økonomien, hvor hans økonomiske verdensbilde sammenfaller med mitt eget.

- Mørke, mørke skyer samler seg over kapitalismen

Konto-økonomien, som er et nyttig begrep fra Hovig, er tomme greier. Selv fikk jeg vekslet ut mine ekte verdier, som tilhørighet til vår eldgamle industri-elvetradisjon etter Lenaelva på Toten med sideelver, i konto-penger, som naturligvis er helt verdiløse. Forsøker for tiden å veksle inn disse fantasi-pengene i ekte verdier, da særlig fotografiet, hvor jeg arbeider hardt for å få dem over på trykk i Fotografiets kraft og rammer. Ser jo at Evangeliets kraft har overlevd godt over 100 år nå, og håper Fotografiets kraft kan overleve minst like lenge, etter at internettet har kollapset, til glede for våre etterkommere.

Til slutt bør det mane til ettertanke at Balke-presten og hans menighet har selv-ekskludert seg selv fra en liten menighet bestående av verdens aller mest intelligente og kreative mennesker, dommedags-profetene!

- Collapse Personality Profiles
As mentioned last week, the main Demographic of Doomers are White Males from North America. In the early returns, Females were running at around 20%, higher than expected by my experience haunting Collapse Websites. I estimated this at 10% prior to doing the survey. As further numbers came in through Week 2, the percentage dropped to around 16%, closer to my original estimate. Either way though, this is a Sausage Fest.  lol.

Doomers are by and large very well educated. The majority have a University Degree of Baccalaureate or above (~69%), with 6.72% coming in with a Doctoral level degree, compared to around 2% for the population at large for that level of education. I will say my experience has been you find many Medical Doctors in the Doom Community, much higher than the percentage for the total population. Also many University Profs with Ph.Ds are Doomers, folks like Guy McPherson, George Mobus and Ugo Bardi, etc.

Doomers also have an ASTOUNDINGLY high average IQ. I attributed this at first to the possibility the test is skewed to the upside, but now I am not so sure of this. I got anecdotal reports from a couple of people who have taken longer more "official" tests who told me that the score this test gave them came within 5 points of the official tests they had taken. Also, the vast majority of people who took the test self-reported that the score they got back was accurate. For myself, the test showed that I am stupider than I used to be, coming in this time at 140, but I attribute that to being 3 Sheets to the Wind drunk when I took the test. LOL.

As mentioned before, there is also the possibility people would LIE when self-reporting on this, but there is no good reason for that with an anonymous survey. So I am going to take the survey results at face value, which indicates that around 75% of Doomers have an IQ of 130 or higher. That is compared to only 2.1% of the general population!
Gail Tverberg, the Queen of doomers. She undoubtedly has an IQ above average.

Relatert


Saturday, November 23, 2019

Charles Eisenstein: To Build Community, an Economy of Gifts

Ingenting kan nå hindre kapitalismens fremmarsj. Samfunnene brytes ned til løse fellesskap av individer. Svekkelse av nasjonalt samhold fører til voldeligere samfunn. I Frankrike lever politiet i konstant frykt for ukentlige bakholdsangrep. Myndighetene er maktesløse, og borgerne flest føler seg utrygge. De velstående beskytter seg i egne bydeler. Politikk blir redusert til kompromisser med minoritetenes innbyrdes motstridende ultimatumer, mens markedskrefter drøfter økonomiens spilleregler. - George Chabert
Er det ikke pussig hvordan kapitalismen nå fosser fram i all sin gru? Alt legges under kapitalismens føtter, hvor man ikke har noen verdighet tilbake, hvis man ikke tilhører den byråkratiske og økonomiske eliten, som blir stadig mindre og mektigere. Bedehusslekta på Toten, som jeg kommer fra, har brutt fullstendig sammen. Kjørte nettopp forbi Bethel, hvor det var julebasar, og hvor min oldefar var søndagsskolelærer, men orker ikke lenger å gå inn, da vi har blitt skammingene i engen. Her, hvor mine døtres tippoldefar, som var den første som ble frelst på Toten, og som var den første søndagsskolelæreren på Bethel, kan vi ikke lenger gå til søndagsskole. Men det gjør ikke noe, sier storesøster, for hun har allerede lest barnebibelen tre ganger, og kan alt allikevel.

Ja, og denne eldgamle industri-elveslekta, de forteller meg at jobben min var bare en jobb, og ikke del av en industri-elvetradisjon. Jeg ble ikke kastet ut av en jobb ei kveldsstund en vinterkveld, men av en meget gammel tradisjon, og som James Kalb forklarer, man skal fødes til sitt yrke og til sitt fellesskap, som del av en tradisjonell kontinuitet. Men som George Chabert sier det så godt: «Det er forbudt å forby»; «Nyt uten hindring»; «Alt og med det samme!»

De skulle ha alt og med det samme. Mine verdighetsklær, tradisjonene, ble vekslet inn med verdiløse kontopenger, slik Tollef Hovig redegjør for. Og noen kapitalist-jobb vil jeg selvsagt heller ikke ha, skal jeg ha en jobb, da skal det være et yrke som er arvet, slik det skal være i et tradisjonelt samfunn. Som husmannstroende ville jeg selvsagt heller ikke fått noen jobb, det er bare å google meg, så slår M.J. Dahl imot alle potensielle arbeidsgivere, og noe slikt får ikke engang lov til å stå i kassa på Nille.

Så slik er det å leve under kapitalismen, hvor intet spor av en gave-økonomi har mulighet til å gro. Og som James Kalb har vist, er vår vestlige sivilisasjon nå forbi, kun en naken, rå, nådeløs kapitalisme står tilbake.

- To Build Community, an Economy of Gifts

For å pirre nysgjerrigheten velger jeg å gjengi et utdrag av Eisensteins tekst:

“Com­mu­nity is nearly im­pos­si­ble in a highly mon­e­tized so­ci­ety like our own. That is be­cause com­mu­nity is woven from gifts, which is ul­ti­mately why poor peo­ple often have stronger com­mu­ni­ties than rich peo­ple. If you are fi­nan­cially in­de­pen­dent, then you re­ally don’t de­pend on your neigh­bors—or in­deed on any spe­cific per­son—for any­thing. You can just pay some­one to do it, or pay some­one else to do it.

Skogstjerneblom ved Olterudelva, som kanskje var Totens viktigste kulturelv, sammen med engene sine, Mjøslandets høylys. Men selv om kulturen har gått tapt her etter elva, kan man fremdeles glede seg over naturens skjønnhet. Olteruddalen ned fra Tjuvåsen nytes aller best fra Neshøgda i Ringsaker, hvor den på dramatisk vis kaster seg nedover Øverskreien.

-Wikimedia.

In for­mer times, peo­ple de­pended for all of life’s ne­ces­si­ties and plea­sures on peo­ple they knew per­son­ally. If you alien­ated the local black­smith, brewer, or doc­tor, there was no re­place­ment. Your qual­ity of life would be much lower. If you alien­ated your neigh­bors then you might not have help if you sprained your ankle dur­ing har­vest sea­son, or if your barn burnt down. Com­mu­nity was not an add-on to life, it was a way of life. Today, with only slight ex­ag­ger­a­tion, we could say we don’t need any­one. I don’t need the farmer who grew my food—I can pay some­one else to do it. I don’t need the me­chanic who fixed my car. I don’t need the trucker who brought my shoes to the store. I don’t need any of the peo­ple who pro­duced any of the things I use. I need some­one to do their jobs, but not the unique in­di­vid­ual peo­ple. They are re­place­able and, by the same token, so am I.

That is one rea­son for the uni­ver­sally rec­og­nized su­per­fi­cial­ity of most so­cial gath­er­ings. How au­then­tic can it be, when the un­con­scious knowl­edge, “I don’t need you,” lurks under the sur­face? When we get to­gether to con­sume—food, drink, or en­ter­tain­ment—do we re­ally draw on the gifts of any­one pre­sent? Any­one can con­sume. In­ti­macy comes from co-cre­ation, not co-con­sump­tion, as any­one in a band can tell you, and it is dif­fer­ent from lik­ing or dis­lik­ing some­one. But in a mon­e­tized so­ci­ety, our cre­ativ­ity hap­pens in spe­cial­ized do­mains, for money.

To forge com­mu­nity then, we must do more than sim­ply get peo­ple to­gether. While that is a start, soon we get tired of just talk­ing, and we want to do some­thing, to cre­ate some­thing. It is a very tepid com­mu­nity in­deed, when the only need being met is the need to air opin­ions and feel that we are right, that we get it, and isn’t it too bad that other peo­ple don’t … hey, I know! Let’s col­lect each oth­ers’ email ad­dresses and start a list­serv!

Com­mu­nity is woven from gifts. Un­like today’s mar­ket sys­tem, whose built-in scarcity com­pels com­pe­ti­tion in which more for me is less for you, in a gift econ­omy the op­po­site holds. Be­cause peo­ple in gift cul­ture pass on their sur­plus rather than ac­cu­mu­lat­ing it, your good for­tune is my good for­tune: more for you is more for me. Wealth cir­cu­lates, grav­i­tat­ing to­ward the great­est need. In a gift com­mu­nity, peo­ple know that their gifts will even­tu­ally come back to them, al­beit often in a new form. Such a com­mu­nity might be called a “cir­cle of the gift.”

For­tu­nately, the mon­e­ti­za­tion of life has reached its peak in our time, and is be­gin­ning a long and per­ma­nent re­ced­ing (of which eco­nomic “re­ces­sion” is an as­pect). Both out of de­sire and ne­ces­sity, we are poised at a crit­i­cal mo­ment of op­por­tu­nity to re­claim gift cul­ture, and there­fore to build true com­mu­nity. The recla­ma­tion is part of a larger shift of human con­scious­ness, a larger re­union with na­ture, earth, each other, and lost parts of our­selves. Our alien­ation from gift cul­ture is an aber­ra­tion and our in­de­pen­dence an il­lu­sion. We are not ac­tu­ally in­de­pen­dent or “fi­nan­cially se­cure” – we are just as de­pen­dent as be­fore, only on strangers and im­per­sonal in­sti­tu­tions, and, as we are likely to soon dis­cover, these in­sti­tu­tions are quite frag­ile.” – Charles Eisenstein

For de som ikke er klar over det, Eisensteins bok er nå fritt tilgjengelig som ressurs på internettet: Sacred Economics: Money, Gift, and Society in the Age of Transition.

Her er en tale Eisenstein holdt for OWS.

P2P-blog: Does the Gift Economy Undermine Economic Growth?

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...