Apostlene Magnus og Markus

The Apostel of the Totenåsen Hills, portrait found in a garage, dusty and forgotten. Happy to have it with me for the 100-years celebration of the stabbur of my great grandfather next year, who was the first man he saved when he crossed the hills from Hurdal. He looks quite mild here, but as a young man he had beard and looked really roughed.

Har tenkt på at det er så sørgelig å være alene om 100-års jubileet til stabburet etter oldefar til neste år, da alt har blitt individuell preferanse, og kom plutselig på at det under grendevandringen for et par år tilbake ble nevnt at det skulle finnes et portrett av Dahl i en garasje, og det gjorde det jammen. Stuet vekk med masse gammelt listverk med spiker i rundt omkring, så at det har gått så bra som det gjorde, er et under.

Tenker det er best å låne det til stabburs-jubileet er ferdig, denne fyren satt jo her på stabburstrappa i sin tid og sang inn den skjønne solnedgangen over Øverskreien, til toner av Pris Herren, sammen med min oldefar. Tenker han også har lyst til å ta en tur for å mimre og se hvordan det står til i enga si.

Skal prøve å forevige resten av bedehus-kunsten som er tilbake rund åsen ved anledning, helst i sitt rette element. Dette portrettet er nok et opptrykk, da det hang i de fleste bedehus og stuer rundt åsen i sin tid.

På Betania i Kolbu hadde de imidlertid ei original skrifttavle med Toten-kalligrafi, som var helt unik. Tro om denne ble fotografert skikkelig med fullformat eller mellomformat, før de gav den vekk?

-Flickr.

For oss er livet karrière, konsum, komfort og konformitet, og døden en forsvinning.

- Husmannstroens barn

Apostelen Markus på toppen av Markuskirka på Markusplassen i Venezia.

-Wikimedia.

Norges La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»). Har selv ment dette lenge. Takk for støtte! - PermaLiv

- Knuser myten om det fattige Norge

Hva som plutselig slo meg er at hva som gjorde Venezia stort, er akkurat det samme som hva som gjorde grenda mi stor, under denne grendas La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»).

A) Både grenda mi og Venezia hadde en apostel i sin midte, et samlende symbol, som man æret og respekterte. Apostelen Markus var riktignok død, men så mange mirakler oppstod fra hans døde legeme, at man kan likeså godt regne ham som levende, og for venetianerne var han uansett høyst levende. På samme vis som venetianerne var stolte over sin apostel, var fattigfolket og de tidligere husmennsslaver her i steinrøysa oppunder Totenåsen, proppfulle av stolthet over å ha sin egen apostel boende blant seg.

B) Venezia har verdens mest kompliserte og mange-fragmenterte gatenettverk med en unik fraktal fordelings-struktur, hvilket gjorde så folk støtte på hverandre og interagerte overalt hele tiden, hvor gatenettverket var byens viktigste tredje rom og allmenning. Dette gav opphav til en fenomenal kunnskapsutvikling og kreativ blomstring.

På samme vis var det her i grenda, hvor gamlevegen slynget seg mellom gårdene og gikk over de gamle gårdstunene, hvor folk gikk eller kjørte hestedoning, og hvor man ikke var innhyllet og segregert fra landskapet i metallhylstre, som i dag. Vegen var en møteplass, og ikke et sted hvor man frykter for sine liv. Nå, istedenfor å være et bindeledd, ligger nyvegen som en barrière mellom tunet og elva, slik at vi blir avskåret fra kulturelva vår.

C) Venezias Le Scuole og den norske bedehus-kulturen, som stod så sterkt her i grenda, stod minst like sterkt i Venezia. Likhetene mellom Le Scuole og bedehuset har PermaLiv omtalt en rekke ganger.

Så, som man kan se, gjaldt den samme oppskriften for Venezia, som for grenda mi, hvor man nådde toppen av henholdsvis urban og rural kultur. PermaLiv har tidligere antydet at den kreaturlige kristendom nådde sin fullbyrdelse her i grenda, og med disse siste oppdagelsene synes jeg denne teorien står seg enda bedre.

Nå har grenda mi mistet alle de tre aspektene som gjorde den stor, med meget alvorlige konsekvenser.

Dette er kun foreløpige tanker om likhetene mellom Venezia og grenda mi, og jeg var glad jeg fant et såpass godt fotografi å illustrere dem med, da jeg trodde jeg ikke hadde fått noen gode bilder av Markuskirka. Skal nå se gjennom dem med nye øyne, så det kommer nok flere fotografier av denne kirka her, samt at jeg skal forsøke å utdype disse tankene ytterligere. Ville bare dele en første, rask oversikt, nå med det samme.

The implicit idea is that we have schools, daycare, fast food, therapists, big corporations, and government social services, so we don’t need families or communities. The latter should be treated as optional pursuits to be chosen and configured according to personal taste. But that means that definite cultural norms to order families and communities and help them work aren’t needed.

People have therefore turned the dissolution of particular culture and community into a moral ideal. Cultures and communities have boundaries, so they’re bad. They don’t include everybody equally, and they tell people not to do some things they want to do, so they’re bigoted and oppressive. The conclusion is that it’s best to get rid of them through open borders, diversity, and multiculturalism, which disrupt every culture and deprive it of authority.

These are bad reasons that lead to a bad result. Particular culture is basic to human life, and can’t be simply a private hobby. Mass migration is, at a minimum, uncontrollably disruptive. A propositional nation eventually becomes tyrannical, unless the proposition is uniquely good and comprehensive, because it gets forced on the whole of life no matter how bad the fit. And our rulers and guides aren’t as wise or capable as they think. - James Kalb

 - Open the borders?

Meget interessante tanker her av James Kalb, som det kan være nyttig å integrere i det videre arbeidet med denne artikkelen, ved leilighet.