Wednesday, March 27, 2013

Two Essays of Great Truth! (Resilience after Modernism)

Nikos A. Salingaros has recently published two magnificent essays, one about resilience (together with Michael Mehaffy) and another about modernism as a break with everything human, natural and sacred. Unfortunately, most people cannot really believe that the image in which we created our world in the last century is entirely wrong and evil, and therefor try to grew something new from its roots.

But this is not what is needed! What we need is to cut down the very tree of Modernism, to rip out every single root of this tree and to destroy everyone of its seeds. A big job, as it has grown huge and spread its branches all over the world, like the holy world tree Yggdrasil, as found in Norse mythology. Yggdrasil, the ash that once grew large and proud upon our world, this tree of life, is now reduced to a fading dwarf, withering in the shadows of the tree of darkness, carrying the name of Modernism.

And here Salingaros comes as a savior for the last remnants of the once so proud tree of Yggdrasil, revealing the tree of Modernism in all its ugliness using the light of truth. And like with the trolls, there's nothing the tree of darkness fears more.

- Beauty and Tradition Unmask a Pretend Modernity

A small excerpt:
I’m not going to discuss Wolfe’s book, but rather use this occasion for outlining what I believe to be the conflict between true art and elements of nihilism (focusing on architecture). Here, I can broaden the scope and suggest that many attempts to generate nourishing human creations failed because they tried, at the same time, to embrace “modernity”. In my estimation, the widely accepted images of modernity contain the seeds of destruction. Most of us have been brainwashed to accept someone else’s definition of “modernity”: someone with a nihilistic agenda. Thus, any persons attempting to be inclusive by welcoming what has destroyed beauty in our culture in the first place undo their laudable call for a renewal of true artistic production. One cannot adopt one set of values (generative and creative) and their opposite (destructive and sterile) at the same time. Well, one can indeed, but that only leads to confusion and cognitive dissonance. - Nikos Salingaros
And when this ugly tree of Modernism is weakened, and Yggdrasil again has spread its roots and branches all over our world, a life of true resilience will again occur.

- Toward Resilient Architectures I: Biology Lessons

A small excerpt:
Focusing upon redundancy, diversity, and plasticity, biological examples contradict the extremely limited notion of “efficiency” used in mechanistic thinking. Our bodies have two kidneys, two lungs, and two hemispheres of the brain, one of which can still function when the other is damaged or destroyed. An ecosystem typically has many diverse species, any one of which can be lost without destroying the entire ecosystem. By contrast, an agricultural monoculture is highly vulnerable to just a single pest or other threat. Monocultures are terribly fragile. They are efficient only as long as conditions are perfect, but liable to catastrophic failure in the long term. (That may be a pretty good description of our current general state!) - Nikos Salingaros and Michael Mehaffy
The Tree of Yggdrasil

Published at P2P-Foundation on March 27, 2013. A big thanks to Michel Bauwens for giving it the ingenious title Resilience after Modernism!

More essays from the Metropolis series on Resilience:

The Ugly Truth about the Roots of Today's Educational System, by Kevin Carson

In the Corporate-State Education System, Students are the Product

Tuesday, March 26, 2013

Nature as a System of Abundance

Roberto Verzola, an economist and agricultural activist in the Philippines, opened with a presentation about the inherent abundance of nature – an abundance that market capitalism systematically attempts to negate and control. He compares natural abundance to the “miracle of the loaves” parable in the New Testament of the Bible, in which living things seem to miraculously multiply. Verzola calls this ecological sector of production the “living sector,” which must be seen as qualitatively different from the industrial sector, which by contrast “creates things from dead matter.”

The significant factor about the “living sector” is that it is capable of zero marginal costs in production because of the self-reproductive capacity of living things. As humans interact with nature, they can alter and improve the “programming” of living things, cultivating a framework of abundance that conventional economics simply cannot understand. The logic of natural abundance is well illustrated by the System for Rice Intensification (SRI), a kind of “open source agricultural innovation” project that Verzola has been involved with for years. Thousands of farmers from fifty different countries participate in SRI by collaborating via the Internet to discuss how to improve the yields of natural rice seeds (i.e., shareable seeds, not GMOs or hybrids). These self-directed grassroots collaborations have improved rice yields as much as five times over conventional levels without the use of synthetic fertilizers, pesticides or GMOs.

Verzola believes that focusing on abundance is what enables communities to create commons. Participating in a commons, in turn, helps overcome the baseline assumption of modern economics that resources are inherently scarce and that people have unlimited wants. If you assume that people’s needs can be met and that an ethic of sufficiency can prevail, said Verzola, then the whole edifice of conventional economics breaks down. Or as Gandhi put it, “Earth provides enough to satisfy every man’s need, but not every man’s greed.”

The challenge with systems of abundance (in nature or in information commons) is finding ways to make the abundance last and be made universally available (as opposed to being privately controlled for private profit). Economists tend to focus on efficiency and how to maximize gain, said Verzola, but engineers are more concerned with reliability, i.e., how to avert failure. For people who work with abundant resources, the primary focus should similarly be how to minimize the risk of failure. The precautionary principle is one expression of this impulse, but the larger need is to develop intellectual analyses and legal forms that can protect abundance. This is a very difficult challenge, however, when the entire capitalist economy is systemically dedicated to engineering scarcity and destroying natural abundance (in order to create markets and predictable profit streams). - David Bollier

Countries Oil and Gas Reserves Per Capita (in USD)

Click on the image for a magnification

Nynorsk gjør deg smartere

Ny forskning viser at nynorsk og dialektbruk gjør deg samartere, les her.

Dette betyr også at byfolk er mindre smarte enn resten av befolkningen, noe jeg lenge har hatt mistanke om.

En stor takk til Ivar Aasen

Sunday, March 24, 2013

Lophius Piscatorius

The angler (Lophius piscatorius), complete skeleton. Locality: North Atlantic Ocean.  Photo: Didier Descouens 

Saturday, March 23, 2013

Warszawa 1935, Before it was Bombed



By the way, my own small town was equal as beautiful, but in a more rural way, before the war. Now it's equally destroyed by the silent bombs of modernism, like if the war never ended.

Nathan Lewis about New Urbanism

The "New Urbanists" have the right idea, sorta, maybe, but they remain a rather befuddled bunch. This is shown in their work, the actual places they build. Most of them are laughably pathetic. So this is what we are going to do today: we are going to laugh at how pathetic these "New Urbanists" projects are, and compare them to the great City Design accomplishments of prior generations.
Much of the New Urbanists' confusion stems, it seems to me, from the inability to distinguish between the Tradtional City, a walking-based design with Really Narrow Streets, and the 19th Century Hypertrophic City, with its super-wide streets and residential areas that are identical to today's Suburban Hell. For Americans, the 19th Century Hypertrophic City seems "traditional." However, because the 19th Century Hypertrophic City is in fact the model for Suburban Hell -- Suburban Hell is basically the 19th Century Hypertrophic City ("Small Town America") with more parking -- these "New Urbanist" designs tend to have a rather spooky similarity to the Suburban Hell that they are supposedly trying to avoid. - Nathan Lewis

Today, we have become so disgusted with the strip-mall horror of Suburban Hell that people in the U.S. are beginning to migrate back to the city again. However, they are again adopting either the failed 19th Century Hypertrophic pattern, or the even more failed 20th Century Hypertropic pattern. We already did this for decades and centuries, so we know it isn't going to work. If it didn't work for a hundred and fifty years, why is it going to work now? It won't work this time either, even if you call it different names like "transit-oriented development" or "New Urbanism" or whatever. These are just new labels for the same old shit that doesn't work.

It's really easy to do this stuff. Start with the Really Narrow Streets. Everything follows naturally from that. We have thousands and thousands of successful real-life examples of Traditional City environments with Really Narrow Streets, such as the photos shown right here. This is not a fantasy. It is not my "creative new idea." It is something that works fine, and has worked for hundreds and indeed thousands of years. You can get on a plane and go there, and see that it works.

How about if we do something that works, instead of something (19th Century Hypertrophism and 20th Century Hypertrophism) that doesn't work. Seems sensible to me. But, people are really dumb. Really really dumb. I suppose I am talking only to that tiny fraction of you who are capable of understanding what I am saying. - Nathan Lewis

More by Nathan Lewis: Traditional City/Heroic Materialism Series Archive

Friday, March 22, 2013

Piscataquis Village Project - Spring Update

A letter from Tracy Gayton:

Hello to our growing list of “contingent investors” and all that have an interest in the Piscataquis Village Project. Time for a Spring update.

This idea rocks. I love it. Imagine, a community with no cars, small human scale streets and buildings, lots of small plazas and walled courtyards. Sweet. Check it out... this is one cool idea. ♥   - - Searsport, Maine

Since our last update the number of our Facebook Page fans has grown by over 200, and now exceeds 2,800.
I will gladly spread the word on what really is, the coolest project proposed for a county that I hold very dear to my heart. - - Dover-Foxcroft/Gorham, Maine
Our TEDxDirigo Talk presented in October at Bates College in Lewiston, Maine has been viewed over 2,500 times.

So proud to be from Piscataquis County. What I wouldn't give to see this dream become a reality. - - Dover-Foxcroft/Auburn Maine

We had a fun time with Brock Dittus, who invited us to an interview on the Sprocket Podcast - Simplifying the Good Life  out of Portland, Oregon.

Most Importantly? : Three more people from across the USA have made a contingent investment pledge toward our $2,000,000 goal.

From Oregon - I was aware of your efforts and was just now listening to your recent interview on The Sprocket Podcast. I'm sold on the mission and hereby confirm my $10k contingent pledge.

From New Hampshire - Firm believer in your project. Great Concept.

From California - I've been interested in green/car-free living since I learned about the then-forming Ecovillage at Ithaca as a graduate student at Cornell and haven't owned a car in over 20 years.

We now have 39 pledges which total $440,000.

Folks, nothing happens without those investment pledges. Find out about making that pledge to the Piscataquis Village Project by clicking on this link to Investor Basics, and see what the deal is for a future building lot, a legacy for your children, or an investment.

I think your project is really interesting! I really like in the way you are organizing and promoting your project, and I think we have lots of things to learn from your experience for our projects in Switzerland and nearby France! -  Lusanne, Switzerland

Check out the list of our links below. Thanks everyone!

Tracy Gayton


I've always had a yearning to live in a village and lookey here. . . someone has outlined a fantastic one (think old European town, not overly hippie) (it even has a nearly unpronounceable name). And his slide presentation is fantastic. Informative, inspirational and funny. It is worth the time it takes to read through it. - -California


Please take the time to watch this important talk. What Tracy is doing is incredibly important not just to his town - but to all of us. He is taking the next step in American Urbanism, forcibly and literally physically re-defining it in service of people and world, rather than, as so much of America (and sadly, therefore to some degree, the world) has become, destructive of. - - Miami, Florida





Gotta love Maine. :) Rock on guys! - -

Thursday, March 21, 2013

Fra en diskusjon med James Alexander Arnfinsen

Les diskusjonstråden her.

Ville også nevne at når du kommer til episode fire av The Century of the Self av Adam Curtis, vil du se at dagens økonomiske og ikke minst politiske system fullt ut har innordnet seg under handikapprinsippets mørkeste sider, hvor både markedet og politikken reflekterer atlaskgartnerfuglen i oss. Denne fuglen er "dyret" i oss, det rendyrkede egoet. Motsatsen er araberskriketrosten, som representerer framtidshåpet, vår tids fredsfugl. Derfor er inngruppe-demokratiet motsatsen til dagens økonomiske og politiske system, slik dette har blitt.

Edward Bernays framtidsvisjon har blitt virkelighet, denne er etter mitt syn like dyster som dystopien til George Orwell, og vi lever i dens fullbyrdelse i dag.

Dessverre er folk så blendet av Selvet at de ikke ser at selvets tidsalder er et mareritt, at den mørke kraften i handikapprinsippet har omsluttet oss helt og fullt.

Vi får håpe at oppdagelsen til Amoz Zahavi om handikapprinsippet kan brukes like konstruktivt for vårt århundre, som psykoanalysen ble benyttet destruktivt for det århundret vi har tilbakelagt.

Min kommentar hos Levevei angående psykopati (Episode 48)

Dette intervjuet med psykolog Anne Brudevold er svært hørverdig, og anbefales på det varmeste av undertegnede. Lytt til intervjuet her:

- Psykopatene blant oss (ikke alle har evnen til empati)

Min kommentar:

Nå ble jeg virkelig skremt! Jeg har ei datter på to år og tre måneder, og forstår at jeg har vært altfor naiv mht. grensesetting. Heldigvis har jeg ei kone som har atskillig kortere lunte enn meg, så jeg er uendelig takknemlig til henne og håper hun har berget situasjonen. For den resterende tiden fram til hun blir tre år skal jeg i alle fall være meget tydelig på grensesetting!

Som nyfødt får man en body der det står denne siden opp. Kanskje burde alle babyer få en ny body, eller kanskje en genser for å spille på ordspillet med genser og grenser, når man er ett år, hvor det står at; Jeg trenger grenser!

Dette vinduet mellom ett og to år er skremmende, og viser hvor galt avsted det kan gå når de evolusjonære grunnstrukturer brytes opp. Mennesket ble evolvert ut fra livet i stammen, hvor man hadde mange mennesker, slektninger og generasjoner rundt seg hele tiden, som satte grenser.

Etter at vi forlot jeger- og samlersamfunnet levde disse strukturene videre i storfamilien, helt fram til nyere tid. Hvor vi først fikk kjernefamilien som ideal, og nå til slutt barnehagene. Personlig tror jeg begge disse to sistnevnte strukturene blir for kunstige til at de på noen god måte kan erstatte de to førstnevnte. Et kjent engelsk ordtak sier: "It takes a village to raise a child."

Derfor er jeg ikke i tvil om at det moderne samfunnet har blitt som en "avlsmaskin" for psykopater.

Jeg tenker også på hvordan man skal løse problemet med psykopatene blant oss innenfor rammene til et nytt inngruppe-demokrati, slik dette er foreslått som modell av Terje Bongard. Det må være meget ubehagelig å være i ei inngruppe med en psykopat, eller i verste fall flere psykopater. Også et spørsmål man bør drøfte før vi innfører denne demokratiformen, som jeg forøvrig er sterk tilhenger av.

Definisjonene av en psykopat i dette intervjuet er de mest klargjørende jeg har hørt til dags dato, og var til stor personlig hjelp. Så jeg ønsker å rette en stor takk til Dere begge!

A Must Read from Diana Leafe Christian

- Busting the Myth that Consensus-with-Unanimity Is Good for Communities, Part II

One more:

- Consensus and the Burden of Added Process: Are There Easier Ways to Make Decisions?

Wednesday, March 20, 2013

Share, Unite, Cooperate

Min kommentar hos Skaperkraft vedrørende haugianismen

Jeg stiller meg allikevel skeptisk til Haugianismens tolkning av flittighet som uttrykk for gudstro, jeg tror ikke dette finnes i noen annen åndelig tradisjon, heller ikke den kristne.

Kapitalismen hadde sin misjon fram til et visst punkt, men er i dag kun en destruktiv kraft, nettopp fordi den bygger på akkumulasjon av penger og penger som en knapphetsvare. Haugianismen og protestantismen vokste fram sammen med og delvis i symbiose med kapitalismen, og effektivitet er i dag en av samfunnets største dyder, en videreføring av Haugiansk tankegods.

Skiftet fra en økonomi basert på behov til en økonomi basert på begjær skjedde i USA på 1920-tallet. En begjærsstyrt konsumerisme sammen med troen på arbeidet som grunnlaget for meningen med livet, må føre galt avsted.

For å holde den menneskelige grådigheten i sjakk trengs det nok sterkere lut enn tro og moral, disse er til god hjelp, men det er kun i oversiktlige og små forhold hvor man blir sett at disse avgrunnsdypene i mennesket kan kontrolleres. Man skal allikevel ikke skimse av kraften i den protestantiske troen om at man blir sett av Gud og vissheten om dommedag. Men i massesamfunn vil uansett gravitasjonen mot allmenningens tragedie bli for sterk, slik vi ser det innenfor den globaliserte kapitalismen.

Personlig ser jeg altfor mange kristne rundt meg som tolker vekst, forbruk og kapitalisme som uttrykk for kristne verdier. På dette viset medvirker vi til vår sivilisasjons undergang. I kontrast medvirket de første kristne til romerrikets undergang ved å vie seg til kontemplasjon, bønn og askese.

Min noe mer kritiske artikkel til Haugianismen kan leses hos Kulturverk: http://www.kulturverk.com/2013/01/20/gudstru-pa-avvegar/

Les artikkelen hos Skaperkraft her.

Alexander som selvets motsats

Mitt svar til Torleiv Haus:

Takk for svar! I episode tre får vi vite at framveksten av ekstremindividualismen skyldes en av Freuds tidligere disipler, men som av Hanna Freud støtes ut i kulden, fordi han hevder det motsatte av Freud, nemlig at selvet ikke skal kontrolleres men uhemmet slippes fri. Men selvsagt, som tidligere psykoanalytiker er han allikevel influert av Freuds syn på seksualiteten. Husker ikke navnet hans i farten, må da gå tilbake til episode tre av The Century of the Self.

Vil uansett be deg skynde deg til å se dokumentaren eller laste den ned til PCen, da den har vært lastet opp til You Tube mange ganger, men så kommer BBC og stenger den ned.

Personlig ble jeg meget inspirert av episode tre, og tenker å skrive en artikkel forKulturverk om forskjellen mellom selvet og jeget, med utgangspunkt i denne episodens analyse av selvet og Christopher Alexanders analyse av jeget i hans bok "The Luminous Ground", som jeg leste i sommerferien. Ingen tvil om at stjernearkitektene representerer selvet, mens Alexander som deres motsats representerer jeget, eller JHVH.

De fem revolusjoner

De fem store revolusjoner i menneskehetens historie kan utmerket vel tolkes som et gjør et forsøk på å skape holdepunkter som er absolutte:

1. Den industrielle revolusjon absolutterer makten. Mennesket vil forme naturen etter sitt eget begjær og bilde. Kunnskap er makt sies det at Bacon skal ha sagt. Dette ønsket om kontroll over naturen har vært årsaken til utallige kriger for å få tak i råvarer. Imperialismen er hovedsakelig en kamp for tilgang til ressurser. Millioner av mennesker er offer for imperialismens kriger.

2. Den franske revolusjonen absolutterer friheten: Alle mennesker skal kunne følge sin egen vilje. Alle som var av en annen oppfatning hadde ikke rett til å leve, og i frihetens navn gikk Frankrike og Napoleon til krig for friheten. Napoleonskrigene alene kostet mellom 3 og 4 millioner mennesker livet.

3. Den russiske revolusjon absolutterer likheten: Alle mennesker skal være like. Ulike mennesker er et bevis på at alle ikke er like. Alle kan bli like ved å ta livet av de som er ulike. Derfor måtte 100 millioner, om vi skal tro «The Black Book of Communism», dø fordi de ikke var like nok.

4. Den nasjonalsosialistiske revolusjon absolutterer hovmodet: En gruppe mennesker er bedre enn en annen gruppe mennesker. De som er mindre verdige har mindre rett til å leve. De mest uverdige har ikke rett til å leve. Derfor måtte millioner av jøder dø, i tillegg til de nærmere 50 millioner andre mennesker som måtte dø i Andre verdenskrig.

5. Den seksuelle revolusjon absolutterer lystprinsippet: Det høyeste gode er tilfredsstillelse av animalske instinkter og begjær. Alt som kommer i vegen for dette prinsippet må ryddes av vegen. Fosteret kommer i vegen for dette prinsippet, og må derfor vike. Millioner av tause foster får derfor aldri se dagens lys i den nidkjære etterfølgelsen av Epikur i vår såkalt sekulære kultur.

I virkeligheten kan disse fem revolusjoner sammenfattes i en revolusjon: Et metafysisk opprør mot den absolutte. Når mennesket ikke lenger vil bøye seg for den absolutte, må det gjøre noe relativt absolutt. Prisen er de offer som må bæres fram. Millioner av mennesker på modernitetens høyalter. Er moderniteten virkelig verdt disse millioner av menneskeoffer? Og hvordan kan det moderne menneske klage på kristendommen som nøyer seg med at bare ett menneske må dø for alle mennesker? - Torleiv Haus

Tuesday, March 19, 2013

Herlige urtespiraler!

Selv elsker jeg urtespiraler, det burde være en i hver eneste hage og barnehage! De er vakre monumenter fylt av liv, og de er sterke sentra i seg selv. Flere av Alexanders verdier for helhet er å finne i en hvilken som helst urtespiral, og samtidig som de er en pryd for øyet gir de mat og helse, og ikke minst inspirasjon.

Natursamfunn.no har laget en flott artikkel om urtespiraler, jeg tar med innledningen her, håper denne vil inspirere deg til å lese resten.

"En urtespiral er en av de vanligste metodene for å introdusere andre mennesker til permakultur. De er nydelige symboler på bærekraftige løsninger som også følger naturens former og prinsipper, og noe alle kan lage i sin egen hage. Det er sannsynligvis den mest effektive og plassbesparende måten å dyrke urter på, og hvem har vel ikke ønsket seg å kunne gå rett utenfor døra og sanke sitt eget krydder, mat og medisin?

Ingenting er sunnere for deg enn den maten du dyrker selv. Vi er ment til å ha en forbindelse med maten vi spiser."
Les hele artikkelen hos Natursamfunn: Å lage en urtespiral

SNAKE OIL: How Big Energy's Misleading Promise of Plenty Imperils Our Future

Er storfamilien en respons på det uselviske genet?

Kom akkurat over en interessant artikkel på darwinist.no om storfamilie og altrusime i dyregrupper: Jakten på det uselviske genet

Særlig fant jeg følgende spennende:
Så hvorfor øker det altruistiske genet allikevel i bestanden? Jo fordi grupper hvor en eller flere individer har det altruistiske genet i snitt får flere avkom enn grupper med kun egoister (Fig. 1). Den positive effekten av genet er på gruppenivå, ikke individnivå. Slektskap er nødvendig for at prosessen skal fungere. Sannsynligheten for at en gitt familiegruppe inneholder flere altruister er stor fordi slektninger arver gener fra hverandre. Vi får derfor en ikke-tilfeldig opphopning av altruister innen (produktive) familiegrupper. Dess flere altruister i gruppa dess mer produktiv er den, så over tid vil det egoistiske genet utkonkurreres.
Dette fikk meg til å stille følgende spørsmål i kommentarfeltet:
Dette var interessant! Kan vi ha fått flere egoister i samfunnet etter at storfamiliene forsvant? Finnes det forskning på om storfamiliens død har gitt flere egoister, eller gjort oss alle mer egoistiske biologisk sett? Eller er dette for tidlig, da det kun er et par-tre generasjoner siden storfamilien forsvant? Hvor langt fram i tid kan vi evt. regne med at vårt individfokuserte samfunn vil gi flere genetisk disponerte egoister?
Altså, rent strukturelt sett er det vel neppe tvil om at vår såkalte individuelle frihet leder til et mer egoistisk samfunn. Men kanskje kan dette også slå inn på arvematerialet, slik at oppløsningen av storfamilien biologisk sett gir oss mer egoistiske gener? Dette er i så fall skremmende framtidsutsikter.

Har heller ikke tidligere tenkt over at storfamilien er det vanlige for dyregrupper med flokkmentalitet, som mennesket. I så måte blir dagens samfunnsstruktur mer og mer på tvers av hva som er biologisk naturlig. Hvor velferdsstaten overtar storfamiliens rolle.

Se også to fine kommentarer til denne kommentaren på VD.

Sunday, March 17, 2013

My Picture of Oscarsborg Fortress to be Used in a Book to Increase Norwegian-Italian Connections

I just got an email from the Italian embassy in Oslo with a request to use my picture of the Oslo Fjord in a book they are making to increase Italian-Norwegian connections. The book will be published in April, and will be used as a gift for people and institutions etc. Click on the photo for a magnification.

Saturday, March 16, 2013

It's Not Permaculture!

A system that is not self-organized is not resilient, it cannot be whole and is heading for collapse. A state that tries to organize its citizens, not helping the citizens to organize themselves, is tyrannical, not biological and organic. It’s NOT permaculture! - Øyvind Holmstad

Min kommentar hos Levevei.no angående det rådende vekstparadigmet

Artikkelen jeg kommenterte til finnes her.

Jeg kom akkurat over et sitat som jeg tror kan gi et hint om hvorfor politikerne er så redde for å røre ved det rådende vekstparadigmet:
In most countries, about 3% of our money originates from government-owned mints that make notes and coins. The rest is digital and created by private banks, out of nothing, when they issue loans. When we go to a bank to take out a loan, the bank does not lend its own money or that of its depositors. As a deputy governor at the Bank of England put it: “Banks extend credit by simply increasing the borrowing customer’s current account … That is, banks extend credit by creating money.” As banks create the amount borrowed, but not the interest to be paid on that loan, there is now more debt in the world than money. That means there must be an increasing amount of lending to pay off debts plus interest while maintaining the amount of money in circulation, which means economic activity must continually increase. Otherwise, as debts are paid off, so our money supply shrinks, which leads to defaults, foreclosures, bankruptcies, unemployment, depression, and, history shows us, then crime and extremism.
Se: http://blog.p2pfoundation.net/...

Med det rådende pengesystemet vil en oppbremsing av veksten føre til konkurser, arbeidsløshet, depresjon, kriminalitet og ekstremisme. Dette er naturligvis en nedadgående spiral ingen regjering ønsker.

På den annen side, dess lenger vi venter med å finne et nytt paradigme til å erstatte vekstøkonomien, dess hardere vil møtet med ressursveggen, eller verdensveggen som Bongard kaller det, bli. I denne situasjonen er jeg meget bekymret for Norges framtid, ettersom vi gir full økonomisk gass med oljeboring i Lofoten etc. Sjokket vil derfor bli enda større når vi til slutt braser inn i verdensveggen. På lengre sikt tror jeg faktisk grekerne er bedre stilt, da de allerede har startet omstillingen: http://www.youtube.com/watch?f...

Friday, March 15, 2013

To kommentarer hos Natursamfunn.no angående "organiske" hus

Da man må være innlogget for å følge forumet hos natursamfunn.no, velger jeg å gjengi mine to kommentarer hos dem i dag her på Permaliv. For de som ønsker å logge seg inn på forumet er diskusjonstråden å finne her.

Winckler

"The cottage, called Winckler", et av bildene ovenfor, er påtatt hippie-arkitektur. Her har man gått i ei svært vanlig felle, jeg velger å kalle den hippiefella, da man reagerer på glattheten og det anti-organiske i funksjonalistisk og moderne arkitektur ved å falle i den motsatte grøfta, hvor huset blir påtatt vridd og ute av balanse. Forøvrig et virkemiddel moderne arkitekter i stadig større grad tyr til for å stresse sansene våre, for slik å selge sine produkter. Denne typen angstgenererende arkitektur blir gjerne kalt for kul og spennende, selv om den er ytterst masochistis.

Riktignok inneholder all levende arkitektur røffhet: http://www.tkwa.com/fifteen-properties/roughness-2/

Men denne typen røffhet som Winckler representerer er egofylt og kunstig: "Roughness is the odd shape, the quick brush stroke, the irregular column size or spacing, the change in pattern at the corner – it is adjusting to conditions as they present themselves with meaning, but without ego or contrived deliberation."

Min konklusjon er at den "røffheten" man finner hos Winckler ikke har mening, og derfor ikke reflekterer indre ro: http://www.tkwa.com/fifteen-properties/inner-calm-2/

Moderne, såkalt "organisk" arkitektur

"Hobitthuset"

Det at smaken er som baken er feil. I dag er vi innpodet eller rettere sagt hjernevasket av modernistiske typologier som promoteres av stjernearkitekter og media. Merk f.eks. hobitthuset og det urbane steinhuset ovenfor, hvor dører og vinduer i det moderne huset er som skåret ut av veggen, et sterkt symbol på maskinalderen. Det var kun når man fikk maskiner man kunne finslipe denne teknikken, og denne anti-biofile typologien har i dag spredd seg som et virus og er et innpodet meme hos de fleste, særlig arkitekter.

Merk derimot den brede karmen eller borden rundt døra til hobitthuset, denne er anti-moderne men dog sterkt biofilisk, fordi den er en refleksjon av naturen. Den er også å finne som en av de femten egenskapene for helhet: http://www.tkwa.com/fifteen-properties/boundaries-2/

Barnehagene som isolerte øyer i et modernistisk ødeland

Min kommentar til artikkelen Barnehagenes samfunnsoppdrag:

Barnehagene gjør helt sikkert mye bra og har mange dyktige medarbeidere. Allikevel er barnehagene et symptom på et sykt samfunn, først og fremst båret fram av modernistiske typologier som "suburbia" og Corbus "Tower in the park". Stikkordene er segresjon og isolasjon, et resultat av modernismen og et reduksjonistisk samfunnssyn.

En annen gren av feminismen har sine røtter i danske bofellesskap, og har seinere resultert i bl.a. økolandsbyer, og nå endelig Village Towns.

Et kjent engelsk ordtak sier: "It takes a village to raise a child".

Imens fortsetter vi å pakke corbutårna tettere og tettere, og rundt hovedstaden popper det opp et nytt "exurbia" på hver en bergtopp. To syke typologier som gjennomsyrer det norske samfunn. Midt i denne galskapen setter vi opp isolerte barnehager som vi øser penger over, og slår oss stolte på brystet over at aldri har noen barn hatt det bedre, hverken historisk eller geografisk. Hvor nærsynt dogmatiske er det mulig å bli?

Barnehage i Brønnøysund

Wednesday, March 13, 2013

The New Economy

The very word ‘economy’ has come to mean something very different from its original meaning. Its etymological meaning is “stewardship of the village or household”, and that’s what it meant until the 17th century, when industrial society began using the word as a shortened form of “political economy”, to mean “governance of the wealth and resources of a region or nation”. The industrial growth economy pushed the definition even further, so that the economy became about the means to increase wealth and resources (i.e. perpetual growth) and about its allocation and distribution (who gets what wealth and resources for what purposes). Neoclassical ‘capitalist’ (political-) economists believe the ‘market’ (i.e. those who have wealth and power) should make decisions about allocation and distribution of wealth and resources. Their policies have inevitably led to ever-greater concentration of wealth and resources (those that have, can get more; those without continue to get none). Socialist (political-) economists believe government should intervene in decisions about allocation and distribution of wealth and resources, sufficiently to ensure reasonably equitable allocation and distribution. The power of money ensures that capitalist politicians (and corrupt politicians that can be bought) prevail in most nations.

So now, immersed in the newspeak of neoclassical economics, we take for granted that “free” (i.e. unregulated, easily corrupted) markets are the ‘best’ way to allocate and distribute wealth and resources, that ‘private’ ownership and ‘enclosure’ (legally preventing others from accessing or using wealth and resources that used to be part of the Commons) are in everyone’s best interest, and are inalienable ‘rights’, and that ‘economic growth’ (i.e. perpetual, exponential increases in the use of resources, production of goods and creation of ‘wealth’) is inherently good for all, or at least for all humans.

To try to explain the New Economy to people who have accepted these (recent) ‘economic’ developments as the way things always have been, are and must be in a ‘democratic’ world, is immensely difficult. It is hard, when you’ve never known anything else, to conceive of a world without centralized ‘market-based’ economic decision-making, without (fiat currency) money, without ‘private’ property, and without debts. Depending on your worldview, such an economic world probably seems either anarchic (and dangerous) or utopian (and naive). No wonder discussion of the New Economy has so many people rolling their eyes. Dave Pollard

Manual for Creating a Community Food Forest on Public Land

- Manual for creating a community Food Forest on public land
Imagine a forest full of food, free to harvest for for everyone.
This manual will assist you with the process of getting access to public land and establishing a community Food Forest on it. A community Food Forest on public land is not a “one man” project. You need to be able to motivate other people in your community to actively support you.

Eksperttips for innvendig malingsarbeid

Maskeringsteip er for amatører

Saturday, March 9, 2013

Vestens kulturforfall

De har spilt på de simpleste triksene i boken, de som vi kjente fra primalstadiet og som vi sivilisatorisk før har dempet evolusjonært, fordi mennesket har erfart at om det kun lar seg styre av kjønnsdriften så kan det ikke bygge eller opprettholde høykultur. Vel, Vesten har bygget høykultur, nå rives den fort ned igjen. - A. Viken

Friday, March 8, 2013

Dokumentar fra Haiti: One Day, Everything Will be Free

Nylig mottok vi en e-post fra Joseph Redwood-Martinez med forespørsel om vi kan hjelpe til med å spre budskapet om hans nye dokumentarfilm: "One Day, Everything Will be Free". Dette gjør vi selvsagt, da det er godt å høre om et lyspunkt fra katastroferammede Haiti nå etter at media sitt flomlys over landet er slått av.


Jordskjelvkatastrofen i 2010 er kun en av mange ulykker som har rammet Haiti, og denne ville ikke blitt så alvorlig hvis ikke stordelen av befolkningen var blitt tvunget til å bo i slumområder med dårlige betong- og murhus nesten uten armering. For kun få tiår siden var Haiti et selvberget jordbruksland, og kunne fremdeles vært så hvis det ikke var for "hjelp" fra bl.a. IMF til å bli et moderne land med industrielt jordbruk.

Dokumentaren til Joseph Redwood-Martinez handler om den indiske organisasjonen Sadhana Forest sitt arbeid i noen av de mest utarmede områdene av Haiti, hvor man satser på matuavhengighet gjennom matskoger. Dette er et særlig godt konsept for tropiske områder, hvor man kan dyrke tett i forskjellige høydesjikt, med ulike trær og planter som modner til ulik tid gjennom året. Dette er den beste veien til matsikkerhet i tropiske strøk.

Martinez har besøkt mange tilsvarende prosjekt rundt om i verden, men i følge ham er dette det mest lovende prosjektet han har vært borti til dags dato, med andre ord et lysglimt fra en av verdens største tragedier. Hvor mennesker kan få leve i organisk heller enn materiell velstand, frigjort fra det globale pengemonsteret, hvor mennesket kan regenerere ødelagte økosystemer og leve som positive bidragsytere til verden, hvor man kan vite at ens daglige brød er skapt ut av overflod og skaper ny overflod, som en Sareptas krukke.

Tenk om matskogen til Sadhana Forest kunne spre seg utover hele Haiti og derfra utover i verden. Som historien om Påskeøya i revers. Et vendepunkt i menneskets historie, hvor alle sivilisasjoner som har hatt teknologi til det har utslettet seg selv. En verden hvor mennesker var frie, noe vi kun kan være hvis vi er positive bidragsytere til økosystemene. Hvor vi er ett med alt og altet er ett med oss.

Håpet til Martinez er at dokumentaren hans kan inspirere til tilsvarende prosjekt rundt om i verden, kanskje til og med i et fortapt forbrukersamfunn som Norge. Vi vil derfor på det sterkeste anbefale denne dokumentaren for organisasjoner, sammenkomster, grasrotinitiativ og enkeltpersoner som deler disse visjonene.

Bestill dokumentaren herfra.

Besøk hjemmesida til dokumentarprosjektet:
ONE DAY, EVERYTHING WILL BE FREE

Se filmtraileren:



Artikkelen er publisert hos Kulturverk den 6. februar 2013.

Med sine 300 innbyggere på en kvart kvadratkilometer har man alltid levd i harmoni med ressursgrunnlaget på Anuta: https://en.wikipedia.org/wiki/Anuta

Wednesday, March 6, 2013

Athens Dialogues: Life and the Geometry of the Environment


"Life and the Geometry of the Environment" (presented at the "Quality of Life" session of the Athens Dialogues -- An International Conference on Culture & Civilization, The Onassis Foundation, Athens, Greece). Certain very specific geometrical properties of the natural and built environments exert a positive, uplifting effect upon our organism. A mechanistic worldview negates the complex mathematical properties of nature, and in so doing it reduces nature and detaches human beings from the biosphere. Re-orienting our worldview means rediscovering the biological connection between humans and their sensory space.

Gudstru på avvegar

Etter den vegen der eg vaks opp, Kronborgsæterlinna i Øverskreien på Østre Toten, låg bedehuset rett ved nedre enda på vegen, mens Kronborgseter trona på toppen med utsyn over Mjøsbygdene, fjellheimen og dei djupe skogane mot svenskegrensa. Bedehuset er i dag borte, mens karamellpuddingen på Kronborgseter pensjonat, den beste i kongeriket, framleis kan nytast av jordiske ganer. Verten der er innflytta sunnmøring, og sjølv om han var komen til tjukkaste Totenland trur eg han fann seg vel til rette på toppen av Kronborgsæterlinna. På eit vis vart han som prikken over i-en.

Folk etter Kronborgsæterlinna var meir prega av sunnmørsk entreprenørskap enn totningen sitt navleopptekne karakterdrag. Det var mest som om det vide utsynet frå bygda oppunder Totenåsen opna opp sinnelaget deira. Dei som budde etter denne linna var, og er til denne dag, anten bønder, sjølvstendig næringsdrivande eller industridrivarar. Med andre ord, dei var særs flittige og arbeidssame. Eg var sjølv ein av dei.

Livet er hardare i bygda oppunder Totenåsen enn nede på flatbygdene. Jorda er full av stein og snoen legg seg tjukk om vinteren. Klikk på bilete for ei forstørring.

Eg var sjølv òg ein av lesarane, kva bedehusfolket vart kalla før i verda. Og var det ein dyd som trona over alle andre dydar i bedehusland, var det flittigskap. I grunna opplevde eg bedehusfolket som sjenerøse, du kunne få tilgjeving for alt, med eit unnatak, latskap.

Pengar var inga synd, på eit vis var dei det synlige prov på Guds velsigning over arbeidet ditt. Vel og merka so lenge du ikkje pranga med dei. Eg er sjølv sterkt prega av denne haldninga, og reparerte nyleg den gamle sykkelen min for omtrent den same kostnaden som ein ny. Men eg får meg mest ikkje til å sykla rundt på ein ny sykkel, det kjennest prangande. Sant å seia, skulle eg sykla rundt på ein flunkande ny sykkel ville eg kjend meg som ein syndar.

Men det ligg ein djup inkonsekvens i denne livshaldninga, denne flittigskapen som eit uttrykk for gudsfrykt.

Denne strevsemda kombinert med ei ekstrem nøysemd kunne ikkje vara ved. Protestantismen vaks fram i lag med den industrielle revolusjonen, og utvikla ein etikk som gjorde at desse to passa saman som fot i hose. Men kombinert med stendig meir avansert teknologi og auka tilgjenge til energi, vart til slutt foten for stor for hosa.

Produksjonskapasiteten vart for stor til berre å dekkja behova våre, den einaste moglegheita ein då stod att med var å vri produksjonen over frå å dekkja behov til å dekkja begjær eller attrå. Det er ei stor føremon ved ein produksjon som søkjer å dekkja mennesket si attrå framom behov, og det er at mens menneska sine behov er små, er attråa uavgrensa. Den protestantiske nøysemda måtte erstattas med attrå, ein av kardinalsyndene. Dei har lukkast særs godt med dette, for i dag er attråa rekna for den fremste av dydar.

Det beste viset for å vekkja attråa hjå mennesket er ved å få det til å kjenna seg unikt, og marknadsekspertane vende seg til individualismen, det motsette av tradisjonalismen. At modernistane samstundes dyrka hatet til tradisjonane og tilinkjesgjeringa av desse som det høgste målet for ein rasjonell sivilisasjon, gjorde slaget til ein lett match. Den enklaste vegen til å manipulere og kontrollere menneske er ved å gjera dei til individualistar utan band korkje til kvarandre, det heilage eller tradisjonane. Det vara ikkje lenge før den nye homo sapiens var fødd, konsumentmennesket, fundamentet for konsumentsamfunnet. Det ironiske er at dette samfunnet står fram som ein uklar grå masse av individualistar utan korkje retning eller mål. Rett nok vert det fødd nokre stjerner, men dei skin med neonlys.

Eg er lei meg Hans Nielsen Hauge, flittigskapen din har kasta oss utfor avgrunnen. Det er ikkje lengre nokre som søkjer Gud, alt dei søkjer er si eiga attrå. Ein indirekte konsekvens av kva du kjempa for og trudde på, der du gjekk omkring i dei norske bygdene med strikkepinnane dine og starta industriverksemder.

Hans Nielsen Hauge, mannen som gjorde effektivitet til eit heilagt omgrep for det norske folk. For honom var røyken frå fabrikkpipene som eit røykelsesoffer til Gud.

Dei reformerte kristne, og då særs kalvinistane, hadde flittigskap, i dag kalla for effektivitet, som sitt høgste gudsuttrykk. Til alle tider, med eit høgdepunkt i middelalderens Firenze, hadde menneska søkt Gud gjennom å skapa heilskap, ikkje effektivitet. Gud kan ikkje uttrykkjast gjennom masseproduksjon.

På so vis reformerte protestantane Gud ut or materien. Diverre er Guds vesen usynleg, det kjem berre til syne gjennom materien, sprungen ut av dei 15 transformasjonane for heilskap. Dei fysiske strukturane er ramma om  våre indre liv. Dei reformerte kristne utsletta Guds tilstedevære i verda.

Tradisjonalisten og katolikken James Kalb spekulerar i om liberalismen er ein form for pervertert protestantisk kristendom. Eg er redd han har rett. Det er tid for å grava fram att middelalderen sin Gud.

Ordet teknologi tyder beint fram kunnskapen om å laga noko. Livets teknologi skapar heilskap, medan døden sine teknologiar splittar og fragmenterar. Vår sivilisasjon er splintra og fragmentert, ein kvasikultur. Ikkje fordi teknologien i seg sjølv er vond, men fordi vi nytta han til å spreia død. Heilskap kan ikkje oppstå ut av storskala industriproduksjon, då denne ikkje følgjer ein morfologisk prosess. Morfologi og heilskap kan ikkje skiljast åt, det er slik naturen skapar heilskap og det er slik menneska har handla fram til moderne tid.

Protestantane gav avkall på denne evige og heilage metodikken til fordel for masseproduksjon og effektivitet. Dei har gjett avkall på livet og dansar med døden. I dag tek vi alle del i denne dansen, lik viljelause marionettar. Vi dansar den forkvakla reformerte kristendomen sin dans, den modernistiske liberalismen sin vals, til eggande tonar. I sanning ein dans med djevelen.

Til slutt vil eg oppmoda til å sjå BBC-dokumentaren ”The Century of the Self” av Adam Curtis. Den viser korleis den moderne individualisten og konsumenten vart forma av industrien og korporasjonane ved avansert bruk av propaganda, der psykoanalysen spelte ei sentral rolle. Målet var å omforme forbruk frå å vera behovsstyrt til å verta begjærstyrt, for slik å leggja fundamentet for æveleg vokster.

The Century of Self, Parts I — 4


Artikkelen er publisert hjå Kulturverk den 20. januar 2013.

Carne Ross on the Leaderless Revolution

An interview by Bill Moyers of author Carne Ross, that is still of interest:

Saturday, March 2, 2013

The Neo-Environmentalists

The green movement, which seemed to be carrying all before it in the early 1990s, has plunged into a full-on midlife crisis. Unable to significantly change either the system or the behavior of the public, assailed by a rising movement of “skeptics” and by public boredom with being hectored about carbon and consumption, colonized by a new breed of corporate spivs for whom “sustainability” is just another opportunity for selling things, the greens are seeing a nasty realization dawn: despite all their work, their passion, their commitment and the fact that most of what they have been saying has been broadly right—they are losing. There is no likelihood of the world going their way. In most green circles now, sooner or later, the conversation comes round to the same question: what the hell do we do next?

There are plenty of people who think they know the answer to that question. One of them is Peter Kareiva, who would like to think that he and his kind represent the future of environmentalism, and who may turn out to be right. Kareiva is chief scientist of The Nature Conservancy, which is among the world’s largest environmental organizations. He is a scientist, a revisionist, and one among a growing number of former greens who might best be called “neo-environmentalists.”

Eddik og natron for brente kjeler

Så enkelt får du brente panner og gryter rene

Beware of Progress Traps

From P2P-Foundation.

The excerpt is part of a must-read analysis of the neoliberal neo-environmentalist movement, which unfortunately sees no alternative between the dead-end of commodifying nature and green defeatist survivalism.

Midway in the essay, author Paul Kingsnorth discusses the important notion of the ‘progress trap’:
IN HIS BOOK "A Short History of Progress", Ronald Wright coins the term “progress trap.” A progress trap, says Wright, is a short-term social or technological improvement that turns out in the longer term to be a backward step. By the time this is realized—if it ever is—it is too late to change course.

Friday, March 1, 2013

Min kommentar om Lambda slettet av Aftenposten

Denne kommentaren av Lambda ble for sterk kost for Aftenposten:
Veldig trist at fanatikere skal få lov til å sperre Munch inne i et modernistisk monster, slik at vi som virkelig elsker Munch ikke skal få lov til å nyte denne store kunsten. Nei, les den nye boka til Alexander Z. Ibsen og Christopher Rådlund, "En sort bok om arkitektur": http://www.dreyersforlag.no/index.php?ID=Bok&counter=277
, og la oss få tilbake det klassiske, dvs. det tidløse formspråket. Den type arkitektur som Lambda representerer tilhører fortiden, biofilisk arkitektur tilhører fremtiden, det er ikke lenge til Lambda og Barcode kommer til å skremme turistene vekk fra Oslo!
En skam for ytringsfriheten, en skam for Aftenposten, likesom Lambda kommer til å bli en skam for landet!

Les artikkelen i Aftenposten her.

Å hevde at Munchs kunst blir gjort utilgjengelig for virkelige kunstelskere ved å sperre den inne i et modernistisk monster som Lambda, blir tydeligvis for sterk kost for meningstyrannene i Aftenposten, de som støtter opp om arkitekturelitens terrorgrep om verden!

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...