 |
| Jeg bare re-publiserer denne kommentaren fra 2013, kun dette fotografiet fra Nordlia-steinen er nytt. Grunnen er at Totens Blad har nok et stort oppslag hvor de lovpriser entreprenørenes maltraktering av mjøslandskapet, denne gangen med en kjempestor, ny barnehage i Nordlia. Selvsagt et modernistisk makkverk, intet er endret på disse 11 årene! Derimot aldri et ord om vindkraftverket over Odalen, som har lagt seg som et bakteppe for nesten hele Totenåsen i løpet av sommeren 2024. Hvor vi ikke kommer oss opp på Tjuvåskampen igjen, hvor Gjøa, som kastet denne steinen etter Hoff kirke, holdt til. Så Totens Blad består stort sett av tre ting: A) Et hovedoppslag med lovprisning av entreprenørene og byggebransjen, med tilhørende annonser. B) En øredøvende stillhet om vindkraften. C) Masse kose-artikler om tull og ball for kaffekjerringer. tree in the snow with a stone by lake mjøsa in winter Stock-bilde | Adobe Stock |
Barnehagene gjør helt sikkert mye bra og har mange dyktige medarbeidere. Allikevel er barnehagene et symptom på et sykt samfunn, først og fremst båret fram av modernistiske typologier som "suburbia" og Corbus "Tower in the park". Stikkordene er segresjon og isolasjon, et resultat av modernismen og et reduksjonistisk samfunnssyn.
En annen gren av feminismen har sine røtter i danske bofellesskap, og har seinere resultert i bl.a. økolandsbyer, og nå endelig Village Towns.
What is a Market Town?
Et kjent afrikansk ordtak sier: "It takes a village to raise a child".
Imens fortsetter vi å pakke corbutårna tettere og tettere, og rundt hovedstaden popper det opp et nytt "exurbia" på hver en åstopp. To syke typologier som gjennomsyrer det norske samfunn. Midt i denne galskapen setter vi opp isolerte barnehager som vi øser penger over, og slår oss stolte på brystet over at aldri har barn hatt det bedre, hverken historisk eller geografisk. Hvor nærsynt dogmatiske er det mulig å bli?
Et kjent afrikansk ordtak sier: "It takes a village to raise a child".
Imens fortsetter vi å pakke corbutårna tettere og tettere, og rundt hovedstaden popper det opp et nytt "exurbia" på hver en åstopp. To syke typologier som gjennomsyrer det norske samfunn. Midt i denne galskapen setter vi opp isolerte barnehager som vi øser penger over, og slår oss stolte på brystet over at aldri har barn hatt det bedre, hverken historisk eller geografisk. Hvor nærsynt dogmatiske er det mulig å bli?
 |
| Barnehage i Brønnøysund |
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.