Skip to main content

En uforståelig graf

Grafen er hentet fra Gail Tverbergs artikkel "Oops! Low oil prices are related to a debt bubble"

Det er ikke mange som forstår grafen vist ovenfor, i kongeriket Norge vet jeg foreløpig om kun to personer, meg og Eivind Berge. Berge har forsøkt å få andre landsmenn til å ta inn over seg grafens innhold, som dette tapre forsøket hos DN, men det er nytteløst.

Selv har jeg kommet til at det må finnes en biologisk forklaring:
Det må være noe biologisk her. Menneskehjernen ble utviklet i en "uendelig" verden, derfor er vi ikke programmert til å ta inn over oss at den virkelige verden har fysiske grenser. Det var sløserne som ble de som kvinnene flokket seg om, de verste sløserne ble våre forfedre.

På den andre siden har man gjerrigknarkene. Disse hopet seg opp store verdier på sikt, og ble sikkert populære på sine eldre dager, med mange damer på stallen. Men heller ikke gjerrigknarkene klarer å se at vi lever i en endelig verden, de bare hoper opp rikdom.

Å være en sløser er nok den beste paringsstrategien som ung, mens å være gjerrigknark er en god strategi som eldre. Jeg tror man kan si at majoriteten av menn er sløsere, noe som er naturlig når man tenker på hvor stor sjansen var for å bli drept i kamp eller på jakt i steinalderen.

Gjerrigknarkene eller samlerne vil jeg tro fikk bedre uttelling med jordbruksrevolusjonen, hvor det var større sjanse for å leve lenger. Men fremdeles ser denne mennesketypen ut til å være i mindretall. Dette er nok også mye av grunnen til mistenkeliggjøringen av menn med høye formuer.

Du og jeg er kanskje noe midt i mellom, hverken en sløser eller en gjerrigknark. Trolig er det denne blandede personlighetstypen som må til for å kunne ta inn over seg at vi lever i en endelig verden.
Relatert:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!