Tuesday, September 15, 2015

Erindringer av MDGs grunnlegger Jan Bojer Vindheim

En meget god innføring i bakgrunnshistorien til MDG av partiets grunnlegger Jan Bojer Vindheim. Original tekst her.


Det er utrolig moro å oppleve at Miljøpartiet De Grønne nå er kommet ut av bakevja der vi holdt til i 20 år, og er i ferd med å bli etablert som et mellomstort parti i norsk politikk. At ikke alle våre konkurrenter er like begeistret, er som man kunne forvente, likeså at noen lager vitser om oss.
Hippienes spiritualitet kombinerte det indiske med det indianske
Hippienes spiritualitet kombinerte det indiske med det indiansk
Når MDG blir karakterisert som et hippie-parti, er det en karakteristikk som ikke nødvendigvis er vondt ment. Hippie- karakteristikken har blant annet tilknytning til min person, slik flere kommentatorer har påpekt i ulike media. La meg derfor få si at jeg er veldig glad for at MDG har en bredere appell og et mere normalt image enn i min tid som partileder og talsperson. Det betyr ikke at jeg angrer på min hippie-fortid. Det er en klar og direkte historisk forbindelse fra hippie-bevegelsen til dagens grønne internasjonale partifamilie.
I en ganske morsom petitartikkel i VG gir Hans Petter Sjøli meg betegnelsen«ur-hippie», og berører min personlige historie som kollektivboer og fiskerbonde. Da kommer vi inn på utviklinga fra hippienes visjonære eksperimenter til dagens grønne politikk
Hippiebevegelsen var en protest mot krig, konsumjag, forurensing og materialisme. Fra protesten vokste det fram en lengsel etter alternativer, og mange steder forsøkte man å utvikle store og små samfunn basert på respekt for den helheten av liv som jordkloden utgjør. Hippie bevegelsen var en spirituell bevegelse, basert på et verdensbilde med flere dimensjoner enn den fysiske. Blant uklare forestillinger om astrologiske tidsaldre og kosmiske verdensbilder var det en gjennomgående forståelse av at vi mennesker har et ansvar for den jordkloden vi er bevisste deler av.
I 1970 dannet en gruppe av oss Arbeidskollektivet i Hjelms gate i Oslo, en felles husholdning der et titalls mennesker skulle dele på alt. Vi skulle livnære oss ved å servere makrobiotisk mat på spisestedet vårt, etter systemet til japanske Georges Ohsawa, dessuten bakte vi biodynamiske brød som vi leverte med sykkel over hele Oslo, vi solgte bøker og blader, og vi ga ut Oslo Gateavis, seinereGateavisa. Arbeidskollektivet karte ikke å overleve i sin ambisiøse opprinnelige form, men flere av de virksomhetene vi grunnla lever fortsatt mere enn 40 år seinere.
Medlemmene av arbeidskollektivet ble spredd for alle vinder, mange lette etter enklere liv utenfor storbyen Oslo. Kjæresten min og jeg oppsøkte jordbrukskollektiver ved Farsund, og fant sommeren 1972 ut at vi ville oppsøke FNs første internasjonale miljøkonferanse i Stockholm.
Vi hadde ingen problemer med å kjenne oss hjemme i det mylder av økologiske eksperimenter som ble presentert i utkanten av de beslipsede statsmenns hovedkonferanse, og fant oss særlig vel til rette i hippie-leiren på Skarpnäck flyplass, der de virkelige urhippiene, kollektivet the Hog Farm, med fartstid fra demonstrasjoner og festivaler i California og andre steder, serverte gratis mat til massene og demonstrerte kildesortering og gjenvinning. Det hører med til historien at Hog Farm av svenske kommunister ble beskyldt for å være leidd inn av CIA for å føre ungdommen på avveie med marihuana og rock’n’roll.
Tilbake i Farsund startet jeg et lite stensilforlag og oversatte småskrifter med titler som «Miljøbyråkrati eller kulturrevolusjon». Jeg var spesielt interessert i den amerikanske anarkisten Murray Bookchin, som i skarpt formulerte skrifter tok avstand fra den marxistiske tradisjonen og framhevet hippienes alternativ-eksperimenter som spirer til en ny kultur.
Blant provoenes flaggsaker var gratis bysykler
Blant provoenes flaggsaker var gratis bysykler
Dette var en tankegang som sto nær den anarkistiske Provo-bevegelsen i Nederland, som jeg hadde besøkt noen år tidligere. Provoene hadde slike kampsaker som gratis bysykler, og obligatoriske takhager på alle biler.
Provo-bevegelsen omdannet seg under innflytelse fra hippiene til Kabouter-bevegelsen; som skulle koordinere kollektiver, økologiske gårder og annen alternativ virksomhet til et nytt samfunn «slik en sopp vokser fram av det gamle samfunnets råtne stubbe». Kabouterne stilte etterhvert også lister ved lokalvalg, og ble dermed en direkte forløper for våre dagers grønne partier.
Ute av stand til å finne fotfeste i Farsund tok jeg med meg familien til Karlsøy i Troms der vi, etter å ha overvunnet diverse problemer, fikk kjøpt et hus og kunne starte oppbygging av vårt eget alternative samfunn: Vindheimkollektivet. I løpet av de fem åra dette eksperimentet varte var et tjuetalls mennesker innom, vi hadde kyr, sauer, geiter og høns, vi dyrket poteter og gulrøtter, og vi solgte egg og melk.
vb1-01mOm vintrene dro mannfolka på fiske, slik lokal skikk var, mens kvinner og barn stelte heime. Innimellom fant vi også tid til litt ideologi-produksjon. På stuegulvet på Vindheim produserte vi tidsskriftet Vannbæreren, et organ for kulturelle endringer, kulturellehindringer eller kulturellehildringer, alt etter hvilket nummer du hadde foran deg. I Vannbæreren skreiv vi om vindmøller og metangass, om resirkulering av avfall, økologisk jordbruk og kjønnsroller og forbruksmønster. Etterhvert fikk vi også et eget trykkeri.
Nå klarte vi altså ikke å utvikle et levedyktig sjølbergingssamfunn på Vindheim gård, uten at det betyr at vår innsats var bortkastet. Det var praktiske og sosiale årsaker til at vi avsluttet eksperimentet i 1978, og reiste hver til vårt. På Karlsøy fortsatte et mangfoldig alternativsamfunn å utvikle seg uten oss.
Jeg førte mitt engasjement videre i andre former. Et viktig moment var at jeg innså hvordan byøkologi ville være avgjørende for menneskehetens framtid. Uansett hvor mange økologiske gårdsbruk som fantes, måtte også det voksende antallet byboere utvikle livsmønstre innenfor naturens tålegrenser om det skulle være noen vits i det hele.
Det er naturligvis gledelig at miljøspørsmål har fått en framtredende plass i den politiske diskursen i Norge høsten 2015, der alle partier framsier rituelle henvisninger til sitt dype miljøengasjement. At disse besvergelsene for de flestes vedkommende knapt klarer å dekke over at hoveddelen av politikken fortsetter som før, er knapt egnet til å overraske noen. Men at enhver norsk politiker føler det er nødvendig å erklære seg som venn av klima og miljø sier likevel noe om den innflytelse Miljøpartiet De Grønne har hatt på den politiske agendaen. Og at de ideene vi urhippier leflet med mellom stormkastene i den nordnorske vinteren nå er blitt allment tankegods.

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...